12. august, 2020: Familie med femåring i 28 døgn til Grønland

Koronapandemien har vært premissgiver for Ingrid, Jon Petter og Karen Marie (5) Slungaard Myklebust på S/Y «Vilja» som valgte den lange ruta om Grønland som avslutning på sin jordomseiling.

Viljas ferd hjem ved COVID19-pandemiens utbrudd våren 2020 ble formidlet gjennom en artikkelserie publisert på Seilmagasinets nettsider, skrevet av Ingrid. Følgende flaskepost er TOLVTE og siste artikkel (av i alt 12) i denne serien, og ble første gang publisert 12,08.2020.

Familien Slungaard Myklebust på S/Y Vilja har ankommet Grønland på sin ferd hjemover til Norge. Både respekt og litt flaks ga dem en uproblematisk innseiling forbi isfjell inn til kysten.

28 døgn sammenhengende i en 50 fots seilbåt for en familie på tre – inkludert en femåring – uten å kunne sette føttene på landejorda; det er ganske lenge det! «Men det gikk bare godt!» rapporterer Jon Petter, kaptein og pappa om bord på S/Y «Vilja». «Vi fikk oss et realt hvileskjær. Dessuten har fantastiske naturopplevelser til havs og trivelige, omtenksomme folk på noen armlengders avstand under karantenen i Canada bidratt til god stemning om bord. For ikke å snakke om vår primus motor og yngste matros, som er et oppkomme av energi og påfunn. Med Karen Marie (5) om bord er det umulig å henge med hodet.», fortsetter han.

Båtkultur og mannskap utvikler seg definitivt gjennom 28 døgn i tresomhet om bord i en seilbåt.
«28 døgn om bord gikk bare godt! Vi fikk oss et realt hvileskjær» sier Jon Petter.

Koronaen premissgiver

Ingrid, Jon Petter og Karen Marie (5) Slungaard Myklebust på S/Y «Vilja» er på vei hjem til Norge etter å ha vært ute på jordomseiling. Det siste halvåret har koronapandemien kommet inn som en premissgiver, på toppen av vær, båt og folk. På etappen fra USA til Grønland via Canada førte strenge karanteneregler og dårlig vær i nord til fire ukers intenst båtliv for trekløveret. «Vi spurte myndighetene i Newfoundland så pent vi kunne om det var mulig å få gå i land i ei øde bukt med gummibåten. Det var da mer enn to uker siden vi hadde vært i land sist, og vi begynte å innse at det ville være enda et par uker til neste mulighet. Svaret vi fikk var et vennlig, men ubestridelig nei.», forteller Jon Petter. «Så da var det bare å gjøre det beste ut av det. Dette har vi god erfaring med fra før: det ble jo mer enn fem uker om bord i mars-april da pandemien brøt ut for fullt mens vi var på vei til Suriname. Det gikk bare godt, det ôg.».

De lokale viste omtanke

Strenge COVID19-regler i Canada har gitt resultater. I Newfoundland hadde de kun ett aktivt tilfelle da familien på Vilja lå til kai. Mange brukte maske, men skuldrene var likevel mer senket enn stedene de kom fra i USA, der samfunnet hadde vært i unntakstilstand. Innbyggerne i St. John’s var interesserte i å høre om hvor den lille seilerfamilien som lå til kai i byen deres hadde tenkt seg, og til å fortelle om deres egne lokale tradisjoner. De fikk til og med en innføring i lokale inuittiske tradisjoner og språk av en lærer fra Labrador som underviste i inuittisk språk ved universitetet i St John’s. Han tok flere ganger turen ned til bryggekanten og fortalte dem om gammel fangstkultur, og om inuittenes levesett i dag lengst nord i Canada, der inuittene fremdeles til en viss grad holder gamle tradisjoner i hevd.

Det lille ekstra

5-årige Karen Marie sørget for at dekket sakte, men sikkert utviklet seg til friluftsområde i løpet av 12 døgn til kai uten landlov.

Judi O’Keefe fra Norges Konsulat i St John’s var også enestående ovenfor mannskapet på den norske seilbåten. Hun skaffet villig diverse fra ønskelista, det være seg skosåler, batterier eller postkort med frimerker. Men det som vel betød aller mest var alt hun gjorde av «det lille ekstra» og at hun viste seg som en venn. Mang en tidlig morgen kom hun nedom med en kaffedrikk til de voksne, og da fulgte alltid også en overraskelse til Karen Marie med om bord.

Judi O’Keefe fra Norges Konsulatet i St John’s var til god hjelp under karantenetiden, og skaffet mange varer fra ønskelisten til mannskapet som ble levert over rekka.

Næringslivet var ellers rigget for å levere varer hjem til folk i disse korona-tider. Proviantering og drivstoff ble kjapt unnagjort. Likeså levering av ekstra ulltøy og vintersko og godt lokalt øl fra det lokale microbryggeriet.

Å ligge i karantene skaper uten tvil en annerledes ramme for å bli kjent med lokalbefolkningen. Både store og små på Vilja og på land utnyttet mulighetene som fantes. Noen tok til og med seg lunsjen og kom «på besøk» flere ganger.

Lokal yachtklubb stilte opp

Lederen for den lokale yachtklubben («Commodoren») var dyktig båtentusiast med egen workshop hjemme, og viste seg som en god diskusjonspartner for Jon Petter, som benyttet karantenetiden til å jobbe seg nedover lista med forestående ting som burde gjøres med båten. Da en del til dieselvarmeren knakk, tok commodoren bitene med seg og fikk dem sveiset sammen. Også regattadressene til Viljas mannskap trengte en solid omgang med vask etter å ha ligget stuet vekk i nesten tre år. «Vilja»s gode hjelper tok dem med seg hjem til grundig og gjentatt overhaling i vaskemaskinen hjemme.

Utmerket fjernsupport fra norske Sunwind

Feilsøking kan være detektivarbeid. Etter tre dagers iherdig innsats, grublerier og god støtte fra eksperter i Sunwind Gylling hjemme i Norge kunne familien endelig nyte etterlengtet varmluft fra dieselvarmeren om bord på Vilja.

«Hadde vi visst i forkant at vi skulle bli liggende nesten to uker i karantene i St John’s og vente på været, så ville vi nok lurt på om hvordan dette skulle gå?», sier Jon Petter med et smil. «Vi er nesten litt forbløffet over hvor greit vi hadde det. Og aldri så galt at det ikke er godt for noe; vi oppdaget da vil lå til kai i Canada at Wallasene (dieselvarmerne) som jeg sist kontrollerte i Sør-Afrika nå ikke fungerte som de skulle. Det tok tre dager med feilsøking før vi endelig fikk varmluft i båten igjen. Wallasen var rett og slett gjenkokset og glødeplugg og flammevakt måtte skiftes. Det ville vært j… mye verre å gjøre den jobben i kaldere strøk om hele familien hakket tenner rundt meg. For ikke å snakke om at det var mer lystbetont å drive og skru på båt når jeg uansett måtte være om bord, enn når vi nå kan gå på land og oppleve Grønland.». Jon Petter vil gjerne uttrykke en stor TAKK! til Stian Meiningen i firmaet Sunwind Gylling (www.sunwind.no) hjemme i Norge, som midt i egen sommerferie stilte sin ekspertise med varmesystemer til disposisjon og holdt en «åpen telefonlinje» fra morgen til kveld i de dagene reparasjonen tok. «Slik serviceinnstilling og forståelse for en kundes situasjon er gull verdt.», sier han.

Båtnabolag i karantene

«De siste dagene i St. John’s kom den amerikanske seilbåten «S/Y Panda» og la seg til kai i karantene. Også de hadde lang tid på havet bak seg, og skulle videre til Grønland. Vi fikk ikke være i nærheten av hverandre. Vi la oss baug-til-baug, og hadde frokost og delte mang en kaffekopp i lag på hvert vårt fordekk.», tilføyer Jon Petter med et smil.

De siste dagene i St. John’s delte Vilja karantenenabolag med den amerikanske seilbåten «S/Y Panda». Mang en kaffekopp ble delt baug-til-baug.

Frustrasjon

Ingrid forteller at det var først i det de løsnet tampene og sakte ség ut fra havnen at en følelse av frustrasjon snek seg inn i dem et øyeblikk. På land kunne de se og høre lyden av et yrende byliv, og litt lengre ute seilte de forbi naturskjønne, frodige heier der folk gikk på helgetur i solskinnet. Det var unektelig litt sørgelig å vite at de hadde vært i nesten to uker i et land uten å kunne utforske det. Men det var lite å gjøre med, og de trøster seg med at Newfoundland tross alt et sted som en kan reise tilbake til. Heldigvis fikk de seg en flott ukes seilas nordover derfra, og kunne se fram mot målet i nord der de hadde fått lovnad om å kunne gå i land.

Kontrollert av kystvaktføy

Et kystvaktfly fløy innom for å kontrollere Viljas identitet og om de hadde tillatelse til å seile i canadiske farvann.

Paret forteller om et kystvaktfly som kretset over dem utenfor Canadas kyst og kalte dem opp på VHF for å få vite hvem de var og hvor de hadde tenkt seg. Det krevde kun en kjapp oppkalling fra flyet til myndighetene, som kunne bekrefte at Vilja var velkommen til å seile i deres farvann for å gjøre et transitstopp.

Ulik karantenepraksis fra havn til havn

«Vilja» har valgt å avklare alt de kan i forkant av at de seiler til steder. De ønsker ikke overraskelser eller risiko for å bli vist bort ved ankomst. «Men jeg har nok gjort ting tungvint for oss iblant. Sannsynligvis hadde ting ordnet seg mange steder uansett, dersom vi bare hadde dukket opp.» sukker Ingrid. De kjenner tre svenske seilbåter som anløp en havn lengre nord på Newfoundland etter at «Vilja» hadde seilt fra St John’s. De svenske seilerne fikk både lov til å gå på land for å handle mat og lufte hunden. «Vi ble jo litt misunnelige når vi hørte det.» innrømmer Ingrid med et smil. «Det var jo helt uaktuelt i St John’s, der de fulgte regelverket til punkt og prikke. Vi fikk beskjed om at folk fulgte med alt vi gjorde, og at båtene før oss hadde blitt vist vekk fra havna.» Hun fortsetter: «Det samme gjaldt Grønland. Vi hadde dialog i månedsvis med myndighetene i forkant. Både Grønlands COVID-team og de lokale havnemyndighetene i Qaqortoq visste utmerket godt at vi kom. Dermed slapp vi rett på land ved ankomst. Men hvem vet, kanskje hadde vi fått gjøre det uten forhåndsklarering også?»

Hval og månefisk som underholdning

Flere hval av ulike slag svømte omkring Vilja på vei nordover og kom gjerne nært opptil båten.

Langs Nord-Amerikas østkyst var det mye liv å se. Hvaler av mange slag beveget seg flere ganger i flokker rundt dem og svømte iblant helt inn til båten. Underligste opplevelse var de to ryggfinnene som de observerte vakende i overflaten. Fiskene svømte bedagelig i sirkel om hverandre. Da de kom nærmere så de to store kjempefisk tilsynelatende uten bakdel. De konkluderte med at det var et par månefisk som var oppe og solet seg. Nye typer sjøfugl fikk de også oppleve da de seilte mot nordligere breddegrader. Langs kysten av Newfoundland kom måkene med ett i mindretall i forhold til de mange små lundefuglene som med sine krappe vingeslag virret rundt dem.

Ved vindstille slapp Jon Petter snøret i bånn og kunne dra opp denne fine matfisken, trolig en gapeflyndre (American plaice).

Tar ut bestikket på papirkart

Jon Petter og Karen Marie merker av posisjon på kartet, på god vei mot Grønland.

Familien fikk perfekte seileforhold til Grønland. Vanligvis bruker de kun elektroniske kart til navigering, men de har hørt om avvik og feil i farvannene de nå begir seg inn i. De har derfor gått til anskaffelse av papirkart, og har begynt å ta ut bestikk på den gode gamle måten. «Det er vel litt av trivsels- og nostalgiske grunner at vi gjør dette også. Det føles på uforklarlig vis mer håndfast å jobbe med papirkart. Og hvem vet, kanskje vil det store oversiktskartet som viser vår seilte rute over Nord-Atlanteren finne veien til en vegg vel bevart bak glass og ramme?» sier Jon Petter.

Vilja krysser seg nordover.

Møtte storis ute på havet

Storis 2,5 døgn fra Newfoundland. Vistes på radaren, på størrelse med stort tankskip. Skimtet skyggen der ute. Denne storisen kommer fra Grønlands østkyst? «Å møte storis utenfor Canada midt på natta med dårlig sikt opplevdes som alvorlig.» forteller Jon Petter. Den framsto større enn et skip på radaren, men uten lanterneføring og AIS. Jeg skimtet skyggen av isfjellet ute i mørket. Vi vet disse kjempene slipper fra seg isklumper som er for små til å vises på radaren, men store nok til å ødelegge et glassfiberskrog uten problem! Vi seilte sakte, og med sansene skjerpet.»

Unngikk isfjell med litt flaks

Paret innrømmer at det var respekten for egen sårbarhet i et røft farvann iblandet en porsjon flaks som gjorde at innseilingen til Grønland gikk så knirkefritt som den gjorde. Det gjensto fremdeles 40 nautiske mil til land da mørket senket seg. Etterhvert kom en tykk tåke sigende og la seg som et teppe over båten. «Det var jeg som hadde den første nattevakta.», forteller Ingrid. «Det var vindstille og vi gikk for motor. Jeg var veldig på alerten for isfjell, selv om det fremdeles var et godt stykke inn til land. Da tåka kom sigende føltes det ikke trygt lengre. Like over midnatt stoppet jeg motoren, og vi drev med strømmen i mindre enn 1 knops fart rett nordover. Jeg sjekket radaren, og det var intet å se. Faktisk gikk jeg og la meg til å sove i et par timer.» Det viste seg å være et klokt valg. Det begynte å lysne av dag, og innen 3-tida var tåken borte. «Da startet jeg motoren igjen. Innen en time dukket en stor flekk opp på radaren. I horisonten skimtet jeg et isfjell, som lå der og ruvet «i sin øredøvende taushet» slik bare et isfjell ute på storhavet kan. Kort tid etter dukket en annen kjempe opp fem nautiske mil til styrbord. De var da fremdeles 30 nautiske mil fra land. Og plutselig måtte de kjøre i slalåm gjennom et belte av mange små og store isblokker og flak. Ikke alle vistes på radaren. «Jeg vekket Jon Petter så vi kunne holde utkikk sammen. Vi priset oss lykkelige over at vi navigerte gjennom isbeltet i dagslys.» forteller Ingrid lettet.

Mye is i fjordene

Vilja blant mektige isfjell i Grønlands fjorder.

Det ble med det ene isbeltet langt ute fra kysten. Neste møte med isfjellene ble først ved innseilingen til fjordene som skulle ta dem til byen Qaqortoq, der de skulle sjekke inn. «Det er spektakulært å seile inn blant ruvende isfjell. Fjordene her i Sør-Grønland er fulle av is i både stort og smått format. Vi må holde konstant utkikk. Vi har stort sett valgt å kjøre for motor, selv der det er seilevind, rett og slett fordi det gjør det enklere å manøvrere mellom all isen.» forteller Jon Petter.

Luksusyacht med korona om bord

Staselig seilyacht i karantene i Sørvest-Grønland. Et mannskapsmedlem hadde testet positivt for COVID-19.

For første gang siden COVID-pandemien brøt ut har seilerfamilien hørt om (og endog møtt) en seilbåt som har bragt med seg smitten over landegrenser. Det skjedde i Grønland. «Vi passerte en luksus seilyacht på godt over 100 fot da vi seilte inn Julianehåbsfjorden. Vi seilte sakte forbi og vinket, men stoppet ikke ettersom vi ikke var klarert inn ennå. Vi stusset over at skipsnavnet på hekken var tildekket, og kunne ikke forstå grunnen. Kunne det være rikfolk som ville være i fred?» gjettet Jon Petter. Da «Vilja» kom inn til kai fikk de vite av havnesjefen at et mannskapsmedlem på luksusyachten hadde fått konstatert koronasmitte dagen i forveien. Båten hadde kommet seilende fra Island. Nå lå både båt og mannskap i karantene et godt stykke fra havnen. Om bord var to gjester/eiere og mer enn et titalls mannskap. Neste morgen var båten sporløst forsvunnet… De hadde seilt vekk i nattens mulm og mørke. Noen dager senere ble samme båt observert på østkysten av Grønland. Hva som skjedde deretter vites ikke av Viljas mannskap. «Jeg synes det er fryktelig rart at de tok sjansen på å forflytte seg vekk fra et tettsted med sykehus når de har en person med coronasmitte om bord. Man kan jo umulig vite hvordan smittespredning og sykdomsforløp vil utvikle seg? Det er dessuten respektløst ovenfor grønlenderne. Jeg håper deres oppførsel ikke ødelegger omdømmet og tilliten til oss andre som kommer seilende til Grønland.»

Gledesrus over ilandstigning

Ankerdram ved ankomst i Qaqortoq i sørvestre Grønland.

28 døgn om bord gikk bra. Like fullt kan gledes- og frihetsfølelsen ved ilandstigning på Grønland etter 28 døgn vanskelig beskrives, sier familien. «Vi gliste fra øre til øre og nøt hvert steg. Karen Marie hoppet og løp om hverandre i pur glede. Å komme tilbake til et klima som ligner Norge mer enn noe sted vi har vært de siste tre årene, ga hjemfølelse og trivsel. Karen Marie kunne for første gang plukke blåklokker og geitrams, en flora hun ikke kan huske fra sine første par år i hjemlandet. Vi ble ute til det skumret sent på kveld og bare nøt naturen og friheten igjen.» forteller Ingrid.

Ingrid nyter duften av land i Grønland etter 28 døgn om bord på Vilja.

Fiske i Eirik Raudes egen elv

Det var en spesiell opplevelse for nordboerne på S/Y Vilja å seile inn Eriksfjorden til selveste Eirik Raudes boplass i Brattahlid. (Det må innrømmes at seilene kun var heist på de få strekk der isforholdene tillot seiling…)

Vilja seiler nå i fjord og farvannet til Eirik Raude og nordboerne som bosatte seg i Grønlandske farvann for om lag 1000 år siden. Det ene høydepunktet avløser det neste. Hittil rager vel fangst av villrøye med bare hendene høyest på lykkeskalaen. «Det var helt ufattelig stilig», sier Ingrid. Jeg hadde aldri trodd at det var mulig, og enda mindre at jeg selv skulle gjøre det. Jeg skal si deg at en 1,5 kgs røye er sterk! Jeg måtte gripe med begge hendene. Visste ikke jeg hadde et killerinstinkt i meg, men nå er det altså ingen tvil. Jeg ville heller falt i elva enn gitt slipp på den fisken.», sier hun. En ihuga fisker er født. Tre år i tropiske farvann med blue marlin og mahi mahi var ikke nok. Det måtte tradisjonsfiske i Grønland til. 😊

Om lydbildet ikke kan formidles her, så legg i alle fall merke til håndgrepet. Her snakker vi kvelertak. «Jeg ville heller falt i elva enn gitt slipp på den fisken.», ler Ingrid.
Fangst-eufori! Jon Petter fanget fine røyer på tradisjonelt vis med bare hendene i elva ved tuftene av Eirik Raudes boplass i Brattahlid. Trolig har en annen viking gjort det samme før ham her…

Videre hjemover – om litt

Vilja regner med å seile videre mot Island i midten av august.

19.mai – 1. juni, 2018: Jordomseiling – klar ferdig gå! (Martinique-Bonaire)

Den 19. mai landet vi med fly i Martinique, etter en 2-ukers svipptur hjemom Norge.

10 måneder etter avreise fra Grilstad Marina i Trondheim står vi nå på startstreken for jordomseiling. 7560 nautiske mil er tilbakelagt. Det er bare blåbær i forhold til hva vi som står foran oss!

Fantasirute (rød linje) for jordomseiling med S/Y Vilja. Avreise fra Martinique ble 26. mai, 2018. Forventet ankomst til Norge er høsten 2020, til skolestart i Svolvær for Karen Marie. Det gjenstår litt seiling før den tid, for å si det mildt…

Én uke i Martinique før avreise, med forberedelser, venner og sightseeing

Tilbake i Frankrike, eller i alle fall Martinique.

Så var vi tilbake i Martinique (les: Frankrike). Den første uka var firkløveret på Vilja; Karen Marie, Ingrid, Jon Petter og nypåmønstret matros & skipslege Otto Inge Molvær, beskjeftiget med forberedelser, gjensyn med venner og sightseeing.

Det viste seg å være utvidet langhelg på Martinique, med både pinsehelg og Abolition Day. Sistnevnte er en fridag spesielt for Martininque, som markerer avskaffelsen av slaveriet. Med stengte butikker var det lite vi kunne gjøre av tekniske forberedelser til turen. Med leiebil dro vi på sightseeingtur på sørvestsiden av øya. Det ble en dag med tema som passet godt til temaet for høytiden på øya; slaveriet i Karibien.

Sightseeing med historien om slaveriet som tema

Import av nye slaver til Karibien ble forbudt i 1815, men handelen fortsatte i flere tiår etterpå der slaveskipene kom til land i nattens mulm og mørke. Dette gjorde ilandstigningen desto mer farefull. Den 8. april i 1830 fant en tragedie sted rundt klippene til Diamanten på sørvestkysten av Martinique. Etter et mislykket ankringsforsøk, ble et slaveskip ubønnhørlig knust imot klippene. Skipets navn og nasjonalitet ble aldri avdekket. 46 døde ble skylt i land i Anse Caffard (Caffardbukta). Slavehandlerne ble begravet på kirkegården, mens de døde slavene ble begravet på stranden der et minnesmerke nå er reist. 86 mennesker overlevde – alle var slaver. Disse ble tatt til fange og solgt i Fort-de-France.

Minnesmerket Anse Caffard Memorial er laget av Laurent Valére fra Martinique. Den ble reist i 1998, i forbindelse med markeringen av det var 150 år siden slavene i Fransk Vestindia (De franske Antillene) ble satt fri. Minnesmerket består av totalt 15 statuer i betong og sand, der hver statue er 2,5 meter høy og veier 4 tonn. Statuene er stilt opp i en trekant, som refererer til Trekanthandelen av slaver og varer mellom Europa, Vest-Afrika og Karibien. Figurene står og ser i retningen skipet kom fra; mot Guinea- gulfen (110°). En kan gå mellom statuene og se og ta på. Vi ga oss litt tid til ettertanke ved monumentet. Historien om slavehandel har fulgt oss hele veien på vår seilas, fra Europa via Kapp Verde (og vår avstikker via Zanzibar i januar) i Afrika, og over Atlanteren til Karibien. For hver påminner og nytt innblikk i historien øker følelsen av avmakt og forferdelse over denne skampletten som slavehandelen utgjør i vår historie.

Besøk ved utendørsmuséet La Savane des Esclaves (Slavesavannen)

Slavekvarterene var bygd på rekke for å gi oversiktlighet for slavedriverne. Levekårene var ulevelige, tortur- og avstraffelsesmetodene ufattelige.

Utendørsmuséet La Savane des Esclaves er bygd og eid på privat initiativ, for å bevare historie og bygge identitet for befolkningen på Martinique. Den tar for seg historie- og kulturarv fra den opprinnelige indianerbefolkningen som bosatte øyene før europeerne gjorde sitt inntog, samt forteller historien som slavehandelen og slavenes levekår både under slaveperioden samt etter slaveriets avskaffelse. Vi nøyer oss med å vise glimt fra hva vi så ved besøket, så får andre kilder stå for gjenfortelling av historien som muséet omhandler.

Etter avskaffelsen av slaveriet ble slavene satt fri. Uten eiendeler eller noen form for midler var livet i frihet langt fra et enkelt liv. Muséet forteller også denne historien om livet etter slaveriets avskaffelse. Her; Jon Petter og Karen Marie ved en rekonstruksjon av en typisk hytte for en frigjort slave.

Et besøk ved La Savane des Esclaves gir også et innblikk i karibisk indianerkultur og –historie.

Joséphines hjemsted – kvinnen som (trolig) forårsaket slaveriets gjeninnførelse i Frankrike

Frankrikes første keiserinne, Joséphine, ble født i Martinique. Hennes hjemsted er bevart i Musee de la Pagerie. Vi rakk å stikke innom så vidt. Men satte vel så pris på å lese oss opp på historien i forkant. Denne damen levde et temmelig leseverdig liv, så et googlesøk anbefales til den som er interessert i intriger og intrikate menneskeskjebner.

Keiserinne Joséphines hjemsted og sukkerplantasje i Les Trois-Îlets.

Besøket til denne kvinnens hjemsted passet dessuten inn i vår sightseeingturs tematikk om slaveriet i Karibien. Slaveriet ble avskaffet i Frankrike i 1789, men ble gjeninnført i 1804, like etter at Napoleon og Josephine hadde kommet til tronen. Det sies at det var Josephine som var pådriver for dette, for å styrke familien hjemme i Martinique sine økonomiske interesser i den sviktende sukkerplantasjeindustrien.

Med denne lille visitten sa vi oss fornøyde med dagens inntrykk og lærdom. Og vi satte pris på erkjennelsen av at ved å ta oss litt tid til å se og lære mer om øyas historie, fikk vi et interessant innblikk i ei øy som rommer adskillig mer kultur og historie enn førsteinntrykket som den moderne glansede marinaen vi hadde tilbragt det meste av tiden i hadde gitt oss.

Gjensyn med gamle lekekompiser og venner, og møte med nye

Le Marin er et møtepunkt for seilbåter i Karibien. Ikke overraskende traff vi både gamle og nye seilevenner der! Gleden var stor da vi gjenkjente Andromeda og familien Hervard. De hadde vært i Martinique i flere uker nå, i påvente av deler for å fixe diverse teknisk trøbbel med watermaker og annet. I dagene som fulgte fikk vi flere treffpunkt, med prat over en kopp kaffe, lekestunder for jentene og selv en liten ”roadtrip” med leiebil for Ingrid og Steve på jakt etter filter til hovedmotoren. Vi fant, vi fant!

Gjensyn med våre gode venner på S/Y Andromeda – for tredje gang! Første gang var Las Palmas, neste gang var i Martinique for en måned siden. Nå ble vi KJEMPEglade for å få tid til lek og å bli enda bedre kjent med hele denne herlige gjengen: mamma Aina, pappa Steve, Elliot, Colin, Sara og Mia.

S/Y Andromeda igjen klar for seilas. Vi vinket farvel til dem, da de endelig kunne seile sørover med friskmeldt båt. Planen deres er å overvintre og seile sør for orkanbeltet.

Vi ble også kjent med en familie om bord på S/Y Binome; Anika (3), mamma Megan fra USA og pappa Jerome fra Frankrike. De hadde nettopp flyttet om bord i båten sin og var godt i gang med klargjøring av båt & hjem – og gjør seg erfaringer og tanker som vi kjenner oss igjen i fra vår nysettlerfase i Grilstad marina.

Playdates med lille fransk-amerikanske Anika og hennes mamma Megan. De har nettopp flyttet in i båten sin S/V Binome, og planlegger å seile på ubestemt tid i Karibien og Latin-Amerika.

Vilja pleies og fylles for Stillehavskryssing

Riggsjekk og utskifting av babyvanter utført av Caraibe Marine i Le Marin.

Da høytidsdagene var over og hjulene i maskineriet igjen begynte å gå rundt i Martinique, så flasket tingene seg, én etter én. Etter krav fra forsikringsselskapet Pantaenius, så fikk vi gjennomført riggsjekk på båten før Stillehavskryssingen. Denne medførte utskifting av to stykk babyvant (D2) og babyforstag. Jon Petter tok selv og utførte diverse vedlikehold, med god hjelp fra Otto. Ødelagt låssylinder for tenningsnøkkelen ble reparert, øvre rorlagerbolter ble etterstrammet, styremaskinen ble kontrollert etter tidligere innstramming av bolter, Victron inverter/ lader ble programmert og tilkoblet kontrollpanel (HURRA! Nå virker alt som det skal!), ulyd i elektrisk genoarull ble kontrollert av fagperson og vurdert som ok, tæringsskade i VHF høyttaler ute i utbedret.

Imens bunkret Ingrid opp båten med ”noen tonn” mat. Puslespill og orden i matlagrene er nå blitt en anerkjent ”skill” som er nødvendig for å greie seg lenge uten tilgang til butikk. Med denne matmengden tror Ingrid seriøst at vi kan overleve å seile jorda rundt non-stop – om enn det vil kunne resultere i en touch av sjørbuk… Vi blir stadig gladere i vår gode Vilja, som har så mye og tørr stuveplass under dørken.

Mye mat kan bunkres, men noen livsnødvendigheter så som iskrem er ferskvare. Derfor passet vi omhyggelig på å bunkre opp dette viktige kosttilskudd innabords eget legeme før avreise.

26.-29. mai: Klar ferdig gå! Første etappe: Martinique – Bonaire. Sssilllkeseilas!

Klar ferdig gå! Otto tok første rorvakt fra Le Marin, og satte kurs for Bonaire.

En gløtt under dekk fra silkeseilasen til Bonaire. Merk: Båten er i vater. Ting ligger strødd utover bordet. Hvem skulle trodd at her seiles det i 7 knops fart?! Det eneste som røper at det faktisk er bevegelse i båten er matros Ottos antydning til sjøbein bak oppvasken. Såpass må det være!

Vi satte kursen 253 grader på autopiloten i retning Bonaire like utenfor land av Martinique. Den behøvde ikke å korrigeres en eneste gang før vi sneiet sørenden av Bonaire 500 nautiske mil og 3,5 døgn senere!!!

Seilasen til Bonaire var den smooootheste vi har hatt hittil! Om denne seilasen hadde vært dokumentert på film, så ville den kunnet friste selv en landkrabbe med vannskrekk utpå havet! Vi nøt roen, der en fin bris blåste oss av gårde i 6-8 knops fart, nesten flat sjø og et passe deilig varmt klima der shorts og t-skjorte var eneste habitt selv på nattseilasene! Balsam for sjelen.

Vi prøvde fiskelykken, men fremdeles uten hell. Spennende likevel!

30. mai – 1.juni: Touchdown i Bonaire med en smak av Nederland og krystallklart vann

Vi kom fram til Kralendijk, hovedstaden på Bonaire, like før midnatt. Alle buoyer var opptatt, så i nattens mulm og mørke ”tjuvparkerte” vi ved bunkringskaia i Village Marina. Det er faktisk ikke lov å ligge for anker i Bonaire, ettersom hele kystlinjen er et naturreservat og omkranset av fredete korallrev. Alle buoyer viste seg å være opptatt, så vi følte oss heldige da vi fikk tildelt siste ledige kaiplass på lovlig vis i Village Marina neste morgen.

Touchdown i Kralendijk på Bonaire. Godt med litt sand under føttene!

Hverdagsglimt fra Kralendijk: Fisk i løsvekt!

Bonaire er den vestligste og minst utbygde av de såkalte ABC-øyene. Øya tilhører Nederland, og har status som en nederlandsk kommune. Den er kjent blant annet for sine lange tradisjoner som saltprodusent. Silhuetten av den egentlig flate øya er preget av de spisse fjellene av salt som ruver i sør. Faktisk produseres det 500 000 tonn salt på øya årlig! Et annet varemerke er krystallklart vann og fantastiske forhold for snorkling og dykking. Vi hadde hørt at denne øya var vel verdt et besøk. Så selv om iveren etter å nå fram til Panama og stille oss i kø for transit gjennom kanalen til Stillehavet var stor, så tok lysten til å ta en nærmere kikk overhånd og vi ”stakk innom” øyas hovedstad Kralendijk for et par dagers touchdown.

Besøk ved TERRAMAR museum for å lære litt om Bonaires historie

Det ble et lite museumsbesøk også. Med så lite tid på et sted, så var det ålreit å få en hurtigoppdatering på øyas historie og nåtid.

TERRAMAR museum viste seg å være nytt og fint, med ”akkurat passe” mengde informasjon om mange ulike tema.

Igjen dukket slavehandelen opp som en vesentlig og mørk flekk i øyas historie. Ta en kikk på ”plankartet” på bildet (nederst til venstre) som viser hvordan slavene ble plassert i slaveskipene. Dette er til å bli kvalm av, og en sitter igjen med erkjennelsen av at mennesker er i stand til å gjøre umenneskelige ting mot hverandre…

Vi lærte at mellom 1441 og 1867 transporterte europeerne 12,5 millioner slaver fra Afrika til Europa og Amerika på i alt cirka 35 000 skipstransporter. Bare 25 prosent av slavene i Bonaire var privat eiendom, den store trefjerdedelen var eid av det offentlige. De jobbet i saltverkene, i aloe vera plantasjene eller som tjenestefolk, men også som snekkere, bakere, etc. En snedig historie var det jo å høre at da øyas kirurg døde i 1816, så tok slaven hans over praksisen! Likeså bestod hele Bonaires politistyrke på 1840-tallet av 5 slaver! Slaveriet ble avskaffet i de nederlandske koloniene først i 1863, 25 år etter de britiske koloniene og 15 år etter de franske.

Et par av de ulike tema fra TERRAMAR museum; slaveri ets redsler og dramatisk skipshistorie.

Mye dramatisk skipshistorie ble også fortalt i museumet. Blant annet historien om den nederlandske fregatten Alphens tragiske endelikt i 1778, da den sprengtes i luften (se bildet øverst til venstre i collagen). Dette var angivelig et resultat av en viss førstekonstabel Gustaaf Hendrick Arens selvmord, etter å nettopp ha blitt anklaget for tyveri. Mens alle om bord satt og spiste frokost, skal den avsatte førstekonstabelen angivelig ha gått inn i båtens kruttlager med en tent sigar i hånden, mens han mumlet ”I dag skal vi alle spise frokost i himmelen”. Med seg inn i døden tok han 206 (av totalt 217) av båtens mannskap, samt mange sivile på land som enten ble drept av eksplosjonen eller av de omkringliggende båtene som ble skylt inn på land av den over 3 meter høye bølgen som eksplosjonen utløste.

Enda flere gjensyn med seilervenner

Tenk å møte kjentfolk i Bonaire! Det gjorde vi, og det var SKIKKELIG trivelig!

Farvel Bonaire. Vi sees forhåpentligvis igjen!

Så tok vi oss litt kveldskake og snorklet litt, før vi sent på kvelden satte seil med kurs videre mot Panama.

Litt kveldskake (les: kveldsmat) før vi seiler videre.

Vi fikk snorklet én tur. Og svaret er ”Ja, vannet er krystallklart” i Bonaire. Anbefales! Vi fikk ikke nok, og vil tilbake!

Vi kunne tilbragt enda mye mer tid på Bonaire og de andre ABC-øyene. Kan hende blir det et gjensyn i framtiden? Men vi må videre! Om fire uker lander venner med fly i Galapagos, klare for å utforske det eventyrlige øyriket sammen med oss på Vilja. Men Galapagos er enda et par tusen nautiske mil (i luftlunje!) unna, og mellom der møter vi på fastland som må passeres via Panamakanalen. Vi føler litt på tidspresset, men er også motiverte for videre fremdrift, for vi vet at vi har mye å glede oss til.

 

19.april-1. mai, 2018: Vi tar en Ole Brumm i Martinique: Vårdugnad? Norge? Jordomseiling? Svarene er Ja. Ja! JA!

Teknisk stopp – og mye mer – i Martinique

Om du trenger teknisk assistanse til seilbåten din i Karibien, så er det Trinidad eller Martinique som gjelder. Vel, Trinidad lot vi fare til fordel for time-out. Nå er det ingen bønn lenger; vi trenger førstehjelp til Victron inverteren vår, og det er enda mange punkt på kapteinens må-liste som begynner å gå på humøret løs. Vi satte kursen for Martinique, eller Frankrike kan en vel like gjerne si. For Martinique tilhører Frankrike, og viste seg nettopp å være; ja, som Frankrike.

Etter å ha vært i 2 måneder i Karibien, et øyrike der folk oppgir fødselsåret til barna sine ut ifra antall år før/ etter Bob Marley døde, så var det rett og slett et kultursjokk å komme til Martinique. Det var med motvilje at vi skjønte at nå var vi kommet ”hjem” til Europa. Vi har slettes ikke lyst til å være hjemme her. Tvert imot – vi har jo seilt 8000 nautiske mil for å komme til Karibien, for helsike!

Så hva skjer’a?

Home sweet home! Så Vilja blir altså hjemmet vårt i enda mange år. Dette vil garantert forme vår lille frøken på livstid på flere måter enn vi i dag overskuer. Vel, det hevdes i alle fall at båtfolk er enkle å ha i hus og krever lite for å være fornøyde med livet og fasilitetene. Her; et lite innblikk i bakenforliggende årsak…

I løpet av de første dagene i Martinique tar vi valget: Vi seiler ikke Vilja hjem til Norge i år. Vi går for jordomseiling! Det setter i gang en serie av nødvendige gjøremål, og vi går over fra tanke til handling. Båten skal tas opp på land og rigges for Stillehavskryssing. Vi skal til Norge i mai for å få med oss familiemilepæler der. Og innimellom der har vi ambisjoner om å seile til Dominica i nord. Og så er det de delene vi har bestilt til St. Lucia i sør som må hentes. Yikes! Her er det bare å ta en ting om gangen, så kommer vi nok helskinna gjennom det til slutt!

Litt sightseeing mens vi venter…

Vi prøver å få til en hverdag som fungerer for alle. Prosjekt ”Sikre at Vilja er i tipp topp shape” er igangsatt, i regi av Jon Petter. Ingrid tar seg av det administrative: Visumsøknader, søknad om seiletillatelser for Panamakanalen og Galapagos (en søknadsprosess som har om lag 6 ukers behandlingstid!), søknad på jobb i New Zealand (jobb for gratis kost og losji), tegning av privat helseforsikring når folketrygden ikke lenger dekker oss, etc. etc. (Sailingvilja-bloggen blir lagt på is enn så lenge, for nå må så mye annet prioriteres. Hvilket forklarer hvorfor denne flaskeposten skrives 2 måneder tidsforsinket…).

Men – vi er jo i Martinique, og vi HAR jo tross alt fri! Når Jon Petter tok diverse dypdykk i maskinrommet, så tok Ingrid og Karen Marie egen hverdag fatt og fant på ting på land.

Le Marin er ikke akkurat en typisk familiedestinasjon. Faktisk er den en smule kjip; en diger marina med små båtsjapper og personlighetsløse restauranter. Ingen badestrand, ingen grøntareal, ingen reggaemusikk, skrål og stemning blant lokalbefolkning i gatene. Hva skulle vi finne på?

Et forvokst palmetre fungerer fint som en litt eksotisk utgave av trehytte.

Tja… Karen Marie bladde i et fransk sightseeing-magasin og pekte seg ut en vindmølle. Da ble det slik. Vi tok bussen til romdestilleriet ”Le Trois Rivières”. Der fikk vi faktisk en fin ettermiddag sammen. Og returnerte hjem uten rom, men med en flaske sukkerrør-sirup. Siden har v i vært selvutnevnte bartendere med spesialiteten ”sirup +lime + vann”. Mulig dette er inngangsporten for Karen Marie til en framtid som paraplydrinkelsker, litt ala å venne seg på å drikke kaffe via kaffe latte? Vel vel, hun eksponeres for adskillig mer ukonvensjonelle ting enn dette, den lille damen, så denne passerer glatt.

Trois Rivières romdestilleri. Det var vindmølla vi kom hit for. Men når vi først var her, så tok vi hele runden med omvisning på det gamle anlegget og prøvesmaking av diverse årganger og typer rom (for Ingrid, vel å merke). Vi ble værende her flere timer, og var såre fornøyde med ettermiddagen vår.

Og så enda litt mer sightseeing, denne gang en titt innom den fine gamle kirken ”Église catholique Saint-Étienne du Marin” i Le Marin.

Ps! Dere kan kanskje lese mellom linjene her at jeg (Ingrid) var litt desperado og i beit for de store, kreative idéer her en stund. Jeg mener: å ta med seg 3-åringen sin på romdestilleri og til en liten, lokal kirke som «highlights of the day». Hehe, ja da står det i grunn litt smått til. Men sånn var Le Marin for oss. Vi knekte ikke helt koden. Og hodene våre var mer enn en smule overfylte av alt vi måtte, burde og kunne gjøre av praktiske gjøremål. Vi gjorde så godt vi kunne, og fikk det til rimelig greit!

Og så var det noen definitive høydepunkt:

Til anker i St. Anne: Nok en ankringsplass med nye seilervenner og gode stunder

Storebror Petter har seilt med oss i 1,5 måneder nå, og vi kan nesten ikke huske på hvordan familielivet var uten ham. For en gave å gi oss selv denne anledningen til å ha en liten «søskenflokk» hjemme hos oss. Vi vet de begge koser seg; ja, det gjør vi hele gjengen. Vi setter ubeskrivelig pris på å ha Petter her.

Sannelig sørget Karen Marie – med god hjelp fra fiskeentusiast og storebror Petter – for at det ble fangst på hennes stang også. Det ble catch and release. Viktig mål oppnådd samme søren! 

21.april, 2018: Karen Marie fyller 3½ år!

Vi la oss for anker utenfor St. Anne litt sørøst for Le Marin i noen dager. Du Verden, der var det ufattelig mye triveligere enn å ligge inne i den moderne og overfylte marinaen!

Og plutselig, men langt fra glemt eller uten forventninger, fylte Karen Marie 3,5 år den 21. april! Hungrige etter litt annet innslag enn det praktiske, så ble dagen imøtekommet med planer om storstilt feiring. Pappa og Mamma tok time-out fra alt det praktiske. Nå var det halvtårsfødselsdag som gjaldt!

Det ble feiring til langt over midnatt. Og etter at jubilanten og hennes søvndrukne Mamma hadde gått til sengs, så tok gutta fram Monopolspillet og holdt det gående til langt utpå morgenkvisten. Dere kan jo av bildene gjette hvem det er som vant…

 

Alle gode ting er tre! Vår Karen Marie Vilja, vårt hjem S/Y Vilja, og sannelig fant vi enda en nydelig Vilja i St. Anne!

Da vi var i Tobago etterlyste vi seilere med barn på Facebooksiden til «Langturseilere». Vi fikk ett napp; Om bord på den norske båten Totiki skulle det visstnok være ei lite jenta på 3 år som het Vilja. De var på vei sørover fra Guadalope til Tobago. Kanskje ville vi møtes på kryssende kurs?! Mammaene Ingrid og Kari holdt sporadisk kontakt via Messenger i et par måneder. Og så – endelig – i St. Anne viste det seg at vi lå til anker i samme bukt som Totiki! Det var med spenning vi lette etter båten. Og med et bredt gjenkjennende glis at vi skjønte hvilken det var: En liten jente i lyseblå prinsessekjole spankulerte på dekk på en av båtene. Ingen tvil! På egne prinsesser kjenner en andres. 🙂

Og snipp snapp snute – vi ble kjent med den triveligste familie som tenkes kan. Skikkelig kjemiklaff fra første stund med alle tre; veslefrøken Vilja, mamma Kari og pappa Ludvik. Du Verden, så heldige vi er!

Det var ikke bare de yngste damene som fant tonen. 

Gjensyn med S/Y Andromeda

Det viste seg at bukta i St. Anne kunne by på mange fine folk, ikke minst gjensyn med familien på S/Y Andromeda, som Jon Petter og Karen Marie hadde hatt et par trivelige stunder med i Las Palmas på Gran Canaria.

Verden er liten, i alle fall seilersamfunnet på Atlanterhavssiden: Overraskende og gledelig gjensyn med Aina, Steve, Elliot, Colin, Sara og Mia om bord på S/Y Andromeda. Sist vi møtte dem var i Las Palmas. Nå lå de tilfeldigvis for anker rett ved siden av oss i Martinique. Vi avtalte å møtes på stranda før sola gikk ned.

Vi ble kjent med Anneli og Nils fra Sverige som seiler Walkabout i 3 år til. De skal krysse Stillehavet neste år. Før det skal Karibien og Latin-Amerika utforskes. Her et glimt av dem da de seilte sørover. Det skulle bli trivelig gjensyn med dem i Bonaire om vel en måneds tid (men det visste vi ikke da dette bildet ble tatt).

Dugnad – klar ferdig gå!

Så var det ingen vei utenom: Vilja skulle opp av vannet og få vårpuss. Vi hadde leid plass på Carenantilles Shipyard i Le Marin. Ikke det billigste alternativet, men vi vet at her får vi tak i alt av utstyr og ekspertise dersom det skulle vise seg behov for noe ekstra.

Vilja løftes opp i vugga på Carenantilles i Le Marin, Martinique.

Tusenlappene ryr ut når en ligger med båten på land i Martinique. Vi satte inn et skikkelig arbeidsstøt og gjorde unna masse i løpet av tre intensive døgn på land.

Hmmm, finn 5 feil.. eller i alle fall én?! Et sjarmerende bilde ved første øyekast, med lillesøster som bunnsmører båt. Men…kremt… Storebror på 23 år i kjeledress og gassmaske. Lillesøster på 3 år iført ullpysjamas fra Polarn o Pyret…(!)
Til vårt forsvar skal sies: Karen Marie var en temmelig ”flyktig” arbeidskraft og la opp til 1-minuttsbolker à 1 intervall per døgn ;-).

Disse tiltakene fikk vi gjort:

  • Høytrykksspylt og bunnsmurt skrog, kjøl og ror
  • Polert skroget
  • Spesialbehandlet tilgang til rust på kjølen
  • Forsterket øvre innfesting til rorlageret
  • Pusset seildrev og baugpropell
  • Byttet sink-anoder
  • Satt navn på Vilja, babord side

Vilja på Carenantilles ”by night”.Å bo på en shipyard nattestid er i grunn litt stemningsfullt, om en har blikket åpent og vil se det gjennom de «brillene».

Endelig fikk vi klistret på Viljas gode navn på babord side. Fram til nå har hun måttet nøye seg med å være navnemerket på styrbord side og hekken.

Tilbake i vannet. Hi-5! til hele dugnadsgjengen. Mission completed!

Og så var det over & ut. Crewet tar seg en velfortjent time-out.

Hengekøye ala shipyard.

Sosialt på Carenantilles etter mørkets frembrudd

Tricia og Steve Frary og deres to ungdommer Elizabeth og Nathaniel fra Connecticut i USA seiler med S/Y Arrluuk, et smykkeskrin av en seilbåt på langtur i Karibien. Tanken på å legge av sted over Stillehavet er til modning i familien. Vi ble invitert på middag om bord en kveld mens båten vår var litt endevendt i dugnaden. Det ga et deilig avbrekk og en anledning til å dele tanker og ideer om seilerlivet. En god kveld.

Én dag med sightseeing på Martinique før vi søker ny havner

Båten ble satt tilbake i vannet på en lørdag. Vi hadde leiebil fram til mandag. På søndagen fant vi ut at nå skyldte vi både oss selv og Martinique å ta en kikk på øya litt utenfor ”kjedelige” Le Marin. Vi dro på sightseeing!

Den vakre hagen i regnskogen: Jardin de Balata

 

Jardin de Balata viste seg å være vakker og eksotisk. Men overraskende liten og kompakt der den var anlagt i bakkene midt i en regnskog. Noe ganske annet en de herskapelige vidslåtte hagene rundt Skottlands mange slott og herskapshus. Vi skulle nok helst visst mer om blomster for å fullt ut verdsette denne hagen. Men en fin opplevelse ga den selv oss blomsteranalfabeter.

En kan gå høyt oppe i tretoppene i Jardin de Balata og se ned på hagen. Morsom idé å vise hagen fram fra et fugleperspektiv.

”Vi hadde hørt mye positivt fra flere om en vakker åpen hage sånn noenlunde ”midt på” øya: Jardin de Balata. Siden vi hadde så positive erfaringer fra besøkene vi gjorde ved diverse herskapelige hager i Skottland, så fristet tanken på å se en ”fransk/martiniquesk” hage. Turen dit innebar dessuten en kjøretur i det frodige og røffere innlandet. Vi tok turen dit først.

Karen Marie koser seg mye med sitt storebrorfang…

…og det tror vi Storebror gjør også.

Lunsj i fine omgivelser. Men faktisk var det vel det enkle med å ha egen matpakke som gledet mest, ikke liljedammen og palmene ved vår side. ;-P

Saint Pierre – hovedstaden som ble tilintetgjort av et vulkanutbrudd

Etter besøk ved Jardin Balata kjørte vi tilbake til vestkysten til byen ”Saint Pierre” ved foten av vulkanen Mount Pelée. Byen var Martiniques hovedstad fram til 1902, og dessuten hovedhandelssenteret for de Karibiske øyene i vid omkrets. Havnen var full av handelsskip, og bygatene var som et lite, moderne Europa. Men byens fremgang og yrende liv fikk en brå og nådeløs slutt en dag i mai 1902, da vulkanen Mount Pelée eksploderte. I løpet av noen få minutter var samtlige av byens nær 30 000 innbyggere drept, med kun ett unntak; én fange som satt i fengselscellen sin ble berget ut levende fra fengselsruinene noen dager etter utbruddet.

Saint Pierre fascinerte med sin historie, og hvordan den var bevart med ruiner urørt mellom nye bygg. En by med sjel. Vi skulle gjerne rukket å besøke museet og hørt mer om det skjebnesvangre utbruddet til Mount Pelée i 1902, da alle med unntak av én(!) av byens nær 30 000 innbyggere døde momentant.

Etter Mount Pelées voldsomme utbrudd og Saint Pierres tragiske skjebne ble hovedstaden flyttet til Fort-de-France. Vårt inntrykk er at i dag er byen rolig, men absolutt levende. I motsetning til vår oppfatning av Le Marin der vi har oppholdt oss i to uker, så er byen Saint Pierre alt annet enn sjelløs. Denne byen var absolutt verdt et besøk, og vi ser ikke bort ifra at vi prøver å besøke den igjen en gang i framtiden.

Kveldssol over Saint Pierres havn. Ja, det er vakkert…

Hele Saint Pierres ”waterfront” er langs en fin strand. Vi kunne ikke motstå fristelsen til å ta et lite bad i kveldssol.

Badenymfer som koser seg.

Så fikk vi altså sett litt mer av Martinique, utenfor marina og Le Marin. Det var sannelig bra, for vi innser at vår referansekoffert for å uttale oss om øya simpelthen var nær null før denne dagen. Og at den selvfølgelig fremdeles er adskillig begrenset. Vår interesse for øya er vekket. Selv om vi fremdeles anser øya som et lite stykke Frankrike, og savner det mer eksotiske og autentiske Karibien som omgir den.

Farvel Martinique. St. Lucia revisited.

Splitter ny Victron inverter og lader installeres. Endelig 230 V i båten igjen. Nesssten. Noe hikker, men dette er bra nok til å kunne gjennomføre neste plan: Seilas til Dominica.

Neste morgen fikk vi en telefon fra Regis Electronics på St. Lucia. Den etterlengtede Victron inverteren hadde kommet, og var klar for installering! Da ble det levering av leiebil og utsjekking fra Martinique i full fart. 5 timers seilas til St. Lucia. Vi gled inn til Rodney Bay igjen akkurat i tide til å få hentet varene og installert alt innen arbeidsdagen var omme. Svart belte i gjennomføringsevne. YEAH! 😀

Vi lå én natt til kai i St. Lucia. Om morgenen stakk vi bortom Karen Maries lille venninne fra forrige besøk her i havna; Georgia (3). Det ble et gledelig gjensyn, med småfrøkener som racet rundt på scooterne sine i havna, og plaskeparty i bassenget i marinaen.

Artig innslag, uartig utgang – men greit nok… Fruktselgeren i havna i Rodney Bay besøker båtene med tilbud om frisk frukt hver morgen. Ingrid presterte å gjøre seg uvenn med denne tilsynelatende glade farkost med sin påstand om at prisene han tilbød oss var uaktuelt høye. Den gode mann ble fornærmet og direkte ufin. Så da ble Ingrid sannelig meg forbistret, og all snakk om handel var saga blott. Jaja… Farkosten fortjener likevel en plass i minneboka. Og historien også, for Ingrid har ikke så himla mange uvenner i sitt kjølvann, i alle fall ikke som hun er så lite sentimental over å ha tilbakelagt som denne …

Farvel St. Lucia. Vi VIL til Dominica!

Så seilte vi av gårde nordover, denne gangen strake veien forbi Martinique til Portsmouth i Dominica, vel 100 nautiske mil der framme.

Karen Marie og Beni på slep – kun et liiite stykke av veien, vel å merke…..

Vi seilte fra St. Lucia den 1. mai. Den 5. mai hadde vi avtale med den gode Tilikum; vår elektrikerguru på Martinique. Og den 6. mai skulle vi reise nordover til vår guddatter og niese Liv sin konfirmasjon i Norge. Det vi ikke visste på dette tidspunktet var at uhellet skulle være ute en tur. Hjemreise ble nær kansellert, men endte i stedet med innleggelse av Jon Petter på Ullevål sykehus på hjemveien! Men mer om det i en helt annen flaskepost…

13.-19. april, 2018: Streverier og grublerier på St. Lucia

Vi grubler! Ja, faktisk går Jon Petter og jeg rundt med en nyve i pannen og ser “tyngede” ut. Rodney Bay i St. Lucia ble for oss i hovedsak en havn for reparasjon & veivalg.

St. Lucia er visstnok kåret til å være ”One of the Top 5 places in the world you should visit in your lifetime!”. I Soufriere i sør har de vulkaner og varme kilder der du kan ta mineralbad (les: et sunt gjørmebad). Der kan en også klatre tvillingfjellene ”The Pitons”, som stiger rett opp av vannet. De har frodig regnskog og vakre botaniske hager. Og så er den mer utviklet enn øyene sør i Karibien, men ikke mer enn at den karibiske atmosfæren med reggaemusikk og avslappet holdning til livet er bevart. Ja, som Martina, en sveitsisk dame som har bodd her i mer enn 10 år, kunne fortelle oss; ” Jeg har reist rundt i hele Karibien, men St. Lucia er den beste øya. Den har alt! ”

Vel, om det kan vi bare si: Vi har besøkt St. Lucia, men så ingenting annet enn innsiden av vår egen båt og vårt eget hode…  Det er selvfølgelig utelukkende vår egen skyld. Du snakker om å la en mulighet glippe!

Så hva er det egentlig vi går og grubler på?

Hjem i år, eller jordomseiling?!?

Det er ikke kjedelig lesestoff og grublerier vi fordyper oss i for tida. Sjøl om beslutningen om hvorvidt vi virkelig skal ”satse alt” og skrive jordomseilingshistorie selv føles som alt annet enn eventyr. Ingrid og Jon Petter grubler så det rent går varmt i topplokket innimellom. Hva skal vi velge?!

Jon Petters’ vidsynte arbeidsgiver har gitt positivt signal om at han kan få innvilget en utvidet permisjon fram til 2020 om han ønsker å gå for jordomseiling. Så da er én viktig brikke på plass for at det føles som mulig å ta det STORE hoppet og seile videre vestover i år. Den opprinnelig planlagte turen nordover Nord-Amerikas østkyst og tilbake til Norge via Grønland kan jo få vente til en eventuell utsatt hjemseilas i 2020?! Men det er mange brikker som skal finne en plass som føles riktig og harde prioriteringer som må tas for å ta et slikt valg. Det er tross alt Karen Maries barndom og mer enn 3 år av våre liv det er snakk om!

Tid og fokus ble dedikert til å komme nærmere et godt fundamentert valg. Guttene tok endog med seg Karen Marie en hel dag på stranda ved Gros Islet, for å gi oss grublerne armslag og uforstyrret tanketid. Jon Petter og jeg satt i timesvis på en kafé og satte opp en systematisk liste over argumenter for og imot å seile videre jorda rundt, versus det å seile tilbake til en god hverdag og våre kjære hjemme i Norge som vi setter så stor pris på.

Beslutningen ble ikke tatt i St. Lucia. Men vi har fått ryddet litt i topplokket. Nå MÅ vi ta en beslutning snart, om ikke tiden skal ta den for oss. Værvinduet lukker seg snart, og vi må vite hvor vi skal være på havet når ”hurricane season” tar til her i juni og vi ikke kan være her lenger. Elle melle…Nord-Atlanteren eller Stillehavet?!

Teknisk trøbbel og dugnad

I tillegg til fordypning i grublerier, så er vi nede i en teknisk bølgedal om bord på Vilja. Det ene etter det andre går i stå, deler må bestilles, ting må fixes og det føles som vi har hull i lommeboka der pengene renner ut. Pumpen til watermakeren gikk kaputt, Fischer Pandaen har fusket så lenge at vi rett og slett velger å bytte ut hele toppen, Victron inverteren/laderen streiket helt plutselig mens vi lå i havn og våknet aldri til live igjen. I tillegg har listen over teknisk vedlikehold som må gjøres vokst seg lang. Hele mannskapet ble satt i sving.

Her gjør Beni et hederlig forsøk på å rydde. Når 5 mennesker bor i en båt der alskens teknisk arbeid er på gang, så blir det fort kaos. Alt tatt i betraktning så holdt vi fortet utrolig godt, takket være felles innsats og romslighet.

Petter flater ut på brygga inn i mellom arbeidsøktene. Puh, det er varmt! Merk forøvrig: Vi ligger til kai for første gang på 3 måneder, og har ligget for anker hele veien siden Gran Canaria. Greit å ligge til kai, men for å være helt ærlig; aller mest «uidyllisk» og støyete.

Glimt fra fristunder & folk vi møtte i St. Lucia

For all del, vi har ikke mistet snakketøyet selv om vi går og grubler. Og i St. Lucia møtte vi på noen gullkorn av noen mennesker, tross at de sosiale antennene vår ikke var helt innstilt på verken sending eller mottak.

Småvenninner og cruising kids: Karen Marie og engelske Georgia (3). Vi fikk oss fine lekestunder med Georgia, som er på lengeseilas i Karibien med foreldrene sine Emily & Tim Pyne. For tiden har de slått seg til ro noen måneder i Rodney Bay, der Georgia nå koser seg med barnehage og fast nabolag mens Emily og Tim tar på seg freelance arkitektoppdrag. Trivelig å høre om andre familiers valg og erfaringer fra livet på båt.

Så sannelig traff vi flere trivelige nordlendinger her i sør! Ranaværing Vegard på S/Y Nami var rett og slett en tvers i gjennom trivelig fyr, og det ble mange gode prater og deling av grublerier med ham. Vegard og kompisene brukte 2 år på å pusse opp båten Nami, lære seg å seile og deretter nær ett års seilas nedover Europa og hit til Karibien. Nå føler de seg ”ferdigseilt” for denne gang, båten er solgt og de reiser hjem til Gruben på Mo. Et tøft og beundringsverdig prosjekt fra ende til annen!

Karen Marie og Ingrid hadde seg noen oppdagelsesferder i nærområdet. Vi tok bussen inn til hovedstaden Castries, og fikk et glimt av en adskillig røffere hverdag enn den skjermede og «luksuriøse» tilværelsen vi selv lever i Rodney Bay.

Aller finest hadde vi det på Pigeon Island National Park, der vi fant grotter, gamle fortsruiner og badestrand med lekekompiser. Ingen bilder herfra, for kameraet lå igjen hjemme. Men det kan i alle fall nevnes at stundene her ga oss gnist & glede i hverdagen! Såpass fint var det at vi lokket med oss familien dit en kveld for å spise middag og dra på konsert. Og et par dager senere fikk vi endog besøk av en av familiene vi hadde lekt med på stranden.

Vi unnet oss en avkoblingskveld med middag og konsert på Jambe de Bois Restaurant & Bar på Pigeon Island. Kjempegod mat og stemning. Et anbefalt sted & deilig avbrekk.

Vi ble kjent med en sveitsisk/St.Luciansk familie på stranden på Pigeon Island: Mamma Martina, sønnene León og Lambert, og besteforeldre Gigi og Luki. Et par dager senere møtte vi dem tilfeldigvis i marinaen, og Vipps! Så fikk vi kjærkomment barnebesøk om bord på Vilja.

Middag- og kveldsstund på Vilja med hjemmebakt pizza på grillen er også kos!

Farvel til St. Lucia for denne gang!

Så tok vi farvel til St. Lucia. Denne øya føler vi oss IKKE ferdige med. Men nå er det bare tanken på å få det tekniske i orden og å ta ”Det store valget” som står i hodet på oss. Det første først; i Le Marin på Martinique skal det visst være en guru på Victron invertere. Vår gamle har jo valgt å havarere, og nå savner vi 230 volt og ladede batterier om bord. Kan denne Tilikum (som han eller firmaet hans (?) heter) berge oss fra å måtte bruke flere titusentalls kroner på å kjøpe ny? Vi må gjøre et forsøk!

 

 

3.-6. april, 2018: Trivelige Mayreau, der vi nesssten kjøpte oss ei tomt!

Vi dro til øya Mayreau, like vest for Tobago Cays. Uten forventninger, og bare fordi Beni dagen i forveien hadde møtt en tysk dame på Tobago Cays som bodde der i noen måneder og hadde snakket varmt om stedet. Med andre ord – vi hadde ikke peiling. Null forventninger er gjerne et bra utgangspunkt: Mayreau ble den øya vi har trivdes best på hittil i Karibien. (og i skrivende stund, to måneder senere når vi har sagt farvel til Karibien for denne gang, så ble faktisk Mayreau vår favorittøy i det Karibien vi rakk å oppleve.)

Solnedgang i det Karibiske hav. Salt Whistle Bay på Mayreau. Foto: Petter Slungaard Kristensen

Mayreau har ”alt”, spør du oss. En vakker karibisk øy med utsikt mot Tobago Cays, krystallblått hav og vakre strender, spennende snorklesteder med koraller og fargerikt fiskeliv, lite turisme, en imøtekommende og inkluderende lokalbefolkning og et community center ledet av en driftig dame som får ting til å skje i lokalsamfunnet. For oss bød den dessuten på et møte med et trivelig seilepar fra Lillesand, Eli og Øystein, og nær anskaffelse av felles strandtomt i Karibien!

Deilig å ta en dukkert i varmen i Salt Whistle Bay.

En liten gåtur over øya, fra Salt Whistle Bay på vestsiden til Saline Bay på østsiden.

Det er ikke størrelsen som teller. Eller i dette tilfellet: Smått er godt! Mayreau er den minste av de befolkede øyene i landet St. Vincent og Grenadinene, med under 4 km2 areal og om lag 270 innbyggere. De fleste av innbyggerne bor i øyas eneste landsby; Old Wall Village i Saline Bay. Det går en asfaltert vei tvers over øya fra nord til sørvest; fra Salt Whistle Bay (der vi lå for anker de første par dagene), opp en 1 km lang bakke, og videre ned til Saline Bay.

Opp bakken fra Salt Whistle Bay.

Vi tok turen over i grundig & godt 3-åringtempo. Og du Verden, så mye fint vi fant! På toppen av bakken lå en tipptopp lekeplass, en gammel kirke med historie og den lokale Community centre med et koselig lite barnebibliotek. Rundt omkring i landsbyen var det laget flere små kaféer/ vannhull. Mange barn å møte, og både unge og gamle stoppet og hilste på. ”Needless to say, but we say it anyway”: We liked it here!

Utsikt fra toppen av bakken mot ”picture perfect” Tobago Cays, der vi hadde vært dagene i forveien.

Saline Bay, Mayreau

Old Wall Village på Mayreau.

Karen Marie slår av en prat med barna i nabolaget på hjemveien.

Fascinerende fin og flunkende ny lekeplass. Og trivelige store barn som passer på de små, Karen Marie inkludert.

På samfunnshuset, der vi fant mange gamle, gode barnebøker å lese i. (Kjekt for oss lesehester at så mange av de karibiske landene er engelsktalende!)

Et lite ”frampeik”: Neste dag kom vi tilbake og deltok på filmkveld der det var visning av Jungelboken. Underveis fikk vi alle utdelt filmsnacks i form av små brødskiver med tunfisk og popcorn i kremmerhus. Ordentlig kinokveld med andre ord!

Enda en lesestund på biblioteket, etter filmkveld.

Tja, kanskje en tomt på Mayreau kunne vært noe?!

Etter et par netter i Salt Whistle Bay seilte vi til andre siden av øya, for å teste ut bukta på nordøstsiden.

Godt med go’klem med go’venner: Karen Marie og Beni.

Siste natt på Mayreau la vi oss for anker i Windward Bay, på vestsiden av øya.

Valget var ikke tilfeldig. Der lå nemlig også våre nye venner; Eli og Øystein fra Lillesand. Vi hadde hatt et par trivelige kvelder i lag med dem i Salt Whistle Bay. I samtalene med dem kunne de fortelle om et møte med en eldre dame på øya, som hadde endt i tilbud om å kjøpe 10 måls tomt med egen strandlinje på østsida av øya til 30 tusen kroner(!). God kjemi og fritt tankespinn ledet sakte, men sikkert fram til at idéen om å ha en felles tomt med utsikt til Tobago Cays kanskje ikke ville være så dumt, og i verste fall neppe noen større ulempe? Vi møttes til ”tomtebefaring”.

Uforglemmelig trivelig møte og eventyr med Eli og Øystein fra Lillesand. Disse ville vi gjerne være framtidige naboer med i Mayreau!

Rød pil peker mot en fin flekk på jorda… som nesten ble vår!

Innen vi tok farvel dagen etter, så ga vi hverandre et håndtrykk på at om tomta virkelig var til salgs til prisen som hadde blitt sagt, så var vi sammen om å anskaffe tomt. Eli og Øystein skulle bli igjen lengre på øya og ta seg av det praktiske med kjøpet.  Det var med go’følelse og litt sommerfugler i magen at vi seilte fra Mayreau. Men før vi forlot den, tok vi oss god til til litt mer utforskning av drømmeøya vår også under vannlinjen.

Tomtebefaring under vann

Petter, Ingrid, Eli og Øystein tok en felles snorkletur på østsida av øya, utenfor L’Ance Beadeau. Konklusjon: Den undersjøiske ”hagen” utenfor ”tomta vår” var så absolutt godkjent!

Yikes! Men denne er faktisk helt ufarlig. Mon tro om haien Petter møtte på samme dag var det samme?!…

Petter tok seg en morgentur og kom hjem med fangst. Han hadde for øvrig hatt en om lag 2 meter lang hai svømmende rundt seg der han snorklet omkring!!!

Båten gror ned raskt i dette varme farvannet. Gutta tar jevne økter med skrubben og sørger for at Vilja ser anstendig ut.

Og etter en arbeidsøkt, så er det ikke måte på egenbelønning… 😉

Kapteinen fører logg.

Vi seiler videre  igjen

Og så dro vi altså videre nordover i Grenadinene. Vi er fremdeles i sørenden av øyparadiset. I Mayreau fant vi Paradis. Kanskje har vi kjøpt oss tomt her?

Hva venter foran oss?!

Etterord – om kjøp av drømmetomta

Noen dager etter avreise fra Mayreau fikk vi en trivelig, om enn litt skuffet epost fra Eli og Øystein. Tomteprisen hadde vist seg å være 300 000 kroner, ikke 30 000. Dermed ble inngangsbilletten og risikoen høyere enn noen av oss var villige til å ta. Tomtedrømmen vår forble – ja, nettopp en drøm. Og minnet om kreativ tankegymnastikk som ga en felles opplevelse og en god historie med nye venner. Vi håper å møte Eli og Øystein der framme på et Verdenshav eller kanskje hjemme i Norge en gang i framtiden…