14.-18. februar: Ascension Island, kontrastenes øy. Eller: Der Darwin tuklet til skaperverket.

Kristi Himmelfartsøya (Ascension = Kristi Himmelfart) er oppkalt etter dagen for første ilandstigning i 1501. Øya har 800 innbyggere, men ingen fastboende. Noen fødes her, men ingen dør en naturlig død her. Om du er syk eller gammel, så må du dra derfra.

Denne øya undret vi fælt på forhånd om hva den ville by på. Den skuffet ikke. Den overrasket.

For oss blir den stående som kontrastenes øy. På denne lille klippen i havet lot vi oss fortrylle av en frodiggrønn eventyroase av et fjell midt i et vulkansk, steindødt landskap.

Vi lot oss fascinere og sjarmere av den tydelige kontrasten mellom menneskers og dyrs kurtisering og overlevelse; vi deltok i feiringen av Valentines Day, som ble arrangert etter alle kunstens regler med hjerter og jåleri i alle varianter. Samtidig pågikk den minst like lidenskapelige, men ujålet nådeløse parringsleken i vannet og på strendene utenfor. Der tok tusenvis av skilpadder for seg av gledens lyst, hvorpå hunn-skilpaddene krabbet opp på strendene om natten for å lage rede og legge egg.

Kontraster i virkemidler, men med samme formål.

Noen fellestrekk finnes dog. I vårt tilfelle har både vi på Vilja (Ingrid & Jon Petter) og skilpaddene krysset halve Atlanterhavet som vorspiel, om enn fra hver vår kant, og valgt å gjøre kur til det annet kjønn på nettopp dette stedet. Vi er vel både enkle og komplekse, både dyr og mennesker.

Nok om det… Her er vår opplevelse av Ascension!

GEORGETOWN

Utkikk fra Fort Hayes ut mot Georgetowns strender og kai.

Eneste ankringsplass på Ascension er utenfor den største byen på øya, Georgetown. Der bor det om lag 500 mennesker. Kaia er også losseplass for varer som fraktes dit med skip. De har flyplass på øya, men inntil flystripa blir utbedret så går det kun småfly dit fra St. Helena.

Lossing av varer fra forsyningsskip som ligger ute for anker ved Georgetown.

Mesteparten av tiden vi var der, så var vi eneste seilbåt i havna, ergo de eneste turistene. En litt unik posisjon å være i. Jungeltelegrafen fungerte, det fikk vi bekreftet mange ganger. Og folk hjalp til, trakk i tråder og utvekslet info for å gi oss et best mulig opphold og opplevelse av øya mens vi var der.

Lukeparkering på “P-plassen” for oss som kommer vannveien til Georgetown.

Det er ingen fast bosetning på Ascension; alle voksne innbyggere er her gjennom et ansettelsesforhold. Om den opphører, må man forlate øya.

Georgetown er en fascinerende mix av gamle storbygg og brakker. Bosetning ble etablert her i utgangspunktet for å demme opp for eventuelle franske forsøk på å frigjøre Napoleon mens han satt i eksil på naboøya St. Helena, «bare» vel 700 nautiske mil unna. I bakgrunnen til høyre på bildet skimtes The Old Barracks Exiles Club, bygd for den britiske marinen den gangen. Bosetning på øya ble videreført etter Napoleons død, og øya har blant annet fungert som base for britisk marine (The West Africa Squadron, som patruljerte havet for å bekjempe slavehandelen), som knutepunkt for telegraf (The Eastern Telegraph Company) og fremdeles i dag som base for det amerikanske luftvåpenet og som kommunikasjonsknutepunkt for NASA.

Ascensions største «by» Georgetown er langtfra like billedskjønn arkitektonisk sett som sin storesøster Jamestown på «naboøya» St. Helena. Men den har sitt særpreg.

Gjennom historien har fasiliteringen for bosetning her på denne karrige flekk på jord trigget ingeniørmessig fremragende løsninger, blant annet innen samling av ferskvann (regnvann) fra hustakene, samt fra fjellet Green Mountain, inn til felles store brønner.

Vi er “in the middle of nowhere”, ergo har vi alle steder å peke til.

Valentines Day på Ascensionsk vis, etter alle kunstens regler

Vi ankom Ascension på Valentines Day. Hva er vel da mer naturlig enn å sende rederparet på romantisk aften på den lokale puben, der det er forberedt til seriøs romantisk Valentines aften ala «remote British island»?

10 + 5 døgn over havet har faktisk hatt forbløffende positiv effekt for romantikken om bord. Stas da å skulle dra på land for et aldri så lite Valentines stevnemøte.
De har ingen spisesteder i Georgetown, men en pub med en forsamlingssal. Så dermed innredet de salen for anledningen, med hjerter i plast og papir etter alle kunstens regler. Til middag fikk vi servert laksemousse, stekt and og ostekake, som smakte god gammeldags hjemmelaget. Vi klager slettes ikke! På nabobordet satt sjefen for den amerikanske militærbasen med sin kjære. Og så satt vi der da, rederparet fra S/Y Vilja. ?
Turtelduer på Valentine’s date.

Familiefeiring av Valentine dagen derpå

Den 15. februar meldte vi oss på til familieutgaven av valentinefeiring på den lokale puben Saints Members’ Club. Family Valentine BBQ og Children’s Valentine Disco med kåring av Mr & Miss Valentine. En annerledes opplevelse, og aller mest verdt å få med seg for å delta i det lokalbefolkningen selv styrer og steller med.

Stor spredning i stil & størrelse for deltakerne i klassen 0-5 år. De to yngste sjarmørene stakk av med tittelen.

Ascension – skilpaddenes elskovsparadis

Tusenvis av havskilpadder migrerer mer enn 2000 km fra de brasilianske øyene Fernando de Noronha m.fl. til Ascension, der de formerer seg før de returnerer til Brasil. Mellom 3-5000 hunnskilpadder legger egg på Ascensions strender hvert år. Ascensions green turtles er de største av sin art, hvilket kommer godt med til denne strevsomme elskovsreisen; hverken hannen eller hunnen spiser noe som helst i løpet av de 3-6 månedene de er på vandring!

Der vi ligger for anker i bukta utenfor Georgetown er vi vitne til flere skilpaddepar som parrer seg i vannet rundt oss. Det er simpelthen ganske eiendommelig.

Ikke beltevogn-spor, men sporene etter et mylder av skilpadder på stranden.
Første glimt av skilpadder, på en selvguidet kveldstur med lommelykt. (Hvitt lys ble bare satt på i et glimt mot dette forlatte redet, for bildets skyld.)

Vi fikk gode råd i naturkonserveringssenteret i Georgetown, med råd om hvordan vi skulle opptre riktig på strendene om vi gikk dit på egen hånd. Det var fint, men vi fikk likevel lyst til å delta på en guidet tur med en av marinbiologene, slik at vi kunne våge å være nærmere og akkurat så nær som det var greit å være. Og det viste seg å være himla nært! Hovedregelen var å ikke gå i veien for dem eller på noen måte avskjære dem fra å krabbe opp på stranda eller tilbake til havet. Vi brukte kun rødt lys, holdt oss mest mulig bak eller på siden av dyrene, og snakket lite og lavt.

En vordende skilpaddemamma på vei opp på stranden for å bygge rede og legge egg.
Ingrid og Karen Marie ser ned i skilpaddereiret, veiledet av marinbiologen fra naturkonserveringssenteret.
Vi fikk gå helt inntil, der vi kunne se rett ned i reiret der eggene ploppet ut ett etter ett.
En nærtitt ned i reiret, der eggene legges i en dyp grop. Skilpaddene legger gjerne 120 egg om gangen i ett og samme reir.
Litt sympati følte vi vel for skilpaddemor, der hun «fødet» for åpent skue. Men hun så ikke ut til å ense sitt publikum.
Avery (11) fra S/Y Nimbus følger fascinert med. Bedre hjemmeundervisning kan en vel neppe få, og denne timen overgikk vel hva enhver klasseundervisning eller lærebok kunne formidle. Cruising Kids får utvilsomt en ganske unik erfaringspakke med seg i livet, de også.
Karen Marie med vennene sine fra amerikanske S/Y Nimbus på skilpaddekikking i kveldsmørket på Clarence Bay, Ascension Island. Fra venstre: Henry, Lilly, Karen Marie, Matt, Molly og Avery.
Sannelig var det ikke en liten etternøler på vei fra et rede. Denne greier seg neppe, så sent ute som den er. Om den ikke kommer seg helt til havet innen morgengry, så blir den nok frokost for en sulten fregattfugl. Kun én av tusen skilpaddebabyer overlever til voksen alder. Naturen må få gå sin gang. Også fregattfuglene har vært truet på grensen til utryddelse her på øya.

Kjentfolk igjen, selv her ute!

Kjente dere igjen noen ansikter andre enn Viljas crew på de forrige bildene? Det er fordi vi fikk nok et kjært gjensyn med våre gode venner fra amerikanske S/Y Nimbus! Etter et par dager for oss selv på øya, kom de seilende inn. Det er godt å møte disse menneskene som deler havets «kontinent» med oss. S/Y Nimbus har vi nå delt tid og opplevelser med i Panama, New Zealand, flere havner i Sør-Afrika, St. Helena og nå her på Ascension. Vi holder dessuten jevnlig kontakt per epost. Men møtene rundt omkring i Verden er aldri koordinert eller planlagt. De oppstår kun som gledelige overraskelser. Vi setter stor pris på dette vennskapet; det er så rart med det; vi deler verdivalg, livsstil og hverdagssituasjoner. Og så er de jo himla trivelige attpåtil, hele gjengen!

S/Y Nimbus seiler inn til ankringsplass i Ascension. Molly på framdekket.
Langdistanseseilere; Ingrid Bouwer Utne, Molly McGreal-Stence, Karen Marie og Ingrid Slungaard Myklebust.
Cruising kids. Fra venstre: Avery(11), Karen Marie(5), Lilly(17) og Henry(14).
Vi vinker farvel til Nimbus-familien nok en gang. De seiler nå direkte til Karibien, tre ukers seilas der framme. Når og hvor møtes vi igjen?

Strand og badeliv «with a twist” på Ascension

Det mangler ikke på advarsler. Her: Ved Comfortless Cove, en av øyas to anbefalte badestrender.

Om en kun fokuserer på overskriftene, så er det en del som tilsier at en ikke skal ta seg en dukkert i Ascension. De har hatt et par haiangrep noe tid tilbake, og det står behørig merket med advarselsskilt mot hai nær kaier og badestrender. Vi forstod likevel raskt at de lokale verdsetter og lovpriser sine badestrender. Vi valgte å følge de lokales råd. Vi hadde ingen problemer med hai, men derimot dette…

Vi hadde ingen problemer med hai. Men små triggerfisk, fyttikatta de var ufine, de!

Det vi derimot IKKE ble advart imot var de hissige triggerfiskene som svømte tett rundt båten vår. Mannskapet fikk bade i fred blant dem. Men da vår minste matros stakk hånden uti fra dinghyen, DA tok de søren klype meg et jafs! Enda godt det bare var en liten kjeft som forsynte seg…

Tross advarsler på skilt, følger vi lokalbefolkningens råd om å bade i vei. Karen Marie, Einar-Johan, og Jon Petter har sust av sted med jeepen i forveien. Ingrid & Ingrid gikk til fots, og fikk vel da også studert skiltene nøyere enn de andre tre.

Den idylliske bukta på bildet ovenfor har det besnærende navnet Comfortless Cove. Hvorfor? Vel, på 1800-tallet opplevde øyboerne noen uheldige episoder der besøkende skip bragte med seg dødelige sykdommer som spredte seg til øybefolkningen. Det ble derfor bestemt at skip med sykdom skulle ligge i karantene utenfor Comfort Cove. Lengre vekke fra komfort kommer en vel neppe enn å være innestengt på en sykdomsbefengt båt. At mange led en tragisk skjebne her vitner henvisningene til diverse gravplasser med skipsnavn som peker vekk fra stien ned til stranda. Det er altså ikke til å undre seg over at Comfort Cove ble omdøpt til Comfortless Cove.

Anleggsarbeider i English Bay, Ascension.
Jakten på det gode liv avblåst… Easy living i English Bay, Ascension.
Karen Marie og Pappa koser seg i vannet, i English Bay.
Lekekompiser. Men Einar er jo litt barnslig iblant, synes Karen Marie.
Strandløve.

Strandhoggenes hverdagsliv

Strandhogg innebærer mer enn sightseeing, ja kanskje vel så mye trenger vi tid til å hvile ut etter døgn med bevegelse, klargjøre båten for neste langstrekk, og til å nette opp med omverden både i form av folk på land og verden utover via internett.

Dinghytransport fra ankringsplass til landliv. Dette bildet er tatt en av gangene vi IKKE fikk en bølgeskvalp i fanget underveis. Ps. Klok av skade etter diverse uønskede bad i full påkledning så flerrer Ingrid (Myklebust) alltid av seg klærne i det hun går om bord i dinghyen. Derav veldig sjelden publisering av henne i transit til havn. ?
Go’gutten, med sine raske briller.
Felles innsats for å gjøre oss klare for neste etappe av Atlanterhavskryssingen.
Saints Members’ Club er i hjertet av Georgetown, og Susie er hjertet i klubben. Ei fyrrig og markant dame som får ting til å skje. Og svinger seg gjerne i valsen med seilerne som finner veien fram til hennes vannhull. Klubben ble for øvrig opprinnelig etablert som et tilholdssted for alle arbeiderne fra St. Helena, i den tiden da Exiles Club i nabobygget kun tillot hvite medlemmer. Saints Members’ Club kan med stolthet berette at deres klubb alltid har vært åpen for alle, inkludert hvite. ?
Karen Marie fant drømmebilen sin på Ascension. Den er nominert til lista over «Top 5 Attractions» på Ascension av vårt yngste mannskapsmedlem, og har toppet ønskelista mange uker etter avreise.
Internet!
«Bortekontor» etableres på Saints Members’ club, for internet, postkortskriving og ymse andre hverdagsoppgaver inkludert påfyll av næring. Det er ingen spisesteder i Georgetown, så medbragt er ok så lenge det skylles ned med en øl. ?
Ingen kontekst. Nok i seg selv.

Roadtrip ala Ascension til Grønt eventyrfjell og Djevelsk karrig landskap

På Ascension er veistandarden betydelig bedre enn på St. Helena. Det skyldes nok at den amerikanske militærbasen vel stiller med større krav og ressurser enn den gjennomsnittlige øybefolkning.

Leiebilen vi fikk tak i var hardcore landrover i ribba & utbrukt utgave. Men den fungerte for formålet og høynet unektelig følelsen av å være på «far away mission» i Verden.

Naturforskeren Charles Darwins funn og forskning etter sin jordomseiling med HMS Beagle, la grunnlaget for moderne evolusjonsteori. Til det var han totalt avhengig av å studere artenes utvikling i de mest isolerte miljøene i Verden. Men å bidra selv til at den videre utviklingen kunne fortsette uforstyrret var øyensynlig ikke på agendaen til den gode Darwin, i alle fall ikke på Ascension! Det vitner historien om Green Mountain om.

Midt i vulkansk landskap ruver det Grønne Fjellet.

Ascension er knusktørr. Det observerte Darwin da han besøkte øya i 1836 med HMS Beagle, og fortalte det videre til botanikeren Joseph Hooker. Denne besøkte øya noen år senere og la i samråd med Darwin en plan for å beplante fjellet midt på øya. Tanken var at om trær kunne vokse der så ville disse tiltrekke seg mer nedbør, og bedre jordsmonnet slik at andre planter kunne vokse der.

Trolsk stemning i eventyrlig skogslandskap.

I løpet av en 30-års periode ble mer enn 5000 vekster importert fra alle verdenshjørner og plantet på fjellet. De sterkeste og mest tilpasningsdyktige overlevde, og er forklaringen på fjellets eventyrmix av eucalyptus, bambus, Norfolk furutrær og banantrær som vokser i skjønn forening.

Til topps gjennom bambusskog.

Strategien til Darwin og Hooker fungerte, noe fjellets navn Green Mountain jo vitner om. Den ble en viktig kilde for både ferskvann og ferskvarer for øyas bebyggere, etter å ha blitt omskapt til den fuktige, grønne oasen den er den dag i dag.

Det er mange tilrettelagte gåturer, såkalte Letterbox trails, rundt omkring på øya. Vi gikk «The Dew Pond Trail» til toppen. Like nedenfor toppunktet er fremdeles den lille dammen, som ble brukt som vannreservoar i sin tid.
Det er ikke alltid at toppturer tar en opp til de beste utkikkspunktene. Topptur til Green Mountain er vel et kroneksempel på dette.
De gamle kasernene til den britiske marinen lager eiendommelig stemning på sitt vis der de ligger tilslørte i trolsk tåke.
Rester etter det gamle anlegget for nedbørssamling på Green Mountains fjellside.
Blomsterpike.
Drømmeforhold for den som skulle ønske seg en frodig hage.
På turen ned fra Green Mountain møtte vi denne trivelige karen, William Piekie, som var oppe for å se til kjøkkenhagen sin. William er fra St. Helena og har arbeidet på den amerikanske militærbasen i rundt tredve år. Nå skal han snart gå av med pensjon, og har øyensynlig ettertanke i viten om at han snart må forlate øya «si».
Det fuktige klimaet her oppe har gjennom generasjoner vært brukt som beitelandskap til husdyr og dyrking av grønnsaker og frukt til øyas beboere. Nå importeres det meste av ferskvarer, men man kan leie seg en åkerlapp og dyrke til eget bruk om en vil.
Introduksjonen av mer enn 5000 plantearter tok rotta på de fleste endemiske artene. Fullt så «enkelt» å ta rotta på rotter er det visst ikke… Men det ligger gift ute mange steder, så krigføring er i gang. Denne rotta var underlig uredd, så mulig den hadde tatt seg en smaksprøve allerede og var på vei inn i de evige jaktmarker?
Apropos introduserte arter; det er ingen endemiske pattedyr på land på Ascension. Men mye er introdusert, og mange er blitt ville. På Wikipedia står det at det ikke lengre finnes ville geit eller esler på øya. Haha!, ler nå vi til det, vi som har vært der…. (se også bilde av Karen Marie med et vilt lam på tur nedenfor.)

Djevelens Rideskole

Så tok vi turen til karrigere landskap. Denne gangen valgte vi destinasjon ut ifra det litt besnærende navnet: «Devil’s Riding School».

På vei opp til Devil’s Riding School, med Green Mountain innhyllet i skyer i bakgrunnen.
Ingrid på vei opp gjennom vulkansk landskap til Devil’s Riding School.
Søt turkompis, vice versa.
Naturlig landskap, joda, men unaturlig i formen i våre øyne.
Ringformasjonen er visstnok skapt etter at en stor eksplosjon/utbrudd en gang for lenge siden skapte et stort hull som ble fylt med vann. Vannet fordampet og etterlot seg denne konsentriske ringen. Ringene kan minne om en travbane, hvilket – gitt sine djevelsk karrige omgivelser – fikk navnet Devil’s Riding School.
Darwin oppga i sine memoarer at det kom skyer av damp opp fra sprekkene i grunnen her da han besøkte stedet på begynnelsen av 1800-tallet. Men denne hadde opphørt da forskere senere kom for å studere fjellgrunnen med henblikk på vulkansk aktivitet.
Men helt dødt under grunnen er det nok ikke. I dag overvåkes dette området for vulkansk aktivitet. Den er heldigvis på et betryggende lavt nivå, sies det.

Veien videre over Verdenshavet

Etter fire netter for anker ved Ascension, var vi igjen klare for å forsere neste etappe av Verdens nest-største hav; Atlanterhavet. Neste land for strandhogg er Brasil, nærmere bestemt øygruppen Fernando de Noronha. «Kun» 1100 nautiske mil gjenstår til vi kan sette våre føtter i Sør-Amerika!

Du Verden, vi priser oss råheldige over å ha opplevd disse eksotiske og intet mindre enn fabelaktig fine strandhoggene midt ute i storhavet, på steder vi neppe noensinne ville kommet hadde det ikke vært for denne galskapen av en jordomseiling.

 

 

 

28. juni – 11. juli, 2018: Flaskepost fra Galapagos

Flaskepost fra gjesteblogger Jonas Utne Skogdalen.

Fotograf 28. juni – 7. juli, 2018: Anders Moa Myklebust (Ps. Noen bilder er tatt av andre enn Anders.)

Fotograf 8.-11. juli, 2018: Primært Ingrid & Ingrid

 Velkommen til Galapagos!

Foto: Anders Moa Myklebust

28. juni – 1. juli, 2018: San Cristobal

28.juni 2018 – Vi ankom San Cristóbal på ettermiddagen den 28. juni etter en lang dag med reising fra Quito. Vi (meg og Ingrid Utne (mamma)), møtte Anders på havna i Santa Cruz og sammen tok vi en ganske primitiv hurtigbåt mellom Santa Cruz og San Cristóbal. Vi møtte Ingrid M. med en gang vi ankom San Cristóbal og den offisielle ankomsten på S/Y Vilja var kl 18:10. Kveldsbad på meg og Mamma. Vi reisende gikk tidlig til sengs på grunn av jetlag og sovnet til lyden av seler og sjøløver. I bukten i San Cristóbal lever rundt 3000 sjøløver.

Foto: Anders Moa Myklebust

29.juni 2018 – Alarm kl. 05.00! Anders vekket halve båten med en mobilalarm. Det tok lang tid før Anders våknet og skrudde av alarmen. Vi fikk servert nybakt brød til frokost, nam! Etter frokosten dro vi på sightseeing på øya. Vi leide to taxier som kjørte oss rundt på øya. Første stoppested var skilpaddepark. Vi ankom mens matingen foregikk og fikk dermed sett mange store og små landskilpadder. Videre fortsatte turen til Puerto Chino Beach hvor vi badet og slappet av blant sjøløver og småfugler. Temperaturen i vannet ble antatt å være 22-24 grader. Etter badingen gikk turen til Galapagos’ største ferskvannskilde, et grønt krater med masse fregattfugler.

Foto: Ingrid Slungaard Myklebust

Etter krateret gikk turen til det største treet på hele Galapagos som er 300 år gammelt og 17 meter i diameter rundt basen. Treet lå på eiendommen til Galapagos’ sin mest brutale slavedriver, M.J. Cobos, og har bad, kjøkken, soveplasser og en fantastisk utsikt. Utenfor er det forskjellige primitive turnapparater som slackline, turnringer osv. Slacklinen utløste en liten konkurranse om hvem som kunne gå lengst. Jeg vant, Anders nr 2 og Jon Petter som nr 3. Karen Marie prøvde også linen. Vi fikk en god middag om bord og dro tidlig til sengs. Solen går ned rundt 18:00 og står opp rundt 06:00.

Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust

30.juni 2018 – Jeg, Karen Marie + Ingrid x2 dro til byens lokale marked for å handle inn mat. Markedet var en stor hall med mange boder hvor lokale bønder kan selge varene sine. Tre fulle sekker med mat kom tilbake til båten fulle av frukt, grønnsaker, pålegg osv. De små bananene på Galapagos er sikkelig snadder og det er høyt forbruk av dem. Etter lunsj gikk vi til Centro de Interpretación (informasjonssenter om nasjonalparken) og videre inn i nasjonalparken til en snorkleplass. I bukten var det ikke så mye annet å se enn røde Sally-lightfoot krabber og noen nysgjerrige seler. Selene var høydepunktet i bukten siden de var både nysgjerrige og lekne. Det ble mye lek, kappsvømming og hermegås med selene. Etter badingen var det litt mer tur rundt i nasjonalparken til noen utkikkspunkt og Love Beach før vi satte nesen hjemover. Love Beach er en strand hvor omtrent hundre sjøløver og seler slapper av, samtidig. På vei tilbake så vi en luksus-seilyacht som var på vei inn til ankring på San Cristóbal. Følte vi måtte være på samme nivå med naboene og vasket derfor dassene med vin. Noe naboen sikkert ikke har gjort. 1 – 0 til S/Y Vilja. (Ps. Bør kanskje nevne at vinen hadde blitt dårlig og dunstet eddik…)

Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust

1.-7. juli, 2018 : Santa Cruz, med dagsturer til Floreana og Bartolomé 

1.juli 2018 – Vekket med pannekaker før seilas fra San Cristóbal til Santa Cruz. Bra med vind, men vi kunne kun bruke storseilet ettersom genoavinsjen var ødelagt, så var marsjfarten behagelige 4,5 knop. Gyngingen førte til flere høneblunder. Foran båten var det periodevis masse liv med store stimer av makrell-lignende fisk. Tidvis kokte havet foran båten. På grunn av et tidspress for å rekke frem til Santa Cruz før kl 19:00 ble den siste halvdel av turen gjennomført ved hjelp av motorkraft. Ikke så alt for mye å gjøre ombord enn å lese, høre på musikk, spise snacks og sove, noe som er ganske behagelig. Vi kom frem til Puerto Ayora i Santa Cruz kl 19:00 og fant en nokså gyngete ankringsplass. Under hele ankringsoppholdet i Santa Cruz rullet båten mye fra side til side. I Puerto Ayora er det mye Blacktip-sharks og haiene visste interesse for S/Y Vilja. Derfor avsluttet jeg og Anders dagen med et haibad i mørket med undervannslykter. Haiene var nysgjerrige på lyset og kom tidvis svømmende mellom beina eller på kloss hold av oss. Da vi avsluttet badet hadde 6-7 haier møtt opp.

Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust

2. juli 2018 – Tur til Floreana for å se skilpadder, piratlabyrint og landskilpadder. Turen ut ble gjennomført på en cabincruiser med 2×200 hestekrefters påhengsmotorer som sørget for en lang, bråkete og stampende tur. På Floreana dro vi først å snorklet en times tid før vi så satte kursen tilbake til landsbyen og fikk servert lunsj.

Foto: Ingrid Slungaard Myklebust

Så bar det opp i fjellene på en lokal buss. Masse spennende å se på turen oppover og første stoppested var et natursenter for landskilpadder. De store treige skilpaddene er et spennende og ganske komisk syn. Fra landskilpadder fortsatte turen videre til en labyrint skapt av regn og vind i porøs lavaaske. Labyrintene hadde pirater brukt og det var tydelige merker etter dette. De første ”settlerene” på Floreana bodde også i nærheten av labyrinten. Totalt 4 timer i bråkete cabincruiser. Ørepropper er et must.

Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust

3.juli 2018 – Slapp start på dagen. Alle sammen sliten etter seilasen og tur til Floreana. Først kl 13:00-14:00 dro jeg, Anders og mamma til Los Grietas som ligger 20 min unna Puerto Ayora. Resten av gjengen dro til Darwin-senteret på Santa Cruz. Los Grietas er et fantastisk saltvannsjuv med 20-30m høye vegger. Selve juvet var ca. 400-500m langt og dybden varierte men var tidvis ned i 15-20m. Klar sikt på ca. 20m og masse stor fisk. Da vi ankom var det få folk der så vi hadde stedet mer eller mindre for oss selv. Dette forandret seg innen vi dro fordi da hadde en skolegjeng møtt opp og skapte mye liv og røre. Los Grietas var en fantastisk naturopplevelse. Anders hadde med seg undervannskameraet og tok mange bilder både over og under vann.

Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust

4.juli 2018 – Ingrid M og Jon Petter dro for å dykke med hammerhai. Jeg, mamma, Anders og Otto passet Karen Marie og vi dro til en strand 2,5 km fra Puerto Ayora. Vi gikk gjennom et ganske tørt og gjennomgrodd ørkenlandskap før vi nådde frem til en nydelig strand. På denne stranden kunne vi dessverre ikke bade på grunn av undervannsstrømmer osv. Planen var å gå langs stranden til en annen strand rett rundt hjørnet. Stranden gav et inntrykk av en veldig tropisk stillehavsøy med mangroveskog, turkisblått vann og korallsand. Vannet var omtrent 22-24 grader. Langs stranden lå haviguanaer og i luften kretset pelikaner og fregattfugler. Strålende sol hele dagen (bokstavelig talt) og en del av oss ble lettere solbrent. Den varme turen tilbake ble bedret av en kald cola som sjelden har smakt bedre. Ingrid M og Jon Petter hadde hatt et par bra dykk og fikk sett hammerhai på kloss hold.

Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Gjengen som dykket på Gordon Rocks. Foto: Marisela Ponce de León
Foto: Jon Petter Li S. Myklebust
Foto: Jon Petter Li S. Myklebust
Foto: Jon Petter Li S. Myklebust

Foto: Jon Petter Li S. Myklebust

Foto: Jon Petter Li S. Myklebust
Foto: Jon Petter Li S. Myklebust

Foto: Alvaro Sevilla, Eagleray Tours

 

5.juli 2018 – Tur til Cerro Crocker (864moh) på meg og mamma. Første gangen under hele oppholdet var toppen synlig. Vi dro av gårde i en fart og tok en skikkelig lokalbuss med åpne dører, tilfeldige stoppesteder og fleksible tider i ca 15 min før vi ankom Bellavista, en liten landsby utenfor Puerto Ayora. Derifra gikk vi opp på røde skogsveier blant frodig vegetasjon som gav hele turen en skikkelig stillehavsøy-følelse. På vei oppover møtte vi noen hyggelige tyskere som vi slo følge med opp til toppen. Virkelig heldig med været denne dagen for på toppen fikk vi 360 graders utsikt over hele øya, noe som var uvanlig ifølge guidebøkene. Øya er vekslende mellom totalt ørkenlandskap og frodige skoger. Turen var fantastisk og det samme var landskapet. På vei tilbake tok vi turen innom en av Santa Cruz sine lavatunneler. Tunnelen var 850m lang og heldigvis opplyst.

Foto: Ingrid Bouwer Utne
Foto: Ingrid Bouwer Utne
Foto: Ingrid Bouwer Utne

Innsmett fra Ingrid M., om hva resten av gjengen gjorde mens Ingrid U. og Jonas dro ti Bellavista og gikk på Cerro Crocker: Ingrid M. og Karen Marie leide sykkel og tok bussen opp til Santa Rosa. Der syklet de langs vakre alléer til Rancho Primicias for å se de flere hundre meter lange lavatunnelene og skilpaddene. Deretter bar det hjemover igjen på sykkel de mer enn 2 milene med bare nedoverbakke ned til Puerto Ayora. Jon Petter, Anders og Otto startet dagen med å dra til Los Grietas for å snorkle. Så dro Otto hjem til Vilja, mens de to andre gutta fulgte samme rute som Ingrid og Karen Marie. Mørket falt på innen de var ferdige på Rancho Primicias, så de gikk glipp av den laaange nedoverbakken på 2 hjul og tok i stedet bussen hjemover.

Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust

6.juli 2018 – Sto opp kl 05:15 for å rekke tur til Bartolomé. Fikk frokost på båten på vei til Daphne Minor hvor vi fikk se hekkeområdene til fugler. Mange av Galapagos’ sine spesielle arter fikk vi se. Bluefooted boobies og Fregattfugler med sin oppblåste røde brystkasse blant mange andre. Videre forsatte turen til Bartolomé hvor selve turgåingen og snorklingen skulle foregå. Først på programmet var det guidet tur opp til toppen av øya og så snorkling rundt på stranden. Fikk sett både pingviner, svømmende iguanaer, seler og Whitetip shark som vi estimerte var 1,5m lang. Turen ble avsluttet med en god lunsj på båten. Turen var en stor suksess. Kom tilbake og tok en tacomiddag ombord på båten. Anders reiser hjem i morgen mens resten setter nesen mot Isla Isabela. Takk for turen så langt og god natt.

Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Ingrid Bouwer Utne
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust
Foto: Anders Moa Myklebust

7. juli, 2018: Anders mønstrer av. Retur til Norge via Guayaquil i Ecuador.

Hadetklem til Anders. Foto: Ingrid Slungaard Myklebust
Anders mønstrer av Vilja. Foto: Ingrid Slungaard Myklebust
7. juli. Fra Anders’ hjemtur til Norge via Guayaquil i Ecuador. Foto: Anders Moa Myklebust
Fra Anders’ hjemtur via Guayaquil i Ecuador. Foto: Anders Moa Myklebust
Fra Anders’ hjemtur. Back in Norway. Gardermoen. Foto: Anders Moa Myklebust

7.-11. juli, 2018: Isla Isabela:

Gjesteblogger: Jonas Utne Skogdalen (besøkende mannskap på Galapagos)

Foto: Ingrid Bouwer Utne & Ingrid Slungaard Myklebust

Vi ankom Isabela sent på kvelden den 7. juli. Innseilingen var vanskelig ettersom kart og sjømerker ikke stemte helt overens. På Isabela har vi vært og snorklet, gått fjellturer på vulkanen Sierra Negra og besøkt den kjente Wall of Tears. Wall of Tears er en 190m lang mur bygd i vulkanstein av fangene på fengselskolonien. Fangene hadde et tøft arbeid med å bygge muren som ikke har noen annen hensikt enn å sysselsette fanger. Fjellturen på Sierra Negra forgikk for det meste i skyene og man kunne så vidt skimte vulkanbunnen. Fjellturen ble også litt amputert på grunn av vulkanutbruddet på nord-øst siden av vulkanen. Den eneste byen i Isabela er veldig sjarmerende og lite trafikkert, noe som gjør det behagelig å være turist.

8. juli, Los Tuneles. Foto: Ingrid Slungaard Myklebust
8. juli, Los Tuneles. Foto: Ingrid Slungaard Myklebust
8. juli, Los Tuneles. Foto: Ingrid Slungaard Myklebust
8. juli, Los Tuneles. Foto: Ingrid Slungaard Myklebust
8/7-18, Los Tuneles. Foto: Ingrid Slungaard Myklebust
8/7-18, Los Tuneles. Foto: Juan-Carlos fra Pahohoe Galapagos Tours
8/7-18, Los Tuneles. Foto: Juan-Carlos fra Pahohoe Galapagos Tours
8/7-18, Los Tuneles. Foto: Juan-Carlos fra Pahohoe Galapagos Tours
8/7-18, Los Tuneles. Foto: Juan-Carlos fra Pahohoe Galapagos Tours
8/7-18, Los Tuneles. Foto: Juan-Carlos fra Pahohoe Galapagos Tours
9. juli, 2018, Isla Isabela. Foto: Ingrid Bouwer Utne
9. juli, 2018, Isla Isabela. Tur til Wall of Tears. Foto: Ingrid Bouwer Utne
9/7-18, Isla Isabela. Tur til Wall of Tears. Foto: Ingrid Slungaard Myklebust
9/7-18, Isla Isabela. Tur til Wall of Tears. Foto: Ingrid Slungaard Myklebust
9/7-18, Isla Isabela. Tur til Wall of Tears. Foto: Ingrid Slungaard Myklebust
10. juli, 2018, Isla Isabela. Tur opp Sierra Negra. Foto: Ingrid Slungaard Myklebust
10. juli, 2018, Isla Isabela. Galapagos mocking bird. Foto: Ingrid Slungaard Myklebust
10. juli, 2018, Isla Isabela. Foto: Jonas Utne Skogdalen
10. juli, 2018, Isla Isabela. Foto: Jason fra Pahoehoe Galapagos Tours
10. juli, 2018, Isla Isabela. The Booby Trap Bar and Restaurant. Foto: Ingrid Slungaard Myklebust
11. juli, 2018: Høytidelig utnevnelse av Viljas Æresmannskapsmedlem #1: Ingrid Bouwer Utne. Foto: Jon Petter Li S. Myklebust

11. juli, 2018: Skål for vinner av Atlanterhavskryssings-tidstippekonkurransen i februar. Ingrid B. Utne vant med sin presise beregning på 15 døgn og 9 timer, kun 1 time under fasiten! Foto: Ingrid Slungaard Myklebust

3.-6. april, 2018: Trivelige Mayreau, der vi nesssten kjøpte oss ei tomt!

Vi dro til øya Mayreau, like vest for Tobago Cays. Uten forventninger, og bare fordi Beni dagen i forveien hadde møtt en tysk dame på Tobago Cays som bodde der i noen måneder og hadde snakket varmt om stedet. Med andre ord – vi hadde ikke peiling. Null forventninger er gjerne et bra utgangspunkt: Mayreau ble den øya vi har trivdes best på hittil i Karibien. (og i skrivende stund, to måneder senere når vi har sagt farvel til Karibien for denne gang, så ble faktisk Mayreau vår favorittøy i det Karibien vi rakk å oppleve.)

Solnedgang i det Karibiske hav. Salt Whistle Bay på Mayreau. Foto: Petter Slungaard Kristensen

Mayreau har ”alt”, spør du oss. En vakker karibisk øy med utsikt mot Tobago Cays, krystallblått hav og vakre strender, spennende snorklesteder med koraller og fargerikt fiskeliv, lite turisme, en imøtekommende og inkluderende lokalbefolkning og et community center ledet av en driftig dame som får ting til å skje i lokalsamfunnet. For oss bød den dessuten på et møte med et trivelig seilepar fra Lillesand, Eli og Øystein, og nær anskaffelse av felles strandtomt i Karibien!

Deilig å ta en dukkert i varmen i Salt Whistle Bay.

En liten gåtur over øya, fra Salt Whistle Bay på vestsiden til Saline Bay på østsiden.

Det er ikke størrelsen som teller. Eller i dette tilfellet: Smått er godt! Mayreau er den minste av de befolkede øyene i landet St. Vincent og Grenadinene, med under 4 km2 areal og om lag 270 innbyggere. De fleste av innbyggerne bor i øyas eneste landsby; Old Wall Village i Saline Bay. Det går en asfaltert vei tvers over øya fra nord til sørvest; fra Salt Whistle Bay (der vi lå for anker de første par dagene), opp en 1 km lang bakke, og videre ned til Saline Bay.

Opp bakken fra Salt Whistle Bay.

Vi tok turen over i grundig & godt 3-åringtempo. Og du Verden, så mye fint vi fant! På toppen av bakken lå en tipptopp lekeplass, en gammel kirke med historie og den lokale Community centre med et koselig lite barnebibliotek. Rundt omkring i landsbyen var det laget flere små kaféer/ vannhull. Mange barn å møte, og både unge og gamle stoppet og hilste på. ”Needless to say, but we say it anyway”: We liked it here!

Utsikt fra toppen av bakken mot ”picture perfect” Tobago Cays, der vi hadde vært dagene i forveien.
Saline Bay, Mayreau
Old Wall Village på Mayreau.

Karen Marie slår av en prat med barna i nabolaget på hjemveien.

Fascinerende fin og flunkende ny lekeplass. Og trivelige store barn som passer på de små, Karen Marie inkludert.
På samfunnshuset, der vi fant mange gamle, gode barnebøker å lese i. (Kjekt for oss lesehester at så mange av de karibiske landene er engelsktalende!)
Et lite ”frampeik”: Neste dag kom vi tilbake og deltok på filmkveld der det var visning av Jungelboken. Underveis fikk vi alle utdelt filmsnacks i form av små brødskiver med tunfisk og popcorn i kremmerhus. Ordentlig kinokveld med andre ord!
Enda en lesestund på biblioteket, etter filmkveld.

Tja, kanskje en tomt på Mayreau kunne vært noe?!

Etter et par netter i Salt Whistle Bay seilte vi til andre siden av øya, for å teste ut bukta på nordøstsiden.
Godt med go’klem med go’venner: Karen Marie og Beni.

Siste natt på Mayreau la vi oss for anker i Windward Bay, på vestsiden av øya.

Valget var ikke tilfeldig. Der lå nemlig også våre nye venner; Eli og Øystein fra Lillesand. Vi hadde hatt et par trivelige kvelder i lag med dem i Salt Whistle Bay. I samtalene med dem kunne de fortelle om et møte med en eldre dame på øya, som hadde endt i tilbud om å kjøpe 10 måls tomt med egen strandlinje på østsida av øya til 30 tusen kroner(!). God kjemi og fritt tankespinn ledet sakte, men sikkert fram til at idéen om å ha en felles tomt med utsikt til Tobago Cays kanskje ikke ville være så dumt, og i verste fall neppe noen større ulempe? Vi møttes til ”tomtebefaring”.

Uforglemmelig trivelig møte og eventyr med Eli og Øystein fra Lillesand. Disse ville vi gjerne være framtidige naboer med i Mayreau!
Rød pil peker mot en fin flekk på jorda… som nesten ble vår!

Innen vi tok farvel dagen etter, så ga vi hverandre et håndtrykk på at om tomta virkelig var til salgs til prisen som hadde blitt sagt, så var vi sammen om å anskaffe tomt. Eli og Øystein skulle bli igjen lengre på øya og ta seg av det praktiske med kjøpet.  Det var med go’følelse og litt sommerfugler i magen at vi seilte fra Mayreau. Men før vi forlot den, tok vi oss god til til litt mer utforskning av drømmeøya vår også under vannlinjen.

Tomtebefaring under vann

Petter, Ingrid, Eli og Øystein tok en felles snorkletur på østsida av øya, utenfor L’Ance Beadeau. Konklusjon: Den undersjøiske ”hagen” utenfor ”tomta vår” var så absolutt godkjent!

Yikes! Men denne er faktisk helt ufarlig. Mon tro om haien Petter møtte på samme dag var det samme?!…
Petter tok seg en morgentur og kom hjem med fangst. Han hadde for øvrig hatt en om lag 2 meter lang hai svømmende rundt seg der han snorklet omkring!!!
Båten gror ned raskt i dette varme farvannet. Gutta tar jevne økter med skrubben og sørger for at Vilja ser anstendig ut.
Og etter en arbeidsøkt, så er det ikke måte på egenbelønning… 😉
Kapteinen fører logg.

Vi seiler videre  igjen

Og så dro vi altså videre nordover i Grenadinene. Vi er fremdeles i sørenden av øyparadiset. I Mayreau fant vi Paradis. Kanskje har vi kjøpt oss tomt her?

Hva venter foran oss?!

Etterord – om kjøp av drømmetomta

Noen dager etter avreise fra Mayreau fikk vi en trivelig, om enn litt skuffet epost fra Eli og Øystein. Tomteprisen hadde vist seg å være 300 000 kroner, ikke 30 000. Dermed ble inngangsbilletten og risikoen høyere enn noen av oss var villige til å ta. Tomtedrømmen vår forble – ja, nettopp en drøm. Og minnet om kreativ tankegymnastikk som ga en felles opplevelse og en god historie med nye venner. Vi håper å møte Eli og Øystein der framme på et Verdenshav eller kanskje hjemme i Norge en gang i framtiden…