12. august, 2020: Familie med femåring i 28 døgn til Grønland

Koronapandemien har vært premissgiver for Ingrid, Jon Petter og Karen Marie (5) Slungaard Myklebust på S/Y «Vilja» som valgte den lange ruta om Grønland som avslutning på sin jordomseiling.

Viljas ferd hjem ved COVID19-pandemiens utbrudd våren 2020 ble formidlet gjennom en artikkelserie publisert på Seilmagasinets nettsider, skrevet av Ingrid. Følgende flaskepost er TOLVTE og siste artikkel (av i alt 12) i denne serien, og ble første gang publisert 12,08.2020.

Familien Slungaard Myklebust på S/Y Vilja har ankommet Grønland på sin ferd hjemover til Norge. Både respekt og litt flaks ga dem en uproblematisk innseiling forbi isfjell inn til kysten.

28 døgn sammenhengende i en 50 fots seilbåt for en familie på tre – inkludert en femåring – uten å kunne sette føttene på landejorda; det er ganske lenge det! «Men det gikk bare godt!» rapporterer Jon Petter, kaptein og pappa om bord på S/Y «Vilja». «Vi fikk oss et realt hvileskjær. Dessuten har fantastiske naturopplevelser til havs og trivelige, omtenksomme folk på noen armlengders avstand under karantenen i Canada bidratt til god stemning om bord. For ikke å snakke om vår primus motor og yngste matros, som er et oppkomme av energi og påfunn. Med Karen Marie (5) om bord er det umulig å henge med hodet.», fortsetter han.

Båtkultur og mannskap utvikler seg definitivt gjennom 28 døgn i tresomhet om bord i en seilbåt.
«28 døgn om bord gikk bare godt! Vi fikk oss et realt hvileskjær» sier Jon Petter.

Koronaen premissgiver

Ingrid, Jon Petter og Karen Marie (5) Slungaard Myklebust på S/Y «Vilja» er på vei hjem til Norge etter å ha vært ute på jordomseiling. Det siste halvåret har koronapandemien kommet inn som en premissgiver, på toppen av vær, båt og folk. På etappen fra USA til Grønland via Canada førte strenge karanteneregler og dårlig vær i nord til fire ukers intenst båtliv for trekløveret. «Vi spurte myndighetene i Newfoundland så pent vi kunne om det var mulig å få gå i land i ei øde bukt med gummibåten. Det var da mer enn to uker siden vi hadde vært i land sist, og vi begynte å innse at det ville være enda et par uker til neste mulighet. Svaret vi fikk var et vennlig, men ubestridelig nei.», forteller Jon Petter. «Så da var det bare å gjøre det beste ut av det. Dette har vi god erfaring med fra før: det ble jo mer enn fem uker om bord i mars-april da pandemien brøt ut for fullt mens vi var på vei til Suriname. Det gikk bare godt, det ôg.».

De lokale viste omtanke

Strenge COVID19-regler i Canada har gitt resultater. I Newfoundland hadde de kun ett aktivt tilfelle da familien på Vilja lå til kai. Mange brukte maske, men skuldrene var likevel mer senket enn stedene de kom fra i USA, der samfunnet hadde vært i unntakstilstand. Innbyggerne i St. John’s var interesserte i å høre om hvor den lille seilerfamilien som lå til kai i byen deres hadde tenkt seg, og til å fortelle om deres egne lokale tradisjoner. De fikk til og med en innføring i lokale inuittiske tradisjoner og språk av en lærer fra Labrador som underviste i inuittisk språk ved universitetet i St John’s. Han tok flere ganger turen ned til bryggekanten og fortalte dem om gammel fangstkultur, og om inuittenes levesett i dag lengst nord i Canada, der inuittene fremdeles til en viss grad holder gamle tradisjoner i hevd.

Det lille ekstra

5-årige Karen Marie sørget for at dekket sakte, men sikkert utviklet seg til friluftsområde i løpet av 12 døgn til kai uten landlov.

Judi O’Keefe fra Norges Konsulat i St John’s var også enestående ovenfor mannskapet på den norske seilbåten. Hun skaffet villig diverse fra ønskelista, det være seg skosåler, batterier eller postkort med frimerker. Men det som vel betød aller mest var alt hun gjorde av «det lille ekstra» og at hun viste seg som en venn. Mang en tidlig morgen kom hun nedom med en kaffedrikk til de voksne, og da fulgte alltid også en overraskelse til Karen Marie med om bord.

Judi O’Keefe fra Norges Konsulatet i St John’s var til god hjelp under karantenetiden, og skaffet mange varer fra ønskelisten til mannskapet som ble levert over rekka.

Næringslivet var ellers rigget for å levere varer hjem til folk i disse korona-tider. Proviantering og drivstoff ble kjapt unnagjort. Likeså levering av ekstra ulltøy og vintersko og godt lokalt øl fra det lokale microbryggeriet.

Å ligge i karantene skaper uten tvil en annerledes ramme for å bli kjent med lokalbefolkningen. Både store og små på Vilja og på land utnyttet mulighetene som fantes. Noen tok til og med seg lunsjen og kom «på besøk» flere ganger.

Lokal yachtklubb stilte opp

Lederen for den lokale yachtklubben («Commodoren») var dyktig båtentusiast med egen workshop hjemme, og viste seg som en god diskusjonspartner for Jon Petter, som benyttet karantenetiden til å jobbe seg nedover lista med forestående ting som burde gjøres med båten. Da en del til dieselvarmeren knakk, tok commodoren bitene med seg og fikk dem sveiset sammen. Også regattadressene til Viljas mannskap trengte en solid omgang med vask etter å ha ligget stuet vekk i nesten tre år. «Vilja»s gode hjelper tok dem med seg hjem til grundig og gjentatt overhaling i vaskemaskinen hjemme.

Utmerket fjernsupport fra norske Sunwind

Feilsøking kan være detektivarbeid. Etter tre dagers iherdig innsats, grublerier og god støtte fra eksperter i Sunwind Gylling hjemme i Norge kunne familien endelig nyte etterlengtet varmluft fra dieselvarmeren om bord på Vilja.

«Hadde vi visst i forkant at vi skulle bli liggende nesten to uker i karantene i St John’s og vente på været, så ville vi nok lurt på om hvordan dette skulle gå?», sier Jon Petter med et smil. «Vi er nesten litt forbløffet over hvor greit vi hadde det. Og aldri så galt at det ikke er godt for noe; vi oppdaget da vil lå til kai i Canada at Wallasene (dieselvarmerne) som jeg sist kontrollerte i Sør-Afrika nå ikke fungerte som de skulle. Det tok tre dager med feilsøking før vi endelig fikk varmluft i båten igjen. Wallasen var rett og slett gjenkokset og glødeplugg og flammevakt måtte skiftes. Det ville vært j… mye verre å gjøre den jobben i kaldere strøk om hele familien hakket tenner rundt meg. For ikke å snakke om at det var mer lystbetont å drive og skru på båt når jeg uansett måtte være om bord, enn når vi nå kan gå på land og oppleve Grønland.». Jon Petter vil gjerne uttrykke en stor TAKK! til Stian Meiningen i firmaet Sunwind Gylling (www.sunwind.no) hjemme i Norge, som midt i egen sommerferie stilte sin ekspertise med varmesystemer til disposisjon og holdt en «åpen telefonlinje» fra morgen til kveld i de dagene reparasjonen tok. «Slik serviceinnstilling og forståelse for en kundes situasjon er gull verdt.», sier han.

Båtnabolag i karantene

«De siste dagene i St. John’s kom den amerikanske seilbåten «S/Y Panda» og la seg til kai i karantene. Også de hadde lang tid på havet bak seg, og skulle videre til Grønland. Vi fikk ikke være i nærheten av hverandre. Vi la oss baug-til-baug, og hadde frokost og delte mang en kaffekopp i lag på hvert vårt fordekk.», tilføyer Jon Petter med et smil.

De siste dagene i St. John’s delte Vilja karantenenabolag med den amerikanske seilbåten «S/Y Panda». Mang en kaffekopp ble delt baug-til-baug.

Frustrasjon

Ingrid forteller at det var først i det de løsnet tampene og sakte ség ut fra havnen at en følelse av frustrasjon snek seg inn i dem et øyeblikk. På land kunne de se og høre lyden av et yrende byliv, og litt lengre ute seilte de forbi naturskjønne, frodige heier der folk gikk på helgetur i solskinnet. Det var unektelig litt sørgelig å vite at de hadde vært i nesten to uker i et land uten å kunne utforske det. Men det var lite å gjøre med, og de trøster seg med at Newfoundland tross alt et sted som en kan reise tilbake til. Heldigvis fikk de seg en flott ukes seilas nordover derfra, og kunne se fram mot målet i nord der de hadde fått lovnad om å kunne gå i land.

Kontrollert av kystvaktføy

Et kystvaktfly fløy innom for å kontrollere Viljas identitet og om de hadde tillatelse til å seile i canadiske farvann.

Paret forteller om et kystvaktfly som kretset over dem utenfor Canadas kyst og kalte dem opp på VHF for å få vite hvem de var og hvor de hadde tenkt seg. Det krevde kun en kjapp oppkalling fra flyet til myndighetene, som kunne bekrefte at Vilja var velkommen til å seile i deres farvann for å gjøre et transitstopp.

Ulik karantenepraksis fra havn til havn

«Vilja» har valgt å avklare alt de kan i forkant av at de seiler til steder. De ønsker ikke overraskelser eller risiko for å bli vist bort ved ankomst. «Men jeg har nok gjort ting tungvint for oss iblant. Sannsynligvis hadde ting ordnet seg mange steder uansett, dersom vi bare hadde dukket opp.» sukker Ingrid. De kjenner tre svenske seilbåter som anløp en havn lengre nord på Newfoundland etter at «Vilja» hadde seilt fra St John’s. De svenske seilerne fikk både lov til å gå på land for å handle mat og lufte hunden. «Vi ble jo litt misunnelige når vi hørte det.» innrømmer Ingrid med et smil. «Det var jo helt uaktuelt i St John’s, der de fulgte regelverket til punkt og prikke. Vi fikk beskjed om at folk fulgte med alt vi gjorde, og at båtene før oss hadde blitt vist vekk fra havna.» Hun fortsetter: «Det samme gjaldt Grønland. Vi hadde dialog i månedsvis med myndighetene i forkant. Både Grønlands COVID-team og de lokale havnemyndighetene i Qaqortoq visste utmerket godt at vi kom. Dermed slapp vi rett på land ved ankomst. Men hvem vet, kanskje hadde vi fått gjøre det uten forhåndsklarering også?»

Hval og månefisk som underholdning

Flere hval av ulike slag svømte omkring Vilja på vei nordover og kom gjerne nært opptil båten.

Langs Nord-Amerikas østkyst var det mye liv å se. Hvaler av mange slag beveget seg flere ganger i flokker rundt dem og svømte iblant helt inn til båten. Underligste opplevelse var de to ryggfinnene som de observerte vakende i overflaten. Fiskene svømte bedagelig i sirkel om hverandre. Da de kom nærmere så de to store kjempefisk tilsynelatende uten bakdel. De konkluderte med at det var et par månefisk som var oppe og solet seg. Nye typer sjøfugl fikk de også oppleve da de seilte mot nordligere breddegrader. Langs kysten av Newfoundland kom måkene med ett i mindretall i forhold til de mange små lundefuglene som med sine krappe vingeslag virret rundt dem.

Ved vindstille slapp Jon Petter snøret i bånn og kunne dra opp denne fine matfisken, trolig en gapeflyndre (American plaice).

Tar ut bestikket på papirkart

Jon Petter og Karen Marie merker av posisjon på kartet, på god vei mot Grønland.

Familien fikk perfekte seileforhold til Grønland. Vanligvis bruker de kun elektroniske kart til navigering, men de har hørt om avvik og feil i farvannene de nå begir seg inn i. De har derfor gått til anskaffelse av papirkart, og har begynt å ta ut bestikk på den gode gamle måten. «Det er vel litt av trivsels- og nostalgiske grunner at vi gjør dette også. Det føles på uforklarlig vis mer håndfast å jobbe med papirkart. Og hvem vet, kanskje vil det store oversiktskartet som viser vår seilte rute over Nord-Atlanteren finne veien til en vegg vel bevart bak glass og ramme?» sier Jon Petter.

Vilja krysser seg nordover.

Møtte storis ute på havet

Storis 2,5 døgn fra Newfoundland. Vistes på radaren, på størrelse med stort tankskip. Skimtet skyggen der ute. Denne storisen kommer fra Grønlands østkyst? «Å møte storis utenfor Canada midt på natta med dårlig sikt opplevdes som alvorlig.» forteller Jon Petter. Den framsto større enn et skip på radaren, men uten lanterneføring og AIS. Jeg skimtet skyggen av isfjellet ute i mørket. Vi vet disse kjempene slipper fra seg isklumper som er for små til å vises på radaren, men store nok til å ødelegge et glassfiberskrog uten problem! Vi seilte sakte, og med sansene skjerpet.»

Unngikk isfjell med litt flaks

Paret innrømmer at det var respekten for egen sårbarhet i et røft farvann iblandet en porsjon flaks som gjorde at innseilingen til Grønland gikk så knirkefritt som den gjorde. Det gjensto fremdeles 40 nautiske mil til land da mørket senket seg. Etterhvert kom en tykk tåke sigende og la seg som et teppe over båten. «Det var jeg som hadde den første nattevakta.», forteller Ingrid. «Det var vindstille og vi gikk for motor. Jeg var veldig på alerten for isfjell, selv om det fremdeles var et godt stykke inn til land. Da tåka kom sigende føltes det ikke trygt lengre. Like over midnatt stoppet jeg motoren, og vi drev med strømmen i mindre enn 1 knops fart rett nordover. Jeg sjekket radaren, og det var intet å se. Faktisk gikk jeg og la meg til å sove i et par timer.» Det viste seg å være et klokt valg. Det begynte å lysne av dag, og innen 3-tida var tåken borte. «Da startet jeg motoren igjen. Innen en time dukket en stor flekk opp på radaren. I horisonten skimtet jeg et isfjell, som lå der og ruvet «i sin øredøvende taushet» slik bare et isfjell ute på storhavet kan. Kort tid etter dukket en annen kjempe opp fem nautiske mil til styrbord. De var da fremdeles 30 nautiske mil fra land. Og plutselig måtte de kjøre i slalåm gjennom et belte av mange små og store isblokker og flak. Ikke alle vistes på radaren. «Jeg vekket Jon Petter så vi kunne holde utkikk sammen. Vi priset oss lykkelige over at vi navigerte gjennom isbeltet i dagslys.» forteller Ingrid lettet.

Mye is i fjordene

Vilja blant mektige isfjell i Grønlands fjorder.

Det ble med det ene isbeltet langt ute fra kysten. Neste møte med isfjellene ble først ved innseilingen til fjordene som skulle ta dem til byen Qaqortoq, der de skulle sjekke inn. «Det er spektakulært å seile inn blant ruvende isfjell. Fjordene her i Sør-Grønland er fulle av is i både stort og smått format. Vi må holde konstant utkikk. Vi har stort sett valgt å kjøre for motor, selv der det er seilevind, rett og slett fordi det gjør det enklere å manøvrere mellom all isen.» forteller Jon Petter.

Luksusyacht med korona om bord

Staselig seilyacht i karantene i Sørvest-Grønland. Et mannskapsmedlem hadde testet positivt for COVID-19.

For første gang siden COVID-pandemien brøt ut har seilerfamilien hørt om (og endog møtt) en seilbåt som har bragt med seg smitten over landegrenser. Det skjedde i Grønland. «Vi passerte en luksus seilyacht på godt over 100 fot da vi seilte inn Julianehåbsfjorden. Vi seilte sakte forbi og vinket, men stoppet ikke ettersom vi ikke var klarert inn ennå. Vi stusset over at skipsnavnet på hekken var tildekket, og kunne ikke forstå grunnen. Kunne det være rikfolk som ville være i fred?» gjettet Jon Petter. Da «Vilja» kom inn til kai fikk de vite av havnesjefen at et mannskapsmedlem på luksusyachten hadde fått konstatert koronasmitte dagen i forveien. Båten hadde kommet seilende fra Island. Nå lå både båt og mannskap i karantene et godt stykke fra havnen. Om bord var to gjester/eiere og mer enn et titalls mannskap. Neste morgen var båten sporløst forsvunnet… De hadde seilt vekk i nattens mulm og mørke. Noen dager senere ble samme båt observert på østkysten av Grønland. Hva som skjedde deretter vites ikke av Viljas mannskap. «Jeg synes det er fryktelig rart at de tok sjansen på å forflytte seg vekk fra et tettsted med sykehus når de har en person med coronasmitte om bord. Man kan jo umulig vite hvordan smittespredning og sykdomsforløp vil utvikle seg? Det er dessuten respektløst ovenfor grønlenderne. Jeg håper deres oppførsel ikke ødelegger omdømmet og tilliten til oss andre som kommer seilende til Grønland.»

Gledesrus over ilandstigning

Ankerdram ved ankomst i Qaqortoq i sørvestre Grønland.

28 døgn om bord gikk bra. Like fullt kan gledes- og frihetsfølelsen ved ilandstigning på Grønland etter 28 døgn vanskelig beskrives, sier familien. «Vi gliste fra øre til øre og nøt hvert steg. Karen Marie hoppet og løp om hverandre i pur glede. Å komme tilbake til et klima som ligner Norge mer enn noe sted vi har vært de siste tre årene, ga hjemfølelse og trivsel. Karen Marie kunne for første gang plukke blåklokker og geitrams, en flora hun ikke kan huske fra sine første par år i hjemlandet. Vi ble ute til det skumret sent på kveld og bare nøt naturen og friheten igjen.» forteller Ingrid.

Ingrid nyter duften av land i Grønland etter 28 døgn om bord på Vilja.

Fiske i Eirik Raudes egen elv

Det var en spesiell opplevelse for nordboerne på S/Y Vilja å seile inn Eriksfjorden til selveste Eirik Raudes boplass i Brattahlid. (Det må innrømmes at seilene kun var heist på de få strekk der isforholdene tillot seiling…)

Vilja seiler nå i fjord og farvannet til Eirik Raude og nordboerne som bosatte seg i Grønlandske farvann for om lag 1000 år siden. Det ene høydepunktet avløser det neste. Hittil rager vel fangst av villrøye med bare hendene høyest på lykkeskalaen. «Det var helt ufattelig stilig», sier Ingrid. Jeg hadde aldri trodd at det var mulig, og enda mindre at jeg selv skulle gjøre det. Jeg skal si deg at en 1,5 kgs røye er sterk! Jeg måtte gripe med begge hendene. Visste ikke jeg hadde et killerinstinkt i meg, men nå er det altså ingen tvil. Jeg ville heller falt i elva enn gitt slipp på den fisken.», sier hun. En ihuga fisker er født. Tre år i tropiske farvann med blue marlin og mahi mahi var ikke nok. Det måtte tradisjonsfiske i Grønland til. 😊

Om lydbildet ikke kan formidles her, så legg i alle fall merke til håndgrepet. Her snakker vi kvelertak. «Jeg ville heller falt i elva enn gitt slipp på den fisken.», ler Ingrid.
Fangst-eufori! Jon Petter fanget fine røyer på tradisjonelt vis med bare hendene i elva ved tuftene av Eirik Raudes boplass i Brattahlid. Trolig har en annen viking gjort det samme før ham her…

Videre hjemover – om litt

Vilja regner med å seile videre mot Island i midten av august.

14.-24. juni, 2018: Fra Panama til Galapagos med en laaang omvei via Ecuadors kyst. Fødselsdagsfeiring (Otto 79 år!), Ekvatorkryssing & Blue Marlin på kroken!

Nå er vi & Vilja i Galapagos!

Etter 9,5 døgns seilas (14.-24. juni, 2018) og 1580 nautiske mil har vi nå kastet anker utenfor øya San Cristobal i Galapagos.

Om seilasen: Værforholdene var over all forventning: Varierende vind 5–14 m/s det meste av veien. Dette tross at vi krysset ”stillebeltet; the Doldrums”, der vi var forberedt på å kunne bli liggende og duppe i vindstilla i døgnvis. Riktignok måtte vi ta en ”liten” omvei for å fange vinden, og la ruta først rett sør til Ecuadors kyst, for så å skifte kurs rett vest mot Galapagos. Luftlinje for strekningen Panama-Galapagos er 800 nm, mens vi altså seilte det dobbelte! Men vi er jo på seiltur. Og vi kan med stolthet registrere at vi kun kjørte for motor i 18 timer totalt på hele strekket. Forholdsvis lite bølger og – til vår store overraskelse; kaldt(!). Med ”kaldt” mener vi riktignok rundt 20 grader Celsius… Men ute på havet innebar det at da vi passerte ekvator måtte vi fram med topplua & ullundertøyet. Og vi som trodde at ”Ekvator = varmt”. Vi lærer så lenge vi lever!

Og ja – som dere skjønner: Nå har vi & Vilja krysset Ekvator. Det skjedde tirsdag 19. juni kl.20:24 Ecuadoriansk tid, ved 80° 25’ 53’’W. Milepælspassering!

Vi kan rapportere om at det står bra til om bord. Og vi er ikke så rent lite stolte over å ha seilt 2935 nautiske mil helt fra Martinique via Panamakanalen og til Galapagos i løpet av 28 døgn – og hatt det bra hele veien!

Nå stopper vi opp. Vi blir værende her i dette eventyrlige øyriket i tre uker. På torsdag 28/6 ankommer yngstesønn Anders og gode venner Ingrid Bouwer Utne og Jonas Skogdalen med fly og mønstrer på for å seile i Galapagos’ farvann sammen med oss i et par ukers tid. Gjett om vi gleder oss!!! ?

Deler noen bilder og filmsnutter som gir noen smakebiter fra de siste par ukers hendelser.

Søndag 17. juni: Karen Marie tidlig oppe og holdt Mamma med selskap på soloppgangsskiftet. Vi fant oss utkikksplass i cockpit og fikk oss en lesestund.

Søndag 17. juni: Panamansk varme kombinert med lette regnbyger resulterer i underlig seilebekledning.

Mandag 18. juni: Vi fikk følge av en sprelsk delfinflokk. Det ble mange flere underveis.

Mandag 18. juni: Storstilt fødselsdagsfeiring fra morgen til kveld for Otto, som fylte 79 år!

Mandag 18. juni: I Ottos fødselsdagsselskap. Festfin frøken og frue i friskt selskapslokale.

Tirsdag 19. juni: Uønsket fangst av oss selv! Vilja fanges i et fiskebruk utenfor Ecuadors kyst. Trolig hadde det slitt seg og lå og fløt fritt i havet. Plaster på såret: Nok fiskeutstyr til å vare oss én Stillehavskryssing eller tre…

Tirsdag 19. juni: Viljas kjøl hektet seg fast i en vase av snøre og kroker. Etter en formidabel oppgreiingsøkt satt vi igjen med snøre og kroker som bør holde for det meste, både i mengde og størrelse.

Tirsdag 19. juni: Tankefull taus med blikket ut mot havet..

Tirsdag 19. juni kl.20:24: Milepælspassering: Ekvator krysses!

Onsdag 20. juni: Til vår store overraskelse – Det er kaldt under Ekvators sol! Karen Maries valg av påkledning taler sitt tydelige språk.

Torsdag 21. juni: Utvidet fangst! Her på Stillehavet får på mystisk vis flyvefisk følge av akkar oppe på dekket til Vilja om natten. Enkelte morgener kan vi høste fin & lettfanget fangst.

Torsdag 21. juni, 2018: Viktig samtale via satelittelefon i dag: GRATULERER med 50 ÅRsdagen, Storesøster Karen!!! Familien er samlet til kakefest hjemme hos henne da vi ringer. Vi skulle SÅ gjerne ha vært der, vi også, for å dele dagen med henne. Så glade vi tross alt er for å ha fått med oss et feiring-på-forskuddsselskap med 100-årsfeiring av henne og svoger Sozaburo da vi var hjemme i Norge i mai.

Fredag 22. juni: Otto har begynt på bursdagsgaven sin: ”I hodet på en seiler” av Ragnar Kvam jr. Den fenger, Innimellom får vi glede av høytlesning, eller ta del i funderinger rundt det som står i den. Otto pløyer seg gjennom mange bøker i løpet av tiden han er om bord. Denne boken ble en av favorittene.

Fredag 22. juni: Lesing med innlevelse!

Fredag 22. juni: Tid til å gjøre hverdagssysler i akkurat det tempoet vi finner for godt. Det er dette som er så digg med langseilas; vi har så himla god tid! Oppheng av klesvask på dekk kan få lov til å ta en halvtime og være en kosestund for både liten og stor.

Lørdag 23. juni: Hjemmelaget dukkehus med inventar ferdig laget i kartong og trolldeig. ”Håndverkerne” er stolte og fornøyde med resultatet, og huset er innflyttet.

Lørdag 23. juni: Turens hittil mest fantastiske (nesten)fangst! Jon Petter fikk en fabelaktig fin Blue Marlin på kroken. Håpløs filming kompenseres av troverdig lydbilde v/ en mildt sagt entusiastisk fotograf…?

Søndag 24. juni: Framme i Galapagos! Og med ett var det folksomt om bord: Det er ikke bare-bare å seile inn i dette farvannet. Først er det en papirmølle uten like. Denne ble igangsatt allerede for 8 uker siden. Før avgang fra Panama gjennomgikk båten en obligatorisk giftgassing for eventuelt utøy. Ved ankomst i Galapagos ble først en fridykker sendt unner vannlinjen for å inspisere at det ikke er noen som helst groe på skroget. Og deretter siste port som må passeres: Inspeksjon om bord av diverse offentlige instanser. Her snakker vi om 8 mennesker fra Ecuadoriansk Marine, Miljødepartementet, Forurensningstilsynet, Immigrasjon- og tollmyndigheter, Galapagos naturreservat og agenten vår som har prosessert søknaden for å få en såkalt ”Autografo” (seiletillatelse) i Galapagos.

Søndag 24. juni: Her er altså det verdifulle dokumentet: Autografo, som gir oss seiletillatelse for opptil 60 dager i Galapagosøyene. Prislappen for å seile egen seilbåt rundt omkring i Galapagos ble for oss i overkant av 21 000 kroner(!!!). Men for oss er det verdt det. Vi vil oppleve dette øyriket når vi først er her med Vilja. Vi møter andre seilere som ikke har ordnet Autografo i forkant. De får aller nådigst tillatelse til å ligge til havn ved San Cristobal i noen få dager før de må forlate øya og øyriket, dette til tross for at de har små barn om bord og teknisk trøbbel.

Søndag 24. juni: Kapteinen heises opp i masta for å inspisere festet av forstaget. Vi har nemlig ett eneste rusk på lerretet: Det er noe kraftig feil med den elektriske motoren som ruller opp genoaen. Det ligger an til dyr reparasjon. Shit! Men samtidig må vi prise oss lykkelige over at problemet oppstod på vei inn til Galapagos’ trygge havn, og ikke ute på det store Stillehavet. Vi klager ikke.

Mandag 25. juni: Ingen tvil – Nå er vi i Galapagos!

3.-6. april, 2018: Trivelige Mayreau, der vi nesssten kjøpte oss ei tomt!

Vi dro til øya Mayreau, like vest for Tobago Cays. Uten forventninger, og bare fordi Beni dagen i forveien hadde møtt en tysk dame på Tobago Cays som bodde der i noen måneder og hadde snakket varmt om stedet. Med andre ord – vi hadde ikke peiling. Null forventninger er gjerne et bra utgangspunkt: Mayreau ble den øya vi har trivdes best på hittil i Karibien. (og i skrivende stund, to måneder senere når vi har sagt farvel til Karibien for denne gang, så ble faktisk Mayreau vår favorittøy i det Karibien vi rakk å oppleve.)

Solnedgang i det Karibiske hav. Salt Whistle Bay på Mayreau. Foto: Petter Slungaard Kristensen

Mayreau har ”alt”, spør du oss. En vakker karibisk øy med utsikt mot Tobago Cays, krystallblått hav og vakre strender, spennende snorklesteder med koraller og fargerikt fiskeliv, lite turisme, en imøtekommende og inkluderende lokalbefolkning og et community center ledet av en driftig dame som får ting til å skje i lokalsamfunnet. For oss bød den dessuten på et møte med et trivelig seilepar fra Lillesand, Eli og Øystein, og nær anskaffelse av felles strandtomt i Karibien!

Deilig å ta en dukkert i varmen i Salt Whistle Bay.

En liten gåtur over øya, fra Salt Whistle Bay på vestsiden til Saline Bay på østsiden.

Det er ikke størrelsen som teller. Eller i dette tilfellet: Smått er godt! Mayreau er den minste av de befolkede øyene i landet St. Vincent og Grenadinene, med under 4 km2 areal og om lag 270 innbyggere. De fleste av innbyggerne bor i øyas eneste landsby; Old Wall Village i Saline Bay. Det går en asfaltert vei tvers over øya fra nord til sørvest; fra Salt Whistle Bay (der vi lå for anker de første par dagene), opp en 1 km lang bakke, og videre ned til Saline Bay.

Opp bakken fra Salt Whistle Bay.

Vi tok turen over i grundig & godt 3-åringtempo. Og du Verden, så mye fint vi fant! På toppen av bakken lå en tipptopp lekeplass, en gammel kirke med historie og den lokale Community centre med et koselig lite barnebibliotek. Rundt omkring i landsbyen var det laget flere små kaféer/ vannhull. Mange barn å møte, og både unge og gamle stoppet og hilste på. ”Needless to say, but we say it anyway”: We liked it here!

Utsikt fra toppen av bakken mot ”picture perfect” Tobago Cays, der vi hadde vært dagene i forveien.

Saline Bay, Mayreau

Old Wall Village på Mayreau.

Karen Marie slår av en prat med barna i nabolaget på hjemveien.

Fascinerende fin og flunkende ny lekeplass. Og trivelige store barn som passer på de små, Karen Marie inkludert.

På samfunnshuset, der vi fant mange gamle, gode barnebøker å lese i. (Kjekt for oss lesehester at så mange av de karibiske landene er engelsktalende!)

Et lite ”frampeik”: Neste dag kom vi tilbake og deltok på filmkveld der det var visning av Jungelboken. Underveis fikk vi alle utdelt filmsnacks i form av små brødskiver med tunfisk og popcorn i kremmerhus. Ordentlig kinokveld med andre ord!

Enda en lesestund på biblioteket, etter filmkveld.

Tja, kanskje en tomt på Mayreau kunne vært noe?!

Etter et par netter i Salt Whistle Bay seilte vi til andre siden av øya, for å teste ut bukta på nordøstsiden.

Godt med go’klem med go’venner: Karen Marie og Beni.

Siste natt på Mayreau la vi oss for anker i Windward Bay, på vestsiden av øya.

Valget var ikke tilfeldig. Der lå nemlig også våre nye venner; Eli og Øystein fra Lillesand. Vi hadde hatt et par trivelige kvelder i lag med dem i Salt Whistle Bay. I samtalene med dem kunne de fortelle om et møte med en eldre dame på øya, som hadde endt i tilbud om å kjøpe 10 måls tomt med egen strandlinje på østsida av øya til 30 tusen kroner(!). God kjemi og fritt tankespinn ledet sakte, men sikkert fram til at idéen om å ha en felles tomt med utsikt til Tobago Cays kanskje ikke ville være så dumt, og i verste fall neppe noen større ulempe? Vi møttes til ”tomtebefaring”.

Uforglemmelig trivelig møte og eventyr med Eli og Øystein fra Lillesand. Disse ville vi gjerne være framtidige naboer med i Mayreau!

Rød pil peker mot en fin flekk på jorda… som nesten ble vår!

Innen vi tok farvel dagen etter, så ga vi hverandre et håndtrykk på at om tomta virkelig var til salgs til prisen som hadde blitt sagt, så var vi sammen om å anskaffe tomt. Eli og Øystein skulle bli igjen lengre på øya og ta seg av det praktiske med kjøpet.  Det var med go’følelse og litt sommerfugler i magen at vi seilte fra Mayreau. Men før vi forlot den, tok vi oss god til til litt mer utforskning av drømmeøya vår også under vannlinjen.

Tomtebefaring under vann

Petter, Ingrid, Eli og Øystein tok en felles snorkletur på østsida av øya, utenfor L’Ance Beadeau. Konklusjon: Den undersjøiske ”hagen” utenfor ”tomta vår” var så absolutt godkjent!

Yikes! Men denne er faktisk helt ufarlig. Mon tro om haien Petter møtte på samme dag var det samme?!…

Petter tok seg en morgentur og kom hjem med fangst. Han hadde for øvrig hatt en om lag 2 meter lang hai svømmende rundt seg der han snorklet omkring!!!

Båten gror ned raskt i dette varme farvannet. Gutta tar jevne økter med skrubben og sørger for at Vilja ser anstendig ut.

Og etter en arbeidsøkt, så er det ikke måte på egenbelønning… 😉

Kapteinen fører logg.

Vi seiler videre  igjen

Og så dro vi altså videre nordover i Grenadinene. Vi er fremdeles i sørenden av øyparadiset. I Mayreau fant vi Paradis. Kanskje har vi kjøpt oss tomt her?

Hva venter foran oss?!

Etterord – om kjøp av drømmetomta

Noen dager etter avreise fra Mayreau fikk vi en trivelig, om enn litt skuffet epost fra Eli og Øystein. Tomteprisen hadde vist seg å være 300 000 kroner, ikke 30 000. Dermed ble inngangsbilletten og risikoen høyere enn noen av oss var villige til å ta. Tomtedrømmen vår forble – ja, nettopp en drøm. Og minnet om kreativ tankegymnastikk som ga en felles opplevelse og en god historie med nye venner. Vi håper å møte Eli og Øystein der framme på et Verdenshav eller kanskje hjemme i Norge en gang i framtiden…

 

28. – 31. mars, 2018: Grenadas vestkyst og Carriacou – Kunstutstilling under vann, fiskelykke, surfing og palmeøy

På kunstgalleri under vann – Molinere Underwater Sculpture Park

Vi kastet loss fra Prickley Bay med kurs for en ganske så unik kunstutstilling vi hadde hørt rykter om på vestkysten av Grenada; Molinere Underwater Sculpture Park. Under overflaten, på 4-10 meters dybde, er 68 små og store skulpturer av den britiske skulptøren Jason deCaires Taylor plassert ut og utgjør verdens første undervanns skulpturpark.

Vi kastet anker i nabobukta Dragon Bay, og tok LilleVilja (dingyen vår) det lille stykket bort til nabobukta. Der hoppet vi uti med snorkler og masker, og begynte å utforske hva som befant seg under overflaten. Det vi fant var eiendommelig vakkert.

Glimt av skattene vi fant under havoverflaten i Molinere Underwater Sculpture Park.

Korallrevene utenfor Grenada er skadet og truet, både som følge av ødeleggelsene etter orkanene Ivan (2004) og Emily (2005), samt av menneskelig aktivitet som fiske og undervannssport. Skulpturparken har et miljøfokus med hensyn til bevaring av korallene, i både motivasjon og materialvalg. Kongstanken er at parken skal lede flere dykkere til å oppleve parken, og derigjennom avlaste aktiviteten rundt de naturlige korallrevene. Sementen som er brukt har en lavere ph-verdi enn normalt, og den ru overflaten på skulpturene er tenkt å tiltrekke seg korallvekst med motivasjon om at skulpturene på sikt skal bli tilholdssted for marint liv.

Skulpturen ”Vicissitudes” var skulpturen som i størst grad viste tegn til naturens påvirkning og krefter. Skulpturen består av to sirkler med menneskebarn stående vendt utover. Den største sirkelen bestod opprinnelig av 26 skulpturer, men kun 7 figurer står oppreist i dag. Den minste sirkelen er intakt. Å ta en titt inn i øynene på disse undervannsmenneskene er fascinerende.

Kunstneren har tatt et bevisst valg om å la naturkreftene få utvikle skulpturenes uttrykk. Skader på de opprinnelige strukturene repareres derfor ikke. Vi kan allerede se at skulpturene er i ferd med å gro ned og gli inn i det marine habitatet. Flere skulpturer har knekt eller på annet vis endret seg i forhold det opprinnelige.

En bønn til øvre makter over havoverflaten? Glimt av en kvinne – menneske eller havfrue? – som vi fant under havoverflaten i Molinere Underwater Sculpture Park.

Skulpturen ”The Lost Correspondent”, som ble gjenfunnet under havoverflaten i Molinere Underwater Sculpture Park.

Tjuvfiske på Grenada

Vi innrømmer å ha brutt loven på Grenada, men det var i uvitenhet! Mens Ingrid satt og leste seg opp i piloten (seileguiden) til området, svømte Petter av gårde med harpun i hånd for å se om denne kunne forbedre fiskelykken utover fiskestangas hittil slunkne fangst. Innen han kom tilbake med et fornøyd glis og en barracuda på spydet, hadde vi funnet ut at dåden hans var lyssky… Vi greier likevel ikke å motstå fristelsen til å vise frem fangsten, og håper at Grenadas myndigheter ikke leser vår beskjedne blogg.

Fiskelykken på Vilja har snudd, om enn på ulovlig vis. Petter greide å felle en barracuda, og endelig kunne vi nyte sjølfanget mat til middag. Vi må innrømme at viten om at fangsten innebar et aldri så lite lovbrudd ikke greide å forringe smaksopplevelsen. Nygrillet barracuda smakte knallgodt!

Et spøkelsesskip?

Surfing til Carriacou

Vi seilte videre nordover mot Carriacou. Eller seilte og seilte… I vindstille måtte vi – for første gang siden vi forlot Europa – kjøre for motor. Surferen vår, Beni, fant nye måter å utnytte kombinasjonen lite vind og motorkjøring.

Det gjelder å se mulighetene, og gripe dem! Det er Beni tankevekkende god til. For selv en seilbåt med Volvo Penta 70 hk motor kan brukes til surfing, når havet er kjedelig fritt for naturlige bølger og vind.

Sandy Island vest for Carriacou

Vi har lenge sett fram mot å nå fram til øy- og dykkerparadiset som venter i øyriket Grenadinene. Sørligste øy i det perlekjedet er Carriacou, og tilhører Grenada. Vi fant ankringsplass på vestkysten, utenfor øya Sandy Island. Nydelig!

Sandy Island er i grunn bare en sandbanke, der noen få busker og palmetrær har funnet rotfeste. Midt på øya er det en liten lagune, med friskt krystallklart vann. Det tar et kvarters tid å gå rundt øya, om en går i rusletempo.

Gutta på tur – Petter & Petter. Life ain’t bad.

Krystallklart vann og sandbunn. Vi lå ikke helt alene utenfor Sandy Island, men det kunne vi saktens tåle.

Selv om vi gjerne skulle vært alene, så trøstet vi oss med at det vel på et vis er et kvalitetsstempel å få selskap av de svære båtene; ikke på grunn av båtenes kvalitet i seg selv, men fordi de stiller så godt forberedt. Megayachtene har nemlig et betalt crew som bruker det meste av året på å forberede de korte periodene der eieren velger å mønstre på. Om disse har valgt seg ut dette stedet, så er det sannsynligvis et ålreit sted. Og så får vi heller glede oss med underholdningsverdien i å ha dem ved sin side.

Det var flere enn oss som fant fram til Sandy Island for å kaste ankeret. Blant annet disse to ”småtassene”.

Seilyachten (se til høyre på bildet ovenfor) hadde live musikk og elegant kveldsdans i måneskinnet framme på dekk for sine gjester. Tidlig neste morgen åpnet megayachten (til venstre på bildet) diverse luker og ut kom den ene vannscooteren etter den andre, samt en rimelig fancy motorbåt og diverse sportsutstyr. Crewet stiller alt opp klart på rekke og rad, før eierne selv kommer ut og gjør hva enn de har lyst på.

Uansett – alle har vi det bra på Sandy Island. Medbragte leker er ikke essensielt på ei vakker palmeøy!

Kokospalmetreklatring. Jon Petter fant en slags teknikk. Karen Marie også…

Solnedgang over Sandy Island. Nydelig

Kveldsbesøk ombord

Å ligge på svai kan være sosialt om en vil! Vi fikk trivelig besøk av to amerikanske par – Mary and Fred, Janelle and Eric -som kom roende over fra nabobåten i dingyen sin. Disse 4 er vante til seiling på ”The Great Lakes” nord i USA. Nå leide de en katamaran i 10 dager for å nyte varmere farvann her i Grenadinene. Det ble vafler og engasjert prat. Vi fikk for øvrig vite at de er lidenskapelige salsadansere. Vi undrer oss over hvorfor vi ikke spilte opp til dans, vi også?! Fillern… Jaja, en må huske å gripe mulighetene som byr seg.

God Påske!

Neste morgen var vi tidlig oppe. Det er Påskeaften, og vi skal få med oss Easterval-festivalen på øya noen få nautiske mil nordenfor oss. Den tilhører et annet land: St. Vincent and the Grenadines, here we come!

Hopp i Havet & God Påske! (Vi er uforskammet påskebrune, men viser i solidaritet til nordmenn og sveitsere i nordøst at selv Karibienseilere har vinterhvit hud her og der…)