13. april, 2020: Bobla som brast

I går hadde vi festdag på Vilja, da vi feiret påske og fullført jordomseiling om hverandre.

Viljas ferd hjem ved COVID19-pandemiens utbrudd våren 2020 ble formidlet gjennom en artikkelserie publisert på Seilmagasinets nettsider, skrevet av Ingrid. Følgende flaskepost er FJERDE artikkel (av i alt 12) i denne serien, og ble første gang publisert 14.04.2020.

FAMILIE: Ingrid , Karen og Jon Petter Li Slungaard Myklebust på vei nordover til Karibia.

Rapport fra «S/Y Vilja» på vei fra Suriname i Sør Amerika til Karibia.

I dag koblet vi inn omverden igjen. Vi fikk tilsendt Noonsites COVID19-oppdateringer for seilere fra gode venner som følger oss hjemmefra, og ble igjen slukt av alle reguleringer og rapporter. Vårt inntrykk er at vi nå er på vei til et sted der det er opphopning av båter og at seilerne begynner å bli uglesett. Tanken på ytterligere karantenetid (vi har ikke gått fritt på land siden 9. mars), en lokalbefolkning som ikke vil ha oss der, m.m. tar litt drepen på seilergleden. Men samtidig – opp med haka! – for de fleste bekymringer blir det jo vanligvis ikke noe av. Og som nordlendingen om bord alltid pleier å si; «Det kan fort gå godt!»

Sprikende nytt fra seilervenner

Signalene vi hører fra seilervenner rundt omkring i Verden spriker i alle retninger. Våre venner på Pied-a-Mer II, et pensjonistektepar i 70-årene fra USA, seiler seg hjemover fra Asia via Rødehavet. De har nettopp seilt fra Sudan med kurs for Egypt. De forteller at de i det siste kun har fått gjort proviantering etc via agenter. De må ankre opp flere nautiske mil fra havn og handlelisten må være sendt i forkant til agenten, som igjen sørger for leveranse ut til dem. De er nødt til å seile videre innen 2 timer etter ankomst. Det høres simpelthen ille ut. De er i praksis rett og slett flyktninger uten land.

En ganske annen tone er det i meldingen fra våre seilervenner på amerikanske «S/Y Nimbus», som nå har kommet fram til Chesapeake Bay på USAs østkyst. De anbefaler oss å besøke marinaen de er på og sier det er riktig så trivelig der. Selv om COVID19 nevnes, så ligger det ingen advarsler mot å komme dit.

Cruising Kid’s Club over Atlanteren

En gladhendelse her om bord er uansett den nystiftede klubben som vår yngste matros har stiftet sammen med en annen ung matros på kanadiske «S/Y Yonder». Adrian (7) seiler sammen med moren og faren sin på strekket fra Sør-Afrika og hjem til Canada.

Ideen til klubb ble til da vi fikk høre fra våre venner på Yonder at de etter 11 døgn på havet til St Helena heller valgte å seile videre, framfor å ligge i enda 14 dager for anker i karantene. Sultne på nye aktiviteter som vi selv var, der vi lå i karantene i Suriname, så sådde vi idéen om en klubb. Og nå er de to yngste – hvilket i praksis vil si alle sammen om bord på både Vilja og Yonder – i gang. Eposter sendes nesten daglig over Atlanteren mellom nord og sør. Alle innkommende klubb-brev (dvs eposter) kan kun leses av barn, eventuelt hvis de voksne skal hjelpe må vi lese gjennom en kikkert bakfram. Det blir syyykt små skrift, kan vi berette, og er til fryd for våre små agenter. Nå er de i full gang med planlegging av klubbhus og klubbregler, utveksling av tryllemiksturer, meldinger på kodespråk, og så videre og så videre… I går prøvde vi oss på et nytt kommunikasjonsmiddel, nemlig flaskepost. På 12*N kastet vi ut flaske fylt med påskegodteri og en viktig melding. Så får vi se responstiden blir?!

Vi elsker delfiner! Vi setter stor pris på disse lekne følgesvennene våre.

Det kan forøvrig nevnes at «S/Y Yonder» slapp i land på Ascension, 5 døgns seilas nord for St Helena. Der fikk de seg én knallfin dag. Men etter det var bølgene dessverre for store til at det var mulig å komme seg i land. Til slutt valgte de å gi seg, og har nå lagt ut på ytterligere 2500 nautiske mil mot de amerikanske Jomfruøyene. Det er jo tilfeldigvis dit vi også er på vei, om enn med et par ukers forsprang. Om alt klaffer så blir første offisielle klubbmøte i månedskiftet april/mai?!

Tilbakeblikk til St. Helena i februar 2020 og møtet med en levende legende; Jon Sanders (81). Han er på sin 11. jordomseiling, og har tidligere gjennomført både to og tre jordomseilinger single-handed og nonstop! For oss var det interessant og en ære å få bli kjent med denne mannen, som er tillitsvekkende ydmyk tross sine ufattelige seilebragder.

Krysset eget kjølvann

12. april krysset vi på Vilja vårt eget kjølvann fra 17. februar i 2017, da vi var på vei vestover og nærmet oss Tobago. S/Y Vilja og hennes faste Trekløver har herved seilt Jorda HELT rundt!

JORDOMSEILING: «S/Y Vilja» har krysset eget kjølvann og har dermed seilt rundt jorda.

Tenke seg til, at heretter når man går og hverdagsfilosoferer og undrer over: «Hvor stor er nå egentlig denne kloden vår?», så har vi nå et kvalifisert begrep om det. Vi har nemlig seilt hver nautiske mil, med (eller mot) hver bidige bølge og fylt Viljas seil med hvert vindkast vi har evnet å fange, for å komme oss hele veien rundt. Viljas Jordomseiling har vært 30 500 nautiske mil lang, tilsvarende 56 500 km. Mer enn 5000 timer har vi stått til rors siden vi var har forrige gang. Vi er jublende glade & stolte!

Det blir Påskemorgens champagnefrokost med pastellkulørte kokte egg, hjemmelagde marsipanegg og en nærmest eventyrlig regnbuefarget ostekake. Alt tilberedt av team Vilja, med en minimatros/sjefs-estetiker i bresjen og hennes grenseløse fantasi & støtteapparat til å «berge skuta i havn».

6.-19. mai, 2018: MAYDAY og HIPP HURRA i Norge!

Hjertene våre bestemte at vi måtte hjem til Norge for niese & gudbarn Liv sin konfirmasjon den 10. mai og svoger og storesøsters 2*50 årsdager deretter. Når alle andre jordomseilere for lengst hadde satt kursen vestover mot Stillehavet, satte Viljas mannskap seg i stedet på flyet nordøst tilbake over Atlanterhavet til Norge.

Niese, gudbarn og kjære søskenbarn Liv Emiko stod som konfirmant den 10. mai. Hjertene førte oss hjem for å dele denne og enda flere kommende festdager i storesøster Karen sin familie.

Men før det – litt drama…

Det som er så underlig er at hjemreisen viste seg å ikke bare være godt for hjertet; den viste seg å være som sendt fra oven for Jon Petters fysiske helse også. En illsint betennelse i et myggstikk på kneet hadde nemlig tatt helt overhånd, og tre ulike kurer antibiotika i Dominica og Martinique hadde ennå ikke lyktes i å ta knekken på den. Vi hadde passert punktet for at det begynte å bli skummelt!

Innleggelse på Ullevål sykehus i grevens tid!

Det var med nød og neppe at han fikk lov til å sette seg på flyet hjem. Faren for akutt blodforgiftning var overhengende, og ville være kritisk om det skulle inntreffe underveis på en så lang flyreise. I siste sekund før avreise godkjente legen på flyplassen at han gikk om bord på flyet med oss andre. Videre ble han fraktet med rullestol rundt omkring på terminalene ved transfers. Han så mer og mer stussli’ ut. Så skummelt det er å se sin vanligvis så energiske mann sitte sliten og dratt i en rullestol, tilsynelatende femten år eldre over natta…

En illsint betennelse i et myggstikk kunne fått ille konsekvenser. Godt å komme til legehjelp i Norge, med et fagmiljø en føler seg trygg på og uten språkbarrierer. Snakker om flax i uflax!

Overnatting hos gode venner Signe og Jonny i Oslo var avtalt fra før. Jonny hentet oss på flyplassen, og neste dag bar det til akutten. Det ble innleggelse på Ullevål sykehus, først på slagposten og etter hvert på isolat. Kneet ble tappet for væske og intravenøs antibiotikahestekur ble igangsatt. Og takk og lov – betennelsesutviklingen snudde og kneet begynte å heles.

Store, sterke Jon Petter, satt ut av spill av et myggstikk. Det er et litt lettet smil en skimter hos ham her; innlagt på Ullevål sykehus med «nytappet» kne og intravenøs antibiotikakur. Det er godt å vite at en er tatt hånd om på beste vis.

Det faktum at Ingrid ikke tok et eneste bilde av våre kjære venner da vi endelig var hos dem sier bare noe om hvor uttafor og hektisk vi følte oss. Men vi nevner i alle fall at Ingrid og Karen Marie fikk trivelig tur til Grefsenkollen med Signe og yngstesønn Sander. Og vi alle sammen satte umåtelig pris på gjensyn med hele familien Hisdal og vissheten om at vi har de beste venner i Verden.

Ingrid og Karen Marie fikk seg også en mini sightseeing-tur i Oslo. En titt på Slottet og trivelig stund med iskrem og update med venninne og Karen Maries Fjellmor; Anne Line langs Akerselva.

Karen Marie foran Slottet i Oslo. Vi har sett mange slott og herskapshus på vår ferd, så da måtte selvsagt vår egen kongefamilies Slott tas i øyesyn når vi først var i Oslo en tur.

Hjemme i Trøndelag stod familiebegivenheter for tur. Ingrid og Karen Marie fløy hjem som planlagt den niende, i uvisshet om når Pappa Jon Petter som lå på sykehus ville komme etter…

Konfirmasjonsfest og gledelig gjensyn med familie og venner!

Den 10. mai stod Liv Emiko som konfirmant i Strinda kirke. Vi kjente ekte glede i hjertet over å være til stede.

Hurra for konfirmant Liv Emiko! Det er klart vi måtte hjem til denne dagen & gjengen. Her: Karen Marie og konfirmant Liv Emiko foran. Bak fra venstre: Anders, Cecilie, Even, Petter og Dag.

Slungaardsjenter i 3 generasjoner, glade for å være sammen igjen og stolte i sine bunader. Mimmi har gjort storeslem på bunadsfronten, og har snart rustet hele familien med denne fineste feststasen.

Feststemning på alle vis den 10. mai, da niese Liv konfirmerte seg i Strinda kirke. Til venstre: Mimmi & Karen Marie festfine, begge i bunader sydd av Mimmi selv. Til høyre: Ekstra glede over at Pappa ble utskrevet fra Ullevål sykehus og akkurat rakk å komme seg med nattoget til Trondheim. Han suste rett inn i bunaden til sin gode venn, Audun, og fikk med seg hele konfirmasjonen i fineste feststas. Bare sandalen på høyre fot, en noe hinkete gange og ekstra behov for middagshvil midt i festivitasen minnet oss om dramaet som nylig hadde vært et faktum.

You never know what’s hiding behind the perfece facade!  This is what happens when waiting till the late afternoon with taking the family pictures on Liv’s confirmation.

Gode vårdager med familie og venner i Norge

Lykkelig gjensyn med familie og venner. Her representert ved go’klem med kule, minste store(lille)bror Anders

Masse kos å gi og få hos Mimmi og Tante Karen og alle kjære vi rakk å møte på svippturen hjemom Norge.

Vi kom hjem til et vårvakkert Norge. Det fikk vi kose oss med i fullt monn, der vi innlosjerte hos gode venner Audun og Bergny i Hasselbakkveien.

Grilling i hagen hos Bergny og Audun. Trivelig, og ekstra godt med hjemmelagde burgere av godt elgkjøtt.

Storebror Ole Jørgen hadde med lillesøster på runde i byn. De fikk seg blant annet en lesestund på Folkebiblioteket, et møte med kjæresten Mimi, og et siste stopp på kultursenteret Isak. Klart storebror måtte innvie lillesøster i Isakmiljøet; hans eget stamsted i tenåringstida. Lillesøster skal tidlig krøkes!

Storebror Petter har sverget på at lillesøster skal få sjansen til å klatre fra første stund. Han var selv 14 år da han begynte, hvilket han mener var aaalt for sent… Så da utnyttes enhver mulighet. Petter og Kari tok med Karen Marie på klatring og lek på Trondheim Klatresenter.

Alternativt treningsopplegg ala Kari & Karen Marie ved Trondheim Klatresenter. Enjoy the sneak peek!

Å få tid i lag med familievenner Amy og Per på Hitra stod høyt oppe på prioriteringslista, og sannelig fikk vi til det også!

Endelig hjemme på Litjholmen igjen hos kjære familievenner og Karen Maries farmor Amy og Onkel Per på Hitra. Og så Skruff også da så klart.

Og så fikk vi enda mange flere hverdagsstunder med familien vår i Trondheim og Meråker. Ja, det ble til og med enda flere feststunder!

Karen og Sozaburo hadde bestemor Akiko, svigerinne Midori og niese Michiru fra sin japanske familie hjemme hos seg i anledning konfirmasjonen. Som alltid har de omtanke for hele storfamilien vår, med gaver til alle og enhver. Karen Marie fikk seg en lekestund med «Tante Midori» og søskenbarna Cecilie og Dag, med å lage ekte, profft gelé- og skumgodteri på japansk vis.

Ps. Feiring på forskudd av 100-årsdagen til storesøster Karen og svoger Sozaburo ble også behørig markert mens vi var der med familiemiddag & kakefest. Dette ble dog ikke dokumentert med bilder. Like fullt – det betød mye for jordomseilerne å få feire stordagene i lag med dem og fysisk få fitt en ordentlig bursdagsklem, om enn på forskudd.

Stolte foreldre på fotoutstillingen til fotograf Anders Moa Myklebust

Yngstesønnen vår, Anders, er ferdig med førsteåret på fotofagskolen. Vi har lenge latt oss imponere av hans blikk for blinkskudd. Nå har han tatt betydelige skritt videre, og forbløffer oss med fantastisk fine fotografier. Vi var så heldige å få med oss hans første fotoutstilling, der fotografier av han og hans venn & «fagkollega» (enda en) Anders er utstilt på Dromedar kaffebar i Nordre gate i Trondheim. Storfamilien møtte opp og det ble privat omvisning og høytidelig stemning som seg hør & bør på en vernissasje.

Fotoutstilling ved Anders Moa Myklebust på Dromedar kaffebar i Trondheim. Fotos fra Tanzania, Japan og Lofoten. Det viste seg endog at vi selv hadde stått modell for et av de kule bildene! 🙂

Glimt 1 – fra fotoutstilling på Dromedar Kaffebar i Nordregate i Trondheim. Foto: Anders Moa Myklebust

Glimt 2 – fra fotoutstilling på Dromedar Kaffebar i Nordregate i Trondheim. Foto: Anders Moa Myklebust

Kikuletwa Hot Springs i Arusha, Tanzania. Et annerledes (& sinnsykt kult!) familieportrett… Foran t.v. er Even og Karen Marie. Bak t.v. er Kari, Petter og Ole Jørgen. Og laaangt langt der bak skimtes Jon Petter. Bildet ble tatt 29/12-17 da vi feiret jul- og nyttårshelg med flokken vår i Tanzania. Foto: Anders Moa Myklebust,

17. mai er vi så glad i!

Trivelig start på nasjonaldagen: 17. mai frokost hos Mimmi i Meråker.

Tradisjonell 17. mai-feiring på Sverresborg Museum, en liten svipptur innom Ole Jørgen på Ila før vi dro hjem til Karen & So for festmiddag og siste kveld i lag før vi igjen setter kursen sørvestover for å ta fatt på jordomseilingen.

Innom Tante Hest og Onkel Christoff på ”hjemveien” sørover

(les: Tante Hest = storesøster Camilla, mens Onkel Christoff = svoger Kristoffer. Dette er såklart Karen Maries selvvalgte tituleringer. Onkels tittel er for øvrig inspirert av helten i Frozen, og altså en æresutmerkelse.)

Sannelig fikk vi til en liten, men innholdsrik svipptur innom Jon Petters storesøster Camilla og hennes make på togturen sørover mot Gardermoen. Tante Hest tok med Karen Marie på ridetur, og om kvelden ble det grilling med venner og en god prat i sofaen før det ubønnhørlig var leggetid. Virkelig godt å få dette korte, men gode kontaktpunktet, før det blir lengelenge til neste gang. Vi håper på at disse to og gutta deres mønstrer på hos oss på Vilja et sted der ute på ett av de store Verdenshavene.

God prat i sofakroken hjemme hos storesøster Camilla og svoger Kristoffer på Mesnali.

Farvel til Norge for to år. Det kjennes i hjertet. Vi stiller oss på startstreken for jordomseiling.

Og så dro vi tilbake hjem til Vilja, som lå og ventet på Martinique. Storebror Petter hadde mønstret av i Norge etter 2 måneders seilas i Karibien i lag med oss. (Så gøy at vi fikk så god tid i lag med ham!!!) På Gardermoen ventet Otto Inge Molvær på oss. Han mønstret av i Skottland, og var nå klar for å mønstre på til et nytt tokt med Vilja.

Men det skal sies – det var tøft å si farvel til familie og venner i Norge denne gangen. Det kjennes på kroppen at valget vi tar om å være vekke fra hverdagen og våre kjære i Norge i ytterligere to år har en pris. Vi er jo så heldige at vi har verdens beste mennesker der hjemme å savne! Men vårt valg om å gå for jordomseiling er gjennomtenkt, og er en knallhard prioritering for å få til noe som vi tror vil stå som en milepæl i livene våre. Det er med et beveget, dog rolig bankende hjerte at vi tar til på neste etappe og stiller oss på startstreken for jordomseilingen. Og med en liten sverm med sommerfugler svirrende rundt i magen. Vi føler oss vanvittig heldige på alle vis! 

12.-14. august, 2017: Fagre Fair Isle. Delfiner loser oss inn til Skottland.

Takket være vår gode venn Amy Lightfoots instendige anmodninger, så tok vi oss tid til å bryte av seilasen tross god seilvind for å ta turen innom Fair Isle. I tillegg hadde hun meldt fra til sin venninne Anne Sinclair, som bor på Fair Isle, om at vi var på vei. TUSEN TAKK, Amy!

Vi skjønte allerede når vi nærmet oss øya at her lå en naturperle foran oss. Det vi ikke hadde forventet var hjertevarmen; Allerede ved kaikanten ble vi tatt varmt imot av Anne og hennes familie, som tok imot baugtampen og hjalp oss å legge til kai.

Om Fair Isle kan egentlig ikke annet sies enn at det er ubeskrivelig. Bildene vi tok yter ingen rettferd. Men stedet må nevnes, så vi gjør et forsøk på å vise noen glimt. Vi vet at vi må tilbake hit en vakker dag.

Vakkert. Vilt. Naturlig.

En strand av rullestener.

Fair Isle north harbour

Hver sommer tar befolkningen på Fair Isle imot grupper av frivillighetsarbeidere organisert gjennom ”The National Trust of Scotland”. I noen uker gjør disse en dugnadsinnsats på øya i samarbeid med lokalbefolkningen. Heldige som vi er, så ble vi invitert til å være med på avslutningsfesten, der tradisjonen er at frivillighetsarbeiderne inviterer lokalbefolkningen til kurvfest. Vi stilte med baccalao og vafler med multesyltetøy, og særlig vaflene fikk bein å gå på. 🙂

Så blåste vinden oss videre. Genoaen ryker!

Med en sterk følelse av ønsket om å kunne bli værende, så var værmeldingen likevel udiskutabel: Vi måtte videre etter bare noen få timer på Fair Isle.

Otto tok første nattevakt, og kunne ved vaktskifte rapportere om observasjon av delfiner som hadde svømt på kryssende kurs!

Det ble heftig seilas første døgn. Faktisk såpass at genoaens øvre feste røk! Med revet seil fortsatte seilasen videre sørover.

Sukkerbryllusdagsfeiring til havs

Søndag 12. august var ingen hvilken som helst dag; da hadde nemlig Ingrid & Jon Petter 6 års bryllupsdag!

6 års bryllupsdag er sukkerbryllupsdag. Et takknemlig tema: Vårt skip var lastet med sukker for anledningen! Ingrid fikk cupcake med rosa sukkerglasur fra Lerwick, samt elegant likørglass og interessant bok om Hotel Union Øye. Jon Petter fikk sjokoladehjerte fra Lerwick samt masse ekte farin av søteste, hviteste sort.

Så spaknet vinden.

Utover søndagen spaknet så vinden helt av…

Vinden spaknet av og det ble rolig sjø…

…og dertil rolig mannskap.

Delfiner!

I de grytidlige morgentimer mandags morgen på vei inn mot Inverness fikk vi plutselig følge av en hel flokk med delfiner. De svømte både på kryssende kurs og langsetter båten. Ingrid var i nærmest euforisk tilstand. Delfiner har vært et punkt på hennes bucket list. Nyyydelige og fascinerende dyr! Vi håper på flere.