05.-28. juni, 2020 (USA – Del 1): Hjem til egne røtter i USA

FLASKEPOST FRA VILJAS STOPP I USA

Flaskeposten som følger her er det «offisiele» reisebrevet fra SailingViljas stopp i USA; om steder vi besøkte, litt om hendelser og menneskene vi møtte, om seiling, om et «skattefunn» av et brev (et ørlite stykke Kontiki-historie!), om samseiling med andre norske seilere, og dessuten litt om alskens rare realiteter som koronaen har fremprovosert.

Nb! For den som har interesse av å gå «litt djupere i materien» og lese litt familiehistorie, om Ingrids røtter i USA, og masse fine familiebilder, så er dette samlet i et eget «familiealbum» fra vår stopp i USA. Se her:

http://www.sailingvilja.no/2020/07/13/05-28-juni-2020-usa-del-2-bilder-til-familiealbumet-fra-vestsiden-av-atlanteren/

En i enda større grad praktisk orientert artikkel om opplevelser i USA og forberedelser til turen videre er for øvrig å finne på Seilmagasinets hjemmeside her: https://www.seilmagasinet.no/ingrid-slungaard-myklebust-new-york-vilja/mot-canada-og-gronland/698590

 

Først et TILBAKEBLIKK – til da coronaen nesten satte en stopper for nordruta via USA

Når vi nå har forlatt USA og vet alt det gode den inneholdt, så er det nesten utenkelig å vite at stoppen der nesten glapp. Da COVID19-pandemien slo ut nær sagt hele Verden, så ble alt satt på vent og planer måtte endres. En stund så hjemveien nordøstover fra Karibien mot Azorene og Europa ut som eneste farbare vei. Grenser var stengt i Canada, Grønland og Island. Smittetilfellene av coronaviruset i området dit vi ønsket oss til i New Jersey/ New York ble omtalt som pandemiens episenter. Vi hadde et langt hvileskjær og tenkepause i de amerikanske Jomfruøyene. Imens åpnet dørene seg på gløtt langs ønskeruta nordover.

Snart kveld i Maho Bay på St. John i de Amerikanske Jomfruøyene i midten av mai 2020. Her lå mange båter for anker i ukesvis etter å ha måttet avbryte seileplanene sine og søke fristed. Små «nabolag» ble dannet i mang en bukt.

 

Lå bi og red av nordavinden ute på storhavet for å unngå COVID-smitte underveis

Neste utfordring ble å komme seg opp til New Jersey uten å utgjøre noen smittefare for de vi skulle besøke. Da vinden snudde til nordavind akkurat der vi ikke ønsket det – like før kryssing av den nordgående Gulfstrømmen sørøst for Cape Hatteras, så seilte alle andre båter rundt oss inn til havnene i Florida og Nord- og Sør Carolina. Vi valgte derimot en annen strategi; å ligge bi og ri av nordavinden ute på åpent hav.

Himmelen åpnet seg. Det er stille før stormen.
Å ligge bi i stiv kuling ute på åpent hav kan faktisk være så vakkert som dette.
Vilja krysser seg nordover i motvind for å være posisjonert best mulig, i kappløpet om å forsere Gulfstrømmen og runde østkystens crux Cape Hatteras innenfor et begrenset tidsvindu med vindstille.

Vi fikk en flott opplevelse av tålelig uvær og testing av seilteknikk under reelle, men håndterlige forhold. Deretter rakk vi akkurat å krysse Gulfstrømmen og runding av Cape Hatteras i vindstilla før sønnavind i sterk kulings styrke satte inn. For et vær, i positiv forstand!

Tommel’n opp for fullført runding av cruxet Cape Hatteras, akkurat i tide før det blåste opp til sterk kuling langs kysten!
Tommel’n opp for fullført runding av cruxet Cape Hatteras, akkurat i tide før det blåste opp til sterk kuling langs kysten!

Mer om seilasen fra de Amerikanske Jomfruøyene til USAs østkyst i en tredelt artikkelserie i Seilmagasinet finner du her:

Del 1 «Rir heller av uværet»: https://www.seilmagasinet.no/ingrid-slungaard-myklebust-koronavirus-sy-vilja/rir-heller-av-uvaeret/695911

Del 2 «Med stiv kuling i trynet»: https://www.seilmagasinet.no/ingrid-slungaard-myklebust-sy-vilja/med-stiv-kuling-i-trynet/695954

Del 3 «13 døgn langs USAs østkyst»: https://www.seilmagasinet.no/ingrid-slungaard-myklebust-sy-vilja-usa/13-dogn-langs-usas-ostkyst/696015

 

Majestetisk innseiling opp Hudson River

Så kunne vi da etter 900 nautiske mil og 2 uker på havet seile opp Hudson River, garantert COVID-frie og klare for å møte våre kjære på land.

Majestetisk skue forut da S/Y Vilja seilte opp Hudson River. Prinsesse på baugen. Manhattan skyline på styrbord side. Ingrids fødestat New Jersey til babord.
Manhattan skyline, et imponerende syn. Tenk at vi har seilt hit til New York City! Kontrasten til Fatu Hiva i Fransk Polynesia eller Tikopia i Salomonøyene er så svimlende sterk at det er ufattelig. (Det er noe av det som er så kult med seilbåt; den kan ta deg til Verdens ytterpunkter!)
At vi skulle få tatt et bilde med dette bakgrunnsmotivet fremsto som en umulighet noen uker tidligere. Så takknemlige vi er for å ha seilt oss inn på vår opprinnelige seileplan igjen.
Men midt i vår glede vet vi at vi har kommet til et land i sorg. Flaggene vaier på halv stang i både New York og New Jersey i sorg over COVID19-pandemiens herjinger som krever tusener av liv i disse delstatene hver dag.
Det hadde brutt ut protestdemonstrasjoner mot politivold og rasediskriminering i USA mens vi var på vei over havet. Vi passerte demonstrasjoner langs elvebredden i Hoboken med mer enn tusen deltakere. Det så heldigvis ut til å gå fredelig for seg. (Men hva med «sosial distansering»?) Om kvelden gikk plutselig en ulende alarm av på mobilen til Ingrid, som har amerikansk simkort, og en melding tikket inn. Det var et automatisert varsel om «curfew» i New York.
Vi på Vilja har noe å feire, selv om Verden rundt oss er i krise: Vi er framme! Ankeret er kastet utenfor North Hudson Yacht Clubs marina. Vi har tidenes utsiktsplass, med George Washington Bridge i den ene retningen og Manhattan skyline i den andre. Det er klart for en staselig ankerdram!

 

Hjem, kjære hjem

Endelig kom vi hjem!

Ingrid endelig hjemme hos sin kjære venn gjennom livet; Finn Raae fra Bergen by, bosatt i Bergen County i New Jersey. Gjensynsgleden var stor. Dette er mannen Vilja «lå bi» for ute på Storhavet heller enn å gå i land og eksponere oss for corona-smitte. Det var sannelig verdt det!
Hverdag i stua hjemme hos Finn. Det føles som å være hjemme hos oss selv.
Dørene er i ferd med å åpnes til landene i nord, og vi øyner mer enn håp for å kunne seile hjem via nordruten Canada-Grønland-Island. Grønlandskartene rulles ut og seileguider og info på nett saumfares.
Norsk saltkjøtt, raspeball og duppe (eller klubb og messmørdupp, som Ingrid kaller det) stod på menyen en kveld.

 

En dag i Mamma Ingrids hjemtrakter

Én dag måtte vi selvfølgelig ta turen til Mamma Ingrids gamle hjemtrakter i Bloomfield. Det ble en liten tur i Brookdale Park’s rosehage, som spesielt Mimmi hjemme i Norge er så glad i. Og så dro vi for å se barndomshjemmet til Ingrid i 120 Overlook Terrace og et gjensyn med våre kjære, gamle nabo Mary Lib (95), som fremdeles bor rett over gaten.

Fra rosehagen i Brookdale Park. Parken ligger et stenkast fra Ingrids barndomshjem.
Foran Ingrids barndomshjem i Overlook Terrace.
«Gata mi», Overlook Terrace i Bloomfield.

 

Happy Birthday “the COVID-way”

I disse COVID-tider er det forbudt med bursdagsselskap, til manges store skuffelse. Men når folk utfordres, så blomstrer kreativiteten. I dette tilfellet har den lokale utrykningstjenesten funnet et plaster på såret. De gjennomfører nemlig helt kostnadsfritt forhåndsbookede «drive-by» gratulasjonsopptog. Da kjører en rekke av byens brannbiler, ambulanser og politibiler forbi bursdagsbarnets hus med både lyd- og lyssirener påslått! Det har vakket mange store smil hos bursdagsbarn i nabolaget, kunne vår Kristen fortelle. Hun kjører ambulanse, og inviterte Karen Marie og Ingrid til å delta på en «bursdagsutrykning» sammen med henne og datteren Katherine. Det duket for enda én i rekken av etter hvert mange underlige COVID-erfaringer. Men for all del, et flott initiativ. Vi kan ikke helt se for oss at dette kunne bli en tradisjon i Norge?!

 

Seilas på Hudson River med Finn og familien

Skål for Vilja fylt til randen med fantastiske folk!

 

«Hardcore» American breakfast – donuts!

 

Graduation fotografering

Finns barnebarn og Ingrids fadderbarn, Samantha Wigdis Bensen, fullførte en Bachelorgrad innen «Health Science» i år. Den tradisjonelle feiringen av en sådan milepæl har blitt ganske så nedskalert som følge av coronaen. Men offisielle graduation-bilder skulle tas mens vi var med familien. Det varmet hjertet å få være en del av disse. Fest for familien og nære venner har forøvrig også nå blitt mulig, men ikke før i juli, etter at vi er på vei videre. Uansett:

Gratulerer Samantha for oppnådd milepæl!

 

En dag ved “the lake house” ved Lake Owassa

 

Besøk hjemme hos storesøster Christine og svoger Hugh i Wayne, New Jersey

Gjensyn med storesøster etter lang tid fra hverandre. Det er så artig å fange opp de små vanene og verdiene som vitner om en felles oppvekst, om enn mange år og mil fra hverandre. Ingen tvil om at vi har felles voksenpersoner i fundamentet vårt.

 

Familiekveld  hos Christine sammen med min nevø Victor (Lille-Vic), hans kone Anna og sønn Alexander

Lille-Vic med kona Anna og yngstesønn Alexander. Det var ufattelig lenge siden sist, og det gjorde virkelig godt i hjertet å se hverandre igjen. «Sosial distanse» ble etterhvert svinnende liten, men dette bildet er tatt tidlig på kvelden.

(Lille-Vic er sønnen til søsteren min Beppin (Elisabeth). Beppin døde i 1993.)

«Tantekyss» – en mer moden versjon av pikekyss; litt mindre søtt, men veldig godt til sitt bruk! Og fantastisk sett i perspektivet corona og ambisjonen om social distancing. Stakkars Lille-Vic var sjanseløs, for hvordan kan man vel avslå noe sånt?! ?

 

Røttenes betydning, og om å grave fram flere av mine  

Forståelsen av røttenes betydning for ens identitet har blitt tydeligere for oss på Vilja i løpet av de tre årene langt hjemmefra. Og ikke minst viktigheten av å dyrke fram en stolthet rundt den man er og hvor man kommer fra. Derfor har denne stoppen hatt spesiell betydning for jordomseilinga; å ikke bare søke nye steder og menneskemøter, men også veve livsveven tettere med vennskapsbånd og familierøtter som allerede finnes. Vi har satt stor pris på venner og familie som har mønstret på underveis på jordomseilinga vår. Her i Ingrids fødeland USA har vi seilt inn til Ingrids barndoms hjemmehavn og delt tid på land og seilturer på Vilja med nære venner, søsken og tantebarn. Disse er nå blitt del av det familien kaller «SailingVilja-turen vår».

Jeg (Ingrid) har mange flere spørsmål og interesse enn før, om mine foreldre, deres (og min) historie og våre røtter. Jeg er heldig, for mammaen min kan fremdeles selv dele av sine erfaringer og livshistorie med meg. Men pappen min døde i 1992, da jeg var 19 år gammel. Det er mange spørsmål jeg ikke rakk å stille, eller i det hele tatt å tenke at jeg ville undre på en gang. Mange historier har jeg dessverre også glemt.

 

Litt om Ingrids Pappa, og hans link til et kapittel spesiell sjøfartshistorie

Bilde av Pappa Jørgen (t.h.) og kamerater fra tiden som ung student ved NTH i Trondheim på 30-tallet.

Pappa Jørgen Walseth Jonassen emigrerte til USA i 1945, etter å ha sluppet ut av fangenskap på Grini. På oppdag fra Nortraship skulle maskiningeniøren og skipsarkitekten ta fatt på arbeidet med å samle oversikt over det som gjensto av Norges handelsflåte etter krigen. Som mange andre nordmenn bisto Sjømannskirken i Brooklyn med innkvartering. Der ble han kjent med to andre norske karer som var i gang med et helt annet båtprosjekt; forberedelser til å seile en tømmerflåte over Stillehavet fra Sør-Amerika til Polynesia. Karene het Thor (Heyerdahl) og Hermann (Watzinger). Prosjektet var selvfølgelig Kontiki-ekspedisjonen… Ingrids far Jørgen fikk tilbud om å være med på den dristige flåteferden over Stillehavet, men takket nei. Vennskapet besto like fullt i mange år deretter, især med Watzinger, gjennom brevveksling, sporadiske treff og besøk hjemme hos Jørgens familie i den lille forstaden Bloomfield i New Jersey. Jørgen arkiverte sirlig all brevveksling med venner og familie hjemme hos seg, men han var ikke av typen som småsnakket om seg og sitt. Arkivskapet ble stående som en mystisk, spennende, men lukket skattekiste hans levetid ut og lenge deretter.

Et litt atypisk bilde av Pappa fra 50-tallet. Han var litt mindre nonsjalant enn dette, slik jeg kjente ham. Men hva vet vel jeg? Han hadde levd et langt liv og opplevd så mye før jeg kom inn i livet hans. Det er spennende å utforske og lære ham å kjenne fra andre menneskers perspektiv og gjennom brevvekslingen hans.

 

Skattejakt med Kontiki-brev i skattekista

Da vi besøkte storesøster Christine tok vi et dypdykk i pappas gamle arkiver. Der fant vi et mangfold av brev som til sammen inneholdt interessante kapitler om norsk krigshistorie, utvandringshistorie, og attpåtil et lite stykke av særegen norsk sjøfartshistorie. Tenk for eksempel på det første brevet som faren Gerhard (Ingrids farfar) sendte sønnen etter at han hadde sluppet ut fra fangenskapet i Grini. Eller de mange brevene sendt over Atlanteren fra moren Hilda Ingeborg til sin utvandrede sønn. Eller Jørgens egne brev til Norske myndigheter der han beskriver sine opplevelser under Andre Verdenskrig.

Utdrag av det første brevet fra Jørgens far Gerhard til sin sønn etter at han hadde sluppet ut av fangenskap på Grini.

Av største allmenne interesse har vel kanskje knippet med brev sendt fra Hermann Watzinger til Pappa på 1940- og 50-tallet. Det var intet mindre enn spennende å lese Watzingers førstehånds beskrivelse av hugging av balsatrær til Kontiki-flåten og de to karenes opplevelse av virkeligheten de befant seg i høyt der oppe i Andesfjellene i januar 1947. Hvilken skatt av et brev!

Som en fotnote kan nevnes: Historien om Kontiki ses i et særskilt perspektiv nå for oss på Vilja, som jo har seilt vår egen båt samme vei over Stillehavet som Kontiki gjorde den gangen, helt fram til de polynesiske Tuamoto-atollene og forbi – om enn med adskillig mer komfortabel farkost og mange nymotens hjelpemidler…

 

Min Pappa; sivilingeniøren og marinarkitekten

Enda et ønske gikk i oppfyllelse for Ingrid da søster Christine tok fram en rull med gamle originale arbeidstegninger ført i pennen (eller blyanten) av pappaen. Disse skal rammes inn og finne hedersplass på veggen hjemme hos Jørgens barn og barnebarn i Norge.

Ingrid har et klart og kjært minne om faren som stadig satt bak arbeidsbordet sitt og tegnet på skisser av propeller og akslinger. Visstnok tok han ut noen patenter i løpet av karrieren også (kunne Christine og Eric fortelle. Dette var noe Ingrid ikke visste. Hun husket bare at han i sine siste leveår jobbet med å videreutvikle en idé med plan om å ta ut et nytt patent, noe han trolig ikke fikk fullført.) Det var en gledelig overraskelse at tegningene ikke hadde gått tapt, men var bevart på beste vis. Nå er 8 tegninger tatt med til Norge for innramming til Jørgens to døtre og 6 barnebarn i Norge. Han skulle bare visst hvor glad og stolt tanken om ham og det han fikk til gjør oss fremdeles i dag!

 

Farvel New Jersey

Vi ble værende i vel to verdifulle uker i New Jersey. Da kjente vi at havet kalte igjen. Vi skal jo faktisk til Norge før høststormene setter inn!

Vi flyttet tilbake inn i Vilja, og tok til på neste etappe.

 

Fra Tikopia til New York

Vi holder stadig kontakten med andre norske og skandinaviske båter. Én av disse er den norske familien på VakiVaki; Thomas Lien, kona Susann Nordhagen og barna Ivi og Jack.

Vi og mange med oss kjenner VakiVakis familie fra barneTV-seriene «Flaskepost fra Stillehavet» på NRK.

VakiVakis familie er kjent fra barneTV-seriene «Flaskepost fra Stillehavet» på NRK. Nå er familien ute på ett års tokt «Atlanterhavet rundt» med seilbåten VakiVaki (båtnavnet betyr Lykke på tikopiansk). Vi tok kontakt med Thomas våren 2019 da vi var i New Zealand og bar på ønsket om selv å oppleve Tikopia. Thomas ga oss den gang mange gode råd, og fikk endog varslet en av høvdingene på øya før vi ankom slik at vi ble tatt imot som nære venner fra første øyeblikk! Oppholdet på Tikopia står som ett av de absolutte høydepunkt på vår SailingVilja-tur.

 

Endelig møte med VakiVaki & Alibaba i Hudson River!

Dermed var det ekstra stas å møte VakiVaki og vennebåten Alibaba (med Liens nevø Jørgen Brevik som skipper, også kjent fra Tikopia-serien).

Vi tre er så vidt vi kjenner til de eneste tre norske seilbåtene som i år seiler hjem til Norge via Grønland. Det ble samseiling gjennom New Yorks elver og ut Long Island Sound til Newport i delstaten Rhode Island.

 

Cruising by The Big Apple!

Skyskraperne kaster skygge i skyene.

 

Oooops!

Vi hadde nettopp seilt inn mot Long Island Sound. Ungene på VakiVaki hoppet i havet. Vi var i ferd med å gjøre det samme.

Da kom det plutselig en politibåt med lyssirener på, og gestikulerte klart ifra om at de ville om bord på Vilja. Hva var galt? Var det mangelen på redningsvest (som er obligatorisk her for barn under 12 år på seilbåt – til enhver tid, på dekk og i vannet)? Hva annet hadde vi vel gjort galt? Ingrid løp ned og spylte ned i do en lenge bevart sigarett fra Tikopia, rullet i ruteblokkpapir. Ikke noe egentlig illegalt med den, for det var bare vanlig tobakk, men den så unektelig suspekt ut. Herregud, så mye rart vi finner på…

U.S. Coast Guard bordet Vilja i East River på vei ut i Long Island Sound.

Det viste seg at kystvakta forgjeves hadde forsøkt å komme i kontakt med Vilja på kanal 16. Dermed ville de om bord og sjekke at papirene var i orden. En rask inspeksjon av motorrom og toalett (der Ingrid nettopp hadde flushet som en gal!) ble gjennomført, og papirer ble gjennomgått. De fant ingenting å utsette, og alt var bare smil og vennlighet. Fint å erfare at det dårlige ryktet vi hadde hørt om U.S. Coast Guard var helt feil ut ifra det vi opplevde.

Alt i orden på Vilja, og U.S. Coast Guard viste seg som både trivelige og interesserte folk. Intet å frykte, med mindre du har noe å frykte da…

Vi fikk ingen påpakning om redningsvest eller annet, men de ga oss villig råd og informasjon om regelverket da vi spurte.

Alibaba for fulle seil i kveldssol i Long Island Sound.
Dekk-til-dekk leveranse av ferskt hjemmebakt brød fra Vilja til VakiVaki på morgenkvisten.
Den norske seilergjengen samlet til en aldri så liten ettermiddagsdrink på land i Newport, Rhode Island.

Fantastisk god overlevelsesdrakt i barnestørrelse fra Arvid Påsche. Men – fremdeles for stor, så nå lånes den bort til 11-årige Jack på VakiVaki.

Vi tok farvel med VakiVakis og Alibabas mannskap i Newport, Rhode Island. Vi seilte videre til Bristol, med planer om et siste stopp for å tilbringe tid med Ingrids storebror Eric og familien. De to andre båtene satte kursen videre nordover og fpr dermed noen dagers forsprang mot Canada og Grønland. Det er ikke umulig at det blir nytt norsk seilbåttreff for oss tre på nordligere breddegrader i tiden som kommer!?!

 

Kveldstur i en herskapshage i Bristol (Blithewold Mansion)

Områdene øst for Narragansett Bay (Newport og omegn) er kjent for sine mange storslagne herskapshus, også kalt «cottages». Disse var sommerboligene til de rike kaksene i New York og Philadelphia på 1850- til 1900-tallet. Mange av «herskapshyttene» er godt bevart og er i dag åpne for publikum. Vi tok en kveldstur etter stengetid i hagene rund Blithewold Mansion i Bristol.

For et drømmetre å lage et trehus ut av for å gjemme seg i!

 

Kjært gjensyn med storebror Eric og familien i Hopkinton, Massachusetts

Og så fikk vi med oss et eksklusivt eksemplar av «Eric’s Viking Mead», hjemmelaget mjød. Vi fikk også en smak av de edle dråper, og det smakte faktisk fabelaktig godt! Vår flaske skal nytes i det vi seiler inn til eget farvann i «vår felles faders fedreland» Norge.

 

«Sightseeing light» i Plymouth

Vi følte vi burde utnytte leiebilen vi hadde, så vi tok oss en ettermiddagstur til Plymouth. Det var her de første pilgrimene bosatte seg etter å ha seilt over fra England på båten Mayflower for nøyaktig 400 år siden i 1620.

Ett av mange kunstverk som markerer årets 400-års jubileum for pilgrimenes første ankomst til Plymouth i 1620. En viktig markering for byen. Bare så synd at feiringen blir sterkt hemmet av coronaens utbrudd og hensynene som må tas.

 

En herlig dag på havet med Eric & familien

Lykken var stor da vi fikk til en fantastisk fin seiledag i Narragansett Bay med storebror Eric og familien. Vi fikk flott seiling og trivelig stemning. Supert simpelthen!

 

Et lite strandhugg i Bristol en regnværsdag

Det var mye papirarbeid, reguleringer og andre forberedelser som måtte på plass før avreise fra USA. Eksempelvis måtte tillatelse og rapportering for stopp i Canada registreres hos ikke mindre enn syv myndighetsinstanser. Ingrid trengte tid bak PC’en til å gjøre de siste forberedelser og skaffe seg en oppdatert oversikt før vi forlot USA. Imens dro Jon Petter og Karen Marie på eventyr på land (i Bristol), tross striregn.

 

Forberedelser til turen videre: COVID-test i USA for å slippe karantene i Grønland!

Grønland har gitt sitt samtykke i å la oss slippe karantene ved ankomst dersom vi kan vise til negativ COVID-test tatt like før avreise fra USA. Så dermed dro Viljas mannskap på drive-thru COVID-testing i Rhode Island. En særegen og rar opplevelse, men vi tar det som en erfaring. Og hipp hurra!: Vi testet negativt. Det var det jo uansett kjekt å få vite før vi la ut på langseilas!

 

Snartur innom Newport for noen siste fristelser og steg på landejorda

En snartur på land i Newport ved skumring, for noen siste steg og nytelser på land.

Newport er en trivelig småby. Fin byggeskikk. Vi vil gjerne tilbake i andre tider, når vi kan nyte litt mer avslappet uten ansiktsmasker og alskens smittefrykt.
Siste smak av himmelske, men «livsfarlige», fristelser i Newport før vi kaster loss og sier farvel til USA for denne gang. Herregud, dette er syyykt usunt, men smaker syyyyyyyykt godt!!!

 

Klar ferdig seil!

Så er vi på Vilja klare til å seile fra USA for denne gang. Wow, for noen dager og uker vi har hatt her! De er gull og edelstener som blir med oss i skattekista av verdier vi har med oss videre på SailingVilja-turen vår.

Vi kjenner vi er stolte av og glade i våre røtter på begge sider av Atlanteren.