28. juni – 11. juli, 2018: Flaskepost fra Galapagos

Flaskepost fra gjesteblogger Jonas Utne Skogdalen.

Fotograf 28. juni – 7. juli, 2018: Anders Moa Myklebust (Ps. Noen bilder er tatt av andre enn Anders.)

Fotograf 8.-11. juli, 2018: Primært Ingrid & Ingrid

 Velkommen til Galapagos!

Foto: Anders Moa Myklebust

28. juni – 1. juli, 2018: San Cristobal

28.juni 2018 – Vi ankom San Cristóbal på ettermiddagen den 28. juni etter en lang dag med reising fra Quito. Vi (meg og Ingrid Utne (mamma)), møtte Anders på havna i Santa Cruz og sammen tok vi en ganske primitiv hurtigbåt mellom Santa Cruz og San Cristóbal. Vi møtte Ingrid M. med en gang vi ankom San Cristóbal og den offisielle ankomsten på S/Y Vilja var kl 18:10. Kveldsbad på meg og Mamma. Vi reisende gikk tidlig til sengs på grunn av jetlag og sovnet til lyden av seler og sjøløver. I bukten i San Cristóbal lever rundt 3000 sjøløver.

Foto: Anders Moa Myklebust

29.juni 2018 – Alarm kl. 05.00! Anders vekket halve båten med en mobilalarm. Det tok lang tid før Anders våknet og skrudde av alarmen. Vi fikk servert nybakt brød til frokost, nam! Etter frokosten dro vi på sightseeing på øya. Vi leide to taxier som kjørte oss rundt på øya. Første stoppested var skilpaddepark. Vi ankom mens matingen foregikk og fikk dermed sett mange store og små landskilpadder. Videre fortsatte turen til Puerto Chino Beach hvor vi badet og slappet av blant sjøløver og småfugler. Temperaturen i vannet ble antatt å være 22-24 grader. Etter badingen gikk turen til Galapagos’ største ferskvannskilde, et grønt krater med masse fregattfugler.

Foto: Ingrid Slungaard Myklebust

Etter krateret gikk turen til det største treet på hele Galapagos som er 300 år gammelt og 17 meter i diameter rundt basen. Treet lå på eiendommen til Galapagos’ sin mest brutale slavedriver, M.J. Cobos, og har bad, kjøkken, soveplasser og en fantastisk utsikt. Utenfor er det forskjellige primitive turnapparater som slackline, turnringer osv. Slacklinen utløste en liten konkurranse om hvem som kunne gå lengst. Jeg vant, Anders nr 2 og Jon Petter som nr 3. Karen Marie prøvde også linen. Vi fikk en god middag om bord og dro tidlig til sengs. Solen går ned rundt 18:00 og står opp rundt 06:00.

Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust

30.juni 2018 – Jeg, Karen Marie + Ingrid x2 dro til byens lokale marked for å handle inn mat. Markedet var en stor hall med mange boder hvor lokale bønder kan selge varene sine. Tre fulle sekker med mat kom tilbake til båten fulle av frukt, grønnsaker, pålegg osv. De små bananene på Galapagos er sikkelig snadder og det er høyt forbruk av dem. Etter lunsj gikk vi til Centro de Interpretación (informasjonssenter om nasjonalparken) og videre inn i nasjonalparken til en snorkleplass. I bukten var det ikke så mye annet å se enn røde Sally-lightfoot krabber og noen nysgjerrige seler. Selene var høydepunktet i bukten siden de var både nysgjerrige og lekne. Det ble mye lek, kappsvømming og hermegås med selene. Etter badingen var det litt mer tur rundt i nasjonalparken til noen utkikkspunkt og Love Beach før vi satte nesen hjemover. Love Beach er en strand hvor omtrent hundre sjøløver og seler slapper av, samtidig. På vei tilbake så vi en luksus-seilyacht som var på vei inn til ankring på San Cristóbal. Følte vi måtte være på samme nivå med naboene og vasket derfor dassene med vin. Noe naboen sikkert ikke har gjort. 1 – 0 til S/Y Vilja. (Ps. Bør kanskje nevne at vinen hadde blitt dårlig og dunstet eddik…)

Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust

1.-7. juli, 2018 : Santa Cruz, med dagsturer til Floreana og Bartolomé 

1.juli 2018 – Vekket med pannekaker før seilas fra San Cristóbal til Santa Cruz. Bra med vind, men vi kunne kun bruke storseilet ettersom genoavinsjen var ødelagt, så var marsjfarten behagelige 4,5 knop. Gyngingen førte til flere høneblunder. Foran båten var det periodevis masse liv med store stimer av makrell-lignende fisk. Tidvis kokte havet foran båten. På grunn av et tidspress for å rekke frem til Santa Cruz før kl 19:00 ble den siste halvdel av turen gjennomført ved hjelp av motorkraft. Ikke så alt for mye å gjøre ombord enn å lese, høre på musikk, spise snacks og sove, noe som er ganske behagelig. Vi kom frem til Puerto Ayora i Santa Cruz kl 19:00 og fant en nokså gyngete ankringsplass. Under hele ankringsoppholdet i Santa Cruz rullet båten mye fra side til side. I Puerto Ayora er det mye Blacktip-sharks og haiene visste interesse for S/Y Vilja. Derfor avsluttet jeg og Anders dagen med et haibad i mørket med undervannslykter. Haiene var nysgjerrige på lyset og kom tidvis svømmende mellom beina eller på kloss hold av oss. Da vi avsluttet badet hadde 6-7 haier møtt opp.

Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust

2. juli 2018 – Tur til Floreana for å se skilpadder, piratlabyrint og landskilpadder. Turen ut ble gjennomført på en cabincruiser med 2×200 hestekrefters påhengsmotorer som sørget for en lang, bråkete og stampende tur. På Floreana dro vi først å snorklet en times tid før vi så satte kursen tilbake til landsbyen og fikk servert lunsj.

Foto: Ingrid Slungaard Myklebust

Så bar det opp i fjellene på en lokal buss. Masse spennende å se på turen oppover og første stoppested var et natursenter for landskilpadder. De store treige skilpaddene er et spennende og ganske komisk syn. Fra landskilpadder fortsatte turen videre til en labyrint skapt av regn og vind i porøs lavaaske. Labyrintene hadde pirater brukt og det var tydelige merker etter dette. De første ”settlerene” på Floreana bodde også i nærheten av labyrinten. Totalt 4 timer i bråkete cabincruiser. Ørepropper er et must.

Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust

3.juli 2018 – Slapp start på dagen. Alle sammen sliten etter seilasen og tur til Floreana. Først kl 13:00-14:00 dro jeg, Anders og mamma til Los Grietas som ligger 20 min unna Puerto Ayora. Resten av gjengen dro til Darwin-senteret på Santa Cruz. Los Grietas er et fantastisk saltvannsjuv med 20-30m høye vegger. Selve juvet var ca. 400-500m langt og dybden varierte men var tidvis ned i 15-20m. Klar sikt på ca. 20m og masse stor fisk. Da vi ankom var det få folk der så vi hadde stedet mer eller mindre for oss selv. Dette forandret seg innen vi dro fordi da hadde en skolegjeng møtt opp og skapte mye liv og røre. Los Grietas var en fantastisk naturopplevelse. Anders hadde med seg undervannskameraet og tok mange bilder både over og under vann.

Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust

4.juli 2018 – Ingrid M og Jon Petter dro for å dykke med hammerhai. Jeg, mamma, Anders og Otto passet Karen Marie og vi dro til en strand 2,5 km fra Puerto Ayora. Vi gikk gjennom et ganske tørt og gjennomgrodd ørkenlandskap før vi nådde frem til en nydelig strand. På denne stranden kunne vi dessverre ikke bade på grunn av undervannsstrømmer osv. Planen var å gå langs stranden til en annen strand rett rundt hjørnet. Stranden gav et inntrykk av en veldig tropisk stillehavsøy med mangroveskog, turkisblått vann og korallsand. Vannet var omtrent 22-24 grader. Langs stranden lå haviguanaer og i luften kretset pelikaner og fregattfugler. Strålende sol hele dagen (bokstavelig talt) og en del av oss ble lettere solbrent. Den varme turen tilbake ble bedret av en kald cola som sjelden har smakt bedre. Ingrid M og Jon Petter hadde hatt et par bra dykk og fikk sett hammerhai på kloss hold.

Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Gjengen som dykket på Gordon Rocks. Foto: Marisela Ponce de León
Foto: Jon Petter Li S. Myklebust
Foto: Jon Petter Li S. Myklebust
Foto: Jon Petter Li S. Myklebust

Foto: Jon Petter Li S. Myklebust

Foto: Jon Petter Li S. Myklebust
Foto: Jon Petter Li S. Myklebust

Foto: Alvaro Sevilla, Eagleray Tours

 

5.juli 2018 – Tur til Cerro Crocker (864moh) på meg og mamma. Første gangen under hele oppholdet var toppen synlig. Vi dro av gårde i en fart og tok en skikkelig lokalbuss med åpne dører, tilfeldige stoppesteder og fleksible tider i ca 15 min før vi ankom Bellavista, en liten landsby utenfor Puerto Ayora. Derifra gikk vi opp på røde skogsveier blant frodig vegetasjon som gav hele turen en skikkelig stillehavsøy-følelse. På vei oppover møtte vi noen hyggelige tyskere som vi slo følge med opp til toppen. Virkelig heldig med været denne dagen for på toppen fikk vi 360 graders utsikt over hele øya, noe som var uvanlig ifølge guidebøkene. Øya er vekslende mellom totalt ørkenlandskap og frodige skoger. Turen var fantastisk og det samme var landskapet. På vei tilbake tok vi turen innom en av Santa Cruz sine lavatunneler. Tunnelen var 850m lang og heldigvis opplyst.

Foto: Ingrid Bouwer Utne
Foto: Ingrid Bouwer Utne
Foto: Ingrid Bouwer Utne

Innsmett fra Ingrid M., om hva resten av gjengen gjorde mens Ingrid U. og Jonas dro ti Bellavista og gikk på Cerro Crocker: Ingrid M. og Karen Marie leide sykkel og tok bussen opp til Santa Rosa. Der syklet de langs vakre alléer til Rancho Primicias for å se de flere hundre meter lange lavatunnelene og skilpaddene. Deretter bar det hjemover igjen på sykkel de mer enn 2 milene med bare nedoverbakke ned til Puerto Ayora. Jon Petter, Anders og Otto startet dagen med å dra til Los Grietas for å snorkle. Så dro Otto hjem til Vilja, mens de to andre gutta fulgte samme rute som Ingrid og Karen Marie. Mørket falt på innen de var ferdige på Rancho Primicias, så de gikk glipp av den laaange nedoverbakken på 2 hjul og tok i stedet bussen hjemover.

Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust

6.juli 2018 – Sto opp kl 05:15 for å rekke tur til Bartolomé. Fikk frokost på båten på vei til Daphne Minor hvor vi fikk se hekkeområdene til fugler. Mange av Galapagos’ sine spesielle arter fikk vi se. Bluefooted boobies og Fregattfugler med sin oppblåste røde brystkasse blant mange andre. Videre forsatte turen til Bartolomé hvor selve turgåingen og snorklingen skulle foregå. Først på programmet var det guidet tur opp til toppen av øya og så snorkling rundt på stranden. Fikk sett både pingviner, svømmende iguanaer, seler og Whitetip shark som vi estimerte var 1,5m lang. Turen ble avsluttet med en god lunsj på båten. Turen var en stor suksess. Kom tilbake og tok en tacomiddag ombord på båten. Anders reiser hjem i morgen mens resten setter nesen mot Isla Isabela. Takk for turen så langt og god natt.

Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Ingrid Bouwer Utne
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust

7. juli, 2018: Anders mønstrer av. Retur til Norge via Guayaquil i Ecuador.

Hadetklem til Anders. Foto: Ingrid Slungaard Myklebust
Anders mønstrer av Vilja. Foto: Ingrid Slungaard Myklebust
7. juli. Fra Anders’ hjemtur til Norge via Guayaquil i Ecuador. Foto: Anders Moa Myklebust
Fra Anders’ hjemtur via Guayaquil i Ecuador. Foto: Anders Moa Myklebust
Fra Anders’ hjemtur. Back in Norway. Gardermoen. Foto: Anders Moa Myklebust

7.-11. juli, 2018: Isla Isabela:

Gjesteblogger: Jonas Utne Skogdalen (besøkende mannskap på Galapagos)

Foto: Ingrid Bouwer Utne & Ingrid Slungaard Myklebust

Vi ankom Isabela sent på kvelden den 7. juli. Innseilingen var vanskelig ettersom kart og sjømerker ikke stemte helt overens. På Isabela har vi vært og snorklet, gått fjellturer på vulkanen Sierra Negra og besøkt den kjente Wall of Tears. Wall of Tears er en 190m lang mur bygd i vulkanstein av fangene på fengselskolonien. Fangene hadde et tøft arbeid med å bygge muren som ikke har noen annen hensikt enn å sysselsette fanger. Fjellturen på Sierra Negra forgikk for det meste i skyene og man kunne så vidt skimte vulkanbunnen. Fjellturen ble også litt amputert på grunn av vulkanutbruddet på nord-øst siden av vulkanen. Den eneste byen i Isabela er veldig sjarmerende og lite trafikkert, noe som gjør det behagelig å være turist.

8. juli, Los Tuneles. Foto: Ingrid Slungaard Myklebust
8. juli, Los Tuneles. Foto: Ingrid Slungaard Myklebust
8. juli, Los Tuneles. Foto: Ingrid Slungaard Myklebust
8. juli, Los Tuneles. Foto: Ingrid Slungaard Myklebust
8/7-18, Los Tuneles. Foto: Ingrid Slungaard Myklebust
8/7-18, Los Tuneles. Foto: Juan-Carlos fra Pahohoe Galapagos Tours
8/7-18, Los Tuneles. Foto: Juan-Carlos fra Pahohoe Galapagos Tours
8/7-18, Los Tuneles. Foto: Juan-Carlos fra Pahohoe Galapagos Tours
8/7-18, Los Tuneles. Foto: Juan-Carlos fra Pahohoe Galapagos Tours
8/7-18, Los Tuneles. Foto: Juan-Carlos fra Pahohoe Galapagos Tours
9. juli, 2018, Isla Isabela. Foto: Ingrid Bouwer Utne
9. juli, 2018, Isla Isabela. Tur til Wall of Tears. Foto: Ingrid Bouwer Utne
9/7-18, Isla Isabela. Tur til Wall of Tears. Foto: Ingrid Slungaard Myklebust
9/7-18, Isla Isabela. Tur til Wall of Tears. Foto: Ingrid Slungaard Myklebust
9/7-18, Isla Isabela. Tur til Wall of Tears. Foto: Ingrid Slungaard Myklebust
10. juli, 2018, Isla Isabela. Tur opp Sierra Negra. Foto: Ingrid Slungaard Myklebust
10. juli, 2018, Isla Isabela. Galapagos mocking bird. Foto: Ingrid Slungaard Myklebust
10. juli, 2018, Isla Isabela. Foto: Jonas Utne Skogdalen
10. juli, 2018, Isla Isabela. Foto: Jason fra Pahoehoe Galapagos Tours
10. juli, 2018, Isla Isabela. The Booby Trap Bar and Restaurant. Foto: Ingrid Slungaard Myklebust
11. juli, 2018: Høytidelig utnevnelse av Viljas Æresmannskapsmedlem #1: Ingrid Bouwer Utne. Foto: Jon Petter Li S. Myklebust

11. juli, 2018: Skål for vinner av Atlanterhavskryssings-tidstippekonkurransen i februar. Ingrid B. Utne vant med sin presise beregning på 15 døgn og 9 timer, kun 1 time under fasiten! Foto: Ingrid Slungaard Myklebust

19.mai – 1. juni, 2018: Jordomseiling – klar ferdig gå! (Martinique-Bonaire)

Den 19. mai landet vi med fly i Martinique, etter en 2-ukers svipptur hjemom Norge.

10 måneder etter avreise fra Grilstad Marina i Trondheim står vi nå på startstreken for jordomseiling. 7560 nautiske mil er tilbakelagt. Det er bare blåbær i forhold til hva vi som står foran oss!

Fantasirute (rød linje) for jordomseiling med S/Y Vilja. Avreise fra Martinique ble 26. mai, 2018. Forventet ankomst til Norge er høsten 2020, til skolestart i Svolvær for Karen Marie. Det gjenstår litt seiling før den tid, for å si det mildt…

Én uke i Martinique før avreise, med forberedelser, venner og sightseeing

Tilbake i Frankrike, eller i alle fall Martinique.

Så var vi tilbake i Martinique (les: Frankrike). Den første uka var firkløveret på Vilja; Karen Marie, Ingrid, Jon Petter og nypåmønstret matros & skipslege Otto Inge Molvær, beskjeftiget med forberedelser, gjensyn med venner og sightseeing.

Det viste seg å være utvidet langhelg på Martinique, med både pinsehelg og Abolition Day. Sistnevnte er en fridag spesielt for Martininque, som markerer avskaffelsen av slaveriet. Med stengte butikker var det lite vi kunne gjøre av tekniske forberedelser til turen. Med leiebil dro vi på sightseeingtur på sørvestsiden av øya. Det ble en dag med tema som passet godt til temaet for høytiden på øya; slaveriet i Karibien.

Sightseeing med historien om slaveriet som tema

Import av nye slaver til Karibien ble forbudt i 1815, men handelen fortsatte i flere tiår etterpå der slaveskipene kom til land i nattens mulm og mørke. Dette gjorde ilandstigningen desto mer farefull. Den 8. april i 1830 fant en tragedie sted rundt klippene til Diamanten på sørvestkysten av Martinique. Etter et mislykket ankringsforsøk, ble et slaveskip ubønnhørlig knust imot klippene. Skipets navn og nasjonalitet ble aldri avdekket. 46 døde ble skylt i land i Anse Caffard (Caffardbukta). Slavehandlerne ble begravet på kirkegården, mens de døde slavene ble begravet på stranden der et minnesmerke nå er reist. 86 mennesker overlevde – alle var slaver. Disse ble tatt til fange og solgt i Fort-de-France.

Minnesmerket Anse Caffard Memorial er laget av Laurent Valére fra Martinique. Den ble reist i 1998, i forbindelse med markeringen av det var 150 år siden slavene i Fransk Vestindia (De franske Antillene) ble satt fri. Minnesmerket består av totalt 15 statuer i betong og sand, der hver statue er 2,5 meter høy og veier 4 tonn. Statuene er stilt opp i en trekant, som refererer til Trekanthandelen av slaver og varer mellom Europa, Vest-Afrika og Karibien. Figurene står og ser i retningen skipet kom fra; mot Guinea- gulfen (110°). En kan gå mellom statuene og se og ta på. Vi ga oss litt tid til ettertanke ved monumentet. Historien om slavehandel har fulgt oss hele veien på vår seilas, fra Europa via Kapp Verde (og vår avstikker via Zanzibar i januar) i Afrika, og over Atlanteren til Karibien. For hver påminner og nytt innblikk i historien øker følelsen av avmakt og forferdelse over denne skampletten som slavehandelen utgjør i vår historie.

Besøk ved utendørsmuséet La Savane des Esclaves (Slavesavannen)

Slavekvarterene var bygd på rekke for å gi oversiktlighet for slavedriverne. Levekårene var ulevelige, tortur- og avstraffelsesmetodene ufattelige.

Utendørsmuséet La Savane des Esclaves er bygd og eid på privat initiativ, for å bevare historie og bygge identitet for befolkningen på Martinique. Den tar for seg historie- og kulturarv fra den opprinnelige indianerbefolkningen som bosatte øyene før europeerne gjorde sitt inntog, samt forteller historien som slavehandelen og slavenes levekår både under slaveperioden samt etter slaveriets avskaffelse. Vi nøyer oss med å vise glimt fra hva vi så ved besøket, så får andre kilder stå for gjenfortelling av historien som muséet omhandler.

Etter avskaffelsen av slaveriet ble slavene satt fri. Uten eiendeler eller noen form for midler var livet i frihet langt fra et enkelt liv. Muséet forteller også denne historien om livet etter slaveriets avskaffelse. Her; Jon Petter og Karen Marie ved en rekonstruksjon av en typisk hytte for en frigjort slave.
Et besøk ved La Savane des Esclaves gir også et innblikk i karibisk indianerkultur og –historie.

Joséphines hjemsted – kvinnen som (trolig) forårsaket slaveriets gjeninnførelse i Frankrike

Frankrikes første keiserinne, Joséphine, ble født i Martinique. Hennes hjemsted er bevart i Musee de la Pagerie. Vi rakk å stikke innom så vidt. Men satte vel så pris på å lese oss opp på historien i forkant. Denne damen levde et temmelig leseverdig liv, så et googlesøk anbefales til den som er interessert i intriger og intrikate menneskeskjebner.

Keiserinne Joséphines hjemsted og sukkerplantasje i Les Trois-Îlets.

Besøket til denne kvinnens hjemsted passet dessuten inn i vår sightseeingturs tematikk om slaveriet i Karibien. Slaveriet ble avskaffet i Frankrike i 1789, men ble gjeninnført i 1804, like etter at Napoleon og Josephine hadde kommet til tronen. Det sies at det var Josephine som var pådriver for dette, for å styrke familien hjemme i Martinique sine økonomiske interesser i den sviktende sukkerplantasjeindustrien.

Med denne lille visitten sa vi oss fornøyde med dagens inntrykk og lærdom. Og vi satte pris på erkjennelsen av at ved å ta oss litt tid til å se og lære mer om øyas historie, fikk vi et interessant innblikk i ei øy som rommer adskillig mer kultur og historie enn førsteinntrykket som den moderne glansede marinaen vi hadde tilbragt det meste av tiden i hadde gitt oss.

Gjensyn med gamle lekekompiser og venner, og møte med nye

Le Marin er et møtepunkt for seilbåter i Karibien. Ikke overraskende traff vi både gamle og nye seilevenner der! Gleden var stor da vi gjenkjente Andromeda og familien Hervard. De hadde vært i Martinique i flere uker nå, i påvente av deler for å fixe diverse teknisk trøbbel med watermaker og annet. I dagene som fulgte fikk vi flere treffpunkt, med prat over en kopp kaffe, lekestunder for jentene og selv en liten ”roadtrip” med leiebil for Ingrid og Steve på jakt etter filter til hovedmotoren. Vi fant, vi fant!

Gjensyn med våre gode venner på S/Y Andromeda – for tredje gang! Første gang var Las Palmas, neste gang var i Martinique for en måned siden. Nå ble vi KJEMPEglade for å få tid til lek og å bli enda bedre kjent med hele denne herlige gjengen: mamma Aina, pappa Steve, Elliot, Colin, Sara og Mia.
S/Y Andromeda igjen klar for seilas. Vi vinket farvel til dem, da de endelig kunne seile sørover med friskmeldt båt. Planen deres er å overvintre og seile sør for orkanbeltet.

Vi ble også kjent med en familie om bord på S/Y Binome; Anika (3), mamma Megan fra USA og pappa Jerome fra Frankrike. De hadde nettopp flyttet om bord i båten sin og var godt i gang med klargjøring av båt & hjem – og gjør seg erfaringer og tanker som vi kjenner oss igjen i fra vår nysettlerfase i Grilstad marina.

Playdates med lille fransk-amerikanske Anika og hennes mamma Megan. De har nettopp flyttet in i båten sin S/V Binome, og planlegger å seile på ubestemt tid i Karibien og Latin-Amerika.

Vilja pleies og fylles for Stillehavskryssing

Riggsjekk og utskifting av babyvanter utført av Caraibe Marine i Le Marin.

Da høytidsdagene var over og hjulene i maskineriet igjen begynte å gå rundt i Martinique, så flasket tingene seg, én etter én. Etter krav fra forsikringsselskapet Pantaenius, så fikk vi gjennomført riggsjekk på båten før Stillehavskryssingen. Denne medførte utskifting av to stykk babyvant (D2) og babyforstag. Jon Petter tok selv og utførte diverse vedlikehold, med god hjelp fra Otto. Ødelagt låssylinder for tenningsnøkkelen ble reparert, øvre rorlagerbolter ble etterstrammet, styremaskinen ble kontrollert etter tidligere innstramming av bolter, Victron inverter/ lader ble programmert og tilkoblet kontrollpanel (HURRA! Nå virker alt som det skal!), ulyd i elektrisk genoarull ble kontrollert av fagperson og vurdert som ok, tæringsskade i VHF høyttaler ute i utbedret.

Imens bunkret Ingrid opp båten med ”noen tonn” mat. Puslespill og orden i matlagrene er nå blitt en anerkjent ”skill” som er nødvendig for å greie seg lenge uten tilgang til butikk. Med denne matmengden tror Ingrid seriøst at vi kan overleve å seile jorda rundt non-stop – om enn det vil kunne resultere i en touch av sjørbuk… Vi blir stadig gladere i vår gode Vilja, som har så mye og tørr stuveplass under dørken.

Mye mat kan bunkres, men noen livsnødvendigheter så som iskrem er ferskvare. Derfor passet vi omhyggelig på å bunkre opp dette viktige kosttilskudd innabords eget legeme før avreise.

26.-29. mai: Klar ferdig gå! Første etappe: Martinique – Bonaire. Sssilllkeseilas!

Klar ferdig gå! Otto tok første rorvakt fra Le Marin, og satte kurs for Bonaire.
En gløtt under dekk fra silkeseilasen til Bonaire. Merk: Båten er i vater. Ting ligger strødd utover bordet. Hvem skulle trodd at her seiles det i 7 knops fart?! Det eneste som røper at det faktisk er bevegelse i båten er matros Ottos antydning til sjøbein bak oppvasken. Såpass må det være!

Vi satte kursen 253 grader på autopiloten i retning Bonaire like utenfor land av Martinique. Den behøvde ikke å korrigeres en eneste gang før vi sneiet sørenden av Bonaire 500 nautiske mil og 3,5 døgn senere!!!

Seilasen til Bonaire var den smooootheste vi har hatt hittil! Om denne seilasen hadde vært dokumentert på film, så ville den kunnet friste selv en landkrabbe med vannskrekk utpå havet! Vi nøt roen, der en fin bris blåste oss av gårde i 6-8 knops fart, nesten flat sjø og et passe deilig varmt klima der shorts og t-skjorte var eneste habitt selv på nattseilasene! Balsam for sjelen.

Vi prøvde fiskelykken, men fremdeles uten hell. Spennende likevel!

30. mai – 1.juni: Touchdown i Bonaire med en smak av Nederland og krystallklart vann

Vi kom fram til Kralendijk, hovedstaden på Bonaire, like før midnatt. Alle buoyer var opptatt, så i nattens mulm og mørke ”tjuvparkerte” vi ved bunkringskaia i Village Marina. Det er faktisk ikke lov å ligge for anker i Bonaire, ettersom hele kystlinjen er et naturreservat og omkranset av fredete korallrev. Alle buoyer viste seg å være opptatt, så vi følte oss heldige da vi fikk tildelt siste ledige kaiplass på lovlig vis i Village Marina neste morgen.

Touchdown i Kralendijk på Bonaire. Godt med litt sand under føttene!
Hverdagsglimt fra Kralendijk: Fisk i løsvekt!

Bonaire er den vestligste og minst utbygde av de såkalte ABC-øyene. Øya tilhører Nederland, og har status som en nederlandsk kommune. Den er kjent blant annet for sine lange tradisjoner som saltprodusent. Silhuetten av den egentlig flate øya er preget av de spisse fjellene av salt som ruver i sør. Faktisk produseres det 500 000 tonn salt på øya årlig! Et annet varemerke er krystallklart vann og fantastiske forhold for snorkling og dykking. Vi hadde hørt at denne øya var vel verdt et besøk. Så selv om iveren etter å nå fram til Panama og stille oss i kø for transit gjennom kanalen til Stillehavet var stor, så tok lysten til å ta en nærmere kikk overhånd og vi ”stakk innom” øyas hovedstad Kralendijk for et par dagers touchdown.

Besøk ved TERRAMAR museum for å lære litt om Bonaires historie

Det ble et lite museumsbesøk også. Med så lite tid på et sted, så var det ålreit å få en hurtigoppdatering på øyas historie og nåtid.

TERRAMAR museum viste seg å være nytt og fint, med ”akkurat passe” mengde informasjon om mange ulike tema.

Igjen dukket slavehandelen opp som en vesentlig og mørk flekk i øyas historie. Ta en kikk på ”plankartet” på bildet (nederst til venstre) som viser hvordan slavene ble plassert i slaveskipene. Dette er til å bli kvalm av, og en sitter igjen med erkjennelsen av at mennesker er i stand til å gjøre umenneskelige ting mot hverandre…

Vi lærte at mellom 1441 og 1867 transporterte europeerne 12,5 millioner slaver fra Afrika til Europa og Amerika på i alt cirka 35 000 skipstransporter. Bare 25 prosent av slavene i Bonaire var privat eiendom, den store trefjerdedelen var eid av det offentlige. De jobbet i saltverkene, i aloe vera plantasjene eller som tjenestefolk, men også som snekkere, bakere, etc. En snedig historie var det jo å høre at da øyas kirurg døde i 1816, så tok slaven hans over praksisen! Likeså bestod hele Bonaires politistyrke på 1840-tallet av 5 slaver! Slaveriet ble avskaffet i de nederlandske koloniene først i 1863, 25 år etter de britiske koloniene og 15 år etter de franske.

Et par av de ulike tema fra TERRAMAR museum; slaveri ets redsler og dramatisk skipshistorie.

Mye dramatisk skipshistorie ble også fortalt i museumet. Blant annet historien om den nederlandske fregatten Alphens tragiske endelikt i 1778, da den sprengtes i luften (se bildet øverst til venstre i collagen). Dette var angivelig et resultat av en viss førstekonstabel Gustaaf Hendrick Arens selvmord, etter å nettopp ha blitt anklaget for tyveri. Mens alle om bord satt og spiste frokost, skal den avsatte førstekonstabelen angivelig ha gått inn i båtens kruttlager med en tent sigar i hånden, mens han mumlet ”I dag skal vi alle spise frokost i himmelen”. Med seg inn i døden tok han 206 (av totalt 217) av båtens mannskap, samt mange sivile på land som enten ble drept av eksplosjonen eller av de omkringliggende båtene som ble skylt inn på land av den over 3 meter høye bølgen som eksplosjonen utløste.

Enda flere gjensyn med seilervenner

Tenk å møte kjentfolk i Bonaire! Det gjorde vi, og det var SKIKKELIG trivelig!

Farvel Bonaire. Vi sees forhåpentligvis igjen!

Så tok vi oss litt kveldskake og snorklet litt, før vi sent på kvelden satte seil med kurs videre mot Panama.

Litt kveldskake (les: kveldsmat) før vi seiler videre.
Vi fikk snorklet én tur. Og svaret er ”Ja, vannet er krystallklart” i Bonaire. Anbefales! Vi fikk ikke nok, og vil tilbake!

Vi kunne tilbragt enda mye mer tid på Bonaire og de andre ABC-øyene. Kan hende blir det et gjensyn i framtiden? Men vi må videre! Om fire uker lander venner med fly i Galapagos, klare for å utforske det eventyrlige øyriket sammen med oss på Vilja. Men Galapagos er enda et par tusen nautiske mil (i luftlunje!) unna, og mellom der møter vi på fastland som må passeres via Panamakanalen. Vi føler litt på tidspresset, men er også motiverte for videre fremdrift, for vi vet at vi har mye å glede oss til.

 

3.-6. april, 2018: Trivelige Mayreau, der vi nesssten kjøpte oss ei tomt!

Vi dro til øya Mayreau, like vest for Tobago Cays. Uten forventninger, og bare fordi Beni dagen i forveien hadde møtt en tysk dame på Tobago Cays som bodde der i noen måneder og hadde snakket varmt om stedet. Med andre ord – vi hadde ikke peiling. Null forventninger er gjerne et bra utgangspunkt: Mayreau ble den øya vi har trivdes best på hittil i Karibien. (og i skrivende stund, to måneder senere når vi har sagt farvel til Karibien for denne gang, så ble faktisk Mayreau vår favorittøy i det Karibien vi rakk å oppleve.)

Solnedgang i det Karibiske hav. Salt Whistle Bay på Mayreau. Foto: Petter Slungaard Kristensen

Mayreau har ”alt”, spør du oss. En vakker karibisk øy med utsikt mot Tobago Cays, krystallblått hav og vakre strender, spennende snorklesteder med koraller og fargerikt fiskeliv, lite turisme, en imøtekommende og inkluderende lokalbefolkning og et community center ledet av en driftig dame som får ting til å skje i lokalsamfunnet. For oss bød den dessuten på et møte med et trivelig seilepar fra Lillesand, Eli og Øystein, og nær anskaffelse av felles strandtomt i Karibien!

Deilig å ta en dukkert i varmen i Salt Whistle Bay.

En liten gåtur over øya, fra Salt Whistle Bay på vestsiden til Saline Bay på østsiden.

Det er ikke størrelsen som teller. Eller i dette tilfellet: Smått er godt! Mayreau er den minste av de befolkede øyene i landet St. Vincent og Grenadinene, med under 4 km2 areal og om lag 270 innbyggere. De fleste av innbyggerne bor i øyas eneste landsby; Old Wall Village i Saline Bay. Det går en asfaltert vei tvers over øya fra nord til sørvest; fra Salt Whistle Bay (der vi lå for anker de første par dagene), opp en 1 km lang bakke, og videre ned til Saline Bay.

Opp bakken fra Salt Whistle Bay.

Vi tok turen over i grundig & godt 3-åringtempo. Og du Verden, så mye fint vi fant! På toppen av bakken lå en tipptopp lekeplass, en gammel kirke med historie og den lokale Community centre med et koselig lite barnebibliotek. Rundt omkring i landsbyen var det laget flere små kaféer/ vannhull. Mange barn å møte, og både unge og gamle stoppet og hilste på. ”Needless to say, but we say it anyway”: We liked it here!

Utsikt fra toppen av bakken mot ”picture perfect” Tobago Cays, der vi hadde vært dagene i forveien.
Saline Bay, Mayreau
Old Wall Village på Mayreau.

Karen Marie slår av en prat med barna i nabolaget på hjemveien.

Fascinerende fin og flunkende ny lekeplass. Og trivelige store barn som passer på de små, Karen Marie inkludert.
På samfunnshuset, der vi fant mange gamle, gode barnebøker å lese i. (Kjekt for oss lesehester at så mange av de karibiske landene er engelsktalende!)
Et lite ”frampeik”: Neste dag kom vi tilbake og deltok på filmkveld der det var visning av Jungelboken. Underveis fikk vi alle utdelt filmsnacks i form av små brødskiver med tunfisk og popcorn i kremmerhus. Ordentlig kinokveld med andre ord!
Enda en lesestund på biblioteket, etter filmkveld.

Tja, kanskje en tomt på Mayreau kunne vært noe?!

Etter et par netter i Salt Whistle Bay seilte vi til andre siden av øya, for å teste ut bukta på nordøstsiden.
Godt med go’klem med go’venner: Karen Marie og Beni.

Siste natt på Mayreau la vi oss for anker i Windward Bay, på vestsiden av øya.

Valget var ikke tilfeldig. Der lå nemlig også våre nye venner; Eli og Øystein fra Lillesand. Vi hadde hatt et par trivelige kvelder i lag med dem i Salt Whistle Bay. I samtalene med dem kunne de fortelle om et møte med en eldre dame på øya, som hadde endt i tilbud om å kjøpe 10 måls tomt med egen strandlinje på østsida av øya til 30 tusen kroner(!). God kjemi og fritt tankespinn ledet sakte, men sikkert fram til at idéen om å ha en felles tomt med utsikt til Tobago Cays kanskje ikke ville være så dumt, og i verste fall neppe noen større ulempe? Vi møttes til ”tomtebefaring”.

Uforglemmelig trivelig møte og eventyr med Eli og Øystein fra Lillesand. Disse ville vi gjerne være framtidige naboer med i Mayreau!
Rød pil peker mot en fin flekk på jorda… som nesten ble vår!

Innen vi tok farvel dagen etter, så ga vi hverandre et håndtrykk på at om tomta virkelig var til salgs til prisen som hadde blitt sagt, så var vi sammen om å anskaffe tomt. Eli og Øystein skulle bli igjen lengre på øya og ta seg av det praktiske med kjøpet.  Det var med go’følelse og litt sommerfugler i magen at vi seilte fra Mayreau. Men før vi forlot den, tok vi oss god til til litt mer utforskning av drømmeøya vår også under vannlinjen.

Tomtebefaring under vann

Petter, Ingrid, Eli og Øystein tok en felles snorkletur på østsida av øya, utenfor L’Ance Beadeau. Konklusjon: Den undersjøiske ”hagen” utenfor ”tomta vår” var så absolutt godkjent!

Yikes! Men denne er faktisk helt ufarlig. Mon tro om haien Petter møtte på samme dag var det samme?!…
Petter tok seg en morgentur og kom hjem med fangst. Han hadde for øvrig hatt en om lag 2 meter lang hai svømmende rundt seg der han snorklet omkring!!!
Båten gror ned raskt i dette varme farvannet. Gutta tar jevne økter med skrubben og sørger for at Vilja ser anstendig ut.
Og etter en arbeidsøkt, så er det ikke måte på egenbelønning… 😉
Kapteinen fører logg.

Vi seiler videre  igjen

Og så dro vi altså videre nordover i Grenadinene. Vi er fremdeles i sørenden av øyparadiset. I Mayreau fant vi Paradis. Kanskje har vi kjøpt oss tomt her?

Hva venter foran oss?!

Etterord – om kjøp av drømmetomta

Noen dager etter avreise fra Mayreau fikk vi en trivelig, om enn litt skuffet epost fra Eli og Øystein. Tomteprisen hadde vist seg å være 300 000 kroner, ikke 30 000. Dermed ble inngangsbilletten og risikoen høyere enn noen av oss var villige til å ta. Tomtedrømmen vår forble – ja, nettopp en drøm. Og minnet om kreativ tankegymnastikk som ga en felles opplevelse og en god historie med nye venner. Vi håper å møte Eli og Øystein der framme på et Verdenshav eller kanskje hjemme i Norge en gang i framtiden…

 

31. mars – 3. april, 2018: Påske blant skilpadder og korallrev i Grenadinene

Landet St. Vincent og Grenadinene består av 32 små og store øyer. Variasjonen og ulikheten i hver øy sitt unike særpreg gir oss øyhoppere en følelse av å reise fra land til land. 9 av øyene er bebodd. Her finner en steder for enhver smak; fra urbant til uberørt, fra styrtrikdom til fattigdom, fra flate sandøyer på korallrev til vulkanøyer med mer enn 1000 meter høye vulkaner som stiger opp fra havet. St. Vincent og Grenadinene kan tilby det meste og beste av det Karibien har å by på.

I dette øyriket opplever vi rett som det er store skilpadder som svømmer rundt båten vår når vi ligger for anker. (foto: Petter Slungaard Kristensen)

Vi begynte fra sør og seilte oss nordover, og ”plukket” øy etter øy. Målet var å feire påskedager i vakre Tobago Cays.

Innsjekk og Easterval på «urbane» Union Island

På turen dit stakk vi innom den sydligste øya i øyriket; Union Island. Vi ble der bare en natt, men fikk sjekket inn som seg hør og bør (det vil si tatt den obligatoriske runden med innregistrering ved immigrasjonskontoret og tollvesenet). Samtidig fikk vi oss en smak av den årlige Easterval-festivalen. Gutta boys hev seg med på den månedlige ”Full Moon Party” på stranda, som ryktet forteller var en høydare.

Klare for strandhugg i Clifton på Union Island.

Ingrid med øret klistret inn til datamaskinen, for å få med seg siste nytt fra Norge.

Etter en ukes tid utenfor dekning, fikk vi igjen linket oss opp mot den store verdensveven fra Union Island. Ingrid stakk seg unna i et hjørne av en bar og fikk med spissede ører en chat med familien. De var samlet på hytta på Påskefjellet hjemme i Norge. Det gjør godt å dele tanker og opplevelser med Søster og Mamma. Sukk… Selv om vi befinner oss i en varmere versjon av et påskeparadis, så kjente vi litt på hjemlengsel etter familiekos med norsk påskefjell, vårsol og skiføre.

På vei ut av havna i Clifton passerte vi Happy Island, en menneskeskapt øy ved innseilingen til Clifton der de har bygd en bar og restaurant.
Så ble det Easter Egg Hunt i år også! Påskeharen (les: Storebror) overrasket med å legge ut masse spor rundt omkring på båten i form av gåter som skulle knekkes for å finne fram til selveste gullegget.

Skilpadder og korallrev i Tobago Cays

Så kastet vi anker i Tobago Cays. Her får bildene stort sett tale for seg selv.

Skilpadder i siktet! (foto: Petter Slungaard Kristensen)

Et skilpaddeperspektiv? Fotografen tar en titt OPP  i havkikkerten, for å se hva det er skilpaddene ser i en havkikkert. (foto: Petter Slungaard Kristensen)

(foto: Petter Slungaard Kristensen)
(foto: Petter Slungaard Kristensen)
(foto: Petter Slungaard Kristensen)
(foto: Petter Slungaard Kristensen)
Beni plukket med seg søppelet han fant da han gikk tur på den ene øya, og satte opp et tre med søppelkunst, i ren demonstrasjon mot den forsøpling menneskelig aktivitet fører med seg, selv på disse strengt beskyttede og overvåkede koralløyene.
(foto: Petter Slungaard Kristensen)
(foto: Petter Slungaard Kristensen)
Det finnes større seilbåter enn vår…
(foto: Petter Slungaard Kristensen)
Sløve stunder og søskentid i hengekøya.
Petter & Beni i kveldsduell. (Hvem som ble sjakkmatt vites ikke.)

Farvel til Tobago Cays

Vi lå for anker i kun 2 netter i Tobago Cays. Det var et nydelig sted, men i vår smak rett og slett litt for folksomt! Vi seilte heller videre til naboøya Mayreau. Der skulle vi finne vårt paradis.

Solnedgang over Tobago Cays. (foto: Petter Slungaard Kristensen)

 

 

28. – 31. mars, 2018: Grenadas vestkyst og Carriacou – Kunstutstilling under vann, fiskelykke, surfing og palmeøy

På kunstgalleri under vann – Molinere Underwater Sculpture Park

Vi kastet loss fra Prickley Bay med kurs for en ganske så unik kunstutstilling vi hadde hørt rykter om på vestkysten av Grenada; Molinere Underwater Sculpture Park. Under overflaten, på 4-10 meters dybde, er 68 små og store skulpturer av den britiske skulptøren Jason deCaires Taylor plassert ut og utgjør verdens første undervanns skulpturpark.

Vi kastet anker i nabobukta Dragon Bay, og tok LilleVilja (dingyen vår) det lille stykket bort til nabobukta. Der hoppet vi uti med snorkler og masker, og begynte å utforske hva som befant seg under overflaten. Det vi fant var eiendommelig vakkert.

Glimt av skattene vi fant under havoverflaten i Molinere Underwater Sculpture Park.

Korallrevene utenfor Grenada er skadet og truet, både som følge av ødeleggelsene etter orkanene Ivan (2004) og Emily (2005), samt av menneskelig aktivitet som fiske og undervannssport. Skulpturparken har et miljøfokus med hensyn til bevaring av korallene, i både motivasjon og materialvalg. Kongstanken er at parken skal lede flere dykkere til å oppleve parken, og derigjennom avlaste aktiviteten rundt de naturlige korallrevene. Sementen som er brukt har en lavere ph-verdi enn normalt, og den ru overflaten på skulpturene er tenkt å tiltrekke seg korallvekst med motivasjon om at skulpturene på sikt skal bli tilholdssted for marint liv.

Skulpturen ”Vicissitudes” var skulpturen som i størst grad viste tegn til naturens påvirkning og krefter. Skulpturen består av to sirkler med menneskebarn stående vendt utover. Den største sirkelen bestod opprinnelig av 26 skulpturer, men kun 7 figurer står oppreist i dag. Den minste sirkelen er intakt. Å ta en titt inn i øynene på disse undervannsmenneskene er fascinerende.

Kunstneren har tatt et bevisst valg om å la naturkreftene få utvikle skulpturenes uttrykk. Skader på de opprinnelige strukturene repareres derfor ikke. Vi kan allerede se at skulpturene er i ferd med å gro ned og gli inn i det marine habitatet. Flere skulpturer har knekt eller på annet vis endret seg i forhold det opprinnelige.

En bønn til øvre makter over havoverflaten? Glimt av en kvinne – menneske eller havfrue? – som vi fant under havoverflaten i Molinere Underwater Sculpture Park.
Skulpturen ”The Lost Correspondent”, som ble gjenfunnet under havoverflaten i Molinere Underwater Sculpture Park.

Tjuvfiske på Grenada

Vi innrømmer å ha brutt loven på Grenada, men det var i uvitenhet! Mens Ingrid satt og leste seg opp i piloten (seileguiden) til området, svømte Petter av gårde med harpun i hånd for å se om denne kunne forbedre fiskelykken utover fiskestangas hittil slunkne fangst. Innen han kom tilbake med et fornøyd glis og en barracuda på spydet, hadde vi funnet ut at dåden hans var lyssky… Vi greier likevel ikke å motstå fristelsen til å vise frem fangsten, og håper at Grenadas myndigheter ikke leser vår beskjedne blogg.

Fiskelykken på Vilja har snudd, om enn på ulovlig vis. Petter greide å felle en barracuda, og endelig kunne vi nyte sjølfanget mat til middag. Vi må innrømme at viten om at fangsten innebar et aldri så lite lovbrudd ikke greide å forringe smaksopplevelsen. Nygrillet barracuda smakte knallgodt!

Et spøkelsesskip?

Surfing til Carriacou

Vi seilte videre nordover mot Carriacou. Eller seilte og seilte… I vindstille måtte vi – for første gang siden vi forlot Europa – kjøre for motor. Surferen vår, Beni, fant nye måter å utnytte kombinasjonen lite vind og motorkjøring.

Det gjelder å se mulighetene, og gripe dem! Det er Beni tankevekkende god til. For selv en seilbåt med Volvo Penta 70 hk motor kan brukes til surfing, når havet er kjedelig fritt for naturlige bølger og vind.

Sandy Island vest for Carriacou

Vi har lenge sett fram mot å nå fram til øy- og dykkerparadiset som venter i øyriket Grenadinene. Sørligste øy i det perlekjedet er Carriacou, og tilhører Grenada. Vi fant ankringsplass på vestkysten, utenfor øya Sandy Island. Nydelig!

Sandy Island er i grunn bare en sandbanke, der noen få busker og palmetrær har funnet rotfeste. Midt på øya er det en liten lagune, med friskt krystallklart vann. Det tar et kvarters tid å gå rundt øya, om en går i rusletempo.
Gutta på tur – Petter & Petter. Life ain’t bad.
Krystallklart vann og sandbunn. Vi lå ikke helt alene utenfor Sandy Island, men det kunne vi saktens tåle.

Selv om vi gjerne skulle vært alene, så trøstet vi oss med at det vel på et vis er et kvalitetsstempel å få selskap av de svære båtene; ikke på grunn av båtenes kvalitet i seg selv, men fordi de stiller så godt forberedt. Megayachtene har nemlig et betalt crew som bruker det meste av året på å forberede de korte periodene der eieren velger å mønstre på. Om disse har valgt seg ut dette stedet, så er det sannsynligvis et ålreit sted. Og så får vi heller glede oss med underholdningsverdien i å ha dem ved sin side.

Det var flere enn oss som fant fram til Sandy Island for å kaste ankeret. Blant annet disse to ”småtassene”.

Seilyachten (se til høyre på bildet ovenfor) hadde live musikk og elegant kveldsdans i måneskinnet framme på dekk for sine gjester. Tidlig neste morgen åpnet megayachten (til venstre på bildet) diverse luker og ut kom den ene vannscooteren etter den andre, samt en rimelig fancy motorbåt og diverse sportsutstyr. Crewet stiller alt opp klart på rekke og rad, før eierne selv kommer ut og gjør hva enn de har lyst på.

Uansett – alle har vi det bra på Sandy Island. Medbragte leker er ikke essensielt på ei vakker palmeøy!

Kokospalmetreklatring. Jon Petter fant en slags teknikk. Karen Marie også…
Solnedgang over Sandy Island. Nydelig

Kveldsbesøk ombord

Å ligge på svai kan være sosialt om en vil! Vi fikk trivelig besøk av to amerikanske par – Mary and Fred, Janelle and Eric -som kom roende over fra nabobåten i dingyen sin. Disse 4 er vante til seiling på ”The Great Lakes” nord i USA. Nå leide de en katamaran i 10 dager for å nyte varmere farvann her i Grenadinene. Det ble vafler og engasjert prat. Vi fikk for øvrig vite at de er lidenskapelige salsadansere. Vi undrer oss over hvorfor vi ikke spilte opp til dans, vi også?! Fillern… Jaja, en må huske å gripe mulighetene som byr seg.

God Påske!

Neste morgen var vi tidlig oppe. Det er Påskeaften, og vi skal få med oss Easterval-festivalen på øya noen få nautiske mil nordenfor oss. Den tilhører et annet land: St. Vincent and the Grenadines, here we come!

Hopp i Havet & God Påske! (Vi er uforskammet påskebrune, men viser i solidaritet til nordmenn og sveitsere i nordøst at selv Karibienseilere har vinterhvit hud her og der…)

 

4.-13. desember, 2017: Advent med øyhopping på Kanariøyene

Det er noe med smaken av å være framme. Vi skulle nå fram til Kanariøyene før jul. Nå er vi her. Riktignok er vi den 4. desember på nordøstspissen av øyriket, og det gjenstår nesten 200 nautiske mil til Las Palmas på Gran Canaria. Der skal vi finne kaiplass til Vilja, før vi om vel en ukes tid reiser til Norge og videre til Tanzania (!) for å feire jul. Men det er definitivt neste kapittel.  Nå er vi framme på Kanariøyene, og har adventsferie i øyparadis. Vi ligger for anker utenfor Playa Francesa på øya La Graciosa sydspiss. Alle har det bra. Life couldn’t be better.

Første frokost etter ankomst til Kanariøyene. Mannskapet har fått seg en god natts søvn, og Beni overrasket med nybakt sveitsisk brød. Vi har det søren meg ikke så verst!

Eller… en liten korrigering av tidligere skildring av perfekte tilstander; vi har to elementer om bord som ikke er helt i form: Skipperen våknet første morgen med lemster kropp og feber, og dassen akter gikk tett og sprutet alskens uhumskheter inn i stedet for ut av båten. Enda godt at vi har et kompetent mannskap som tar seg av de svake & trengende. 😉

Enda godt at vi har et kompetent mannskap som tar seg av de svake & trengende…

Skipper ble igjen om bord for rekonvalesens, mens øvrig mannskap tok et aldri så lite strandhogg!

Oh my God, what a place! Strandhogg på Ihla Graciosa for den friske andelen av mannskapet.
Beni, Ingrid d.y og Geir dro på topptur på 3 av calderaene (nedraste vulkankratere) på La Graciosa.
Utsikt fra toppen av Montaña Amarilla, mot Viljas nye nabolag i Playa Francesina. Lanzarotes nordspiss i bakgrunnen. Landsbyen Caleta del Sebo på Ihla Graciosa skimtes bak til venstre.
Utsikt utover øya og mot nord. Isla de Montaña Clara (t.v.) og Isla de Alegranza (langt der bak).
Karen Marie og Ingrid bygde sandslott med liv & lyst. Ei så fin tomt fortjener et skikkelig palass! Innimellom ble det en liten topptur på nærmeste caldera, for å få opp pulsen og få litt overblikk over øya og øyriket.
Solnedgang over Playa Francesa. På tide å komme seg tilbake til Vilja og se til skipperen.
Skipperen hadde frisknet til i sin ensomhet om bord, og de sosiale antennene var igjen tunet inn. Det ble Jenga utover natten.
Ny morgen på svai utenfor La Graciosa. Alle er i form. Det er bare å nyte.
Hjemmekontor. Skipskantinen byr på kaffe, portvin og sjokoladedonuts.
Nytt strandhogg på La Graciosa. Jon Petter skulle paraglide med en båtnabo, mens vi andre fant på det hjertet lystet; calderatopptur, smak av landsbyliv i Caleta del Sebo, og (som vist på bildet)kanskje det mest spektakulære; utforskning av drømmestranda Playa Montaña Amarilla over og under vannflata.
Playa Montaña Amarilla badet i kveldssol. Fantastisk fint.
Playa Montaña Amarilla i solnedgang.

Vilja kidnappes etter 3 dager på svai. Vi seiler igjen.

En meget lite diskret, dôg vellykket kidnapping av Vilja og hennes eiere fant sted om morgenen den 7/12. I grålysninga ble det liv på dekk. Mannskapet tok skipperen på ordet og kastet loss i grålysningen, uten den minste involvering av Viljas redere, som lå og snorket i forpiggen. Eller snorket gjorde vi vel kanskje ikke; det er meeeget vanskelig å ikke våkne av at ankerkjettingen dras  opp. Men stod opp gjorde vi i alle fall ikke før flere timer senere. Luxus med handlekraftig crew.

God seilvind og flatt hav; hva mer kan en ønske seg? Tja, kanskje en knop eller to mer fart gjennom vannet? Ingrid U. og Geir benyttet perfekte seileforhold til å teste seileteknikk og fintune seilene.
Perfekte seileforhold på dagsseilas langs Lanzarotes vestkyst. Vilja skjøt fart!
Rigelig tid til å teste mer enn seileteknikken. Øverst t.v.: Sekstanten ble tatt fram. Om enn astronavigasjonsberegningene ikke ble tatt til endes, så var det likevel gøy å så smått friske opp ferdighetene. Nederst t.v.: Beni, som er på sin førstereis med denne turen, har løftet seg fra nullnivå til å kunne ta roret selv. Vi er imponert; en time out er absolutt fullt fortjent. Til høyre: Vi fristet fiskelykken, dog uten hell. Artig læll.

Før mørkets frambrudd kom vi fram til Marina Rubicon på Lanzarotes sydspiss. Etter en uke på havet og i paradis, så må det innrømmes at det var med litt uvilje vi kjente på kontrasten ved å være tilbake i sivilisasjonen og en velfrisert marina. Mannskapet ruslet litt stundesløst rundt, før vi forsonet oss med at forandring fryder og gir bedre perspektiv på hva vi har opplevd. Det ble middag ”på by’n”.

2 gode venner; Beni & Karen Marie ute ”på by’n” på Marina Rubicon på Lanzarote.

Las Palmas, here vi come!

Med om lag 120 nm foran oss på siste etappe til Gran Canaria, var det ingen kjære mor; Klokka 04:00 var det liv & røre på Vilja, og noen minutter etter var vi i gang.
Noen ganger er det helt ålreit.

Vi seiler inn i solnedgangen.
Middag før mørket senker seg. Fine forhold – bordet er dekket!
8/12-17: 120 nm seilt på 18 timer. Vi kom fram til Las Palmas før midnatt. Vi ble tatt vel imot av venner fra Trondheim, Sigmund Gismervik og Gunnhild Breirem, som hadde holdt oss oppdatert i forkant om innsjekking og båtplass. De hadde dessuten gjort litt innkjøp av mat & drikke for oss, så neste morgens frokostbord var sikret. Luxus. 🙂 
Så var vi definitivt tilbake i sivilisasjonen. Vilja har fått kaiplass på Muelle Deportivo de Las Palmas. Her ligger hun trygt til Audun & Bergny henter henne den 16/12 for å dra på jule- og nyttårsseilas rundt omkring Kanariøyene.

Mannskapsbytte! Trondhjemssøskenbarn om bord på Vilja.

Så var det dags for at Ingrid d.y. måtte hjem. Shit!

Vi fikk noen formiddagstimer i Las Palmas, før Ingrid d.y. mønstret av og fløy i forveien hjem til Trondheim. Rart å bryte opp «Team Kanari». Menmen – vi andre har enda noen dager i sol & varme før vi følger etter nordover, og flere gode ting er i vente.

Men vi hadde ikke lang tid til gravøl. Vi fikk oss nemlig tidenes adventsgave fra Ingrids storesøster, Karen: Kun et par timer etter at Ingrid d.y. hadde mønstret av, dukket to kjente og kjære damer opp i Las Palmas. Karen Maries søskenbarn, Cecilie & Liv, kom helt fra Trondheim for å få noen dager om bord hos oss & få litt følelsen av hvordan vi har det på sailingvilja. Tanken på sol & sommer i adventstiden var jo heller ikke å forakte.

Karen Marie har fått søskenbarn Cecilie og Liv å leke med! Og vi alle om bord på Vilja får dele en smak av turen vår med familien. Det er både artig og betyr mye for oss.

Vi lærer mer om de store sjøfarerne før oss 😉

For å ha en rød tråd I valg av museer & historielæring på turen, så har vi etterhvert begynt å sentrere oss rundt temaet “De store oppdagerne”. Det har vært interessant og ofte fascinerende å vite mer om de modige menn som krysset hav og kartla verden med farkoster og navigasjonshjelpemidler som er så ufattelig langt unna det utstyr vi har tilgjengelig for vår lille ”oppdagelsesferd” i vår Bavaria 50 seilbåt.

I Las Palmas ble Casa de Colón (Columbusmuseet) prioritert for et besøk. Greit å lære litt mer om den gode Christofer, som peilet ut kursen før oss.

Las Palmas var siste stopp for Christofer Columbus før hans første kryssing av Atlanterhavet i 1492. Så også for oss på Vilja. Dermed var et besøk ved Casa de Colón (Columbus Museum) et naturlig valg.

Christofer Columbus krysset Atlanteren over til Amerika i alt 4 ganger. Fascinerende da å ta I betraktning følgende beskrivelse av den gode Christofer: ”Han visste ikke hvor han skulle, han visste ikke hvor han var da han kom til Amerika, og han var ikke i stand til å beskrive hvor han hadde vært da han kom tilbake.” Med ett følte vi på Vilja oss vellldig godt forberedt, tross vår filosofi om å ”ta det som det kommer, og la veien bli til mens vi går”.

Litt byliv i Las Palmas.

Storesøster på besøk!

Vi visste at ”storesøstersvigerinnetante” Siv var på disse trakter, etter å ha cruiset rundt på Kanariøyene med Harley Davidson sammen med sin kjære. Veldig stas å ha et lite slektstreff i Las Palmas. Innpakkede overraskelser takket vi heller ikke nei til.
Også storesøster Siv fikk/ måtte prøvesmake og godkjenne skinken. Ut ifra smattende godlyd så tolker vi det som at den passerte kvalitetskontrollen med glans.

På svai vest for Las Palmas

Men vi hadde ikke seilt fra oss ennå; hele mannskapet var veldig motiverte for å forlate kaiplass og seile Vilja enda en tur. Med kun et par dager til rådighet, og melding om mye nordavind på siste dag, så falt valget på å legge oss på svai på vestsiden av Las Palmas’ La Isleta.  Igjen kjente vi på hvordan det å ligge på svai føles tusen ganger friere enn å ligge i en marina.

Julerengjøring av Vilja og avskjed for denne gang

Så var vi atter vel i havn i Las Palmas. Vilja skulle ryddes & vaskes og klargjøres for sine nye redere; våre gode venner fra Trondheim, Audun, Bergny og Runa kommer om noen dager for å ta Vilja vårres på jule- og nyttårsseilas rundt Kanariøyene.

Vilja er nyvasket og fin til Audun og Bergny kommer om noen dager og tar hånd om henne.
Ungdommene bød på digg middag siste kveld ombord. Nå hadde Liv frisknet til også, etter å ha vært mer eller mindre utslått med medbragt pest siden hun ankom. God stemning!
Etter 5 måneder på tur har vi innsett at mye av det vi trodde vi ”MÅTTE ha” i livet viste seg å være totalt overflødig. Du verden, hvor digg det er å få ryddet vekk cirka 70 kg med unødvendig stæsj!
Så var det tid for avskjed. Først med vår nyfundne venn Beni, som vi ikke vet om vi noen gang får møte igjen. Deretter med vår gode venn Geir, som skal hjem til julefeiring med familien i Grong.

Så var det tid for avskjed og sceneskifte. Vår gode venn Beni, som vi plukket opp på en brygge i Lagos for 3 uker siden med tanke om en dagsseilas i lag, trer nå inn i rollen som båtpasser & konstituert reder. Vi har invitert ham til å være med oss videre over Atlanteren etter jul, men vet ikke hva han velger å gjøre. Han er jo på fri ferd uten plan… Får vi se ham igjen, mon tro? Uansett, så føler vi oss beriket og heldige som har fått blitt kjent med en så unik & herlig fyr på ferden vår.

Cecilie og Liv fikk seg noen flere timer i Las Palmas, før de tok et senere fly til Trondheim. Og Geir fløy nordover med oss, og tok avskjed på Værnes. Vi er SÅ glade for å ha delt opplevelser på denne langturen vår. Ikke bare bygger vi vennskap når vi deler opplevelser og 24/7 tid i lag slik vi gjør med sailingvilja. Vi skjønner også at det vil føles godt i framtiden at familie og venner har tatt del i turen og kjent på stemningen. På den måten blir turen ikke bare vår, men ”alles”.

Litt ettertanke etter nesten et halvår på tur

Tenke seg til at vi nå har vært 5 måneder på sailingvilja-tur. Vi er fulle av inntrykk. Som vi har vært flinke til å fortelle: Vi føler oss råheldige. MEN – det skal også sies; alt er ikke bare greit hele tiden. Selvfølgelig ikke. At mye er bra sees klarere i et perspektiv som rommer erfaringer på godt & ondt. Et reisebrev eller ti kunne vært skrevet om det å være på langtur og stadig ”i det ukjente”, om det å bo så tett på hverandre 24/7, om samliv & læring for oss 2 voksne ombord som er så totalt ulikt forberedt til turen når det gjelder seileerfaring, om det å ha med en liten 3-åring på langtur, osv. osv.. Tvil, frustrasjon og god, gammeldags hverdagsgruff har definitivt også vært til stede på turen. Men de overskygger likevel langt fra alt det innmari gode i opplevelsene, fellesskapet, og den viten om at vi realiserer en drøm. Vi er mer til stede i nuet enn før, tror vi – men har mye mer å gå på. Av sted, til stede. Det er her vi øver oss på være og stadig mer er.

Nye redere på Vilja i julen og inn i det nye året  

Vilja blir ikke alene i julehøytiden. Om noen dager kommer nemlig våre ”medredere” fra Trondheim; Audun og Bergny, og flytter inn i Vilja. Sammen med datteren Runa blir det julefeiring om bord. Beni passer båten til de kommer, og får seg litt tid med ”egen bopel” på loffeturen sin. Vi kan dra hjem vel vitende om at Vilja er i gode hender. Du snakker om vinn-vinn for oss alle!

Vi er tilbake på Vilja den 16. januar, klare for å krysse Atlanteren. Godt Nytt År!