3.-6. april, 2018: Trivelige Mayreau, der vi nesssten kjøpte oss ei tomt!

Vi dro til øya Mayreau, like vest for Tobago Cays. Uten forventninger, og bare fordi Beni dagen i forveien hadde møtt en tysk dame på Tobago Cays som bodde der i noen måneder og hadde snakket varmt om stedet. Med andre ord – vi hadde ikke peiling. Null forventninger er gjerne et bra utgangspunkt: Mayreau ble den øya vi har trivdes best på hittil i Karibien. (og i skrivende stund, to måneder senere når vi har sagt farvel til Karibien for denne gang, så ble faktisk Mayreau vår favorittøy i det Karibien vi rakk å oppleve.)

Solnedgang i det Karibiske hav. Salt Whistle Bay på Mayreau. Foto: Petter Slungaard Kristensen

Mayreau har ”alt”, spør du oss. En vakker karibisk øy med utsikt mot Tobago Cays, krystallblått hav og vakre strender, spennende snorklesteder med koraller og fargerikt fiskeliv, lite turisme, en imøtekommende og inkluderende lokalbefolkning og et community center ledet av en driftig dame som får ting til å skje i lokalsamfunnet. For oss bød den dessuten på et møte med et trivelig seilepar fra Lillesand, Eli og Øystein, og nær anskaffelse av felles strandtomt i Karibien!

Deilig å ta en dukkert i varmen i Salt Whistle Bay.

En liten gåtur over øya, fra Salt Whistle Bay på vestsiden til Saline Bay på østsiden.

Det er ikke størrelsen som teller. Eller i dette tilfellet: Smått er godt! Mayreau er den minste av de befolkede øyene i landet St. Vincent og Grenadinene, med under 4 km2 areal og om lag 270 innbyggere. De fleste av innbyggerne bor i øyas eneste landsby; Old Wall Village i Saline Bay. Det går en asfaltert vei tvers over øya fra nord til sørvest; fra Salt Whistle Bay (der vi lå for anker de første par dagene), opp en 1 km lang bakke, og videre ned til Saline Bay.

Opp bakken fra Salt Whistle Bay.

Vi tok turen over i grundig & godt 3-åringtempo. Og du Verden, så mye fint vi fant! På toppen av bakken lå en tipptopp lekeplass, en gammel kirke med historie og den lokale Community centre med et koselig lite barnebibliotek. Rundt omkring i landsbyen var det laget flere små kaféer/ vannhull. Mange barn å møte, og både unge og gamle stoppet og hilste på. ”Needless to say, but we say it anyway”: We liked it here!

Utsikt fra toppen av bakken mot ”picture perfect” Tobago Cays, der vi hadde vært dagene i forveien.
Saline Bay, Mayreau
Old Wall Village på Mayreau.

Karen Marie slår av en prat med barna i nabolaget på hjemveien.

Fascinerende fin og flunkende ny lekeplass. Og trivelige store barn som passer på de små, Karen Marie inkludert.
På samfunnshuset, der vi fant mange gamle, gode barnebøker å lese i. (Kjekt for oss lesehester at så mange av de karibiske landene er engelsktalende!)
Et lite ”frampeik”: Neste dag kom vi tilbake og deltok på filmkveld der det var visning av Jungelboken. Underveis fikk vi alle utdelt filmsnacks i form av små brødskiver med tunfisk og popcorn i kremmerhus. Ordentlig kinokveld med andre ord!
Enda en lesestund på biblioteket, etter filmkveld.

Tja, kanskje en tomt på Mayreau kunne vært noe?!

Etter et par netter i Salt Whistle Bay seilte vi til andre siden av øya, for å teste ut bukta på nordøstsiden.
Godt med go’klem med go’venner: Karen Marie og Beni.

Siste natt på Mayreau la vi oss for anker i Windward Bay, på vestsiden av øya.

Valget var ikke tilfeldig. Der lå nemlig også våre nye venner; Eli og Øystein fra Lillesand. Vi hadde hatt et par trivelige kvelder i lag med dem i Salt Whistle Bay. I samtalene med dem kunne de fortelle om et møte med en eldre dame på øya, som hadde endt i tilbud om å kjøpe 10 måls tomt med egen strandlinje på østsida av øya til 30 tusen kroner(!). God kjemi og fritt tankespinn ledet sakte, men sikkert fram til at idéen om å ha en felles tomt med utsikt til Tobago Cays kanskje ikke ville være så dumt, og i verste fall neppe noen større ulempe? Vi møttes til ”tomtebefaring”.

Uforglemmelig trivelig møte og eventyr med Eli og Øystein fra Lillesand. Disse ville vi gjerne være framtidige naboer med i Mayreau!
Rød pil peker mot en fin flekk på jorda… som nesten ble vår!

Innen vi tok farvel dagen etter, så ga vi hverandre et håndtrykk på at om tomta virkelig var til salgs til prisen som hadde blitt sagt, så var vi sammen om å anskaffe tomt. Eli og Øystein skulle bli igjen lengre på øya og ta seg av det praktiske med kjøpet.  Det var med go’følelse og litt sommerfugler i magen at vi seilte fra Mayreau. Men før vi forlot den, tok vi oss god til til litt mer utforskning av drømmeøya vår også under vannlinjen.

Tomtebefaring under vann

Petter, Ingrid, Eli og Øystein tok en felles snorkletur på østsida av øya, utenfor L’Ance Beadeau. Konklusjon: Den undersjøiske ”hagen” utenfor ”tomta vår” var så absolutt godkjent!

Yikes! Men denne er faktisk helt ufarlig. Mon tro om haien Petter møtte på samme dag var det samme?!…
Petter tok seg en morgentur og kom hjem med fangst. Han hadde for øvrig hatt en om lag 2 meter lang hai svømmende rundt seg der han snorklet omkring!!!
Båten gror ned raskt i dette varme farvannet. Gutta tar jevne økter med skrubben og sørger for at Vilja ser anstendig ut.
Og etter en arbeidsøkt, så er det ikke måte på egenbelønning… 😉
Kapteinen fører logg.

Vi seiler videre  igjen

Og så dro vi altså videre nordover i Grenadinene. Vi er fremdeles i sørenden av øyparadiset. I Mayreau fant vi Paradis. Kanskje har vi kjøpt oss tomt her?

Hva venter foran oss?!

Etterord – om kjøp av drømmetomta

Noen dager etter avreise fra Mayreau fikk vi en trivelig, om enn litt skuffet epost fra Eli og Øystein. Tomteprisen hadde vist seg å være 300 000 kroner, ikke 30 000. Dermed ble inngangsbilletten og risikoen høyere enn noen av oss var villige til å ta. Tomtedrømmen vår forble – ja, nettopp en drøm. Og minnet om kreativ tankegymnastikk som ga en felles opplevelse og en god historie med nye venner. Vi håper å møte Eli og Øystein der framme på et Verdenshav eller kanskje hjemme i Norge en gang i framtiden…

 

Vilja på verksted: Hvordan 4 dager ble til 4 uker…

Vi ankom Oban Marina på Isle of Kerrera i Skottland den 21. august, i den tro at oppholdet ville vare 4-5 dager, eller MAX en uke. 1 måned senere – eller 29 dager for å være presis – seilte vi videre.

Hvorfor så lenge? Long story short; vi viser til ”The rule of 4” som generelt gjelder i livet med seilbåt:

The rule of 4 in a boatowner’s life: With any 1 thing you start to fix on a boat you’ll end up finding the issue 4 times more complicated than you expected, taking 4 times as much time, costing 4 times more and you’ll end up finding 4 new issues that ought to be taken care of.”

«Vilja’s makeover marathon» – Hva har vi så gjort med den smekre damen? 

Her er et innblikk i de viktigste tingene som ble utført i Oban for å vedlikeholde og oppgradere Vilja:

  • Utskifting til nytt ror produsert av Jefa (grunnet at vi i juni avdekket tæring på rorstammen på det gamle).
  • Ny watermaker av typen Spectra Catalina (53 l/h, markedets mest energieffektive).
  • Installering av Lithium batteriene (3 stk * 300 Ah), samt programmering av disse opp imot eksisterende batteribank.
  • Snekring av spesialtilpasset finèrkasse for trygg oppbevaring av batteriene under dekk.
  • Utskifting av belgen til seilbåtdrevet.
  • Forsterking av sømmer og fester på genoan.
  • Nær totaloverhaling av motoren med flere nye motordeler: Ny turbo, varmevekslerhus, clutch koblingsplate og bakre del på eksosmanifoldet, samt skifte av olje.
  • Skrapt vekk gammelt bunnstoff (som var kobberholdig og medførte tæring på aluminiums- og jerndeler) og lagt på ny primer og bunnstoff på seilbåtdrev og kjøl.
  • Diverse annet som ble tatt unna fra ”bør”-lista, for eksempel ny vogge til komfyren, oppmåling og merking av lengden på ankerkjettingen, tilskjæring av dørkplatene for å gjøre åpning av lukene mer praktisk, etc.

Mer prosa om det tekniske som er gjort med Vilja hører ikke hjemme her i dette reisebrevet. Kan hende legger vi det ut etter hvert et annet sted på hjemmesiden vår. Det kan nevnes at motoroverhalingen var et resultat av hell i uhell: en feil som hadde forplantet seg og forårsaket korrosjon og alskens fandenskap i motoren ble avdekket ved en tilfeldighet i forbindelse med skiftet av belgen til seilbåtdrevet. Vi har med andre ord vært kjempeheldige: Et motorhavari en gang i framtida kunne vært et alternativt scenario, og da er noen uker vente- og verkstedtid som ”a walk in the park” i forhold.

Alt dette kombinert med det generelle ”Ting tar gjerne lengre tid enn en skulle tro” gjør at 4 dager ble til 4 uker.

Fellesskap med uventet innhold

En verdi for denne turen er fellesskap. Den verdien har gitt et uventet innhold i Oban. Vårt felles mål har vært å få Vilja tilbake i vannet og seileklar. For å få til dette raskest mulig, på billigste måte og med å ivareta kompetansebygging i crewet valgte vi følgende løsning: Jon Petter har vært mekaniker i 4 uker og jobbet på båten 5-6 dager i uken på heltid. (I løpet av 4 uker var han kun 3 ganger på fastlandet! Dette er en smule galskap…) Ingrid og Karen Marie har funnet på alt mulig rart som fantasien kunne finne på utenfor båten mens den ”stod på huet” innvendig. Et slikt valg om rollefordeling var både enkelt og vanskelig; Enkelt fordi det muliggjorde at mye arbeid på båten ble gjort uten dyrkjøpt arbeidskraft og kunne gå sin gang mest mulig effektivt og uforstyrret. Vanskelig fordi ønsket om å lære sammen, være sammen og skape felles opplevelser på denne turen måtte gjøres på en helt annen måte enn det vi hadde sett for oss.

Verdien av det å stoppe opp så lenge på ett sted har lært oss mye, og er noe som vi tar med oss videre på ferden. 4 uker i Oban har vært krevende og givende. Vi har drevet hardtrening på å holde mental ro og is i magen. Vi har måttet være sammen om dette. Det har bygd teamfølelsen, men også utfordret den. Vi føler oss bedre rustet på mange måter for ferden videre.

Vi hadde en idé om å følge tilrådingen om å krysse Biscayabukten mellom England/ Frankrike og Spania før september. Den ideen kan vi jo åpenbart bare glemme. Men i skrivende stund har vi ankommet Frankrike. Ideen om å nå Kanariøyene innen jul har vi fremdeles, og det kan gå; vi får se hvor vinden blåser oss. Det gjelder åpenbart bare å ta en dag om gangen og holde i fokus at vi er VANVITTIG heldige som er på denne turen, og for at vi selv og våre kjære hjemme har det bra. Forsinkelser er uvesentlig og medfører endog nye muligheter og oppdagelser. Ja ærlig talt – vi har det råbra, og vet det.