18.-21. august, 2017: The Caledonian Canal etappe 2 (Fort Augustus – Fort William) + Ben Nevis (1344 moh) til topps!

Det ble 2 netter i Fort Augustus. Men det betød ikke at vi lå helt på stedet hvil; noen hundre meter ble tilbakelagt på «innimellomdagen» da Vilja ble tatt opp kaskaden av sluser inne i landsbyen. Det var her vi innså at vi ikke bare befant oss midt i en turistattraksjon, men at vi selv var en del av den ved å demonstrere den i praksis. Mange interesserte fulgte med på hvordan den sinnrike mekanismen med svingbruer og sluseportene fungerer. Forflytningen skjer i saktetempo; vi brukte omtrent 2 timer for å komme oss gjennom de 5 slusene i Fort Augustus. Sjelden har vi følt oss så beglodde. Men for all del – vi tåler litt oppmerksomhet, vi! 😉 

Fort Augustus er en sjarmerende liten landsby. Absolutt verdt å stoppe litt opp ved. Vi har ingen illustrerende bilder på dette dessverre, så dere får ta oss på ordet. 😉

Glimt fra landtid i Fort Augustus og kanaltid underveis for smårollis/ Klatremus ombord.

The Great Glen – litt om geografien & geologien

Den Caledonske kanalen strekker seg langs dalen «The Great Glen». Dette er skottenes «rift valley», og ble skapt for omlag 400 millioner år siden ved kollisjon mellom de tektoniske platene Laurentia og det baltiske skjoldet.  plater. Kollisjonen løftet det omkringliggende landet og skapte det vi kjenner som the Scottish Highlands. Samtidig etterlot den en dyp revne tvers gjennom landet, som flere steder naturlig er fylt av ferskvann og utgjør (fra nordøst til sørvest) innsjøene Loch Dochfour, Loch Ness, Loch Oich, Loch Lochy og Loch Linnhe. Det dypeste punktet er i Loch Ness, som er 230 meter dyp.

Loch Ness er den største innsjøen på turen. Fort Augustus ligger på dens «indre bredd» mot sørvest. Etter denne smalner dalen inn mens stigningen fortsetter. Det høyeste punktet er Loch Oich (34 m.o.h.).

Vi seiler videre mot havet. Vilja setter personlig høyderekord.

Om morgenen den 19. august fortsatte ferden videre gjennom Skottlands høyland. Denne etappen var etter vår forstand den vakreste. Vi gled rolig gjennom kanaler og innsjøer; tidvis i tett skogkledd terreng, tidvis i åpent landskap med fjell i det fjerne.  Følelsen av saktetid og fraværet av muligheten til å kunne skynde seg smittet over på kropp og sjel. Dette sitter vi igjen med som etterlatt inntrykk fra denne etappen.

Markering av høyderekord ved kryssing av Loch Oich: 32,3 m.o.h.

Så var det klart for å ta fatt på turen fra 32 m.o.h. ned til havnivå. Nedstigningen er mye «brattere», og tas med flere sluser i tette trappetrinn.

Ferden ned elvene og kanalene fra Loch Oich via Loch Lochy og Loch Linnhe var eiendommelig vakker og stille.

Etter en lang dags etappe på lørdag nærmet vi oss havet. Vi kunne valgt å ta de siste slusene ned Neptune’s staircase søndags morgen. Men hvorfor skynde seg nå?

Ben Nevis til topps!

Ben Nevis – Skottlands og UKs høyeste fjell med sine 1344 moh – lå og lokket like ved. Mannskapet var klar for å løsrive seg fra Vilja for å ta flere høydemeter enn de 34 metrene kanalen hadde tatt oss. Det var på tide med et skikkelig strandhugg!

Klare for å ta føttene fatt.
Ben Nevis er det en kalle et tilgjengelig fjell. Det var tidligere et værobservatorium på toppen, og stien som går i sikksakk opp hele veien ble opprinnelig anlagt for at ponnier skulle kunne bære opp tungt utstyr dit. Dette gjør høydemetrene litt snillere enn om det hadde båret strake vegen oppover. Vi var overrasket over hvor mange som tok turen opp fjellet. Ben Nevis er tydeligvis et kjent og kjærkomment høydepunkt for briter.

Steinete når vi nærmer oss toppen, men pyntet med knallfin utsikt!

Så skulle vi ned igjen.

Ikke noe å utsette på utsikten. Otto ledet an – noe han forsåvidt gjorde hele turen.
Når en på veien ned fra Ben Nevis tilfeldigvis passerer en skotte i kilt som speider utover sitt landskap – ja, da har man et seriøst tilfelle av «a Kodak moment».

Og så var vi nede ved Vilja igjen, som lå og ventet i kanalen på ca. 15 m.o.h.. Fjelltur anbefales absolutt på kanalferie. Vi fikk oppleve flott natur fra et annet utsyn enn vannivå, og fysikken satte nok ekstra pris på å få brukt seg litt. Det ga oss en god påminner om hvor viktig det er å ta seg inn i landet selv om – og nettopp når – en er sjøfarende.

Ned til havet

Og så var det siste kaskade med sea lochs ned til havet… Mandags morgen den 21. juli tok vi Vilja ned Neptune’s staircase, med hele 8 sluseporter tett-i-tett.

Spekeskinka krymper stadig.
Karakteristisk for kanalen: Krokene ved hver sea loch som vi og båtene før og etter oss fortøyes løst til når slusene fylles/ tømmes for vann.
Etter 6 dager og nær 10 mil i ferskvann, med passering av 29 porter og 10 svingbruer, så åpnet omsider den siste porten seg ut til havet…
Alle om bord kjente nok litt på en befriende følelse av å igjen være ut på havet; ikke minst Vilja, som endelig kjente smaken av saltvann om kjølen etter 6 dager i ferskvann.

Smaken av strømsjø

På vei ut mot åpent hav fikk vi en første smak av hva tidevannet kan stelle i stand. Strømningen på bildet er kun skapt av tidevannet som er på vei inn i fjorden.
Tidevannsskapt strømsjø like sør for Isle of Mull.

Og så var vi framme ved Oban Marina, på Isle of Kerrera. Her ventet de oss. Stakkars Vilja fikk ikke nyte saltvann lenge i denne omgang, for nå skal hun opp på land og få seg litt velfortjent pleie: Nytt ror skal installeres, festet til genoan skal repareres, hun skal få seg watermaker, og enda noe mer.

Vi er spente og gleder oss til å få det tekniske på plass. Fortsettelse følger…

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *