25.-30. november, 2017: På svai og dagsseilas i Ria Formosas laguner. Hjemme hos Trondheimsvenners vinterhjem i Olhão.

Så seilte vi inn i Ria Formosa Naturpark og dens vakre øyrike og laguner.

Ria Formosa Naturparks sydspiss, i fugleperspektiv. Når det er fjære, så blir store områder over vannflaten. En oase for millioner av fugler, og et yndet sted for muslingplukkere.

Fra Wikipedia: «Parque Natural da Ria Formosa er en naturpark i Algarve i sør Portugal som er 18 400 hektar stor. Den omfatter Ria Formosalaguenen samt en mengde små øyer og halvøyer, sanddyner, strender, våtmark, små kanaler, søte vassdrag og saltbassenger. Naturparken er 60 km lang og strekker seg over fem kommuner.”

Videre står det: ”Millioner av fugler besøker området hvert år; en del for å hekke og tilbringe vinteren der, en del for å raste under sine reiser mellom Europa og Afrika.”

Vi tilhører da altså sistnevnte kategori av fremmede fugler. Våre gode venner fra Trondheim; Solvor & Jan og hunden deres Ludo tilhører førstnevnte. Vi gikk inn for landing i Ria Formosa, både for å nyte denne naturperlen på Portugals sydspiss, samt for å møte våre venner der. Egentlig skulle Solvor & Jan mønstret på i Albufeira, og seilt med oss inn i sitt øyrike. Men så ble Solvor dessverre syk og planene måtte endres. Fillern, vi skulle så gjerne delt opplevelsen av å ligge på svai med dem, ikke minst også fordi de elsker og kjenner stedet. Jaja, gjensynet måtte utsettes litt, og vi utforsket lagunen i første omgang på egenhånd.

Endelig på svai igjen!

Olhão i horisonten. Rart å tenke på at der inne et sted finner vi våre venner Solvor & Jan. Vi gleder oss til gjensyn.

Vi seilte inn i lagunen innenfor Ihla da Culatra på ettermiddagen. På øya skimtet vi fiskelandsbyen, og gledet oss til å ta strandhugg neste dag. Men nå først skulle vi bare nyte å være helt øde og alene for oss selv. Jon Petter, Beni og Karen Marie tok småbåten og satte ut krabbeteiner. Vi hadde en lang aften på dekk, nøt varmen som kjentes som en mild sommernatt og lysskinnet fra fiskelandsbyen og Olhão på hver sin kant i det fjerne.

Neste morgen var det på tide med litt aktivitet og utforskning!

Glimt fra livet på svai utenfor Ilha da Culatra.

Strandhugg på Ilha da Culatra

Vi har kjent underveis at vi er svake for øyer og øyboere. Å ta et strandhogg på ilha da Culatra var ”et must”.

Stranden utenfor fiskerlandsbyen Ilha da Culatra på øya med samme navn.

Ilha da Culatra er ei lita øya, 6 kilometer lang og 100 – 900 meter bred. Det er ingen motoriserte kjøretøy på øya, og “veiene” består av gangbruer av tre. Det er to landsbyer på øya, og i alt har øya 1000 innbyggere. Vi vet ikke hvor mange som bor i Ilha da Culatra, men tipper et par-tre hundre. Det er i alle fall en landsby vi har opplevelsen av å komme til, knapt nok et tettsted. Da vi gikk inn imellom husene, så føltes det nærmest som å gå inn i hagen til folk.

I den stille landsbyen, kom det eneste skrålet som var å spore fra den lokale kaféen/ baren. Inne var det fullt av folk, hovedsakelig mannfolk. Energien var på det mest intense rundt et fotballspillbord. Her ble det spilt for øl. Jon Petter og Beni greide bare ikke å dy seg; etter å ha stått på sidelinjen og kikket en stund, så utfordret de til kamp.  Det gikk som det måtte…

Beni & Jon Petter utfordret til kamp. Det finnes dessverre få bilder av den, ettersom den var over så fort….

Vi trivdes og satte pris på å få komme litt ”inn i varmen” på Ihla da Culatra. Vi sier det igjen: det er noe med øyfolk, altså. 😉

Så måtte vi litt motvillig ta farvel med Ilha da Culatra. Mannskapet er ”in touch with their feelings”.
Men det går bra! Vi har venner på land i Olhão i vente. På tide å lette anker og ta Vilja til land.

Møte med Solvor & Jan i Olhão. Og Ludo også da, selvfølgelig. 🙂

Vi hadde så vidt fortøyd båten, før kjente stemmer hørtes utenfor. Solvor og Jan var mer enn klare for å mønstre på, tross at formen ikke var helt på topp etter matforgiftning. Praten var i gang fra første stund, og det var også den varme, ekte stemningen de er så gode til skape. Så rart & deilig å kjenne på at plutselig var båten vår som en stue der hjemme igjen, der venner var samlet til god prat, mat og drikke.

Kjempetrivelig gjensyn med Solvor, Jan & Ludo. Det ble sen, men god mat og drikke. Vi fant endog et par EC Dahls pilsner under dørken. Kan ikke bli stort bedre da! (eller kanskje kakken bedre om nordlendingen ombord hadde hatt en nordlandspils i sin hånd, menmen…det så ikke ut til å plage ham nevneverdig.)

Besøk hos Solvor & Jan, og vandring i Ria Formosas naturpark.

Neste dag (nå hadde vi kommet til mandag), vandret vi litt rundt i Olhão by. Det var en befriende opplevelse, for oss som var mildt sagt drittleie av souvenirer og turistifiserte bygater. Olhão er regnet å ha den viktigste fiskehavna på Algarvekysten, og er en liten by med omtrent 45 000 innbyggere. Det fine med Olhão er at det ikke er en turistby, men en autentisk portugisisk by der en faktisk møter stort sett bare portugisere. Byggene i gamlebyen har de samme flislagte veggene og arkitekturen som vi kjenner igjen fra andre steder vi har besøkt i Portugal, men de er mer slitt og mindre glosset opp. Vi syntes det var befriende, vi.

Men vi ble ikke lenge, for plutselig var Jan på tråden og lurte på om vi hadde lyst til å bli plukket opp med bil for å besøke dem hjemme. Hjemmet deres i Olhão er en campingbil og liten hage i ”Parque de Campismo og Caravanismo de Olhão”, det vil si campingplassen i Olhão. Det som skiller denne fra andre campingplasser er dens beliggenhet, som er midt i perlen av Ria Formosa. Du går bare ut porten og ned en grusvei, krysser jernbanelinja og gjennom et hull i gjerdet (kremt), så er du midt ute i åpen, urørt natur og selve mekkaet for fugleelskere.

Etter en kopp kaffe, så tok vi oss en tur i naturparken sammen med våre eminente ledsagere for anledningen; Jan & Ludo.

Tur i Ria Formosa Naturpark. Jan viser vei og forteller. Upåklagelig kunnskapsrik guide, etter å ha vært på mang en tur her sammen med sin kjære Solvor, som er lidenskapelig interessert og engasjert i naturen og det som lever og gror her.

Det var trivelig å få oppleve vinterhjemstedet til våre venner. Det gir et helt annet utgangspunkt for fellesskap når en kjenner hverandres hverdagsliv. For oss ga dette også en følelse av fellesskap i det å ha tatt så store og tøffe livsvalg, som innebærer omveltende endring av den kjente hverdagen i Trondheim, og det å være så langt vekke fra de vi har kjære der hjemme. Godt å dele noen tanker og erfaringer rundt dette med kloke mennesker vi deler verdier med og har tillit til.

Om kvelden dro vi hjem til Vilja, og delte nok en god «kveldsmiddag» der.

Aftenstemning ved Olhão Marina. Foto: Solvor

Og så ble det seiling!

Idéer må realiseres! Så også vårt ønske om å seile sammen med våre venner. Tirsdags morgen mønstret tre stykk mannskap (hvorav én firebeint) om bord på Vilja, klare for å seile i sin egen ”hage”; Ria Formosas laguner, og endog smake på friheten av å seile ut mot det åpne hav.

Jan hadde seileerfaring, og syntes det var gøy å gjenoppfriske gamle ferdigheter. Solvor og Ludo var på sin førstereis. Engasjert entusiasme om seilas smittet over på hele mannskapet. Turen vi fikk var rett og slett digg. Bare se!

(Nedenfor følger noen flotte bilder, i hovedsak tatt av Solvor Leistad.)

Viljas mannskap på vei for å ta imot nytt mannskap; Jan, Solvor & Ludo. (foto: Solvor)
Endelig har Vilja fått seg en skipshund; stolte Ludo & S/Y Vilja kler hverandre, synes vi. (foto: Solvor)
Klar for å slippe tampene og sette seil.
Det er et flott syn; å sette seil og skue utover havet. (foto: Solvor)
Karen Marie forbereder til kveldens middag; karamellisert gulrotsuppe. (foto: Solvor)
En liten dupp. (foto: Solvor)
Det var ikke mye surfjes å spore om bord på Vilja denne dagen. (foto: Solvor)
Sangria & saft på fordekket. (foto: Solvor og Ingrid)
For ei dame! (foto: Jan)
Tenk at Solvor, Jan & Ingrid en vakker dag skulle seile i lag utenfor Portugals sørspiss! Livet byr på overraskelser. Heldigvis!
Kamerater. (foto: Solvor)
Beni fikk seg en treningsøkt da vi seg fra ham i 4 knops fart. (foto: Solvor)
Muslingplukkere. (foto: Solvor)
På vei inn til havn. (foto: Solvor)
Jan til hjemmehavn i Olhão. (foto: Solvor)

Vi rakk akkurat å komme hjem innen himmelen åpnet seg og regnet bøttet ned. At det går an å ha sånn flax!!!

Ålreit å være under dekk og kose seg med karamellisert gulrotsuppe til kvelds, mens regnet høljet ned på dekket ovenfor.

På land om kvelden tok Jan oss med til supermarked, og vi gikk bananas ved tanken på å slippe å bære maten hjem på ryggen. Dermed ble det hamstring før seilas. Vi kunne trolig krysset Atlanteren uten å lide den minste nød med denne bunkringa…

Så tok vi avskjed med Solvor, Jan og Ludo. Og gleder oss til å møtes igjen, med enda en felles referanse og opplevelse i livet.

Nytt mannskap mønstrer på, klare for langseilas til Kanariøyene.

Så kom nytt mannskap til Vilja. Ingrid Bouwer Utne fra Trondheim og Geir Hildrum fra Grong var prompte på plass onsdags formiddag.

Nytt mannskap for langseilas er på plass. Vilja gjøres sjøklar. Beni (nederst til venstre) fikk seg et avansert puslespill for å finne plass til alle varene under dekk, etter gårsdagens storhandel med Jan.

Nå forbereder vi oss på langtur. Neste stopp: Kanariøyene!

 

 

20.-25. september, 2017: Sørover Skottlands vestkyst. Værfast på småkjipt sted, mens nabohavna var en perle (vi erfarer ”the hard way” at havner bør sjekkes ut i forkant…).

Så er vi igjen på oppdagelsesferd.

Kursen var igjen satt sørover. Nytt mannskap skulle plukkes opp et sted nær Glasgow dagen etter, dit vår gode venn (& Karen Maries «Fjellmor») Anne Line var på vei.

Karen Marie holder utkikk etter seler & delfiner.
God stemning ombord. Godt å være på tur igjen.

The Crinan Canal

Valget om å passere gjennom the Crinan Canal ble tatt litt forhastet. Kanalen anbefales dersom dere er minimum 2 i mannskapet, og har tid til å stoppe opp underveis og tid & lyst til å betjene sluseportene selv. (Med det vil en få seg en aldri så liten treningsøkt på kjøpet.) Da tror vi kanalturen kunne vært skikkelig trivelig faktisk! Vi hadde derimot havnet i tidsnød for å rekke å plukke opp nytt mannskap i Ardrossan samme kveld. Vi måtte derfor ”ile” som best det lot seg gjøre gjennom kanalen. Til en pris på over kr. 2000 for kanalleie og bruk av piloter, så ville det vært bedre å seile rundt heller enn å ta snarveien gjennom landet.  Menmen, vi tar det som en kanalerfaring.

Første natt på frifot, men ”fanget”: Til kai ved utenfor første sluseport, klare til å gå inn i Crinan Canal ved første sluseåpning neste morgen.

Nytt mannskap ombord

Vi har fått nytt mannskap ombord! Anne Line mønstret på i Ardrossan. Det ble ekstra verdsatt med tanke på at de opprinnelig kjøpte flybillettene til Brest ble verdiløse der vi var langt oppe i Nord-Skottland. Dagen før planlagt ankomst svingte hun seg rundt og kjøpte nye billetter for å fly til London og ta toget via Glasgow for å komme til oss.

21. september: Kveldsseilas Ardrossan – Stranraer

Stillestund

Hva er vel vakrere enn kveldssol over åpent hav?

Værfast i Stranraer

Det var meldt styggvær i noen dager. Vi søkte tilflukt i Stranraer.

Nyervervede erfaringer fra ruteplanlegging:

Vi sjekket bare ut neste havn for landligge på nettet, uten å forhøre oss med kjentfolk i havnene. Det har gitt oss en lærepenge…

Værvarselet spådde kraftig vind. Vi vurderte Portpatrick, men slo det fra oss ettersom info på nettet beskrev havnen som krevende for båter av vår størrelse. Ingrid pekte seg i stedet ut havna i Stranraer, som ligger innerst i ei lang vik, godt beskyttet for vinden.

  • Erfaring nr. 1: Mål avstander før vi seiler inn. ”Lang vik” viste seg å være 10 nm… Det får være grenser på å søke ly i styggvær. En helt unødvendig omvei – i sær med tanke på ”Erfaring nr. 2”…
  • Erfaring nr. 2: Stranraer innfridde alle forestillinger om ”sliten, grå og kjip britisk småby” som en har sett i britisk film.

Selv et kjipt sted kan være fint om en ser fra riktig perspektiv

Selv et kjipt sted kan være fint om en ser det fra riktig perspektiv…
…et barns perspektiv…
…eller et fugleperspektiv…

Når en er stuck på et småslitent sted, så må en gjøre det beste ut av det. Den lenge planlagte bursdagsfeiring for Fjellmor (som egentlig hadde bursdag i august…) fant sitt naturlige innsmett der vi lå værfast i noen dager.

Castle Kennedy Garden

Og så fant vi faktisk noe ”klassisk billedskjønt” i Stranraer til slutt! Like utenfor byen ligger Castle Kennedy Garden, en vakker hage med slottsruiner, ”The Walled Garden”, vannliljedam, apeskrekk-allé, store, velpleide parkområder og endog et vaskeekte, bebodd slott! Vi fikk oss en fin ettermiddag i det grønne.

Castle Kennedy ble bygd i det 14.århundre, og ødelagt i brann i 1716. Da bygde den 10. Jarlen av Stair og hans franske Louisa (datter av Duc de Coigny) seg en ny kåk; Lochinch Castle. En grei oppgradering, synes vi. Etterkommerne bebor slottet den dag i dag.

24.-25. september: Farvel Skottland (seilas Stranraer – Portpatrick – Isle of Man)

Middagspause i Portpatrick: Vi måtte nøye oss med 2 timers strandhogg før tidevannet ubønnhørlig viste tegn til at det var på tide å komme seg ut av havna igjen. Men uansett – den lille smakebiten av en trivelig havn ga mersmak & krydder til seilasen sørover mot Isle of Man.

Portpatrick viste seg å være den perfekte lille havnelandsby. Tanken på at her kunne vi tilbragt uværsdagene i helt ålreit le for vinden ble tenkt med lengsel.
Hvem sa at skipskost er kjedelig? Godt vær innebærer overskudd til kreativitet og brødskiver som holder seg på bordet.
I overkant stille vær på siste etappe inn mot Isle of Man. Stille vær betyr bråkete motor…
…men det lot ikke til å forstyrre mannskapet nevneverdig… ;-P

Så var vi fremme i Peel på Isle of Man. Derom fortelles mer i neste reisebrev.