24. januar – 26. februar, 2020: Glimt fra livet om bord på Vilja over Sør-Atlanteren

Det er vanligvis strandhoggene som blir beskrevet og vist fram på SailingVilja. Men i praksis tilbringes faktisk en tredjedel av reisen vår til havs med heiste seil. Så da er det kanskje noen som lurer på hva i alle dager vi driver med om bord, rent bortsett fra å seile?! Nå har vi riktignok et motto om at «Det som skjer om bord, blir om bord». Men et lite gløtt tåler vel både dere & vi!? ?

Kryssingen av Sør-Atlanteren fra Namibia til Brasil tok oss i overkant av en måned. Vi hadde to korte stopp underveis, på øyene St Helena og Ascension. 23 døgn brukte vi på selve seilingen av de 3235 nautiske milene over Verdens nest-største hav. I tillegg til det faste trekløveret Karen Marie, Jon Petter & Ingrid, så bestod mannskapet også av våre gode venner Ingrid Bouwer Utne og Einar-Johan Hansen.

Her er noen glimt fra seilasen vår, og hverdagen om bord på S/Y Vilja.

SEILING I ALL SLAGS VÆR OG VIND

«Butterfly»-seilføring, kan funke fint når vinden kommer fra platt lens. Spesielt når vi har et seiltrimmelystent gjestemannskap om bord… (Takk for en ekstra knop eller to til tider, Ingrid U.!)

 

NAPP, OG VEL SÅ DET!

Einar-Johan viste seg som en ivrig sportsfisker, og i tospann med Jon Petter så ga det sannelig uttelling og eksotisk ferskfisk på menyen!
Karen Marie får mye viktig kompetansebygging fra barnsben av. Her en av de essensielle: Kunsten å fortelle en fiskeskrøne. Legg merke til konsentrasjonen hos en av de andre matrosene. Mye å lære, ja! Enda bra læremesteren er i Verdensklasse på enkelte felt… ?
Noen fisk fanget seg sjøl… og ga mannskapet litt av en «oppvekker»!
Denne fanget vi altså ikke. Havpattedyr står ikke på menyen, selv om vi er norskregistrert båt.

 

HVERDAG

 

 

FESTIVITAS

 

AKTIVITETER

 

LANDKJENNING

Etter mange døgn til havs, så er det stort å skimte land, om seilasen har vært aldri så god.

 

VILJAS GO’GUTT OG COCKTAIL!

Innen ankomst Brasil hadde vårt eminente gjestemannskap blitt integrert i det meste av livet om bord. De hadde endog fått egne titler!

Einar ble generelt referert til som Go’gutten, med sin upretensiøse væremåte og gode glis, som tar brodden av det meste. Og da Ingrid U. under kapteinens festtale ved ankerdram ble feiltitulert som «Viljas cocktail» (i stedet for «Viljas gelcoat», med henblikk på hvor innlemmet i Viljas indre & ytre liv som hun er), så var hennes tittel også med ett befestet.

Det å dele hverdag så tett og åpent i uker og måneder i strekk som det uunngåelig blir om bord på Vilja gir helt unike, delte opplevelser. Det er gleder og sorger, latter og tårer, hverdag og fest – iblant om hverandre i en salig røre slik bare livet kan by på! Og vi er hjertens takknemlige over å erfare at det gir bygging av vennskap på en måte vi aldri ville bygd i vanlig hverdag på land. Så tøft!

 

SNIPP SNAPP SNUTE, VI ER I RUTE!

Og dermed var enda et verdenshav krysset av S/Y Vilja under norsk flagg.

Så nå vet dere litt mer om hva som rører seg over og så vidt under (hav)overflaten når Vilja er på vei.

Vi har mer enn 10 000 nautiske mil til å seile før vi er i Norge. Ship a’hoy!

14.-18. februar: Ascension Island, kontrastenes øy. Eller: Der Darwin tuklet til skaperverket.

Kristi Himmelfartsøya (Ascension = Kristi Himmelfart) er oppkalt etter dagen for første ilandstigning i 1501. Øya har 800 innbyggere, men ingen fastboende. Noen fødes her, men ingen dør en naturlig død her. Om du er syk eller gammel, så må du dra derfra.

Denne øya undret vi fælt på forhånd om hva den ville by på. Den skuffet ikke. Den overrasket.

For oss blir den stående som kontrastenes øy. På denne lille klippen i havet lot vi oss fortrylle av en frodiggrønn eventyroase av et fjell midt i et vulkansk, steindødt landskap.

Vi lot oss fascinere og sjarmere av den tydelige kontrasten mellom menneskers og dyrs kurtisering og overlevelse; vi deltok i feiringen av Valentines Day, som ble arrangert etter alle kunstens regler med hjerter og jåleri i alle varianter. Samtidig pågikk den minst like lidenskapelige, men ujålet nådeløse parringsleken i vannet og på strendene utenfor. Der tok tusenvis av skilpadder for seg av gledens lyst, hvorpå hunn-skilpaddene krabbet opp på strendene om natten for å lage rede og legge egg.

Kontraster i virkemidler, men med samme formål.

Noen fellestrekk finnes dog. I vårt tilfelle har både vi på Vilja (Ingrid & Jon Petter) og skilpaddene krysset halve Atlanterhavet som vorspiel, om enn fra hver vår kant, og valgt å gjøre kur til det annet kjønn på nettopp dette stedet. Vi er vel både enkle og komplekse, både dyr og mennesker.

Nok om det… Her er vår opplevelse av Ascension!

GEORGETOWN

Utkikk fra Fort Hayes ut mot Georgetowns strender og kai.

Eneste ankringsplass på Ascension er utenfor den største byen på øya, Georgetown. Der bor det om lag 500 mennesker. Kaia er også losseplass for varer som fraktes dit med skip. De har flyplass på øya, men inntil flystripa blir utbedret så går det kun småfly dit fra St. Helena.

Lossing av varer fra forsyningsskip som ligger ute for anker ved Georgetown.

Mesteparten av tiden vi var der, så var vi eneste seilbåt i havna, ergo de eneste turistene. En litt unik posisjon å være i. Jungeltelegrafen fungerte, det fikk vi bekreftet mange ganger. Og folk hjalp til, trakk i tråder og utvekslet info for å gi oss et best mulig opphold og opplevelse av øya mens vi var der.

Lukeparkering på “P-plassen” for oss som kommer vannveien til Georgetown.

Det er ingen fast bosetning på Ascension; alle voksne innbyggere er her gjennom et ansettelsesforhold. Om den opphører, må man forlate øya.

Georgetown er en fascinerende mix av gamle storbygg og brakker. Bosetning ble etablert her i utgangspunktet for å demme opp for eventuelle franske forsøk på å frigjøre Napoleon mens han satt i eksil på naboøya St. Helena, «bare» vel 700 nautiske mil unna. I bakgrunnen til høyre på bildet skimtes The Old Barracks Exiles Club, bygd for den britiske marinen den gangen. Bosetning på øya ble videreført etter Napoleons død, og øya har blant annet fungert som base for britisk marine (The West Africa Squadron, som patruljerte havet for å bekjempe slavehandelen), som knutepunkt for telegraf (The Eastern Telegraph Company) og fremdeles i dag som base for det amerikanske luftvåpenet og som kommunikasjonsknutepunkt for NASA.

Ascensions største «by» Georgetown er langtfra like billedskjønn arkitektonisk sett som sin storesøster Jamestown på «naboøya» St. Helena. Men den har sitt særpreg.

Gjennom historien har fasiliteringen for bosetning her på denne karrige flekk på jord trigget ingeniørmessig fremragende løsninger, blant annet innen samling av ferskvann (regnvann) fra hustakene, samt fra fjellet Green Mountain, inn til felles store brønner.

Vi er “in the middle of nowhere”, ergo har vi alle steder å peke til.

Valentines Day på Ascensionsk vis, etter alle kunstens regler

Vi ankom Ascension på Valentines Day. Hva er vel da mer naturlig enn å sende rederparet på romantisk aften på den lokale puben, der det er forberedt til seriøs romantisk Valentines aften ala «remote British island»?

10 + 5 døgn over havet har faktisk hatt forbløffende positiv effekt for romantikken om bord. Stas da å skulle dra på land for et aldri så lite Valentines stevnemøte.
De har ingen spisesteder i Georgetown, men en pub med en forsamlingssal. Så dermed innredet de salen for anledningen, med hjerter i plast og papir etter alle kunstens regler. Til middag fikk vi servert laksemousse, stekt and og ostekake, som smakte god gammeldags hjemmelaget. Vi klager slettes ikke! På nabobordet satt sjefen for den amerikanske militærbasen med sin kjære. Og så satt vi der da, rederparet fra S/Y Vilja. ?
Turtelduer på Valentine’s date.

Familiefeiring av Valentine dagen derpå

Den 15. februar meldte vi oss på til familieutgaven av valentinefeiring på den lokale puben Saints Members’ Club. Family Valentine BBQ og Children’s Valentine Disco med kåring av Mr & Miss Valentine. En annerledes opplevelse, og aller mest verdt å få med seg for å delta i det lokalbefolkningen selv styrer og steller med.

Stor spredning i stil & størrelse for deltakerne i klassen 0-5 år. De to yngste sjarmørene stakk av med tittelen.

Ascension – skilpaddenes elskovsparadis

Tusenvis av havskilpadder migrerer mer enn 2000 km fra de brasilianske øyene Fernando de Noronha m.fl. til Ascension, der de formerer seg før de returnerer til Brasil. Mellom 3-5000 hunnskilpadder legger egg på Ascensions strender hvert år. Ascensions green turtles er de største av sin art, hvilket kommer godt med til denne strevsomme elskovsreisen; hverken hannen eller hunnen spiser noe som helst i løpet av de 3-6 månedene de er på vandring!

Der vi ligger for anker i bukta utenfor Georgetown er vi vitne til flere skilpaddepar som parrer seg i vannet rundt oss. Det er simpelthen ganske eiendommelig.

Ikke beltevogn-spor, men sporene etter et mylder av skilpadder på stranden.
Første glimt av skilpadder, på en selvguidet kveldstur med lommelykt. (Hvitt lys ble bare satt på i et glimt mot dette forlatte redet, for bildets skyld.)

Vi fikk gode råd i naturkonserveringssenteret i Georgetown, med råd om hvordan vi skulle opptre riktig på strendene om vi gikk dit på egen hånd. Det var fint, men vi fikk likevel lyst til å delta på en guidet tur med en av marinbiologene, slik at vi kunne våge å være nærmere og akkurat så nær som det var greit å være. Og det viste seg å være himla nært! Hovedregelen var å ikke gå i veien for dem eller på noen måte avskjære dem fra å krabbe opp på stranda eller tilbake til havet. Vi brukte kun rødt lys, holdt oss mest mulig bak eller på siden av dyrene, og snakket lite og lavt.

En vordende skilpaddemamma på vei opp på stranden for å bygge rede og legge egg.
Ingrid og Karen Marie ser ned i skilpaddereiret, veiledet av marinbiologen fra naturkonserveringssenteret.
Vi fikk gå helt inntil, der vi kunne se rett ned i reiret der eggene ploppet ut ett etter ett.
En nærtitt ned i reiret, der eggene legges i en dyp grop. Skilpaddene legger gjerne 120 egg om gangen i ett og samme reir.
Litt sympati følte vi vel for skilpaddemor, der hun «fødet» for åpent skue. Men hun så ikke ut til å ense sitt publikum.
Avery (11) fra S/Y Nimbus følger fascinert med. Bedre hjemmeundervisning kan en vel neppe få, og denne timen overgikk vel hva enhver klasseundervisning eller lærebok kunne formidle. Cruising Kids får utvilsomt en ganske unik erfaringspakke med seg i livet, de også.
Karen Marie med vennene sine fra amerikanske S/Y Nimbus på skilpaddekikking i kveldsmørket på Clarence Bay, Ascension Island. Fra venstre: Henry, Lilly, Karen Marie, Matt, Molly og Avery.
Sannelig var det ikke en liten etternøler på vei fra et rede. Denne greier seg neppe, så sent ute som den er. Om den ikke kommer seg helt til havet innen morgengry, så blir den nok frokost for en sulten fregattfugl. Kun én av tusen skilpaddebabyer overlever til voksen alder. Naturen må få gå sin gang. Også fregattfuglene har vært truet på grensen til utryddelse her på øya.

Kjentfolk igjen, selv her ute!

Kjente dere igjen noen ansikter andre enn Viljas crew på de forrige bildene? Det er fordi vi fikk nok et kjært gjensyn med våre gode venner fra amerikanske S/Y Nimbus! Etter et par dager for oss selv på øya, kom de seilende inn. Det er godt å møte disse menneskene som deler havets «kontinent» med oss. S/Y Nimbus har vi nå delt tid og opplevelser med i Panama, New Zealand, flere havner i Sør-Afrika, St. Helena og nå her på Ascension. Vi holder dessuten jevnlig kontakt per epost. Men møtene rundt omkring i Verden er aldri koordinert eller planlagt. De oppstår kun som gledelige overraskelser. Vi setter stor pris på dette vennskapet; det er så rart med det; vi deler verdivalg, livsstil og hverdagssituasjoner. Og så er de jo himla trivelige attpåtil, hele gjengen!

S/Y Nimbus seiler inn til ankringsplass i Ascension. Molly på framdekket.
Langdistanseseilere; Ingrid Bouwer Utne, Molly McGreal-Stence, Karen Marie og Ingrid Slungaard Myklebust.
Cruising kids. Fra venstre: Avery(11), Karen Marie(5), Lilly(17) og Henry(14).
Vi vinker farvel til Nimbus-familien nok en gang. De seiler nå direkte til Karibien, tre ukers seilas der framme. Når og hvor møtes vi igjen?

Strand og badeliv «with a twist” på Ascension

Det mangler ikke på advarsler. Her: Ved Comfortless Cove, en av øyas to anbefalte badestrender.

Om en kun fokuserer på overskriftene, så er det en del som tilsier at en ikke skal ta seg en dukkert i Ascension. De har hatt et par haiangrep noe tid tilbake, og det står behørig merket med advarselsskilt mot hai nær kaier og badestrender. Vi forstod likevel raskt at de lokale verdsetter og lovpriser sine badestrender. Vi valgte å følge de lokales råd. Vi hadde ingen problemer med hai, men derimot dette…

Vi hadde ingen problemer med hai. Men små triggerfisk, fyttikatta de var ufine, de!

Det vi derimot IKKE ble advart imot var de hissige triggerfiskene som svømte tett rundt båten vår. Mannskapet fikk bade i fred blant dem. Men da vår minste matros stakk hånden uti fra dinghyen, DA tok de søren klype meg et jafs! Enda godt det bare var en liten kjeft som forsynte seg…

Tross advarsler på skilt, følger vi lokalbefolkningens råd om å bade i vei. Karen Marie, Einar-Johan, og Jon Petter har sust av sted med jeepen i forveien. Ingrid & Ingrid gikk til fots, og fikk vel da også studert skiltene nøyere enn de andre tre.

Den idylliske bukta på bildet ovenfor har det besnærende navnet Comfortless Cove. Hvorfor? Vel, på 1800-tallet opplevde øyboerne noen uheldige episoder der besøkende skip bragte med seg dødelige sykdommer som spredte seg til øybefolkningen. Det ble derfor bestemt at skip med sykdom skulle ligge i karantene utenfor Comfort Cove. Lengre vekke fra komfort kommer en vel neppe enn å være innestengt på en sykdomsbefengt båt. At mange led en tragisk skjebne her vitner henvisningene til diverse gravplasser med skipsnavn som peker vekk fra stien ned til stranda. Det er altså ikke til å undre seg over at Comfort Cove ble omdøpt til Comfortless Cove.

Anleggsarbeider i English Bay, Ascension.
Jakten på det gode liv avblåst… Easy living i English Bay, Ascension.
Karen Marie og Pappa koser seg i vannet, i English Bay.
Lekekompiser. Men Einar er jo litt barnslig iblant, synes Karen Marie.
Strandløve.

Strandhoggenes hverdagsliv

Strandhogg innebærer mer enn sightseeing, ja kanskje vel så mye trenger vi tid til å hvile ut etter døgn med bevegelse, klargjøre båten for neste langstrekk, og til å nette opp med omverden både i form av folk på land og verden utover via internett.

Dinghytransport fra ankringsplass til landliv. Dette bildet er tatt en av gangene vi IKKE fikk en bølgeskvalp i fanget underveis. Ps. Klok av skade etter diverse uønskede bad i full påkledning så flerrer Ingrid (Myklebust) alltid av seg klærne i det hun går om bord i dinghyen. Derav veldig sjelden publisering av henne i transit til havn. ?
Go’gutten, med sine raske briller.
Felles innsats for å gjøre oss klare for neste etappe av Atlanterhavskryssingen.
Saints Members’ Club er i hjertet av Georgetown, og Susie er hjertet i klubben. Ei fyrrig og markant dame som får ting til å skje. Og svinger seg gjerne i valsen med seilerne som finner veien fram til hennes vannhull. Klubben ble for øvrig opprinnelig etablert som et tilholdssted for alle arbeiderne fra St. Helena, i den tiden da Exiles Club i nabobygget kun tillot hvite medlemmer. Saints Members’ Club kan med stolthet berette at deres klubb alltid har vært åpen for alle, inkludert hvite. ?
Karen Marie fant drømmebilen sin på Ascension. Den er nominert til lista over «Top 5 Attractions» på Ascension av vårt yngste mannskapsmedlem, og har toppet ønskelista mange uker etter avreise.
Internet!
«Bortekontor» etableres på Saints Members’ club, for internet, postkortskriving og ymse andre hverdagsoppgaver inkludert påfyll av næring. Det er ingen spisesteder i Georgetown, så medbragt er ok så lenge det skylles ned med en øl. ?
Ingen kontekst. Nok i seg selv.

Roadtrip ala Ascension til Grønt eventyrfjell og Djevelsk karrig landskap

På Ascension er veistandarden betydelig bedre enn på St. Helena. Det skyldes nok at den amerikanske militærbasen vel stiller med større krav og ressurser enn den gjennomsnittlige øybefolkning.

Leiebilen vi fikk tak i var hardcore landrover i ribba & utbrukt utgave. Men den fungerte for formålet og høynet unektelig følelsen av å være på «far away mission» i Verden.

Naturforskeren Charles Darwins funn og forskning etter sin jordomseiling med HMS Beagle, la grunnlaget for moderne evolusjonsteori. Til det var han totalt avhengig av å studere artenes utvikling i de mest isolerte miljøene i Verden. Men å bidra selv til at den videre utviklingen kunne fortsette uforstyrret var øyensynlig ikke på agendaen til den gode Darwin, i alle fall ikke på Ascension! Det vitner historien om Green Mountain om.

Midt i vulkansk landskap ruver det Grønne Fjellet.

Ascension er knusktørr. Det observerte Darwin da han besøkte øya i 1836 med HMS Beagle, og fortalte det videre til botanikeren Joseph Hooker. Denne besøkte øya noen år senere og la i samråd med Darwin en plan for å beplante fjellet midt på øya. Tanken var at om trær kunne vokse der så ville disse tiltrekke seg mer nedbør, og bedre jordsmonnet slik at andre planter kunne vokse der.

Trolsk stemning i eventyrlig skogslandskap.

I løpet av en 30-års periode ble mer enn 5000 vekster importert fra alle verdenshjørner og plantet på fjellet. De sterkeste og mest tilpasningsdyktige overlevde, og er forklaringen på fjellets eventyrmix av eucalyptus, bambus, Norfolk furutrær og banantrær som vokser i skjønn forening.

Til topps gjennom bambusskog.

Strategien til Darwin og Hooker fungerte, noe fjellets navn Green Mountain jo vitner om. Den ble en viktig kilde for både ferskvann og ferskvarer for øyas bebyggere, etter å ha blitt omskapt til den fuktige, grønne oasen den er den dag i dag.

Det er mange tilrettelagte gåturer, såkalte Letterbox trails, rundt omkring på øya. Vi gikk «The Dew Pond Trail» til toppen. Like nedenfor toppunktet er fremdeles den lille dammen, som ble brukt som vannreservoar i sin tid.
Det er ikke alltid at toppturer tar en opp til de beste utkikkspunktene. Topptur til Green Mountain er vel et kroneksempel på dette.
De gamle kasernene til den britiske marinen lager eiendommelig stemning på sitt vis der de ligger tilslørte i trolsk tåke.
Rester etter det gamle anlegget for nedbørssamling på Green Mountains fjellside.
Blomsterpike.
Drømmeforhold for den som skulle ønske seg en frodig hage.
På turen ned fra Green Mountain møtte vi denne trivelige karen, William Piekie, som var oppe for å se til kjøkkenhagen sin. William er fra St. Helena og har arbeidet på den amerikanske militærbasen i rundt tredve år. Nå skal han snart gå av med pensjon, og har øyensynlig ettertanke i viten om at han snart må forlate øya «si».
Det fuktige klimaet her oppe har gjennom generasjoner vært brukt som beitelandskap til husdyr og dyrking av grønnsaker og frukt til øyas beboere. Nå importeres det meste av ferskvarer, men man kan leie seg en åkerlapp og dyrke til eget bruk om en vil.
Introduksjonen av mer enn 5000 plantearter tok rotta på de fleste endemiske artene. Fullt så «enkelt» å ta rotta på rotter er det visst ikke… Men det ligger gift ute mange steder, så krigføring er i gang. Denne rotta var underlig uredd, så mulig den hadde tatt seg en smaksprøve allerede og var på vei inn i de evige jaktmarker?
Apropos introduserte arter; det er ingen endemiske pattedyr på land på Ascension. Men mye er introdusert, og mange er blitt ville. På Wikipedia står det at det ikke lengre finnes ville geit eller esler på øya. Haha!, ler nå vi til det, vi som har vært der…. (se også bilde av Karen Marie med et vilt lam på tur nedenfor.)

Djevelens Rideskole

Så tok vi turen til karrigere landskap. Denne gangen valgte vi destinasjon ut ifra det litt besnærende navnet: «Devil’s Riding School».

På vei opp til Devil’s Riding School, med Green Mountain innhyllet i skyer i bakgrunnen.
Ingrid på vei opp gjennom vulkansk landskap til Devil’s Riding School.
Søt turkompis, vice versa.
Naturlig landskap, joda, men unaturlig i formen i våre øyne.
Ringformasjonen er visstnok skapt etter at en stor eksplosjon/utbrudd en gang for lenge siden skapte et stort hull som ble fylt med vann. Vannet fordampet og etterlot seg denne konsentriske ringen. Ringene kan minne om en travbane, hvilket – gitt sine djevelsk karrige omgivelser – fikk navnet Devil’s Riding School.
Darwin oppga i sine memoarer at det kom skyer av damp opp fra sprekkene i grunnen her da han besøkte stedet på begynnelsen av 1800-tallet. Men denne hadde opphørt da forskere senere kom for å studere fjellgrunnen med henblikk på vulkansk aktivitet.
Men helt dødt under grunnen er det nok ikke. I dag overvåkes dette området for vulkansk aktivitet. Den er heldigvis på et betryggende lavt nivå, sies det.

Veien videre over Verdenshavet

Etter fire netter for anker ved Ascension, var vi igjen klare for å forsere neste etappe av Verdens nest-største hav; Atlanterhavet. Neste land for strandhogg er Brasil, nærmere bestemt øygruppen Fernando de Noronha. «Kun» 1100 nautiske mil gjenstår til vi kan sette våre føtter i Sør-Amerika!

Du Verden, vi priser oss råheldige over å ha opplevd disse eksotiske og intet mindre enn fabelaktig fine strandhoggene midt ute i storhavet, på steder vi neppe noensinne ville kommet hadde det ikke vært for denne galskapen av en jordomseiling.