Etter 9,5 døgns seilas (14.-24. juni, 2018) og 1580 nautiske mil har vi nå kastet anker utenfor øya San Cristobal i Galapagos.
Om seilasen: Værforholdene var over all forventning: Varierende vind 5–14 m/s det meste av veien. Dette tross at vi krysset ”stillebeltet; the Doldrums”, der vi var forberedt på å kunne bli liggende og duppe i vindstilla i døgnvis. Riktignok måtte vi ta en ”liten” omvei for å fange vinden, og la ruta først rett sør til Ecuadors kyst, for så å skifte kurs rett vest mot Galapagos. Luftlinje for strekningen Panama-Galapagos er 800 nm, mens vi altså seilte det dobbelte! Men vi er jo på seiltur. Og vi kan med stolthet registrere at vi kun kjørte for motor i 18 timer totalt på hele strekket. Forholdsvis lite bølger og – til vår store overraskelse; kaldt(!). Med ”kaldt” mener vi riktignok rundt 20 grader Celsius… Men ute på havet innebar det at da vi passerte ekvator måtte vi fram med topplua & ullundertøyet. Og vi som trodde at ”Ekvator = varmt”. Vi lærer så lenge vi lever!
Og ja – som dere skjønner: Nå har vi & Vilja krysset Ekvator. Det skjedde tirsdag 19. juni kl.20:24 Ecuadoriansk tid, ved 80° 25’ 53’’W. Milepælspassering!
Vi kan rapportere om at det står bra til om bord. Og vi er ikke så rent lite stolte over å ha seilt 2935 nautiske mil helt fra Martinique via Panamakanalen og til Galapagos i løpet av 28 døgn – og hatt det bra hele veien!
Nå stopper vi opp. Vi blir værende her i dette eventyrlige øyriket i tre uker. På torsdag 28/6 ankommer yngstesønn Anders og gode venner Ingrid Bouwer Utne og Jonas Skogdalen med fly og mønstrer på for å seile i Galapagos’ farvann sammen med oss i et par ukers tid. Gjett om vi gleder oss!!! ?
Deler noen bilder og filmsnutter som gir noen smakebiter fra de siste par ukers hendelser.
Mandag 18. juni: Vi fikk følge av en sprelsk delfinflokk. Det ble mange flere underveis.
Tirsdag 19. juni: Uønsket fangst av oss selv! Vilja fanges i et fiskebruk utenfor Ecuadors kyst. Trolig hadde det slitt seg og lå og fløt fritt i havet. Plaster på såret: Nok fiskeutstyr til å vare oss én Stillehavskryssing eller tre…
Lørdag 23. juni: Turens hittil mest fantastiske (nesten)fangst! Jon Petter fikk en fabelaktig fin Blue Marlin på kroken. Håpløs filming kompenseres av troverdig lydbilde v/ en mildt sagt entusiastisk fotograf…?
Vi fikk nok en fantastisk fin seilas, denne gang fra Kralendijk i Bonaire til Colon i Panama. Flott vind som blåste oss nesten hele veien dit, kun avbrutt av den kjente vindstilla de siste nautiske milene inn mot Colon der motoren måtte startes. Loggen viste 831 nautiske mil, som ble seilt på 4¾ døgn. Vi sier oss meget fornøyde!
Aktiviteter om bord underveis
Langseilas – balsam for sjelen & renselse for sinnet
Når forholdene er så fine som vi hadde det på denne turen, så er langseilas som balsam for sjelen og renselse av eventuelle rotete sinn. Det er ofte hektisk stemning før avreise, med vedlikehold av båt og praktiske gjøremål. Vi er avhengige av – og setter selvfølgelig pris på – kontakt med Verdenen vi lever i. Men du verden – å ha døgn- og ukesvis totalt avskåret fra omverden burde også vært skrevet ut på blå resept!
Flaskepost fra Atlanterhavet!
Vi realiserte en lenge tenkt idé om å kaste ut en flaskepost fra Vilja på alle Verdenshavene vi seiler over underveis på turen vår. Denne første ble kastet ut i det Karibiske hav (og sånn sett i direkte ”vannkontakt” med Atlanterhavet) et godt stykke utenfor Panamas kyst.
I båtkø utenfor Panamakanalen
Vi møter Roy Bravo – vår superagent!
Vi jobber for tiden opp imot 2 agenter; Roy Bravo i Panama, som skal fikse transittillatelse for Panamakanalen, samt Bolivar Pesantes i Galapagos, som skal fikse seiletillatelsen for Galapagosøyene. Foreløpig oppleves dette som natt & dag. Roy Bravo har fortløpende svart på alle eposter og vært superkjapp og ryddig. Galapagosagenten vår har derimot vært taus som en østers etter sin første bekreftende epost om at han tok på seg oppdraget, og har ikke svart tross plenty purringer. Bravo hadde dermed fått favorittstatus allerede før vi møtte ham.
Samarbeidet med Roy Bravo underveis i vårt Panamaopphold løftet ham videre opp til heltestatus. Hvis du som leser dette har Panakanal-transit i tankene for egen framtid og ikke er fristet til å bruke dagevis på å finne fram i systemet – på spansk – så er vår oppfordring klar: Engasjer Roy Bravo! Han gjør jobben for 490 USD. Vi er for egen del ikke i tvil om at det var verdt det. Takket være ham kom vi oss gjennom kanalen allerede 4 dager etter ankomst Colon, uten et eneste nytt grått frustrasjonshår. Han hjalp oss dessuten med mange andre gjøremål og råd når vi trengte det. Det var befriende greit, rett og slett!
Selve kanaltransitten kostet for vår del cirka 2000 USD (i tillegg til leie av agent). Dette omfatter blant annet en ”bomveiavgift” (800 USD), sikkerhetsavgift, inspeksjon og oppmåling av båt, bestillingsgebyr, forsikring, leie av utstyr så som store fendere og lange tau, samt leie av folk for å håndtere tauene (såkalte ”line handlers”, må være minst fire utenom kapteinen). Det ville kostet noen hundre dollar mer dersom Vilja målte mer enn 15 meter.
Latin-Amerika; relasjonsbygging er nøkkelen – og norske vafler
Vi gjør oss en del erfaringer på denne turen, om kulturforskjeller, språkbarrierer, osv, osv. I Panama har vi lært og erfart at relasjonsbygging er nøkkelen for at maskineriet ellers skal fungere. Faktisk fikk vi en leksjon i dette allerede ved vårt første møte med vår agent Roy Bravo. Roys jobb er å ordne transit-løyve for Panamakanalen for private båter, hvilket innebærer et skjemavelde av dimensjoner. Gjennom jobben sin møter han båtfolk fra hele verden. En grunnleksjon i sosial relasjonsbygging inngår dermed i ”startpakken” ved vårt første møte med ham. Han understreket gang på gang at det var viktig å servere kaffe og noe godt attåt når folk fra myndighetene kom om bord. Vi har svart belte i kaffe & vafler, så den leksjonen tok vi lett til oss. Og gudene skal vite at vi fikk bruk for den! Bare vent og se…
Inspeksjon og oppmåling av Vilja
På vår andre dag i Shelter Bay fikk vi besøk av en inspektør fra kanalmyndigheten. Her var vi nøye instruert i forkant av Roy Bravo om å ta imot ham med gjestfrihet og være vellldig imøtekommende.
Det var ikke tilfeldig at Ingrid satte i gang vaffelstekinga da inspektør og kaptein satt i salongen og jobbet med papirarbeidet. Apetitten – og godviljen – økte. Vi er overbevist om at våre norske vafler sparte oss noen hundre dollar.
Etter måling av Vilja fra baugspiss til akterende, så ble hun offisielt registrert til å være 14,98 meter. Dette er Viljas egentlige mål, FØR vi fikk montert på targaen med solcellepanelene bak som stikker cirka en meter bak akterenden. Vår gode inspektør lot være å inkludere denne ekstra meteren, selv om det ville vært normal kotyme.
Uten noe plunder og heft fikk vi utstedt kanaltransittillatelse. Så da var det bare å stille seg i kø for gjennomfart. (Roy) BRAVO!
Vi kan for øvrig nevne at vaflene gikk ned på høykant. Og den gode inspektør ba om å få ta med seg de vaflene som lå igjen på fatet i en ziplockpose hjem. Hehe, vi sier det igjen: (Roy) BRAVO!
Kanaltransitløyven – en knirkefri prosess
Vi hadde egentlig tenkt å seile til San Blas-øyene mens vi stod i kø for kanal-transit. Men da agenten vår sa at vi kunne få tidlig plass i køen, så ble fokuset på å starte Stillehavskryssingen – og skape oss en margin for å nå fram til Galapagos i tide til at våre venner fløy dit – satt i høysetet. Vi har allerede tilbragt langt lengre tid i Karibien enn det som vanlig for langdistanseseilerne som tenker seg over Stillehavet i år. Vi bestemte oss for å ”hoppe over” Latin- og Sør-Amerika denne gangen, tullete som det enn kan høres ut… Vi ba om å få en plass i køen så tidlig som mulig. Og det greide den gode herr Bravo å fixe vettu.
Vi ankom Panama på en tirsdag. Roy Bravo møtte oss onsdag. Myndighetene kom på inspeksjon og utstedte transittillatelsen på torsdag. Fredags morgen mottok vi transitplan for passering av kanalen lørdag-søndag. Snakker om knirkefri prosedyre!
Så var det bare å vente…
En kort visitt i vanskjøttede, kriminelle Colon
Shelter Bay er en skjermet havn på flere måter; ikke bare er det vindstille der, slik at den varme, fuktige luften ligger som et tungt og til tider nærmest kvelende lokk over marinaen. Men også er den trygg og avskjermet, forsvarlig innhegnet og med vakter som forhindrer enhver inngang av fremmede. Innløpet til Panamakanalen på Atlanterhavssiden ligger nemlig ved byen Colon, som er kjent for å være en av Verdens byer med høyest kriminalitet.
Jon Petter hadde tannpine, og måtte til tannlegen (som resulterte i rotfylling! Stakkars vår for tiden litt sykelige kaptein…). Ved hjemkomst kunne han fortelle at taxisjåføren hadde eskortert ham mellom taxi og kontorer. I følge sjåføren var nemlig sjansen for en turist til å bli rundstjålet på høylys dag absolutt til stede. Jon Petter kom hjem og var nærmest litt småfortvilet etter synet av en by som er totalt vanskjøttet og i forfall.
Ingrid var nysgjerrig, og skulle gjerne tatt seg en tur inn i byen for å ta en titt med egne øyne. Men transiten kom så brått på at tiden ikke strakk til dessverre.
Cruising kids og andre kule langturseilere
Som alltid når vi er innom havner møter vi langturseilere, og det blir mange trivelige møter ut av det. Her i Shelter bay var det en hel gjeng med ”cruising kids” som hadde knyttet umiddelbare vennskapsbånd og lekte i bassenget og hang i lag. På formiddagene var de typisk hjemme i båtene sine og gjorde unna ”home schooling”. Disse kule ungdommene hadde ingen nøling med å involvere ”mini cruising kid” Karen Marie i leken. Og var gledesstrålende fornøyde med å bli invitert hjem til vaffelparty på Vilja.
Kvelende varmt. Himmelen åpner seg. Ut og lek!
Klimaet i Panama i juni er rett og slett slitsomt, spør du oss. Kjempevarmt, lummert og kvelende er tre betegnende stikkord.
Om sola ikke steker, så høljregner det. Men sistnevnte trenger jo ikke å være så dumt! Karen Marie og Jon Petter kledde på seg regnhyre og gikk ut for å få seg et ”bad”!
Vi opplevde for øvrig flere slike regnskyll mens vi var i Panama. Det ene kom midt på natta, og medførte full utspyling av båten. Ingrid, som var sistemann oppe kvelden i forveien, hadde nemlig vanskjøttet sine plikter om å lukke lukene før hun la seg. Hun våknet (heldigvis) midt på natta av regnet som hølja ned og stablet seg på bena med bange anelser. Og riktignok – der bøttet det vann inn i ”stua”, med skyll av bysse, salong og kartbord… Sistnevnte medførte at alskens dokumenter måtte legges ut arkvis for tørk utover hele båten og PC måtte skrus opp for innvendig tørking. Et felles nattprosjekt for Jon Petter og Ingrid, som i grunn opptok det meste av dagen deretter også. Jaja, learning the hard way, og alt det der…
Klar for Panamakanal transit
Og så var vi klare for å krysse Panamakanalen. Vi var 3 seilbåter fra Shelter Bay som skulle krysse samtidig, og som spente vinket farvel til de andre langturseilerne med den litt twilight-pregede hilsningen ”See you on the other side!”.