20.-25. september, 2017: Sørover Skottlands vestkyst. Værfast på småkjipt sted, mens nabohavna var en perle (vi erfarer ”the hard way” at havner bør sjekkes ut i forkant…).

Så er vi igjen på oppdagelsesferd.

Kursen var igjen satt sørover. Nytt mannskap skulle plukkes opp et sted nær Glasgow dagen etter, dit vår gode venn (& Karen Maries «Fjellmor») Anne Line var på vei.

Karen Marie holder utkikk etter seler & delfiner.
God stemning ombord. Godt å være på tur igjen.

The Crinan Canal

Valget om å passere gjennom the Crinan Canal ble tatt litt forhastet. Kanalen anbefales dersom dere er minimum 2 i mannskapet, og har tid til å stoppe opp underveis og tid & lyst til å betjene sluseportene selv. (Med det vil en få seg en aldri så liten treningsøkt på kjøpet.) Da tror vi kanalturen kunne vært skikkelig trivelig faktisk! Vi hadde derimot havnet i tidsnød for å rekke å plukke opp nytt mannskap i Ardrossan samme kveld. Vi måtte derfor ”ile” som best det lot seg gjøre gjennom kanalen. Til en pris på over kr. 2000 for kanalleie og bruk av piloter, så ville det vært bedre å seile rundt heller enn å ta snarveien gjennom landet.  Menmen, vi tar det som en kanalerfaring.

Første natt på frifot, men ”fanget”: Til kai ved utenfor første sluseport, klare til å gå inn i Crinan Canal ved første sluseåpning neste morgen.

Nytt mannskap ombord

Vi har fått nytt mannskap ombord! Anne Line mønstret på i Ardrossan. Det ble ekstra verdsatt med tanke på at de opprinnelig kjøpte flybillettene til Brest ble verdiløse der vi var langt oppe i Nord-Skottland. Dagen før planlagt ankomst svingte hun seg rundt og kjøpte nye billetter for å fly til London og ta toget via Glasgow for å komme til oss.

21. september: Kveldsseilas Ardrossan – Stranraer

Stillestund

Hva er vel vakrere enn kveldssol over åpent hav?

Værfast i Stranraer

Det var meldt styggvær i noen dager. Vi søkte tilflukt i Stranraer.

Nyervervede erfaringer fra ruteplanlegging:

Vi sjekket bare ut neste havn for landligge på nettet, uten å forhøre oss med kjentfolk i havnene. Det har gitt oss en lærepenge…

Værvarselet spådde kraftig vind. Vi vurderte Portpatrick, men slo det fra oss ettersom info på nettet beskrev havnen som krevende for båter av vår størrelse. Ingrid pekte seg i stedet ut havna i Stranraer, som ligger innerst i ei lang vik, godt beskyttet for vinden.

  • Erfaring nr. 1: Mål avstander før vi seiler inn. ”Lang vik” viste seg å være 10 nm… Det får være grenser på å søke ly i styggvær. En helt unødvendig omvei – i sær med tanke på ”Erfaring nr. 2”…
  • Erfaring nr. 2: Stranraer innfridde alle forestillinger om ”sliten, grå og kjip britisk småby” som en har sett i britisk film.

Selv et kjipt sted kan være fint om en ser fra riktig perspektiv

Selv et kjipt sted kan være fint om en ser det fra riktig perspektiv…
…et barns perspektiv…
…eller et fugleperspektiv…

Når en er stuck på et småslitent sted, så må en gjøre det beste ut av det. Den lenge planlagte bursdagsfeiring for Fjellmor (som egentlig hadde bursdag i august…) fant sitt naturlige innsmett der vi lå værfast i noen dager.

Castle Kennedy Garden

Og så fant vi faktisk noe ”klassisk billedskjønt” i Stranraer til slutt! Like utenfor byen ligger Castle Kennedy Garden, en vakker hage med slottsruiner, ”The Walled Garden”, vannliljedam, apeskrekk-allé, store, velpleide parkområder og endog et vaskeekte, bebodd slott! Vi fikk oss en fin ettermiddag i det grønne.

Castle Kennedy ble bygd i det 14.århundre, og ødelagt i brann i 1716. Da bygde den 10. Jarlen av Stair og hans franske Louisa (datter av Duc de Coigny) seg en ny kåk; Lochinch Castle. En grei oppgradering, synes vi. Etterkommerne bebor slottet den dag i dag.

24.-25. september: Farvel Skottland (seilas Stranraer – Portpatrick – Isle of Man)

Middagspause i Portpatrick: Vi måtte nøye oss med 2 timers strandhogg før tidevannet ubønnhørlig viste tegn til at det var på tide å komme seg ut av havna igjen. Men uansett – den lille smakebiten av en trivelig havn ga mersmak & krydder til seilasen sørover mot Isle of Man.

Portpatrick viste seg å være den perfekte lille havnelandsby. Tanken på at her kunne vi tilbragt uværsdagene i helt ålreit le for vinden ble tenkt med lengsel.
Hvem sa at skipskost er kjedelig? Godt vær innebærer overskudd til kreativitet og brødskiver som holder seg på bordet.
I overkant stille vær på siste etappe inn mot Isle of Man. Stille vær betyr bråkete motor…
…men det lot ikke til å forstyrre mannskapet nevneverdig… ;-P

Så var vi fremme i Peel på Isle of Man. Derom fortelles mer i neste reisebrev.