Publisert

25. april, 2020: Seilervenner i knipe

Langturseilere knytter kontakter. Familien på «S/Y Vilja» har det langt bedre enn mange av deres seilvenner.

Viljas ferd hjem ved COVID19-pandemiens utbrudd våren 2020 ble formidlet gjennom en artikkelserie publisert på Seilmagasinets nettsider, skrevet av Ingrid. Følgende flaskepost er sjette artikkel (av i alt 12) i denne serien, og ble første gang publisert 25.04.2020.

INDISKE HAV: Ankringsplassen til S/Y Mirabella på Gan, den sørligste atollen i Maldivene.

Stengt toll på Maldivene (S/Y Intrepid)

For vår amerikanske venn Tim på 36-foteren «S/Y Intrepid», ble veien til Maldivene i mars mer dramatisk enn det som godt er. Seilet revnet under seilasen fra Thailand til India. Den videre seilasen gikk forsiktig og trått, med ankomst 12 timer etter at visumet til India var utløpt. Myndighetene viste ingen forståelse for forsinket ankomst, og det utgåtte visumet dannet utgangspunkt for en lite fruktbar kommunikasjon med dem. «S/Y Intrepid» fikk verken lov til å fylle diesel, mat, vann eller internettilgang for å søke om fornyet e-visum. De ble også nektet å snakke med sin ambassade. Med kun 40 liter vann og 40 liter diesel måtte mannskapet på to sette seil (uten storseil…) mot Maldivene. De sendte ut nødsignal flere ganger, og ble gitt hjelp av forbigående cargobåter som ga dem diesel og vann. Dette er en ufattelig historie, men fortalt oss direkte fra Tim selv, som nå er i Maldivene. Dramatikken er avløst av det motsatte nå; I Maldivene er alle lystbåter satt i karantene på ubestemt tid. Tim har vært i karantene alene på båten siden midten av mars. Nå tenker han seg videre til Tanzania, der grensene er åpne og han har håp om å få sette føttene på land igjen.

Tim Brill fra USA på S/Y Intrepid. Nå i karantene i Maldivene, etter dramatisk seilas dit fra Thailand via India.

Vår venn Tim på «S/Y Intrepid» melder om at han ikke kan forlate Maldivene før han har fått hentet ut pakker som inneholder et nytt storseil og satelittelefon. De sitter fast i tollen. Men tollen har stengt på grunn av COVID, så da er gode råd dyre. Den Amerikanske ambassaden har engasjert seg for å finne en løsning, slik at Tim kan seile videre til Tanzania.

«S/Y Intrepid» er en 1972 Islander 36. Båten tilhørte tidligere Zac Sunderland som seilte den rundt Jorda i 2008-09, og var den gangen den yngste solo jordomseiler i Verden, 17 år gammel.

I karantene på ubestemt tid på Maldivene (S/Y Mirabella)

Også våre sveitsiske venner på «S/Y Mirabella», en 48 fots X-Yacht, har vært i mer enn én måneds karantene med ubestemt endedato. Familien med to døtre på 8 og 5 år sier de klarer seg fint, der de kan snorkle og bade, og har «alt» de trenger – bortsett fra frihet… Veien videre er ikke avgjort, i likhet med for de fleste av oss.

Mirabella melder om at det blir mye harpunfiske, der de ligger i karantene i Maldivene. Den eksotiske fangsten er jo underholdning i seg selv.

Catch22-knipe for seilere over Rødehavet (Pied-a-Mer II)

Mest sympatiserer vi med våre venner Pam og Eric på «Pied-a-Mer II». Vi har nevnt tidligere dette ekteparet i 70-årene som seiler seg hjemover mot USA via Rødehavet og Suezkanalen. Seilasen i motvind over havet har vært tøff nok, og de trenger mer diesel og proviantering. Nå har de havnet i en «Catch 22»-knipe. Alle oppgjør betales i kontanter over rekka. Men uten tillatelse til å gå i land verken i Sudan eller nå i Egypt, så er kontantbeholdningen nær brukt opp. Uten drivstoff våger de ikke å begi seg videre. De prøver nå å finne løsninger for bankoverføring med hjelp fra familie hjemme (de har ingen internet selv). Vi krysser fingrene for våre ydmyke, men tøffe seilervenner, som har kommet seg gjennom både mastehavari og stormer tidligere. Det går nok bra denne gangen også. Men vi fatter i enda større grad hvor inderlig heldige vi er med hvor vi har havnet i dette tilfeldighetenes spill.

Våre gode venner Pam og Eric Sellix fra USA på Pied-a-Mer II, som nå er på vei hjemover via Rødehavet og Suezkanalen. Forholdene for seilerne som ble overrumplet av koronakrisen på denne ruta er alt annet enn enkle. Bildet er tatt da vi møtte dem igjen i Indonesia i august 2019. Vi ble først kjent med dem i New Zealand, og møtte dem igjen flere ganger på veien vestover til Asia.

Admiral Bellingshausen fra Estland

Vi hadde knapt festet tampene ved ankomst til kai i kveldsmørket på St. Thomas, da vi kom i prat med noen karer som ruslet en kveldstur på brygga. Det viste seg å være mannskapet på estoniske «Admiral Bellingshausen». Møtet ble begynnelsen på et berikende bekjentskap, en innsikt i seilerhistorie som fascinerer, en dramatisk vending i koronatider, og dessuten vekking av gamle felles minner.

«Admiral Bellingshausen», en 80 fots Jongert bygd i Nederland i 1984, er flaggskipet for det estoniske prosjektet «Antarctic Maritime Expedition». Deres seilas til Sydpolen var en på sitt vis storslagen markering av 200-årsjubileumet for første visuelle landkjenning av Antarktis. Den gang var det de russiske skipene Vostok og Mirny, førstnevnte seilt under ledelse av «Admiral Bellingshausen» fra Estland, som fikk det første glimtet. Denne oppdagelsen førte nær to hundre år senere til at Russland kunne hevde rett til å inkluderes i arbeidet med traktaten som bestemmer råderetten over dette syvende kontinent. Estland feirer nå med rette sin nasjonalhelt.

ESTLAND: Estisk registrerte S/Y Admiral Bellingshausen til kai i St. Thomas. Dette er en staselig motorseiler; en 80 fots Jongert, custom made ved det nederlandske verftet i 1984, med fine linjer både eksteriør- og interiørmessig.

Seiler hjem fra Chile i stedet for å fly

Vi tok med nystekte vafler og ei kanne kaffe til karene på «Admiral Bellingshausen». Det ble en trivelig kveld. Vi fikk høre hvordan den planlagte ekspedisjonens videre seilas fra Antarktis til Arktis var blitt avlyst brått på grunn av koronapandemien mens båten var i Chile i mars. Tre av mannskapet skulle egentlig mønstre av i Peru, men mannskapsbytte ble umulig. Nå tar de fem om bord skuta hele veien tilbake til Estland. Jobb og familie hjemme må vente, og har måttet forsone seg med det.

Avvist på tampen ved innseiling Puerto Rico

«Admiral Bellingshausen» er 80 fot, og dermed stor nok til å slippe gjennom Panamakanalen, som i koronatider er stengt for båter under 65 fot. Karene fortalte om hvordan det var hverdagsmenneskene som hjalp dem med å skaffe de praktiske tingene da de skulle gjennom Panamakanalen, da agenten deres tilsynelatende syntes det meste ble for vanskelig. De fikk vinden midt imot på vei oppover til Puerto Rico, og måtte krysse slik at 1000 nm ble til 1350 nm. Ankomst i Puerto Rico var avklart i forkant, men kun 2 nautiske mil fra havn mottok de kontrabeskjed og ble avvist. Det var umulig å overtale havnemyndighetene til å få beholde planlagt anløp, og de måtte sette kursen ut i uvissa. Eierne av «Admiral Bellingshausen» hjemme i Estland kontaktet myndighetene i naboriket USVI. Tross at kun 2 av mannskapet på fem hadde de nødvendige visum, ble de innvilget å komme under «Humanitary Protocol». «We will take care of them» hadde det visstnok blitt sagt fra øverste hold, og det har de innfridd. Marinaen har tilbudt dem en kai-leie på under halv pris av ordinær tariff. De tre uten visum kan ikke gå på land, og må oppholde seg på båten eller flytebrygga. Det forundrer oss hvordan to amerikanske territorier som ligger side om side kan agere så vidt ulikt i disse COVID-tider. Men slik er altså tilstanden akkurat nå. U.S. Virgin Islands viser en meget løsningsorientert tilnærming.

Minister, nasjonal mester og rockestjerne

Det er jordnære karer som sitter rundt bordet og prater jovialt med oss om opplevelsene, og viser like stor interesse for oss og vår vei rundt jorda, som til å fortelle om sine opplevelser. Det er bare via små bisetninger, og etter hvert på direkte oppfordring fra oss, at det kommer fram at disse menneskene har flere eventyr enn dette siste å vise til. Den mest stillfarne av dem alle viser seg å være Jaan Tätte, tidligere jordomseiler og en estisk folkemusiker som har stått på scenen foran mer enn 10 000 jublende fans og sunget sine lune viser. Maskinist Ahto Aaslav-Kaasik er 12 ganger nasjonal mester i Formel 500 båtrace, og har bygget båtene til flere av sine brødre som har verdensmestertitler. Den tredje vi spør, Kaido Kama, var justisminister og deretter innenriksminister i Estland etter at landet fikk sin frihet på 90-tallet. Ingenting skulle tyde på at disse jordnære folka hadde stjernestøv i manken.

Vi ser ikke bort i fra at vi seiler til Estland en gang i framtida, takket være dette tilfeldige møtet. At Jaan Tättes brumlebasstemme og lune viser kommer til å følge oss på veien hjem over Atlanterhavet er i alle fall sikkert.

Hånd i hånd igjen

Hånd i hånd igjen etter omlag tredve år. Sist vi holdt hender stod vi i en mektig menneskelig lenke som strakk seg 600 km fra Vilnius til Tallin. Fra venstre: Kaptein Meelis Saarlaid, Ingrid Slungaard Myklebust, Peeter Saars, Ahto Aaslav-Kaasik, Kaido Kama og Jaan Tätte.

Og som et lite krydder og påminner om livets tilfeldigheter, kom det fram at Ingrid har holdt disse karene i hendene før! Hun var nemlig som tenåring utvekslingsstudent i Latvia da de baltiske landene kjempet og vant sin uavhengighet fra Sovjetunionen. Den gangen ble det en gang dannet en menneskelig lenke som strakk seg sammenhengende i 600 kilometer fra Litauens Vilnius i vest via Latvias hovedstad Riga til Estlands Tallin i øst. Nær to millioner mennesker stod hånd i hånd den gangen, deriblant Ingrid og disse karene. Så vi har stått hånd i hånd før, vi, om enn med noen hundretalls tusen mennesker imellom oss.

Etter fire netter til kai, legger «Admiral Bellingshausen» ut på veien videre hjemover. De håper å kunne få stoppe i Azorene, for å bunkre opp med diesel, proviantere og hvile, før de seiler videre mot den engelske kanal.

Stadige endringer, noen til det bedre (S/Y Eliana)

Warren fra San Fransisco i USA seiler med S/Y Eliana. Panamakanalen ble stengt for båter <65m i mars, så enn så lenge er han «på feil side» av Nord-Amerika. Det vanker middag og framtidsdiskusjoner hjemme på Vilja.

Vi hadde vår venn Warren fra «S/Y Eliana» til middag i kveld. I det vi gikk til bords tikket nyhetsoppdateringen inn om at Panamakanalen skulle holdes steng i ytterligere et år for båter på under 65 fot. Warrens «S/Y Eliana» er 38 fot, og hjemmehavnen er San Fransisco. Med en kanal som er stengt fram til mai neste år, så rekker han ikke å komme seg over til vestsiden av Amerika og ut av orkanbeltet i tide. I praksis ble dermed hjemturen med ett utsatt i ytterligere et år til totalt to år. Kreative løsninger ble samtaleemnet rundt middagsbordet. Å finne seg en jobb på Altanterhavssiden stod fra før av på tapetet, nå begynte han å tenke mer langsiktig på om kanskje Danmark, der han har røtter, kunne være en mulighet? Alle kortene er plutselig i spill igjen. Senere på kvelden mottar vi ytterligere en nyhetsoppdatering. Den varslede utvidede stengningen er med ett omgjort, ja faktisk er den opphevet med umiddelbar virkning. Igjen er Panamakanalen åpen for alle, og erstattet av en pålagt 14 dagers karantene. Det gir mye mer mening. Warren er lettet, og nullstiller seg igjen etter nok en gang å ha måttet utøvd akrobatikk med framtidsplanene.

___

Denne artikkelen ble først publisert i Seilmagasinet 26.04.2020: https://www.seilmagasinet.no/koronavirus-sy-vilja/seilervenner-i-knipe/611956

Publisert

3.-6. april, 2018: Trivelige Mayreau, der vi nesssten kjøpte oss ei tomt!

Vi dro til øya Mayreau, like vest for Tobago Cays. Uten forventninger, og bare fordi Beni dagen i forveien hadde møtt en tysk dame på Tobago Cays som bodde der i noen måneder og hadde snakket varmt om stedet. Med andre ord – vi hadde ikke peiling. Null forventninger er gjerne et bra utgangspunkt: Mayreau ble den øya vi har trivdes best på hittil i Karibien. (og i skrivende stund, to måneder senere når vi har sagt farvel til Karibien for denne gang, så ble faktisk Mayreau vår favorittøy i det Karibien vi rakk å oppleve.)

Solnedgang i det Karibiske hav. Salt Whistle Bay på Mayreau. Foto: Petter Slungaard Kristensen

Mayreau har ”alt”, spør du oss. En vakker karibisk øy med utsikt mot Tobago Cays, krystallblått hav og vakre strender, spennende snorklesteder med koraller og fargerikt fiskeliv, lite turisme, en imøtekommende og inkluderende lokalbefolkning og et community center ledet av en driftig dame som får ting til å skje i lokalsamfunnet. For oss bød den dessuten på et møte med et trivelig seilepar fra Lillesand, Eli og Øystein, og nær anskaffelse av felles strandtomt i Karibien!

Deilig å ta en dukkert i varmen i Salt Whistle Bay.

En liten gåtur over øya, fra Salt Whistle Bay på vestsiden til Saline Bay på østsiden.

Det er ikke størrelsen som teller. Eller i dette tilfellet: Smått er godt! Mayreau er den minste av de befolkede øyene i landet St. Vincent og Grenadinene, med under 4 km2 areal og om lag 270 innbyggere. De fleste av innbyggerne bor i øyas eneste landsby; Old Wall Village i Saline Bay. Det går en asfaltert vei tvers over øya fra nord til sørvest; fra Salt Whistle Bay (der vi lå for anker de første par dagene), opp en 1 km lang bakke, og videre ned til Saline Bay.

Opp bakken fra Salt Whistle Bay.

Vi tok turen over i grundig & godt 3-åringtempo. Og du Verden, så mye fint vi fant! På toppen av bakken lå en tipptopp lekeplass, en gammel kirke med historie og den lokale Community centre med et koselig lite barnebibliotek. Rundt omkring i landsbyen var det laget flere små kaféer/ vannhull. Mange barn å møte, og både unge og gamle stoppet og hilste på. ”Needless to say, but we say it anyway”: We liked it here!

Utsikt fra toppen av bakken mot ”picture perfect” Tobago Cays, der vi hadde vært dagene i forveien.

Saline Bay, Mayreau

Old Wall Village på Mayreau.

Karen Marie slår av en prat med barna i nabolaget på hjemveien.

Fascinerende fin og flunkende ny lekeplass. Og trivelige store barn som passer på de små, Karen Marie inkludert.

På samfunnshuset, der vi fant mange gamle, gode barnebøker å lese i. (Kjekt for oss lesehester at så mange av de karibiske landene er engelsktalende!)

Et lite ”frampeik”: Neste dag kom vi tilbake og deltok på filmkveld der det var visning av Jungelboken. Underveis fikk vi alle utdelt filmsnacks i form av små brødskiver med tunfisk og popcorn i kremmerhus. Ordentlig kinokveld med andre ord!

Enda en lesestund på biblioteket, etter filmkveld.

Tja, kanskje en tomt på Mayreau kunne vært noe?!

Etter et par netter i Salt Whistle Bay seilte vi til andre siden av øya, for å teste ut bukta på nordøstsiden.

Godt med go’klem med go’venner: Karen Marie og Beni.

Siste natt på Mayreau la vi oss for anker i Windward Bay, på vestsiden av øya.

Valget var ikke tilfeldig. Der lå nemlig også våre nye venner; Eli og Øystein fra Lillesand. Vi hadde hatt et par trivelige kvelder i lag med dem i Salt Whistle Bay. I samtalene med dem kunne de fortelle om et møte med en eldre dame på øya, som hadde endt i tilbud om å kjøpe 10 måls tomt med egen strandlinje på østsida av øya til 30 tusen kroner(!). God kjemi og fritt tankespinn ledet sakte, men sikkert fram til at idéen om å ha en felles tomt med utsikt til Tobago Cays kanskje ikke ville være så dumt, og i verste fall neppe noen større ulempe? Vi møttes til ”tomtebefaring”.

Uforglemmelig trivelig møte og eventyr med Eli og Øystein fra Lillesand. Disse ville vi gjerne være framtidige naboer med i Mayreau!

Rød pil peker mot en fin flekk på jorda… som nesten ble vår!

Innen vi tok farvel dagen etter, så ga vi hverandre et håndtrykk på at om tomta virkelig var til salgs til prisen som hadde blitt sagt, så var vi sammen om å anskaffe tomt. Eli og Øystein skulle bli igjen lengre på øya og ta seg av det praktiske med kjøpet.  Det var med go’følelse og litt sommerfugler i magen at vi seilte fra Mayreau. Men før vi forlot den, tok vi oss god til til litt mer utforskning av drømmeøya vår også under vannlinjen.

Tomtebefaring under vann

Petter, Ingrid, Eli og Øystein tok en felles snorkletur på østsida av øya, utenfor L’Ance Beadeau. Konklusjon: Den undersjøiske ”hagen” utenfor ”tomta vår” var så absolutt godkjent!

Yikes! Men denne er faktisk helt ufarlig. Mon tro om haien Petter møtte på samme dag var det samme?!…

Petter tok seg en morgentur og kom hjem med fangst. Han hadde for øvrig hatt en om lag 2 meter lang hai svømmende rundt seg der han snorklet omkring!!!

Båten gror ned raskt i dette varme farvannet. Gutta tar jevne økter med skrubben og sørger for at Vilja ser anstendig ut.

Og etter en arbeidsøkt, så er det ikke måte på egenbelønning… 😉

Kapteinen fører logg.

Vi seiler videre  igjen

Og så dro vi altså videre nordover i Grenadinene. Vi er fremdeles i sørenden av øyparadiset. I Mayreau fant vi Paradis. Kanskje har vi kjøpt oss tomt her?

Hva venter foran oss?!

Etterord – om kjøp av drømmetomta

Noen dager etter avreise fra Mayreau fikk vi en trivelig, om enn litt skuffet epost fra Eli og Øystein. Tomteprisen hadde vist seg å være 300 000 kroner, ikke 30 000. Dermed ble inngangsbilletten og risikoen høyere enn noen av oss var villige til å ta. Tomtedrømmen vår forble – ja, nettopp en drøm. Og minnet om kreativ tankegymnastikk som ga en felles opplevelse og en god historie med nye venner. Vi håper å møte Eli og Øystein der framme på et Verdenshav eller kanskje hjemme i Norge en gang i framtiden…

 

Publisert

20.-25. november, 2017: Lagos. Der vi gikk i turistmetning. Og fant meningen i møtet med enkeltmennesker.

Mange velger å seile direkte fra Lisboa til Marokko, Madeira eller Kanariøyene. Vi hadde imidlertid andre planer. Vi har gode venner fra Norge som har funnet seg sitt vinterhjemsted på sørkysten av Portugal, i Olhão. Noen dager langs Portugals Algarvekyst fristet også. Dermed tok Vilja & mannskap en liten innsving mot sørøst. Vi hadde hele ni kollåpne dager før nytt påtroppende mannskap skulle ankomme Faro 29. november for overfarten til Kanariøyene.

Den 20. november forlot vi Lisboa. Vi fikk en fin seilas sørover, og fikk terpet på kryssing inn mot Lagos. Cascais – Lagos; i alt 26 timer og 184 nm.

Turisttrøtte i Lagos

Lagos er et yndet turistmål, vurdert av TripAdvisor til å være nr.1 på listen over ”15 destinations on the rise” i Verden. Byen har ”alt”; strender, fascinerende natur med særegne klippeformasjoner, interessant historie (sentral under Age of Discoveries, Europas første slavemarked, m.m.), og et yrende uteliv og utall restauranter.

Vi vandret inn i sentrum av byen noe forventningsfulle – og gikk oss på en smell… Det kunne trolig skjedd i Lisboa, Porto eller en av de andre byene vi har besøkt. Men Lagos var altså ”åstedet” for at vi gikk i metning av turist- og sightseeinglivet. Vi er leie av å spise ute, vi er lei souvenirbutikker som alle selger omtrent de samme souvenirene, og vi har sett så mange gamle kirker, borger og slottsruiner at fascinasjonen har falmet. Ingrid begynte å stille det store spørsmålet; hvordan finner en mening i en hverdag der en er på evig reise og er turist på heltid?

Vi tok ikke mange bildene i Lagos. Vi var sightseeing-trøtte, og hadde ikke øynene med oss. Her; en litt intetsigende collage av det vi syntes det var verdt å ta bilde av.

Vi tar av oss TripAdvisor-brillene og ser med friskt blikk

Med motivasjonen litt på lavmål gikk vi til stranden. Om ikke annet, så kunne skjell plukkes og tær dyppes i havet. Ettermiddagen var på hell, og stranda var så godt som tom for folk. En familie med 3 småunger holdt enda koken. Jon Petter gikk bort og slo av en prat. Og med det var det gjort; vi ble kjent med familien Chudzik fra Polen; mamma Dorota, pappa Kamil, Hanna (6), Benio (snart 4) og Maria (1).  Vi fant tonen fra første stund, og det var som om vi hadde kjent hverandre i årevis. Dess mer vi pratet, dess flere fellesnevnere fant vi.

New friends who feel like old friends. What a perfect match it was getting to know this bunch; Dorota (mamma), Kamil (pappa), Hanna (6), Benio (soon 4) & Maria (1).

Familien har vært på snart ett års reise. Mer om deres opplevelser her: https://chudziki.com/.

Hele gjengen ble med oss hjem. Og vi møttes igjen neste dag. Takk & pris for en givende prat, som gikk under overflaten. Tanker rundt det å reise, å gå opp nye spor, om familie og barn, pedagogikk, og livets små & store spørsmål ble delt og diskutert. Vi fikk masse ny input å ta med oss videre. Og vi gleder oss til å møte denne familien igjen en gang, et sted.

Et tilfeldig møte ble til gode stunder i lag og gryende vennskap. Møtet med familien Chudnik var av det sjeldne slaget der en føler en kjenner hverandre fra første stund og finner klangbunn for tanker og idéer. Du verden, for en opptur det var å møte disse akkurat da vi lette litt etter hvordan finne mening i det å reise fra sted til sted så lenge.

Og da begynte ting å gi litt mening igjen.

Siste morgen i Lagos fikk vi frokostbesøk av en ung fyr som Jon Petter hadde kommet i snakk med på brygga forleden dag; Beni Aepli (23) fra Sveits. Enda et helt unikt, interessant menneske vi har møtt på vår vei. Beni begynte på turen sin i august, og har gått hundrevis av kilometer til fots langs pilegrimsleden til Santiago de Compostello, og videre sørover langs Spanias og Portugals vestkyst helt til Lagos. Han omtaler selv turen sin som en spirituell reise, og har en ro og bevissthet, undring og ettertanke som vekket interessen for videre bekjentskap. Vi tok ham like gjerne med oss, om bord på Vilja på vei østover til Olhão.

Nytt mannskap & vennskap; godeste Benedikt Aepli fra Sveits er vår nye følgesvenn om bord på Vilja.

Det ble en første overnatting ved havn i Albufeira. Metningen av byvandring satt ennå i, så vi tok bare en liten rusletur i (den pastellfargede) havna før vi fortsatte østover.

Målet nå er Olhão, for å møte våre venner, Solvor og Jan fra Trondheim. Tanken var egentlig at de skulle mønstre på i Albufeira, men så ble Solvor syk og måtte melde avbud. Fillern, makan til uflaks!

Vi framholder planen om å ligge på svai i naturparken Ria Formosas øyrike, før vi finner havn på fastlandet. Om det berettes mer i neste reisebrev!

Publisert

8. – 13. november, 2017: Speed & slow-mo i Porto

Så forlot vi Spania, med kurs for Porto i Portugal cirka 190 nautiske mil unna.

P er for Porto & Portvin!

Vel framme i Porto. Det måtte selvsagt bli ankerdram i portvin.

Speedsightseeing – Brynhild & Morgan gjør Porto på én dag

Vi hadde én dag sammen med Brynhild & Morgan i Porto, før de skulle mønstre av og ta hjemveien fatt. Vi satte opp farten!

Fort opp i fart med besøk ved Taylor’s Port vinkjeller og prøvesmaking av portvin av edel årgang (og druejuice for de som synes vin smaker sterkt…). Nyervervet vinforstand; hvorfor er portvin (som er en hetvin) sterkere og søtere enn vin? Jo, fordi det simpelthen tilsettes druesprit når mosten har nådd 5-6 % alkohol, for å stoppe gjæringsprosessen. Da vil den fortsatt ha mye sukker igjen. Portvin holder 19-21 % alkohol.

1 dag med speedsightseeing i Porto med Brynhild og Morgan før de mønstret av. Fra øverst t.v. til nederst t.h.: 3-D gulv på Palácio da Bolsa, Torre dos Clérigos, blå Azulejofliser på hhv. Church of St. Ildefonso og Estacão São Bento, smooth taxidriver Nelson, Franceshinas på Café Santiago, kaffe & kake på Café Majestic, smak av portugisisk smakspalett på tube (http://www.meiaduzia.pt/en/home), Livrario Lello – verdens vakreste bokhandel, tøy&bøy mellom slagene, nightcap med portvinsbaserte drinker & night view ved Porto Ribeira.

Så mønstret Brynhild & Morgan av for denne gang…

Tenk å få dele 4 uker sammen med venner. Vennskap utvikles. Vi blir bede kjent med både oss selv og dem. Og vi får uforglemmelige opplevelser i lag, både i det hverdagslige og i det mer ekstraordinære. Det er interessant å kjenne at ikke bare var vi helt avslappa i lag med disse 2. Faktisk kan det være at vi senket skuldrene mer sammen enn når vi er alene. (det er alvorlig ment, det.) En påvirker hverandre når en lever 1 måned tett sammen med andre. ”Familien Reitan Antonsen Li Slungaard Myklebust” var en fargeklatt av en happy family. Og alle har vi plukka opp standardreplikken; ”Det går braaaaa…”, som brukes flittig av store og små om bord – særlig når noe går helt att skogen. 😉

Morgan, kjære Morgan. Vi hadde bare truffet ham et par ganger før han kom om bord hos oss i Brest. Nå har vi bodd i lag i 4 uker. Vi har ridd bølger i lag over Biscaya. Vi har vært på fotballkamp i lag. Vi har vært ”kave hakke peise” sikre & komplett usikre i lag. Og ikke minst – vi har skjønt at verden er som ei shampooflaske… (forklaring på den metaforen gis & forstås kun ombord i sene nattetimer over et par-fem øl…)

Tiden og opplevelsene vi får i lag med venner og familie som mønstrer på oppdagelsesreisen vår er perler i livets skattekiste.

Sightseeing i slow-mo

Og så var vi igjen ”bare” 3 om bord på Vilja. Uten en plan. Vi tok det som det falt seg. Det ble 5 flere dager i Porto, i slow-mo.

De store ”må sees”-attraksjonene følte vi var unnagjort første dag. Det som fristet var å se seg litt rundt i nabolaget og å rote seg bort i Portos mange og trange bakgater.

Douro Marina er lokalisert ved elvemunningen til elven Douro, tvers over elven til Portos bysentrum. Dette var en gang en travel fiskehavn. Området er fornyet og nå en forstad til storbyen, men tradisjoner er holdt i hevd og lokalmiljøet er levende. Fellesvaskeriet og alle ”kjærringene” som vasker tøy i lag er det mest iøynefallende og særegne. Heldigvis kan en fremdeles også møte fiskere som kommer i land med dagens fangst på brygga, og nabolagsspisesteder der fisk grilles ute på gata. En liten snekke av en ferje tar jevnlig den 5 minutters turen over elva, der en kan hoppe på den nostalgiske, gamle trikken inn til bysentrumet.

Vi tok ferjen over Douro-elven og gamletrikken inn til byen. Der ruslet vi rundt i Portos bakgater og trapper en hel dag.

I J.K. Rowlings fotspor for å finne magisk fine steder i Porto

To steder fristet til gjenvisitt, siden visitten på første dag ble litt hastig; Livrario Lello og Majestic Café. J. K. Rowling – skaperen av Harry Potter – bodde i Porto i et par år mens hun jobbet som engelsklærer. Det sies å være her hun fant inspirasjon til mang en magisk krik & krok & detalj i bøkene sine.

Livrario Lello – kåret av mange til å være en av verdens vakreste bokhandel. Livrario Lello er også et forlag, og har hjulpet fram flere portugisiske forfattere til sitt gjennombrudd. J. K. Rowling har en forkjærlighet for bokhandelen, og det er kanskje ikke tilfeldig å se likhetstrekk mellom den eventyrlige trappen og detaljrike interiøret ved Livrario Lello og det magiske interiøret på Galtvort.

Majestic Café, åpnet i 1921, og har i alle år vært et møtepunkt for kafénytere og Art Nouveau-nostalgikere i Porto. Den er kåret til å være en av verdens fineste kaféer. Artig ”å oppleve det for å ha opplevd det”, selv om en kan finne vel så trivelige kaféer andre steder. Litt ekstra krydder også å vite at J. K. Rowling skrev på førsteboka om Harry Potter over mange kopper kaffe her på Majestic den gangen hun bodde i Porto og jobbet som engelsklærer.

Noe HELT annet

Og så fikk vi lyst til å finne på noe HELT annet. Vi dro til utkanten av byen og tilbrakte en dag i dyrehagen. Den var faktisk veldig fin, med tilsynelatende lykkelige dyr og dyreelskende passere.

En fin dag ved Zoo Santo Inácio. Spesielt kult å gå gjennom tunnelen under løvene, der løvefar & løvemor så ut til å bry seg katta om oss.

Flere familier ute på eventyr

Vi møter stadig nye trivelige mennesker fra alle verdenshjørner. Spesielt på marinaen blir det mang en båtprat og iblant noe mer. Spesielt trivelig i Porto var det å møte en annen omreisende familie; engelske Charlotte & David sammen med barna Arthur (4) og Theodore (2). De seiler rundt på catamaranen Mistoffelees med en 2-årig tidshorisont. De venter nummer 3 i mai, og tenker at det skal bli et Middelhavsbarn. Så vil tiden vise om Atlanterhavet skal krysses.

Vi fikk trivelig besøk fra nabobåten. Her; en av flere lesestunder for Karen Marie, Charlotte & Arthur.

Klar for veien videre

Så følte vi oss ferdige med Porto for denne gang. Nok en by som var vel verdt besøket. Vi kunne sikkert tilbragt flere dager her og kanskje begitt oss inn i vinmarkene som omkranser Douro-elven innover landet. Men vinden blåser sørover, og vi har lyst på øyloffing.

Før avreise dro vi inn til det største markedet i Porto for å bunkre opp med ferskmat til turen sørover.

Før avreise dro vi til Bolhão Market for å kjøpe inn ferskmat for turen. For å være helt ærlig – markedet manglet energi og var i overkant turistfokusert. Vi anbefaler det ikke som et must til andre som besøker Porto. Vi lastet båten med friske grønnsaker og ” fresh Norwegian salmon”.

Nå er vi klare for dager på svai langt unna byens liv & røre. Vi seilte inn i natten med håp om å skimte øya Berlenga i det fjerne ved neste soloppgang.

 

 

Publisert

23.-30. juli, 2017: Barndomsvenninner i Bergen. Slottsliv, griseri & gjestfrihet i Rosendal. Kraftkjemper utenfor Stord.

25.-28. juli Bergen; Tannlege, bryggeliv & barndomsvenninner

Vi ble værende 3 netter i Bergen. Mye bra skjedde der.

Oppholdet ble innledet av at Ingrid fikk fixet en løsnet plombe i en jeksel, som viste seg å skjule et stort hull som lå & luret under. HURRA for avdekking av tikkende bombe som kunne gitt krise & «tenners gnissel» på ett eller annet verdenshav i framtida. Aldri har gleden vært større for å finne hull i ei tann!

Det ble både sløvt kaféliv & iherdig skuring av dekk mens vi lå til kai ved Fisketorget. Den beste overraskelsen kom i form av nabobåten som la til kai ved siden av. Den viste seg nemlig å eies av Ingrids barndomsvenninne fra Meråker; Kjellaug Myklebust (pikenavn; Klock), med ektefelle Jostein og eldstesønn Mattias. Hurra for livets heldige tilfeldigheter!

29.-30. juli: Smak av herskapsliv & grisestell i Rosendal

Vi tok enda en avstikker innafjords, til Kvinnherad og Baroniet i Rosendal. Rosendal viste seg å by på mangfold:

  • Fra Munch til Modern street art
  • Fra herskapelighet og slott til mating av av noen ordentlig gjørmete julegriser
  • Fra urørt til ”høykultivert” landskap
  • Gjensyn med gamle venner & møte med nye venner

Slottet i Rosendals første eier het Karen Mowatt, og hennes familie kom fra Shetland. Baroniet ble tilbakeført til Danmark etter bare 2 generasjoner, og i løpet av denne korte historien var det hele 5 Karen i familiens slektstre. Aner vi en rød tråd å spinne på for ferden videre? Vi ble nødt til å kjøpe en bok om Mowattenes historie, så får vi se…

Gaute Hauglands svære graffitiveggmalerier ved det nedlagte verftet i Rosendal imponerer.

Om dagen i Baroniet kom vi i snakk med enda en Trondhjemmer; Egil Sandnes. Han har satt seg i fôre å sykle gjennom samtlige av Norges 426 kommuner. Han er cirka 1/3 på vei, og i år er det Hordaland og Rogaland som skal sykles. Følg ham på bloggen:  www.municipalvelocipedestrian.wordpress.com

Ulriks høytlesning gjorde go’nattahistorien til en gullstund.

Om kvelden ble det reker & hvitvin ombord med Egil, og etterhvert også den trivelige familien i nabobåten; Ulrik, Hilde og John Berge fra Bergen. God stemning & godt lag. Og det må nevnes at triveligere gutt enn Ulrik tror vi at vi må seile verdenshav for å finne!

Reker & hvitvin med nye kjente; kommunevelocipedist Egil Sandnes (nr. 2 f.v.) fra Trondheim, og båtnaboer på brygga i Rosendal Hilde (t.v.) & John (nr. 3 f.v.) Berge fra Bergen.

Neste morgen i Rosendal tok likegodt våre nye venner frokosten sin med ombord til oss. Så ble det spleisefrokost i stedet for solo; et MYE bedre konsept!

Gjestfrihet på Snilstveitøya

Med krøllet hale & nese vis, i bingen springer en gris. I søla den ruller seg inn, og tramper med alle de fire små bena i maten sin, du store min! Og fysj, fysj’a meg for en gris du er! NØFF NØFF! (Grisevisa ga plutselig orntli’ mening!)

Det var ikke bare Baroniet som lokket i Rosendal. Vi visste nemlig også at Jon Petters kollega & venn var hjemme på Snilstveitøya, og hadde lyst til å møte ham & familien mens vi var der. Med godeste gjestfrihet fikk vi være med på stell av julegrisene som på beste grisevis boltrer seg på sin tilmålte jordflekk i vakre Rosendal.

Et vennelag deler på stellet av 4 griser gjennom sommeren. Så blir det vennefest & juleribbe til vinters. Griserøktere Bjarne & Åslaug til høyre.

Dagen deretter besøkte vi hjemplassen på Snilstveitøya, der Mor straks bød oss på middag på kjøkkenet med vestlandsk «sluskasaus» og nyplukka ripsbær med vaniljesaus. Innen vi dro hadde vi med oss hjem både bær og grønnsaker fra egen hage. Far ble med ned til kaia og befarte båten.

Naturskjønnhet og gjestfrihet er det vi sitter igjen med etter besøket på Snilstveitøya.

30. juli: Møte med kraftkjemper utenfor Stord

Kraftkjemper utenfor Stord: Statoils 5 flytende HYWIND vindturbinder monteres her.

Ingrid ble unektelig litt «revet med», da vi på vei ut fjorden fikk øye på noen giganter hun dro kjensel på som ruvet i sjøen utenfor Stord. Gjennom sin tidligere jobb i Enova har hun god kjennskap til den første HYWIND-turbinen som mottok 59 millioner kroner i støtte fra Enova for snart 10 år siden. Den har lenge har vært i drift og produsert fornybar kraft utenfor Karmøy. Nå tar Statoil et kjempesteg videre, og bygger verdens første flytende vindkraftpark utenfor Skottland. HYWIND turbinene monteres på sitt flytende understell utenfor Stord verft. Kjempene rager 178 meter over vannflaten, og er et imponerende syn. Hver turbin er på 6 MW og har en diameter på 154 meter og et sveipeareal på størrelse med 2,5 fotballbaner. Det gir grunn til å være stolt når norsk ny teknologi baner vei internasjonalt og muliggjør utnyttelse av vindressursene offshore til produksjon av miljøvennlig, fornybar strøm!

Publisert

20.-23. juli, 2017: Flaskepost fra landet rundt Stadt

Det er lov å ha flax! Vi fikk Stadt i stilla.

Beryktede og fryktede Stadthavet – slik det fremstår for sjøfarere med tjuvflax!

20.-21. juli: Kvamsøy

Det var blikkstille hav da vi seg utover mot Stadtlandet torsdags kveld. Vi la oss like godt for anker i ei bukt på nordvestsida av Kvamsøy, med utsikt utover Stadthavet.

Neste morgen ble det strandhogg på land, som endte i berging av «skibbrudne» og påfølgende vafler & kaffe hos familien Ristesund.

21.-23. juli: Silda

På Silda møtte vi Familien Aasebø Eik; Live (snart 4), Tuva (1½), Doris og Steinar. De var så trivelige at vi måtte stoppe litt extra opp og bare kose oss. Vi ble liggende til kai i to netter på Silda.