6.-10. april, 2018: Vi øyhopper videre i Grenadinene: Canouan og Bequia

St. Vincent og Grenadinene består av mer enn 32 øyer og såkalte ”cays”. Vi hadde hittil stoppet ved Union Island, Tobago Cays og Mayreau. Øyene Canouan, Mustique, Bequia og St. Vincent stod på ønskelista på seileruta videre nordover.

Beni og Petter

6.-7. april: En kort stopp i Canouan

Vi nøyet oss med én overnatting på øya Canouan. Vi var kritiske til øya i utgangspunktet; Den er delvis leaset/ kjøpt opp av rike utenlandske investorer, med storslåtte golfbaner, luksusresorts og luksusmarina. Lokalbefolkningen har ikke tilgang til store deler av sin egen øy. Vi valgte å passere luksusmarinaen, og heller ligge for anker i Charlestown Bay, der lokalbefolkningen bor. Byen vi kom til var røff og nedslitt, men med trivelige folk som tok oss vel imot. Dessverre glemte vi kameraet om bord, så stoppen blir bare dokumentert med et litt intetsigende distansebilde…

Charlestown Bay på øya Conouan.

Mustique måtte passeres, og Mick Jagger fikk være i fred.

Mustique stod på ønskelista til i alle fall et par av crewet. Dette er øya for de rike og berømte. Blant annet har Mick Jagger ”hytta” si her. 😉 Det koster flere hundrelapper bare for å få legge seg til ei buoye her (hvilket du må hvis du vil i land), og i perioder når de mest berømte er på landstedene sine er mye merket ”ingen adgang”. Disse finurlighetene reduserte interessen for øya hos enkelte av oss (les: Jon Petter og Beni), mens andre (les: Ingrid & Petter) vel ble litt starstruck og nysgjerrige.

Til syvende og sist ble det vinden som tok avgjørelsen; den blåste i helt feil retning, og vi syntes ikke det var verdt å bruke dagen med å krysse fram og tilbake for å nå fram til Mustique. Vi lot Mick Jagger & venner være i fred, og seilte videre nordover til Bequia.

Cool crew. :;-) Petter bak rattet.

7.-10. april: Bequia – ”The Island of Wooden Boats and Iron Men”

Vi hadde hørt mye bra om Bequia, så en stopp her var et must. At hovedhavnebyen Princess Margaret Bay er sjarmerende sier vi oss enige i, med en mix av kreolsk og reggae særpreg og mange trivelige kaféer og småbutikker.

For oss var imidlertid det som ga stedet sjel og særpreg aller mest knyttet til det vi lærte om hvalfangst- og båtbyggetradisjoner.

Bequia – øya der hvalfangsttradisjonene er en del av øyas stolthet og identitet.
De tradisjonelle små seilbåtene ligger side om side med de mer moderne. Å jakte på hval med disse små farkostene og bevæpnet med håndharpun fortoner seg som et eller annet mellom galskap og heltemot.

Vandretur til Friendship Bay, hvalfangstmennenes base og bukt

Vi tok oss en søndagstur over til bukta Friendship Bay på den andre siden av øya, kun en times gange fra Princess Margaret Bay. Her var (og er, i den grad det fremdeles fanges en hval enkelte år) det hvalfangerne tok inn hvalene etter fangst for videre slakt og fordeling. Et hvalfangstmuseum er å finne i denne bukta. Den var stengt, men vi fikk tittet inn i utendørsutstillingen med båter, våpen og enkel info, så vi følte utbyttet av besøket var godt berget.

Norge har jo selv lange hvalfangsttradisjoner. Dermed var det med interesse, men dog også noe beskjemmelse, at vi lærte om hvordan norsk hvalfangstindustri hadde etablert seg utenfor Grenada på 1920-tallet og tatt et innhugg i regionens hvalbestand (nær 200 hvaler tatt i løpet av to sesonger) som hadde ringvikrninger i flere tiår etterpå. Uttaket hadde vært langt fra bærekraftig. Bestanden avtok, og med den også den lokale fangsten med bruk av lokale fangstmetoder. Bequia holdt imidlertid tradisjonen hardnakket i hevd tross en periode med fangst på nær nullnivå. De har den dag i dag rett til å fange hval med bruk av gammel fangstmetode (dog til forbitrelse for Greenpeace).

Mer om hvalfangstradisjonene på Bequia kan for eksempel leses her: http://roadsandkingdoms.com/2017/the-last-whalers-of-the-caribbean/

eller her: https://www.outsideonline.com/1903356/whale-hunters

Petter & Jon Petter på stranda i Friendship Bay.

Karen Marie finner stadig nye skatter, også her i Friendship Bay, Bequia.

Båtmodellbygging- et kunsthåndverk med tradisjoner

På Bequia har de også stolte båtbyggetradisjoner, og største båt som ble bygget her var en 170 fots skonnert. Men det er ikke alltid størrelsen som betyr noe;  Bequia er også kjent for sine båtmodellbyggerier, der kravet til kvalitet og håndtverk er høyt. Vi hadde stor glede av å avlegge et par av disse et besøk, og dessuten få omvisning av en av veteranene selv ved Bequia Maritime Museum.

Trivelig og interessant omvisning ved øyas maritime museum, i følge med grunnleggeren Sargeant (modellbåtbyggeren) og hans datter. Sergeant kunne stolt vise fram avisartikler fra da han personlig tok imot Dronning Elisabeth på øya og overrakte henne en tro kopi i miniatyr av et av hennes stolte dronningskip.

Rolige dager i Bequia. På tide med litt trening!

Det ble rolige, fine dager i Bequia.

Dovendyr

Men nå trenger vi litt fysiske utfordringer! Vulkanen Le Soufriere ligger og ulmer på neste øy i nord; St. Vincent. Vi har tenkt oss til fots opp de vel tusen metrene til kraterkanten for å ta titt nedi. På tide å kaste loss!

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *