3.-14. juni, 2019: Vanuatu – et land bortenfor verdenskartets brettekant (Del 1 av 2)

Vi var ikke forberedt på den Verden og det hverdagslivet vi fant i Vanuatu. Vi hadde hørt om seilbåter som i fjerne farvann blir møtt av landsbyboere i tradisjonelle utriggerkanoer som omkranser båten når de kommer. Eller om å gå på marked og måtte kjøpe seg ei levende høne og slakte og flå den selv. Men det var mer som en fjern utopi fra tidligere seilere. Nå har vi faktisk opplevd det selv. Og vi er beveget og beriket helt inn i hjerterota.

Karen Marie og Ingrid fikk skyss til land av selve landsbyhøvdingen Chief Nicholsen på øya Urepurapura, den nordligste av Banksøyene i Vanuatu. Det gliset dere ser på Mamma Ingrid kommer rett fra hjertet. Dette er selve jordomseilerdrømmen for henne; å komme til så fjerntliggende steder vi aldri i Verden hadde kommet til uten å ha seilt dit selv.

Det er mer primitivt og sterkere tradisjonsbundet her enn noe annet sted vi har vært hittil på denne lange reisen vår. Samtidig er det frodig og vakkert, og kulturelt rikt. Og nok en gang blir vi grepet over gjestfriheten og imøtekommenheten, som bare ser ut til å bli større for hvert land vi kommer til. Vil det ingen ende ta? Det er umulig å ikke se seg selv i speilet, og reflektere over hvordan vår egen kultur og sinnelag er i forhold til dette?

Første stopp: Port Resolution på Tanna

Vårt første stoppested var øya Tanna i sør, der vi kastet anker i Port Resolution. Navnet røper at her har tidligere europeere satt sine spor; nærmere bestemt Captain James Cook som ankret opp her i 1774 og ga bukten navnet etter sitt eget skip «Resolution». Det lokale navnet for landsbyen er visstnok Latukuri, men det stedsnavnet tror jeg få ville gjenkjent bortenfor Tanna.

Litt usikre og spente på hva som ventet, tok vi gummibåten til land og gikk stien opp til den nærmeste landsbyen. Det var ingen grunn til bekymring; her var det bare smil og imøtekommenhet som ventet oss.

Karen Marie fant straks barn å le og leke med, og som alltid bygger hun en tillitsbro mellom oss og menneskene vi møter. Det er liksom en universell underbevisst oppfatning at «om du har små, søte barn, så er du sikkert snill». Dette medfører jo ikke nødvendigvis riktighet, men vi setter pris på godviljen som vises oss. Vi er vel ikke så slemme heller.

Vi kom i prat med en kvinne – Sharon tror vi hun het (glemte å notere), som viste seg å være landsbyhøvdingens søster og lærer i førskolen. Hun inviterte oss hjem til seg for å vise oss hvordan hun bor sammen med sine tre små barn. Enklere blir det ikke; et rom delt i to av et forheng, og med jordgulv. Ingen møbler, men noen matter på gulvet i «soverommet». Litt mer utstyrt er det i nabohytten der moren Nora bor; enken etter den avdøde landsbyhøvdingen. Hun har et delvis hevet gulv, cirka 30 cm over jordgulvet. Den delen av gulvet er dekket av matter flettet av blad fra bandanatreet. Det fungerer som soveplass nattestid og oppholdsrom på dagtid.

Typisk tradisjonelt hus i Port Resolution. De vevde mattene på taket fungerer som takrenner for å avlede regnvann vekk fra huset.
Bestemor Nora, enken etter den tidligere landsbyhøvdingen. Slik vi møtte henne; en typisk trygg og stødig bestemor, som åpenbart er inkorporert i storfamilien med barnebarn i alle aldre rundt seg, opptatt med håndtverk og matlaging. Det er nok lite fred å få, men det kunne det kanskje heller ikke falle henne inn å ønske?
Hjemme hos bestemor Nora og datteren fikk Ingrid prøve seg på den tradisjonelle flettingen med bandanatreblad. Hun fikk det da til på et vis, men tempoet viste seg latterlig da den erfarne kvinnen selv tok tak i arbeidet og fingrene håndterte bladene med rutinerte og raske bevegelser. Gøy å prøve seg var det i alle fall. Og vi setter det i kontekst til vevetradisjonene med bladene fra linplanten som maoriene utøver i New Zealand. Jeg skulle gjerne likt å ha vår venninne og veverske Tania McGregor i Wanganui med oss. I ettertid kunne hun fortelle at bladene fra bandanatreet er lange, smidige og lette å veve med, men knekker lettere enn lin ettersom bladet ikke har noen fibre.
Bagen vår fylles uoppfordret med frukt og grønnsaker før vi drar. Én ting er i alle fall sikkert: Gavmildhet er ikke proporsjonalt med mengde gods og gull en eier.
Anekdote samme kveld: Noen ganger får man gaver man ikke er heeelt sikker på hvordan man skal sette best pris på?!
Yachtklubben i Port Resolution – et møtepunkt for seilerne som kommer hit. Kanskje primært mellom oss og myndigheter, samt til innehaveren Stanley som hjelper oss å finne ut av alt fra valutaveksling til vulkanvisitt.
Stanley, leder av yachtklubben og behjelpelig med å fixe hva enn en nykomling på øya hans kunne få behov for. Stanley er forøvrig (tidligere nevnte) Noras sønn og Sharons bror.

Port Resolution er følgere av den såkalte «Cargo Cult». For den som liker å lese om kuriøse sekter, så kan det være verdt å google litt på akkurat det søkeordet. Og om en bare støtter seg til Wikipedia, så høres det helt bisart ut. Men når en tar ideologien direkte fra Stanleys munn så høres det med ett ikke så rart ut likevel. Det som kommer fram som viktigst er at de tror på at ved å beholde tradisjonene så vil rikdom komme til dem til slutt. Kanskje ikke så dumt?

Besøk ved førskolen i Port Resolution

Karen Marie begynner å bli garvet cruising kid. Nå er det hun selv som er rask til å spørre på nye steder; Har de skole her? Og det har de også her i Port Resolution. Vi ble ønsket hjertelig velkomne til å komme på besøk. Ja, faktisk tror jeg Karen Marie kunne gått der som vanlig førskolebarn om vi hadde vært der lengre. Noen ganger er det sannelig innmari funksjonelt og godt å ikke ha masse byråkrati og formaliteter for å få lov til å gjøre ting!

Besøk ved førskolen. Lærerinne Leslie Alla inkluderte Karen Marie med en gang i det som foregikk, og vi hadde det rett og slett kjempeartig!
Førskolens klasserom i Port Resolution.
Lunsj i førskolen.
Skolelunsj: Banan innpakket i kål og kokt i saltvann, sammen med kokt kassava. Godt!
Det ser nok litt rart ut med vår yngste matros’ bleke hud, lyse hår og blå øyne. Må kjennes litt på. ?
Vi hadde med en pose potetgull. Den gjorde stor lykke. Som perler på en snor stod ungene og fikk utlevert sine gullflak; vår vesle røverunge også. ?

En dukkert & lekestund

Det er en uendelighet av vakre strender på Vanuatus mer enn 83 øyer. Tanna er intet unntak.

Landsbyboerne i Port Resolution har denne fine stranden som sin «hage».

Karen Marie møtte sine nye venner fra førskolen og deres bestemor på stranden. Det finnes utvilsomt en toveis motorvei mellom de voksnes hjerter om en tar veien via de minste.
Gøy å finne venner å bygge sandslott med, å rive sandslott med og å fnise og le sammen med. ?

En nærmere titt på boblende lava fra vulkanen Yasur

Det er skyer av damp overalt langs åssidene ved ankringsplassen i Port Resolution, og en kan tydelig se røykskyen som stiger opp fra vulkanen Yasur noen kilometer unna. Vi falt for fristelsen til å ta en nærmere titt.

Skumle skyer i horisonten?
Vulkanen Yasur var en enkel tur til fots, men et mektig syn like fullt.
Det er en særegen opplevelse å gå langs kanten av vulkankrateret. Ingen sikring, eller i beste fall et falleferdig spinkelt gjerde som er godt i gang med å falle sammen. Og lavaen som bobler og tidvis eksploderer i kraftige smell et stykke nedenfor.
Vi fikk utsiktsplass til å kikke rett ned i kraterets boblende lavagryte.
Opplevelsen ble stadig mer spesiell etter hvert som solen gikk ned.

Melanesisk (ikke polynesisk) folk & kultur i Vanuatu

Tradisjonell dans på Tanna.

En danseoppvisning på Tanna fikk vi også med oss, før vi gikk opp på vulkanen; et rituale som visstnok må til for å tilfredsstille vulkanguden Yasur før han slipper oss opp til seg. Kristendom og naturreligioner holdes i hevd side om side her, selv om det vel er førstnevnte som er mest i tiden. Litt magi og overtro er visst også praktisert, men det fant vi ikke mer ut av.

Det er gøy å se danser i landene vi besøker, og hvordan de pynter seg. Det er veldig forskjellig fra land til land. På de polynesiske øyene ve besøkte i Stillehavet går det mye i å vrikke på hoftene og bevege seg i et pulserende tempo. Her i Vanuatu er folkene melanesere (ikke polynesere), og dansen er helt forskjellig. Her hoppet de, klappet, og løp i ring. Mennene sang, og iblant sang damene i med et skingrende toneleie.

Førstehjelp på askedekkede kameraer og kveldsbesøk om bord

Vi møtte belgiske Christian Clauwers i New Caledonia, og igjen her på Tanna da vi besøkte vulkanen Yasur sammen. Christian er fotograf, og Jon Petter med sitt eget nyinnkjøpte kamera hadde stor sympati for behovet for å få renset kameraet for all asken som hadde lagt seg på linse og i kameraets mange små kriker og kroker under vulkanturen. Med luftkompressor «trykkblåste» de to gutta «babyene» sine rene. Og da var det duket for kveldsmat og god vin til godt utpå kvelden. Christian har vært på en rekke spennende fotoekspedisjoner i Antarktis, Stillehavet, m.fl.. Om du er interessert i å se fascinerende foto, så ta en titt her: http://www.clauwers.com.

Trivelig kveldsbesøk av fotograf Christian Clauwers fra Belgia. Se bildene hans her: http://www.clauwers.com

Trivelige Port Resolution – Ha det bra!

Etter tre dager i Port Resolution måtte vi bevege oss videre. Vi har et langstrakt land på flere hundre nautiske mil å seile fra sør til nord. Vi skulle gjerne vært her lengre, ikke minst for å tilbringe mer tid i førskolen. Jaja, vi får være takknemlige for alt vi får med oss. Og si takk for oss til store og små.

Karen Marie er 4,5 år og storjente, og synes slike småttiser er søtere enn sukker. Hun skulle vel gjerne hatt med seg denne søtnosen i baklomma.

Gjensyn med Flying Fish i Port Vila

Se hvem vi fant i Port Vila! Eller rettere sagt; som fant oss: amerikanske Jeffrey Cardenas på Flying Fish.

Flying Fish ved vår side i Port Vila. Et ønske går i oppfyllelse!

Vi tilbragte mange gode stunder med Jeffrey i Opua i New Zealand. Jeffrey er fotograf og skribent. Men mye viktigere; han har en hjertevarme, entusiasme og innlevelse som har gått rett til hjertene på oss. Jeffrey soloseiler rundt omkring på Jorda. Han har vært i tankene våre spesielt mye siden nyheten nådde oss om at en kjempebølge hadde lagt båten hans horisontalt ned i vannet og satt spor på både båt og i skipperens sjel under seilasen fra New Zealand til New Caledonia i april. (Mer om Jeffreys  opplevelser og eventyr med Flying Fish, hans ærlige betraktninger og fantastisk fine bilder finner dere her: https://flyingfishsail.wordpress.com)

Vi hadde inderlig håpet å møte ham igjen et sted ute i verden – og i Port Vila gikk vårt ønske i oppfyllelse. Der lå han plutselig til anker rett ved vår side, og kom over med gummibåten for å hilse på!

Det var et herlig og hjertevarmt gjensyn.

Jeffrey – We Love You! Herlig å treffe igjen vår venn fra Flying Fish i Port Vila.

Verdens minste Nasjonalmuseum?
Vi besøkte Vanuatus Nasjonalmuseum – som var absolutt vel verdt besøket. Museumet fascinerte oss med sin enkelhet, dog for oss veldig ukjente og eksotiske kultur og historie. Med alt fra kannibalisme til omskjæringsseremonier på sin historiske meny, så kan det liksom ikke bli tamt å lese seg opp på hva som har foregått her gjennom tidene!

Her er innsiden av Vanuatus Nasjonalmuseum. Større er det ikke! Men nok til å gi en smak av masse «rart»!
Vanuatu er rikt på båttradisjoner, og variasjonene er store mellom øyene i dette langstrakte landet. I sør heises de trekantede seilene med spissen pekende til siden, mens de på øya Malekula «i midten» heiser dem som en «oppned» trekant. I nord henger de med spissen opp, tilsvarende vår egen tradisjon. Men da selvfølgelig heist på utriggerkanoer, så det oppleves jo som ikke så rent lite eksotisk uansett.
Dette er en hodepryd tidligere brukt ved omskjæringssermonier. Formen er tydeligvis inspirert av et ganske annet type hode…

Et skråblikk på Port Vila

Ellers var Port Vila i grunn ikke et sted som gjorde et positivt inntrykk. En tilsynelatende smeltedigel av mennesker på søken etter jobb og penger. Når en har et bakteppe med dette øyrikets rike kultur, så er det litt trist å se hvordan en by tilsynelatende vasker identitet vekk. Tilbake står mennesker i glorete t-skjorte med bedriftslogoer og prøver å selge deg simkort eller plastskrot. Uff,  denne moderne Verden som ubønnhørlig innhenter de fleste av Verdens kriker og kroker, selv paradisene.

Men for all del – markeder er bestandig en morsomme studie av lokal kultur, mat og mennesker. Port Vila var intet unntak.

Proviantering i Port Vila. Legg merke til bøtta ved Jon Petters føtter: Den er fylt av intet mindre enn 5 kg såkalte Breakfast Crackers; nøytrale kjeks som vi har fått tips om skal være av typen som øyboerne i Nord-Vanuatu og Tikopia foretrekker. Deres ganer er ikke tilvennet sukker eller sterke krydder. 5 kg kjeks er syyykt mange kjeks! Og vi er forberedt på en folksom båt framover. Dette skal vise seg å stemme, og vi kan allerede røpte at våre kjeks gjorde suksess; én måned senere skimter vi bånnen i bøtta. ?
Taro til salgs!
Ymse rotfrukter. Hmmm, vi klør oss i hodet, spør om tilberedingstips og tar med oss ymse slag hjem. Stort sett oppnår vi gode resultater, men iblant klør vi oss også litt i hodet etter at det ukjente tas ut av gryta og ser og smaker undersnodig. ?
God, gammeldags Singer ser vi fortsatt i bruk flere steder her i Vanuatu og i Tikopia. Og flotte produkter av kyndige hender produseres med den.

Et land forfulgt av naturkatastrofer

Vanuatu er så ulikt alle andre steder vi har vært. Tradisjonene står sterkere, og den teknologiske utviklingen er de nærmest ufattelig langt fra å holde følge med. Folk har lite jordlig gods, men de er tilsynelatende tilfredse og smilende – og så generøse! Fremdeles spør vi oss selv hvordan det er mulig, hvordan det har blitt slik? Svaret er nok sammensatt og komplekst, og en blanding av historie, kultur og naturressurser, for å nevne noen. Vi vet ikke nok til å gi noen svar. Men – uten å dra noen konklusjoner, så er et spørsmål som slo oss da vi var der; hva gjør det vel med et land og et folks sinnelag når en er under konstant og reell risiko for en rekke naturkatastrofer, det være seg jordskjelv, vulkanutbrudd, tsunami eller tropiske stormer? Vanuatus folk preges av en gjennomgående giverkultur. Kan hende er det en konsekvens av nettopp denne konstante trusselen fra naturkreftene? Det gir lite mening å spare og hamstre – en er rikere ved å gi, å dele og å stå sammen.

Båtvrak ligger fremdeles skylt på land i havna i Port Vila, etter at syklonen blåste dem dit i 2015.

Her i Port Vila bar havna fremdeles tydelige spor av syklonen Pam som herjet i 2015. Den ødela mellom 50 og 90 % av husene i Vanuatu – som i praksis jo vil si «de fleste»!

På den neste øya vi skal besøke; Ambae, har menneskene nettopp flyttet tilbake etter å ha være evakuert i over et halvt år siden et stort vulkanutbrudd på øya deres i fjor. Landsbyene hadde blitt dekket av aske, og nå jobbet de for å rydde og få husene og samfunnet tilbake til slik de en gang hadde vært. For å si det enkelt – det krever pågangsmot!

Nå seiler vi nordover – inn i det ukjente

Nå beveger vi oss nordover, med kurs for Banksøyene. Da nærmer vi oss virkelig bortenfor Verdenskartets brettekant. Vi kan røpe at nå går vi inn i det ukjente. For min (Ingrids) del så må jeg legge usikkerheter til side rundt spørsmål som: Hvordan håndterer jeg det om mange ukjente folk kommer ut til oss og vil om bord for å byttehandle? Hvordan gjennomfører vi tradisjonen med å be de lokale høvdingene på øyene i nord om tillatelse til å ligge til anker i deres havn? Og hvordan skal jeg sørge for at en levende kylling skal finne veien til middagsfatene våre? Jeg innser at jeg KAN IKKE ha full kontroll på disse situasjonene i forkant, her jeg sitter på Vilja i havna i Port Vila. Hver situasjon må løses når de oppstår.

Vi har en hel kabin fullastet med varer som vi har lest og hørt de behøver i øyene i nord. Sekker med brukte klær, noe dykkeutstyr, fiskeutstyr og tøy er gaver fra generøse mennesker i New Zealand, som hørte vi skulle besøke Stillehavsøyene i nord. Arne Buhs fra norske Nora Simrad sendte med flere gaver da vi dro; National Geographics blad, batterier, m.m. Og mye har vi kjøpt selv: En betydelig mengde verktøy, skolesaker, mat, sysaker, toalettsaker, osv.

Vi har båten fullastet av gaver og byttevarer. Kommer noen til å få bruk for dette? Ikke vet vi på det nåværende tidspunkt. Men vi tror.

Og vi tror rett. Bare vent å se! Fortsettelse følger i neste flaskepost.

27.mai – 1.juni, 2019: En ærendrunde bortom New Caledonia – og vårt eget nabolag(!)

Vi «stakk innom» det franske territoriet New Caledonia.

Det er synd og skam å tilstå, men vi innrømmer det: Dette øyriket – som for mange er selve Sydhavsdrømmen – var for oss i utgangspunktet kun en omvei og ærendrunde. Vi har knapp tid og tusenvis av nautiske mil å seile fram til Papua New Guinea og Indonesia for å nå fram i tide til familien vår som skal mønstre på der i juli. Dessuten er det øyriker lengre NØ som lokker så inderlig at vi jobber hardt for å nå fram til dem også, før vi må sette kursen vestover. Konsekvensen er at vi må utøve knallhard disiplin (ja, intet mindre!) på hvor vi stopper og hvor lenge vi blir der. Jeg skal love det gjør vondt i hjerterota i blant å seile forbi eller bryte opp fra steder vi så gjerne skulle stoppet opp ved…

Men om vår stopp i New Caledonia: Hovedmålet vårt er å skaffe et såkalt «Social Visa» som sikrer oss tillatelse til langvarig opphold i Indonesia. Heldigvis ventet noen overraskelser på brygga i hovedstaden Noumea, som gjorde at ærendrunden ble en berikelse & uventet opptur!

Ankerdram ved ankomst Noumea i 4-tida om natten. Karen Marie elsker nattestundene når hun «er så heldig» å våkne når vi seiler; det være seg på nattevakt under stjernehimmelen, eller til feiring over trygg ankomst slik som nå. Her skåles det i portvin & solbærtoddy, med yoghurt & honning attåt.

Overraskelse & opptur: Uventet gjensyn med «nabolaget» fra Bay of Islands Marina i New Zealand!

Vi valgte å flytte oss til marinaen for lettvinthetens skyld; vi har ærend på land. Og ikke før hadde vi klappet til kai, før vi møtte kjentfolk! Det viste seg at mange av våre trivelige naboer og langdistanseseilere hadde funnet fram til New Cal via ulike seileruter. Faktisk føltes det som at vi hadde flyttet nabolaget 1000 nautiske mil nordover til ny havn! Det ble gledelige gjensyn og en uventet bonus på det som for oss hadde vært en litt ufrivillig omvei. Hurra for lykketreff! ?

Skikkelig trivelig å få mer tid i lag med våre sveitsiske venner fra S/Y Mirabella; Eva Maria, André, Jael (7) og Amina (4). De seilte fra New Zealand til Australia i februar, så vi hadde ikke forventet å møte dem igjen her i Noumea. Hurra for lykketreff!
Mens Mamma & Pappa fartet mellom offentlige kontorer og ambassader, så fikk «the cruising kids» seg masse leketid. Her representert ved Karen Marie og Amina (4) fra S/Y Mirabella. Foreldrene på brygga byttet på å holde et øye med skokken av unger som løp mellom båtene på brygga. Seilemiljøet er så fint sånn; uformelt og hjelpsomt, og med felles forståelse for seilelivets viderverdigheter.

Indonesisk visum på plass på rekordtid!

Hovedmål for turen til Noumea: Skaffe sosialt visum som sikrer oss lang oppholdsmulighet i Indonesia.

Vi fikk oss først ei skyllebøtte; da vi møtte opp på ambassaden tirsdags morgen fikk vi beskjed om at kontoret var stengt fra og med torsdag og 11 dager framover på grunn av Kristi Himmelfart og deretter en indonesisk høytid. Det ville i praksis si minimum 2 ukers ventetid for å få visumsøknaden behandlet! Hvilket var en HELT uaktuell ventetid for oss. Var dette virkelig en bomtur?!

Men neida, med litt forklaring av vår stramme seileplan og vår ønskedestinasjon Tikopia langt der i det fjerne så oppfattet de situasjonen, og satte alle kluter inn for å hjelpe oss. De neste par dagene løp vi for det meste mellom diverse kontorer – og det ga resultater: 30 timer etter at visumsøknad var innlevert fikk vi visumstempelet god plassert inn i passene våre.

Indonesisk visum i boks på rekordtid. Hurra! Og hjertelig tusen takk til de ansatte ved den Indonesiske Ambassaden som satte alle kluter til for å hjelpe oss med å gjøre det umulige mulig.

Du Verden, hvor herlig det er når alt bare klaffer!

Noen glimt fra hverdag i Noumea

En tur på markedet for proviantering av ferskmat.
I nye land må en ubønnhørlig prøve seg med ny mat og nye kokekunster. Denne «snapper»en fikk vi beskjed om skulle stekes hel i ovnen…
…hvilket vi gjorde, med forunderlig godt resultat!
Å koke rødsaus med maizena krever derimot litt mer øvelse. Men ingen sak når en har gode hjelpere! Her: Jon Petter utøver utblåsing-av-pudding-fra-flaske-med-sugerør-teknikken. For såvidt med hell. Men antagelig like greit at vi ikke hadde middagsgjester til bords akkurat den dagen…
New Caledonia gir muligheter for å proviantere opp med fransk mat. Ikke dumt, det heller.
Og selv om Noumea ikke er verdens vakreste by, så er det ingen ting å si på solnedgangen fra strandpromenaden.

En liten stopp ved Ile de Pines

New Caledonia er vakkert. Og øyriket har en historie og kultur som absolutt er verdig å ta seg tid til å utforske og oppleve. Men vi ga ærlig talt ikke dette territoriet en sjangs. Vi vil videre – til Vanuatu og deretter Tikopia i Salomonøyene, for der tror vi enda mer eksotiske opplevelser venter. Så vi utøvde den tidligere nevnte beinharde disiplinen og seilte videre! Kun med en liten stopp i Iles de Pines for å få litt mer leketid og samvær med våre gode, «gamle» venner på sveitsiske S/Y Mirabella og nye tyske venner på tyske S/Y Zig zag.

Vi seiler videre til fjernere farvann!

Nå seiler vi videre til fjernere farvann, og det som skal vise seg å være lengre unna den Verden vi kjenner enn noe vi har opplevd tidligere på vår SailingVilja ferd.

Vanuatu, her kommer vi!