24. januar – 26. februar, 2020: Glimt fra livet om bord på Vilja over Sør-Atlanteren

Det er vanligvis strandhoggene som blir beskrevet og vist fram på SailingVilja. Men i praksis tilbringes faktisk en tredjedel av reisen vår til havs med heiste seil. Så da er det kanskje noen som lurer på hva i alle dager vi driver med om bord, rent bortsett fra å seile?! Nå har vi riktignok et motto om at «Det som skjer om bord, blir om bord». Men et lite gløtt tåler vel både dere & vi!? 😉

Kryssingen av Sør-Atlanteren fra Namibia til Brasil tok oss i overkant av en måned. Vi hadde to korte stopp underveis, på øyene St Helena og Ascension. 23 døgn brukte vi på selve seilingen av de 3235 nautiske milene over Verdens nest-største hav. I tillegg til det faste trekløveret Karen Marie, Jon Petter & Ingrid, så bestod mannskapet også av våre gode venner Ingrid Bouwer Utne og Einar-Johan Hansen.

Her er noen glimt fra seilasen vår, og hverdagen om bord på S/Y Vilja.

SEILING I ALL SLAGS VÆR OG VIND

«Butterfly»-seilføring, kan funke fint når vinden kommer fra platt lens. Spesielt når vi har et seiltrimmelystent gjestemannskap om bord… (Takk for en ekstra knop eller to til tider, Ingrid U.!)

 

NAPP, OG VEL SÅ DET!

Einar-Johan viste seg som en ivrig sportsfisker, og i tospann med Jon Petter så ga det sannelig uttelling og eksotisk ferskfisk på menyen!
Karen Marie får mye viktig kompetansebygging fra barnsben av. Her en av de essensielle: Kunsten å fortelle en fiskeskrøne. Legg merke til konsentrasjonen hos en av de andre matrosene. Mye å lære, ja! Enda bra læremesteren er i Verdensklasse på enkelte felt… 😉
Noen fisk fanget seg sjøl… og ga mannskapet litt av en «oppvekker»!
Denne fanget vi altså ikke. Havpattedyr står ikke på menyen, selv om vi er norskregistrert båt.

 

HVERDAG

 

 

FESTIVITAS

 

AKTIVITETER

 

LANDKJENNING

Etter mange døgn til havs, så er det stort å skimte land, om seilasen har vært aldri så god.

 

VILJAS GO’GUTT OG COCKTAIL!

Innen ankomst Brasil hadde vårt eminente gjestemannskap blitt integrert i det meste av livet om bord. De hadde endog fått egne titler!

Einar ble generelt referert til som Go’gutten, med sin upretensiøse væremåte og gode glis, som tar brodden av det meste. Og da Ingrid U. under kapteinens festtale ved ankerdram ble feiltitulert som «Viljas cocktail» (i stedet for «Viljas gelcoat», med henblikk på hvor innlemmet i Viljas indre & ytre liv som hun er), så var hennes tittel også med ett befestet.

Det å dele hverdag så tett og åpent i uker og måneder i strekk som det uunngåelig blir om bord på Vilja gir helt unike, delte opplevelser. Det er gleder og sorger, latter og tårer, hverdag og fest – iblant om hverandre i en salig røre slik bare livet kan by på! Og vi er hjertens takknemlige over å erfare at det gir bygging av vennskap på en måte vi aldri ville bygd i vanlig hverdag på land. Så tøft!

 

SNIPP SNAPP SNUTE, VI ER I RUTE!

Og dermed var enda et verdenshav krysset av S/Y Vilja under norsk flagg.

Så nå vet dere litt mer om hva som rører seg over og så vidt under (hav)overflaten når Vilja er på vei.

Vi har mer enn 10 000 nautiske mil til å seile før vi er i Norge. Ship a’hoy!

14.-18. februar: Ascension Island, kontrastenes øy. Eller: Der Darwin tuklet til skaperverket.

Kristi Himmelfartsøya (Ascension = Kristi Himmelfart) er oppkalt etter dagen for første ilandstigning i 1501. Øya har 800 innbyggere, men ingen fastboende. Noen fødes her, men ingen dør en naturlig død her. Om du er syk eller gammel, så må du dra derfra.

Denne øya undret vi fælt på forhånd om hva den ville by på. Den skuffet ikke. Den overrasket.

For oss blir den stående som kontrastenes øy. På denne lille klippen i havet lot vi oss fortrylle av en frodiggrønn eventyroase av et fjell midt i et vulkansk, steindødt landskap.

Vi lot oss fascinere og sjarmere av den tydelige kontrasten mellom menneskers og dyrs kurtisering og overlevelse; vi deltok i feiringen av Valentines Day, som ble arrangert etter alle kunstens regler med hjerter og jåleri i alle varianter. Samtidig pågikk den minst like lidenskapelige, men ujålet nådeløse parringsleken i vannet og på strendene utenfor. Der tok tusenvis av skilpadder for seg av gledens lyst, hvorpå hunn-skilpaddene krabbet opp på strendene om natten for å lage rede og legge egg.

Kontraster i virkemidler, men med samme formål.

Noen fellestrekk finnes dog. I vårt tilfelle har både vi på Vilja (Ingrid & Jon Petter) og skilpaddene krysset halve Atlanterhavet som vorspiel, om enn fra hver vår kant, og valgt å gjøre kur til det annet kjønn på nettopp dette stedet. Vi er vel både enkle og komplekse, både dyr og mennesker.

Nok om det… Her er vår opplevelse av Ascension!

GEORGETOWN

Utkikk fra Fort Hayes ut mot Georgetowns strender og kai.

Eneste ankringsplass på Ascension er utenfor den største byen på øya, Georgetown. Der bor det om lag 500 mennesker. Kaia er også losseplass for varer som fraktes dit med skip. De har flyplass på øya, men inntil flystripa blir utbedret så går det kun småfly dit fra St. Helena.

Lossing av varer fra forsyningsskip som ligger ute for anker ved Georgetown.

Mesteparten av tiden vi var der, så var vi eneste seilbåt i havna, ergo de eneste turistene. En litt unik posisjon å være i. Jungeltelegrafen fungerte, det fikk vi bekreftet mange ganger. Og folk hjalp til, trakk i tråder og utvekslet info for å gi oss et best mulig opphold og opplevelse av øya mens vi var der.

Lukeparkering på “P-plassen” for oss som kommer vannveien til Georgetown.

Det er ingen fast bosetning på Ascension; alle voksne innbyggere er her gjennom et ansettelsesforhold. Om den opphører, må man forlate øya.

Georgetown er en fascinerende mix av gamle storbygg og brakker. Bosetning ble etablert her i utgangspunktet for å demme opp for eventuelle franske forsøk på å frigjøre Napoleon mens han satt i eksil på naboøya St. Helena, «bare» vel 700 nautiske mil unna. I bakgrunnen til høyre på bildet skimtes The Old Barracks Exiles Club, bygd for den britiske marinen den gangen. Bosetning på øya ble videreført etter Napoleons død, og øya har blant annet fungert som base for britisk marine (The West Africa Squadron, som patruljerte havet for å bekjempe slavehandelen), som knutepunkt for telegraf (The Eastern Telegraph Company) og fremdeles i dag som base for det amerikanske luftvåpenet og som kommunikasjonsknutepunkt for NASA.

Ascensions største «by» Georgetown er langtfra like billedskjønn arkitektonisk sett som sin storesøster Jamestown på «naboøya» St. Helena. Men den har sitt særpreg.

Gjennom historien har fasiliteringen for bosetning her på denne karrige flekk på jord trigget ingeniørmessig fremragende løsninger, blant annet innen samling av ferskvann (regnvann) fra hustakene, samt fra fjellet Green Mountain, inn til felles store brønner.

Vi er “in the middle of nowhere”, ergo har vi alle steder å peke til.

Valentines Day på Ascensionsk vis, etter alle kunstens regler

Vi ankom Ascension på Valentines Day. Hva er vel da mer naturlig enn å sende rederparet på romantisk aften på den lokale puben, der det er forberedt til seriøs romantisk Valentines aften ala «remote British island»?

10 + 5 døgn over havet har faktisk hatt forbløffende positiv effekt for romantikken om bord. Stas da å skulle dra på land for et aldri så lite Valentines stevnemøte.
De har ingen spisesteder i Georgetown, men en pub med en forsamlingssal. Så dermed innredet de salen for anledningen, med hjerter i plast og papir etter alle kunstens regler. Til middag fikk vi servert laksemousse, stekt and og ostekake, som smakte god gammeldags hjemmelaget. Vi klager slettes ikke! På nabobordet satt sjefen for den amerikanske militærbasen med sin kjære. Og så satt vi der da, rederparet fra S/Y Vilja. 😉
Turtelduer på Valentine’s date.

Familiefeiring av Valentine dagen derpå

Den 15. februar meldte vi oss på til familieutgaven av valentinefeiring på den lokale puben Saints Members’ Club. Family Valentine BBQ og Children’s Valentine Disco med kåring av Mr & Miss Valentine. En annerledes opplevelse, og aller mest verdt å få med seg for å delta i det lokalbefolkningen selv styrer og steller med.

Stor spredning i stil & størrelse for deltakerne i klassen 0-5 år. De to yngste sjarmørene stakk av med tittelen.

Ascension – skilpaddenes elskovsparadis

Tusenvis av havskilpadder migrerer mer enn 2000 km fra de brasilianske øyene Fernando de Noronha m.fl. til Ascension, der de formerer seg før de returnerer til Brasil. Mellom 3-5000 hunnskilpadder legger egg på Ascensions strender hvert år. Ascensions green turtles er de største av sin art, hvilket kommer godt med til denne strevsomme elskovsreisen; hverken hannen eller hunnen spiser noe som helst i løpet av de 3-6 månedene de er på vandring!

Der vi ligger for anker i bukta utenfor Georgetown er vi vitne til flere skilpaddepar som parrer seg i vannet rundt oss. Det er simpelthen ganske eiendommelig.

Ikke beltevogn-spor, men sporene etter et mylder av skilpadder på stranden.
Første glimt av skilpadder, på en selvguidet kveldstur med lommelykt. (Hvitt lys ble bare satt på i et glimt mot dette forlatte redet, for bildets skyld.)

Vi fikk gode råd i naturkonserveringssenteret i Georgetown, med råd om hvordan vi skulle opptre riktig på strendene om vi gikk dit på egen hånd. Det var fint, men vi fikk likevel lyst til å delta på en guidet tur med en av marinbiologene, slik at vi kunne våge å være nærmere og akkurat så nær som det var greit å være. Og det viste seg å være himla nært! Hovedregelen var å ikke gå i veien for dem eller på noen måte avskjære dem fra å krabbe opp på stranda eller tilbake til havet. Vi brukte kun rødt lys, holdt oss mest mulig bak eller på siden av dyrene, og snakket lite og lavt.

En vordende skilpaddemamma på vei opp på stranden for å bygge rede og legge egg.
Ingrid og Karen Marie ser ned i skilpaddereiret, veiledet av marinbiologen fra naturkonserveringssenteret.
Vi fikk gå helt inntil, der vi kunne se rett ned i reiret der eggene ploppet ut ett etter ett.
En nærtitt ned i reiret, der eggene legges i en dyp grop. Skilpaddene legger gjerne 120 egg om gangen i ett og samme reir.
Litt sympati følte vi vel for skilpaddemor, der hun «fødet» for åpent skue. Men hun så ikke ut til å ense sitt publikum.
Avery (11) fra S/Y Nimbus følger fascinert med. Bedre hjemmeundervisning kan en vel neppe få, og denne timen overgikk vel hva enhver klasseundervisning eller lærebok kunne formidle. Cruising Kids får utvilsomt en ganske unik erfaringspakke med seg i livet, de også.
Karen Marie med vennene sine fra amerikanske S/Y Nimbus på skilpaddekikking i kveldsmørket på Clarence Bay, Ascension Island. Fra venstre: Henry, Lilly, Karen Marie, Matt, Molly og Avery.
Sannelig var det ikke en liten etternøler på vei fra et rede. Denne greier seg neppe, så sent ute som den er. Om den ikke kommer seg helt til havet innen morgengry, så blir den nok frokost for en sulten fregattfugl. Kun én av tusen skilpaddebabyer overlever til voksen alder. Naturen må få gå sin gang. Også fregattfuglene har vært truet på grensen til utryddelse her på øya.

Kjentfolk igjen, selv her ute!

Kjente dere igjen noen ansikter andre enn Viljas crew på de forrige bildene? Det er fordi vi fikk nok et kjært gjensyn med våre gode venner fra amerikanske S/Y Nimbus! Etter et par dager for oss selv på øya, kom de seilende inn. Det er godt å møte disse menneskene som deler havets «kontinent» med oss. S/Y Nimbus har vi nå delt tid og opplevelser med i Panama, New Zealand, flere havner i Sør-Afrika, St. Helena og nå her på Ascension. Vi holder dessuten jevnlig kontakt per epost. Men møtene rundt omkring i Verden er aldri koordinert eller planlagt. De oppstår kun som gledelige overraskelser. Vi setter stor pris på dette vennskapet; det er så rart med det; vi deler verdivalg, livsstil og hverdagssituasjoner. Og så er de jo himla trivelige attpåtil, hele gjengen!

S/Y Nimbus seiler inn til ankringsplass i Ascension. Molly på framdekket.
Langdistanseseilere; Ingrid Bouwer Utne, Molly McGreal-Stence, Karen Marie og Ingrid Slungaard Myklebust.
Cruising kids. Fra venstre: Avery(11), Karen Marie(5), Lilly(17) og Henry(14).
Vi vinker farvel til Nimbus-familien nok en gang. De seiler nå direkte til Karibien, tre ukers seilas der framme. Når og hvor møtes vi igjen?

Strand og badeliv «with a twist” på Ascension

Det mangler ikke på advarsler. Her: Ved Comfortless Cove, en av øyas to anbefalte badestrender.

Om en kun fokuserer på overskriftene, så er det en del som tilsier at en ikke skal ta seg en dukkert i Ascension. De har hatt et par haiangrep noe tid tilbake, og det står behørig merket med advarselsskilt mot hai nær kaier og badestrender. Vi forstod likevel raskt at de lokale verdsetter og lovpriser sine badestrender. Vi valgte å følge de lokales råd. Vi hadde ingen problemer med hai, men derimot dette…

Vi hadde ingen problemer med hai. Men små triggerfisk, fyttikatta de var ufine, de!

Det vi derimot IKKE ble advart imot var de hissige triggerfiskene som svømte tett rundt båten vår. Mannskapet fikk bade i fred blant dem. Men da vår minste matros stakk hånden uti fra dinghyen, DA tok de søren klype meg et jafs! Enda godt det bare var en liten kjeft som forsynte seg…

Tross advarsler på skilt, følger vi lokalbefolkningens råd om å bade i vei. Karen Marie, Einar-Johan, og Jon Petter har sust av sted med jeepen i forveien. Ingrid & Ingrid gikk til fots, og fikk vel da også studert skiltene nøyere enn de andre tre.

Den idylliske bukta på bildet ovenfor har det besnærende navnet Comfortless Cove. Hvorfor? Vel, på 1800-tallet opplevde øyboerne noen uheldige episoder der besøkende skip bragte med seg dødelige sykdommer som spredte seg til øybefolkningen. Det ble derfor bestemt at skip med sykdom skulle ligge i karantene utenfor Comfort Cove. Lengre vekke fra komfort kommer en vel neppe enn å være innestengt på en sykdomsbefengt båt. At mange led en tragisk skjebne her vitner henvisningene til diverse gravplasser med skipsnavn som peker vekk fra stien ned til stranda. Det er altså ikke til å undre seg over at Comfort Cove ble omdøpt til Comfortless Cove.

Anleggsarbeider i English Bay, Ascension.
Jakten på det gode liv avblåst… Easy living i English Bay, Ascension.
Karen Marie og Pappa koser seg i vannet, i English Bay.
Lekekompiser. Men Einar er jo litt barnslig iblant, synes Karen Marie.
Strandløve.

Strandhoggenes hverdagsliv

Strandhogg innebærer mer enn sightseeing, ja kanskje vel så mye trenger vi tid til å hvile ut etter døgn med bevegelse, klargjøre båten for neste langstrekk, og til å nette opp med omverden både i form av folk på land og verden utover via internett.

Dinghytransport fra ankringsplass til landliv. Dette bildet er tatt en av gangene vi IKKE fikk en bølgeskvalp i fanget underveis. Ps. Klok av skade etter diverse uønskede bad i full påkledning så flerrer Ingrid (Myklebust) alltid av seg klærne i det hun går om bord i dinghyen. Derav veldig sjelden publisering av henne i transit til havn. 😉
Go’gutten, med sine raske briller.
Felles innsats for å gjøre oss klare for neste etappe av Atlanterhavskryssingen.
Saints Members’ Club er i hjertet av Georgetown, og Susie er hjertet i klubben. Ei fyrrig og markant dame som får ting til å skje. Og svinger seg gjerne i valsen med seilerne som finner veien fram til hennes vannhull. Klubben ble for øvrig opprinnelig etablert som et tilholdssted for alle arbeiderne fra St. Helena, i den tiden da Exiles Club i nabobygget kun tillot hvite medlemmer. Saints Members’ Club kan med stolthet berette at deres klubb alltid har vært åpen for alle, inkludert hvite. 😊
Karen Marie fant drømmebilen sin på Ascension. Den er nominert til lista over «Top 5 Attractions» på Ascension av vårt yngste mannskapsmedlem, og har toppet ønskelista mange uker etter avreise.
Internet!
«Bortekontor» etableres på Saints Members’ club, for internet, postkortskriving og ymse andre hverdagsoppgaver inkludert påfyll av næring. Det er ingen spisesteder i Georgetown, så medbragt er ok så lenge det skylles ned med en øl. 😉
Ingen kontekst. Nok i seg selv.

Roadtrip ala Ascension til Grønt eventyrfjell og Djevelsk karrig landskap

På Ascension er veistandarden betydelig bedre enn på St. Helena. Det skyldes nok at den amerikanske militærbasen vel stiller med større krav og ressurser enn den gjennomsnittlige øybefolkning.

Leiebilen vi fikk tak i var hardcore landrover i ribba & utbrukt utgave. Men den fungerte for formålet og høynet unektelig følelsen av å være på «far away mission» i Verden.

Naturforskeren Charles Darwins funn og forskning etter sin jordomseiling med HMS Beagle, la grunnlaget for moderne evolusjonsteori. Til det var han totalt avhengig av å studere artenes utvikling i de mest isolerte miljøene i Verden. Men å bidra selv til at den videre utviklingen kunne fortsette uforstyrret var øyensynlig ikke på agendaen til den gode Darwin, i alle fall ikke på Ascension! Det vitner historien om Green Mountain om.

Midt i vulkansk landskap ruver det Grønne Fjellet.

Ascension er knusktørr. Det observerte Darwin da han besøkte øya i 1836 med HMS Beagle, og fortalte det videre til botanikeren Joseph Hooker. Denne besøkte øya noen år senere og la i samråd med Darwin en plan for å beplante fjellet midt på øya. Tanken var at om trær kunne vokse der så ville disse tiltrekke seg mer nedbør, og bedre jordsmonnet slik at andre planter kunne vokse der.

Trolsk stemning i eventyrlig skogslandskap.

I løpet av en 30-års periode ble mer enn 5000 vekster importert fra alle verdenshjørner og plantet på fjellet. De sterkeste og mest tilpasningsdyktige overlevde, og er forklaringen på fjellets eventyrmix av eucalyptus, bambus, Norfolk furutrær og banantrær som vokser i skjønn forening.

Til topps gjennom bambusskog.

Strategien til Darwin og Hooker fungerte, noe fjellets navn Green Mountain jo vitner om. Den ble en viktig kilde for både ferskvann og ferskvarer for øyas bebyggere, etter å ha blitt omskapt til den fuktige, grønne oasen den er den dag i dag.

Det er mange tilrettelagte gåturer, såkalte Letterbox trails, rundt omkring på øya. Vi gikk «The Dew Pond Trail» til toppen. Like nedenfor toppunktet er fremdeles den lille dammen, som ble brukt som vannreservoar i sin tid.
Det er ikke alltid at toppturer tar en opp til de beste utkikkspunktene. Topptur til Green Mountain er vel et kroneksempel på dette.
De gamle kasernene til den britiske marinen lager eiendommelig stemning på sitt vis der de ligger tilslørte i trolsk tåke.
Rester etter det gamle anlegget for nedbørssamling på Green Mountains fjellside.
Blomsterpike.
Drømmeforhold for den som skulle ønske seg en frodig hage.
På turen ned fra Green Mountain møtte vi denne trivelige karen, William Piekie, som var oppe for å se til kjøkkenhagen sin. William er fra St. Helena og har arbeidet på den amerikanske militærbasen i rundt tredve år. Nå skal han snart gå av med pensjon, og har øyensynlig ettertanke i viten om at han snart må forlate øya «si».
Det fuktige klimaet her oppe har gjennom generasjoner vært brukt som beitelandskap til husdyr og dyrking av grønnsaker og frukt til øyas beboere. Nå importeres det meste av ferskvarer, men man kan leie seg en åkerlapp og dyrke til eget bruk om en vil.
Introduksjonen av mer enn 5000 plantearter tok rotta på de fleste endemiske artene. Fullt så «enkelt» å ta rotta på rotter er det visst ikke… Men det ligger gift ute mange steder, så krigføring er i gang. Denne rotta var underlig uredd, så mulig den hadde tatt seg en smaksprøve allerede og var på vei inn i de evige jaktmarker?
Apropos introduserte arter; det er ingen endemiske pattedyr på land på Ascension. Men mye er introdusert, og mange er blitt ville. På Wikipedia står det at det ikke lengre finnes ville geit eller esler på øya. Haha!, ler nå vi til det, vi som har vært der…. (se også bilde av Karen Marie med et vilt lam på tur nedenfor.)

Djevelens Rideskole

Så tok vi turen til karrigere landskap. Denne gangen valgte vi destinasjon ut ifra det litt besnærende navnet: «Devil’s Riding School».

På vei opp til Devil’s Riding School, med Green Mountain innhyllet i skyer i bakgrunnen.
Ingrid på vei opp gjennom vulkansk landskap til Devil’s Riding School.
Søt turkompis, vice versa.
Naturlig landskap, joda, men unaturlig i formen i våre øyne.
Ringformasjonen er visstnok skapt etter at en stor eksplosjon/utbrudd en gang for lenge siden skapte et stort hull som ble fylt med vann. Vannet fordampet og etterlot seg denne konsentriske ringen. Ringene kan minne om en travbane, hvilket – gitt sine djevelsk karrige omgivelser – fikk navnet Devil’s Riding School.
Darwin oppga i sine memoarer at det kom skyer av damp opp fra sprekkene i grunnen her da han besøkte stedet på begynnelsen av 1800-tallet. Men denne hadde opphørt da forskere senere kom for å studere fjellgrunnen med henblikk på vulkansk aktivitet.
Men helt dødt under grunnen er det nok ikke. I dag overvåkes dette området for vulkansk aktivitet. Den er heldigvis på et betryggende lavt nivå, sies det.

Veien videre over Verdenshavet

Etter fire netter for anker ved Ascension, var vi igjen klare for å forsere neste etappe av Verdens nest-største hav; Atlanterhavet. Neste land for strandhogg er Brasil, nærmere bestemt øygruppen Fernando de Noronha. «Kun» 1100 nautiske mil gjenstår til vi kan sette våre føtter i Sør-Amerika!

Du Verden, vi priser oss råheldige over å ha opplevd disse eksotiske og intet mindre enn fabelaktig fine strandhoggene midt ute i storhavet, på steder vi neppe noensinne ville kommet hadde det ikke vært for denne galskapen av en jordomseiling.

 

 

 

5.-8. februar, 2020, øya St. Helena i Sør-Atlanterhavet: Der vi møtte mange kjemper.

På St. Helena møtte vi mange kjemper og endatil legender, hver på sitt vis: Vi fikk tid i lag med en legendarisk soloseiler, som 81 år gammel er på sin ellevte (11!!!) jordomseiling. Vi hilste på Verdens eldste levende landskapning, som er anstendige 187 år gammel! Og vi svømte sammen med en 10 meter lang fisk! Ja, og så var vi på hjemmebesøk hos en tidligere kjempe og legende, som vel hadde «krympet til sin reelle størrelse» innen han endte opp her, men dog…vi snakker selvfølgelig om Napoleon Bonaparte.

Speeddate med St. Helena

Vi hadde i utgangspunktet 72 timer på St. Helena, som er grensen for å slippe å betale for visum. Takket være en litt rundhåndlig praktisering av dette fra myndighetenes side, så fikk vi i praksis et døgn ekstra. Hvilket var gull. For St. Helena rommer MASSE, både av vakker natur, interessant historie, særegen og trivelig arkitektur i hovedstaden, og trivelige gjestfrie folk. Vi kunne vært her i ukesvis. Men løsningen vi gikk for var å pakke inn max i tiden vi hadde for hånden.

Her snakker vi svart belte i å være turist, samt maksimal utnyttelse av hvileskjærene! Vi fikk fire fantastiske døgn (eller nøyaktig 94,5 timer) på denne Atlanterhavets perle.

Jamestown

Det bor om lag 4500 innbyggere på St. Helena. Om lag 630 av disse bor i Jamestown, som er hovedstaden til territoriet «British Overseas Territory of Saint Helena, Ascension and Tristan da Cunha».

Jamestown viste seg å være en trivelig liten landsbykjerne med en kronglete handlegate som snodde seg opp bakken gjennom sentrum, og med trange, små smug og bakgater på hver side. Visstnok skal hovedgata være et av de beste eksemplene på gregoriansk arkitektur i hele Verden.
«Brown’s Video Library» – dette butikkonseptet er vel også en etterlevning av forna dager, om enn av noe nyere dato en gregoriansk epoke. Det vitner om at vi er i en flik av Verden der god internettdekning ikke er en selvfølge.
Utsikt ned Jacob’s Ladder og utover Jamestown og James’ Bay. Jacob’s Ladder ble bygd i 1829 for å gi en direkte adkomstvei mellom havna/byen og fortet på toppen av Ladder Hill. Den består av 699 trappetrinn og er syyyyyyykt bratt.
Solnedgang over James’ Bay.

På (off)roadtrip!

Vi leide oss en gammel og bulkete 4WD, og dro av gårde for å utforske øya. I løpet av dagene vi var der besøkte vi blant annet Napoleons «fengselsresidens», så verdens eldste landdyr (187 år gammel!) på plena til guvernørens bolig, og gikk topptur til høyeste punkt på St. Helena (820 moh).

Veiene er smale og usannsynlig kronglete på St. Helena. Firehjulstrekk er et must, og de fleste bilene er temmelig gamle og bulkete. Gøy kjøring for oss nordboere. 😊

«Hjemme hos» Napoleon Bonaparte

Napoleon Bonaparte er nok øyas mest berømte resident gjennom tidene. Hit kom han i 1815 etter å ha blitt beseiret ved slaget ved Waterloo. Han hadde greid å flykte fra fangenskap tidligere, så denne gangen valgte britene ut en øy for fangenskapet som var så øde og tilnærmelsesvis umulig å komme seg fra som tenkes kan. Napoleon tilbragte sine siste leveår på St Helena fram til sin død i 1821, i sin residens Longwood House. Et grandiost fengsel, spør du oss. Men det var utvilsomt stusselige saker sammenlignet med palasset i Versailles… Dog det verste var vel nederlaget, noe som kan forstås av hans harske uttalelse:

«Death is nothing, but to live defeated and inglorious is to die daily.»

Sånn sett døde vel Napoleon daglig her ute på St. Helena.

Napoleons «fengselsresidens» på St. Helena. Longwood House og tomten den står på er faktisk den dag i dag å regne for fransk territorie. (Bildetaking innendørs var ikke tillatt, så dette er det vi har at bjuda på.)

Guvernørens bolig & Verdens eldste levende landdyr

Plantation House er guvernørboligen på øya, og ble bygd av Det Ostindiske Compagni i 1792. Sjeldent godt vedlikeholdt og grandiost.
I hagen til Plantation House bor det en ganske så ærverdig beboer; skilpadden Jonathan. Her har han bodd siden 1882, da han flyttet hit som omtrent 50-åring. I dag har han oppnådd den anstendige alder 187 år, og er dermed å regne som Verdens eldste nålevende landdyr.

High Knoll Fort

High Knoll Fort fra slutten av 1700-tallet har aldri vært åsted for krigshandlinger. Men fortets historie er ikke fritt for dramatiske hendelser likevel. Tidvis har den blitt brukt som fengsel, og fanger har blitt hengt der. Da slaveriet ble forbudt, entret offiserer slaveskipene, frigjorde slavene og sendte dem midlertidig til St. Helena, der mange ble innlosjert ved fortet. Noen av de frigjorte slavene ble værende på St. Helena og utgjør dermed en del av forfedrene til St. Helenianerne som bor der i dag.

Topptur til Diana’s Peak

Diana’s Peak (820 moh) er høyeste punkt på øya, og en fin tur gjennom frodig og eksotisk landskap og over luftige åskammer. Og med fantastisk 360 graders utsikt over øya.

Siste etappe opp og ned trapper, over åskammen mot Diana’s Peak.
Team South Atlantic til topps på Diana’s Peak (820 moh). Fra venstre: Ingrid d.e., Karen Marie, Jon Petter, Ingrid d.y. og Einar-Johan.

St. Helenas varierte natur

Vi gikk også en liten tur på klippene ved High Hill, en helt annen vegetasjon enn det vi fant midt på øya; mye karrigere og åpenbart vulkansk.

En liten ettermiddagstur til High Hill på øyas nordøstkyst.

Et naturlig hjerte

Heart-Shaped Waterfall
Valentinesønske! Ingrid ble fascinert av denne fargeklatten av en liten spirrevipp som fløy i sikksakk rundt oss da vi var på roadtrip på øya. Den viser seg å hete Madagascar Fody. Og faktisk ble den erklært å heretter være Ingrids utvalgte favorittfugl. Et ønske ble uttrykt til kjæresten Jon Petter om Valentinsgave: Om han kunne fange et blinkskudd av fuglen? Ønsket ble innfridd, som dere her ser. 🙂
…vi er visst ikke alene om å være i det romantiske hjørnet, og lot oss sjarmere av en tidligere kundes amorøse tidtrøyte ved disken i den lokale sparebanken. 😉

Svømmetur med hvalhai. OMG!

Så skulle vi på snorkletur. Med håp om å finne helt spesielle badekompiser. Og det gjorde vi!

Vi er intet annet enn ultraheldig når vi for andre gang på vår jordomseiling traff på en flokk hvalhaier og fikk nærkontakt med dem. Det er nærmest eventyrlig hvordan de glir gjennom vannet i sin majestetiske størrelse og tilsynelatende stoiske ro. Nysgjerrige må de også være, for selv om vi ikke har lov til å svømme bort til dem, så kommer de bent imot oss og vi er så nære at vi lett kunne tatt på dem (om det hadde vært lov).

Hvalhaiene er de største fiskene i verden, og er dokumentert til å kunne bli over 14 meter lang.  «Våre» svømmekompiser var estimert til å være oppe i 10-meters størrelsen. Munnen kan bli 1,5 meter bred. Heldigvis for oss har de bare krill og småfisk på menyen.

Man kan bli litt smånervøs når en slik kjempe kommer svømmende i din retning fra havets dyp. Det er dog intet å frykte.

Hjem til kvelds

Så ble det kveld. Fulle av inntrykk og opplevelser gikk vi ned til kaia, der ei lita ferje går i skytteltrafikk mellom båtene og havna. Siste sjanse var siste hele time før solnedgang.

Vi hadde lange dager på land. Om morgen og kveld ble vi hentet av den lokale ferja, som gikk hver hele time til og fra båtene. Siste båt ved solnedgang.
Et godt blinkskudd av en vakker kvinne, vår egen kjære venn og mannskapsmedlem Ingrid B. Utne. Tankefull, men med synlig sinnsro. Bildet er tatt på ferja, på hjemvei etter en lang dag fylt med inntrykk og gode opplevelser på St. Helena.
Ikke så bortevekke, denne dama heller; vår gode minimatros, med sinnsro hun også. Teddy er fast turkompis på de fleste eventyr.

Menneskene

Og så er det jo engang slik at det er menneskene vi møter som utgjør MER enn halve opplevelsen, vel så mye som stedene. Så også i St. Helena.

Det bor bare cirka 4500 mennesker på St. Helena, og «alle kjenner alle». Da folk skjønte at vi var fra Norge, så ble jungeltelegrafen satt i gang for å sette oss i kontakt med øyas eneste norske innbyggere; Helena Holck Løchen og sønnen hennes Edvard. Og sannelig klaffet det og vi fikk et trivelig møte med Helena og sjarmtrollet hennes. Helena har bestemor fra St. Helena, og hun kom hit opprinnelig for å se og lære litt om røttene sine. Én tur ble til flere, og til sist flytting på ubestemt tid. Hun har bodd på øya nå i 4-5 år og trives. Vi satte stor pris på å bli kjent med enda et trivelig menneske som går sine egne veier, og dessuten å få innblikk i St. Helenas kultur og samfunn sett fra en beboers og nordkvinnes øyne.
Karen Marie og Conan (barnebarnet til innehaveren av Ann’s Place) fant fort tonen… og en sølepytt å dele søle i.
Se hvem som er her! Vår gode venn Joe på Storm Petrel ankom et døgn etter oss. Det ble et gledelig gjensyn. Verden føles liten når en tilfeldigvis møter kjentfolk på sydlige breddegrader. Joe har vi for øvrig møtt mer enn én gang før; i Indonesia, Cocos Keeling, Sør-Afrika (Richards Bay og Simons Town) og Namibia. 😊
Jon Sanders og hans Perie Banou III lå for anker i James’ Bay. For et lykketreff! Vi hadde jo vært så skuffet over at vi ikke fikk hilst på ham i Cape Town. Australske Jon Sanders (81) er en levende legende; han er på sin 11. jordomseiling, og har seilt både to og tre ganger rundt jorda i ett strekk, non-stop OG single-handed!!!
Et spesielt møte som ble fanget i et bilde, mellom Jon Sanders (81) – en bauta i seilermiljøet og nå underveis i sin 11. jordomseiling – og vår lille datter Karen Marie (5) som snart har gjennomført sin første.
Treff på seilerbaren Ann’s Place, med de levende legende Jon Sanders til bords.
Gjensyn med svenske Lisa og Oskar på S/Y Hilma fra Lysekil.
Vi fikk bestukket ferjesjåføren til å ta en ekstra sen kveldstur med ferja. Da fikk vi oss sosial kveld for seilerne med middag på Rosie’s.
Time for Piña Coladas!

Enda flere kjente og kjære ansikter, med våre venner og tidligere båtnaboer på S/Y Nimbus fra USA. Fra venstre: Lilly, Matt, Henry, Karen Marie, Ingrid, Avery, Molly og Jon Petter. Denne gjengen kjenner vi fra Panama, New Zealand og Sør-Afrika.
Mens Ingrid, Jon Petter og Karen Marie gjorde siste innspurt i ærend & internett, så tok restena v mannskapet en aldri så liten touchdown på Ann’s Place. Internasjonal seilergjeng, fra venstre: norske Einar-Johan på Vilja, svenske Lisa og Oskar på Hilma, australske Jon på Perie Banou III og tyske Joe på Storm Petrel. (Jeg synes det virker som at selv kameralinsa er fuktig!?…)

Team South Atlantic

Vi har bodd i lag i mer enn to uker på Vilja nå, og vi har begynt å bli en sammensveisa gjeng. Godt å se når Karen Marie blir trygg på mannskapet, og hun får gaven det er i det å være dus med flere gode voksenpersoner som i sin tur blir ekstra glade i henne også.

Karen Marie, trygg og god hos Ingrid d.y..
Einar-Johan tøyser mye. Men hvem som tøyser mest er søren meg ikke lett å si?!
YIIIHAAAH for Team South Atlantic! Foran f.v.: Ingrid og Karen Marie Slungaard Myklebust. Bak fra venstre: Ingrid Bouwer Utne, Einar-Johan Hansen og Jon Petter Li S. Myklebust.

Vi kunne søren meg vært mye lengre på St. Helena, men etter tre døgn er det ingen bønn lenger; Atlanterhavet er stort, og vi skal over hele. Vi seiler videre nordvestover, med kurs for nærmeste nabo: Ascension, 720 nautiske mil unna!

14.-25. januar, 2020: Nådeløst naturskjønt i Namibia: Telttur blant canyons, ørken & diamanter + Volvo Penta Motorfix Grand Finale!

Namibia tok helt pusten fra oss! Først ved at både motor og watermaker sa takk for seg i det vi entret havnen… Men deretter og MYE mer fordi dette landets landskap overgikk alle forventninger. Faktisk hadde vi vel ikke så mange forventninger før ankomst; vår stopp der var kun basert på noe så sjeldent som en namibisk langdistanseseilers overbevisende anbefaling om at vi måtte stoppe der for å se hvor vakker en ørken kan være! Nå skjønner vi hva hva han mente…

Tiden tilsa at vi ikke kunne utforske hele dette vidstrakte og mangfoldige landet, som byr på alt fra ørken og tørrlagte canyons til frodiggrønne savanner og rikt dyreliv. Men vi er utrolig glade for det vi rakk å se! Det kan vi vel for øvrig takke motortrøbbel for…

Viljas Volvo Penta motor fusket på vei inn mot havn i Lüderitz i Namibia. Innen et døgn hadde Jon Petter, i samråd med ekspertise i Norge og Sør-Afrika, stadfestet at det var toppakningen som hadde sagt takk for seg og måtte byttes. Vår venn og påtroppende mannskap Ingrid Bouwer Utne samtykket i å utsette avreise fra Norge for å få med seg delene. Og imens brukte vi på Vilja ventetiden i Namibia «on the road», med 4WD og telt.

Vi velger denne gang å la bildene fortelle det meste fra våre opplevelser i Namibia. Og hvorfor tittelen «Nådeløst naturskjønt»? Vel, ørken og glohete temperaturer ER nådeløst, men ikke mindre fascinerende vakker i sin gyldne goldhet. Bare se selv!

 

Glimt fra havnebyen og «diamanthovedstaden» LÜDERITZ i Namibia

Andy, vår gode hjelper og selverklært «boatboy» i Lüderitz.
INNSJEKK: Gjentagende oppdrag, men med stadig ny vri fra land til land. Innsjekk hos politi, toll og havnevakt i Lüderitz viste seg i grunn å være rimelig effektivt, og unnagjort i løpet av et par-tre timer.

 

16. januar: Ingrids 47 års fødselsdag!

Hipp hurra for fødselsdag! Ingrid fylte 47 år den 16. januar.

Og bursdagsønsket ble innfridd: Vi dro på telttur i Namibias villmark!

 

Roadtrip runde #1: Fish River Canyon

Med på Roadtrip runde #1 var: Det faste trekløveret på Vilja (Ingrid M., Jon Petter & Karen Marie), sønnen vår Petter (Slungaard Kristensen) og kompis & mannskap Einar-Johan Hansen.

Snorrette veier, så langt øyet kan se. Her endog med asfalt! (De fleste milene er nemlig langs grus- og sandveier, men snorrette de også.)
Teltplassen vår i det fri, ved Yellow Rivers bredd. Fantastisk! Med utsikt mot Sør-Afrika på andre siden av elva.
Vi var ikke helt alene i ødemarka…

Bursdagskake rundt leirbålet. For en fødselsdagslykke!

Guttaboys fornøyd med sin innlosjering «innendørs» i 4WD’en, mens vi andre tre nøt natta i telt.
Morgenstund skal ettersigende ha gull i munn?! Karen Marie er litt mer morgenkvikk og rask enn sin storebror Petter…
Frokoststund

Jon Petter og Karen Marie tok seg en svømmetur fra Namibia til Sør-Afrika, og tilbake.
Solstråle

Bading i Ai-Ais’ varme kilder. Faktisk forfriskende, selv i solsteiken!
Fish River Canyon, Verdens nest-største canyon. WOW!

Litt klassisk & uklassisk portrettaking måtte til med slik en bakgrunn…

Apropos Namibias nevnte nådeløse natur; her har en oryx måttet gi tapt for den. Riktignok framskyndet av å ha satt foten fast i et menneskeskapt hinder, nemlig gjerdet som omkranser nasjonalparken.
Solnedgang på vei hjem etter et intenst døgn i Namibias villmark. Vi er sultne etter mer.

 

Snartur innom Lüderitz for å ta farvel med Petter

Så måtte Petter hjem til Svolvær. Takk for en uforglemmelig fin jule- og nyttårsfeiring, Petter! Og for langseilas på Vilja fra Sør-Afrika til Namibia, og et aldri så lite villmarkseventyr vi fikk tatt på tampen. <3 <3 <3
Flyplassen i Lüderitz. Stenges i blant grunnet sandstorm og/eller tåke…

 

Roadtrip runde #2: Ørkenlandskap og sanddyner i Sossusvlei

Det var enda tre dager igjen til Ingrid U. skulle ankomme, med seg selv & ny toppakning til motoren. So we hit the road again. 😉

Med på denne turen var trekløveret Vilja (Ingrid S.M., Jon Petter og Karen Marie), samt kompis & crew Einar-Johan.

Mount D’Urban Campsite. Fabelaktig stilig arkitektur & konsept for camping i ørkenlandskap.

Ikke helt alene her ute i ørkenen heller… Einar-Johan utviste heltemot ved å legge seg inne i dette teltet, tross sin milde fobi mot flyvende bevingede skapninger.
Natten tilbakelagt og overlevd tross tusen nattsvermere. Nå en velfortjent go’stund med morgenkaffen og en liten dialog med kjæresten der hjemme.
Resepsjonsbygget; en grønn oase. Stedet var tidligere beitelandskapet til krøtter. Dyrene er flyttet til andre siden av dalen og nyter ny ferskvannsbrønn, mens den gamle utnyttes til mer overfladisk nytte slik som dette. Vi sier ikke nei takk til etterlengtet avkjøling her ute i ørkenen.

Namibias ville hester.
Boligblokk ala fugl.
Vi møtte denne trivelige belgiske nomaden på vei fra Cape Town til Angola. Han insisterte på å ta seg fram for egen drivkraft i ørkenheten. Ikke akkurat det beste veigrep for tynne sykkelhjul, men vi møtte ham på leirplassen samme kveld, i god forfatning og alt vel.

Teltplass i Sesriem Campsite, innenfor porten til Sossusvlei nasjonalpark.
Viljagjengen per 19/1-2020 i Sossusvlei: Einar-Johan (Hansen), Karen Marie, Jon Petter & Ingrid.
Karen Marie på Dune 45.

Løpetur ned solsiden av sanddynen. Lærepenge: Velg aldri solsiden av en sanddyne. Den er GLOHEIT! Neste gang og for alltid: Velg skyggesiden! Begrepet «sandysunhot» har fått ny mening for damene om bord på Vilja heretter.
Dune 45 i Sossusvlei.

Solnedgang over Sossusvlei.
Soloppgang over Sossusvlei.
Tidlig på’n!
Deadvlei i Sossusvlei.

Frokost i Deadvlei med en glad gjeng fra Osaka i Japan; Ena, Arisa, Nanami & Tomoki. De var nyutdannet, og var på intensiv «Afrika-turné» før de skal ut i livslangt arbeidsliv ala Japan.

Deadvlei – en tidligere oase, nå uttørket, men et udødelig dramatisk skue.

Så måtte vi «hjemover»…

Einar inviterte på middag Wild Horses Restaurant i Aus. Så stemningsfullt at vi tok sjansen på å kjøre etter mørkets frambrudd den siste timen til Lüderitz, tross at en er uforsikret da på grunn av faren for dyr (oryx e.a.) som løper ut i veien… Det ble sneglekjøring i 1,5 timer i stedet, men det var verdt det!)

 

TILBAKE I LÜDERITZ

Den tidligere direktørboligen for diamantgruvene i Lüderitz.

Karen Marie & Ingrid oppsøkte tradisjon tro stedets bibliotek.
Godt gammeldags gjensyn med bokkartotek ala vårt barndoms bibliotek.
Utvalget av bøker var oppsiktsvekkende dårlig. De fleste var skolebøker til utlåns. En påminner om at tross flott, gammel arkitektur i denne byen, så er vi i et land som langt fra er velstående.

 

Mannskap & gaver fra Norge gleder!

Så kom vårt nyeste mannskapsmedlem, som kompletterer Team South Atlantic; Ingrid Bouwer Utne. Og bagasjen rommet mer enn «bare» toppakning!

Overraskelser og fødselsdagsgaver fra Tante Karen og Mimmi i Norge gjorde stor glede.
Slagkraftig fødselsdagsgave fra Ingrid d.y. til Ingrid d.e.. 😉
Leselektyre til overfarten fra venn og tidligere kollega Per Ivar Helgesen, med doktorgradsavhandling til godværsnetter, og Donald Duck for mer bølgete & blåsete stunder!

 

Kolmannskuppe –  grandios Diamantby i sin storhetstid, nå Spøkelsesby av beste sort

Like utenfor Lüderitz ligger i dag en spøkelsesby: Det som en gang var diamantbyen Kolmanskuppe. For hundre år siden var regionen rundt Lüderitz selveste diamantjegernes Eldorado. Høykvalitets diamanter av «gemstone» kvalitet lå strødd utover i sanden, klare til å bli plukket opp for hånd. Siden den gang har enda rikere forekomster med større edelstener funnet i Oranjemund, og Kolmannskuppe ble utkonkurrert og forlatt. Dagens Kolmanskuppe er på TripAdvisor kåret til en av Verdens mest spektakulære spøkelsesbyer. Vi tok turen dit for å ta stedet nærmere i åsyn.

Et par av husene i det som i sin tid ble kalt «Million Dollar Avenue». Her bodde gruvesjefen, ingeniøren, arkitekten, legen og læreren, for å nevne noen av byens mest velbeslagne.

Og vi som synes Vilja har et sandproblem til tider, vi skal ikke klage: Her demonsterer Joe fra Storm Petrel hva som skjer dersom en slutter å koste gulvet i disse farvann.

Den ene fasaden til gruvesjefens bolig er restaurert, og har en ganske annerledes framtoning enn alt som ellers er bare sand og murgrått. En påminner om at dette en gang var en «millionærby».
Den gamle kjøpmannshuset er restaurert til sin tilnærmet opprinnelige tilstand. «Nips & krushunder» var det nok flere av her i sin tid, men en kan likevel ane hvor fint det en gang var.

Bowlinghall måtte en ha, må vite.
Og til sist,  øverst i «The Million Dollar Avenue»: Karen Marie bød på overraskelsespicnic, da hun dro fram hemmeligholdt nistepakke fra sekken. Vi setter pris på denne unge damens initiativ og evne til å skape fest i allslags situasjoner & omgivelser!

 

Welcome to the office!

Vi kjørte en klar arbeidsfordeling i innspurtsdagene fram mot avreise: Jon Petter og Ingrid B.U. fixet motor. Einar-Johan og Ingrid S.M. gjorde unna administrativt og provianterte. Karen Marie var altmuligkvinne og tok gullmedalje i tålmodighet.

Diaz Coffee Shop i Lüderitz – stamstedet for uken framover, der Ingrid (S.M.) og Einar-Johan tilbragte en god del «kontortid» med WiFi. Når kommer vi innom nettdekning neste gang? Ikke vet vi…
Lunsj & besøk på «kontoret» (les: Diaz Coffee Shop). Fra venstre: Representant fra mekaniker-gjengen, Ingrid B. Utne. Representant fra seilermiljøet: Soloseiler og vår venn fra Storm Petrel, Joe Mangold. Representant fra administrasjons- og altmuligberedskapen, Einar-Johan Hansen.
Karen Maries hverdag kan vel best beskrives som å være med på alt og ingenting, fram og tilbake, opp og ned, i den siste innspurten før vi kaster loss. Vår minste matros er like vant som oss til at det blir litt «hender & føtter» på tampen, og gjør som oss; holder ut & står på. (Vi gleder oss i vårt stille sinn til vi er ute på havet, med ditto hav av tid i lag!) Takk og pris for gøyalt mannskap med overskudd, her representert med Einar-Johan, som tøyser og tull når Mamma og Pappa er mildt sagt «oppi det» med sine tusen gjøremål.

 

MOTORFIX – KLAR FERDIG KJØR!

Ingrid Bouwer Utne ankom 21/1, og med seg i bagasjen hadde hun dyrebar last; flunkende ny toppakning til Viljas Volvo Penta motor. Tusen takk til Ståle på Industri og Marine Diesel i Trondheim, som på mirakuløst vis greide å skaffe alle delene som trengtes på imponerende kort tid, og i tide til Ingrid U. skulle fly nedover for å mønstre på hos oss på Vilja.

Så var det klart for igangsetting. Bytte av toppakning innebærer «full dekomponering».

Ingrid Utne gjorde seilasen med Vilja til selverklært skipperskole. Leksjon 1: Bytte av toppakning og justering av ventiler på motor.

Byggesett. Det er ikke få deler som skal tas fra hverande – og fortrinnsvis finne tilbake til sin opprinnelige plass – når en toppakning skal byttes ut…
Vilja midlertidig ominnredet til mekanisk verksted.

Etter tre dagers skruing i kvelende varmt maskinrom: Fix ferdig montert toppakning, og motoren tikker som en klokke og maler som en katt. Stolte mekanikere sier seg fornøyd med vel utført oppdrag!

 

Klar for ny Verdenshavskryssing

Team South Atlantic! Fra venstre: Ingrid Bouwer Utne, Karen Marie, Jon Petter, Ingrid S.M. og Einar-Johan Hansen.

Vilja er endelig klar for et nytt Verdenshav. Og det er vi i Team South Atlantic også!

Bare en god natts søvn først…

30/10-9/11, 2019: Kryssing av Mozambiquekanalen, et av de mest krevende havstrekkene på en jordomseiling

Finnes det tiger i Afrika?!

Svaret er ja. De afrikanske tigrene jakter til havs. De puster tungt og hardt, og kommer jagende oppover den Afrikanske sørøstkysten med bare dagers mellomrom. Der pisker de opp ufyselig store bølger, gjerne 10 meter høye eller mer, av den bratte, stygge typen.

En Afrikansk Tiger (kilde: http://img2.wikia.nocookie.net)

Disse tigrene er alle seilernes skrekk, for vi vet det så inderlig vel; å møte dem der de er mest aggressive er livsfarlig. Men møte dem ett eller annet sted er nesten uunngåelig, om vi skal få båtene våre over til fastlandet. Det gjelder bare å vite når og hvor de er ute og herjer, og å rekke fram til gode gjemmeplasser når de farer forbi. Men vanlige værprognoseringsmodeller greier ikke forstå disse tigrenes humørsvingninger og luner; det kreves lokalkjennskap og erfaring for å forstå deres adferd. Selv de mest erfarne og selvstendige kapteiner søker råd blant spesialisert fagfolk når de begir seg ut i disse tigrenes jaktmarker. Og gjemmeplasser finnes det veldig få av; faktisk bare en håndfull, og med hundrevis av kilometer mellom dem. Her gjelder det å planlegge godt.

Vilja lå klar på Madagaskars vestkyst for å legge ut på spurten over åpent, ubeskyttet lende den 24. oktober. Men da var flere tigre, ja selv en morderisk Modertiger, ute og herjet. Vi hadde intet annet valg enn å vente til hun og hennes avkom hadde stormet forbi. Faktisk skulle det ta en hel uke før vi kunne driste oss ut.

Mozambiquekanalen ble krysset den 30.oktober til 9. november, 2019. På denne etappen passerte vår jordomseiling 30 000 seilte nautiske mil hittil. Aldri før har vi seilt så til de grader taktisk, fulgt så til de grader tett på værvarslene og lagt kursen i store omveier som vi gjorde på denne etappen. Og aldri før har vi lagt vår tillit til én mann på land sine råd og erfaring, og latt denne endre rutevalg og framdrift når vi selv vurderte annerledes. Nedenfor er en dag-for-dag beskrivelse av seilasen.

Du lurer kanskje på: Møtte vi tigere på vår vei? Svaret er JA…

Men først et tilbakeblikk:

En aprildag, 2019:

Telefonoppringning fra Vilja i Bay of Islands, New Zealand til Geir på Jøa, Norge. Spørsmålet er kort og godt; «Geir, vi skal krysse ett av de mest krevende havstykkene til høsten, fra Madagaskar til Sør-Afrika over Mozambiquekanalen. Vi trenger kvalifisert mannskap. Kan du stille? Du står selvfølgelig fritt til å velge en hvilken som helst annen etappe, men hvis vi får lov til å ønske så er det denne.»

Det gikk noen uker, så tikket følgende melding inn på mobilen: «Har klarert det med jobben. Jeg har heimens velsignelse. Det lover godt for at jeg mønstrer på i Madagaskar.»

Det er store smil og god stemning på Vilja. Du Verden, vi er heldige! Vi har fått akkurat det mannskapet vi ønsker oss. Eller det skal nevnes; ønsketeamet for denne kryssingen inkluderer også en annen seileerfaren venn hjemme i Norge; Ingrid Bouwer Utne. Dette mannskapet satte vi sammen første gang for seilasen fra Portugal til Gran Canaria i november 2017, og femkløveret (Ingrid d.e., Jon Petter, Karen Marie, Ingrid d.y. og Geir) fungerte utmerket. Håpet er å få samlet samme gjeng. Men det skal vise seg komplett umulig for Ingrid U. å få til fri fra jobb akkurat disse dagene som kryssingen skal skje. Det blir et firkløver som seiler denne gang.

I forkant av en havkryssing er det en del forberedelser som må til. Båten må være teknisk i stand, det nødvendige mannskap må være rekruttert og på plass, båten må være bunkret med drivstoff for både farkost og mannskap (les: diesel og mat), kunnskap om havstrekket og dets særegenheter av relevans for oss seilere må være innhentet. Til sist må været klaffe. Det hjelper ikke å være klar for avreise, dersom været har satt seg på bakbena. Det skal vi snart få erfare…

Innføring i «Afrikanske tigre og hvordan unnslippe deres tokt»

Mozambiquekanalen er kjent for krevende forhold. Her møtes flere strømmer fra ulike retninger på begge sider av kanalen. Cap St. André på Madagaskars vestspiss er notorisk for sine tropiske stormer og «squalls» (lokale lavtrykk). Når i tillegg motgående strømmer fra sør og nord møtes, så skapes «vaskemaskin»-tendenser i havet. På vestsiden av kanalen er det særlig den sørgående Agullasstrømmen (cirka 70+/- nm fra Afrikas vestkyst) som skaper helvete når vinder fra sør blåser i motsatt retning av strømmen fra nord. Da piskes bratte bølger opp og bølgehøyder på 10+ meter er ikke uvanlig. Vind fra sør får vi nesten garantert underveis – høytrykks(!)systemer med sønnavind vandrer oppover kysten med jevne mellomrom. Disse høytrykkene gir de kraftigste vindstyrkene midt i kanalen, men verst bølgeforhold langs kanten. Samtidig bygger det seg opp lokale lavtrykk over land langs Afrikas vestkyst, som gir vindstyrker som gjerne er 7-10 m/s kraftigere enn værvarselet tilsier kystnært. Det kan også nevnes at innimellom stormene som herjer i kanalen, legger det seg ubeleilig ei komplett vindstille i store områder midt i kanalen, som gir en risiko for manglende framdrift i kryssingen. Fylte dieseltanker er et must. Summasummarum: Kunsten er å komme seg over til vestkysten av Mozambique og ta nytte av medstrømmen sørover langs kysten på 2-3 knop så lenge vinden blåser fra nord, og søke ly i tide før sønnavinden slår inn. Nærmeste ly er å finne i øygruppa Bazaruto i Mozambique, om lag 5 døgns seiling unna. Dette krever god timing, for om en bommer er det intet mindre enn livsfarlig å være på feil sted til feil tid…

Vi følger anbefalingen fra flere seilere om å engasjere en såkalt «weather router» ved navn Des Cason. Weather routere er folk med særskilt kompetanse på modellering og prognosering av værforhold og karakteristikk relevant for seilere på gitte havstrekk. Des Cason er atypisk ved at han ikke er meteorolog som sådan, men innehar til gjengjeld mange tiårs seileerfaring i farvannene øst for Sør-Afrika, samt en gjennomarbeidet og testet modell for prognosering for Det Indiske Hav, med hovedtyngde på den vestligste delen. Han og hans kone Nell har selv krysset kanalen med sin S/Y Gambit hele syv ganger. Vi har benyttet Des’ daglige væroppdateringer over hele det Indiske Hav, og fikk særlig god bruk for ham i strategisk ruteplanlegging på veien fra Chagos til Madagaskar. Vi kan nok takke ham for at den 9 døgns seilasen ble en god opplevelse tross tøffe vær- og strømforhold. Vi har dessuten lært å sette pris på den daglige kontakten med denne tilsynelatende lune karakteren med sin galgenhumor, og hans troverdige dedikasjon til sin oppgave om å bistå langdistanseseilerne med en trygg seilas over det Indiske Hav.

Torsdag 24/10 – på vei mot byen Mahajanga i Madagaskar

Tanken var å være klar for kryssing den 23/10. Vi er en dag etter rute, og er i utgangspunktet rimelig fornøyde med det. Takket være «forsinkelsen» som omveien har gitt så har vi fått med oss både den surrealistiske opplevelsen å snorkle sammen med enorme hvalhaier, vi har feiret Karen Maries 5-årsdag på en øde sydhavsperle av en øy, vi har opplevd landsbyliv og sett sifaka-lemurene (som vi har døpt pandalemurer ettersom de har samme farger og tegninger, de fineste lemurene vi så i Madagaskar).

Vi føler vi har rimelig god slakke; Det er 17 dager til Geir skal fly hjem fra Richards Bay i Sør-Afrika den 10/11. Turen over kanalen er på 1300 nm+/-, og forventes rent seilemessig å tas på cirka 9 døgn. Da har vi fremdeles 8 døgn å spille på for venting på vær. Det burda da være godt monn?

Torsdags morgen er vi på vei inn mot byen Mahajunga, der vi skal «sjekke ut» via tollvesen og politi, og dessuten bunkre opp mat og diesel før seilasen. Da mottar vi en epostoppdatering fra Des, sendt ut til en hel gruppe med seilbåter han følger opp. «Et «modersystem» med sønnavind er på vei oppover Afrikakysten. Den vil treffe Bazaruto (i Mozambique) tirsdags kveld. Du må være ekstremt sikker på å rekke til Baz før tirsdag kl.12. Hvis ikke, så vent med å dra til det åpner seg et mildere/ bedre vindu. Husk at dere kan møte på lengre strekk som er vindstille. Vær forberedt på å brenne diesel.» En sporer flakkende blikk hos de to som er våkne i cockpit; Geir og Ingrid. Neste tirsdag er 5 døgn unna. Det er AKKURAT så vi ANTAGELIG kan rekke det om vi endrer kurs og drar NÅ. Jon Petter rekker akkurat å komme søvndrukken opp for egen maskin mens disse første tanker tenkes. Han ber forsiktig det ivrige mannskap om han kan få en kopp kaffe før han hiver seg inn i diskusjonen? Det innvilges, allernådigst.

Dieseltanken vår er ikke toppet. Passene våre er ikke stemplet som de seg hør og bør. Men det som er det avgjørende blir; vi ER ikke ekstremt sikre på å rekke over kanalen og til ly i Bazaruto innen tirsdag. Vi innser svaret, om det er aldri så surt: Værvinduet smeller igjen like foran nesa på oss!

kilde: http//cdn.drawception.com

Vi provianterer og fyller diesel i Majunga, blir en erfaring rikere med korrupte immigrasjonsmyndigheter ved utsjekk, før vi forflytter oss til helt ytterst på vestspissen av Madagaskar, i Baie de Baly.

Ja, og så fyller Jon Petter år den 25. oktober! Det blir landfeiring på hans 53. årsjubileum.

De neste dagene tilbringer vi med å vente. Joda, vi får gjort unna mye praktisk; det er alltid noe å gjøre på en båt. Det er jo forsåvidt genialt å ha en hendt og tiltakslysten kar som Geir værfast om bord. Jon Petter benytter seg av å ha en diskusjonspartner for praktiske løsninger. Små og store vedlikeholdsprosjekter blir tatt av gjøremålslista etter tur. Vilja blir jo riktig en mønsterbåt!

Vi posisjonerer oss så langt vest som vi kan komme, i Baie de Baly. Der besøker vi landsbyen, og møter trivelige voksne & barn. Etter noen dager kommer unger padlende i sine utriggerkanoer ut til oss for å leke med Karen Marie, eller «Marie» som de husker henne som.

Etter hvert kommer flere langdistanseseilere glidende inn i bukta. De er i samme ærend som oss; de venter på været. Men hva med værvinduet?

Hver dag leser vi med spenning Des’ værrapport. Men det er like nedtrykkende hver dag; Modersystemet herjer i kanalen; vi har ingenting der ute å gjøre. Dagene går tregere for hver dag som går, selv om vi jo har det bra der vi er. Geirs returbillett fra Sør-Afrika begynner å nærme seg. Vi diskuterer værmeldingene fram og tilbake. Så endelig, etter seks dagers venting kommer eposten vi har ventet på; «Uværet er i ferd med å krype tilbake inn i hullet den kom fra. So det er grønt lys. Ønsker dere en trygg og fredelig natt og lystige drømmer om «tigeren»! Hilsen Des.» Yesss! Vi er klare. Det er «lights out» på Vilja tidlig den kvelden. Planen er klar; Avreise ved daggry.

Torsdag 31/10 – Dag 1

Endelig kastet vi loss fra Baly Bay, og er i gang med kryssingen av den lenge ventede Mozambiquekanalen, med sitt dårlige rykte som et av de mest krevende havstykkene å forsere. I følge Des Cason er værvinduet nå åpent. Det er i alt 11 båter som setter seil klokken 0600 om morgenen med kurs ut bukta. De andre båtene legger seg rett vestover, mens vi velger å holde kursen mer NV for å skape en viss distanse til land og Kapp St. André.

Det første halve døgnet er det knapt vind. Vi kjører for motor det meste av tiden. Men det er vi forberedt på, slik er det visst ofte utenfor Madagaskars vestkyst.

Det er god stemning om bord, og en lettelse i bringa over å være i gang. Håpet og målet er å kunne rekke fram til Richards Bay i tide til at Geir rekker flyet hjem neste søndag, det vil si om 10 dager. Vi har om lag 1200 nm foran oss, så det KAN gå. Men alt avhenger av været. Og det kan ingen styre.

Fredag 1/11 – Dag 2

Vi seiler litt i uvissa om riktig rutevalg. Skal vi seile diagonalt direkte ned mot Bazaruto eller korteste vei direkte over kanalen? Nedenfor oss i sør herjer fremdeles et værsystem vi ønsker å unngå å stifte bekjentskap med. Men Ingrid mener å huske å ha lest noe om at diagonal rute direkte til Baz er å foretrekke? Så vi seiler litt i sikksakk, først litt vest før vi slår og seiler litt sørover. Deretter nytt slag og videre vest, osv. Med vind i fra SV krysser vi så hardt vi bare kan, og med en dreiende vindprofil som gjentar seg rimelig likt som gårdagen så resulterer dette i en snodig haifinneformet rute to dager på rad som tar oss gradvis VSV.

Når vi setter kurs sørover når vi er midtveis i kanalen merker vi på farten at det er en kraftig motstrøm og vi greier ikke å komme opp i mer enn 4-5 knops fart. Vestover går det så det suser, og vi er straks oppe i 9-10 knop.

Des har vi ikke hørt noe fra. Hvorfor? Vi er i kontakt med Eliana, som sliter big time med å komme seg sørover. De har møtt nordgående strøm i motsetning til forventningen, og har det ubehagelig med bølger fra siden som forflytter dem sidelengs som på en surfebølge fra feil retning. Det er liten tvil om at de er rimelig frustrerte og ikke har det bra. De er imidlertid behjelpelige med å videreformidle noen av hovedbudskapene fra Des’ værmelding. Men infoen er stykkevis og delt, og vi føler oss litt frustrerte over å seile i otta.

Lørdag 2/11 – Dag 3

Endelig er vi tilbake i loopen til Des, og vi mottok værmelding i morges med væroppdateringer. Det gir sjelefred å vite at vi er sånn noenlunde i tråd med hans anbefalinger, selv om vi jo normalt sett pleier å seile uten en slik tredjepart som rådgir fra sidelinjen. Dess mer vi lærer om Mozambiquekanalen, dess mer innser vi at den har aspekter og luner, og i verste fall et voldsomt temperament, som vi ikke overskuer med de skrevne kilder og deling av erfaring med andre seilere som vi har hatt tilgang til. Des og hans kone Nell har krysset kanalen syv ganger, og loset utallig mange flere båter over kanalen. Vi er ydmyke for den kompetansen han innehar, og tenker å følge hans råd.

Det ser ut til at vi er i en gruppe på minst 12 båter som seiler innenfor et noenlunde lite område og dermed mottar en felles oppdatering fra Des. Han bekrefter at været vi opplever utgjør siste rest av systemet som har bevegd seg oppover kanalen i den siste uken. I morgen skal vinden spakne av. Han lover for øvrig å gi oss beskjed i god tid før Bazaruto om hvorvidt det er sjanse for en direkte seilas til RB. Per nå vil han ikke uttale seg om det. Typisk Des å gi svar på spørsmål rett i forkant av at vi rekker å stille det. Han har nok vært utsatt for seilesultne, utålmodige seilere før…

S/Y Canace, som krysser rett foran baugen på oss og danser videre over bølgene. Vi skal samme vei.

Fra nattevakt 03.11.2019 kl.01:15

I dag var seilemessig i grunn litt krevende, ettersom vi krysset hele veien. Med vinden forfra og etter hvert stadig større bølger midt i front, så ble seilingen det som opptok hele hjernens fokus etter hvert. Jeg klandret meg selv ganske lenge for å ikke være særlig kreativ eller initiativrik med Karen Marie. Men i etterkant nå når det har roet seg ned, så skjønner jeg jo at det var en helt naturlig årsak til det; det tar det meste av overskudd å mobilisere til helt ordinære oppgaver når en krysser i frisk motvind. Initiativet kom tilbake omvendt proporsjonalt med vindstyrken.

I alle fall; her er litt mer om seilinga; Jeg hadde morgenvakta fra kl.6-12. JP sov middagshvil fra kl.11-14, så i praksis ble vakta mye lengre. Geir & jeg delte vakta mens JP sov. Om morgenen halte en annen 43 fots seilbåt inn på oss; Canace. Vi fatter ikke hvordan den fikk opp den farten som den gjorde?! VI måtte i alle fall gi tapt etter hvert og la den passere. Vi hadde vinden midt imot, 7-8 m/s. Utpå ettermiddagen økende til 10 m/s. Bølgene økte også på etter hvert, og var på det heftigste 4-5 meter midt forfra. Vilja blir løftet opp på bølgekammene og deretter sluppet med et smell ned i bølgedalene. Iblant slo det meg: «Tåler hun virkelig dette?». Men joda, det gjorde hun, tøffe smidige Viljaen vår.

Fullt kaos da jeg laget middag. Hadde til å begynne med styrbord hals, og dermed ble det krevende å greie å holde seg inntil kjøkkenbenken! Da jeg foreslo for mannskapet at vi skulle ha Realturmat i dag, så var responsen at å jada, det kunne vi ha. Men det ble tilføyd av Jon Petter at vi jo ikke har et ekstremvær i dag. Ok, det tok jeg som er utfordring, og satte i gang med å både bake rykende ferskt brød til maten, samt Italiensk grateng med tunfisk. Da kan vel røpes at da jeg glemte å blande pastaen i gratengen, så måtte osten på toppen skrapes av, og legges i en skål. Innen jeg var klar for å legge den oppå på nytt, så hadde hele skåla deiset bortover kjøkkenbenken og all ostegugge var smurt utover kjøkkenbenken. Slike små krumspring som flyvende mat er en del av kokker til havs’ hemmelige hverdagsdramatikk og ditto bergingsmanøvre, som gir ekstra krydder og (stort sett) ingen sjukdom.

Søndag 3/11 – Dag 4

Dagens gladmelding kommer fra Des i dag. Han sier oppsummert at det ikke er noen store systemer som kommer opp fra Cape Town i de kommende ti dagene. Selv om han understreker at dette kan endre seg, så vil han driste seg til å foreslå at vi posisjonerer oss for å kunne seile direktestrekket sørover helt ned til Richards Bay uten stopp. Yippiyaya! Stemningen om bord er lett som en fjær! Geir og vi alle trekker et lettelsens sukk: Her ligger det an til at Geir rekker flyet som planlagt førstkommende søndag.

Et lite skår i gleden er bekymringsmelding fra Des om at to båter, Argo og Aventyr, som han egentlig skal følge opp med værvarsler ikke lengre responderer. De var forventet å være i Baly Bay nå, men intet livstegn er mottatt på en stund. Han spør om noen av de andre båtene vet noe, eller om det er grunn til å sende ut en Mayday? Des’ oppfølging av to av «sine» båter sier litt om ansvaret han føler i jobben han gjør for oss seilerne. Vi kjenner ikke verken Argo eller Aventyr, men føler likevel et visst fellesskap med dem, og håper alt er vel med dem og at de er tilbake innenfor radaren snart.

Vi på Vilja er strålende fornøyde. Vinden har dessuten snudd til østlig, og den tidligere kryssings intensitet avløses av slør seiling og silkeseilas. JA, faktisk blir det for rolig i løpet av dagen, og vi går for motor i en times tid. Vi kjenner overskuddet komme, og de rolige forholdene på havet gir godt rom for å forberede morgendagens Halloweenfeiring med kostymeverksted og forberedelser til underholdning. Det er et happy mannskap som seiler sørover mot destinasjon Richards Bay.

Mandag 4/11 – Dag 5

Av alle ting – og utvilsomt som eneste båt i hele Mosambiquekanalen, for ikke å snakke om på Det Indiske Hav, gikk en storslagen heldags Halloweenfeiring av stabelen om bord på Vilja denne dagen. Karen Marie hadde ut ifra helt eget initiativ og logikk konstatert etter å ha sett på værmeldingens forventning om lite vind og ingen bølger på mandag, at i dag var dagen det måtte skje. Og skje, det gjorde det så absolutt. Utkledd som jordbær (Karen Marie), harepus (Jon Petter), fastnøkkel (Geir) og blomst (Ingrid) var det ingen tvil om at familiebåter ikke er som andre båter…

Men mellom festforberedelsene og selve festen har de tre eldste mannskapsmedlemmer et rådsmøte. Des’ værmelding tikker inn. Håpet om å kunne seile direkte til Richards Bay daler: «Dere vil bli påvirket av to værsystemer på veien sørover, og hvor mye vil avhenge av hvilken fart dere holder (SOG) og hvor dere konfronterer «tigeren». Hvis dere har en snittfart på mer enn 5 knop vil dere komme til visse punkt for tidlig, og hvis dere ankommer for sent blir dere slått av det etterfølgende systemet. Pest og kolera.» Avslutningsvis konkluderer han med: «I would duck into Baz and wait for the next hop down mainly because I have done this before and know how quickly things can go “tits up”. Skippers call! Des.”

Så hva gjør vi nå? Vi aner motsetninger i sinnsstemning og tilnærming. Det hjelper å sette ord på det. Geir har en positiv innstilling og en «dette klarer vi!»-holdning. Ingrid på den annen side innrømmer at selv om hun skjønner at konsekvensen er stor ved å returnere til Bazaruto, så ønsker hun ikke å ta sjanser, og mener vi bør snu. Jon Petter står midt imellom, og tenker så det knaker i hjernebarken. Det settes også ord på det faktum at vi er klare over at følelsen av at vi har ulik tilnærming bare bidrar til å forsterke følelser og tilnærming. En avgjørelse tas: Vi fortsetter sørover enda et døgn. Dersom værvarselet er like pessimistisk i morgen, så kan vi ennå snu og seile tilbake til Bazaruto for å søke ly der.

Et positivt budskap i Des’ epost er at begge de to «etterlyste» båtene Argo og Aventyr har dukket opp innenfor radaren igjen, og er i god behold. Falsk alarm. Men likevel en påminner til oss alle om at det vi driver med er alvor, og at enigheten med Des om å benytte ham som weather router er en gjensidig pakt som krever ditto gjensidig respekt og ansvar.

På kvelden får vi inn melding fra Eliana om at Warren velger å dra til Bazaruto. Men vi blir ikke stort mer uviss på eget valg av den grunn; Eliana seiler mye senere enn Vilja. Den har ikke sjangs til å rekke fram i tide.

Men «i tide», hva er egentlig det? En oppfatning om at det vel bør gå bra å møte på litt motvind de siste timene inn mot land i Richards Bay er nok en mer eller mindre uuttalt oppfatning blant oss alle…

Tirsdag 5/11 – Dag 6

«I am afraid you have painted your self into a corner.” -Des Cason i epost 5/11 kl.09:02

Stemningen stiger i morgentimene. Gårsdagens anspenthet rundt valget om hvorvidt vi skulle søke nødhavn i Bazaruto eller seile videre med risiko for å møte uvær før Richards Bay har lagt seg. Værmeldingene på PredictWind ser da ikke særlig truende ut? Det blir da i grunn litt spennende å ha litt mer krevende værforhold enn dette «silkeføret» vi seiler gjennom akkurat nå. Ja, dette ser vi lyst på! Kan en endog ane at Geir kjeder seg en smule her ute i de perfekte forhold? Vi plotter distanser og fart i Navionics-kartene og begynner endog å leke med tanken på ankomst allerede torsdags kveld. I så fall kan det vel være mulig at selv Geir kan få med seg en aldri så liten safari med løver og elefanter også?!

Men så begynner formiddagens eposter å komme inn fra Des Cason.

Først denne, hentet fra en fellesmail til alle seilbåtene innenfor en radius på 40nm: «Vindprofilen viser at dere møter på S/SSE25+ på torsdag ved kyststrekket sør for Inhambane og Maputo, som er notorisk for vindstyrker høyere enn værprognosene grunnet lavtrykk over land. Det setter dere i le av kysten, hvilket ikke er til å kimse av.  En 54 fots stålbåt ble fanget der i fjor og de kom inn til Richards Bay i en tilstand av sjokk. Anbefaler sterkt å gå inn til Baz og vente til været har lagt seg. Des.»

Vi blir med ett usikre. Skal vi snu? Vi er 100 nm sørøst for Bazaruto. Vi har jo vært åpne for å måtte snu, men når det nå kommer til stykket så er valget vanskelig. Om vi snur nå så rekker ikke Geir flyet sitt på søndag, og gudene vet hvor lenge vi blir nødt til å ligge værfast i Bazaruto og vente? Vi er i uvisse. Værvarselet på vår egen PredictWind saumfares nok en gang. Er det virkelig så ille? Vi ber om å få bekreftet at vi virkelig har forstått dette riktig, at vi er på vei til akkurat der vi ikke skal være?

Vi trykker på Send-knappen, og i samme stund kommer en ny epost fra Des i retur. Denne er adressert kun til Vilja. Den er uten værprognose, og lyder kort og godt: «Under forutsetning om at deres oppgitte posisjon er korrekt, så er jeg redd dere har malt dere selv inn i et hjørne. Dersom dere opprettholder farten på 150 nm/dag vil dere bli fanget i 25+ (knops vind) et stykke før dere når fram til Richards Bay på torsdag. Vennligst angi deres plan. Des»

Tja, hva sier man til noe sånt? Da er det vel ingen tvil… Samtlige i mannskapet jobber med å omstille hjernen til endring av kurs. Konsekvensene er betydelige. Det er spenning i luften.

Så kommer en siste epost, bare minutter senere: «Våre eposter omgikk hverandre. Dere har IKKE lyst til å bli fanget i vindsystemet fra sør nord for Rbay, ei heller utenfor kysten mellom Savoro og Maputo med sine lokale lavtrykk som øker vindstyrkene med 10-15 knop i forhold til vindprognosene. Min anbefaling er at dere setter kurs for ankringsplassen eller legger bi nedenfor fyrtårnet ved Ponta Barra 23 45S 35 29Ø i Inhambane, og seiler videre i morgen formiddag når dere bare vil møte halen av systemet fra sør, med SE20 knops vind i 6+/- timer. Hvis dere legger dere langt ute fra kysten vil dere ha rom til å manøvrere og komme dere gjennom det. Gi meg beskjed, og jeg setter opp en vindprofil til dere. Des»

Et lettelsens sukk går gjennom mannskapet. Et kompromiss, med ventetid og dempet risikobilde, ikke returreis og flukt; dette er en løsning som virker både forsvarlig værmessig, samt opprettholder muligheten for Geir til å rekke flyet sitt hjem på søndag. Det er ikke mer å tenke på; Kursen settes sørvest mot Inhambane. Om vi holder snittfart over 6 knop så rekker vi fram innen mørkets frambrudd i 18-tida.

Klokken 17 kaster vi anker noen hundre meter ut fra kysten, ved fyrtårnet på Ponta Barra utenfor Inhambane i Mozambique. Vi holder oss godt vekk fra byhavna, illegale værflyktninger som vi er. Og må i stedet nøye oss med å se inn mot sandstrender og bebyggelse. Flere seilbåter og kitere(?) driver på utenfor inngangen til bukta utenfor byen. Nysgjerrigheten er stor til hvordan dette land egentlig er? Men den nysgjerrigheten må bare få leve videre utilfredsstilt. Vi er på en liten flekk norsk territorium på S/Y Vilja. Vårt anker er stjålent festet på Mozambiquesk havbunn, uten stempel i pass eller annen innklarering av noe slag…

Ankerdram må til, også ved nødstopp. Vi lå 14 timer for anker i Inhambane, Mozambique

Onsdag 6/11 – Dag 7

Våkner opp for anker utenfor Inhambane, Mozambique. Klokka er om lag 05. Hele mannskapet er oppe i løpet av kort tid. Det er utvilsomt fokus på avreise i henhold til Des Casons forslag; klokka 0800, uten at det behøver å sies i ord en eneste gang.

Vi har god tid; to vaskemaskiner vaskes. Etter en uke til havs, og ditto tid med ankring i grumsete farvann i Madagaskar i forkant med dertil hørende sparing på ferskvann, så gjør det seg å få «oppgradert» kluter og klær. Vasking av gulvet får vi også unnagjort, krydret av vår ivrige hjelper Karen Marie som uforvarende lener seg på den sammenleggbare vassbøtta slik at den klapper sammen som et trekkspill og litervis med vann flommer utover gulvet og nedi båtens hulrom (les: matlager) under dekk. Det er mye å tenke på og lære når en er minimatros!

Tanken på en morgendukkert skrinlegges umiddelbart i det et «arbeidsstykke» på toalettet utløser at flere små blacktip-haier kommer opp av intet og stimler seg rundt båten. De blir borte igjen like raskt som de kom. Når vi hiver noe restemat over bord, så er de straks tilbake, like raskt som sist. Det var da heller ikke så farlig med den dukkerten…

Vi hiver anker eksakt klokka 0800. Og like etter sendes posisjons- og værrapport til Des. Kursen settes sørøstover. Normalt sett ville vi holdt oss rimelig nær kysten og svingt inn mot Richards Bay i SV så snart det lot seg gjøre. Men vi har fått annen beskjed av Des: «Hold dere godt klar av kysten».

Men hvor langt ut? Vi tegner opp ruten på Navionics-kartet på ipaden, og tegner det vi synes er en romslig bue inn mot Richards Bay. Det burde da vel holde?

Vi venter spent på dagens oppdatering fra Des. Normalt sender han den i 10-tida, men nå blir klokka både 11, 12, 13 og 14 uten at vi hører livstegn. Vi trykker på knappen for nedlasting av epost minst et par ganger i timen. Det spørres mellom mannskapet; «Har vi hørt noe fra Des?».

Klokken 14:18 tikker det endelig inn en epost fra vår værprofet. «Kom dere utenfor 36ᵒØ og blir der. Når vinden fra nord spakner og dør ut, og det så smått begynner å blåse fra sør, så foreslår jeg at dere enten i verste fall legger dere bi, eller rever seilene maksimalt og seiler for babord hals. Dess mer sør dere kommer dere før den tid, dess kortere tid får dere med SØ20 (knop) forhold.»

Det var da voldsomt? Legge bi med en gang sønnavinden kommer? Vi aner nok en gang at Mozambique-kanalens luner er utenfor våre tidligere erfaringer med humørsjuke værsystemer. Normalt sett ville jo ikke 20 knops vind (det vil si 10 m/s) være noe å bekymre seg for ute på åpent hav? Og vi har da til og med fulgt «ordre» og lagt oss mer enn 200 nautiske mil utenfor kysten, og langt vekk fra den beryktede sørgående Aghullas-strømmen som ikke er venn med sønnavinden. Kan det virkelig bli nødvendig selv her ute å legge seg bi? Det er en gammel stormmanøver som vi har øvd på med Vilja flere ganger, men aldri på våre 30 000 seilte nautiske mil fra Norge til Afrika har vi hatt behov for å bruke den på grunn av været. Vil det bli det denne gang?

Diskusjonene rundt innholdet i Des’ oppdatering går engasjert for seg i cockpit. Det er mange spørsmål og kanskje enda flere svar. Ingrid vil ha landet alle uklarheter, og ønsker heller innholdet matet inn med teskje, enn at det skal være usikkerhet rundt dette uvesenet som befinner seg mellom oss og trygg havn, dette som Des omtaler som «The Tiger». En ny spørsmålsliste sendes Des. Og oppklarende svar kommer. Vi følger vi har forstått systemets dynamikk. Men blir litt overrasket over å se i Des’ PS! nederst i eposten som melder at sønnavinden kommer allerede i morgen, og ikke på fredag som tidligere forventet. Ok, da er det ett døgn til slaget skal stå…

Kroppen får da også glad-adrenalin i løpet av dagen, da Geir haler inn en 5 kilos Mahi mahi. Det blir ferskfisk til middag. Da er det vanskelig å ikke kjenne en har det godt her ute.

Torsdag 7/11 – Dag 8

Våkner opp med litt god spenning i magen. I dag skal det skje, konfrontasjonen med denne så mye omtalte Tigeren. Vi er litt i stuss over dens karakteristikk; 20 knop fra SSE. Hvordan kan det være noe å frykte? Hva er det med dette havet vi seiler over som vi ikke forstår? Om denne pusekatten skal bli en tiger med dette værvarselet, ja da forstår vi egentlig ingen ting. Men vi tar Des’ værvarsel på alvor. Og vi laster våre egne ned med Predictwind via satelittelefon gjentatte ganger, med ulike rutevalg og variasjoner.

Vi er østom 36ᵒØ, om lag 200 nm fra fastlandet. Det er fin seilevind fra nord, og vi seiler sørover. Anmodningen fra Des er å komme seg så langt sør som mulig før vinden dreier fra sør. Det føles litt rart å ikke vende snuten mot land. Tenke seg til; 200 nautiske mil. Det er som å gi beskjed til noen som kommer seilende fra østkysten av England med kurs for Bergen at de må legge kursen godt om Shetland før de svinger inn mot land! Men vi stoler på vår værguru, og mukker ikke videre på det.

Des sender sin værmelding. Det skal bli vindstille i 9-tida, deretter tar den seg opp fra sør. Sønnavinden meldes å skulle stå på som kraftigst fra midnatt til 06. Skiftplanen gjennomgås, vi skal følge ordinær syklus. I dag er det Ingrids tur til å ha kveldsvakta fram til kl.22, deretter tar Jon Petter over fram til klokken 02, Geir har soloppgangsvakta til 06 og deretter tar Ingrid formiddagsskiftet.

Des har nevnt ved et par anledninger at vi i verste fall må legge oss bi og ri av været. Den manøveren har vi øvd på flere ganger, men det er lenge siden sist. Hvordan var den nå igjen? Gå opp i vinden, slipp ut og ta inn genoan inntil du mister vinden. Ta ut storseilet litt, og vri roret helt ut til maks utslag mot babord. Geir er styrmann, Jon Petter instruktør og Ingrid tar tauene til storseilet. Karen Marie vil også være oppe og følge med, og har lyst til å se og lære. Vilja oppfører seg etter skoleboka, og blir allerede på første forsøk liggende helt stille og hvile seg i vinden. Jon Petter er ikke helt fornøyd likevel; hun beveger seg litt framover fremdeles. Vi tar storseilet mer ut, slipper ut storseilskjøtet, og da sitter det; 0 knop måles på fartsmåleren. Geir er litt himmelfallen; Dette skal ikke gå an! Relativt voksne bølger på 1,5+ meter ruller forbi, men Vilja leer nærmest kun uinteressert på seg. Manøveren er vellykket. Vi tester ut flere seilføringer, og endatil litt ut med genoaen. Det funker som fjell.

Ingrid ønsker enda en oppfrisker av hvordan utløse redningsflåten. Deretter er det rett i seng for en middagshvil – en må være forberedt på nattevåk må vite. I det hele tatt – det er skjerpings om bord.

Men det skal også berettes at meget annet viktig enn værprat skjer om bord; i dag så ei fin lita filledukke dagens lys på Vilja. Etter Karen Maries design og Ingrid og hennes felles søminnsats i flere økter over Det Indiske Hav, får vi i dag sydd de siste sting, fylt den med vatt og festet lemmer og lår. Knapper blir øyne, nese og navle, rød broderingstråd blir tertefin munn og blå tråd gir snasen hårfrisyre. Karen Marie hopper rundt av begeistring. Og det gjør vel egentlig Mamma Ingrid også, om enn det ikke er like synlig sånn rent fysisk; hun har ikke så mange sømprosjekt på samvittigheten, og er vel litt glad og stolt over at dette ene av de få er et fellesprosjekt med veslefrøken. Filledukka – som for øvrig gis det staselige navn Rosella, håndteres med den inderligste ømhet av vesle dukkemor som tydelig føler en ekstra tilknytning til dette sitt skaperverk. Seng innredes i en gammel lekekoffert i blikk, og «den nyfødte» legges varsomt til ro for natten. Joda, vi er på en familiebåt…

Klokka er 18. Middagen kommer på bordet. Vi venter på været.

Torsdag 7/11 (fremdeles), ved vaktskifte kl.23:

En påfallende lummerhet legger seg i luften i de sene kveldstimene på torsdag. Innen vaktskiftet kl.23 er det så vått i cockpit at det drypper fra kalesjen og påtroppende vakt Jon Petter lurer på om det har regnet? Det har det ikke. Så hva er det som ligger i luften? Det får vi en første merkelige smak av like etterpå. Like før Ingrid trer av ser hun og Jon Petter ut i mørket, på stjerneklar himmel, men med et tett mørke langt borte i horisonten. 10 minutter etterpå roper Jon Petter henne opp igjen for å se; et fortettet mørke har lagt seg som et lokk over himmelen, månen er borte. Hva skjer? Er dette Tigerens ankomst?

Plutselig vrir vindretningen seg, fra nord, direkte til vest og så til sør, i løpet av bare minutter. Vi må endre seilføring, og slår til styrbord hals i hui og hast. Det smeller i trinser og tauverk. Ingrid, som var på vei for å legge seg, står der bare i trusa og håndterer skjøter og seil. Det blåser iltert rundt ørene på oss. Ikke sterkere enn kanskje 10-11 m/s, men retningsbyttet er så overraskende. Vinden vrir seg videre til SØ. Vi slår igjen, denne gang til babord hals. Så dør plutselig vinden ut, like fort som den snudde like før. Det hele har tatt maks 15 minutter. Vi venter på at noe skal skje igjen, men det kommer ikke. Was that it?! Har vi omgått uværet helt, og fikk kun et iltert rapp med halen av den såkalte Tigeren? Vi er i stuss. Ingrid legger seg. Om natten kjører vi for motor i vindstilla. Hvor blir det av Været?

Fredag 8/11 – Dag 9

Vilja går for motor hele natten. Men vi er på alerten. Geir vekker Jon Petter for å melde fra om at plastvinduet i sprayhooden på babord side har revnet. Hva har skjedd? Vi kommer fram til at det trolig er genoaskjøtet som var på avveie et øyeblikk ved gårkveldens manøver og snertet plastikken med all kraft. Jon Petter og Geir setter umiddelbart i gang med reparasjon før det ventede uværet kommer. Skaden må ikke få vokse seg større.

Også Ingrid våkner når det er liv og røre om bord, og tror automatisk at det er vaktskifte. Da det viser seg at klokka bare er 5, utnyttes dødtiden med bakst av scones til frokosten, som står nybakte på bordet klokka 06. Værrapport sendes til Des. Ingrid forteller ham om Tigerens halepisk kvelden i forveien, og spør «Was this really «it»?!».

Svar kommer rimelig kontant tilbake fra Des: «Jeg skulle ønske ting var så enkelt. Men S/Y Wavelength ligger bare 30 nautiske mil unna dere og ligger akkurat nå bi i S25knop+. Det dere opplevde i går var bare gudene som spilte hodene deres et lite puss.» En rekke koordinater sendes for å kunne skissere opp frontens bevegelse. «Med dette vil dere kunne beregne med minutters margin når helvetet vil brake løs. Beklager å måtte ødelegge dagen deres, men det som skjer, det skjer! Seil trygt, og gi meg beskjed når vinden spakner av. Hilsen Des»

Innen Ingrid får lest ferdig beskjeden, så er uværet i gang. Det blåser opp fra sør, og innen få minutter blåser det liten kuling rundt ørene på oss, med stiv kuling i kastene. Det er friskt seilasvær. Men faktisk verken mer eller mindre. Det største spenningsmomentet ligger vel i om det kommer noe mer, noe ekstraordinært, ettersom det har vært så mye snakk om denne Tigeren. Men det forblir slik. Kanskje er det rareste med denne kulingstokten at det blåser under forholdsvis lett skydekke. Og de sterkeste vindkastene kommer nettopp etter at en har konstatert at horisonten ser forholdsvis klar ut. Merkelige greier.

Det blåser kuling om ørene på oss, men i cockpit om bord på Vilja senker seile-sjelefreden likevel seg. Faktisk tar vi fram seileklassikeren «Jorden rundt med Ho-Ho» og tar litt høytlesning. Kan hende er det litt rart valg av lektyre å lese skildringen av hvordan seilbåten Ho-Ho gjorde en skrekkens 360grader rundvelt under en storm på sin ferd til disse farvann for cirka 85 år siden? Men det synes ikke å plage noen av oss. Alle tre er vi riktignok spent fast i sikkerhetsseler, om et illsint vindkast mot formodning skulle finne på å plutselig ta tak i (de sterkt revede) seilene og krenge oss over. Bedre å være på den sikre siden. Innimellom tas utkikk mot horisonten, for å se om det kommer noe mer. Det blåser friskt og bølgene vokser seg til 2,5+ meter. Men det er helt greit. Det er da vitterligen vinddreven havseiler vi håndterer!

De er nok en smule misunnelige, guttaboys, på den «heldige vinner» av rorvakt (Ingrid) akkurat da «uværet» skulle slå til. De tar det som noen helter, men skulle vel gjerne styrt samspillet med vind og bølger selv. Til sist foræres en times vakt i gave til Geir. Det vil vel by seg flere anledninger for Ingrid med tiden.

Når Karen Marie våkner, så tar hun en nybakt scones i hånden og småspiser på den mens hun pusler med sitt nede i båten. Totalt uanfektet av at vi seiler i kuling og fosser over bølgehei- og dal i 8-9 knops fart. Julegaver skal pakkes og dukker skal stelles, må vite.

Vinden vedvarer. Ettermiddagsskiftet er friskt. Ingrid og Karen Marie går ned i cockpit og ser film og leser, mens Geir og Jon Petter  (med rorvakt) er oppe og føler på frisk seilas. Vi jentene som sitter nede ser hvordan vannet fosser om vinduene i skroget.  I blant slår en bølge over hele båten, så vannspruten slår inn mot kalesjeveggen. Én bølge lurer seg innunder og spyler rent bordet i cockpit, samt finner veien inn luka. Nei det får da være måte på! Takk og lov at flengen i sprayhoodglasset ble reparert i morges før dette kom! Ellers ville vi ha fått oss mang en kalddusj inn i cockpit, og skaden kunne utartet seg til å bli riktig så stygg.

Gutta ser ut til å trives adskillig bedre bak roret i dette været enn ved silkeføre. Det er godt å kjenne at en seiler, sier de!

Mot kvelden spakner vinden til 8-10 m/s, og bølgene roer seg noe. Jon Petter må ned og kle på seg ullundertøy og lue. Gradestokken har nemlig krøpet under 22 grader Celsius. Det kan vel hende det blir en smule tøft for de bolde jordomseilere å snart vende hjem til seiling på Vestfjorden…

Vi har møtt en Tiger, og kom oss helskinnet fra det. Det må feires! I vuggende bølger blir det servert andebryst til middag, med stekt sopp, rosenkål, potet og syltet ingefær. Alle må holde godt grep om matskålene for at de ikke skal trille av bordet. Til og med en ølflaske deles det på. Det er glad stemning. Nå er seilasen på et vis fullkommen. Kanalen har krevd ekstraordinært mye planlegging og bevissthet, den har innfridd med utfordringer, og har endt opp godt innafor det vi føler oss bekvemme med.

Men vi er ikke framme ennå. Ved mørkets frembrudd er det enda 130 nautiske mil og om lag 20 timers seilas igjen til målet Richards Bay. Vi har veddet på ankomsttid, og vinneren får den første ølen. Men en er ikke framme før en er framme. Vi går en ny nattseilas i møte.

Lørdag 9/11 – Dag 10

Vinden har slakket av, og vi seiler i 8-9 knops fart – endelig vestover. Det er stort å gjøre landkjenning. Der ligger søren meg Afrika og venter!

Klokken 12:05 klapper vi til kai i Richards Bay. Vi har seilt 1375 nautiske mil siden vi forlot Madagaskar for 9 døgn siden. Det tilsvarer i luftlinje distansen fra Trondheim til Barcelona. Det æ’kke så aller verst, i sær med tanke på at vi måtte bekjempe en Tiger underveis!

15.-22. juni, 2019: Karen Maries flaskepost fra Tikopia i Stillehavet. Og om hvordan våre egne røtter fikk bedre feste i oss, da vi var på den andre siden av Jorda.

Én uke av våre liv, én øy, én kultur, ett folk, på øya Tikopia langt ute i Stillehavet. En overflod av unike øyeblikk, inntrykk og ettertanker for oss på Vilja – og trolig også for noen av menneskene vi møtte der…

Det meste av denne flaskeposten er Karen Maries reisebrev til barna ved Svolvær skole. Men Jon Petter & jeg (Ingrid) har også mye på hjertet om hendelser som satte spor og har gitt oss noe å tenke på i ettertid.  Derfor; noen ord både først og sist fra oss gæmlisene om bord på Vilja. 

Så først, dette spørsmål til deg som leser dette:

Hvordan levde dine oldeforeldre? Eller dine tipptipptippoldeforeldre? Er din identitet knyttet opp til hvordan de levde og hvem de var? Hvor mye av kompetansen deres er overført til deg? Hvis du ligner meg, så vil du svare «ja, en del» på identitetsspørsmålet, mens «svinnende lite» er svaret på det om hvor mye overført kunnskap du sitter med. Mitt poeng er: Vi har brutt en viktig link i kunnskapsoverføring! Jeg selv identifiserer meg med å være av bondeslekt. Arbeidsom, nøysom og ærlig er grunnverdier forankret i meg, overført fra mitt opphav. Men kunnskapen er ikke overført. Jeg har ingen anelse om landbruk eller skogsdrift i praksis. Jeg tror den brutte linken lager grobunn for usikkerhet over eget ståsted og identitet.

Nå har vi opplevd å være på et sted og møte mennesker som lever tett opp til slik de har levd i utallige generasjoner bak seg. Deres hverdag ligner sterkt på deres oldeforeldres og tipptipptippoldeforeldres hverdag. Kunnskapen og tradisjonene er overført. Men utviklingen har overhodet ikke fulgt det samme tempoet som Verden utenfor.

Det er tankevekkende og sjelsettende for oss, ved å snakke med mennesker som lever som sine forfedre og i pakt med naturen, å se og innse at vi har vanskeligheter med å beskrive våre egne tradisjoner og kultur. Mange av tradisjonene vi tenker på som norske tilhører våre forfedres hverdag og er ikke noe vi har egenerfart kjennskap til. Vi i vår moderne Verden lever et globalisert, høyteknologisk liv tilegnet oss av våre omgivelser, lest kunnskap og egenerfaring – og i stadig mindre grad av våre foreldre og besteforeldre. Det er kjennetegn ved en fundamentalt annerledes samfunnsstruktur sammenlignet med både det våre egne forfedre levde i, og med det vi møter i Tikopia. Min oldemor ville trolig følt større likhet i identitet og verdier med Tikopianerne enn jeg gjør. Og hvem vet, antagelig også ville hun forstått dem bedre enn hun ville forstått meg, sitt eget oldebarn?

Det er derfor jeg – tre måneder etter at vi seilte videre vestover fra Tikopia – ringer min mamma hjemme i Meråker, og ber henne fortelle meg om min Oldemors liv. Hadde hun innlagt lys eller telefon? Dro hun til butikken for å kjøpe kjøtt og mel, eller var kjøttet sjølslaktet og melet fra selvdyrket og selvmalt korn? Og det er derfor vi umerkelig glir over i en tradisjonsoverføring, der jeg for første gang i mitt 46-årige liv virkelig lytter når min Mor henter fram historier om hvordan potetmel ble laget for hånd. Og om hvordan hun selv jobbet hele natten gjennom som ungdom på heimgården for å partere og male kjøtt fra nyslaktet storfe, for deretter å steke mer enn tusen kjøttkaker og hermetisere dem i Norgesglass, innen sola stod opp og sommervarmen rakk å bederve kvaliteten på kjøttet.

I blant må en reise jorda rundt for at egne røtter skal få bedre feste…

Hvorfor Drømmen om Tikopia?

Det var ei lita, norsk jente på 6 år som først satte Tikopia på Verdenskartet i vår bevisshet. Ivi Lien, 6 år i 2013, bodde med sin familie i et halvt år på denne, en av de østligste, mest avsideliggende av Salomonøyene i Stillehavet. Faren hennes, Thomas, laget barne-TV serien «Flaskepost fra Stillehavet», som vi tittet på før avreise, der vi bodde på Vilja i den lille hjemmehavna vår på Grilstad Marina i Trondheim. Vår Karen Marie kikket allerede da med store øyne på disse lekne, fargerike (i bokstavelig og billedlig forstand) og reelle glimtene fra en hverdag som selv en toåring både identifiserte seg med, men samtidig kjente var annerledes sin egen.

Kilde: https://www.filmarkivet.no

En øy «in the middle of the Pacific nowhere». Kunne vi virkelig komme oss dit?

Kilde: http://saltysailors.com/images/articles-cruising/tikopia/TikopiaMap2kb43.jpg

Neste gang vi så den nevnt var i boka «Pocket Atlas of Remote Islands» av Judith Schalansky. Bare det at den er nevnt der er nok til å vekke interesse. Og Schalanskys korte historie om øya kan ikke annet enn ytterlige trigge nysgjerrigheten. Beskrivelsen av Tikopias ressurser og øyboernes nitidige arbeid for selvforsynthet og bærekraftighet utdypes med: «(…) enough to keep 1,200 people alive – but no more. When a cyclone or drought destroys the crops, many islanders opt for a swift death. Unmarried women hang themselves or swim out into the open sea, and some men go out to sea with their sons in a canoe, never to return. Every year, the chiefs of the four clans preach the ideal of zero population growth. All the children in each family must be able to live from the land it owns, so only eldest sons can start families. (…)” Finnes virkelig slike steder fremdeles? Er dette sannheten i dag? Herregud, det ville være så uvirkelig og interessant å finne fram dit.

I New Zealand fortsetter vi å drømme. Drømmene går gradvis over i forberedelser. Vi tok kontakt med Ivis pappa Thomas Lien, for å få råd. Og vi ble kjent med et seilerpar som hadde vært der; tysk/new zealandske Monika Heid og Martin Vogel.  Det er ikke ryktet om denne øya som trakk oss dit – ingen andre vi møter enn de vi allerede har nevnt har i det hele tatt hørt om øya! Det er det inderlige engasjementet hos de svært få som faktisk har vært der, som utgjør forskjellen.  

Thomas Lien sender oss alle de 26 episodene fra Flaskepost fra Stillehavet-seriene for nedlasting. Karen Marie har blitt to år større siden vi kikket på disse hjemme i Norge før avreise. Hun husker, men er enda mer fascinert nå. Vi bestemmer oss for at vi skal til Tikopia så fremt det er mulig. Hver i sær i Vilja-trekløveret føler sterkt eierskap til planen. Så når vi legger av sted i «feil retning» for vår jordomseiling; østover fra Banksøyene i Vanuatu til Tikopia, i sterk motvind og bølger som Vilja må presse nesen sin midt i mot og bryte seg forbi, så er det ingen av oss som stiller spørsmål med hva det er vi driver med. Vi vet alle tre svaret: Vi lever ut drømmene våre.

Om vår beretning fra Tikopia; En flaskepost fra Karen Marie, til barna ved Svolvær Skole

Vi har begynt å sende jevnlige reisebrev per epost fra Karen Marie og alle oss på Vilja til 2.klassingene ved Svolvær Skole. Dette er vår måte å knytte kontakt med Karen Maries framtidige skole, der hun begynner i første klasse høsten 2020. Brevskrivingen har gitt oss gode stunder med bevisstgjøring av hva jenta vår og familien vår opplever og lærer på turen, og en glede ved å tenke på både hvor vi er og hvor vi skal.

Reisebrevet fra Tikopia ble vel det en kan kalle litt voldsomt i omfang og overambisiøst i budskapformidling med tanke på hva en kan forvente at 6-7 åringer hjemme i Svolvær kan absorbere kun fra en epost. Våre mentale og digitale minnekort er proppfulle av inntrykk og fantastiske bilder, som vi så inderlig gjerne ønsker å videreformidle og dele.

Det er av tidshensyn at vi velger å basere det meste av flaskeposten her på Sailingvilja på Karen Maries reisebrev. Fysisk har vi siden den gang reist mange tusen nautiske mil fra vår ankringsplass i Tikopia i juni. Mentalt vil vi kan hende aldri helt slippe anker derfra? I alle fall –  det dere leser videre her fra våre dager i Tikopia er Karen Maries brev til skolebarna i Svolvær, men åpenbart sterkt ispedd Mamma Ingrids refleksjoner og taletrengthet rundt tema vi brenner ekstra for.

Så til deg som leser, hvor enn du er, vi håper du tar deg tid til å virkelig se og tenke gjennom dette reisebrevet. Unn deg selv en ekstra kaffetår om du er hjemme og len deg tilbake i sofakroken, eller ta deg en time-out på bussen eller bak PC’en på kontoret. Se inn i øynene på menneskene som er portrettert. Drit i de dårlige tennene, studer de åpne, varme blikkene. Legg merke til hvordan voksne og barn er sammen, på alle steder og i alle situasjoner. Se etter detaljer ved bygningsstrukturen, eller verktøyet de holder i hendene. Kjenn på naturligheten. Kjenn på tilstedeværelsen. Søk å være nær dem. De lever der ute, på ei øy langt ute i Stillehavet. Det er så fjernt, men de er der nå.

Vi lengter etter dem, etter å være der mer, lære mer, leve mer. Gjør du?

Flaskepost fra Karen Marie HURRA! Vi har vært på Tikopia!

Hei til dere ved Svolvær Skole! Tusen takk for brev. Det var KJEMPEstas! Så artig å se bilder fra hva dere gjør på skolen og fra Svolvær. Jeg er så spent på å flytte hjem dit og til å begynne på skolen. Vi snakker om det ofte her på Vilja.

Har dere sett Barne-TV serien som heter «Flaskepost fra Stillehavet»? Den handler om Ivi og Jack fra Norge som bodde med foreldrene sine på ei øy som heter Tikopia. Og så laget de enda en serie, om da de seilte tilbake til Tikopia noen år senere for å besøke vennene sine igjen. Vi så den TV-serien før jeg seilte fra Norge, og helt siden da har det vært en ønskedrøm å finne den øya på turen vår med Vilja. Vi har pratet med Ivi og Jacks pappa; Thomas, mange ganger på telefonen. Han har også seilt rundt jorda, og sier at Tikopia var det beste stedet han besøkte på hele jordomseilinga si. Vi fikk bare mer og mer lyst til å dra.

Høvding Tafua ser episoder fra «Flaskepost fra Stillehavet»-serien fra Barne-TV. Stor stas!
Det ble mange «filmvisninger» rundt omkring i landsbyen, til et entusiastisk publikum.

Tikopia er en øy laaangt ute i Stillehavet. Den tilhører et land som heter Salomonøyene. Men denne øya ligger så langt vekk fra de andre at den er nesten som et bittelite, eget land. På Tikopia bor det omtrent 1500 mennesker. Folkene på Tikopia er polynesere, mens nesten alle de andre øyene i Salomonøyene er bebodd av melanesere. Polynesere og melanesere har forskjellig kultur, språk og hudfarge.

Den eneste måten å komme seg til øya er å være med en cargobåt, som drar dit innimellom med varer. Den turen tar 10 dager hver vei fra hovedstaden Honiara. Eller forresten – det finnes jo én annen måte å komme seg til Tikopia på også da; man kan seile dit selv – slik vi gjorde! Det kommer 1-2 seilbåter til Tikopia i året.

Vilja har kastet anker ved Tikopia.

Fram til ganske nettopp hadde de verken strøm eller telefon på Tikopia. De var helt «alene» der ute i Verden! Nå har ting så smått begynt å forandre seg. Flere har eget batteri hjemme hos seg som de bruker til å lade lys – og mobilen, hvis de har en. De har nemlig nettopp fått telefondekning på Tikopia. Men internett har de ikke. Det har høvdingene bestemt. Kan dere tenke dere hvorfor?

Jeg har lyst til å dra til Tikopia for å møte vennene til Ivi og Jack, og se alle stedene der de leker på filmen. Mamma og Pappa sier de har lyst til å oppleve et sted som nesten er helt isolert, og der folk lever slik de alltid har levd. Vi har snakket mye om at i Norge lærer vi og påvirkes vi så mye av resten av Verden. Og ny teknologi endrer stadig hvordan vi gjør ting. Vi reiser til andre land, og mange fra andre land kommer til oss. Og så har vi TV, internett, aviser og store bibliotek som gir oss masse informasjon om resten av Verden.

I Tikopia har de bare så vidt begynt å ta inn all informasjonen fra Verden utenfor. Kanskje har de allerede forandret seg noe, men så mye mindre enn vi har gjort i Norge. Mamma og Pappa har skikkelig lyst til å oppleve et slikt samfunn som har vært nærmest uforandret i århundrer. Kanskje er dette vår siste sjanse? Derfor har vi så lyst til å dra til Tikopia.

Vinden blåser og bølgene slår midt imot når vi seiler østover for å komme dit. Det er skikkelig bråkete og humpete. Men det er verdt det, fordi vi gjør det for at en ønskedrøm skal gå i oppfyllelse!

Vi fant Tikopia! Og det ER virkelig et helt fantastisk sted. Jeg skal prøve så godt jeg kan å fortelle hva vi opplevde der.

Barna på Tikopia

Det er mange, mange barn på Tikopia. Og de har alltid lyst til å leke med oss som kommer på besøk. De hadde skoleferie da vi var der, og hadde nok ekstra mye fritid. Hver dag kom de svømmende ut til båten vår.

Når vi gikk i land med gummibåten, så kom det alltid mange barn og hjalp oss med å dra den opp på land.

 

Det var også alltid mange barn med oss når vi gikk rundt omkring på øya. Dersom vi hadde med oss varer, så ville de hjelpe oss å bære. Mamma og Pappa ble kjempeimponert over hvor sterke de er!

Og så var det kjempeartig at det alltid var en hel gjeng med unger rundt oss. Da var det alltid noen å være sammen med hvis Mamma og Pappa pratet lenge og mye med andre.

Barna på Tikopia var med på alt mulig. Når vi besøkte folk kom det gjerne barn og satte seg i døråpningen og hørte på.

De bar vann og ved, sanket kokosnøtter og frukt i trærne, raspet kokos, passet søsknene sine, og sikkert mye annet også.

Barn og voksne er sammen, og gjør ting i lag, hele tiden på Tikopia. Egentlig som hos oss på Vilja.

Om å be Høvding Tafua om å få lov til å bli. Og litt om å gjøre ting en egentlig ikke tør

Det første vi måtte gjøre da vi kom til Tikopia var å besøke høvdingene på øya for å be om tillatelse til å være der. Vi tok gummibåten på land, og ble møtt av mange barn og voksne. De slo følge med oss.

Det er fire hovedklaner på øya, og hver har sin egen høvding. På Tikopiansk heter høvding «Ariki», på engelsk kaller de det «Chief». Det er høvdingene som styrer øya. De er rangert etter hvem som kan bestemme mest. De kalles gjerne «Chief #1», Chief #2», og så videre. Vi lå for anker utenfor landsbyen der Chief #2 bor, så derfor dro vi til ham først. Chief #2 heter Tafua, eller Ariki Tafua som han kalles; Høvding Tafua.

Chief #2, Ariki Tafua

Jeg syntes først at det var litt skummelt å besøke høvdingen. Ville han være stor og streng? Ariki Tafua ER ganske stor. Men han har også et STORT smil! Han var kjempeglad for at vi kom. Han hadde faktisk ventet på oss, siden Ivi sin pappa hadde ringt ham for flere måneder siden og sagt at vi skulle komme.

Ariki Tafua har en stor familie. Dere husker kanskje Princess Mary fra barne-TV? Vi møtte henne. Og så møtte vi lillesøsteren hennes, Pelma, som dere kan se på bildet her og som jo også er prinsesse.

Og «Funny Jessie», nevøen til Tafua. Husker dere ham fra Barne-TV? Jessie var den første som kom svømmende ut til båten vår. Vi var mye i lag med Jessie mens vi var på Tikopia. Han er 12-13 år nå, og kjempegrei!  Du ser Jessie til høyre i bildet fra en dag da vi klatret sammen i trærne.

De bor i stråhus i Tikopia. Husene er store, men med veldig små døråpninger. Vi må krype på knær for å komme inn. Det gjør at vi må knele for å komme inn, og det er også en måte å vise respekt for dem vi besøker.

En skal vise ekstra mye respekt for høvdingene. Jeg hadde lært av Ivi og Jack at ingen skal vise høvdingene ryggen. Derfor må vi gå baklengs ut av huset når vi skal dra hjem. Det hørtes så rart ut, ja nesten litt skummelt.

Først ville jeg helst stå utenfor. Men da jeg kom inn og hilste på Tafua så var det jo slett ikke skummelt. Jeg kunne kose med kyllingene som gikk og spankulerte rundt i huset. Og Ariki Tafua ga meg en kokosnøtt jeg kunne drikke av. Så til slutt var det ikke noe skummelt i det hele tatt å krype på knærne baklengs ut av døren da vi skulle gå – det var egentlig litt morsomt! 😊

Regndans på land

Når det regner på Tikopia, så er det nesten som å sette på dusjen. Det pøser ned!

En gang vi var på land så begynte det plutselig å øsregne. Da søkte vi ly under tak utenfor kirken sammen med noen av de andre landsbyboerne.

Tenk, en regnskur ble skikkelig gøy. Jeg tok meg like gjerne en liten regndans sammen med noen av de andre barna!

Regnværsbesøk

Det regnet ofte, og blåste fra alle mulige retninger i de første par dagene vi var på Tikopia.

Pappa turde ikke å gå fra båten vår, fordi han var redd for at ankeret ville løsne eller at vi skulle dunke bort i korallrevet som lå så tett rundt oss. Derfor måtte vi vente i et par dager med å dra til de andre høvdingene, som bor på den andre siden av øya. Men selv om vi var på båten og nettopp hadde kommet til en ny øy – ja, til et nytt land! – så var vi var slettes ikke alene og ensomme av den grunn.

Vi fikk masse besøk hele tiden! Først kom mange gutter svømmende ut til oss. Og etter hvert kom mange voksne ut med kanoene sine, og flere av dem hadde med seg ungene sine. Til slutt var båten vår stappfull!

 

Vi lekte med lekene mine. Jeg tror aldri de hadde sett duplo og lego før, og det syntes de var morsomt med en gang. Da de så Babyborn dukken min Nina, så ble de nesten forfjamset – Nina ser jo nesten ut som en virkelig baby, og det syntes de var rare greier.

Gutten på bildet her hadde gått de par timene fra landsbyen på andre siden for å trade med oss. Han hadde med skjell, utskjærte skåler og hjemmelagde fiskeangler. Pappaen hans hadde skrevet en ønskeliste til oss. Heldigvis hadde vi noen av tingene, sånn som verktøy og lykt. Så måtte han gå i mørket hele veien hjem igjen. Han brukte hele dagen for å gjøre en viktig jobb for familien sin. Jeg håper de fikk bruk for det de fikk byttet til seg!

Ei jente som het Nasalita (3) var med pappaen sin Rex. Hun var helt stille og alvorlig hele tiden mens hun var hos oss, og bare holdt i en duplobuss uten egentlig å leke. Jeg syntes det var litt rart. Mamma trodde kanskje hun var syk? Men da vi møtte henne noen dager senere hjemme hos Rex var hun akkurat like glad i å hoppe, sprette, leke og le som meg. Nasalita og jeg hadde det KJEMPEgøy sammen da! Mamma har tenkt litt i ettertid, og lurer på om kanskje Nasalita rett og slett syntes det var skummelt og veldig rart å besøke oss om bord, ettersom vi har så mange ting som er annerledes enn hjemme hos henne? Kanskje hun var litt redd på samme måte som jeg hadde syntes til å begynne med at det var skummelt å besøke høvdingene? Jeg tror det var skummelt fordi det var annerledes enn det jeg er vant til. Mamma fortalte meg at hun av og til også gruer seg litt til å gjøre ting som er annerledes enn hun er vant med. Sånn som at det kommer masse ukjente mennesker ut til båten vår.

Pappa pleier alltid å si: «Det vil helst gå godt». Her på Tikopia, der Mamma og jeg hadde vært litt spent og gruegledet oss til noen ting, så har alt vist seg å gå bare godt. Høvdingene er snille, menneskene som kommer ut til båten er snille. Og alle synes det er morsomt å lære oss sine tradisjoner.

Ingen penger, så vi bytter!

På Tikopia har de ikke penger. Det er ikke en eneste butikk der. Folk byttehandler i stedet. Det fungerer på øya. Men det er vanskelig å skaffe seg ting om de ønsker seg noe de ikke kan lage selv på øya, men må kjøpe fra andre steder.

Pappaen til «Funny Jessie» lager seg sin egen utriggerkano.

Derfor synes de at det er ekstra spennende når seilbåter full av saker & ting & mat kommer til øya deres. I de første par dagene da vi var mye på båten, så kom det stadig folk ut til oss med mat som kokosnøtter, bananer og rotgrønnsaker, eller fine ting de hadde laget i tre, bark og skjell.

På bildet nedenfor ser dere Pappa prøve på seg en «tapa», som er de tradisjonelle klærne de brukte – og av og til fremdeles bruker. De er laget av banket bark fra et kokospalmetre. Både Mamma, Pappa og jeg har våre egne tapa nå. Min er gul, farget med turmeric (gurkemeie). Jeg fikk min i gave fra en snill dame før vi dro. Dere kan se meg gå med den på stranden på ett av de første bildene i dette brevet.

Ivis pappa Thomas hadde fortalt oss litt om hva folkene på Tikopia ønsker seg, så vi hadde med oss masse ekstra ting til dem. Det viste seg at verktøy, kaffe, fiskekroker, strikk til harpun, hudlotion, skjørt til damene, og hermetisk kjøtt var ting de hadde kjempelyst på. Men aller, aller mest var det snorkleutstyr som var gjevt. Folkene på Tikopia fisker sin egen fisk, og de fridykker etter fisk med hjemmelagde harpuner (se harpunfiskeren på bildet nedenfor).

Men nesten ingen har dykkermasker eller svømmeføtter. Vi byttet og ga bort flere sett, og de ble SÅ glade. Vi hadde også med oss et par brukte fiskestenger, men da kikket de bare spørrende på oss. De fleste hadde aldri sett ei fiskestang før, og visste ikke hvordan de skulle bruke den. Pappa prøvde å vise, men de hadde likevel ikke lyst på sånne greier.

Hvor gammel er du?

Vet du hvor gammel du er? Ja, det er klart du gjør! Jeg vet veldig godt hvor gammel jeg er også, nemlig 4,5 år. Det er noe av det første jeg pleier å fortelle til folk når jeg møter dem første gang. På Tikopia er det ikke slik. Der bryr de seg ikke særlig om hvor mange år gammel de er. Verken barna eller de voksne kunne svare hvor gamle de var, sånn på stående fot. Fordi de snakker visst aldri om det! Men de kunne regne det ut, for de fleste voksne visste hvilket år de var født.

Mamma og Pappa sier at tid ikke betyr så mye på Tikopia. En gjør ting når en har lyst og når det føles riktig og viktig.

Tur til den andre siden (sørsiden) av øya

Etter et par dager på øya så fikk vi bare sol. Da var det på tide å gå til den andre siden av øya for å besøke de tre andre høvdingene og be dem om tillatelse til å være på Tikopia. De visste godt at vi var der. Ariki Tafua hadde gitt dem beskjed. Egentlig tror jeg at alle på øya visste at det var kommet en seilbåt på besøk.

«Funny Jessie» og tre andre gutter ble med oss for å vise vei og hjelpe oss med å bære tingene våre. Vi hadde med oss gaver til høvdingene; 5 kg ris til hver, 1 kg sukker, et glass kaffepulver og nybakt fletteloff. OG en sekk med klær og mye nytt verktøy. Det satte de pris på. Særlig kaffe er STOR stas, for det liker de så godt: Da vi var der hadde nesten ingen på øya noe kaffe igjen og det var enda lenge til de skulle få nye forsyninger.

Det tok et par timer å gå til landsbyene på den andre siden av øya. Vi møtte mange av øyboerne underveis. Og så lekte vi litt i fjæra også. Jenta på bildet løftet meg opp og bar meg så lett som ingenting barbent over de skarpe korallstenene. Jeg er heldig!

Stranden på sørsiden av øya er ikke fullt så fin som hos Ariki Tafua på nordvestsida. Men til gjengjeld har de en ferskvannsinnsjø der. Der fisker de. Og vannet er rent nok til å drikkes.

Høvdinger er ikke skumle

Høvdingene på øya er ledere for slekten; sin klan. De bor midt i landsbyen, og huset deres er kanskje bare litt større enn de andres hus. De har høy respekt blant sin slekt, og folk går til dem for å be om råd i ett og alt. Derfor holder høvdingene seg stort sett hjemme. Menneskene i landsbyen sørger for mat til dem og sånne praktiske ting.

Førstehøvdingen Ariki Kafika er cirka førti år. Han ble høvding da han var ganske liten og faren døde. Han het «Gift», som betyr Gave på norsk. Når man blir høvding mister man «barnenavnet» sitt, og tar i stedet høvdingnavnet. Som altså er Kafika for førstehøvdingen. Ariki Kafika; Høvding Kafika. Hodet til høvdingene er tapu, det vil si «hellig». De kan ikke klippe håret, og ingen får lov til å ta på hodet deres. Ikke kjæresten eller barna deres en gang!

Vi viste Ariki Kafika en episode av «Flaskepost fra Stillehavet»-serien på PC, der Ivi og Jack besøker ham, akkurat slik som jeg gjorde nå. Det syntes han var morsomt å se. Og det syntes visst én av kyllingene som gikk og spankulerte rundt også! 😊

Gamle Høvding Taumako er skikkelig gammel. Ingen vi spurte vet riktig hvor gammel? Han ga meg en kokosnøtt da jeg besøkte ham. Da kunne jeg først drikke kokosnøttvann, og etterpå knuste vi kokosnøtten så jeg kunne gomle kokosbiter. Nam! Fjerdehøvdingen Fangarere har litt triste øyne, synes jeg. Men han ble også veldig glad og smilte da vi kom, og jeg fikk et helt langt sukkerrør av ham å tygge og suge på.

Husker dere at jeg fortalte at jeg grudde meg litt til å besøke høvdingene? Vel, det VAR litt skummelt FØR jeg gikk inn i husene deres, men det var IKKE noe skummelt å faktisk være der når jeg først hadde gått inn! De var jo bare snille. 😊

Om noe som er vanskelig på Tikopia

Selv om alle høvdingene smiler og er snille, så er de også litt alvorlige. Jeg tror de har mye å tenke på. De har veldig mye ansvar; for folket sitt og for øya si. Folkene på Tikopia greier seg selv, og de lever nesten som de alltid har gjort. Imens forandrer resten av Verden seg kjempefort. Hvilken forandring er riktig for å fortsette å leve lykkelig på Tikopia? Og hva må de lære seg for å passe på øya si for påvirkning utenfra? Ta for eksempel søppel: Søppel skyller inn på strendene fra andre land. Og de har også begynt å bruke plastikk, batterier og andre ting som forurenser, og som de ikke vet hva de skal gjøre med når de er brukt opp. Kanskje kan de finne en måte å lære av Verden utenfor, slik at de ikke gjør mange av de samme feilene som vi har gjort?

Det ligger mye søppel rundtomkring i landsbyen på sørsida av øya. Det var overraskende for oss, etter å ha sett hvor ryddig og rent de har det hos Ariki Tafua på nordvestsiden.

Da vi besøkte den andre siden av øya oppdaget vi en forskjell fra landsbyene på Høvding Tafuas side: Hos Høvding Tafua er det ingen søppel som ligger strødd og det er veldig ryddig og fint i landsbyen. Vi ble litt overrasket over å se at på den andre siden ligger det søppel rundt omkring overalt, og det er mye mer rotete. Se på bildet nedenfor av stranden for eksempel. Den ser fin ut først, men kikk litt nærmere; det ligger masse tøyrester og annet søppel der, som ikke hører hjemme i naturen. Vi lurte veldig på hvorfor det var så forskjellig på de to sidene av øya?

Da vi spurte, så fikk vi vite at Høvding Tafua hadde bestemt at rot skal ryddes og søppel skal brennes i deres landsby. Det hadde Ivis foreldre snakket mye med Tafua om mens de bodde der, og siden da hadde det blitt slik. Nå er Tafuas side av øya kjempefin, og landsbyboerne er veldig stolte av det. Jeg håper høvdingene på den andre siden av øya også lærer av Tafua, slik Tafua lærte av Iva og familien.

Gaver til Tikopia

Vi hadde med oss masse forskjellig til Tikopia. I New Zealand hadde vi både kjøpt og fått ting som vi trodde de kunne ha nytte av og som vi ville gi bort; medisiner, skoleutstyr, nye og brukte bøker og blad, brukte klær, og mye mer.

De har ingen doktor, men én sykepleier på Tikopia. På dette bildet ser dere sykesøsteren. I pappesken er det mange medisiner og bandasjer. Hun sa at det var veldig nyttig. Hun fortalte oss også at de stort sett er veldig friske på Tikopia. Men de har mye trøbbel med betennelse i sår. Og så er visst noen blitt syke av tuberkulose. Hun ble glad for medisinene vi hadde med.

Det var skoleferie da vi var på Tikopia. Men vi ble kjent med lærer Wilfred (til venstre på bildet nedenfor), han som hadde vært læreren til Ivi. Han avtalte med rektoren (i midten på bildet) at vi skulle komme en dag, og så gikk vi og hilste på ham og leverte alle varene på skolen.

På bildene her ser dere noen bilder fra skolen; skolebygget, et klasserom, Wilfred på lærerværelset og skolebiblioteket. Likner det på Svolvær Skole?

Dyr på Tikopia

Det er ingen store, ville dyr på Tikopia. Jeg tror de eneste ville pattedyrene er mus, rotter og flaggermus. De holder både husdyr og kjæredyr der. Vi så noen få griser og mange, mange høner, haner og kyllinger. De er så tamme, at vi kan bære dem.

Og så temmer de ville fugler, slik at de blir kjæledyr.

Jeg så ingen hunder der. Men flere søte katter. Jeg hadde lyst til å ha med meg en kattunge til Vilja. Men vi kan ikke det, fordi den ville sikkert ikke fått lov til å bli med oss til andre land. Jeg ønsker meg katt når vi flytter til Svolvær.

De har ingen farlige dyr på Tikopia. Bortsett fra kanskje haien i havet, da? Men ingen hadde noen gang blitt skadet av hai på Tikopia, selv om folkene svømmer i vannet hele tiden. De som er ute og fridykker og fisker med harpun bærer fisken de har fanget i et tau rundt midjen, og selv ikke det bryr haien seg om. Men – da Pappa var ute og fisket med høvding Tafua, så kom en hai og spiste opp nesten hele fisken de fanget! Du kan se på bildet her hva som var igjen av fisken innen de fikk tatt den opp i båten.

Pussig at haien spiste fisken som ble fisket fra båt, men ikke den som henger på fiskerne som svømmer i havet? Kan hende er haiene enda mer redd for oss mennesker enn vi er redde for dem?

Skilpadde til middag

På Tikopia spiser de skilpadde, men de spiser det stort sett bare til festmåltid. Mens vi var der så kom en klase med fiskenett fra havet skyllende inn mot land, og en skilpadde var fanget i den.

Husker dere jenta Nasalita, som jeg fortalte om at besøkte oss på Vilja? Pappen hennes er skilpaddejeger og hadde også fanget en skilpadde. Så den dagen var det mange som spiste skilpadde på Tikopia. Her på bildet ser dere Nasalita og pappaen hennes når de vasker skilpadden før den skal slaktes.

Vi ble invitert hjem til Nasalita om kvelden. Gjett hva som ble servert til middag?!…

Skilpadde smaker litt som kylling. Både Nasalita & jeg synes at skilpadde smaker veldig godt.

Flaskepost fra Stillehavet, fra Karen Marie på Tikopia

Husker dere hvordan Ivi sendte flaskeposter fra Tikopia til vennene sine hjemme i Norge? Det ville jeg også gjøre mens jeg var i Tikopia.

Jeg skrev et brev til min Tante Karen, som bor i Trondheim. Så rullet jeg sammen brevet og stappet det i en flaske. Og kastet den ut i havet.

Jeg lurer på når Tante Karen får den flaskeposten og om hun får opp korken, for vi satte den skikkelig godt fast?!

Padling med utriggerkano

På Tikopia padler og seiler de med små utriggerkanoer. Det er en kano laget av en uthulet trestamme, med en liten ekstra stamme på siden som gjør den mer stødig. Kompisene våre Mitchel og Ray lånte oss sine. Mitchel tok meg med på en padletur. Og Mamma og Pappa padlet seg en tur selv.

Avskjedsseremoni

Vi ble i én uke på Tikopia. Vi skulle veldig gjerne vært der mye lengre. Men storebroren min, Even (25) og kompisen hans skulle møte oss i Papua New Guinea for å seile med oss i sommerferien. Og det gleder vi jo oss også til! Så da måtte vi ta farvel.

Før vi dro, så holdt de en avskjedsseremoni for oss. Seremonien skal gi oss lykke og trygg reise på havet.

Vi ble smurt inn med turmericpulver (gurkemeie) blandet i kokosolje. Vi ble helt knalloransje!

Så sa de mange ord på sitt eget språk, mens de hele tiden strøk oss over håret og armene. Jeg syntes det var spesielt og kjente på meg at dette var viktig.

Så gikk vi rundt og sa ha det til alle de fine folkene vi hadde blitt kjent med mens vi var der. De hilser på den polynesiske måten her, med et nesekyss. Da trykker man pannen og nesen mot hverandres, lukker øynene og puster dypt inn. Jeg synes det er en fin måte å hilse hei og ha det på. Dere kan jo prøve også, og kjenne etter hvordan det føles!

Farvel til Tikopia

Så seilte vi fra Tikopia. Det var rart og litt trist. Vi er så glade for at vi har opplevd å være der. Og vi har fått så mange snille, trivelige venner. Jeg håper jeg kommer tilbake til Tikopia en vakker dag!

Klem fra Karen Marie 😊

_______________________________

Ettertanker fra Ingrid & Jon Petter, om glede og sorg på Tikopia

Vi har vel i grunn brukt uker og måneder i ettertid etter at vi forlot Tikopia til å la inntrykkene falle på plass. Det går ikke en dag uten at vi tenker og snakker sammen om menneskene vi møtte og opplevelsen av å være der.

Et sjeldent øyeblikks stillhet i vannet den siste dagen på Tikopia, før de mange lekekompisene våre kom og gjorde livet gøy med spilloppene sine.

Om å ikke ta sorgene på forskudd

Om noen hadde vist meg dette bildet i forkant som en liten titt inn i glasskulen på hva vi hadde i vente, så hadde jeg antagelig blitt redd, rett og slett.

Tanken på å bli møtt av utriggerkanoer og ha masse folk av en ukjent kultur og folkeslag hengende rundt til stadighet på båten fortonet seg rett og slett som skummelt og for ukontrollerbart. Du Verden, det er bra jeg ikke er synsk! For situasjonen dette bildet ble tatt i er bare kos! Ja, vi hadde folk rundt oss til enhver tid, fra vi våknet om morgenen til vi krøp til sengs. Men de var alle fantastisk fine folk, både unge og gamle, og vi nøt hvert sekund. Så nå sier jeg: Takk og lov for at Vilja var fylt til randen til tider i Tikopia!

Noen sorger må man ta når de kommer, der man er

Sent på kvelden den 20. juni mottok Jon Petter budskapet fra bror Dag Steinar via sattelittelefon om at pappaen deres hadde dødd den dagen. Tross at det kun var noen få uker siden faren hadde vært tilsynelatende frisk, så hadde sykdomsforløpet kun gått én vei og dommen vær klar siden vi dro fra Vanuatu. Jon Petter visste at faren var i ferd med å dø, men å få meldingen om at han var død var tungt.

Tidligere samme dag hadde vi besøkt en mann ved navn Rongomarama, en lun fyr med snille, skøyeraktige øyne og et godt smil som lett kom til overflaten – litt som Jon Petter selv. 😉 De fant tonen raskt. Og ut i fra intet begynte Jon Petter plutselig å fortelle ham om sin Far hjemme i Norge, og om hvordan han hadde drevet med treskjæring i likhet med Rongomarama. Jon Petter fortalte om hvordan han og faren hadde planlagt å i framtida sette opp dreiebenken og treskjæringsutstyret i kjelleren på Storøya, og la faren lære seg og datteren sine ferdigheter. Men nå lå faren på dødsleiet, og han kjente en sorg over drømmer og muligheter som ikke kunne realiseres. Livet er fullt av underligheter; i samme stund som Jon Petter fortalte Rongomarama om faren sin, så tok Oddbjørn sine siste åndedrag. Det forstod vi i etterkant, da bror Dag Steinar fortalte om farens død.

Lengre hjemmefra i fysisk forstand kan man ikke være når man er på en liten øy langt ute i Stillehavet. Men på samme tid; stort nærmere seg selv og sine røtter kan man faktisk heller ikke være. Med disse menneskene rundt oss, som behandlet oss som familie og omfavnet oss med genuin respekt og omsorg i en så spesiell situasjon, så føltes livet nært og ekte. Vi skulle vel helst vært hjemme i Norge hos far, eller nei; vi skulle vel aller helst hatt det slik at Oddbjørn hadde vært frisk og levd enda mye lengre. Men når livet er som det er; Tikopia var et godt sted å være akkurat da.

Hvilken rikdom gjør oss rike?

Et spørsmål vi stiller oss stadig vekk på turen er: Har menneskene vi møter det bra? Er de lykkelige? Og i dette tilfellet: Hvilken livsstil vil gjøre Tikopianerne lykkeligst? Vårt inntrykk er: Tikopianerne ER lykkelige i dag. Og de er et rikt folkeslag; på kulturelle verdier og tradisjoner. De har ikke materiell rikdom, men de har nok; nok mat, nok klær, nok naturressurser til å klare seg selv. Slik vi lærte dem å kjenne, så var materiell rikdom heller ikke tillagt stor verdi. Det essensielle er å ha planlagt tilstrekkelig til å ha nok mat og ressurser gjennom hele året, og å dele og hjelpe hverandre. DET var det som var viktig.

Dette er en stor forskjell fra den kulturen vi kommer fra. Sannsynligheten er at med påvirkning fra Verden utenfor, så vil higen etter akkumulering av verdier og teknologisk utvikling uunngåelig komme.

Vi tror ikke at menneskene på Tikopia i første rekke behøver hjelp i form av materielle goder. Antagelig er det første og største vi kan gi dem å gjensidig forstå hverandres kultur og livsstil, og derigjennom bevisstgjøres likhetene og ulikhetene, på godt og ondt fra begge sider. Kanskje er det i sær høvdingene på øya og beslutningstakere utenfra som behøver gjensidig forståelse, dialog og et styrket beslutningsgrunnlag i deres viktige arbeid med å legge en plan for øyas folk og framtid. Målet – tror vi, som jo slettes ikke er eksperter, men bare føler et engasjement gjennom å ha fått et hjerte for øya og dets folk – er å finne en balanse mellom å holde tradisjoner i hevd, samtidig som en åpner opp for utvikling og interaksjon med Verden utenfor. Om det ene fortrenger det andre, så er det neppe bærekraftig, og en vil stå igjen med et fattig folk, det være seg i egenverd, identitet,  og/eller velstand. Vi håper inderlig at Tikopianerne finner denne balansen og ikke mister sitt eget i omstillingen til å ta til seg nytt og andres. Med den klokskap og ydmykhet for sitt ansvar, som vi opplevde at høvdingene bærer med seg i kraft av sin balast, sterke røtter, bevissthet og respekt, så tror vi at dette kan være mulig.

 

Vanuatu – En Verden bortenfor. Det vanskeligste valget. (Del 2 av 2)

Vi hadde forlatt Port Vila, og var på vei mot Vanuatus nordligste og mest avsidesliggende øyer; Banksøyene. Det er nær 250 nautiske mil og 2 døgns seilas opp dit. Selv om Vanuatu generelt er temmelig ikke-turistifisert i forhold til de fleste steder på Jorda, så har vi et ønske om å komme heeelt bortenfor – finne steder der de kanskje ikke har hatt besøkende utenfra på månedsvis, ja kanskje år. Finnes det fremdeles slike steder i denne globaliserte Verden vi lever i, eller er vi «for sent ute»?

Neida, vi er ikke for sent ute til å komme til steder fjernt fra vår vante Verden og hverdagsliv. Mine usikkerheter i forkant rundt alt som ville bli annerledes og ukjent, viste seg – som vanlig! – å bli alt annet enn skummelt. Hva er vel for eksempel mer forfriskende eksotisk enn å kjøpe ei levandes høne til middagsmat når dens forrige eier er så flott som denne dama?! Nei takk til frysedisken på Rema heretter… 😉

Nb. Del 1 av Flaskepost fra Vanuatu er å finne på http://www.sailingvilja.no/2019/07/20/3-14-juni-2019-vanuatu-et-land-bortenfor-verdenskartets-brettekant-del-1-av-2/

Hjertet hjemme, kroppen borte, sinnet uavgjort

Mens vi beveger oss i dette fremmede landskap som utfordrer det kjente så fundamentalt at tilstedeværelse er nødvendig, så er det i samme stund hendelser hjemme i Norge som holder tak i hjerte og sinn. Jon Petters pappa Oddbjørn i Svolvær har nemlig havnet på sykehus. Det som vi først trodde var lungebetennelse viser seg å være verre enn som så. Vi holder daglig kontakt med familien via telefon. Men nå beveger vi oss utenfor dekningsområde – for telefon, for internett, for trygg havn å etterlate Vilja på dersom eventuell hjemreise til Norge… Sinn og hjerte jobber med et vanskelig valg: Skal vi dra hjem eller skal vi seile videre?

Men enn så lenge – Viljas trekløver retter kursen nordover. Vi kan ikke ligge og vente – det fører ingensteds hen. Enten må vi hjem, eller vi må videre. Valget må tas underveis.

Tidtrøyte på langseilas: Matfat, menneskebad – og bokbad!

Om noen skulle lure på om det påvirker miljøet om bord å ha en smårollis på langseilas, så sier vel denne lunsjen sitt… Langseilaser gir tid til å ta fram kokebøkene og prøve noe nytt – eller i dette tilfellet; realisere idéer fra inspirasjonsbilde sendt til veslefrøken fra Tante Karen i Norge. Nb: Dette er faktisk et avansert kunstverk, med tanke på at hele kjøkkenbenken gynger i takt med bølgene under tilberedningen!
Og kreative kokekunster KAN komme godt med når sjøsjuka lurer litt under overflaten. Men egentlig hjelper vel ingenting på den derre sjøsjuka, annet enn å stå den av.

Folk spekulerer i blant på hva i alle dager vi driver på med om bord på disse langseilasene? Vel, tida flyter i likhet med omgivelsene. En setter seg ned og slår av en prat uten følelsen av at en burde «hatt seg av gårde» på noe annet. Plutselig tas oppskriftsboka fram og en prøver seg på noe nytt. En har tid til å lære veslejenta si å brodere. Eller kanskje selv å lese en bok midt på høylys dag – eller midt på natten ved nattevakt under stjernehimmel. Å, som vi setter pris på å eie tiden i disse dagene.

Vindstille «midtfjords». Så vi hopper i havet. Med 25 graders lufttemperatur, og en vanntemperatur et par grader over(!) det, så er dukkert forfriskende på et behagelig vis.

Og så er det en underlig greie med disse langdistanseseilasene – for om det blir tendenser til lediggang, så finner omgivelsene alltid på noe å sysselsette oss med! Enten fyker muesliboksen ut av matskapet vi glemte å låse, og grynene sprer seg som et tynt teppe utover hele gulvet. Eller som på denne etappen; det meste av vårt omfattende skipsbibliotek fikk seg et realt bokbad. Dekksluka over forpiggen vår ble ved en feiltagelse stående åpen da vi seilte. Da det blåste opp midt i mot og pisket opp havet i en stakket stund, så fant noen bølger ulykkeligvis veien ned til senga og bokhyllene våre. Her snakker vi om vaskeekte bokbad! Selv dagbøker, fotobøker og sirlig hjemmelagde scrapbøker ble gjennomdynket… («Snufs…» Red.anm.)

Vilja ble forvandlet til et bokhospital i de etterfølgende par dagene etter tidenes bokbad, og Ingrid måtte gjennom en liten sorgprosess over sine sårede, kjære klenodier. (Se på DEN nyven i pannen – den satt fast der i minst et døgn, inntil vi begynte å se bedringstegn blant bokpasientene.)
Som nytilsatt boklege og «nærmeste pårørende» viste Jon Petter sterkt empatiske evner, i tillegg til beundringsverdig tålmodighet i det å legge inn bokstavelig talt tusenvis av tørkeark innimellom de søkkvåte sidene på bok etter bok – for ikke å snakke om utbytting av de samme sidene når første skift var gjennomtrukket.

Båten så helt bomba ut, vegg-til-vegg-belagt med bøker til tørk på alle flater. Men det ga heldigvis resultater til slutt: Alle bøker lever videre, om enn i en noe mer krøllete «Stillehavsutgave». 😉

Ambae – en øy i sjokk og gjenoppbygging

Vi har egentlig ikke noen bilder som greier å illustrere stemningen på Ambae. Ærlig talt – vi kjente ikke til fjorårets eksplosive utbrudd fra vulkanen Manaro Fui, som hadde medført evakuering av alle 11 000 innbyggere på øya. De hadde måttet være hjemmefra i et halvt år før de kunne returnere i januar/ februar. Uten dette bakteppet, så lurte vi på hva som var feil da vi vandret rundt i landsbyen Lolowai? Folk smilte, men var uvant avventende. Etter hvert lærte vi om tragedien som hadde rammet innbyggerne i Ambae bare noen måneder tidligere.

Vi fant noen skøyere i Ambae, tross alvorsstemningen som forståelig nok generelt preget innbyggerne etter vulkanutbruddet. Barns smil gir ny energi Verden over. Vi er heldige som har med oss ei lita frøken som tiltrekker seg disse små gledessprederne. Her: Ei lita jente, som leker seg inniblant gamle traktordekk og oljetønner, mens bestemor er like ved og skrubber kjeler rene med saltvann og sand i havet.

Det var et alvor og manglende lekenhet der, som preget store og små. Og en alarmerende stillhet. Etter hvert som vi kom i kontakt med folk og lyttet til deres historier så forstod vi årsaken; dette stedet er fremdeles i sjokk. Overskuddet er der ikke.

Men vi på Vilja fikk en unik opplevelse også med dette, takket være generøsiteten som aldri er fraværende i Vanuatu, uansett situasjon.

Da vi vandret litt formålsløst langs jordveien, så stoppet en truck som var på vei forbi. Da møtte vi en trivelig kar (fillern, navnet er glemt!). Med lasteplanet fylt av bananer og kokosnøtter som egentlig skulle tas med hjem, så tilbød han at om vi ville ha noen – ja, så var det bare å ta – gjerne alt sammen om vi ville!
Vi takket ja til litt, og fikk sitte på lasteplanet ned til gummibåten.
Vi fikk dinghyen fylt av bananer og kokosnøtter, som for oss ble ferske delikatesser om bord i dagesvis framover. Heldigvis hadde vi tatt med en sekk full av fine, brukte klær fra New Zealand til land, og den tok han gladelig imot i retur og lovet å fordele til folk i nabolaget.

Den karakteristiske vanuatiske generøsiteten fortsatte; Etter å ha losset av mer bananer og kokosnøtter enn vi helt så oss råd for å spise(!), så tok han oss med på en rundtur i denne og nabolandsbyen Saratamata, og fortalte oss hvordan de jobbet for å bygge og renske øya si tilbake til det den en gang var.

Etter et halvt år uten vedlikehold så hadde vegetasjonen rukket å vokse inn over hjemmene, i tillegg til at absolutt alt var dekket av et tykt lag av sot og aske. Det positive i det hele er at asken visstnok hadde gitt bedrede vekstforhold til jordsmonnet, så nå vokser det frukt og kokosnøtter som aldri før på øya. Men flere offentlige kontorer var permanent flyttet til naboøya etter vulkanutbruddet. Kampen for å gjenvinne status som senter for regionen var knapt begynt.

Vi har dessverre ikke gode bilder som viser gjenoppbyggingen av landsbyen. Slik blir det når fotografene er opptatt av å spisse ører for å få med seg det som sies, samt i grunn har nok med å holde seg fast som best en kan bakpå et lasteplan under omvisningen…

Sola – «langt fra Jorda»

Neste strandhogg var i Sola på øya Vanua Lava, regionhovedstaden for Banksøyene i nord. Nå merker vi for alvor at vi beveger oss langt vekk fra moderne sivilisasjon slik vi kjenner den. Samtidig er vi igjen tilbake til et samfunn med overskudd og entusiasme, som da vi var i Tanna. Men her er distansen til hovedstaden så lang at tilgang til varer er enda mer sparsommelig. Økonomisk velstand i form av konsum og eiendeler følger en annen skala enn det vi måler med vår målestokk hjemme; vi ville måttet zoome oss inn på nederste centimeter og inndelt i mindre enheter.

Men også her bugner det på overskudd av folks giverglede og generøsitet. Vi føler oss inderlig velkomne, og involvert fra første stund.

Det er en yacht klubb i Sola, eller «yauth club» som det her står. Den drives av Robert og Sarah Issachar. Selv om vi er mest opptatt av å møte lokalbefolkningen direkte, så stikker vi i solidaritet for initiativet innom stedet for å hilse på. Det skal det vise seg at vi blir veldig glade for. Mer om det følger snart.
Sarah i Yacht Cluben lager mat til kvelds, og inviterer Karen Marie til å delta i rensking av namambe (potetsmakende vekst som vokser på trær). Matlagingen er over åpen ild i ei lita hytte med jordgulv. Utstyret på «kjøkkenet» er hinsides begrepet sparsommelig. Maten skal vise seg å smake knallgodt!

Idrettsdag på skolen

Det viser seg å være idrettsdag på skolen. Dette er stor samlingsdag for foreldre og barn. Vi kommer på tampen av dagen, og blir invitert til å være med.

En gøyal lek, der kun én landing mellom hvert «hinder» (les: sandal) er tillatt, og disse flyttes stadig lengre fra hverandre.
Vår lille 4-åring greier å sprette himla bra over hinder etter hinder, synes vi. Og heldigvis sees det litt mellom fingrene når støttehopp må tas. Det viktigste er at hun er med – det er gjevt synes både vi og de.
En gjeng skoleunger på vei hjem fra sportsdag. Også et par blonde barn er å se i flokken. Det er faktisk utbredt med albinisme her på Vanua Lava. I én av landsbyene på den andre siden av øya er visstnok hele 80 prosent at landsbyboerne albinoer. Vi ser mange lyse innslag her i Sola også.
For et herlig blikk. Denne jenta utfordret vår lille frøken i ymse idrettsgrener. Vi satte pris på ureddheten og inkluderingen. Takk! 😊

Perspektivøyeblikk #1 i Sola: «Det største vår familie har opplevd»

Vi kom i god prat med en familie på barnehagedagen. Pappa Bob er lærer og snakker godt engelsk. Han er åpen, interessert og filosofisk anlagt, og ettertenksom. Jon Petter kommer raskt i dypere samtale med ham. Kona Sandrine er ikke så god i engelsk, men involveres og tar del, noe som taler sitt eget språk om et gjensidig respektfullt partnerskap. Vi trives i hverandres selskap, praten flyter, humoren er gjensidig.

Umiddelbar god kjemi med Sandrine og Bob i Sola. Slike stunder er gull.

Sandrine og Bob inviterer oss hjem til seg på middag, men vi har allerede takket ja til Robert og Sarah på yachtklubben. I stedet inviterer vi dem om bord for en kopp kaffe. De takker ja.

Strand-til-hjem transport. Vi er glade når «vanndørstokken» passeres og folk blir med oss hjem.

Men det er én hendelse som er tankevekkende og gir oss et perspektiv og grunn til ettertanke på at vi egentlig ikke kan fatte ulikhetene og fotsporet vi setter når vi tar del i denne delen av verden. Bob reiser seg nemlig underveis i samtalen, for å inderlig takke for at familien er invitert om bord. Og han erklærer – mens han stadig utveksler blikkontakt med Sandrine for å forsikre og understreke at han snakker på vegne av dem begge – at det «å være om bord hos oss er det største som har skjedd deres familie gjennom hele deres samliv».

Til deg som leser dette: Vær så snill, dvel ved denne uttalelsen; «…det største som har skjedd deres familie»… Vi vet ærlig talt ikke hva vi skal si. Her har vi i en stakket stund invitert en familie til å være med på en kopp kaffe. Kun en pakke kjeks er satt fram på bordet. Selv om praten har vært gjensidig interessant og givende, så setter denne uttalelsen et støkk i oss. For vi tror han mener det han sier. Og vi er ikke i stand til å forstå det. Er det ulikheten i materiell velstand som gjør så inntrykk? Antagelig delvis, men slett ikke alt. Det essentielle tror vi er den gjensidige respekten og involveringen de blir vist. Men den tar vi for gitt, så det Bob har sagt er likevel ufattelig… Og den henger enda med oss den dag i dag, som en påminner om respekten vi må bevare for hva vi gjør og hvordan vi gjør det. Midt i vår følelse av likhet er det også en fundamental ulikhet – det være seg i bakgrunn eller framtidige muligheter, som vi ikke er i stand til å fullt ut begripe.

Vi fikk besøk av Sandrine og Bob Pantutun og deres tre barn Ashton, Ashtina og Ashlinda. Veldig hyggelig å bli kjent med både barn og voksne! Og en gave for oss å få svar på mange spørsmål og lære om hverdag og verdisyn her fra folk vi føler god kjemi med.

Perspektivøyeblikk # 2 i Sola: 15 år med Yachtclub uten å ha vært på seilbåt!

Om kvelden drar vi tilbake til Sarah og Rob ved yachtklubben. Der sitter vi rundt leirbålet med bestefar og småbarn, mens Sarah legger siste hånd på kveldens middag. Det er stemningsfullt – og gøyalt som det alltid må bli når småkrabater har fritt spillerom.

Sarah har stelt i stand et festmåltid for oss, med kokosnøttkrabbe i kokosmelk og turmeric og annen lokal mat. Kokosnøttkrabbe er visst ganske hverdagslig kost for dem, men for oss er det den reneste delikatesse og første gang vi smaker. Det smaker nydelig!

Vi kommer i prat med Robert etter maten. Han forteller oss om dramatiske hendelser og erfaringer fra sine 15 år med drift av yachtklubben og de mange ulike seilerne som har vært innom i årenes løp. Og indirekte kommer det ubegripelige faktum fram: Tross Roberts mangeårige innsats for langdistanseseilerne som tar turen innom Sola, så har verken han eller hans familie noensinne satt sin fot om bord i en moderne seilbåt, langt mindre seilt med en. Han inviterer seilerne hjem til seg, men ingen har noen gang returnert den gjestfriheten. Hvordan er dette mulig? Et svar på det spørsmålet får vi vel aldri, men likevel er det rimelig åpenbart at vår planlagte avskjed neste morgen må utsettes. Vi spør om de har lyst til å komme på frokost om bord, og i forbløffelse over muligheten svarer de et umiddelbart «Ja!».

Frokostgjester på Vilja i Sola! Robert og Sarah, datter Zygina (som har tatt seg fri fra skolen) og gammelonkel/ Grandpa Kietion fra Sola Yacht Club på morgenbesøk – og sin første erfaring om bord på moderne seilbåt. Norske vafler er som alltid en internasjonal schläger.
Genuin interesse for hverdagslivets praktiske løsninger og levesett om bord. Dette er jo åpenbar kompetansebygging for denne familien som lever av å være en ressurs for langdistanseseilere som har kommet den lange veien til Sola for å søke trygg havn.
Vi tok oss likegodt en liten seiltur. Grandpa Kietion prøvde seg som skipper, til felles fornøyelse for både ham og hans styrmann Jon Petter. Kietion viser seg for øvrig å ha mye mer å fare med enn bare alderen; for bare et par år siden vant han regionmesterskap i pil- og bueskyting. Han er dessuten en av de mest erfarne i området i den lokale fiskemetoden, der fisk samles med nett innimellom korallene og skytes med pil- og bue (ikke harpun). Han inviterer oss til å være med og prøve oss, men vi må dessverre takke nei denne gang. Tikopia kaller i det fjerne.
Robert bak roret, og trives åpenbart med det. Sarah og Zygina nøyer seg med å være passasjerer, men om turen hadde vart lengre, så ville nok de også tatt roret.
Sarah – ei varm dame med perspektiv og åpenhet.
Avskjedsklem mellom ei lita frøken og en stor bamse.

Takk for trivelig stund i lag, med deling av så vidt ulike erfaringer, men desto mer givende og lærerikt begge veier. Robert og Sarah inviterer oss til å returnere i framtiden, og lover oss at de da vil bygge et eget hus til oss og til å være del av deres familie. Hvem vet, kanskje en vakker dag?…

Nye gaver, nye gleder –  noen for den spesielt interesserte…

Robert og Sarah finner fram mange avskjedsgaver til oss. Blant annet gir Sarah sin egen kjole til Ingrid, og Robert gir finskjorten sin til Jon Petter. Dette blir kjære souvenirer vi tar med oss hjem. Og så får vi en hel bag med frukt og grønt, som bidrar til umiddelbar følelse av å være på kulinarisk eventyrferd.

Ingrid klar for å utløse potensialet i stadig nye uslepne diamanter…

Offisiell utsjekk av Vanuatu

Vi merker oss at ved utsjekk på både «Customs» (tollkontoret) og «Immigration» (politikontoret), så henvender folk seg direkte til alle i Viljas trekløver. Barn anerkjennes og involveres med den største selvfølgelighet. Karen Marie må rette seg opp, holde blikkontakt og stå på egne ben. Det setter vi alle tre pris på.

Det Vanskeligste Valget er tatt

Og så måtte beslutningen tas: Seiler vi sørover for å finne trygg havn og fly hjem til Norge? Jon Petters far hjemme i Svolvær ligger for døden. Alt har skjedd så raskt. Skal vi forsøke å rekke hjem i tide til å møte ham? Eller er det riktigste å fortsette planlagt rute?

Hadde vår tilstedeværelse hjemme i Norge endret på utgangen, så ville valget vært enkelt og Jon Petter ville vært på vei hjemover for lengst. Men enkelte ting i livet råder vi slettes ikke over. Denne er en av dem. Jon Petter snakker daglig med bror og far. Far er klar: «Fortsett!».

Vi velger å seile videre. Det er tungt. Men følelsen av avklarthet gjør det mulig.

Til Ureparapara, der kun vår egen seilbåt kan ta oss

Så begir vi oss utenfor dit ordinær fly- og ferjetrafikk kunne tatt oss: Ureparapara. Dette er den nordligste befolkede øya av Banks øygruppen. Her er det ingen flyplass. Øya er formet som en pacman, ettersom caldera-veggen har rast sammen på østsiden og åpnet opp for innseiling inn til landsbyene i Divers Bay. Dit dro vi. Og det gikk ikke ubemerket hen! Vi var fremdeles på vei inn da landsbyboerne hev seg i utriggerkanoene sine og kom oss padlende i møte. Dette er selve bildet på fjerne seileropplevelser i Sør-Stillehavet. Nok en ukjent situasjon som viste seg trygg og ubetinget positiv.

På et blunk var båten vår fylt av folk i Divers Bay i Ureparapara! Vi ble tatt godt i mot av den lokale chiefen og flere landsbyboere. Bevisstheten rundt kultur og tradisjoner er tydelig fra første stund. Jon Petter og Chief Nicholsen kommer i prat om seile- og båtbryggertradisjoner. Her viser Jon Petter fram norske tradisjoner som gjengitt i sin «bibel» av Jon Godal om dette temaet.
Vi fikk skyss av Chief Nicholsen inn til land. Litt tungt lastet for en enkeltmannskano, men med aktiv tømming av vann ved hjelp av en halv kokosnøtt så gikk det som en drøm. Ja nettopp, en drøm. Denne opplevelsen er oppfyllelse av langdistanseseilerdrømmen. Mer eksotisk blir det ikke – tror vi… Men dette viste seg å bare være begynnelsen. Bare vent til øya Tikopia, vår neste destinasjon…
Denne vesle pjokken heter Stein, oppkalt etter en nordmann med samme navn. Norske Kathrine Brunvoll bodde nemlig i landbyen i Divers Bay i et halvt år for noen år siden mens hun skrev masteroppgave i sosialantropologi. Hennes venninne og chief Nicholsens datter har oppkalt sønnen sin etter Kathrines bror Stein. En morsom historie. Vi skal kontakte Kathrine i ettertid og overbringe varme hilsninger fra hennes venner og «adoptivfamilie» i Ureparapara.

Og svaret på spørsmålet vi stilte oss da vi la av gårde på denne jordomseilingen blir besvart her: Er vi for sent ute til å finne steder utenfor Verdenskartetes brettekant, der vi aldri ville kommet uten med egen seilbåt? Svaret er nei. Heldigvis. Vi priser oss lykkelige og heldige. For det ER annerledes å være på et sted som overhodet ikke er rigget for turisme. Den eneste måten å komme seg hit til Ureparapara er via havet. Vi var den fjerde båten som hadde besøkt øya og landsbyen i Divers Bay siden i fjor høst.

Landsbyen i Divers Bay på øya Ureparapara, helt nord i Vanuatu.
Hjemme hos andrechiefen i Divers Bay. Steingruen på kjøkkenet i forgrunnen, der maten pakkes i bananblad og legges til langsom steking om morgenen blant glovarme steiner, godt tildekket av ytterligere steiner og blad. Maten er ferdig til kvelds.

Et gullsitat fra vårt besøk i Divers Bay er følgende: «Her i landsbyen lager vi mat på den tradisjonelle måten, og ikke med lettvinte moderne løsninger slik som kasserolle på bål.» Det er slike uttalelser som hjelper oss til å utvide perspektivet for hva vi faktisk er en del av og opplever her.

Kjøkkenbenken hjemme hos andrechiefen, som i landsbysammenheng er stor og moderne.
Hjemmet til bygdas snekker; andrechiefens sønn! Han er bare noenogtjue år gammel, men har prestert å bygge et tre-etasjes hus. Det er IKKE vanlig arkitektur her i bygda, der en-etasjes bolig er eneste norm.
Gjenbruk: Gammelt vrakgods utnyttet til kirkeklokke som virkelig gir gjenlyd.
Som vi har sett på flere av Stillehavsøyene; de døde gravlegges utenfor hjemmene. Datteren i denne husholdningen fant fort fram bildet av sin avdøde far for å hedre ham da vi passerte familiens hus med graven hans i forgrunnen.
Gode blikk; litt beskjeden, men enda mer nyfiken.
Karen Marie i full sving med ungene i bygda.
Karen Marie på jakt etter kos. Hun fikk fangst & full uttelling.
Hele bygda er engasjert i trening fram mot årets volleyballturnering som avholdes på Independence Day. Da deltar visst lag fra flere landsbyer på øya. Jon Petter hev seg med.
«Moderne koking» (ref. tidligere nevnte gullsitat), med kjele på bål.
Og så fikk vi med oss ei høne hjem. Forslaget var i utgangspunktet at vi skulle ta den med oss levende, men Jon Petter fikk forhandlet seg fram til å få den slaktet og ribbet først. Ok, vi innrømmer det; vi er litt late og mer lettvinte enn «fastfood ala Banks-øyene i Vanuatu». Dog kjenner vi at vår komfortsirkel er fleksibel i ytterkantene. Det er bra! 😊

Vi seiler videre østover mot vinden!

Vårt besøk i Divers Bay ble dessverre kort. Vi valgte å takke nei til noe så ubetinget fristende som invitasjon til et festmåltid i landsbyen neste dag. Galskap? Ja. Det gjør ondt å takke nei til en slik mulighet. Men vår prioritering er klar og bevisst denne gang: Vi skal til Tikopia.

Valget om å seile videre til Tikopia innebærer å krysse imot passatvindene i ett døgn. Tikopia er ei øy så langt bortenfor som de fleste kan drømme om å komme i livet sitt. Der holder de sine gamle tradisjoner og levesett fremdeles i hevd. Men ryktet sier at Verden er i ferd med å banke på. Endring vil komme. Denne opplevelsen kan ikke utsettes til en gang i framtiden. Det er nå eller aldri. Vi velger nå!

3.-14. juni, 2019: Vanuatu – et land bortenfor verdenskartets brettekant (Del 1 av 2)

Vi var ikke forberedt på den Verden og det hverdagslivet vi fant i Vanuatu. Vi hadde hørt om seilbåter som i fjerne farvann blir møtt av landsbyboere i tradisjonelle utriggerkanoer som omkranser båten når de kommer. Eller om å gå på marked og måtte kjøpe seg ei levende høne og slakte og flå den selv. Men det var mer som en fjern utopi fra tidligere seilere. Nå har vi faktisk opplevd det selv. Og vi er beveget og beriket helt inn i hjerterota.

Karen Marie og Ingrid fikk skyss til land av selve landsbyhøvdingen Chief Nicholsen på øya Urepurapura, den nordligste av Banksøyene i Vanuatu. Det gliset dere ser på Mamma Ingrid kommer rett fra hjertet. Dette er selve jordomseilerdrømmen for henne; å komme til så fjerntliggende steder vi aldri i Verden hadde kommet til uten å ha seilt dit selv.

Det er mer primitivt og sterkere tradisjonsbundet her enn noe annet sted vi har vært hittil på denne lange reisen vår. Samtidig er det frodig og vakkert, og kulturelt rikt. Og nok en gang blir vi grepet over gjestfriheten og imøtekommenheten, som bare ser ut til å bli større for hvert land vi kommer til. Vil det ingen ende ta? Det er umulig å ikke se seg selv i speilet, og reflektere over hvordan vår egen kultur og sinnelag er i forhold til dette?

Første stopp: Port Resolution på Tanna

Vårt første stoppested var øya Tanna i sør, der vi kastet anker i Port Resolution. Navnet røper at her har tidligere europeere satt sine spor; nærmere bestemt Captain James Cook som ankret opp her i 1774 og ga bukten navnet etter sitt eget skip «Resolution». Det lokale navnet for landsbyen er visstnok Latukuri, men det stedsnavnet tror jeg få ville gjenkjent bortenfor Tanna.

Litt usikre og spente på hva som ventet, tok vi gummibåten til land og gikk stien opp til den nærmeste landsbyen. Det var ingen grunn til bekymring; her var det bare smil og imøtekommenhet som ventet oss.

Karen Marie fant straks barn å le og leke med, og som alltid bygger hun en tillitsbro mellom oss og menneskene vi møter. Det er liksom en universell underbevisst oppfatning at «om du har små, søte barn, så er du sikkert snill». Dette medfører jo ikke nødvendigvis riktighet, men vi setter pris på godviljen som vises oss. Vi er vel ikke så slemme heller.

Vi kom i prat med en kvinne – Sharon tror vi hun het (glemte å notere), som viste seg å være landsbyhøvdingens søster og lærer i førskolen. Hun inviterte oss hjem til seg for å vise oss hvordan hun bor sammen med sine tre små barn. Enklere blir det ikke; et rom delt i to av et forheng, og med jordgulv. Ingen møbler, men noen matter på gulvet i «soverommet». Litt mer utstyrt er det i nabohytten der moren Nora bor; enken etter den avdøde landsbyhøvdingen. Hun har et delvis hevet gulv, cirka 30 cm over jordgulvet. Den delen av gulvet er dekket av matter flettet av blad fra bandanatreet. Det fungerer som soveplass nattestid og oppholdsrom på dagtid.

Typisk tradisjonelt hus i Port Resolution. De vevde mattene på taket fungerer som takrenner for å avlede regnvann vekk fra huset.
Bestemor Nora, enken etter den tidligere landsbyhøvdingen. Slik vi møtte henne; en typisk trygg og stødig bestemor, som åpenbart er inkorporert i storfamilien med barnebarn i alle aldre rundt seg, opptatt med håndtverk og matlaging. Det er nok lite fred å få, men det kunne det kanskje heller ikke falle henne inn å ønske?
Hjemme hos bestemor Nora og datteren fikk Ingrid prøve seg på den tradisjonelle flettingen med bandanatreblad. Hun fikk det da til på et vis, men tempoet viste seg latterlig da den erfarne kvinnen selv tok tak i arbeidet og fingrene håndterte bladene med rutinerte og raske bevegelser. Gøy å prøve seg var det i alle fall. Og vi setter det i kontekst til vevetradisjonene med bladene fra linplanten som maoriene utøver i New Zealand. Jeg skulle gjerne likt å ha vår venninne og veverske Tania McGregor i Wanganui med oss. I ettertid kunne hun fortelle at bladene fra bandanatreet er lange, smidige og lette å veve med, men knekker lettere enn lin ettersom bladet ikke har noen fibre.
Bagen vår fylles uoppfordret med frukt og grønnsaker før vi drar. Én ting er i alle fall sikkert: Gavmildhet er ikke proporsjonalt med mengde gods og gull en eier.
Anekdote samme kveld: Noen ganger får man gaver man ikke er heeelt sikker på hvordan man skal sette best pris på?!
Yachtklubben i Port Resolution – et møtepunkt for seilerne som kommer hit. Kanskje primært mellom oss og myndigheter, samt til innehaveren Stanley som hjelper oss å finne ut av alt fra valutaveksling til vulkanvisitt.
Stanley, leder av yachtklubben og behjelpelig med å fixe hva enn en nykomling på øya hans kunne få behov for. Stanley er forøvrig (tidligere nevnte) Noras sønn og Sharons bror.

Port Resolution er følgere av den såkalte «Cargo Cult». For den som liker å lese om kuriøse sekter, så kan det være verdt å google litt på akkurat det søkeordet. Og om en bare støtter seg til Wikipedia, så høres det helt bisart ut. Men når en tar ideologien direkte fra Stanleys munn så høres det med ett ikke så rart ut likevel. Det som kommer fram som viktigst er at de tror på at ved å beholde tradisjonene så vil rikdom komme til dem til slutt. Kanskje ikke så dumt?

Besøk ved førskolen i Port Resolution

Karen Marie begynner å bli garvet cruising kid. Nå er det hun selv som er rask til å spørre på nye steder; Har de skole her? Og det har de også her i Port Resolution. Vi ble ønsket hjertelig velkomne til å komme på besøk. Ja, faktisk tror jeg Karen Marie kunne gått der som vanlig førskolebarn om vi hadde vært der lengre. Noen ganger er det sannelig innmari funksjonelt og godt å ikke ha masse byråkrati og formaliteter for å få lov til å gjøre ting!

Besøk ved førskolen. Lærerinne Leslie Alla inkluderte Karen Marie med en gang i det som foregikk, og vi hadde det rett og slett kjempeartig!
Førskolens klasserom i Port Resolution.
Lunsj i førskolen.
Skolelunsj: Banan innpakket i kål og kokt i saltvann, sammen med kokt kassava. Godt!
Det ser nok litt rart ut med vår yngste matros’ bleke hud, lyse hår og blå øyne. Må kjennes litt på. 😊
Vi hadde med en pose potetgull. Den gjorde stor lykke. Som perler på en snor stod ungene og fikk utlevert sine gullflak; vår vesle røverunge også. 😉

En dukkert & lekestund

Det er en uendelighet av vakre strender på Vanuatus mer enn 83 øyer. Tanna er intet unntak.

Landsbyboerne i Port Resolution har denne fine stranden som sin «hage».

Karen Marie møtte sine nye venner fra førskolen og deres bestemor på stranden. Det finnes utvilsomt en toveis motorvei mellom de voksnes hjerter om en tar veien via de minste.
Gøy å finne venner å bygge sandslott med, å rive sandslott med og å fnise og le sammen med. 😊

En nærmere titt på boblende lava fra vulkanen Yasur

Det er skyer av damp overalt langs åssidene ved ankringsplassen i Port Resolution, og en kan tydelig se røykskyen som stiger opp fra vulkanen Yasur noen kilometer unna. Vi falt for fristelsen til å ta en nærmere titt.

Skumle skyer i horisonten?
Vulkanen Yasur var en enkel tur til fots, men et mektig syn like fullt.
Det er en særegen opplevelse å gå langs kanten av vulkankrateret. Ingen sikring, eller i beste fall et falleferdig spinkelt gjerde som er godt i gang med å falle sammen. Og lavaen som bobler og tidvis eksploderer i kraftige smell et stykke nedenfor.
Vi fikk utsiktsplass til å kikke rett ned i kraterets boblende lavagryte.
Opplevelsen ble stadig mer spesiell etter hvert som solen gikk ned.

Melanesisk (ikke polynesisk) folk & kultur i Vanuatu

Tradisjonell dans på Tanna.

En danseoppvisning på Tanna fikk vi også med oss, før vi gikk opp på vulkanen; et rituale som visstnok må til for å tilfredsstille vulkanguden Yasur før han slipper oss opp til seg. Kristendom og naturreligioner holdes i hevd side om side her, selv om det vel er førstnevnte som er mest i tiden. Litt magi og overtro er visst også praktisert, men det fant vi ikke mer ut av.

Det er gøy å se danser i landene vi besøker, og hvordan de pynter seg. Det er veldig forskjellig fra land til land. På de polynesiske øyene ve besøkte i Stillehavet går det mye i å vrikke på hoftene og bevege seg i et pulserende tempo. Her i Vanuatu er folkene melanesere (ikke polynesere), og dansen er helt forskjellig. Her hoppet de, klappet, og løp i ring. Mennene sang, og iblant sang damene i med et skingrende toneleie.

Førstehjelp på askedekkede kameraer og kveldsbesøk om bord

Vi møtte belgiske Christian Clauwers i New Caledonia, og igjen her på Tanna da vi besøkte vulkanen Yasur sammen. Christian er fotograf, og Jon Petter med sitt eget nyinnkjøpte kamera hadde stor sympati for behovet for å få renset kameraet for all asken som hadde lagt seg på linse og i kameraets mange små kriker og kroker under vulkanturen. Med luftkompressor «trykkblåste» de to gutta «babyene» sine rene. Og da var det duket for kveldsmat og god vin til godt utpå kvelden. Christian har vært på en rekke spennende fotoekspedisjoner i Antarktis, Stillehavet, m.fl.. Om du er interessert i å se fascinerende foto, så ta en titt her: http://www.clauwers.com.

Trivelig kveldsbesøk av fotograf Christian Clauwers fra Belgia. Se bildene hans her: http://www.clauwers.com

Trivelige Port Resolution – Ha det bra!

Etter tre dager i Port Resolution måtte vi bevege oss videre. Vi har et langstrakt land på flere hundre nautiske mil å seile fra sør til nord. Vi skulle gjerne vært her lengre, ikke minst for å tilbringe mer tid i førskolen. Jaja, vi får være takknemlige for alt vi får med oss. Og si takk for oss til store og små.

Karen Marie er 4,5 år og storjente, og synes slike småttiser er søtere enn sukker. Hun skulle vel gjerne hatt med seg denne søtnosen i baklomma.

Gjensyn med Flying Fish i Port Vila

Se hvem vi fant i Port Vila! Eller rettere sagt; som fant oss: amerikanske Jeffrey Cardenas på Flying Fish.

Flying Fish ved vår side i Port Vila. Et ønske går i oppfyllelse!

Vi tilbragte mange gode stunder med Jeffrey i Opua i New Zealand. Jeffrey er fotograf og skribent. Men mye viktigere; han har en hjertevarme, entusiasme og innlevelse som har gått rett til hjertene på oss. Jeffrey soloseiler rundt omkring på Jorda. Han har vært i tankene våre spesielt mye siden nyheten nådde oss om at en kjempebølge hadde lagt båten hans horisontalt ned i vannet og satt spor på både båt og i skipperens sjel under seilasen fra New Zealand til New Caledonia i april. (Mer om Jeffreys  opplevelser og eventyr med Flying Fish, hans ærlige betraktninger og fantastisk fine bilder finner dere her: https://flyingfishsail.wordpress.com)

Vi hadde inderlig håpet å møte ham igjen et sted ute i verden – og i Port Vila gikk vårt ønske i oppfyllelse. Der lå han plutselig til anker rett ved vår side, og kom over med gummibåten for å hilse på!

Det var et herlig og hjertevarmt gjensyn.

Jeffrey – We Love You! Herlig å treffe igjen vår venn fra Flying Fish i Port Vila.

Verdens minste Nasjonalmuseum?
Vi besøkte Vanuatus Nasjonalmuseum – som var absolutt vel verdt besøket. Museumet fascinerte oss med sin enkelhet, dog for oss veldig ukjente og eksotiske kultur og historie. Med alt fra kannibalisme til omskjæringsseremonier på sin historiske meny, så kan det liksom ikke bli tamt å lese seg opp på hva som har foregått her gjennom tidene!

Her er innsiden av Vanuatus Nasjonalmuseum. Større er det ikke! Men nok til å gi en smak av masse «rart»!
Vanuatu er rikt på båttradisjoner, og variasjonene er store mellom øyene i dette langstrakte landet. I sør heises de trekantede seilene med spissen pekende til siden, mens de på øya Malekula «i midten» heiser dem som en «oppned» trekant. I nord henger de med spissen opp, tilsvarende vår egen tradisjon. Men da selvfølgelig heist på utriggerkanoer, så det oppleves jo som ikke så rent lite eksotisk uansett.
Dette er en hodepryd tidligere brukt ved omskjæringssermonier. Formen er tydeligvis inspirert av et ganske annet type hode…

Et skråblikk på Port Vila

Ellers var Port Vila i grunn ikke et sted som gjorde et positivt inntrykk. En tilsynelatende smeltedigel av mennesker på søken etter jobb og penger. Når en har et bakteppe med dette øyrikets rike kultur, så er det litt trist å se hvordan en by tilsynelatende vasker identitet vekk. Tilbake står mennesker i glorete t-skjorte med bedriftslogoer og prøver å selge deg simkort eller plastskrot. Uff,  denne moderne Verden som ubønnhørlig innhenter de fleste av Verdens kriker og kroker, selv paradisene.

Men for all del – markeder er bestandig en morsomme studie av lokal kultur, mat og mennesker. Port Vila var intet unntak.

Proviantering i Port Vila. Legg merke til bøtta ved Jon Petters føtter: Den er fylt av intet mindre enn 5 kg såkalte Breakfast Crackers; nøytrale kjeks som vi har fått tips om skal være av typen som øyboerne i Nord-Vanuatu og Tikopia foretrekker. Deres ganer er ikke tilvennet sukker eller sterke krydder. 5 kg kjeks er syyykt mange kjeks! Og vi er forberedt på en folksom båt framover. Dette skal vise seg å stemme, og vi kan allerede røpte at våre kjeks gjorde suksess; én måned senere skimter vi bånnen i bøtta. 😉
Taro til salgs!
Ymse rotfrukter. Hmmm, vi klør oss i hodet, spør om tilberedingstips og tar med oss ymse slag hjem. Stort sett oppnår vi gode resultater, men iblant klør vi oss også litt i hodet etter at det ukjente tas ut av gryta og ser og smaker undersnodig. 😊
God, gammeldags Singer ser vi fortsatt i bruk flere steder her i Vanuatu og i Tikopia. Og flotte produkter av kyndige hender produseres med den.

Et land forfulgt av naturkatastrofer

Vanuatu er så ulikt alle andre steder vi har vært. Tradisjonene står sterkere, og den teknologiske utviklingen er de nærmest ufattelig langt fra å holde følge med. Folk har lite jordlig gods, men de er tilsynelatende tilfredse og smilende – og så generøse! Fremdeles spør vi oss selv hvordan det er mulig, hvordan det har blitt slik? Svaret er nok sammensatt og komplekst, og en blanding av historie, kultur og naturressurser, for å nevne noen. Vi vet ikke nok til å gi noen svar. Men – uten å dra noen konklusjoner, så er et spørsmål som slo oss da vi var der; hva gjør det vel med et land og et folks sinnelag når en er under konstant og reell risiko for en rekke naturkatastrofer, det være seg jordskjelv, vulkanutbrudd, tsunami eller tropiske stormer? Vanuatus folk preges av en gjennomgående giverkultur. Kan hende er det en konsekvens av nettopp denne konstante trusselen fra naturkreftene? Det gir lite mening å spare og hamstre – en er rikere ved å gi, å dele og å stå sammen.

Båtvrak ligger fremdeles skylt på land i havna i Port Vila, etter at syklonen blåste dem dit i 2015.

Her i Port Vila bar havna fremdeles tydelige spor av syklonen Pam som herjet i 2015. Den ødela mellom 50 og 90 % av husene i Vanuatu – som i praksis jo vil si «de fleste»!

På den neste øya vi skal besøke; Ambae, har menneskene nettopp flyttet tilbake etter å ha være evakuert i over et halvt år siden et stort vulkanutbrudd på øya deres i fjor. Landsbyene hadde blitt dekket av aske, og nå jobbet de for å rydde og få husene og samfunnet tilbake til slik de en gang hadde vært. For å si det enkelt – det krever pågangsmot!

Nå seiler vi nordover – inn i det ukjente

Nå beveger vi oss nordover, med kurs for Banksøyene. Da nærmer vi oss virkelig bortenfor Verdenskartets brettekant. Vi kan røpe at nå går vi inn i det ukjente. For min (Ingrids) del så må jeg legge usikkerheter til side rundt spørsmål som: Hvordan håndterer jeg det om mange ukjente folk kommer ut til oss og vil om bord for å byttehandle? Hvordan gjennomfører vi tradisjonen med å be de lokale høvdingene på øyene i nord om tillatelse til å ligge til anker i deres havn? Og hvordan skal jeg sørge for at en levende kylling skal finne veien til middagsfatene våre? Jeg innser at jeg KAN IKKE ha full kontroll på disse situasjonene i forkant, her jeg sitter på Vilja i havna i Port Vila. Hver situasjon må løses når de oppstår.

Vi har en hel kabin fullastet med varer som vi har lest og hørt de behøver i øyene i nord. Sekker med brukte klær, noe dykkeutstyr, fiskeutstyr og tøy er gaver fra generøse mennesker i New Zealand, som hørte vi skulle besøke Stillehavsøyene i nord. Arne Buhs fra norske Nora Simrad sendte med flere gaver da vi dro; National Geographics blad, batterier, m.m. Og mye har vi kjøpt selv: En betydelig mengde verktøy, skolesaker, mat, sysaker, toalettsaker, osv.

Vi har båten fullastet av gaver og byttevarer. Kommer noen til å få bruk for dette? Ikke vet vi på det nåværende tidspunkt. Men vi tror.

Og vi tror rett. Bare vent å se! Fortsettelse følger i neste flaskepost.

27.mai – 1.juni, 2019: En ærendrunde bortom New Caledonia – og vårt eget nabolag(!)

Vi «stakk innom» det franske territoriet New Caledonia.

Det er synd og skam å tilstå, men vi innrømmer det: Dette øyriket – som for mange er selve Sydhavsdrømmen – var for oss i utgangspunktet kun en omvei og ærendrunde. Vi har knapp tid og tusenvis av nautiske mil å seile fram til Papua New Guinea og Indonesia for å nå fram i tide til familien vår som skal mønstre på der i juli. Dessuten er det øyriker lengre NØ som lokker så inderlig at vi jobber hardt for å nå fram til dem også, før vi må sette kursen vestover. Konsekvensen er at vi må utøve knallhard disiplin (ja, intet mindre!) på hvor vi stopper og hvor lenge vi blir der. Jeg skal love det gjør vondt i hjerterota i blant å seile forbi eller bryte opp fra steder vi så gjerne skulle stoppet opp ved…

Men om vår stopp i New Caledonia: Hovedmålet vårt er å skaffe et såkalt «Social Visa» som sikrer oss tillatelse til langvarig opphold i Indonesia. Heldigvis ventet noen overraskelser på brygga i hovedstaden Noumea, som gjorde at ærendrunden ble en berikelse & uventet opptur!

Ankerdram ved ankomst Noumea i 4-tida om natten. Karen Marie elsker nattestundene når hun «er så heldig» å våkne når vi seiler; det være seg på nattevakt under stjernehimmelen, eller til feiring over trygg ankomst slik som nå. Her skåles det i portvin & solbærtoddy, med yoghurt & honning attåt.

Overraskelse & opptur: Uventet gjensyn med «nabolaget» fra Bay of Islands Marina i New Zealand!

Vi valgte å flytte oss til marinaen for lettvinthetens skyld; vi har ærend på land. Og ikke før hadde vi klappet til kai, før vi møtte kjentfolk! Det viste seg at mange av våre trivelige naboer og langdistanseseilere hadde funnet fram til New Cal via ulike seileruter. Faktisk føltes det som at vi hadde flyttet nabolaget 1000 nautiske mil nordover til ny havn! Det ble gledelige gjensyn og en uventet bonus på det som for oss hadde vært en litt ufrivillig omvei. Hurra for lykketreff! 😊

Skikkelig trivelig å få mer tid i lag med våre sveitsiske venner fra S/Y Mirabella; Eva Maria, André, Jael (7) og Amina (4). De seilte fra New Zealand til Australia i februar, så vi hadde ikke forventet å møte dem igjen her i Noumea. Hurra for lykketreff!
Mens Mamma & Pappa fartet mellom offentlige kontorer og ambassader, så fikk «the cruising kids» seg masse leketid. Her representert ved Karen Marie og Amina (4) fra S/Y Mirabella. Foreldrene på brygga byttet på å holde et øye med skokken av unger som løp mellom båtene på brygga. Seilemiljøet er så fint sånn; uformelt og hjelpsomt, og med felles forståelse for seilelivets viderverdigheter.

Indonesisk visum på plass på rekordtid!

Hovedmål for turen til Noumea: Skaffe sosialt visum som sikrer oss lang oppholdsmulighet i Indonesia.

Vi fikk oss først ei skyllebøtte; da vi møtte opp på ambassaden tirsdags morgen fikk vi beskjed om at kontoret var stengt fra og med torsdag og 11 dager framover på grunn av Kristi Himmelfart og deretter en indonesisk høytid. Det ville i praksis si minimum 2 ukers ventetid for å få visumsøknaden behandlet! Hvilket var en HELT uaktuell ventetid for oss. Var dette virkelig en bomtur?!

Men neida, med litt forklaring av vår stramme seileplan og vår ønskedestinasjon Tikopia langt der i det fjerne så oppfattet de situasjonen, og satte alle kluter inn for å hjelpe oss. De neste par dagene løp vi for det meste mellom diverse kontorer – og det ga resultater: 30 timer etter at visumsøknad var innlevert fikk vi visumstempelet god plassert inn i passene våre.

Indonesisk visum i boks på rekordtid. Hurra! Og hjertelig tusen takk til de ansatte ved den Indonesiske Ambassaden som satte alle kluter til for å hjelpe oss med å gjøre det umulige mulig.

Du Verden, hvor herlig det er når alt bare klaffer!

Noen glimt fra hverdag i Noumea

En tur på markedet for proviantering av ferskmat.
I nye land må en ubønnhørlig prøve seg med ny mat og nye kokekunster. Denne «snapper»en fikk vi beskjed om skulle stekes hel i ovnen…
…hvilket vi gjorde, med forunderlig godt resultat!
Å koke rødsaus med maizena krever derimot litt mer øvelse. Men ingen sak når en har gode hjelpere! Her: Jon Petter utøver utblåsing-av-pudding-fra-flaske-med-sugerør-teknikken. For såvidt med hell. Men antagelig like greit at vi ikke hadde middagsgjester til bords akkurat den dagen…
New Caledonia gir muligheter for å proviantere opp med fransk mat. Ikke dumt, det heller.
Og selv om Noumea ikke er verdens vakreste by, så er det ingen ting å si på solnedgangen fra strandpromenaden.

En liten stopp ved Ile de Pines

New Caledonia er vakkert. Og øyriket har en historie og kultur som absolutt er verdig å ta seg tid til å utforske og oppleve. Men vi ga ærlig talt ikke dette territoriet en sjangs. Vi vil videre – til Vanuatu og deretter Tikopia i Salomonøyene, for der tror vi enda mer eksotiske opplevelser venter. Så vi utøvde den tidligere nevnte beinharde disiplinen og seilte videre! Kun med en liten stopp i Iles de Pines for å få litt mer leketid og samvær med våre gode, «gamle» venner på sveitsiske S/Y Mirabella og nye tyske venner på tyske S/Y Zig zag.

Vi seiler videre til fjernere farvann!

Nå seiler vi videre til fjernere farvann, og det som skal vise seg å være lengre unna den Verden vi kjenner enn noe vi har opplevd tidligere på vår SailingVilja ferd.

Vanuatu, her kommer vi!

23.-24. mai, 2019: Flaskepost fra Karen Marie på Norfolk Island

Vi seilte fra New Zealand på søndag 19. mars. Etter 4 dager på det store blå havet skimtet vi ei lita øy forut. Det var Norfolk Island. Øya tilhører Australia, men den er langt, langt unna det store kontinentet Australia som du ser på kartet. Kan dere finne Norfolk Island på kartet?

Da jeg feiret påske i New Zealand fikk jeg denne kaninen fra vennen min Pip (se bildet). Hun heter Bunny Rose. Hun har aldri seilt før. Jeg tror hun ble veldig glad da vi så Norfolk Island. Hun satte seg i alle fall oppe på dekk og nøt sola og utsikten hele tida mens vi lå til anker der.

Det er ikke så mange som besøker Norfolk Island med båt, fordi det finnes ingen gode ankringsplasser der. Da vi var der var det masse bølger. En stund sa Mamma og Pappa at vi kanskje ikke kunne komme oss i land, fordi gummibåten vår ikke hadde sterk nok motor. Kanskje vi bare måtte seile videre?

Men – vi var SUPERheldige! En mann som heter Dean som bor på Norfolk Island kalte oss opp på VHF’en (walkie talkie) og spurte om vi hadde lyst til å bli plukket opp med hans store gummibåt? Da ble vi så glade! For vi hadde jo kjempelyst til å gå på land. Vi takket såklart Ja! Og så kom han og hentet oss.

Det er ingen sand, bare klipper og store stener langs vannkanten på ankringsplassen. Den eneste måten å få tatt opp gummibåten på land er å heise den opp med heisekran rett opp på brygga.

Har dere noen gang sett hvordan insekter liker frukt og fersk mat? Det er veldig viktig å ikke ta med seg fluer og andre insekt fra ett land til et annet. Derfor har vi ikke lov til å ta med oss fersk mat mellom landene. Vanligvis må vi kaste all fersk mat som vi ikke har rukket å spise opp på seilasen, for eksempel frukt, grønnsaker, kjøtt, popcorn(!) og honning. Her på Norfolk Island ble vi møtt av en dame og en mann som jobber for det de kaller «Biosecurity». De sa vi kunne få beholde ferskmaten vår på båten, men at vi ikke kunne ta med noe på land.

De så gjennom sekkene våre. Der fant de noen poser med norsk mat; ertestuing, surkål, risengrynsgrøt og fiskesuppe. Kan dere gjette hvorfor vi har med oss norsk mat på land?! Vent litt, så skal jeg fortelle dere det senere i dette brevet. Heldigvis sa damen og mannen fra biosecurity at det var ok at vi fikk ta det med på land. Mamma og Pappa pustet lettet ut.

Dean var kjempegrei. Først plukket han oss opp med gummibåten sin, og så ga han oss skyss til «byen» på øya; Burnt Pine. Han lot oss til og med låne lastebilen sin hele dagen, slik at vi kunne kjøre rundt på øya og se oss rundt!

Jeg tror det er fint å bo på Norfolk Island og veldig trygt. Det bor bare 1700 mennesker der. Og husdyrene går fritt rundt omkring.

Norfolk Island har et bilde av «sitt» grantre «Norfolk Pine» i flagget sitt.

Jeg synes det er fint at det vokser både palmetrær og grantrær på øya. Det gjorde det ikke på de andre Stillehavsøyene vi har besøkt; der vokste det bare palmetrær. Grantrærne heter “Norfolk Pine” (Norfolk gran) og akkurat denne typen vokser bare her på denne øya. De står høye og ranke rundt omkring på hele øya. Veden fra trærne er visst veldig fin til treskjæring. Derfor er det mange land som kjøper den, og det gir en viktig inntekt til øyboerne.

Fengselet på Norfolk Island

For circa 200 år siden var det et stort fengsel på Norfolk Island. Fanger fra Storbritannia og Australia ble sendt dit. Det var et veldig strengt fengsel, og fangene ble ikke behandlet bra. De ble straffet selv om de bare gjorde småting feil. Hvis de for eksempel gjemte unna litt ekstra mat eller ble sinte og var uhøflige med fangevokterne, så ble de pisket. Den gangen trodde man at dess strengere en behandlet fanger, dess mer lærte de å ikke gjøre noe feil igjen. Tror dere at det er lurt? Jeg tenkte litt på hvordan de gjorde det med røverne i Kardemomme By, som ble snille til slutt. De ble behandlet bra selv om de satt i fengsel.

Fangene i fengselet på Norfolk ble satt til å jobbe kjempehardt, slik at de ikke skulle ha tid eller krefter til å finne på noe galt. De bygde mange hus og bygninger, vannsystem, og til og med et stort bad for fengselsbetjentene. Fangene gjorde et veldig godt arbeid, slik at byggverkene fremdeles står, selv om det er over 150 år siden fengselet ble lagt ned. På bildet ser dere hvordan de lagde en lang, flott tunnel for vannet inn til badet, i stedet for bare å føre vannet fra bekken inn i et enkelt rør. Ser dere et bittelite lys der i enden av tunnelen? Den er lang!

I blant gjorde fangene opprør og til og med drepte fangevokterne. Det fikk noen av fangene dødsstraff for. På kirkegården fant vi mange «rare» tekster på gravstøttene. Mamma fortalte at det var litt uvanlig, fordi før i tiden så var det ikke vanlig at forbrytere fikk bli gravlagt på kirkegården. Så det var jo en litt bra ting med Norfolk Island fengselet da, tross alt.

 

Mytteriet på Bounty og Pitcairn-folket flytter hit

Har dere hørt om «Mytteriet på Bounty»? Det er det skrevet mange bøker om. Her er historien Mamma fortalte meg: «Bounty var et britisk skip som skulle transportere brødfrukt fra Tahiti til Karibien. Men kapteinen var streng, og sjøfolkene ble skikkelig sinte på ham. Til slutt gjorde de mytteri. Det betyr at de tok over skuta, og satte kapteinen og de som holdt med ham i en livbåt ut på havet. Mytteristene måtte rømme med Bounty, for å unngå fengselsstraff. Så de seilte til ei øde øy sammen med kjærestene de hadde fått på Tahiti. Den øde øya het Pitcairn, og de bodde der i mange år. Mytteristene døde etterhvert, men de hadde mange barn, barnebarn og oldebarn. Til slutt var de så mange mennesker at det ikke var plass til dem alle på Pitcairn lengre! Da måtte de finne seg et nytt sted å bo. Fengselet på Norfolk Island hadde nettopp blitt lagt ned og ingen bodde der, men det var fremdeles mange bygninger der. Da fikk øyboerne på Pitcairn lov til å flytte til Norfolk Island.

Ikke «The Fletcher Christian» fra Bounty, men definitivt en etterkommer etter et helt spesielt kapittel i sjøfartshistorien.

Halvparten av de som bor på Norfolk Island i dag stammer fra Pitcairn-beboerne. Det er derfor de fremdeles har polynesiske tradisjoner her på Norfolk, for eksempel dansen og festdraktene deres. Og mange snakker språket «Norfuk», som er en blanding av polynesisk og engelsk. Mange av de vi møtte på øya hadde samme etternavn som Mytteristene på Bounty, for eksempel Christian, Adams og Young. Denne damen (på bildet) jobber på museet. Hun viste oss hvordan hun har veldig svette hender. Håndflatene var helt våte! Det sa hun er en upraktisk arv fra stamfaren sin «Fletcher Christian», som var en av mytteristene på Bounty og var kjent for sine svette hender. Så rart!

Ertestuing og risengryngsgrøt til norske Kirsti fra Narvik

Norsk kulturarv hjemme hos norske Kirsti Jenkins på Norfolk Island

Husker dere at vi hadde med norsk mat i sekken vår på land? Nå skal jeg fortelle dere hvorfor. Vi hadde nemlig lest i en gammel bok at det bor en norsk dame på Norfolk Island som heter Kirsti. Vi fant henne og besøkte henne! Det var hun som fikk ertestuing, risengrynsgrøt og fiskesuppe. Hun liker ikke surkål, så den tok vi med oss hjem til båten vår Vilja.

Kirsti giftet seg med en mann fra Norfolk Island. For snart hundre år siden hjalp svigerbestefaren hennes noen norske seilere som ble skibbrudne på øya, og bodde der i nesten ett år mens de reparerte båten sin Ho-Ho. Kirsti fortalte mange spennende historier fra øya.

Kirsti er enke nå og har bodd på Norfolk Island i over 50 år. Hun har ikke vært i Norge på åtte år nå, og har ikke tenkt seg dit igjen, så jeg tror hun ble veldig glad for den norske maten vi hadde med til henne.

Skulle gjerne vært lenger, men bølgene «jager» oss videre!

Vi skulle ønske at vi kunne være der lengre, for da kunne vi blitt bedre kjent med Kirsti og alle de andre på øya. Men vi måtte dra tilbake til Vilja, før bølgene ble enda større.

Vi kjørte en snartur opp til toppen av øyas høyeste «fjell»; Mount Bates. Den er bare 319 meter over havet, så det er egentlig ikke noe fjell. Men vi hadde fin utsikt derfra, og så at det var hav til alle kanter.

Så kjørte Dean oss tilbake til kaia og Vilja. Nå seiler vi videre nordover Stillehavet til landet New Caledonia.

Ha det bra så lenge!

Klem fra Karen Marie