Det spørsmålet dukker uunngåelig opp når en deler farvannet med disse kjempene. Ingrids nysgjerrighet tok overhånd da megayachten Pipe Dreams kom seilende inn til Carenantilles Shipyard i Martinique mens vi lå på slip. Hun spurte simpelthen kapteinen om det var mulig å få komme inn og se seg rundt, og svaret var ja!
“Mommy, can I have one of these?”Vår trivelige vertinne for kveldsvisitten og leder for ”Interior” om bord på Pipe Dreams, mellom 3 blad av Viljas (noe starstrucke) mannskap.
Om kvelden troppet 4 stykk mannskap fra Vilja opp på brygga ved Pipe Dreams. Vi ble møtt av yachtens leder for ”interior” på båten. Hun er én av et crew (mannskap) på i alt ni personer som jobber på båten. Mannskapet jobber og bor om bord i 10 måneder sammenhengende, og har deretter to måneder ferie. Jobben er en livsstil; en slik ”tørnplan” lar seg vanskelig kombinere med å ha barn og kjæreste hjemme. Mannskapet blir din storfamilie. Vår vennlige og engasjerte omviser (som jeg pinlig nok har glemt navnet på) hadde jobbet som crew i over 20 år, det samme hadde kapteinen. De sier med overbevisning at de stortrives. Måten de omtaler båten med stolthet som ”sin” gjør utsagnet om trivsel ekstra troverdig.
Det er lite som minner om ”båtinteriør” når en er inne i en megayacht. Teakmøbler er gjennomgående, på badene går det i teak og marmor. Master’s Cabin er for øvrig utstyrt med 2 bad; et stort og flott bad til mannen på babord side, og et enda større og flottere bad med jacuzzi til madamen på styrbord side.
I følge ”vår kvinne” er eierne et hjertevarmt eldre par som det er en glede å jobbe for. Den eies privat av et amerikansk par, der de har bygd opp sin egen formue ”fra scratch” innenfor byggig av oljerigger offshore. Begrepet ”Pipe Dreams” er en metafor for ”drømmer så store at de nærmest er uoppnåelige”. Denne megayachten står som realiseringen av sin eiers ”pipe dream”.
Båten har tre innestuer og 2 store utesalonger, hvorav én med egen bardisk. Pyntegjenstander er tatt ned og uteputer og diverse er tatt inn nå når eierne ikke er om bord. Men de store blomsteroppsatsene som er satt til side etter en avlyst tur (grunnet teknisk feil) i forrige uke gir en smak av hvor grandiost det er når båten er i bruk.Pipe Dreams er 47 meter lang og 8,5 meter bred, med en bruttotonnasje på 461 tonn. Den har en maks.hastighet på 22 knop, og kan seile et strekk på opptil 3500 nm. Motoren har 4500 hp.Rikelig (bokstavelig talt) med leketøy om bord; blant annet flere scootere, en motorsykkel og noen vannscootere, bare for å nevne noen.
Eierne av Pipe Dreams bruker henne i 8-12 uker i året. De bestemmer hvor og når de ønsker å reise med båten, og så sørger crew’et for at båten er der og at alt er rigget opp til besøket. Når eierne er om bord, ivaretar mannskapet deres velbefinnende ”24/7”, med alt fra mat, fasilitering av aktiviteter og omsorg.
I transportetappene innimellom har mannskapet lov til å benytte seg av mange av fasilitetene ombord og i praksis har de da masse fritid i flotte og eksotiske omgivelser. ”It’s a good life”, sier de selv.
Vår snille omviser brukte mer enn en time av fritiden sin til å vise oss rundt i yachten «sin» den kvelden. Ingen tvil om at vi her snakker om genuin eierskap til jobben sin. Men dette er jo mer enn en jobb, det er en livsstil. Vi følte oss i alle fall innmari heldige over å ha fått en liten smak av megayachtlivet. og tuslet like fullt glade og fornøyde hjem til Vilja vår.
Mulig vi setter noen griller i hodet på vår lille prinsesse?! Hun får i alle fall innblikk i at det finnes mange måter å leve på. Det er ikke noe enkelt svar å gi på hvem vi møter som har det best; luksusliv eller av det adskillig enklere slaget? Det avgjørende er vel at en utnytter og setter pris på mulighetsrommet en har i det livet en har. Og om bord på Vilja setter vi stor pris på å ha ei lita frøken om bord som er litt Prinsesse, litt Ronja Røverdatter, men aller mest Karen Marie.
Om du trenger teknisk assistanse til seilbåten din i Karibien, så er det Trinidad eller Martinique som gjelder. Vel, Trinidad lot vi fare til fordel for time-out. Nå er det ingen bønn lenger; vi trenger førstehjelp til Victron inverteren vår, og det er enda mange punkt på kapteinens må-liste som begynner å gå på humøret løs. Vi satte kursen for Martinique, eller Frankrike kan en vel like gjerne si. For Martinique tilhører Frankrike, og viste seg nettopp å være; ja, som Frankrike.
Etter å ha vært i 2 måneder i Karibien, et øyrike der folk oppgir fødselsåret til barna sine ut ifra antall år før/ etter Bob Marley døde, så var det rett og slett et kultursjokk å komme til Martinique. Det var med motvilje at vi skjønte at nå var vi kommet ”hjem” til Europa. Vi har slettes ikke lyst til å være hjemme her. Tvert imot – vi har jo seilt 8000 nautiske mil for å komme til Karibien, for helsike!
Så hva skjer’a?
Home sweet home! Så Vilja blir altså hjemmet vårt i enda mange år. Dette vil garantert forme vår lille frøken på livstid på flere måter enn vi i dag overskuer. Vel, det hevdes i alle fall at båtfolk er enkle å ha i hus og krever lite for å være fornøyde med livet og fasilitetene. Her; et lite innblikk i bakenforliggende årsak…
I løpet av de første dagene i Martinique tar vi valget: Vi seiler ikke Vilja hjem til Norge i år. Vi går for jordomseiling! Det setter i gang en serie av nødvendige gjøremål, og vi går over fra tanke til handling. Båten skal tas opp på land og rigges for Stillehavskryssing. Vi skal til Norge i mai for å få med oss familiemilepæler der. Og innimellom der har vi ambisjoner om å seile til Dominica i nord. Og så er det de delene vi har bestilt til St. Lucia i sør som må hentes. Yikes! Her er det bare å ta en ting om gangen, så kommer vi nok helskinna gjennom det til slutt!
Litt sightseeing mens vi venter…
Vi prøver å få til en hverdag som fungerer for alle. Prosjekt ”Sikre at Vilja er i tipp topp shape” er igangsatt, i regi av Jon Petter. Ingrid tar seg av det administrative: Visumsøknader, søknad om seiletillatelser for Panamakanalen og Galapagos (en søknadsprosess som har om lag 6 ukers behandlingstid!), søknad på jobb i New Zealand (jobb for gratis kost og losji), tegning av privat helseforsikring når folketrygden ikke lenger dekker oss, etc. etc. (Sailingvilja-bloggen blir lagt på is enn så lenge, for nå må så mye annet prioriteres. Hvilket forklarer hvorfor denne flaskeposten skrives 2 måneder tidsforsinket…).
Men – vi er jo i Martinique, og vi HAR jo tross alt fri! Når Jon Petter tok diverse dypdykk i maskinrommet, så tok Ingrid og Karen Marie egen hverdag fatt og fant på ting på land.
Le Marin er ikke akkurat en typisk familiedestinasjon. Faktisk er den en smule kjip; en diger marina med små båtsjapper og personlighetsløse restauranter. Ingen badestrand, ingen grøntareal, ingen reggaemusikk, skrål og stemning blant lokalbefolkning i gatene. Hva skulle vi finne på?
Et forvokst palmetre fungerer fint som en litt eksotisk utgave av trehytte.
Tja… Karen Marie bladde i et fransk sightseeing-magasin og pekte seg ut en vindmølle. Da ble det slik. Vi tok bussen til romdestilleriet ”Le Trois Rivières”. Der fikk vi faktisk en fin ettermiddag sammen. Og returnerte hjem uten rom, men med en flaske sukkerrør-sirup. Siden har v i vært selvutnevnte bartendere med spesialiteten ”sirup +lime + vann”. Mulig dette er inngangsporten for Karen Marie til en framtid som paraplydrinkelsker, litt ala å venne seg på å drikke kaffe via kaffe latte? Vel vel, hun eksponeres for adskillig mer ukonvensjonelle ting enn dette, den lille damen, så denne passerer glatt.
Trois Rivières romdestilleri. Det var vindmølla vi kom hit for. Men når vi først var her, så tok vi hele runden med omvisning på det gamle anlegget og prøvesmaking av diverse årganger og typer rom (for Ingrid, vel å merke). Vi ble værende her flere timer, og var såre fornøyde med ettermiddagen vår.Og så enda litt mer sightseeing, denne gang en titt innom den fine gamle kirken ”Église catholique Saint-Étienne du Marin” i Le Marin.
Ps! Dere kan kanskje lese mellom linjene her at jeg (Ingrid) var litt desperado og i beit for de store, kreative idéer her en stund. Jeg mener: å ta med seg 3-åringen sin på romdestilleri og til en liten, lokal kirke som «highlights of the day». Hehe, ja da står det i grunn litt smått til. Men sånn var Le Marin for oss. Vi knekte ikke helt koden. Og hodene våre var mer enn en smule overfylte av alt vi måtte, burde og kunne gjøre av praktiske gjøremål. Vi gjorde så godt vi kunne, og fikk det til rimelig greit!
Og så var det noen definitive høydepunkt:
Til anker i St. Anne: Nok en ankringsplass med nye seilervenner og gode stunder
Storebror Petter har seilt med oss i 1,5 måneder nå, og vi kan nesten ikke huske på hvordan familielivet var uten ham. For en gave å gi oss selv denne anledningen til å ha en liten «søskenflokk» hjemme hos oss. Vi vet de begge koser seg; ja, det gjør vi hele gjengen. Vi setter ubeskrivelig pris på å ha Petter her.
Sannelig sørget Karen Marie – med god hjelp fra fiskeentusiast og storebror Petter – for at det ble fangst på hennes stang også. Det ble catch and release. Viktig mål oppnådd samme søren!
21.april, 2018: Karen Marie fyller 3½ år!
Vi la oss for anker utenfor St. Anne litt sørøst for Le Marin i noen dager. Du Verden, der var det ufattelig mye triveligere enn å ligge inne i den moderne og overfylte marinaen!
Og plutselig, men langt fra glemt eller uten forventninger, fylte Karen Marie 3,5 år den 21. april! Hungrige etter litt annet innslag enn det praktiske, så ble dagen imøtekommet med planer om storstilt feiring. Pappa og Mamma tok time-out fra alt det praktiske. Nå var det halvtårsfødselsdag som gjaldt!
Det ble feiring til langt over midnatt. Og etter at jubilanten og hennes søvndrukne Mamma hadde gått til sengs, så tok gutta fram Monopolspillet og holdt det gående til langt utpå morgenkvisten. Dere kan jo av bildene gjette hvem det er som vant…
Alle gode ting er tre! Vår Karen Marie Vilja, vårt hjem S/Y Vilja, og sannelig fant vi enda en nydelig Vilja i St. Anne!
Da vi var i Tobago etterlyste vi seilere med barn på Facebooksiden til «Langturseilere». Vi fikk ett napp; Om bord på den norske båten Totiki skulle det visstnok være ei lite jenta på 3 år som het Vilja. De var på vei sørover fra Guadalope til Tobago. Kanskje ville vi møtes på kryssende kurs?! Mammaene Ingrid og Kari holdt sporadisk kontakt via Messenger i et par måneder. Og så – endelig – i St. Anne viste det seg at vi lå til anker i samme bukt som Totiki! Det var med spenning vi lette etter båten. Og med et bredt gjenkjennende glis at vi skjønte hvilken det var: En liten jente i lyseblå prinsessekjole spankulerte på dekk på en av båtene. Ingen tvil! På egne prinsesser kjenner en andres. 🙂
Og snipp snapp snute – vi ble kjent med den triveligste familie som tenkes kan. Skikkelig kjemiklaff fra første stund med alle tre; veslefrøken Vilja, mamma Kari og pappa Ludvik. Du Verden, så heldige vi er!
Det var ikke bare de yngste damene som fant tonen.
Gjensyn med S/Y Andromeda
Det viste seg at bukta i St. Anne kunne by på mange fine folk, ikke minst gjensyn med familien på S/Y Andromeda, som Jon Petter og Karen Marie hadde hatt et par trivelige stunder med i Las Palmas på Gran Canaria.
Verden er liten, i alle fall seilersamfunnet på Atlanterhavssiden: Overraskende og gledelig gjensyn med Aina, Steve, Elliot, Colin, Sara og Mia om bord på S/Y Andromeda. Sist vi møtte dem var i Las Palmas. Nå lå de tilfeldigvis for anker rett ved siden av oss i Martinique. Vi avtalte å møtes på stranda før sola gikk ned.
Vi ble kjent med Anneli og Nils fra Sverige som seiler Walkabout i 3 år til. De skal krysse Stillehavet neste år. Før det skal Karibien og Latin-Amerika utforskes. Her et glimt av dem da de seilte sørover. Det skulle bli trivelig gjensyn med dem i Bonaire om vel en måneds tid (men det visste vi ikke da dette bildet ble tatt).
Dugnad – klar ferdig gå!
Så var det ingen vei utenom: Vilja skulle opp av vannet og få vårpuss. Vi hadde leid plass på Carenantilles Shipyard i Le Marin. Ikke det billigste alternativet, men vi vet at her får vi tak i alt av utstyr og ekspertise dersom det skulle vise seg behov for noe ekstra.
Vilja løftes opp i vugga på Carenantilles i Le Marin, Martinique.
Tusenlappene ryr ut når en ligger med båten på land i Martinique. Vi satte inn et skikkelig arbeidsstøt og gjorde unna masse i løpet av tre intensive døgn på land.
Hmmm, finn 5 feil.. eller i alle fall én?! Et sjarmerende bilde ved første øyekast, med lillesøster som bunnsmører båt. Men…kremt… Storebror på 23 år i kjeledress og gassmaske. Lillesøster på 3 år iført ullpysjamas fra Polarn o Pyret…(!) Til vårt forsvar skal sies: Karen Marie var en temmelig ”flyktig” arbeidskraft og la opp til 1-minuttsbolker à 1 intervall per døgn ;-).
Disse tiltakene fikk vi gjort:
Høytrykksspylt og bunnsmurt skrog, kjøl og ror
Polert skroget
Spesialbehandlet tilgang til rust på kjølen
Forsterket øvre innfesting til rorlageret
Pusset seildrev og baugpropell
Byttet sink-anoder
Satt navn på Vilja, babord side
Vilja på Carenantilles ”by night”.Å bo på en shipyard nattestid er i grunn litt stemningsfullt, om en har blikket åpent og vil se det gjennom de «brillene».Endelig fikk vi klistret på Viljas gode navn på babord side. Fram til nå har hun måttet nøye seg med å være navnemerket på styrbord side og hekken.Tilbake i vannet. Hi-5! til hele dugnadsgjengen. Mission completed!Og så var det over & ut. Crewet tar seg en velfortjent time-out.Hengekøye ala shipyard.
Sosialt på Carenantilles etter mørkets frembrudd
Tricia og Steve Frary og deres to ungdommer Elizabeth og Nathaniel fra Connecticut i USA seiler med S/Y Arrluuk, et smykkeskrin av en seilbåt på langtur i Karibien. Tanken på å legge av sted over Stillehavet er til modning i familien. Vi ble invitert på middag om bord en kveld mens båten vår var litt endevendt i dugnaden. Det ga et deilig avbrekk og en anledning til å dele tanker og ideer om seilerlivet. En god kveld.
Én dag med sightseeing på Martinique før vi søker ny havner
Båten ble satt tilbake i vannet på en lørdag. Vi hadde leiebil fram til mandag. På søndagen fant vi ut at nå skyldte vi både oss selv og Martinique å ta en kikk på øya litt utenfor ”kjedelige” Le Marin. Vi dro på sightseeing!
Den vakre hagen i regnskogen: Jardin de Balata
Jardin de Balata viste seg å være vakker og eksotisk. Men overraskende liten og kompakt der den var anlagt i bakkene midt i en regnskog. Noe ganske annet en de herskapelige vidslåtte hagene rundt Skottlands mange slott og herskapshus. Vi skulle nok helst visst mer om blomster for å fullt ut verdsette denne hagen. Men en fin opplevelse ga den selv oss blomsteranalfabeter.En kan gå høyt oppe i tretoppene i Jardin de Balata og se ned på hagen. Morsom idé å vise hagen fram fra et fugleperspektiv.
”Vi hadde hørt mye positivt fra flere om en vakker åpen hage sånn noenlunde ”midt på” øya: Jardin de Balata. Siden vi hadde så positive erfaringer fra besøkene vi gjorde ved diverse herskapelige hager i Skottland, så fristet tanken på å se en ”fransk/martiniquesk” hage. Turen dit innebar dessuten en kjøretur i det frodige og røffere innlandet. Vi tok turen dit først.
Karen Marie koser seg mye med sitt storebrorfang……og det tror vi Storebror gjør også.Lunsj i fine omgivelser. Men faktisk var det vel det enkle med å ha egen matpakke som gledet mest, ikke liljedammen og palmene ved vår side. ;-P
Saint Pierre – hovedstaden som ble tilintetgjort av et vulkanutbrudd
Etter besøk ved Jardin Balata kjørte vi tilbake til vestkysten til byen ”Saint Pierre” ved foten av vulkanen Mount Pelée. Byen var Martiniques hovedstad fram til 1902, og dessuten hovedhandelssenteret for de Karibiske øyene i vid omkrets. Havnen var full av handelsskip, og bygatene var som et lite, moderne Europa. Men byens fremgang og yrende liv fikk en brå og nådeløs slutt en dag i mai 1902, da vulkanen Mount Pelée eksploderte. I løpet av noen få minutter var samtlige av byens nær 30 000 innbyggere drept, med kun ett unntak; én fange som satt i fengselscellen sin ble berget ut levende fra fengselsruinene noen dager etter utbruddet.
Saint Pierre fascinerte med sin historie, og hvordan den var bevart med ruiner urørt mellom nye bygg. En by med sjel. Vi skulle gjerne rukket å besøke museet og hørt mer om det skjebnesvangre utbruddet til Mount Pelée i 1902, da alle med unntak av én(!) av byens nær 30 000 innbyggere døde momentant.
Etter Mount Pelées voldsomme utbrudd og Saint Pierres tragiske skjebne ble hovedstaden flyttet til Fort-de-France. Vårt inntrykk er at i dag er byen rolig, men absolutt levende. I motsetning til vår oppfatning av Le Marin der vi har oppholdt oss i to uker, så er byen Saint Pierre alt annet enn sjelløs. Denne byen var absolutt verdt et besøk, og vi ser ikke bort ifra at vi prøver å besøke den igjen en gang i framtiden.
Kveldssol over Saint Pierres havn. Ja, det er vakkert…Hele Saint Pierres ”waterfront” er langs en fin strand. Vi kunne ikke motstå fristelsen til å ta et lite bad i kveldssol.Badenymfer som koser seg.
Så fikk vi altså sett litt mer av Martinique, utenfor marina og Le Marin. Det var sannelig bra, for vi innser at vår referansekoffert for å uttale oss om øya simpelthen var nær null før denne dagen. Og at den selvfølgelig fremdeles er adskillig begrenset. Vår interesse for øya er vekket. Selv om vi fremdeles anser øya som et lite stykke Frankrike, og savner det mer eksotiske og autentiske Karibien som omgir den.
Farvel Martinique. St. Lucia revisited.
Splitter ny Victron inverter og lader installeres. Endelig 230 V i båten igjen. Nesssten. Noe hikker, men dette er bra nok til å kunne gjennomføre neste plan: Seilas til Dominica.
Neste morgen fikk vi en telefon fra Regis Electronics på St. Lucia. Den etterlengtede Victron inverteren hadde kommet, og var klar for installering! Da ble det levering av leiebil og utsjekking fra Martinique i full fart. 5 timers seilas til St. Lucia. Vi gled inn til Rodney Bay igjen akkurat i tide til å få hentet varene og installert alt innen arbeidsdagen var omme. Svart belte i gjennomføringsevne. YEAH! 😀
Vi lå én natt til kai i St. Lucia. Om morgenen stakk vi bortom Karen Maries lille venninne fra forrige besøk her i havna; Georgia (3). Det ble et gledelig gjensyn, med småfrøkener som racet rundt på scooterne sine i havna, og plaskeparty i bassenget i marinaen.
Artig innslag, uartig utgang – men greit nok… Fruktselgeren i havna i Rodney Bay besøker båtene med tilbud om frisk frukt hver morgen. Ingrid presterte å gjøre seg uvenn med denne tilsynelatende glade farkost med sin påstand om at prisene han tilbød oss var uaktuelt høye. Den gode mann ble fornærmet og direkte ufin. Så da ble Ingrid sannelig meg forbistret, og all snakk om handel var saga blott. Jaja… Farkosten fortjener likevel en plass i minneboka. Og historien også, for Ingrid har ikke så himla mange uvenner i sitt kjølvann, i alle fall ikke som hun er så lite sentimental over å ha tilbakelagt som denne …
Farvel St. Lucia. Vi VIL til Dominica!
Så seilte vi av gårde nordover, denne gangen strake veien forbi Martinique til Portsmouth i Dominica, vel 100 nautiske mil der framme.
Karen Marie og Beni på slep – kun et liiite stykke av veien, vel å merke…..
Vi seilte fra St. Lucia den 1. mai. Den 5. mai hadde vi avtale med den gode Tilikum; vår elektrikerguru på Martinique. Og den 6. mai skulle vi reise nordover til vår guddatter og niese Liv sin konfirmasjon i Norge. Det vi ikke visste på dette tidspunktet var at uhellet skulle være ute en tur. Hjemreise ble nær kansellert, men endte i stedet med innleggelse av Jon Petter på Ullevål sykehus på hjemveien! Men mer om det i en helt annen flaskepost…
We’ve finally made up our minds: We’re going for a circumnavigation!
Vi har tatt valget; Vi griper den unike muligheten, tar sats og går for jordomseiling!
Som nevnt før: Vi har vært gjennom en grublefase. Vårt hovedvalg står mellom å begynne å seile hjemover nå, eller fortsette seilturen jorda rundt. Det er underlig hvordan en kan miste overblikket, og problematisere det som egentlig er en overflod av positive muligheter. Helt seriøst; om noen hadde observert kroppsspråket vårt i de siste ukene uten å høre hva vi snakket om, så ville de garantert antatt at vi slet i et valg mellom pest eller kolera. Realiteten er imidlertid den at vi er så ufattelig heldige at vi stod foran valget mellom ekstraordinært positive muligheter, og syntes det var vanskelig å velge.
Det er jo engang slik at vi er klar over at for hvert ”ja”, så sier en i praksis ”nei” til noe annet. Jordomseiling vil i praksis innebære 2,5 år til med seiling, og at vi seiler hjem til Norge høsten 2020. Det er lenge til! Og langt til. Såpass lenge og langt at det er helt uoverskuelig og vanskelig å fantasere seg fram til hva det er vi velger dersom vi går for dette alternativet. Ukesvis på havet, Galapagos, Tahiti, Bora Bora, Madagaskar, og et utall andre eksotisk klingende navn – låter fint det, men hva innebærer det egentlig?! Den alternative tanken er å seile hjem til Trondheim, bo i Vilja på Grilstad igjen, være nær familie og venner, la Karen Marie gå i Steinerbarnehagen, kanskje Ingrid realisere drømmen om å skrive en bok, og Jon Petter gå tilbake til en jobb i Kystverket som han trives godt i. Og neste år flytte nordover til Lofoten og kjenne etter om det er her vi skal bosette oss i framtiden? Tanken på denne hverdagen er så forlokkende at vi NESTEN velger den! Men – bare nesten…
I Martinique tok vi nemlig valget. Et modig valg, og et av de vanskeligste og dristigste vi har tatt i vårt samlet sett 100-årige liv: Vi velger å satse fullt ut på dette seileeventyret vi har lagt ut på i enda et par år til og vel så det, og seile videre hele veien rundt Jordkloden vår. Plutselig er en ny målsetning satt: Jordomseiling.
Vårt valg er i realiteten et valg om å feste lit til at vi rett og slett ikke fatter alle mulighetene og berikelsene som ligger i et valg som dette, for oss alle 3 i sær og sammen. Denne muligheten kommer neppe noen gang i livet til å være lettere tilgjengelig enn den er nå, her vi ligger med ferdigrigget båt på startstreken i Karibien. Og i vissheten om at familien der hjemme i Norge har det bra, så tør vi ikke annet enn å gripe den.
Vurderingene bak dette valget har vi skrevet flere A4-sider om i Calibri skriftstørrelse 10… Den skal dere som leser dette slippe å tråkle dere gjennom. Nå vet dere utfallet. Om ting går som de skal, så sees vi hjemme i Norge høsten 2020. Om ikke dere kommer til oss på Vilja før den tid, da!? Innen den 2020 har vi seilt jorda rundt, bokstavelig talt. Julen 2018 feirer vi i New Zealand. Julen 2019 tipper vi at vi feirer i Sør-Afrika. Og innimellom der ligger det flere titusen nautiske mil som skal seiles, mil for mil, bølge etter bølge, om bord på Vilja. Og flerfoldige øyer, land og mennesker som vi skal stifte bekjentskap med. Det er spennende. Skitspennende!
Planene framover på kort sikt: Båten på land og hjem til Norge en tur
Men akkurat nå er vi i praktisk gjennomføringsmodus. Kalenderen viser april. Innen 1. juni må vi komme oss sør for orkanbeltet rundt Karibien. Og innen medio november må vi være i New Zealand, før de tropiske stormene begynner å herje i Stillehavet. Derimellom er det nesten 10 000 nautiske mil med seiling. Det er crazy langt! Fornuften tilsier at vi bør hive oss rundt og kaste loss umiddelbart. Men så er det engang slik at ved den tanken blir både Jon Petter og Ingrid potte sur, uten å helt få til å formidle hvorfor. Det tok oss enda noen dypdykk i grubleboksen før det gikk opp for oss at det var to andre valg som utkrystalliserte seg, der magefølelsen talte sitt tydelige språk:
A: Båten MÅ tas opp på land før vi krysser Stillehavet. Det er under et år siden sist, men Jon Petter får ikke fred; Han MÅ være HELT sikker på at alt er i orden teknisk og skroget må være nysmurt før vi legger av gårde. Løsningen blir: Vi bestiller plass på slip ved Carenantilles Shipyard i Le Marin på Martinique. Vi innser at vi blir værende i Le Marin i minst et par uker til.
B: Vi MÅ hjem til Norge for å ta del i viktige familiebegivenheter som står for døren. Ingrids storesøster Karen har nemlig et år fylt av milepælspasseringer foran seg; konfirmasjon, dobbel 50-årsdag, doktorgradsdisputas og sølvbryllup. Karen har vært krystallklar på at det er stor forståelse for at vi av hensyn til både tid og penger ikke kan avbryte langseilasen for å være med på begivenhetene i Norge. Men like fullt kjenner Ingrid selv på at ”alt” føles feil om vi ikke får med oss noen av dem. Karen får uttrykke et ønske; av alle milepælene, hvilken føles for henne viktigst at vi deltar i? Og svaret er konfirmasjonen til datteren Liv. Den vil være et samlingspunkt for hele familien. Summa summarum: Ingrid gjenfinner harmonien i sitt eget indre da flybilletter til Norge er bestilt med avreise fra Martinique den 6. mai, og retur den 19. mai. Det er et verdivalg. Uten dette valget ville vi ikke kunne leve etter vårt motto:
Vi grubler! Ja, faktisk går Jon Petter og jeg rundt med en nyve i pannen og ser “tyngede” ut. Rodney Bay i St. Lucia ble for oss i hovedsak en havn for reparasjon & veivalg.
St. Lucia er visstnok kåret til å være ”One of the Top 5 places in the world you should visit in your lifetime!”. I Soufriere i sør har de vulkaner og varme kilder der du kan ta mineralbad (les: et sunt gjørmebad). Der kan en også klatre tvillingfjellene ”The Pitons”, som stiger rett opp av vannet. De har frodig regnskog og vakre botaniske hager. Og så er den mer utviklet enn øyene sør i Karibien, men ikke mer enn at den karibiske atmosfæren med reggaemusikk og avslappet holdning til livet er bevart. Ja, som Martina, en sveitsisk dame som har bodd her i mer enn 10 år, kunne fortelle oss; ” Jeg har reist rundt i hele Karibien, men St. Lucia er den beste øya. Den har alt! ”
Vel, om det kan vi bare si: Vi har besøkt St. Lucia, men så ingenting annet enn innsiden av vår egen båt og vårt eget hode… Det er selvfølgelig utelukkende vår egen skyld. Du snakker om å la en mulighet glippe!
Så hva er det egentlig vi går og grubler på?
Hjem i år, eller jordomseiling?!?
Det er ikke kjedelig lesestoff og grublerier vi fordyper oss i for tida. Sjøl om beslutningen om hvorvidt vi virkelig skal ”satse alt” og skrive jordomseilingshistorie selv føles som alt annet enn eventyr. Ingrid og Jon Petter grubler så det rent går varmt i topplokket innimellom. Hva skal vi velge?!
Jon Petters’ vidsynte arbeidsgiver har gitt positivt signal om at han kan få innvilget en utvidet permisjon fram til 2020 om han ønsker å gå for jordomseiling. Så da er én viktig brikke på plass for at det føles som mulig å ta det STORE hoppet og seile videre vestover i år. Den opprinnelig planlagte turen nordover Nord-Amerikas østkyst og tilbake til Norge via Grønland kan jo få vente til en eventuell utsatt hjemseilas i 2020?! Men det er mange brikker som skal finne en plass som føles riktig og harde prioriteringer som må tas for å ta et slikt valg. Det er tross alt Karen Maries barndom og mer enn 3 år av våre liv det er snakk om!
Tid og fokus ble dedikert til å komme nærmere et godt fundamentert valg. Guttene tok endog med seg Karen Marie en hel dag på stranda ved Gros Islet, for å gi oss grublerne armslag og uforstyrret tanketid. Jon Petter og jeg satt i timesvis på en kafé og satte opp en systematisk liste over argumenter for og imot å seile videre jorda rundt, versus det å seile tilbake til en god hverdag og våre kjære hjemme i Norge som vi setter så stor pris på.
Beslutningen ble ikke tatt i St. Lucia. Men vi har fått ryddet litt i topplokket. Nå MÅ vi ta en beslutning snart, om ikke tiden skal ta den for oss. Værvinduet lukker seg snart, og vi må vite hvor vi skal være på havet når ”hurricane season” tar til her i juni og vi ikke kan være her lenger. Elle melle…Nord-Atlanteren eller Stillehavet?!
Teknisk trøbbel og dugnad
I tillegg til fordypning i grublerier, så er vi nede i en teknisk bølgedal om bord på Vilja. Det ene etter det andre går i stå, deler må bestilles, ting må fixes og det føles som vi har hull i lommeboka der pengene renner ut. Pumpen til watermakeren gikk kaputt, Fischer Pandaen har fusket så lenge at vi rett og slett velger å bytte ut hele toppen, Victron inverteren/laderen streiket helt plutselig mens vi lå i havn og våknet aldri til live igjen. I tillegg har listen over teknisk vedlikehold som må gjøres vokst seg lang. Hele mannskapet ble satt i sving.
Her gjør Beni et hederlig forsøk på å rydde. Når 5 mennesker bor i en båt der alskens teknisk arbeid er på gang, så blir det fort kaos. Alt tatt i betraktning så holdt vi fortet utrolig godt, takket være felles innsats og romslighet.Petter flater ut på brygga inn i mellom arbeidsøktene. Puh, det er varmt! Merk forøvrig: Vi ligger til kai for første gang på 3 måneder, og har ligget for anker hele veien siden Gran Canaria. Greit å ligge til kai, men for å være helt ærlig; aller mest «uidyllisk» og støyete.
Glimt fra fristunder & folk vi møtte i St. Lucia
For all del, vi har ikke mistet snakketøyet selv om vi går og grubler. Og i St. Lucia møtte vi på noen gullkorn av noen mennesker, tross at de sosiale antennene vår ikke var helt innstilt på verken sending eller mottak.
Småvenninner og cruising kids: Karen Marie og engelske Georgia (3). Vi fikk oss fine lekestunder med Georgia, som er på lengeseilas i Karibien med foreldrene sine Emily & Tim Pyne. For tiden har de slått seg til ro noen måneder i Rodney Bay, der Georgia nå koser seg med barnehage og fast nabolag mens Emily og Tim tar på seg freelance arkitektoppdrag. Trivelig å høre om andre familiers valg og erfaringer fra livet på båt.Så sannelig traff vi flere trivelige nordlendinger her i sør! Ranaværing Vegard på S/Y Nami var rett og slett en tvers i gjennom trivelig fyr, og det ble mange gode prater og deling av grublerier med ham. Vegard og kompisene brukte 2 år på å pusse opp båten Nami, lære seg å seile og deretter nær ett års seilas nedover Europa og hit til Karibien. Nå føler de seg ”ferdigseilt” for denne gang, båten er solgt og de reiser hjem til Gruben på Mo. Et tøft og beundringsverdig prosjekt fra ende til annen!
Karen Marie og Ingrid hadde seg noen oppdagelsesferder i nærområdet. Vi tok bussen inn til hovedstaden Castries, og fikk et glimt av en adskillig røffere hverdag enn den skjermede og «luksuriøse» tilværelsen vi selv lever i Rodney Bay.
Aller finest hadde vi det på Pigeon Island National Park, der vi fant grotter, gamle fortsruiner og badestrand med lekekompiser. Ingen bilder herfra, for kameraet lå igjen hjemme. Men det kan i alle fall nevnes at stundene her ga oss gnist & glede i hverdagen! Såpass fint var det at vi lokket med oss familien dit en kveld for å spise middag og dra på konsert. Og et par dager senere fikk vi endog besøk av en av familiene vi hadde lekt med på stranden.
Vi unnet oss en avkoblingskveld med middag og konsert på Jambe de Bois Restaurant & Bar på Pigeon Island. Kjempegod mat og stemning. Et anbefalt sted & deilig avbrekk.Vi ble kjent med en sveitsisk/St.Luciansk familie på stranden på Pigeon Island: Mamma Martina, sønnene León og Lambert, og besteforeldre Gigi og Luki. Et par dager senere møtte vi dem tilfeldigvis i marinaen, og Vipps! Så fikk vi kjærkomment barnebesøk om bord på Vilja.Middag- og kveldsstund på Vilja med hjemmebakt pizza på grillen er også kos!Farvel til St. Lucia for denne gang!
Så tok vi farvel til St. Lucia. Denne øya føler vi oss IKKE ferdige med. Men nå er det bare tanken på å få det tekniske i orden og å ta ”Det store valget” som står i hodet på oss. Det første først; i Le Marin på Martinique skal det visst være en guru på Victron invertere. Vår gamle har jo valgt å havarere, og nå savner vi 230 volt og ladede batterier om bord. Kan denne Tilikum (som han eller firmaet hans (?) heter) berge oss fra å måtte bruke flere titusentalls kroner på å kjøpe ny? Vi må gjøre et forsøk!
På tide med litt trim! Seilelivet har lite innbakt trening; det blir Vilja som står for det meste av forflytning, må vi innrømme. Men nå var mål & motivasjon klare for vårt neste hopp til øya St. Vincent: Å klatre opp til kraterkanten på øyas høyeste vulkan, La Soufriere (1178 moh).
Ingrid og Karen Marie speider mot land på den nordligste av de grenadinske øyer: St. Vincent. Vulkanen La Soufriere (1178 moh) i bakgrunnen.
På veien nordover har mange advart oss mot å seile innom St. Vincent. Øya er fattig, og har et rykte på seg for kriminalitet. Men vi er generelt ”skeptiske” til rykter, eller kanskje rettere sagt; bevisste. Gang på gang har vi nemlig fått bekreftet at ryktene har vært basert på enkelthendelser, subjektive opplevelser og tolkning, og der det ene negative enkelttilfellet overskygger alle de hundrevis av positive. Det er ikke dermed sagt at vi ikke har ørene åpne og lytter til andres råd. Men vi er bevisste på at det er forskjell på rykter, selvopplevde erfaringer og fakta. Og vi prøver etter beste evne å oppsøke pålitelige kilder.
St.Vincent ER fattig, og det ER kriminalitet der. Men piloten (seilehåndboka) vår advarte ikke mot å reise dit av den grunn. Noen særegenheter ved bukta Walliabou gjorde at vi valgte oss ut denne som ankringssted: Den er trygg, på tross av at Captain Jack Sparrow har vært her… 😉
For å ta det siste først: Nysgjerrigheten vår ble trigget av å vite at denne lille havna var hovedlokasjon for innspillingen av filmene ”Pirates of the Caribbean” I og II. Ville vi kjenne oss igjen? Å jo da…
Kulisser fra Pirates of the Caribben-filmene står igjen i Walliabou Bay. Litt uventet å kjenne at veggen på det tilsynelatende gamle huset nederst til høyre er laget av isopor og plast!«The wall of fame» her i buktas lokale pub er like full av stjerner som den hotteste bar i Hollywood. Midt på veggen henger husets stolthet; en signert hilsen fra alle deltakende i Pirates of the Caribbean.
Og så, når det gjelder kriminalitet: Det har vært mer enn ”lekepirater” i Walliabou tidligere. Nettopp her var det flere tilfeller av vold for noen år siden, og endog et drap av en tysk seiler i 2016. Etter dette tok befolkningen selv tak for å ta knekken på utviklingen. De etablerte en såkalt ”association”, der et knippe pålitelige og forhåndsgodkjente folk tar imot seilende og ivaretar sikkerheten i bukta. Det har ikke vært tilfeller av kriminalitet mot seilere her siden.
Her er ”our guy” Donald, representant fra “sikkerhetsnettverket” i Walliabou Bay. Han tok imot oss da vi kom, passet på båt og dingy mens vi tok strandhugg og hjalp oss dessuten med å få tak i en pålitelig og trivelig sjåfør for å komme oss til foten av La Soufriere da vi skulle gå fjelltur. Donald ga etter for kapteinens ustanselige kaffedrikkepress tross diabetes (red.anm. Husk: kaffe i Karibien = sukkerbombe!), og det ble flere kopper akkompagnert av godt prat i løpet av dagene vi var der.
Besøket vårt i Walliabou Bay ble ubetinget positivt, og et av de mest sosiale stoppene på turen. Ikke minst så var det trivelig å bli kjent med lokalbefolkning, og få besøk av barn om bord!
Playdate og vaffelfest om bord på Vilja! Vi ble kjent med drosjesjåfør Alfred, som kjørte oss til La Soufriere. Kvelden i forveien tok han med seg døtrene sine Affie (6) og Alkayla (10) på besøk. Mens barna lekte om bord i båten, tok Alfred med seg Petter og Beni på ”rånetur i bygda”, for å vise dem hva den hadde å by på… Med seg tilbake hadde de tre trivelige damer fra England – Charlie Wild, Linney og Orla. Linney og Orla er nettopp ferdige med medisinstudiet og har noen måneder utveksling/ turnus i St. Vincent. Mamma Charlie er på besøk noen uker for å dele datterens opplevelser. Alt i alt en kjempetrivelig og innholdsrik kveld!
Vulkanbestigning på La Soufriere
Klare for oppstigning av La Soufriere fra ”the leeward side”. Ingrid & Karen Marie sjekker ruta.
Så var det klart for den store styrkeprøven! Turen opp til vulkanen La Soufriere er kjent som en flott tur. Anbefalt rute er å gå den snillere ruten opp fra Atlanterhavssiden i øst og videre ned den brattere og mer ulendte stien på vestsiden (the Leeward side). Men vi lå for anker på vestsiden kun 45 minutters kjøring fra foten av fjellet, men hele tre timers kjøretur unna startpunktet på østsida. Vi visste at med vårt 3-årige turfølge så trengte vi flest mulige kjølige morgentimer til å gjøre unna den røffeste oppstigningen. Så vi valgte å satse på at kondisen holdt, og gikk for den tøffeste ruta. Klokka 7 ble vi hentet, klokka 8 var vi i gang.
Vi var kanskje de eneste som gikk fjellturen opp La Soufriere fra vestsiden den dagen, men vi var langt fra alene til fots i nedre del av ruta. Vi kom nemlig midt i morgenrushet for bøndene som skulle på jobb i de frodige fjellsidene til La Soufriere. Hovedvekst som dyrkes: cannabis.(!)
Fjellsidene opp langs La Soufriere er frodige, og gunstige for jordbruk. Hovedvekst som dyrkes er marijuana! Visstnok lar politiet cannabis-bøndene være i fred. De vet at alternativet er å sende mange allerede fattige jordbruksfamilier inn i enda verre fattigdom. Politiet slår heller hardere ned på langerne av narkotikaen i tettstedene. Det er vanskelig for oss å stille seg til doms, vi som kommer fra rike Norge, med sitt solide ”samfunnssikkerhetsnett”.
Vakre, eksotiske omgivelser. Første kilometer gikk langs karibiske strender, mens de neste 6 kilometrene og om lag 900 høydemeter gikk gjennom regnskog til kraterkanten.
Vi møter Emmanuel og Harry, gir litt førstehjelp og får turfølge som takk
Og så gikk vi inn i regnskogen. Etter bare noen hundre meter møtte vi plutselig på noen unge menn med machete. Den ene blødde fra hånden. Det viste seg at de var ute og sanket yam (en slags rot som de koker som potet), og så hadde den ene vært uheldig med macheten. Vi tok fram førstehjelpsutstyret vårt og Jon Petter forbandt såret. De takket, og så vinket vi farvel. Men så, etter noen minutter, så kom de samme to gutta løpende etter oss, og sa de ville følge oss opp fjellet. Den ene hadde gått turen med faren sin da han var 10 år gammel, mens den andre aldri hadde vært til topps før. Vi fikk følge hele veien av Emmanuel og Harry. Snakker om trivelig takk! 🙂
Turgruppa utvidet med to trivelige fyrer som slo følge; Emmanuel og Harry. Himmelen åpnet seg, slik den gjerne plutselig gjør i Karibien, og vi søkte tilflukt under noen røtter og lianer. Karen Marie skjønte ikke hvorfor vi er så skvetne for ”litt” regn?!En liten kilometer gjennom raviner utgravd av regnvann i regntiden.Så begynte oppstigningen. Våre egenutnevnte guider, Emmanuel og Harry, viser vei.Utsikt fra fjellsiden, ut over Det Karibiske hav.Videre oppover. Karen Marie har gått i dvale. Petter utøver brannmannsløft med lillesøster over skuldrene. Det ble gutta som fikk seg heftig treningsøkt i varmen, og bar ”vesleprinsessen” i bratte bakker opp fjellet. Hederlig innsats!
Høydemåleren på klokka mi viste 900 moh da vi nådde opp til kraterkanten. Det blåste skikkelig friskt & vi fikk tåke, så vi droppet å gå rundt vulkankrateret til høyeste punkt på andre siden. Ordentlig blåsbortvær, men skydekket lettet et øyeblikk og ga oss et glimt av kraterets frodige, grønne indre. Det kommer litt varm damp fra grunnen. Forrige utbrudd var i 1979. Men ingenting større på gang akkurat nå, så vidt vi kunne se! 😉
På kraterkanten av vulkanen La Soufriere! Det var faktisk ganske kaldt i nær tusen meters høyde i kuling. Så hatten av for Harry (i midten) som ser så cool ut (i ikke-bokstavelig forstand) i baris.Og så skulle vi ned igjen.Frodig fjelltur I – å gå gjennom regnskog er ikke akkurat som å traske mellom lyng og dvergbjørk i norske fjell. Hver sin sjarm!Rast. Som kjent; uten mat & drikke duger helter ikke.Beni disket opp med hjemmelaget chili i matpakka. Nam! Glemt er brødskive med brunost; er man på fjelltur i utlandet, så er man på fjellet i utlandet.Denne dama lå til lading på diverse unge sterke menns skuldre på vei opp, og var Energizer Bunny på vei ned. Smart!Frodig fjelltur II.Storebror og LillesøsterGuavaplukking i tretoppene. Det karibiske alternativet til mer lavthengende tyttebær på fjellturer i Norge.Igjen møtte vi bøndene ved foten av vulkanen, på vei hjem etter endt arbeidsdag i marijuana-plantasjene. Denne bonden kom vi i prat med, og han slo følge med oss siste strekket. En får utvidet perspektivet når en hører om hverdagen deres. Denne karen hadde for øvrig 17 barn med 12 kvinner. Vi bøyer oss i støvet…Lita jente på tur i stort landskap.
Så tok vi farvel med turfølget vårt; Emmanuel, Harry og bonden vi møtte på vei ned (og som vi dessverre ikke husker navnet til). Veldig ålreit at de ble en del av vulkanturopplevelsen vår.
Nede på stranda igjen klokka 16, etter 8 timers tur. Vi legger La Soufriere bak oss.På vei hjem etter endt arbeidsdag.Vel nede og tid for litt tursnacks: Nøtteknekking av selvplukkede mandler.
Siste dag i Walliabou
Et innblikk i dagboknotatene til Ingrid, en grytidlig morgen i Walliabou Bay, den 12.04.2018:
”Etter Atlanterhavskryssingen har det skjedd en endring i meg; fra å være generelt litt ”glasset halvtomt” nedover Europakysten, til nå å heller se at glasset er halvfullt og vel så det. Jeg vet ikke hvilken bryter som er slått over i den mentale koblingsboksen, men nyter at det er slik. En skal kjenne meg rimelig godt for å vite at bak et strålende smil ligger det en del gråvær. Jeg selv hater vel mer enn noen de grå skyene som jeg ikke greier å blåse vekk, og som gjør livet mer komplekst enn det behøver å være. Uansett – i flere måneder nå har jeg stort sett både våknet og lagt meg til sol både ute og inne. Hurra!
Og hvordan kan en annet enn å kjenne at en er heldig? I skrivende stund sitter jeg i cockpiten med en kopp kaffe og laptop’en. Lyset har både det kjølige i seg fra natten og det varme fra sola som nyss har stått opp. Jeg ser utover havet. Fiskerne i sine små robåter gikk nettopp ut fra land like ved og ror utover. Til venstre ser jeg land med bugnende palmetrær og regnskog, og den lille havna Walliabou der første Pirates of the Caribbean ble filmet. Inne sover flokken min, og har det godt. Og her har jeg en liten stund for meg selv – til å sortere tanker, og til å enda en morgen kjenne meg takknemlig for å få leve litt annerledes en stund og oppleve ting jeg ikke visste fantes. Hver dag skjer det ting som jeg vet utvider horisonten og gir perspektiv. Jeg vet ikke akkurat hva denne turen gjør med meg og mine. Men jeg er sikker på at den vil sette spor. Og jeg tror det er et positivt fotavtrykk.”
Seilbåter for anker i Walliabou Bay. Vilja skimtes bakerst, midt i bildet.Båtens mest iherdige fisker fanger ”løvefisk” til dagens middag
Enda flere lekekompiser på besøk om bord
Vi fikk noen svømmende gjester om bord på lek & formiddagsmat før vi seilte fra Walliabou Bay.
Lunch break med ny kompis som svømte innom med familien sin.Farvel til besøk, og med det også farvel til St. Vincent og Grenadinene.
Vi seilte videre nordover til neste land i nord; St. Lucia, der vi skulle plukke opp bestilte deler til kaputt watermaker og generator. Etter uker med ferie, så skal det jobbes nå! Jobben(e) ble mer omfattende enn vi hadde ant… Vi har nemlig tatt en avgjørelse. Men den historien får vi ta i neste flaskepost.
St. Vincent og Grenadinene består av mer enn 32 øyer og såkalte ”cays”. Vi hadde hittil stoppet ved Union Island, Tobago Cays og Mayreau. Øyene Canouan, Mustique, Bequia og St. Vincent stod på ønskelista på seileruta videre nordover.
Beni og Petter
6.-7. april: En kort stopp i Canouan
Vi nøyet oss med én overnatting på øya Canouan. Vi var kritiske til øya i utgangspunktet; Den er delvis leaset/ kjøpt opp av rike utenlandske investorer, med storslåtte golfbaner, luksusresorts og luksusmarina. Lokalbefolkningen har ikke tilgang til store deler av sin egen øy. Vi valgte å passere luksusmarinaen, og heller ligge for anker i Charlestown Bay, der lokalbefolkningen bor. Byen vi kom til var røff og nedslitt, men med trivelige folk som tok oss vel imot. Dessverre glemte vi kameraet om bord, så stoppen blir bare dokumentert med et litt intetsigende distansebilde…
Charlestown Bay på øya Conouan.
Mustique måtte passeres, og Mick Jagger fikk være i fred.
Mustique stod på ønskelista til i alle fall et par av crewet. Dette er øya for de rike og berømte. Blant annet har Mick Jagger ”hytta” si her. 😉 Det koster flere hundrelapper bare for å få legge seg til ei buoye her (hvilket du må hvis du vil i land), og i perioder når de mest berømte er på landstedene sine er mye merket ”ingen adgang”. Disse finurlighetene reduserte interessen for øya hos enkelte av oss (les: Jon Petter og Beni), mens andre (les: Ingrid & Petter) vel ble litt starstruck og nysgjerrige.
Til syvende og sist ble det vinden som tok avgjørelsen; den blåste i helt feil retning, og vi syntes ikke det var verdt å bruke dagen med å krysse fram og tilbake for å nå fram til Mustique. Vi lot Mick Jagger & venner være i fred, og seilte videre nordover til Bequia.
Cool crew. :;-) Petter bak rattet.
7.-10. april: Bequia – ”The Island of Wooden Boats and Iron Men”
Vi hadde hørt mye bra om Bequia, så en stopp her var et must. At hovedhavnebyen Princess Margaret Bay er sjarmerende sier vi oss enige i, med en mix av kreolsk og reggae særpreg og mange trivelige kaféer og småbutikker.
For oss var imidlertid det som ga stedet sjel og særpreg aller mest knyttet til det vi lærte om hvalfangst- og båtbyggetradisjoner.
Bequia – øya der hvalfangsttradisjonene er en del av øyas stolthet og identitet.De tradisjonelle små seilbåtene ligger side om side med de mer moderne. Å jakte på hval med disse små farkostene og bevæpnet med håndharpun fortoner seg som et eller annet mellom galskap og heltemot.
Vandretur til Friendship Bay, hvalfangstmennenes base og bukt
Vi tok oss en søndagstur over til bukta Friendship Bay på den andre siden av øya, kun en times gange fra Princess Margaret Bay. Her var (og er, i den grad det fremdeles fanges en hval enkelte år) det hvalfangerne tok inn hvalene etter fangst for videre slakt og fordeling. Et hvalfangstmuseum er å finne i denne bukta. Den var stengt, men vi fikk tittet inn i utendørsutstillingen med båter, våpen og enkel info, så vi følte utbyttet av besøket var godt berget.
Norge har jo selv lange hvalfangsttradisjoner. Dermed var det med interesse, men dog også noe beskjemmelse, at vi lærte om hvordan norsk hvalfangstindustri hadde etablert seg utenfor Grenada på 1920-tallet og tatt et innhugg i regionens hvalbestand (nær 200 hvaler tatt i løpet av to sesonger) som hadde ringvikrninger i flere tiår etterpå. Uttaket hadde vært langt fra bærekraftig. Bestanden avtok, og med den også den lokale fangsten med bruk av lokale fangstmetoder. Bequia holdt imidlertid tradisjonen hardnakket i hevd tross en periode med fangst på nær nullnivå. De har den dag i dag rett til å fange hval med bruk av gammel fangstmetode (dog til forbitrelse for Greenpeace).
Karen Marie finner stadig nye skatter, også her i Friendship Bay, Bequia.
Båtmodellbygging- et kunsthåndverk med tradisjoner
På Bequia har de også stolte båtbyggetradisjoner, og største båt som ble bygget her var en 170 fots skonnert. Men det er ikke alltid størrelsen som betyr noe; Bequia er også kjent for sine båtmodellbyggerier, der kravet til kvalitet og håndtverk er høyt. Vi hadde stor glede av å avlegge et par av disse et besøk, og dessuten få omvisning av en av veteranene selv ved Bequia Maritime Museum.
Trivelig og interessant omvisning ved øyas maritime museum, i følge med grunnleggeren Sargeant (modellbåtbyggeren) og hans datter. Sergeant kunne stolt vise fram avisartikler fra da han personlig tok imot Dronning Elisabeth på øya og overrakte henne en tro kopi i miniatyr av et av hennes stolte dronningskip.
Rolige dager i Bequia. På tide med litt trening!
Det ble rolige, fine dager i Bequia.
Dovendyr
Men nå trenger vi litt fysiske utfordringer! Vulkanen Le Soufriere ligger og ulmer på neste øy i nord; St. Vincent. Vi har tenkt oss til fots opp de vel tusen metrene til kraterkanten for å ta titt nedi. På tide å kaste loss!
Vi dro til øya Mayreau, like vest for Tobago Cays. Uten forventninger, og bare fordi Beni dagen i forveien hadde møtt en tysk dame på Tobago Cays som bodde der i noen måneder og hadde snakket varmt om stedet. Med andre ord – vi hadde ikke peiling. Null forventninger er gjerne et bra utgangspunkt: Mayreau ble den øya vi har trivdes best på hittil i Karibien. (og i skrivende stund, to måneder senere når vi har sagt farvel til Karibien for denne gang, så ble faktisk Mayreau vår favorittøy i det Karibien vi rakk å oppleve.)
Solnedgang i det Karibiske hav. Salt Whistle Bay på Mayreau. Foto: Petter Slungaard Kristensen
Mayreau har ”alt”, spør du oss. En vakker karibisk øy med utsikt mot Tobago Cays, krystallblått hav og vakre strender, spennende snorklesteder med koraller og fargerikt fiskeliv, lite turisme, en imøtekommende og inkluderende lokalbefolkning og et community center ledet av en driftig dame som får ting til å skje i lokalsamfunnet. For oss bød den dessuten på et møte med et trivelig seilepar fra Lillesand, Eli og Øystein, og nær anskaffelse av felles strandtomt i Karibien!
Deilig å ta en dukkert i varmen i Salt Whistle Bay.
En liten gåtur over øya, fra Salt Whistle Bay på vestsiden til Saline Bay på østsiden.
Det er ikke størrelsen som teller. Eller i dette tilfellet: Smått er godt! Mayreau er den minste av de befolkede øyene i landet St. Vincent og Grenadinene, med under 4 km2 areal og om lag 270 innbyggere. De fleste av innbyggerne bor i øyas eneste landsby; Old Wall Village i Saline Bay. Det går en asfaltert vei tvers over øya fra nord til sørvest; fra Salt Whistle Bay (der vi lå for anker de første par dagene), opp en 1 km lang bakke, og videre ned til Saline Bay.
Opp bakken fra Salt Whistle Bay.
Vi tok turen over i grundig & godt 3-åringtempo. Og du Verden, så mye fint vi fant! På toppen av bakken lå en tipptopp lekeplass, en gammel kirke med historie og den lokale Community centre med et koselig lite barnebibliotek. Rundt omkring i landsbyen var det laget flere små kaféer/ vannhull. Mange barn å møte, og både unge og gamle stoppet og hilste på. ”Needless to say, but we say it anyway”: We liked it here!
Utsikt fra toppen av bakken mot ”picture perfect” Tobago Cays, der vi hadde vært dagene i forveien.Saline Bay, MayreauOld Wall Village på Mayreau.
Karen Marie slår av en prat med barna i nabolaget på hjemveien.
Fascinerende fin og flunkende ny lekeplass. Og trivelige store barn som passer på de små, Karen Marie inkludert.På samfunnshuset, der vi fant mange gamle, gode barnebøker å lese i. (Kjekt for oss lesehester at så mange av de karibiske landene er engelsktalende!)Et lite ”frampeik”: Neste dag kom vi tilbake og deltok på filmkveld der det var visning av Jungelboken. Underveis fikk vi alle utdelt filmsnacks i form av små brødskiver med tunfisk og popcorn i kremmerhus. Ordentlig kinokveld med andre ord!Enda en lesestund på biblioteket, etter filmkveld.
Tja, kanskje en tomt på Mayreau kunne vært noe?!
Etter et par netter i Salt Whistle Bay seilte vi til andre siden av øya, for å teste ut bukta på nordøstsiden.Godt med go’klem med go’venner: Karen Marie og Beni.
Siste natt på Mayreau la vi oss for anker i Windward Bay, på vestsiden av øya.
Valget var ikke tilfeldig. Der lå nemlig også våre nye venner; Eli og Øystein fra Lillesand. Vi hadde hatt et par trivelige kvelder i lag med dem i Salt Whistle Bay. I samtalene med dem kunne de fortelle om et møte med en eldre dame på øya, som hadde endt i tilbud om å kjøpe 10 måls tomt med egen strandlinje på østsida av øya til 30 tusen kroner(!). God kjemi og fritt tankespinn ledet sakte, men sikkert fram til at idéen om å ha en felles tomt med utsikt til Tobago Cays kanskje ikke ville være så dumt, og i verste fall neppe noen større ulempe? Vi møttes til ”tomtebefaring”.
Uforglemmelig trivelig møte og eventyr med Eli og Øystein fra Lillesand. Disse ville vi gjerne være framtidige naboer med i Mayreau!Rød pil peker mot en fin flekk på jorda… som nesten ble vår!
Innen vi tok farvel dagen etter, så ga vi hverandre et håndtrykk på at om tomta virkelig var til salgs til prisen som hadde blitt sagt, så var vi sammen om å anskaffe tomt. Eli og Øystein skulle bli igjen lengre på øya og ta seg av det praktiske med kjøpet. Det var med go’følelse og litt sommerfugler i magen at vi seilte fra Mayreau. Men før vi forlot den, tok vi oss god til til litt mer utforskning av drømmeøya vår også under vannlinjen.
Tomtebefaring under vann
Petter, Ingrid, Eli og Øystein tok en felles snorkletur på østsida av øya, utenfor L’Ance Beadeau. Konklusjon: Den undersjøiske ”hagen” utenfor ”tomta vår” var så absolutt godkjent!
Yikes! Men denne er faktisk helt ufarlig. Mon tro om haien Petter møtte på samme dag var det samme?!…Petter tok seg en morgentur og kom hjem med fangst. Han hadde for øvrig hatt en om lag 2 meter lang hai svømmende rundt seg der han snorklet omkring!!!Båten gror ned raskt i dette varme farvannet. Gutta tar jevne økter med skrubben og sørger for at Vilja ser anstendig ut.Og etter en arbeidsøkt, så er det ikke måte på egenbelønning… 😉Kapteinen fører logg.
Vi seiler videre igjen
Og så dro vi altså videre nordover i Grenadinene. Vi er fremdeles i sørenden av øyparadiset. I Mayreau fant vi Paradis. Kanskje har vi kjøpt oss tomt her?
Hva venter foran oss?!
Etterord – om kjøp av drømmetomta
Noen dager etter avreise fra Mayreau fikk vi en trivelig, om enn litt skuffet epost fra Eli og Øystein. Tomteprisen hadde vist seg å være 300 000 kroner, ikke 30 000. Dermed ble inngangsbilletten og risikoen høyere enn noen av oss var villige til å ta. Tomtedrømmen vår forble – ja, nettopp en drøm. Og minnet om kreativ tankegymnastikk som ga en felles opplevelse og en god historie med nye venner. Vi håper å møte Eli og Øystein der framme på et Verdenshav eller kanskje hjemme i Norge en gang i framtiden…
