juni 2020 – Sailing Vilja

9. juni 202015. oktober 2023

4. juni, 2020: 13 døgn langs USAs østkyst

Snart er enda en etappe til havs lagt bak kjølen. Her er en oppsummering av de siste døgns hendelser, fram til der vi er nå, på vei opp USAs østkyst. Det er nå tretten dager siden vi seilte fra de amerikanske Jomfruøyene. I morgen er vi framme ved neste delmål; Hudson River, New Jersey.

Oppdatering #3 fra «Vilja» 04.06.2020. Fra 13. døgn til havs, på vei nordover langs USAs østkyst.

Viljas ferd hjem ved COVID19-pandemiens utbrudd våren 2020 ble formidlet gjennom en artikkelserie publisert på Seilmagasinets nettsider, skrevet av Ingrid. Følgende flaskepost er TIENDE artikkel (av i alt 12) i denne serien, og ble første gang publisert 09.06.2020.

*Yrende liv i havet! Et mylder av delfiner fulgte oss foran baugen da vi var fremme på dekk og luftet oss. Herlig!*

Kryssing i kuling motvind tæret på

*Karen Marie er ivrig håndlanger når båten forberedes til å møte kraftigere vær. Her: En splint til festet av bommen byttes ut som et føre-var tiltak.*

Mandag 1. juni ettermiddag: Vi måtte krysse oss oppover for seil i motvind i stiv kuling styrke i de siste par dagene på vei opp til «startstreken» for der vi skal krysse Gulfstrømmen. Alt er nøye timet og planlagt. Vi har en kort tidsluke som må utnyttes til det maksimale for å rekke over strømmen og rundt Cape Hatteras før en ny kuling kommer fra sør. Etter 11 døgn på havet med ujevnt søvnmønster og spenning i kroppen så kjente Ingrid at det røynet på motivasjonen for hver gang baugen til Vilja gitt hodekulls inn en bølge… Men så spaknet vinden av. Jon Petter kommanderte Ingrid i seng. Vi hadde kommet litt for tidlig til startstreken, og Ingrid fikk noen sårt tiltrengte timer på puta før ny nattevakt. Det er sannelig godt når en har følge på ferden som iblant ser hva en har behov for bedre enn en selv gjør!

Over Gulfstrømmen i vindstilla

*Picnic nytes under oppe-på-dekk dagen. Vi nyter muligheten max i viten om at i dagene som kommer skal kraftig regn og deretter vind begrense tumleplassen vår.*

Tirsdag 2. juni: Kryssingen av Gulfstrømmen ble timet perfekt. Vi snakker ikke om kryssing for seil her, men motorkjøring på kryss av Gulfstrømmen. Vi bruker sjelden motoren, men denne gangen var det ingen diskusjon derom. Havet var blikkstille. I det sola stiger opp av horisonten i øst den 2. juni, etter elleve døgn til havs, så skimter vi land i vest, til det som er Ingrids fødeland: United States of America.

*Karen Marie gjør landkjenning av USAs østkyst*

Seiler til sitt fødested

Fredag 5 juni: I det vi seiler forbi Frihetsstatuen og Ellis Island, sender Ingrid en tanke til sin pappa Jørgen: Vi skulle vel veldig gjerne blitt møtt av ham ved innseilingen til North Hudson Yacht Club. Som den ekte Veritas-mann av den gamle skolen, så hadde det vel vært stas å ta imot sin datter som seiler inn med egen båt. Men Jørgen har vært borte lenge. Moren Dagrun hadde like fullt planlagt å fly hit fra Norge og møte oss på kaia ved innseilingen. De reiseplanene måtte dessverre avlyses med coronaens inntog. Den som imidlertid uansett er her og lever i beste velgående er hennes fars gamle kollega og vår gode familievenn gjennom hele Ingrids liv; Finn Raae.

Mer fri for corona kan en ikke bli!

Finn er en sprek 90 åring. Bergenseren har passende nok bosatt seg i Bergen county i NJ, der han har bodd en halv mannsalder. Dette området har dessverre blitt et av de hardest rammede av COVID-smitte i USA. For oss har det vært ekstra viktig å ikke være smittebærere før vi møter ham. Dette har vært førende for vårt rutevalg: Vi har valgt å seile direkte fra Jomfruøyene uten stopp, der vi har seilt forbi perler som Bahamas og sørstatsbyer som Charleston, og heller møtt krevende værforhold ute på havet. Vi er dermed selverklært de mest corona-smittefrie individene i de Forente Stater når vi banker på døra til vår kjære venn og flytter inn for noen dager!

Fantastisk fin seilas med spenningselementer

Vi har hatt en fantastisk fin seilas med innslag av spenning rundt vær og corona-hensyn som til sammen har gitt en uforglemmelig etappe. At det tikket inn et nyhetsvarsel om raseopptøyer over hele USA, blant annet New York dit vi i praksis har satt kursen, velger vi å ta med ro. Vi skal ikke inn til noen bykjerne, vi skal bare inn i forstads nabolag.

Innvilget stopp i Canada

Vi skal møte flere slekt og venner mens vi er i New Jersey. Vi har dessuten et ønske om å besøke storebror Eric i Boston, om karantenekrav ikke gjør det for tidkrevende. Så setter Vilja seil mot Canada. Den norske ambassaden i Canada har etter dialog med Canadiske myndigheter innhentet bekreftelse på at Vilja kan stoppe for å proviantere og fylle diesel i Newfoundland, før vi krysser Atlanteren.

Vilja er på vei hjem til Norge. Vi skal bare ankre opp i Ingrids barndoms hjemmehavn først.

7. juni 202015. oktober 2023

1. juni, 2020: Med stiv kuling i trynet

«Vilja» ligger forunderlig stille, mens vinden blåser om ørene på oss og vi kan skimte solide bølger rulle forbi der ute i nattemørket. Vi ligger bi. En fantastisk manøver når en venter av vær til havs. Den funker som fjell!

Oppdatering #2 fra Vilja sendt 01.06.2020. Fra da vi lå bi ute på havet og red av været i påvente av værskifte for å kunne krysse Gulfstrømmen.

Viljas ferd hjem ved COVID19-pandemiens utbrudd våren 2020 ble formidlet gjennom en artikkelserie publisert på Seilmagasinets nettsider, skrevet av Ingrid. Følgende flaskepost er NIENDE artikkel (av i alt 12) i denne serien, og ble første gang publisert 07.06.2020.

Vilja krysser seg nordover i motvind for å være posisjonert best mulig, i kappløpet om å forsere Gulfstrømmen og runde østkystens crux Cape Hatteras innenfor et begrenset tidsvindu med vindstille.

*STRØMKART: Golfstrømmen renner i høy hastighet nordover langs den amerikanske østkyst.*

Vi har posisjonert oss ved vår definerte «inngangsport» for kryssing av Gulfstrømmen. Den strømmer oppover langs kysten av USA i 2-3 knops fart like nordvest for oss. Når vinden blåser den midt imot, fra nord/nordøst, piskes uforholdsmessig store bølger opp der ute. Derfor er det at vi nå venter her ute, til vinden snur og løyer.

Tryggest på havet

Vi har følt oss rolige og trygge på valget. Det til tross for at alle de andre båtene i Salty Dawg flotillaen har valgt å seile til havn. Kan være er det fordi vi har lagt adskillig mange, lange havstrekk under kjølen i forhold til de fleste? Vi føler oss i alle fall trygge ute på havet med de forholdene som er meldt. Det er også snedig å merke responsen fra våre langturvenner når vi sender dem oppdatering om strategien vår. Den er ganske så unisont i retning av: «Ja, det er ute på havet det er tryggest å være!» og «Fint å ligge på været!». Dog med en ettertenksom tilføyelse om et lykke til og at de føl(g)er med oss.

Fra det ene til det andre: Bak oss klar blå himmel, foran oss et kompakt teppe av tunge mørkegrå regnskyer. På et vis var det forløsende å komme i gang med uværet, etter mange dagers venting og vurderinger.

*Ingen tvil om at radaren virker! Uværet kom fort. Slående at en halvtime før dette bildet ble tatt så var skjermen helsvart og Jon Petter måtte ta en avsjekk på at radaren faktisk var i orden!*

Utdrag fra Loggboka

Vi er også spente. Dette er første gang vi benytter manøveren i friskt vær og av nødvendighet. Her følger utdrag fra loggboka for hvordan vi har forberedt oss:

· Hver dag i den siste uken har Jon Petter og jeg (Ingrid) hatt morgenmøte med vær i fokus. Værdiskusjonene og planleggingen av seilestrategi har ofte tatt både en og to timer sammenhengende. Karen Marie er makalaust tålmodig. Hun er så vant med disse morgenmøtene, og vet at de kan ta tid og at de er viktige. Femåringen benytter seg av dispensen til å «tre av» og leke for seg selv, men lytter med et halvt øre. Iblant smetter hun inn et spørsmål eller innspill.

· Torsdag 28/5: Valget om å ri av det varslede været ute på havet framfor å søke le i havn er tatt. Etter dette er det ingen vei tilbake, fordi ingen havn kan nås i tide før nordavinden er meldt, når vi nå fortsetter nordover. Å møte på nordavind i kuling styrke mens vi krysser Gulfstrømmen er IKKE et alternativ.

· Fredag 29/5: Vi terper på seileteknikken med å ligge bi. Særlig Ingrid har kjent på behovet for det. Vi prøver ut ulike rev i seilet, justerer og vurderer. Karen Marie er fartsmåler og leser av fra kartplotteren med klar røst: 1,2 knop! 0,8 knop! 0,4 knop! Teknikken kjennes ut til å sitte. Ingrid senker skuldrene et par hakk.

· Lørdag 30/5: Klargjøringsdag og oppe-på-dekk-dag. Jon Petter fyller dieseltanken til randen, besiktiger riggen, skifter en splint til bommen, gjør småjusteringer her og der. Ingrid kvitterer ut at innholdet i grabbagen er ok. Vi alle er oppe på dekk det meste av dagen. Her må vi benytte denne ekstra tumleplassen vi har mens himmelen fremdeles er blå og bølgene små! Et mylder av delfiner holder følge med oss framfor baugen. Vi har picnic, leser, leker, hopper og spretter. Karen Marie er håndtlanger for både Mamma og Pappa der det trengs.

· Natt til søndag 30/5-31/5: Været er i endring. Flere squalls (lokale lavtrykk) feier forbi, med regnskyll av en annen verden og lyn som spjærer luften med kraftige tordenskrall.

· Søndag 31/5 formiddag: Blå himmel på formiddagen! Det er så rolig at radarskjermen viser helt svart skjerm, og Jon Petter må ta en ekstra sjekk for å forsikre seg om at den faktisk virker. Så går vi veggen i møte: Bak oss er himmelen blå. Foran venter et tjukt grått skydekke. Og radaren er det visst ikke noe i veien med: Halve skjermen lyser gult, som indikasjon på at noe digert venter der foran oss på åpent hav. Så havner vi plutselig i nok en regn- og vindkule. Karen Marie er i fyr og flamme; og synes det er stor stas med regnet som fosser ned så hun kan drikke av det. Det er tydelig at vår minste matros har ventet på været, hun også.

· Søndag 31/5 ettermiddag: Etter regnbygen så klarnet himmelen overraskende opp til blått klarvær! Nordavinden blåser i frisk bris til liten kuling styrke, men det er fint vær å krysse i. Vi greier å seile oss helt opp til det anbefalte veipunktet som værguruen vår, Chris Parker, har gitt oss. Her legger vi oss bi. Ankerlanternen slås på midthavs, i det mørket senker seg.

· Natt til mandag 1/6: Vilja ligger bi. Det blåser stiv kuling rundt oss og bølger på et par-tre meter ruller forbi, men hun ligger forunderlig rolig og gjør nattevakten til en ubekymret økt. Noen få ganger svinger hun seg opp i vinden såpass at seilene blafrer, men så sørger denne genialt enkle, men effektive kombinasjonen av seil- og rorføring til at hun retter seg opp på egen hånd og blir liggende i ro. Det gir rom for – ja, nettopp – en skrivestund for loggbokoppsummering til Seilmagasinet. 😊

Knapt værvindu

Nå er det bare å vente til været roer seg og vi kan ta fatt på neste etappe tvers over Gulfstrømmen om vel et døgn. Værvinduet er knapt, men det skal holde. Det er meldt en ny og enda kraftigere vindkule på tirsdag, i sterk kulings styrke, men denne gangen skal den blåse fra sør. Det vil gi fine seileforhold nært kysten. Om vi bare kommer oss rundt cruxet Cape Hatteras før det blåser opp. Hvis ikke, så må vi søke havn sør for den og vente til neste værluke.

Vi har trua på at dette skal gå; 1750 nautiske mil fra Jomfruøyene til Hudson River, New Jersey med kun ett innlagt stopp ute på åpent hav. ETA: Fredag 5. juni.

*Effektiv klestørk i sterk kuling langs USAs østkyst. Det blir nok et par hakk tammere å bruke tørketrommelen hjemme til høsten…*

5. juni 202015. oktober 2023

29. mai, 2020: Rir heller av uværet

Oppdatering fra «S/Y Vilja» i vestlige Nord-Atlanteren 28N 75V, 29.05.2020.

«S/Y Vilja» velger å legge bi for uvær, heller enn å søke havn på grunn av Covid-19.

Viljas ferd hjem ved COVID19-pandemiens utbrudd våren 2020 ble formidlet gjennom en artikkelserie publisert på Seilmagasinets nettsider, skrevet av Ingrid. Følgende flaskepost er ÅTTENDE artikkel (av i alt 12) i denne serien, og ble første gang publisert 05.06.2020.

*REGN: Karen Marie tørr under cockpitteltet i regnbyge i Atlanterhavet*

COVID-19 pandemien utfordrer oss stadig til å tenke nytt, og det gir oss nye erfaringer. Denne gang er det ikke «bare» på planleggingssiden, men også seileteknisk, at vi skal bryne oss.

Forbi paradiset

Vindstilla i havet nord for oss i forrige uke dikterte at vi måtte legge ruta i en bue vestover via Dominikanske Republikk og Sør-Bahamas. Etter noen dager kunne vi endelig sette kursen i direkte retning mot vårt første mål i nord: New Jersey, USA. Dette har økt distansen med noen hundre nautiske mil, slik at etappen nå ser ut til å bli på 1750 nm og vil ta oss et par uker.

Omveien gjorde da i det minste at tillatelsen vi hadde blitt innvilget til å seile gjennom Bahamas’ farvann, kom godt med. En egen prosedyre for dette er opprettet i disse COVID-tider. Vi valgte imidlertid ikke å stoppe opp i paradiset. Normalt sett ville et stopp i Bahamas vært kjærkomment. Nå er imidlertid vårt fokus skjerpet og rettet mot å komme fram til New Jersey, med minst mulig stopp og potensiell eksponering for å møte andre mennesker (les: COVID-smitte) på veien. Den første vi skal besøke og bo hos der er nemlig en kjær familievenn i begynnelsen av 90-årene, som jo da er i den såkalte risikogruppa som absolutt ikke bør få corona influensaen. Vi gjør det vi kan for at alle skal føle seg trygge når vi nå snart skal møtes igjen.

En seilers mareritt

*STRØMKART: Når nordavind møter Golfstrømmen blir det ubehagelig.*

Men det er et krevende havstrekk vi skal forsere. Været skifter til stadighet langs USAs sørøstlige kyst i disse dager, der lavtrykksbølger siger utover havet fra fastlandet med få dagers mellomrom. Langs kysten flyter Gulfstrømmen i flere knops fart nordover. Om vinden blåser opp fra nord i sørgående retning (mot strømmen), så piskes havet opp i uforholdsmessig store, krappe bølger – en seilers mareritt, som absolutt skal unngås. Vi er bare noen døgn unna cruxet på etappen; Cape Hatteras, som stikker ut som en tagg på USAs østkyst.

Legger bi for været

*NORDOVER: «S/Y Vilja» har valgt å seile hjem via USA på sin jordomseiling.*

Og nå har vi på Vilja valgt en for oss uvanlig strategi, som COVID-19 så absolutt er delaktig i: Normalt sett ville vi benyttet muligheten som er der til å søke havn i Florida og vente av været der. Men som sagt – vi ønsker ikke å gå i land nå, med mindre det er nødvendig. Vi velger derfor i stedet å holde oss i god avstand utenfor Gulfstrømmen, og vente av været her ute på havet. Vi forventer å måtte «ligge bi» i vel to døgn. På tirsdags kveld/ natt til onsdag er det forventet at et værvindu vil åpne seg der vi trygt kan krysse Gulfstrømmen og seile videre innenfor denne, nordover opp langs kysten til New Jersey. Riktignok er det da også meldt vind med kuling styrke, men den blåser da «i riktig retning» fra sør og er seilbar.

Vi føler oss motiverte og sammen om strategien og valget om å vente av været her ute på havet. Vinden er ikke meldt sterkere enn at det skal gå helt greit å «stå den av». Men vi er jo også spente. Vi har øvd oss på å ligge bi mange ganger underveis på jordomseilinga vår. En sjelden gang benytter vi teknikken for å gi oss selv litt mat-ro ved måltidene, om vinden og bølgene gjør at Vilja er ute på en dans som ikke lar seg forene med mat som ruller eller skvalper over fatene. Det er fascinerende hvordan båten da ligger stille og roen kan senke seg midt i vind og vær. Men vi har aldri lagt oss bi som en planlagt stormmanøver for å vente av et uvær. Vi ville ikke normalt sett valgt å gjøre det, hadde det ikke vært for de nye hensyn som må tas med i vurderingene nå under COVID-19 pandemien. Vi ser tross alt fram til å få praktisert denne for seilere gamle og velkjente manøveren i det som er varslet å skulle være tålelige forhold i så måte.

Hjelp fra land

Det kan nevnes at vi har en verdifull ressurs i støtteapparatet vårt på land, som Salty Dawg flotillaen stiller med: Chris Parker ved Marine Weather Center, en såkalt «weather router» (meteorolog spesialisert på å gi værvarsel og relatert ruteplanlegging til havseilere). Chris har lang erfaring med Gulfstrømmens karakteristikk og lokale værforhold i farvannet vi nå seiler i. Han har nå satt opp forslag til veipunkt som vil være en gunstig posisjonering for oss til både å ligge bi utenfor strømmens rekkevidde og stå av været som blåser fra nord, men tross alt nært nok Gulfstrømmen til at vi rekker å krysse den fra øst til vest natt til onsdag, før neste kuling fra sør setter inn.

Du kan sende oss en ekstra tanke søndag-tirsdag, når vi ligger der ute i vinden. Og ta gjerne en titt på kartet på hjemmesiden vår, www.sailingvilja.no, der vi er tracket live. Om alt går etter planen, så er det ikke mye bevegelse å spore i dagene som kommer. Nå vet du hvorfor!

Venn i risikogruppen

Vi er ekstra påpasselige med å unngå eksponering for coronasmitte akkurat nå, og det med god grunn. Den første vi skal møte i New Jersey er nemlig min kjære venn Finn Raae, en utvandret bergenser som har bodd i USA siden slutten av 1950-tallet. Finn har stått meg nær siden mine barndoms dager da jeg vokste opp der og min far og han jobbet sammen i Det Norske Veritas. Finn er vel 90 år eller så, og bor midt i et av de verst rammede områdene for COVID-smitte i USA. Vi vet at han stort sett har holdt seg hjemme siden pandemien brøt ut for fullt. Det er ekstra viktig for oss å ikke være smittebærere før vi møter ham.