Gladhistorie for langturfamilien som vil seile raskt og trykt hjem til Norge.
Viljas ferd hjem ved COVID19-pandemiens utbrudd våren 2020 ble formidlet gjennom en artikkelserie publisert på Seilmagasinets nettsider, skrevet av Ingrid. Følgende flaskepost er FEMTE artikkel (av i alt 12) i denne serien, og ble første gang publisert 23.04.2020.
St. THOMAS: Ingrid, Karen og Jon Petter ferdig innklarert i USVI etter å ha seilt fra Sør Amerika
«S/Y Vilja» har seilt til øya St Thomas i de Amerikanske Jomfruøyene (U.S. Virgin Islands, USVI). Innsjekk gikk glattere enn vi hadde våget drømme om. Alt vi hadde klarert opp imot myndighetene i forkant stod ved lag. Etter knappe halvtimen ved toll- og immigrasjonskontoret, med fingeravtrykk-taking og noen siste opplysninger og signaturer, så var vi frie til å vandre hvor enn vi ønsket. Etter 38 dager sammenhengende tid enten til havs eller i karantene i Suriname, så føltes dette – ja nettopp; befriende!
Trygghet, gjensyn og generøsitet
Våre første dager her i USVI er intet annet enn en gladhistorie. En historie som inneholder lettelse, trygghet, gledelige gjensyn, ufattelig generøsitet, surrealistisk luksus, dramatiske historier, og endog for oss på S/Y Vilja en ankerdram en sen kveld med noen trivelige karer fra Estland som er på hjemvei etter en gjennomført antarktisk – men avbrutt arktisk – ekspedisjon. Det viste seg at vi skålet med intet mindre enn Estlands tidligere justis- og innenriksminister, en estisk folkrockstjerne og en nasjonal mester gjennom ti år i Formel500 båtrace! Og Ingrid hadde holdt alle disse mennene i hendene før… (Mer om dette finurlige (sammen)treff senere i en egen artikkel.)
FAST GRUNN: Karen Marie har fått landlov!
«Welcome to the U.S.A., sailing yacht Vilja!»
Allerede ved innseilingen sent onsdags kveld ble vi hilst velkommen av seilervenner: «Welcome to the United States of America, sailing yacht Vilja!» lød det klart og tydelig over Vhf kanal 16. Det var den velkjente stemmen til vår venn Warren på amerikanske S/Y Eliana, en soloseiler fra San Fransisco, som vi har møtt i New Zealand, Indonesia, Madagaskar og Sør-Afrika tidligere. Det vanket amerikanske donuts og kaffe servert på brygga til frokost av den gode Warren. Utover dagen kom flere av våre venner inn med dinghyene sine fra ankringsplassene rundt omkring, for gledelige gjensyn. Alle har vi det bra. Men alle har vi også til felles at våre planer er snudd på hodet. Og vi er bekymret for våre venner andre steder, som opplever å være fanget av reguleringene, eller det andre ytterpunktet; forvist.
KARIBIA: Utsikt mot ankringsplassen i Charlotte Amailie på St Thomas
Et pusterom
Slik det ser ut nå, så har vi funnet oss et åpent fristed midt i et innesperret Karibien. Som eneste karibiske øyrike, så holder dette amerikanske territoriet grensene forholdsvis åpne. Det gjør at hundrevis av båter har søkt tilflukt her. I neste uke meldes det at guvernøren har godkjent at en «flåte» på om lag 50 flere seilbåter anløper St Thomas, som et ankringssted på sin vei til USA. Da blir det rimelig fullt med småbåter her. Myndighetene har prøvd å imøtekomme det økende behovet for ankringsplasser ved å åpne opp flere bukter for oss. Samtidig er det visst forunderlig stille her i forhold til normalen på øya, da cruisebåtene pleier å anløpe i hopetall. I løpet av en dag slippes ofte flere titusentalls passasjerer i land på St. Thomas. Når cruisebåtene på grunn av koronapandemien ikke får lov til å seile i Karibiens øyparadiser så oppleves dette som unntakstilstand.
Utstyr mottatt fra Norge
Pakken med nye innervant fra våre kompetente fagfolk innen rigg hjemme i Norge; Riggmaster AS i Trondheim, ventet på oss ved ankomst. Bare tre dager tok det fra den ble sendt til den ankom! Ny toppakning til generatoren var også behørig innlemmet i pakken. Så nå blir både sikkerhet og komfort sikret ytterligere på Vilja. Kapteinens glade ansikt blir en smule slettere i det en bekymringsrynke eller tre glattet seg ut.
UTSTYR: Pick-up av pakken fra Riggmaster ved Ingrid Marie Widveys kontor.
Stor generøsitet fra Karmøyværinger på øya
Karmøyværingen Ingrid Marie Widvey og datteren Sophia(9) har begge gjort vår hverdag på Vilja til en jublende glad en, for både store og små. Det begynte med det praktiske i å ha en postadresse å sende pakken med teknisk utstyr til fra Norge. En seilervenn satte oss i kontakt med Widvey. Siden ankomst har hun vært hjelpsomheten selv. Vi får antagelig låne en villa av henne i noen dager, siden den står tom i disse COVID-tider der turismen er på vent. Livet på landejorda blir en eksotisk opplevelse for oss som har bodd på båt i fem år nå! Men nå først har vår gode hjelper Ingrid Marie delt av sine opparbeidede bonuspoeng og sørget for at vi kan ligge fem døgn ekstra i marinaen Yacht Haven Grande. Ikke bare er det avslappende og trygt her; det er en kulturstudie i seg selv å ligge blant megayachter i hundremillionerkronersklassen og deres mannskap. Vår SailingVilja-ferd rundt Jorden har vært – og er stadig – en reise rik på kontraster!
Vår vesle frøken får drømmegave
LEKER: Gavmilde Sophia har gitt Karen Marie alskens skatter fra sin egne leker
Neste drømmegave kom fra unge Sophia (9) til vår unge matros i form av fire fulle bager med bøker, leker og klær midt i blinken for en 5-åring. Det er så mange drømmer som går i oppfyllelse for vår vesle jente, at hun knapt vet hvilken fot hun skal stå på. Like himmelfalne er vel vi foreldre også, som i tre år etter beste evne har prøvd (med blandet hell) å holde mengden leker nede til et «sjødyktig» nivå. Nå tenker vi imidlertid som så at vi vel tåler å fylle på med litt gøyal bagasje, nå som gjestelugaren står tom og planer om ekstra mannskap er kansellert. Vi skal dessuten huske på givernes mantra om å «pass it on», det vil si gi videre til de neste vi møter som kan trenge en håndsrekning. De to karmøyværingene har gjennomlevd flere større orkaner her på Jomfruøyene, og virkelig fått kjenne på kroppen styrken som ligger i å dele og å hjelpe hverandre.
Hjemveien er uviss
Hvilken rute vi velger å ta hjemover er uviss. Vi holder vår opprinnelige plan om å ta den nordlige ruten om Grønland åpen, men med ulike alternativer for hvor vi eventuelt vil kunne stoppe på veien dit. Alternativet vil være direkteruten over Atlanteren, eventuelt via Azorene og UK om vi får stoppe der. Hva som faktisk vil være mulig og riktig i praksis avhenger helt av utviklingen i Verden i ukene som kommer.
Webinar om langdistanseseiling i COVID-tider
Seilerguruen Jimmy Cornell har gått ut med oppfordringen til seilere om å legge planer om langdistanseseiling på vent i 1,5 – 2 år på grunn av COVID-pandemien. Når en respektert mentor uttaler seg i den retning, så vil det nok påvirke manges valg. Vi kjenner vi er heldige som har fullført vår jordomseiling, og er nesten framme i Norge nå. Vi må bare bestemme oss for hvilken rute som virker mest hensiktsmessig for hjemveien. På lørdag skal vi følge Cornells webinar om konsekvensene av koronakrisen for langdistanseseiling og -planlegging, og oppdatering om de siste data om klimaendring (25. april kl.1600 UTC, påmelding via info@cornellsailing.com).
Sammen for å sikre tryggest mulig hjemvei
Vi er med i en WhatsApp-gruppe med tittelen «Sailing Home». Med den forsøkes å koordinere seilerne som befinner seg i Karibien og tenker seg hjem til Norge og Nord-Europa i år. Siste utvikling der er at en tysk organisasjon har tatt på seg å kjempe vår sak fra den siden av kjølen. Vi tror at en samlet røst for flere titalls båter vil kunne høres tydeligere opp imot myndigheter. Håpet er å sikre klare og humane regler for oss langdistanseseilere på vei hjemover ved havner underveis. Vi ber om trygghet og mulighet for hvile og proviantering/ bunkring på veien hjem over storhavet.
ST. Thomas: Vilja blir en liten jolle i nabolaget
Faktaboks innsatt i artikkelen av Seilmagasinet:
«Diskusjonene rundt returreisen over havet er aktiv mellom seilerne. Flere grupper i sosiale media er opprettet med tanke på å kunne koordinere avreise, rute og/eller stå samlet opp imot myndighetene i de havnene vi håper å kunne stoppe. Vi har sett en liste på 128 båter fra Nord-Europa som skal krysse Atlanteren i år, de aller fleste tenker seg via Azorene (om mulig). 8 norske båter står på listen. Men vår Vilja er ikke registrert ennå, så listen er nok i realiteten lengre.
Azorene tillater per nå stopp for proviantering og fylling av diesel, men ingen får gå i land. Det er dessuten varslet at ytterligere innstramminger vurderes, slik at seilerne ikke kan kalkulere med å kunne stoppe der. Å ikke kunne stoppe i Azorene (i luftlinje 2250 nm fra der vi er) utgjør mye, både i distanse og i mulighet til å predikere vær. Det vil i praksis endre minimum sammenhengende distanse med mer enn 50 prosent til 3450nm (luftlinje) – vel å merke om vi får stoppe i UK…» (kilde: Seilmagasinet)
Den 19. mai landet vi med fly i Martinique, etter en 2-ukers svipptur hjemom Norge.
10 måneder etter avreise fra Grilstad Marina i Trondheim står vi nå på startstreken for jordomseiling. 7560 nautiske mil er tilbakelagt. Det er bare blåbær i forhold til hva vi som står foran oss!
Fantasirute (rød linje) for jordomseiling med S/Y Vilja. Avreise fra Martinique ble 26. mai, 2018. Forventet ankomst til Norge er høsten 2020, til skolestart i Svolvær for Karen Marie. Det gjenstår litt seiling før den tid, for å si det mildt…
Én uke i Martinique før avreise, med forberedelser, venner og sightseeing
Tilbake i Frankrike, eller i alle fall Martinique.
Så var vi tilbake i Martinique (les: Frankrike). Den første uka var firkløveret på Vilja; Karen Marie, Ingrid, Jon Petter og nypåmønstret matros & skipslege Otto Inge Molvær, beskjeftiget med forberedelser, gjensyn med venner og sightseeing.
Det viste seg å være utvidet langhelg på Martinique, med både pinsehelg og Abolition Day. Sistnevnte er en fridag spesielt for Martininque, som markerer avskaffelsen av slaveriet. Med stengte butikker var det lite vi kunne gjøre av tekniske forberedelser til turen. Med leiebil dro vi på sightseeingtur på sørvestsiden av øya. Det ble en dag med tema som passet godt til temaet for høytiden på øya; slaveriet i Karibien.
Sightseeing med historien om slaveriet som tema
Import av nye slaver til Karibien ble forbudt i 1815, men handelen fortsatte i flere tiår etterpå der slaveskipene kom til land i nattens mulm og mørke. Dette gjorde ilandstigningen desto mer farefull. Den 8. april i 1830 fant en tragedie sted rundt klippene til Diamanten på sørvestkysten av Martinique. Etter et mislykket ankringsforsøk, ble et slaveskip ubønnhørlig knust imot klippene. Skipets navn og nasjonalitet ble aldri avdekket. 46 døde ble skylt i land i Anse Caffard (Caffardbukta). Slavehandlerne ble begravet på kirkegården, mens de døde slavene ble begravet på stranden der et minnesmerke nå er reist. 86 mennesker overlevde – alle var slaver. Disse ble tatt til fange og solgt i Fort-de-France.
Minnesmerket Anse Caffard Memorial er laget av Laurent Valére fra Martinique. Den ble reist i 1998, i forbindelse med markeringen av det var 150 år siden slavene i Fransk Vestindia (De franske Antillene) ble satt fri. Minnesmerket består av totalt 15 statuer i betong og sand, der hver statue er 2,5 meter høy og veier 4 tonn. Statuene er stilt opp i en trekant, som refererer til Trekanthandelen av slaver og varer mellom Europa, Vest-Afrika og Karibien. Figurene står og ser i retningen skipet kom fra; mot Guinea- gulfen (110°). En kan gå mellom statuene og se og ta på. Vi ga oss litt tid til ettertanke ved monumentet. Historien om slavehandel har fulgt oss hele veien på vår seilas, fra Europa via Kapp Verde (og vår avstikker via Zanzibar i januar) i Afrika, og over Atlanteren til Karibien. For hver påminner og nytt innblikk i historien øker følelsen av avmakt og forferdelse over denne skampletten som slavehandelen utgjør i vår historie.
Besøk ved utendørsmuséet La Savane des Esclaves (Slavesavannen)
Slavekvarterene var bygd på rekke for å gi oversiktlighet for slavedriverne. Levekårene var ulevelige, tortur- og avstraffelsesmetodene ufattelige.
Utendørsmuséet La Savane des Esclaves er bygd og eid på privat initiativ, for å bevare historie og bygge identitet for befolkningen på Martinique. Den tar for seg historie- og kulturarv fra den opprinnelige indianerbefolkningen som bosatte øyene før europeerne gjorde sitt inntog, samt forteller historien som slavehandelen og slavenes levekår både under slaveperioden samt etter slaveriets avskaffelse. Vi nøyer oss med å vise glimt fra hva vi så ved besøket, så får andre kilder stå for gjenfortelling av historien som muséet omhandler.
Etter avskaffelsen av slaveriet ble slavene satt fri. Uten eiendeler eller noen form for midler var livet i frihet langt fra et enkelt liv. Muséet forteller også denne historien om livet etter slaveriets avskaffelse. Her; Jon Petter og Karen Marie ved en rekonstruksjon av en typisk hytte for en frigjort slave.
Et besøk ved La Savane des Esclaves gir også et innblikk i karibisk indianerkultur og –historie.
Joséphines hjemsted – kvinnen som (trolig) forårsaket slaveriets gjeninnførelse i Frankrike
Frankrikes første keiserinne, Joséphine, ble født i Martinique. Hennes hjemsted er bevart i Musee de la Pagerie. Vi rakk å stikke innom så vidt. Men satte vel så pris på å lese oss opp på historien i forkant. Denne damen levde et temmelig leseverdig liv, så et googlesøk anbefales til den som er interessert i intriger og intrikate menneskeskjebner.
Keiserinne Joséphines hjemsted og sukkerplantasje i Les Trois-Îlets.
Besøket til denne kvinnens hjemsted passet dessuten inn i vår sightseeingturs tematikk om slaveriet i Karibien. Slaveriet ble avskaffet i Frankrike i 1789, men ble gjeninnført i 1804, like etter at Napoleon og Josephine hadde kommet til tronen. Det sies at det var Josephine som var pådriver for dette, for å styrke familien hjemme i Martinique sine økonomiske interesser i den sviktende sukkerplantasjeindustrien.
Med denne lille visitten sa vi oss fornøyde med dagens inntrykk og lærdom. Og vi satte pris på erkjennelsen av at ved å ta oss litt tid til å se og lære mer om øyas historie, fikk vi et interessant innblikk i ei øy som rommer adskillig mer kultur og historie enn førsteinntrykket som den moderne glansede marinaen vi hadde tilbragt det meste av tiden i hadde gitt oss.
Gjensyn med gamle lekekompiser og venner, og møte med nye
Le Marin er et møtepunkt for seilbåter i Karibien. Ikke overraskende traff vi både gamle og nye seilevenner der! Gleden var stor da vi gjenkjente Andromeda og familien Hervard. De hadde vært i Martinique i flere uker nå, i påvente av deler for å fixe diverse teknisk trøbbel med watermaker og annet. I dagene som fulgte fikk vi flere treffpunkt, med prat over en kopp kaffe, lekestunder for jentene og selv en liten ”roadtrip” med leiebil for Ingrid og Steve på jakt etter filter til hovedmotoren. Vi fant, vi fant!
Gjensyn med våre gode venner på S/Y Andromeda – for tredje gang! Første gang var Las Palmas, neste gang var i Martinique for en måned siden. Nå ble vi KJEMPEglade for å få tid til lek og å bli enda bedre kjent med hele denne herlige gjengen: mamma Aina, pappa Steve, Elliot, Colin, Sara og Mia.
S/Y Andromeda igjen klar for seilas. Vi vinket farvel til dem, da de endelig kunne seile sørover med friskmeldt båt. Planen deres er å overvintre og seile sør for orkanbeltet.
Vi ble også kjent med en familie om bord på S/Y Binome; Anika (3), mamma Megan fra USA og pappa Jerome fra Frankrike. De hadde nettopp flyttet om bord i båten sin og var godt i gang med klargjøring av båt & hjem – og gjør seg erfaringer og tanker som vi kjenner oss igjen i fra vår nysettlerfase i Grilstad marina.
Playdates med lille fransk-amerikanske Anika og hennes mamma Megan. De har nettopp flyttet in i båten sin S/V Binome, og planlegger å seile på ubestemt tid i Karibien og Latin-Amerika.
Vilja pleies og fylles for Stillehavskryssing
Riggsjekk og utskifting av babyvanter utført av Caraibe Marine i Le Marin.
Da høytidsdagene var over og hjulene i maskineriet igjen begynte å gå rundt i Martinique, så flasket tingene seg, én etter én. Etter krav fra forsikringsselskapet Pantaenius, så fikk vi gjennomført riggsjekk på båten før Stillehavskryssingen. Denne medførte utskifting av to stykk babyvant (D2) og babyforstag. Jon Petter tok selv og utførte diverse vedlikehold, med god hjelp fra Otto. Ødelagt låssylinder for tenningsnøkkelen ble reparert, øvre rorlagerbolter ble etterstrammet, styremaskinen ble kontrollert etter tidligere innstramming av bolter, Victron inverter/ lader ble programmert og tilkoblet kontrollpanel (HURRA! Nå virker alt som det skal!), ulyd i elektrisk genoarull ble kontrollert av fagperson og vurdert som ok, tæringsskade i VHF høyttaler ute i utbedret.
Imens bunkret Ingrid opp båten med ”noen tonn” mat. Puslespill og orden i matlagrene er nå blitt en anerkjent ”skill” som er nødvendig for å greie seg lenge uten tilgang til butikk. Med denne matmengden tror Ingrid seriøst at vi kan overleve å seile jorda rundt non-stop – om enn det vil kunne resultere i en touch av sjørbuk… Vi blir stadig gladere i vår gode Vilja, som har så mye og tørr stuveplass under dørken.
Mye mat kan bunkres, men noen livsnødvendigheter så som iskrem er ferskvare. Derfor passet vi omhyggelig på å bunkre opp dette viktige kosttilskudd innabords eget legeme før avreise.
Klar ferdig gå! Otto tok første rorvakt fra Le Marin, og satte kurs for Bonaire.
En gløtt under dekk fra silkeseilasen til Bonaire. Merk: Båten er i vater. Ting ligger strødd utover bordet. Hvem skulle trodd at her seiles det i 7 knops fart?! Det eneste som røper at det faktisk er bevegelse i båten er matros Ottos antydning til sjøbein bak oppvasken. Såpass må det være!
Vi satte kursen 253 grader på autopiloten i retning Bonaire like utenfor land av Martinique. Den behøvde ikke å korrigeres en eneste gang før vi sneiet sørenden av Bonaire 500 nautiske mil og 3,5 døgn senere!!!
Seilasen til Bonaire var den smooootheste vi har hatt hittil! Om denne seilasen hadde vært dokumentert på film, så ville den kunnet friste selv en landkrabbe med vannskrekk utpå havet! Vi nøt roen, der en fin bris blåste oss av gårde i 6-8 knops fart, nesten flat sjø og et passe deilig varmt klima der shorts og t-skjorte var eneste habitt selv på nattseilasene! Balsam for sjelen.
Vi prøvde fiskelykken, men fremdeles uten hell. Spennende likevel!
30. mai – 1.juni: Touchdown i Bonaire med en smak av Nederland og krystallklart vann
Vi kom fram til Kralendijk, hovedstaden på Bonaire, like før midnatt. Alle buoyer var opptatt, så i nattens mulm og mørke ”tjuvparkerte” vi ved bunkringskaia i Village Marina. Det er faktisk ikke lov å ligge for anker i Bonaire, ettersom hele kystlinjen er et naturreservat og omkranset av fredete korallrev. Alle buoyer viste seg å være opptatt, så vi følte oss heldige da vi fikk tildelt siste ledige kaiplass på lovlig vis i Village Marina neste morgen.
Touchdown i Kralendijk på Bonaire. Godt med litt sand under føttene!
Hverdagsglimt fra Kralendijk: Fisk i løsvekt!
Bonaire er den vestligste og minst utbygde av de såkalte ABC-øyene. Øya tilhører Nederland, og har status som en nederlandsk kommune. Den er kjent blant annet for sine lange tradisjoner som saltprodusent. Silhuetten av den egentlig flate øya er preget av de spisse fjellene av salt som ruver i sør. Faktisk produseres det 500 000 tonn salt på øya årlig! Et annet varemerke er krystallklart vann og fantastiske forhold for snorkling og dykking. Vi hadde hørt at denne øya var vel verdt et besøk. Så selv om iveren etter å nå fram til Panama og stille oss i kø for transit gjennom kanalen til Stillehavet var stor, så tok lysten til å ta en nærmere kikk overhånd og vi ”stakk innom” øyas hovedstad Kralendijk for et par dagers touchdown.
Besøk ved TERRAMAR museum for å lære litt om Bonaires historie
Det ble et lite museumsbesøk også. Med så lite tid på et sted, så var det ålreit å få en hurtigoppdatering på øyas historie og nåtid.
TERRAMAR museum viste seg å være nytt og fint, med ”akkurat passe” mengde informasjon om mange ulike tema.
Igjen dukket slavehandelen opp som en vesentlig og mørk flekk i øyas historie. Ta en kikk på ”plankartet” på bildet (nederst til venstre) som viser hvordan slavene ble plassert i slaveskipene. Dette er til å bli kvalm av, og en sitter igjen med erkjennelsen av at mennesker er i stand til å gjøre umenneskelige ting mot hverandre…
Vi lærte at mellom 1441 og 1867 transporterte europeerne 12,5 millioner slaver fra Afrika til Europa og Amerika på i alt cirka 35 000 skipstransporter. Bare 25 prosent av slavene i Bonaire var privat eiendom, den store trefjerdedelen var eid av det offentlige. De jobbet i saltverkene, i aloe vera plantasjene eller som tjenestefolk, men også som snekkere, bakere, etc. En snedig historie var det jo å høre at da øyas kirurg døde i 1816, så tok slaven hans over praksisen! Likeså bestod hele Bonaires politistyrke på 1840-tallet av 5 slaver! Slaveriet ble avskaffet i de nederlandske koloniene først i 1863, 25 år etter de britiske koloniene og 15 år etter de franske.
Et par av de ulike tema fra TERRAMAR museum; slaveri ets redsler og dramatisk skipshistorie.
Mye dramatisk skipshistorie ble også fortalt i museumet. Blant annet historien om den nederlandske fregatten Alphens tragiske endelikt i 1778, da den sprengtes i luften (se bildet øverst til venstre i collagen). Dette var angivelig et resultat av en viss førstekonstabel Gustaaf Hendrick Arens selvmord, etter å nettopp ha blitt anklaget for tyveri. Mens alle om bord satt og spiste frokost, skal den avsatte førstekonstabelen angivelig ha gått inn i båtens kruttlager med en tent sigar i hånden, mens han mumlet ”I dag skal vi alle spise frokost i himmelen”. Med seg inn i døden tok han 206 (av totalt 217) av båtens mannskap, samt mange sivile på land som enten ble drept av eksplosjonen eller av de omkringliggende båtene som ble skylt inn på land av den over 3 meter høye bølgen som eksplosjonen utløste.
Enda flere gjensyn med seilervenner
Tenk å møte kjentfolk i Bonaire! Det gjorde vi, og det var SKIKKELIG trivelig!
Farvel Bonaire. Vi sees forhåpentligvis igjen!
Så tok vi oss litt kveldskake og snorklet litt, før vi sent på kvelden satte seil med kurs videre mot Panama.
Litt kveldskake (les: kveldsmat) før vi seiler videre.
Vi fikk snorklet én tur. Og svaret er ”Ja, vannet er krystallklart” i Bonaire. Anbefales! Vi fikk ikke nok, og vil tilbake!
Vi kunne tilbragt enda mye mer tid på Bonaire og de andre ABC-øyene. Kan hende blir det et gjensyn i framtiden? Men vi må videre! Om fire uker lander venner med fly i Galapagos, klare for å utforske det eventyrlige øyriket sammen med oss på Vilja. Men Galapagos er enda et par tusen nautiske mil (i luftlunje!) unna, og mellom der møter vi på fastland som må passeres via Panamakanalen. Vi føler litt på tidspresset, men er også motiverte for videre fremdrift, for vi vet at vi har mye å glede oss til.
Om du trenger teknisk assistanse til seilbåten din i Karibien, så er det Trinidad eller Martinique som gjelder. Vel, Trinidad lot vi fare til fordel for time-out. Nå er det ingen bønn lenger; vi trenger førstehjelp til Victron inverteren vår, og det er enda mange punkt på kapteinens må-liste som begynner å gå på humøret løs. Vi satte kursen for Martinique, eller Frankrike kan en vel like gjerne si. For Martinique tilhører Frankrike, og viste seg nettopp å være; ja, som Frankrike.
Etter å ha vært i 2 måneder i Karibien, et øyrike der folk oppgir fødselsåret til barna sine ut ifra antall år før/ etter Bob Marley døde, så var det rett og slett et kultursjokk å komme til Martinique. Det var med motvilje at vi skjønte at nå var vi kommet ”hjem” til Europa. Vi har slettes ikke lyst til å være hjemme her. Tvert imot – vi har jo seilt 8000 nautiske mil for å komme til Karibien, for helsike!
Så hva skjer’a?
Home sweet home! Så Vilja blir altså hjemmet vårt i enda mange år. Dette vil garantert forme vår lille frøken på livstid på flere måter enn vi i dag overskuer. Vel, det hevdes i alle fall at båtfolk er enkle å ha i hus og krever lite for å være fornøyde med livet og fasilitetene. Her; et lite innblikk i bakenforliggende årsak…
I løpet av de første dagene i Martinique tar vi valget: Vi seiler ikke Vilja hjem til Norge i år. Vi går for jordomseiling! Det setter i gang en serie av nødvendige gjøremål, og vi går over fra tanke til handling. Båten skal tas opp på land og rigges for Stillehavskryssing. Vi skal til Norge i mai for å få med oss familiemilepæler der. Og innimellom der har vi ambisjoner om å seile til Dominica i nord. Og så er det de delene vi har bestilt til St. Lucia i sør som må hentes. Yikes! Her er det bare å ta en ting om gangen, så kommer vi nok helskinna gjennom det til slutt!
Litt sightseeing mens vi venter…
Vi prøver å få til en hverdag som fungerer for alle. Prosjekt ”Sikre at Vilja er i tipp topp shape” er igangsatt, i regi av Jon Petter. Ingrid tar seg av det administrative: Visumsøknader, søknad om seiletillatelser for Panamakanalen og Galapagos (en søknadsprosess som har om lag 6 ukers behandlingstid!), søknad på jobb i New Zealand (jobb for gratis kost og losji), tegning av privat helseforsikring når folketrygden ikke lenger dekker oss, etc. etc. (Sailingvilja-bloggen blir lagt på is enn så lenge, for nå må så mye annet prioriteres. Hvilket forklarer hvorfor denne flaskeposten skrives 2 måneder tidsforsinket…).
Men – vi er jo i Martinique, og vi HAR jo tross alt fri! Når Jon Petter tok diverse dypdykk i maskinrommet, så tok Ingrid og Karen Marie egen hverdag fatt og fant på ting på land.
Le Marin er ikke akkurat en typisk familiedestinasjon. Faktisk er den en smule kjip; en diger marina med små båtsjapper og personlighetsløse restauranter. Ingen badestrand, ingen grøntareal, ingen reggaemusikk, skrål og stemning blant lokalbefolkning i gatene. Hva skulle vi finne på?
Et forvokst palmetre fungerer fint som en litt eksotisk utgave av trehytte.
Tja… Karen Marie bladde i et fransk sightseeing-magasin og pekte seg ut en vindmølle. Da ble det slik. Vi tok bussen til romdestilleriet ”Le Trois Rivières”. Der fikk vi faktisk en fin ettermiddag sammen. Og returnerte hjem uten rom, men med en flaske sukkerrør-sirup. Siden har v i vært selvutnevnte bartendere med spesialiteten ”sirup +lime + vann”. Mulig dette er inngangsporten for Karen Marie til en framtid som paraplydrinkelsker, litt ala å venne seg på å drikke kaffe via kaffe latte? Vel vel, hun eksponeres for adskillig mer ukonvensjonelle ting enn dette, den lille damen, så denne passerer glatt.
Trois Rivières romdestilleri. Det var vindmølla vi kom hit for. Men når vi først var her, så tok vi hele runden med omvisning på det gamle anlegget og prøvesmaking av diverse årganger og typer rom (for Ingrid, vel å merke). Vi ble værende her flere timer, og var såre fornøyde med ettermiddagen vår.
Og så enda litt mer sightseeing, denne gang en titt innom den fine gamle kirken ”Église catholique Saint-Étienne du Marin” i Le Marin.
Ps! Dere kan kanskje lese mellom linjene her at jeg (Ingrid) var litt desperado og i beit for de store, kreative idéer her en stund. Jeg mener: å ta med seg 3-åringen sin på romdestilleri og til en liten, lokal kirke som «highlights of the day». Hehe, ja da står det i grunn litt smått til. Men sånn var Le Marin for oss. Vi knekte ikke helt koden. Og hodene våre var mer enn en smule overfylte av alt vi måtte, burde og kunne gjøre av praktiske gjøremål. Vi gjorde så godt vi kunne, og fikk det til rimelig greit!
Og så var det noen definitive høydepunkt:
Til anker i St. Anne: Nok en ankringsplass med nye seilervenner og gode stunder
Storebror Petter har seilt med oss i 1,5 måneder nå, og vi kan nesten ikke huske på hvordan familielivet var uten ham. For en gave å gi oss selv denne anledningen til å ha en liten «søskenflokk» hjemme hos oss. Vi vet de begge koser seg; ja, det gjør vi hele gjengen. Vi setter ubeskrivelig pris på å ha Petter her.
Sannelig sørget Karen Marie – med god hjelp fra fiskeentusiast og storebror Petter – for at det ble fangst på hennes stang også. Det ble catch and release. Viktig mål oppnådd samme søren!
21.april, 2018: Karen Marie fyller 3½ år!
Vi la oss for anker utenfor St. Anne litt sørøst for Le Marin i noen dager. Du Verden, der var det ufattelig mye triveligere enn å ligge inne i den moderne og overfylte marinaen!
Og plutselig, men langt fra glemt eller uten forventninger, fylte Karen Marie 3,5 år den 21. april! Hungrige etter litt annet innslag enn det praktiske, så ble dagen imøtekommet med planer om storstilt feiring. Pappa og Mamma tok time-out fra alt det praktiske. Nå var det halvtårsfødselsdag som gjaldt!
Det ble feiring til langt over midnatt. Og etter at jubilanten og hennes søvndrukne Mamma hadde gått til sengs, så tok gutta fram Monopolspillet og holdt det gående til langt utpå morgenkvisten. Dere kan jo av bildene gjette hvem det er som vant…
Alle gode ting er tre! Vår Karen Marie Vilja, vårt hjem S/Y Vilja, og sannelig fant vi enda en nydelig Vilja i St. Anne!
Da vi var i Tobago etterlyste vi seilere med barn på Facebooksiden til «Langturseilere». Vi fikk ett napp; Om bord på den norske båten Totiki skulle det visstnok være ei lite jenta på 3 år som het Vilja. De var på vei sørover fra Guadalope til Tobago. Kanskje ville vi møtes på kryssende kurs?! Mammaene Ingrid og Kari holdt sporadisk kontakt via Messenger i et par måneder. Og så – endelig – i St. Anne viste det seg at vi lå til anker i samme bukt som Totiki! Det var med spenning vi lette etter båten. Og med et bredt gjenkjennende glis at vi skjønte hvilken det var: En liten jente i lyseblå prinsessekjole spankulerte på dekk på en av båtene. Ingen tvil! På egne prinsesser kjenner en andres. 🙂
Og snipp snapp snute – vi ble kjent med den triveligste familie som tenkes kan. Skikkelig kjemiklaff fra første stund med alle tre; veslefrøken Vilja, mamma Kari og pappa Ludvik. Du Verden, så heldige vi er!
Det var ikke bare de yngste damene som fant tonen.
Gjensyn med S/Y Andromeda
Det viste seg at bukta i St. Anne kunne by på mange fine folk, ikke minst gjensyn med familien på S/Y Andromeda, som Jon Petter og Karen Marie hadde hatt et par trivelige stunder med i Las Palmas på Gran Canaria.
Verden er liten, i alle fall seilersamfunnet på Atlanterhavssiden: Overraskende og gledelig gjensyn med Aina, Steve, Elliot, Colin, Sara og Mia om bord på S/Y Andromeda. Sist vi møtte dem var i Las Palmas. Nå lå de tilfeldigvis for anker rett ved siden av oss i Martinique. Vi avtalte å møtes på stranda før sola gikk ned.
Vi ble kjent med Anneli og Nils fra Sverige som seiler Walkabout i 3 år til. De skal krysse Stillehavet neste år. Før det skal Karibien og Latin-Amerika utforskes. Her et glimt av dem da de seilte sørover. Det skulle bli trivelig gjensyn med dem i Bonaire om vel en måneds tid (men det visste vi ikke da dette bildet ble tatt).
Dugnad – klar ferdig gå!
Så var det ingen vei utenom: Vilja skulle opp av vannet og få vårpuss. Vi hadde leid plass på Carenantilles Shipyard i Le Marin. Ikke det billigste alternativet, men vi vet at her får vi tak i alt av utstyr og ekspertise dersom det skulle vise seg behov for noe ekstra.
Vilja løftes opp i vugga på Carenantilles i Le Marin, Martinique.
Tusenlappene ryr ut når en ligger med båten på land i Martinique. Vi satte inn et skikkelig arbeidsstøt og gjorde unna masse i løpet av tre intensive døgn på land.
Hmmm, finn 5 feil.. eller i alle fall én?! Et sjarmerende bilde ved første øyekast, med lillesøster som bunnsmører båt. Men…kremt… Storebror på 23 år i kjeledress og gassmaske. Lillesøster på 3 år iført ullpysjamas fra Polarn o Pyret…(!) Til vårt forsvar skal sies: Karen Marie var en temmelig ”flyktig” arbeidskraft og la opp til 1-minuttsbolker à 1 intervall per døgn ;-).
Disse tiltakene fikk vi gjort:
Høytrykksspylt og bunnsmurt skrog, kjøl og ror
Polert skroget
Spesialbehandlet tilgang til rust på kjølen
Forsterket øvre innfesting til rorlageret
Pusset seildrev og baugpropell
Byttet sink-anoder
Satt navn på Vilja, babord side
Vilja på Carenantilles ”by night”.Å bo på en shipyard nattestid er i grunn litt stemningsfullt, om en har blikket åpent og vil se det gjennom de «brillene».
Endelig fikk vi klistret på Viljas gode navn på babord side. Fram til nå har hun måttet nøye seg med å være navnemerket på styrbord side og hekken.
Tilbake i vannet. Hi-5! til hele dugnadsgjengen. Mission completed!
Og så var det over & ut. Crewet tar seg en velfortjent time-out.
Hengekøye ala shipyard.
Sosialt på Carenantilles etter mørkets frembrudd
Tricia og Steve Frary og deres to ungdommer Elizabeth og Nathaniel fra Connecticut i USA seiler med S/Y Arrluuk, et smykkeskrin av en seilbåt på langtur i Karibien. Tanken på å legge av sted over Stillehavet er til modning i familien. Vi ble invitert på middag om bord en kveld mens båten vår var litt endevendt i dugnaden. Det ga et deilig avbrekk og en anledning til å dele tanker og ideer om seilerlivet. En god kveld.
Én dag med sightseeing på Martinique før vi søker ny havner
Båten ble satt tilbake i vannet på en lørdag. Vi hadde leiebil fram til mandag. På søndagen fant vi ut at nå skyldte vi både oss selv og Martinique å ta en kikk på øya litt utenfor ”kjedelige” Le Marin. Vi dro på sightseeing!
Den vakre hagen i regnskogen: Jardin de Balata
Jardin de Balata viste seg å være vakker og eksotisk. Men overraskende liten og kompakt der den var anlagt i bakkene midt i en regnskog. Noe ganske annet en de herskapelige vidslåtte hagene rundt Skottlands mange slott og herskapshus. Vi skulle nok helst visst mer om blomster for å fullt ut verdsette denne hagen. Men en fin opplevelse ga den selv oss blomsteranalfabeter.
En kan gå høyt oppe i tretoppene i Jardin de Balata og se ned på hagen. Morsom idé å vise hagen fram fra et fugleperspektiv.
”Vi hadde hørt mye positivt fra flere om en vakker åpen hage sånn noenlunde ”midt på” øya: Jardin de Balata. Siden vi hadde så positive erfaringer fra besøkene vi gjorde ved diverse herskapelige hager i Skottland, så fristet tanken på å se en ”fransk/martiniquesk” hage. Turen dit innebar dessuten en kjøretur i det frodige og røffere innlandet. Vi tok turen dit først.
Karen Marie koser seg mye med sitt storebrorfang…
…og det tror vi Storebror gjør også.
Lunsj i fine omgivelser. Men faktisk var det vel det enkle med å ha egen matpakke som gledet mest, ikke liljedammen og palmene ved vår side. ;-P
Saint Pierre – hovedstaden som ble tilintetgjort av et vulkanutbrudd
Etter besøk ved Jardin Balata kjørte vi tilbake til vestkysten til byen ”Saint Pierre” ved foten av vulkanen Mount Pelée. Byen var Martiniques hovedstad fram til 1902, og dessuten hovedhandelssenteret for de Karibiske øyene i vid omkrets. Havnen var full av handelsskip, og bygatene var som et lite, moderne Europa. Men byens fremgang og yrende liv fikk en brå og nådeløs slutt en dag i mai 1902, da vulkanen Mount Pelée eksploderte. I løpet av noen få minutter var samtlige av byens nær 30 000 innbyggere drept, med kun ett unntak; én fange som satt i fengselscellen sin ble berget ut levende fra fengselsruinene noen dager etter utbruddet.
Saint Pierre fascinerte med sin historie, og hvordan den var bevart med ruiner urørt mellom nye bygg. En by med sjel. Vi skulle gjerne rukket å besøke museet og hørt mer om det skjebnesvangre utbruddet til Mount Pelée i 1902, da alle med unntak av én(!) av byens nær 30 000 innbyggere døde momentant.
Etter Mount Pelées voldsomme utbrudd og Saint Pierres tragiske skjebne ble hovedstaden flyttet til Fort-de-France. Vårt inntrykk er at i dag er byen rolig, men absolutt levende. I motsetning til vår oppfatning av Le Marin der vi har oppholdt oss i to uker, så er byen Saint Pierre alt annet enn sjelløs. Denne byen var absolutt verdt et besøk, og vi ser ikke bort ifra at vi prøver å besøke den igjen en gang i framtiden.
Kveldssol over Saint Pierres havn. Ja, det er vakkert…
Hele Saint Pierres ”waterfront” er langs en fin strand. Vi kunne ikke motstå fristelsen til å ta et lite bad i kveldssol.
Badenymfer som koser seg.
Så fikk vi altså sett litt mer av Martinique, utenfor marina og Le Marin. Det var sannelig bra, for vi innser at vår referansekoffert for å uttale oss om øya simpelthen var nær null før denne dagen. Og at den selvfølgelig fremdeles er adskillig begrenset. Vår interesse for øya er vekket. Selv om vi fremdeles anser øya som et lite stykke Frankrike, og savner det mer eksotiske og autentiske Karibien som omgir den.
Farvel Martinique. St. Lucia revisited.
Splitter ny Victron inverter og lader installeres. Endelig 230 V i båten igjen. Nesssten. Noe hikker, men dette er bra nok til å kunne gjennomføre neste plan: Seilas til Dominica.
Neste morgen fikk vi en telefon fra Regis Electronics på St. Lucia. Den etterlengtede Victron inverteren hadde kommet, og var klar for installering! Da ble det levering av leiebil og utsjekking fra Martinique i full fart. 5 timers seilas til St. Lucia. Vi gled inn til Rodney Bay igjen akkurat i tide til å få hentet varene og installert alt innen arbeidsdagen var omme. Svart belte i gjennomføringsevne. YEAH! 😀
Vi lå én natt til kai i St. Lucia. Om morgenen stakk vi bortom Karen Maries lille venninne fra forrige besøk her i havna; Georgia (3). Det ble et gledelig gjensyn, med småfrøkener som racet rundt på scooterne sine i havna, og plaskeparty i bassenget i marinaen.
Artig innslag, uartig utgang – men greit nok… Fruktselgeren i havna i Rodney Bay besøker båtene med tilbud om frisk frukt hver morgen. Ingrid presterte å gjøre seg uvenn med denne tilsynelatende glade farkost med sin påstand om at prisene han tilbød oss var uaktuelt høye. Den gode mann ble fornærmet og direkte ufin. Så da ble Ingrid sannelig meg forbistret, og all snakk om handel var saga blott. Jaja… Farkosten fortjener likevel en plass i minneboka. Og historien også, for Ingrid har ikke så himla mange uvenner i sitt kjølvann, i alle fall ikke som hun er så lite sentimental over å ha tilbakelagt som denne …
Farvel St. Lucia. Vi VIL til Dominica!
Så seilte vi av gårde nordover, denne gangen strake veien forbi Martinique til Portsmouth i Dominica, vel 100 nautiske mil der framme.
Karen Marie og Beni på slep – kun et liiite stykke av veien, vel å merke…..
Vi seilte fra St. Lucia den 1. mai. Den 5. mai hadde vi avtale med den gode Tilikum; vår elektrikerguru på Martinique. Og den 6. mai skulle vi reise nordover til vår guddatter og niese Liv sin konfirmasjon i Norge. Det vi ikke visste på dette tidspunktet var at uhellet skulle være ute en tur. Hjemreise ble nær kansellert, men endte i stedet med innleggelse av Jon Petter på Ullevål sykehus på hjemveien! Men mer om det i en helt annen flaskepost…
Landkjenning i Tobago, og et lite tilbakeblikk fra reisen over Det Store Blå
Å krysse et Verdenshav gikk kjappere enn Advent! Tante Karen hadde utstyrt Karen Marie med Adventskalender til å sukre opp dagene litt under den lange ferden over Atlanteren. Etter 15 døgn gjenstår masse godis – til det som skal vise seg å bli turens hittil lengste strandhugg i Tobago forut…
Vi ankom Tobago den 18. februar, etter vel 15 døgn på åpent hav. Viljas mannskap for Atlanterhavskryssingen bestod, foruten Viljas faste trekløver, av Guro, Ingrid Ann og Beni. (Litt mer om disse på siden om Påmønstret mannskap her.) For Viljas faste trekløver, så hadde turen over et Verdenshav vært en reise i Utopia: Blått hav så langt øyet kan se dag etter dag. Hver dag med blanke ark og et begrenset antall påvirkningsfaktorer utenfra, men desto flere idéer innenfra som dukker opp og former dagene. Det kan skrives artikler om slikt – og det har faktisk Ingrid gjort! Vi får se om den finner veien fram til noen innholdsrike sider i et magasin der hjemme i Norge.
Stemningen som yret i vårt lille samfunn om bord da vi så land var langt fra ensartet. De spente over følelsesregisterets motpoler: Vemod over at ekspedisjonen over Det Store Blå var over. Lettelse blant – og på vegne av – de sjøsjuke for at nå skulle endelig alle igjen bli ”seg selv” med appetitt på mat og livet generelt. Det ble meditasjon, mat og en frisk dukkert. Samt mye ”Aaah og Oooh” ved synet av den frodige øya dekket av tett regnskog, med små hus som kloret seg fast til de skogdekte åssidene og vitnet om menneskers stahet.
Glimt fra første døgn i Tobago.
Hello Tobago!
Vår opplevelse av Tobago er ei øy som fremdeles er lite turistifisert, foruten når store cruieskip dumper en menneskelast i havnen i Scarborough for noen stakkede timer noen dager i uken. Menneskene er gjestfrie og imøtekommende, og vi følte oss trygge. Levestandarden virket ålreit, til gjengjeld var prisnivået ikke langt unna norske forhold. Tempoet er mer layback enn hjemme i Norge. Vi ble litt overrasket over at lokalbefolkningen er nesten utelukkende svarte (se faktaboks). Jeg vet ikke helt hva jeg forventet på det punktet, men at slavehandelen som ble avskaffet på slutten av 1800-tallet hadde satt så til de grader preg på demografien visste vi ikke. Vi har nå lært at 6 millioner slaver ble importert til Karibien fra Afrika i sin tid. Til sammenligning er tilsvarende tall for USA ”kun” 400 000. Så da er det antagelig ikke så overraskende likevel.
Tobago vil for alltid stå som vårt første møte med Karibien. Og uten å helt kunne beskrive hva vi egentlig forventet, så ble vi positivt overrasket! Forventninger eller ei – vi kunne uansett ikke forberedt oss på introen Ingrid fikk til denne øya! Bare vent og se…
”Broken English” – Hæ?!
Engelsk er offisielt språk på Tobago, men i praksis er hverdagsspråket såkalt ”Broken English”. Dette er engelsk med en kreolsk vri og et touch av fransk. Resultat: Man skjønner stort sett ingen ting med mindre de bevisst går over til ”skoleengelsk” av hensyn til oss.
Det sier seg dermed selv at om en uvitende går ut i det tobagiske samfunn uten egentlig å ha peiling på hva slags språk som snakkes der, så er det duket for forvirring. I en sådan fase av livet bør kommunikasjon som potensielt innebærer avgjørelser av betydning bero. Dette viste Ingrid med sin struttende selvtillit innen engelsk liten ydmykhet for. Så da går det som det gikk…
Unik souvenir fra Tobago: Hestehalen min!
Turens hittil beste historie på språkforvirringssiden førte til ”an unforgettable moment” på vår andre dag i Scarborough på Tobago.
Først et vennlig råd til deg som leser dette: Følgende skal du IKKE si til frisøren på engelsk når du kun ønsker å stusse tuppene: ”Only cut the ends. I want to keep the ponytail.”.
Dette har Ingrid nemlig prøvd ut. Og før hun rakk å reagere, så tok frisøren tak i hestehalen hennes, og KLIPPET DEN RETT AV! Hvorpå han bød den fram med hånden og sa ”So you want to keep it?”
Tilbakeblikk fra frisørbesøket i Tobago, og før/etter-bilder. Ok, det var ikke akkurat en hårmanke som gikk tapt. Men Ingrid hadde næret et håp om at kvasten på ”før”-bildet hadde en forlenget framtid… Jaja, why make plans when you can Just Do It!?
Med total hakeslepp, og vel vitende om at ”Dette er det jo ikke noe å gjøre med…”, så tok Ingrid innover seg realitetene om sitt tapte hårspareprosjekt med et lettere hysterisk kniseutbrudd. Karen Marie, som satt i fanget, tok hendene for munnen og utbrøt ”He cut it short!”.
Hårklippen tok 3 minutter (inkludert 2 ekstra klipp med saksa for å kutte over panneluggen…), og kostet 10 kroner. Og det som er så himla forbløffende er at det faktisk ikke ble så aller verst. Dermed kan vi ikke direkte si at å gå til frisøren i Tobago ikke anbefales. Men det kan komme innmari godt med å ta med en god porsjon fleksibilitet i den mentale bagasjen.
Om beleste barn og overlegne nordboere
Vi har oppsøkt biblioteker på hele ferden vår hit. Disse er gjerne små oaser i nabolag, og om det ser slitent ut utenpå, så er det alltid eventyr å finne innenfor hver bokperm. Vi stakk innom barnebiblioteket på øyas lille hovedstad Scarborough, og kom til vår overraskelse inn i det fineste barnebiblioteket vi noensinne har vært i! Det hadde vi ikke forventet, i en karibisk småby med skarve 25 000 innbyggere. Anbefales sterkt til alle som er der med barn og ungdom.
Og så fikk vi oss enda en oppvekker mens vi var der; Alle barn og voksne hilser høflig når de passerer! Små barn i 3-4 årsalderen sier på refleks ”Hello, how are you today?” Først ble jeg smilende forbløffet. Og etterhvert skjønte vi at dette er en viktig del av kulturen. En SKAL hilse, om en så passerer en ukjent på gata. Om en yngre passerer en eldre uten å hilse, så vanker det en reprimande. Og om jevngamle passerer uten et nikk og et hei, så signaliserer det overlegenhet. Snedige greier, og kjekt å være klar over. Vi oss i hardtrening for å løfte blikket litt mer, og i det minste respondere på tiltale. Herregud, vi nordboere er bra overlegne!
Scarborough var en underlig hovedstad, uten de helt store attraksjonene bortsett fra en fin grønn oase med botanisk have og det fine biblioteket like ved. Etter 3 døgn der seilte vi sørvestover på søken etter ei god uthavn.
Seiling rundt sørkysten av Tobago
Happy sailors!
Vi fikk oss et par dagseilaser. Sola skinte og vinden blåste akkurat riktig til at vi fikk perfekte seileforhold. Og ettersom vi rundet en øy, så fikk vi prøvd oss med seilføring for vind fra diverse retninger. Til tider friskt, til tider slow, hele tiden gøy.
Kule kvinnfolk i kuling krysser Verdenshav – iført favorittulla produsert av et annet kult kvinnfolk.:-) Dette bildet ble tatt i heder av Kari Traa, som holdt oss lune på diverse nattevakter og iblant på dagtid over Atlanteren. Så dermed måtte det bli photoshoot av fenomenet, selv om klimaet ikke lenger tilsier behov for ull.
Kuleste vordende kvinnfolk: Karen Marie ville ikke være snauere. Hun fant fram favorittulla si for photoshoot, hun også; Polarn O Pyret kosedrakta fra Tanta Karen.
Det blåste mye der ute på havet, så Mount Irvine Bay viste seg etter en natt å være for urolig. Å komme seg på land viste seg umulig. Vi fant til slutt roen utenfor Crown Point på sørvestspissen av øya. Der ble vi faktisk liggende i hele 2,5 uker! Ikke fordi det var verdens vakreste sted, men fordi vi hadde det godt der, og fordi det til tider var eneste sted på hele øya der det var mulig å komme seg i land på grunn av urolig sjø.
Regnvær = sightseeingvær
I tillegg til mye bølger, så hadde vi regnværsdager i Tobago. Lokalbefolkningen kunne fortelle at begge disse forholdene er uvanlig på denne tiden av året, som normalt er tørke- og finværsperioden. Ordene ”climate change” går igjen også her, slik det har gjort mange ganger tidligere på vår ferd.
Aldri så galt at det ikke er godt for noe. Regnvær ble utnyttet til sightseeing.
Sightseeing til steder vi ikke visste vi ville til. Fabelaktig uforberedt gjeng, men vi fikk faktisk litt innblikk i og overblikk over Tobago, ikke minst takket være vår godmodige, godt voksne taxisjåfør.
Neste dag regnet det søren meg igjen! De aller iherdigste badenymfene lot seg ikke skremme fra vann og strand, men Ingrid & Ingrid bestemte seg for å innta landejorda ytterligere. Tanken på litt trim trigget også etter mye tid om bord. Vi la ut på en kombinert kunst-, sightseeing- & trimtur, og besøkte kunstmuseet Kimme Museum en mil unna, med taxi dit og vandring hjem.
Den tyske kunstneren og skulptøren Luise Kimme (1939 – 2013) levde store deler av sitt voksne liv delt mellom Tyskland og Tobago. Vi hadde ærlig talt aldri hørt om Kimme før, men var skjønt begge enige i ettertid om at museet og kunsten var vel verdt et besøk. Og dessuten – deilig med trimtur på veien hjem!
Det var deilig med trim på hjemveien og å få ”rørt litt på flesket”. Jeg snakker da for egen regning med hensyn til sistnevnte uttrykk. Ingrid Ann, som slett ikke hadde flesk i utgangpunktet engang, har vel tapt flere kilo fra en ukjent reserve etter ukesvis med sjøsjuke. Desto mer pris satte hun på å kjenne at kroppen fungerte med fast grunn under føttene. Vi fikk oss dessuten en god skravletur!
Innimellom sol, regn og varme var det god tid til hverdagsliv.
Atlanterhavsseilere mønstrer av
Så mønstret Guro og Ingrid Ann av den 25/2, og Beni dro av gårde på backpacking to dager senere. Tenke seg til, vi fikk 6 uker i lag om bord. Tusen hjertelig takk for kapittelet vi skrev sammen i livshistorien vår om den første gangen vi krysset et Verdenshav i en liten seilbåt.
Guro og Ingrid Ann dro hjem til vinterNorge. Beni dro på backpacking, og fant drømmebølgen i Mount Irvine Bay og et trivelig hostel i Pleasant Prospect. Vi har forresten en avtale med denne trivelige fyren om at han øyhopper videre med oss, men tar strandhugg og backpacker når han & vi føler for det.
Og så plutselig var vi bare kjernetrekløveret igjen om bord på Vilja. Litt rart, men også godt. Etter å ha hengt sammen med venner & familie døgnet rundt i 3,5 måneder, så ser vi fram til litt tid for oss selv også.
Trekløveret alene. Det føles mer enn nok å bare være til.
”Det er meget for lite av ingenting på altfor manges program” – Piet Hein
Bading i solnedgang. Fint!
Det er nesten vanskelig å gjenskape hva vi gjorde i løpet av de neste dagene i alenetilværelsen vi hadde utenfor Crown Point. Og mye får være udokumentert også, ettersom Ingrids mobil (les: kamera) kreperte i varmen. Men vi kan fortelle at det gjorde godt å bare la dagene flyte, og nøt å gjøre hva vi enn hadde lyst til til enhver tid.
Store Bay i Crown Point på Tobago, vårt hjem i 2,5 uker. Ikke så aller verst ”tomt”!
Et håndfast spor etter ukene på Tobago er Karen Maries nyvundne trygghet og iver etter å lære seg å svømme. Vi badet i behagelig kjølende vann mange ganger om dagen, og det trentes iherdig på å få taket på svømmeteknikken. Det ville jo unektelig vært kjempekjekt om vår vesle matros kunne svømme. Og så har vi voksne begynt å trene litt, med økende antall daglige runder rundt båten. Nå skal det innrømmes at Ingrid ved et par anledninger har avkortet sin trimtur med litt febrilsk svømmestil, som følge av plutselige haisommer-tanker som slår inn i hodet fra det blå. Bare tull såklart. Det er visst behov for litt psykisk trim også der i gården…
Vi leide kajakker en dag. Det ble kanskje i overkant nært vannet da Jon Petter tippet rundt mens veslefrøken sov i fanget. Men da var det bare å ta seg over til Mamma og finne et tørt fang. Det gikk finfint, det også.
Vi kan ikke hevde at vi ikke lar oss påvirke av våre omgivelser. Det tok snaue 2 uker i Karibien før vår yngste matros hadde konvertert til rastafletter.
High5! Artikkel skrevet og levert. Men vil den selge?!
Og så gjorde Ingrid noe hun har hatt lyst til lenge, nemlig å skrive en artikkel om turen. Notatskriving underveis på Atlanterhavskryssingen ble sammenfattet i tekst og bilder, og et dokument med tittelen ”Atlanterhavskryssing med en 3-åring – en reise i Utopia” ble sendt til diverse tidsskrifter. Vi håper på å få napp! Ønsket er å dele erfaringer og tanker vi har gjort oss underveis, til inspirasjon og hjelp for andre som drømmer om langtur. Det er dessuten ålreit å sette egne ord på det vi vil formidle. Og salg av artikler og bilder kan gi et kjærkomment tilskudd til reisekassa!
Seilervenner
2,5 uker i Crown Point til tross; vi ble ikke kjent med lokalbefolkningen. Det skyldtes mest vår egen innsats, må innrømmes: vi var rett og slett litt i ei boble der vi lå for anker. Noe kan vi også skylde på bølgene, som flere dager hindret oss fra å kunne komme i land om vi så ønsket det. Bølgene fikk imidlertid langdistanseseilere til å samles i denne roligste bukta på øya. Slikt blir det mange spontantbesøk av! Om vi ikke kommer i land, så er det ikke noe problem å svømme eller ta dinghyene (gummibåtene) mellom hverandres båter. Vi møtte mange trivelige folk fra England, Skottland, Nederland, USA, Danmark, Sverige og flere til. Alle med ulike erfaringer og historier å dele. Noen fikk vi ekstra god kjemi med, og varig vennskap kan vi faktisk muligens ta med oss fra våre dager i Tobago.
Mo & Mattis fra henholdsvis England og Irland, traff oss alle tre midt i hjertet. Vi voksne fant gjenklang i hverandres refleksjoner og interesser. Karen Marie simpelthen smeltet for dem intuitivt, hun også. Vi håper å treffe igjen disse to fine folkene et sted i Verden en gang i framtiden. Nå seilte de videre med sin Jingo, en 32 fots Contessa, til Trinidad. Til høsten settes kursen mot Panamakanalen og Stillehavet. Vi skal følge med dem på bloggen deres: www.thewindisfree.co.uk.
Tobago sies å være mindre turistifisert enn de øvrige karibiske øyene, og vi møtte ikke mange seilbåter. Trinidad og Tobago er de sydligste øyene i Karibien, og mange amerikanere og Atlanterhavskryssere tar ikke turen så langt sør. Men noen er det, og mange er nederlendere. Disse tar nemlig turen om nederlandske Surinam på fastlands Sør-Amerika, og stopper i Tobago på vei nordover Karibien.
Det var mange trivelige nederlandske langdistanseseilere å møte i Crown Point. Vi satte pris på å bli inkludert tross vårt norske flagg.
Vi feiret både bursdag for Casper, ble invitert på formiddagskaffe og cupcakes hos Jacco og Jannie og hadde sosialt drikkeslabberas på stranden med hele gjengen. Alle har ulike erfaringer og reiseplaner, og vi føler oss heldige som får dele litt tid og tanker med dem. Kanskje spenstigste seilerute hittil er Jannie og Jaccos plan om å skulle seile til Tasmania – via Nordvestpassasjen! Slike mennesker må jo bare bli mine forbilder, med tanke på livsfilosofien som står mitt hjerte nært om at
”Det er omveiene og forsinkelsene og sidesporene som beriker ens liv” – sitat Nils Kjær
Vi ble også kjent med nordmenn i løpet av disse dagene, denne gang på land. Anne Foon og Rune Toftemo fra Drammen ferierte på Coco Reef Hotel, der vi benyttet muligheten til å nyte hotellets lagune mot at vi kjøpte mat & piña colada. Når en møter nordmenn midt i en lagune i Tobago, og disse attpåtil viser seg å være særs trivelige – ja, da kan det ikke ende opp i annet enn vafler i solnedgang om bord på Vilja. Skikkelig hyggelig for alle & enhver. Bilder mangler, men jeg benytter anledningen til å dele Annes dokumentasjon av et par hundre andre som badet sammen med oss i lagunen…
Så kom Petter!
Så kom endelig store lillebror Petter, hele veien fra Norge til Tobago. Han fløy via New York, og fikk dermed også et lite gjensyn med våre familievenner i Raae & Bensen-familien hjemme i New Jersey, USA. Vi setter pris på å erfare hvordan denne turen vår lager fine små og store ringer i vannet langt utover de Vilja selv skaper…
Tenk, nå har vi nestyngstesønn og største lillebror i lag med oss på eventyret i mange, mange uker framover!
Hurra, Petter har mønstret på Vilja! Stemningen hos sailingviljas faste trekløver er her illustrert med Karen Maries glis. Vi smiler innvendig & utvendig!
Med Petter fikk vi nye innslag om bord. Plutselig hadde vi en utfordrer om bord med hensyn til fysikk, og guttas konkurranseinstinkt våknet. Konkurranse om hvem som greide å følge ankerkjettingen helt til ankers (50 meter under vann) førte til mye latter, hets og perioder med kronisk dotter i ørene.
Mamma Ingrid & Petter stakk av gårde alene til Sunday School i Buccoo. Søndagsskole høres jo veldig uskyldig ut, men i Buccoo innebærer dette hver søndag en heftig fest med steel drums, dirty dancing & en rigelig aroma av søtlig røyklukt (…) til langt utpå morgenkvisten. Må oppleves. Vi tok lightversjonen og fikk med oss livet fram til midnatt.
Vilt og vakkert langs Tobagos vestkyst
Så kastet vi omsider loss, etter 2,5 uker utenfor Crown Point. Bølgene hadde roet seg ned, og vi ønsket å utforske Tobagos østkyst, der vi hadde hørt rykte om trivelige landsbyer og øde strender.
Castara ble første stopp. Her plukket vi opp vår gode Beni. I løpet av sine to backpackeruker på land fikk han surfet, truffet masse folk og endog gjort seg fortjent til sitt helt eget Tobago-navn: ”Natural High”. For en fyr som er på en åndelig reise, men hiver seg med eller selv initierer altmulig uten promille og med et ekte smil, så synes vi han kler navnet godt! Godt å se ham igjen, og trivelig for hele gjengen å ha hele to unge, fine fyrer som tilfeldigvis begge er 94’ere om bord.
Glimt inn mot Castara Bay. Baren og restauranten nede på stranda drives av et tysk-tobagisk par. Vi unnet oss en kveld ute, med god kreolsk mat og drivende, mektig live steeldrum-musikk. Tøft!
I Castara møtte vi Errol Roachee, offisielt sertifisert turguide, som tok oss med på en ettermiddags- og kveldsvandring i regnskogen. Vi hadde knallflaks med guiden vår; Roachie var virkelig kunnskapsrik og engasjert rundt alt fra øyas historie, kulturen, plante- og dyrelivet. Merutbyttet av å gå i regnskogen med guide vs uten var absolutt verdt prislappen på 150 USD.
Strømnett med ”tilstandsbasert vedlikehold” ala Tobago; så lenge strømnettet leverer, så venter en med vedlikehold… Kan vel holde en bitteliten stund til, her?! Take it easy!
Englishman’s Bay
Etter et par netter i Castara seilte vi videre til Englishman’s Bay, der vi lå for anker i 3 netter. Her fant vi vårt tobagiske paradis.
Solnedgang utenfor Englishman’s Bay.
Fiskere setter garn i solnedgangen utenfor Englishman’s Bay.
Klokka 06:30 neste morgen: Fiskere stakk innom for en kopp kaffe og en prat over ripa. Vi fikk en fin fisk fra dagens fangst; middagen berga!
Vi prøvde også fiskelykken. Foreløpig er det visst bra vi får litt leveranser utenfra…
Det var i løpet av våre dager for anker i Englishman’s Bay at vi fikk de kanskje mest idylliske opplevelsene under vårt måneds opphold i Tobago. Det som skulle til var å bryte ut av vanen og de lettvinte løsningene, og ta grep for å utnytte mulighetene i det særegne og vakre der vi var. Tidlig en morgen erklærte Beni at i dag skulle vi ha en beach breakfast. Det ble ”best breakfast ever”!
Dette ble vårt Paradis. Frokost på stranden med nystekt brød på leirbålet. Neste kveld tok vi middagen på stranden i solnedgangen. Herregud, det var befriende fritt og sinnsroende
Vi fikk oss enda en gullstund dagen etter, da vi gjorde turen til land om kvelden i nær samme ærend; middag på den øde og perfekte sandstranden blant palmer og med regnskogen som bakteppe. Ingen bilder fra den kvelden, men den vil garantert bli husket enda veldig lenge.
Vi forberedte ingredienser til pizza i båten, og tok med oss pikkpakket i land på ettermiddagen. Så tente vi bål av bambusstenger og palmeblad, og laget våre egne calzoner som vi stekte på takke på bålet. Til drikke tok vi bare og plukket kokosnøtter fra trærne og drakk kokosvann. Det skumret og ble etter hvert mørkt. Vi holdt liv i bålet, lå og slumret i sanden under en stjerneklar himmel og med små lysglimt av ildfluer rundt omkring oss. Lyden av det rike fuglelivet fra regnskogen i bakgrunnen, og av havet som slo inn mot land foran oss. Og langt der ute kun ett lys fra topplanterna på Vilja, som viste vei til hjemmet vårt som duvet på havet. Vi satt der lenge, etter hvert uten å veksle ord. Da var det en følelse av fullkommenhet som kom til oss alle.
Siste stopp på Tobago: Charlotteville
Så seilte vi videre nordover til øyas nordligste ”by”; Charlotteville. Ingrid og Karen Marie ble kjent med amerikanske Elizabeth som er gift og har to barn med en Tobager, og har bodd i Tobago i 10 år. Vi ruslet sammen til vakre Pirate’s Bay og der barna lekte og vi mammaene fikk oss en trivelig prat. Kjempeinteressant å høre om hennes hverdagsliv, familieliv og verdivalg. Vi fant flere fellesnevnere i tanker vi gjør oss rundt den livsstil vi bevisst tilbyr barna våre. Disse tilfeldige, berikende møtene med enkeltpersoner på vår vei utgjør den store forskjellen i turen vår der vi får aha!-øyeblikk om hvor både like og ulike vi mennesker er rundt omkring i Verden.
Charlotteville viste seg å være den mest layback og turistfrie versjonen av Tobago. Ingen cruiseskip som dumper gjester i havn her. Befolkningen gir mer eller mindre blaffen i turister. Elizabeth bekreftet at de som bor her ”couldn’t care less” om å tilpasse seg turistene. Charlotteville er en egen ”jurisdiction” på denne lille øya, så når vi seiler hit så må vi først gjennomgå et byråkratisk utsjekk i Scarborough, og så må en sjekk inn og ut igjen på enda mer byråkratisk vis på immigrasjonskontoret og tollvesenet i Charlotteville. Det sies at regelverket beholdes tungvint med hensikt, for å unngå at det blir for mange turister som tar turen hit. Den holdningen er det egentlig litt kult å høre! Så vi gjennomgikk papirmølla med tålmodighet.
Siste kveld i Tobago møtte vi Jonas fra Gøteborg, som med sin landkjenning i Tobago fullførte sin 3 år lange solo jordomseiling. Hans beretning om hvordan han forlot sitt hverdagsliv og dro ut i det ukjente for å finne seg selv ble enda ett av disse berikende menneskemøtene vi er så takknemlige for å få oppleve.
Goodbye for now, Tobago!
Vi valgte altså å begynne med det sørligste landet i Karibien, litt med tanke på at vi da kunne sveipe over hele perlekjedet opp til Cuba i løpet av de par-tre månedene vi har her. Hehe, fint å ha en plan å avvike fra…”Planer skrives i sanden på fjære sjø. ”, er et ofte anvendt visdomsord blant seilere. Vi ble i Tobago i en måned. Videre reiseplaner ligner for øyeblikket mest på en brainstorming av muligheter. Et par-tre mål er skrevet såpass høyt oppe i strandkanten at det skal en springflo til for å skylle dem vekk; Grenada og St. Lucia har merkeverksted for reservedeler som vi trenger. Grenadinene er kjent for å være et fantastisk vakkert sted for dykking. Og så er det Cuba som fascinerer, men den er himla lang unna der opp i nordvest! Vi får se hvor vinden blåser oss…
Kontrasten fra netter på svai utenfor Berlenga til velfrisert havn i Cascais var stor. Vi savnet friheten, men for all del – havna i Cascais var fin, den.
Cascais ligger en times togtur vest for Lisboa. Marinaen har et godt, om enn snobbete, rykte. Og ryktet stemmer vel for det meste; alle de store seilbåtene og yachtene vitner om at dette nok er et sted der fiffen sysler med hobbyen sin. Men det finnes en hel masse små båter der også. På gjestebrygga ligger som sedvanlig et knippe langdistanseseilere, med folk & farkoster av ulike nasjonaliteter, aldre og størrelser. Deriblant oss. J
Havneleia var det ikke noe å si på; 27,50€/døgn nå i lavsesong for vår 50 fots seilbåt. Fint det ikke var høysesong, for da ville det kostet nesten det dobbelte (46,50 €/døgn). 6 € for å kjøre én vaskemaskin kjentes imidlertid som en litt tam utskeielse…
Det tok oss ikke lange turen på land før vi både så likheter og ulikheter med hvor vi er og der vi kommer fra; en kvinnesilhuett som speider ut mot havet, men i litt annet hyre enn vår egen fiskerkone i Svolvær.
Kvinnen som speider ut mot havet på Ribeira Beach (også kjent som Fishermen’s beach) i Cascais vekker assosiasjoner til Fiskerkona som speider utover et nordligere stykke av samme hav hjemme i Svolvær. Vi tviler ikke på at Lofotkjærringa ”vår” er ei vel så fyrrig dame som denne fagre portugisiske mø; hun har bare litt annerledes klima å forholde seg til.
Vi tuslet rundt i gamlebyen i Cascais, som viste seg å være et trivelig lite nabolag. Jon Petter og Karen Marie utfordret dessuten en familie til volleyballmatch på Ribeira stranda. La oss si det ble uavgjort, sånncirka…
Vi slumpet helt tilfeldig innom Polvo Vadio, en bitteliten restaurant i gamlebyen i Cascais spesialisert på blekksprut. Glem alle forestillinger om at blekksprut må være litt seigt og tygges grundig. Blekkspurten vi fikk på Polvo Vadio bare smeltet på tunga. Nammmmmm, sier vi bare. Med den sjarmerende restauranten 5 små bord, og ei bestemt, men hjertevarm vertinne Paula som strålte om kapp med sola, så var vi solgt. Blekkspurt blir aldri det samme etter dette! (Ps. Matbildet er lånt av http://estaticos.expansion.com)
Skikkelig gøy å gjøre mathandelen unna på matmarkedet I Cascais. Vi koste oss skikkelig på det yrende markedet med masse fristende (og noe ikke fullt så fristende) ferskmat. Vi dro hjem med sekken full av friske grønnsaker, frukt, ost, kjøtt og fisk. Trua på portugisisk marked var gjenoppretta, etter skuffelsen vi hadde følte over det adskillig mer ”daue” Bolhãomarkedet i Porto.( Ps. Markedet i Cascais er kun åpent lørdag og onsdag.)
En ettermiddag i Sintra – Vi får hakeslepp!
På anbefaling fra portugisiske venner i Norge (Ingrids Raquel og Jon Petters Gonçalo) tok vi turen til Sintra. Vi leide bil (for bare 36 €/dagen!), og Sintra lå bare en halv times kjøretur unna. Der fikk vi en hakeslepp-opplevelse av en annen verden – eller ”underverden” bør en kanskje si?
Byen Sintra er full av arkitektonisk særegne bygg og interessant historie. En kan utvilsomt tilbringe dagesvis der uten å slutte å la seg fascinere. Vi hadde bare ettermiddagen, og valgte oss ut Quinta da Regaleira med dens mystiske hage og gotiske herskapshus. Det vi fant der var simpelthen crazy! Vi tilbragte 2,5 timer der, og gikk med konstant hakeslepp.
Fascinerende og en smule skremmende å vandre rundt i konglomeratet av tunneler og grotter under hagen. At dette har vært en privatpersons hage og er menneskeskapt er helt ufattelig. Og en stiller seg spørsmålet; hva foregikk her egentlig?!
Quinta da Regaleira er et herskapshus omgitt av en mystisk hage. Dette er alt annet enn ordinært; Gudene vet hva dens tidligere eier Carvalho Monteiro – eller ”Monteiro the Millionaire” som han ble kalt på folkemunne – drev med her. At han hadde en lidenskap for mystikk, gotikk, okkultisme og ritualer levner det lite tvil om. Den velskolerte og velbeslåtte frimureren engasjerte arkitekten Luigi Manini på slutten av 1800-tallet til å skape seg et mystikkens tempel og hage fylt av grotter, underjordiske tunneler, seremonielle byggverk og et herskapshus i gotisk stil. Her er det mulig å bli mørkredd midt på lyse dagen.
Quinta da Regaleira står – ikke overraskende – på UNESCOs verdensarvliste. Våre bilder yter ikke stedet rettferdighet, så det kan være verdt å ta en titt på for eksempel https://en.wikipedia.org/wiki/Quinta_da_Regaleira. Vi gir her en liten smakebit av hva vi så og opplevde.
Merk steinhaugen øverst til venstre på bildet. Bakenfor skjuler det seg den 27 meter dype Innvielsesbrønnen (The Initiation Well, se bildene øverst til høyre). Denne mistenkes å ha blitt brukt til okkulte seremonier. Den overgrodde, men velholdte hagen er gjennomhullet av underjordiske ganger og mosegrodde grotter. Og innimellom er gotiske byggverk og statuer av guder fra et sammensurium av religioner.
Etter ”hagebesøk”, så tok vi en kveldstur i Sintras gamleby. Den innfridde også positivt, med mange små spisesteder, butikker og gallerier i trange brosteinlagte gater og smug.
En rusletur i Sintras gamleby, før vi sa farvel til denne fascinerende byen for denne gang.
Vi ble slett ikke mette på Sintra, og den frister til gjenvisitt en gang i framtiden. I denne omgang sier vi oss imidlertid skikkelig fornøyd med å ha truffet så til de grader blink med den severdigheten vi besøkte. Anbefales sterkt!
Én dag i Lisboa
Og så var det Lisboa. Det var denne byen som var det egentlige mål for vårt strandhugg, men vi hadde kun én dag der. Da er det knallhard prioritering av sverdigheter som gjelder. Vi bestemte oss for et nautisk tema til inspirasjon for reisen vi selv er ute på, nemlig å lære om Portugals sjøfartshistorie og de store oppdagerne. Dette kan best gjøres i Belém, så vi hoppet av toget der.
Verden er stor. De portugisiske sjøfarerne gjorde den litt mindre.
Havnen i Belém var utgangspunkt for mange av de store oppdagelsesreisene utført av portugiserne på 1400-tallet og senere, og bydelen ble bygd opp ved hjelp av rikdommene som ble tatt med hjem fra den store Verden. Vi siktet oss inn på å besøke det Maritime Museumet i Belém som formidler historien til de portugisiske oppdagelsesreisene under «The Age of Discoveries».
Glimt fra Maritimt Museum. Øverst fra venstre, med klokka: 1. En original brigg fra det 18. århundre som ble brukt i over 200 år til seremonier. Den har blant annet eskortert Kaiser Wilhelm II av Tyskland og Dronning Elisabeth II av England. 2. Statue av Prins Henrik Sjøfareren, som er ansett å ha vært hovedinitiativtakeren til ”The Age of Discoveries”. 3. En astronavigsjonsglobus fra 1645 laget av tidenes mest kjente globusmaker; Willem Jansz Blaeu. 4. Museets eldste gjenstand; Erkeengelen Rafael (statuen til høyre i monteret) fra slutten av 1400-tallet. Denne fulgte med sjøfareren Vasco da Gama om bord på hans skip under hans mange oppdagelsesreiser, blant annet da han fant sjøveien til India.
Verdens første watermaker; De gikk tom for ferskvann om bord på Santa Cruz under overfarten fra Macau (Kina) til Japan på 1500-tallet. St. Francis Xavier, som var passasjer om bord reddet mannskapet fra den visse tørstedød ved simpelthen å la føttene dyppes i havet, og derigjennom forvandle saltvannet til ferskvann. Snedig! Vi er likevel glade for at det siden den gang er oppfunnet tekniske løsninger for samme problem, ettersom vi tror vårt mannskap ville kommet til kort i tilsvarende problemstilling.
Det var mye annet som også fascinerte ved museet, men som ikke kommer fram her. Blant annet originalinventaret til den kongelige lugaren om bord på skipet Queen Amelia fra det 18. århundre. Her snakker vi overdådige møblement i mahogny og serviser i fineste porselen og glass. Du verden, hvor mye rart vi menneskene har for oss, sier nå vi. Vi er selv stolte over å ha 4 stk Villeroy & Boch vinglass i ekte glass om bord på vår eminente S/Y Vilja. 😉
Etter museumsbesøk gikk vi ned til havnen der det storslagne monumentet over oppdagelsene ruver; ”Padrão dos Descobrimentos”.
Vår stopp i Belém og besøket ved museum og monument var vel verdt turen. Vi dro fra Belém med økt respekt og beundring for de store sjøreisene som ble gjennomført for hundrevis av år siden, og en ydmykhet for at det er vanvittig mye vi ikke kan nok om, og gjerne skulle visst mer. Stor fare for at skipsbiblioteket om bord på S/Y Vilja utvides om temaet i nær framtid.
Vi tok en god, gammeldags trikk videre inn til Lisboa. Etter et besøk ved Time Out Market, Lisboas marked. Dessverre var matmarkedet stengt, men de utallige delikatesserestaurantene i hallen ved siden av var åpne og vi fikk oss en smak av skinke (som ikke var så god som vår egen bellota skinke, vel å merke!) og nammis Santini iskrem.
Ettermiddagen var på hell, og vi ville se oss rundt før mørkets frambrudd. Det ordnet seg ved å leie tuk-tuk og bli kjørt rundt omkring. Liten vits i å publisere bilder som ble tatt i forbifart, da er det bedre å bruke wikipedia om kjente bygg i byen. Så vi nøyer oss med et bilde av vår eminente sjåfør, Pedro, som gjorde vår opplevelse av Lisboa i forbifart til en minneverdig tur!
Vi tok en times rundtur med tuk-tuk for å få et glimt av Lisboas mange fine bydeler og severdigheter. Flaks å slumpe borti sjåføren Pedro, som snakket flytende engelsk og attpåtil var over gjennomsnittet kunnskapsrik og interessert i historie. Thank you so much for the very nice & interesting tour around Lisbon, Pedro!
Pedro slapp oss av nederst i Alfama, den eldste bydelen i Lisboa. Derifra gikk vi opp gjennom snirklete og smale gater opp til høyden med utsikt over byen.
Vi valgte restaurant Chapitõ à Mesa fordi den så trivelig ut og hadde så fin beliggenhet. Heldige var vi for at maten var god. Tilfeldigvis hadde de en soppfestival på gang. Så nå vet vi at riskesopp har et så søttklingende navn som CandyCap på engelsk, og riskeiskrem smaker som søtlig karamellis.
Farvel, Lisboa! (Merk; denne skulpturen som står ved togstasjonen er laget ene og alene av søppelkanner. Ikke dumt!)
Sørover, sørover
Et værvindu ga oss valget mellom å reise videre neste dag, eller eventuelt bli værende en liten uke til. Vi valgte å reise videre sørover. Vi har vært i mange byer nå. Algarvekysten frister med øyer og varmere vær. Vi har dessuten venner vi gleder oss til å besøke der.
Så forlot vi Spania, med kurs for Porto i Portugal cirka 190 nautiske mil unna.
P er for Porto & Portvin!
Vel framme i Porto. Det måtte selvsagt bli ankerdram i portvin.
Speedsightseeing – Brynhild & Morgan gjør Porto på én dag
Vi hadde én dag sammen med Brynhild & Morgan i Porto, før de skulle mønstre av og ta hjemveien fatt. Vi satte opp farten!
Fort opp i fart med besøk ved Taylor’s Port vinkjeller og prøvesmaking av portvin av edel årgang (og druejuice for de som synes vin smaker sterkt…). Nyervervet vinforstand; hvorfor er portvin (som er en hetvin) sterkere og søtere enn vin? Jo, fordi det simpelthen tilsettes druesprit når mosten har nådd 5-6 % alkohol, for å stoppe gjæringsprosessen. Da vil den fortsatt ha mye sukker igjen. Portvin holder 19-21 % alkohol.
1 dag med speedsightseeing i Porto med Brynhild og Morgan før de mønstret av. Fra øverst t.v. til nederst t.h.: 3-D gulv på Palácio da Bolsa, Torre dos Clérigos, blå Azulejofliser på hhv. Church of St. Ildefonso og Estacão São Bento, smooth taxidriver Nelson, Franceshinas på Café Santiago, kaffe & kake på Café Majestic, smak av portugisisk smakspalett på tube (http://www.meiaduzia.pt/en/home), Livrario Lello – verdens vakreste bokhandel, tøy&bøy mellom slagene, nightcap med portvinsbaserte drinker & night view ved Porto Ribeira.
Så mønstret Brynhild & Morgan av for denne gang…
Tenk å få dele 4 uker sammen med venner. Vennskap utvikles. Vi blir bede kjent med både oss selv og dem. Og vi får uforglemmelige opplevelser i lag, både i det hverdagslige og i det mer ekstraordinære. Det er interessant å kjenne at ikke bare var vi helt avslappa i lag med disse 2. Faktisk kan det være at vi senket skuldrene mer sammen enn når vi er alene. (det er alvorlig ment, det.) En påvirker hverandre når en lever 1 måned tett sammen med andre. ”Familien Reitan Antonsen Li Slungaard Myklebust” var en fargeklatt av en happy family. Og alle har vi plukka opp standardreplikken; ”Det går braaaaa…”, som brukes flittig av store og små om bord – særlig når noe går helt att skogen. 😉
Morgan, kjære Morgan. Vi hadde bare truffet ham et par ganger før han kom om bord hos oss i Brest. Nå har vi bodd i lag i 4 uker. Vi har ridd bølger i lag over Biscaya. Vi har vært på fotballkamp i lag. Vi har vært ”kave hakke peise” sikre & komplett usikre i lag. Og ikke minst – vi har skjønt at verden er som ei shampooflaske… (forklaring på den metaforen gis & forstås kun ombord i sene nattetimer over et par-fem øl…)
Tiden og opplevelsene vi får i lag med venner og familie som mønstrer på oppdagelsesreisen vår er perler i livets skattekiste.
Sightseeing i slow-mo
Og så var vi igjen ”bare” 3 om bord på Vilja. Uten en plan. Vi tok det som det falt seg. Det ble 5 flere dager i Porto, i slow-mo.
De store ”må sees”-attraksjonene følte vi var unnagjort første dag. Det som fristet var å se seg litt rundt i nabolaget og å rote seg bort i Portos mange og trange bakgater.
Douro Marina er lokalisert ved elvemunningen til elven Douro, tvers over elven til Portos bysentrum. Dette var en gang en travel fiskehavn. Området er fornyet og nå en forstad til storbyen, men tradisjoner er holdt i hevd og lokalmiljøet er levende. Fellesvaskeriet og alle ”kjærringene” som vasker tøy i lag er det mest iøynefallende og særegne. Heldigvis kan en fremdeles også møte fiskere som kommer i land med dagens fangst på brygga, og nabolagsspisesteder der fisk grilles ute på gata. En liten snekke av en ferje tar jevnlig den 5 minutters turen over elva, der en kan hoppe på den nostalgiske, gamle trikken inn til bysentrumet.
Vi tok ferjen over Douro-elven og gamletrikken inn til byen. Der ruslet vi rundt i Portos bakgater og trapper en hel dag.
I J.K. Rowlings fotspor for å finne magisk fine steder i Porto
To steder fristet til gjenvisitt, siden visitten på første dag ble litt hastig; Livrario Lello og Majestic Café. J. K. Rowling – skaperen av Harry Potter – bodde i Porto i et par år mens hun jobbet som engelsklærer. Det sies å være her hun fant inspirasjon til mang en magisk krik & krok & detalj i bøkene sine.
Livrario Lello – kåret av mange til å være en av verdens vakreste bokhandel. Livrario Lello er også et forlag, og har hjulpet fram flere portugisiske forfattere til sitt gjennombrudd. J. K. Rowling har en forkjærlighet for bokhandelen, og det er kanskje ikke tilfeldig å se likhetstrekk mellom den eventyrlige trappen og detaljrike interiøret ved Livrario Lello og det magiske interiøret på Galtvort.
Majestic Café, åpnet i 1921, og har i alle år vært et møtepunkt for kafénytere og Art Nouveau-nostalgikere i Porto. Den er kåret til å være en av verdens fineste kaféer. Artig ”å oppleve det for å ha opplevd det”, selv om en kan finne vel så trivelige kaféer andre steder. Litt ekstra krydder også å vite at J. K. Rowling skrev på førsteboka om Harry Potter over mange kopper kaffe her på Majestic den gangen hun bodde i Porto og jobbet som engelsklærer.
Noe HELT annet
Og så fikk vi lyst til å finne på noe HELT annet. Vi dro til utkanten av byen og tilbrakte en dag i dyrehagen. Den var faktisk veldig fin, med tilsynelatende lykkelige dyr og dyreelskende passere.
En fin dag ved Zoo Santo Inácio. Spesielt kult å gå gjennom tunnelen under løvene, der løvefar & løvemor så ut til å bry seg katta om oss.
Flere familier ute på eventyr
Vi møter stadig nye trivelige mennesker fra alle verdenshjørner. Spesielt på marinaen blir det mang en båtprat og iblant noe mer. Spesielt trivelig i Porto var det å møte en annen omreisende familie; engelske Charlotte & David sammen med barna Arthur (4) og Theodore (2). De seiler rundt på catamaranen Mistoffelees med en 2-årig tidshorisont. De venter nummer 3 i mai, og tenker at det skal bli et Middelhavsbarn. Så vil tiden vise om Atlanterhavet skal krysses.
Vi fikk trivelig besøk fra nabobåten. Her; en av flere lesestunder for Karen Marie, Charlotte & Arthur.
Klar for veien videre
Så følte vi oss ferdige med Porto for denne gang. Nok en by som var vel verdt besøket. Vi kunne sikkert tilbragt flere dager her og kanskje begitt oss inn i vinmarkene som omkranser Douro-elven innover landet. Men vinden blåser sørover, og vi har lyst på øyloffing.
Før avreise dro vi inn til det største markedet i Porto for å bunkre opp med ferskmat til turen sørover.
Før avreise dro vi til Bolhão Market for å kjøpe inn ferskmat for turen. For å være helt ærlig – markedet manglet energi og var i overkant turistfokusert. Vi anbefaler det ikke som et must til andre som besøker Porto. Vi lastet båten med friske grønnsaker og ” fresh Norwegian salmon”.
Nå er vi klare for dager på svai langt unna byens liv & røre. Vi seilte inn i natten med håp om å skimte øya Berlenga i det fjerne ved neste soloppgang.
Engelsk er offisielt språk på Tobago, men i praksis er hverdagsspråket såkalt ”Broken English”. Dette er engelsk med en kreolsk vri og et touch av fransk. Resultat: Man skjønner stort sett ingen ting med mindre de bevisst går over til ”skoleengelsk” av hensyn til oss.
