Publisert

18.-21. august, 2017: The Caledonian Canal etappe 2 (Fort Augustus – Fort William) + Ben Nevis (1344 moh) til topps!

Det ble 2 netter i Fort Augustus. Men det betød ikke at vi lå helt på stedet hvil; noen hundre meter ble tilbakelagt på «innimellomdagen» da Vilja ble tatt opp kaskaden av sluser inne i landsbyen. Det var her vi innså at vi ikke bare befant oss midt i en turistattraksjon, men at vi selv var en del av den ved å demonstrere den i praksis. Mange interesserte fulgte med på hvordan den sinnrike mekanismen med svingbruer og sluseportene fungerer. Forflytningen skjer i saktetempo; vi brukte omtrent 2 timer for å komme oss gjennom de 5 slusene i Fort Augustus. Sjelden har vi følt oss så beglodde. Men for all del – vi tåler litt oppmerksomhet, vi! 😉 

Fort Augustus er en sjarmerende liten landsby. Absolutt verdt å stoppe litt opp ved. Vi har ingen illustrerende bilder på dette dessverre, så dere får ta oss på ordet. 😉

Glimt fra landtid i Fort Augustus og kanaltid underveis for smårollis/ Klatremus ombord.

The Great Glen – litt om geografien & geologien

Den Caledonske kanalen strekker seg langs dalen «The Great Glen». Dette er skottenes «rift valley», og ble skapt for omlag 400 millioner år siden ved kollisjon mellom de tektoniske platene Laurentia og det baltiske skjoldet.  plater. Kollisjonen løftet det omkringliggende landet og skapte det vi kjenner som the Scottish Highlands. Samtidig etterlot den en dyp revne tvers gjennom landet, som flere steder naturlig er fylt av ferskvann og utgjør (fra nordøst til sørvest) innsjøene Loch Dochfour, Loch Ness, Loch Oich, Loch Lochy og Loch Linnhe. Det dypeste punktet er i Loch Ness, som er 230 meter dyp.

Loch Ness er den største innsjøen på turen. Fort Augustus ligger på dens «indre bredd» mot sørvest. Etter denne smalner dalen inn mens stigningen fortsetter. Det høyeste punktet er Loch Oich (34 m.o.h.).

Vi seiler videre mot havet. Vilja setter personlig høyderekord.

Om morgenen den 19. august fortsatte ferden videre gjennom Skottlands høyland. Denne etappen var etter vår forstand den vakreste. Vi gled rolig gjennom kanaler og innsjøer; tidvis i tett skogkledd terreng, tidvis i åpent landskap med fjell i det fjerne.  Følelsen av saktetid og fraværet av muligheten til å kunne skynde seg smittet over på kropp og sjel. Dette sitter vi igjen med som etterlatt inntrykk fra denne etappen.

Markering av høyderekord ved kryssing av Loch Oich: 32,3 m.o.h.

Så var det klart for å ta fatt på turen fra 32 m.o.h. ned til havnivå. Nedstigningen er mye «brattere», og tas med flere sluser i tette trappetrinn.

Ferden ned elvene og kanalene fra Loch Oich via Loch Lochy og Loch Linnhe var eiendommelig vakker og stille.

Etter en lang dags etappe på lørdag nærmet vi oss havet. Vi kunne valgt å ta de siste slusene ned Neptune’s staircase søndags morgen. Men hvorfor skynde seg nå?

Ben Nevis til topps!

Ben Nevis – Skottlands og UKs høyeste fjell med sine 1344 moh – lå og lokket like ved. Mannskapet var klar for å løsrive seg fra Vilja for å ta flere høydemeter enn de 34 metrene kanalen hadde tatt oss. Det var på tide med et skikkelig strandhugg!

Klare for å ta føttene fatt.
Ben Nevis er det en kalle et tilgjengelig fjell. Det var tidligere et værobservatorium på toppen, og stien som går i sikksakk opp hele veien ble opprinnelig anlagt for at ponnier skulle kunne bære opp tungt utstyr dit. Dette gjør høydemetrene litt snillere enn om det hadde båret strake vegen oppover. Vi var overrasket over hvor mange som tok turen opp fjellet. Ben Nevis er tydeligvis et kjent og kjærkomment høydepunkt for briter.

Steinete når vi nærmer oss toppen, men pyntet med knallfin utsikt!

Så skulle vi ned igjen.

Ikke noe å utsette på utsikten. Otto ledet an – noe han forsåvidt gjorde hele turen.
Når en på veien ned fra Ben Nevis tilfeldigvis passerer en skotte i kilt som speider utover sitt landskap – ja, da har man et seriøst tilfelle av «a Kodak moment».

Og så var vi nede ved Vilja igjen, som lå og ventet i kanalen på ca. 15 m.o.h.. Fjelltur anbefales absolutt på kanalferie. Vi fikk oppleve flott natur fra et annet utsyn enn vannivå, og fysikken satte nok ekstra pris på å få brukt seg litt. Det ga oss en god påminner om hvor viktig det er å ta seg inn i landet selv om – og nettopp når – en er sjøfarende.

Ned til havet

Og så var det siste kaskade med sea lochs ned til havet… Mandags morgen den 21. juli tok vi Vilja ned Neptune’s staircase, med hele 8 sluseporter tett-i-tett.

Spekeskinka krymper stadig.
Karakteristisk for kanalen: Krokene ved hver sea loch som vi og båtene før og etter oss fortøyes løst til når slusene fylles/ tømmes for vann.
Etter 6 dager og nær 10 mil i ferskvann, med passering av 29 porter og 10 svingbruer, så åpnet omsider den siste porten seg ut til havet…
Alle om bord kjente nok litt på en befriende følelse av å igjen være ut på havet; ikke minst Vilja, som endelig kjente smaken av saltvann om kjølen etter 6 dager i ferskvann.

Smaken av strømsjø

På vei ut mot åpent hav fikk vi en første smak av hva tidevannet kan stelle i stand. Strømningen på bildet er kun skapt av tidevannet som er på vei inn i fjorden.
Tidevannsskapt strømsjø like sør for Isle of Mull.

Og så var vi framme ved Oban Marina, på Isle of Kerrera. Her ventet de oss. Stakkars Vilja fikk ikke nyte saltvann lenge i denne omgang, for nå skal hun opp på land og få seg litt velfortjent pleie: Nytt ror skal installeres, festet til genoan skal repareres, hun skal få seg watermaker, og enda noe mer.

Vi er spente og gleder oss til å få det tekniske på plass. Fortsettelse følger…

 

 

Publisert

6.-12. august, 2017: Nordsjøen krysses i kuling & blikkstille. Shetland med smakebit av krigshistorie og cupcakes.

Så ble første havstrekk krysset.

Dag 1: Vind med opptil stiv kuling styrke fra sør og noe grov sjø. Seiling med opptil 8,5 knops fart. Even & Karen Marie matet krabbene (eller hva det enn er som lever i kilometeren med havdyp under Vilja der hun krysset Nordsjøen med kurs for Shetland). Ingen bilder ble tatt. Sånn er det kanskje når det er som heftigst? Men bilder i eget minne har vi; som da vi som satt på styrbord side i cockpit så veggen av vann som reiste seg bak de som satt på babord side. Eller av bølgen som skylte inn over dekk og gjennomdynket Even, som satt i en meditativ tilstand for å holde sjøsjuka i sjakk. Umulig for alle (inkludert helten selv) å gjøre annet enn å le i ren galgenhumor…

Nordsjøen i blikkstilla.

Dag 2: En tredjedel ute i havstrekket vi skulle krysse, så falt vinden helt ut. De som seilte nattvakt prøvde etter beste evne å fange de små vindpustene, men vi duppet uunngåelig rundt som en dupp, med fare for å skylle i land i Bergen… Værmeldingene lovet ingen bedring, og truet med sterk motvind om et par dager om vi ikke kom oss over til Shetland. Vi startet motoren. Etter hvert stilnet sjøen også, og flatet ut til blikkstille vann; et lite mirakel som selv seilekåte havkryssere greide å se skjønnheten i – og mulighetene! Nå ble kameraet tatt fram:

Vi ser land!

Dag 3: Perfekt kombinasjon av god seilvind (om enn litt imot) og rolig sjø. Med opptil 10,5 knops fart seilte vi inn mot Shetland. Digg å se Shetlands kyst og klipper, etter 2 døgn med havblikk. Seilte helt inn til kai i Lerwick havn.

Vi seilte elegant inn til kai i Lerwick havn med revede seil. Dette bildets vinkling med skipper & mannskap i bakprofil skjuler med kledelig beskjedenhet de brede, fornøyde glisene. 😉 Glemt er sjøsjuka & motorseiling. Nå er det silkemyk seiling til ukjente farvann som gjelder!
Trange alléer og brosteinlagte gater i Lerwick.

Vi likte Lerwick fra første stund. Hovedstaden på Shetland, med sine omlag 7000 innbyggere, gir med sine gamle steinbygg og avslappede atmosfære assosiasjoner til Postman Pat, hvilket viste seg å gjelde i enda større grad da vi kom oss ut på landsbygda.

Vi traff bare trivelige folk på Shetland, og kan ikke huske å ha kjent på stress et eneste sekund mens vi var der, verken i oss selv eller hos andre.

Norsk krigshistorie i Scalloway

For nordkvinner og -menn er Shetland uomtvistelig forbundet med sterke vennskapsbånd og norsk krigshistorie. Det viktige motstandsarbeidet som foregikk med utgangspunkt fra Shetland er best kjent som Shetlandsbussen. I løpet av krigens tre første år ble virksomheten utført med bruk av fiskebåter, som tok nesten 100 turer fra stedene Lunna og Scalloway. Agenter, radiooperatører og militært utstyr ble tatt med over til Norge. På tilbaketuren til Shetland hadde de med seg soldater fra Kompani Linge, etterretningsfolk, flyktninger og rekrutter til de Frie Norske Styrker. Men innsatsen kostet dyrt; Innen april 1943 hadde 10 båter og 44 menn gått tapt i vinterstormer eller som følge av tysk overvåking. Behovet for opprusting ble hørt og innfridd; 3 amerikanske ubåtjagere ble gitt til operasjonen og bemannet av norsk mannskap. Disse ubåtjagerene, døpt HESSA, HITRA og VIGRA, tok i alt 115 rundturer i løpet av krigens to gjenstående år uten flere tap.

Scalloway var hovedkvarter for det norske motstandsfolket under store deler av krigen.  Vi tok en kort busstur over til vestsida av øya, for å besøke museet og stedet og lære mer om historien.

Ikke overraskende viste det seg at Scalloway hadde mye mer historie å fortelle enn bare det som skjedde under de fem krigsårene. Som øyas hovedstad fram til 1708 rommet historien både bosetting av norske vikinger, hensynsløs administrasjon av britisk adel (som endte i dom og henrettelse av 2 av jarlene som bebodde Scalloway Castle), samt adskillig mer om shetlandsk folk og hverdagsliv med fiske, dyrehold og håndtverk. Derom sier vi lite i dette innlegget, men tar med et bilde av Scalloway Castle, for å gi et lite glimt av fordums tid.  

Scalloway rommer lang historie i seg selv, men er spesielt av interesse for oss fra Norge for å ha vært hovedkvarter for Shetlandsbussen under 2. Verdenskrig. Legg merke til minnesmerket på bildet nederst til høyre. Steinene som båten seiler over har en egen historie; hver enkelt er nemlig kjærlig hentet fra hjemstedene til de 44 mennene som ofret alt, samt en stein fra hver av de 5 stedene på Shetland som var mest vesentlig for motstandsarbeidet under krigen.

En smak av britisk kultur

Selv om vi fra Norge stadig kunne gjenkjenne Shetlands sterke tilknytning til vårt hjemland, så er øyriket ugjenkallelig regnet som en del av UK. Underbevisstheten tilsa at vi ubevisst la inn adskillig flere kopper te med melk i dietten. Og Ingrid & Karen Marie «tok den helt ut» og pyntet seg som seg hør & bør før de gikk ut på byen for å nyte English tea & cupcakes.

Været sender oss videre – vi setter kurs sørover

Det ble været som bestemte hvor lenge vi ble værende i Lerwick. Vi ankom på en onsdag, og lørdag måtte vi videre. Værmeldingene varslet vind fra øst i et par dager, før det igjen skulle bli blikkstille, for deretter å blåse opp til kraftig motvind fra sør. Det var ingenting å vente på – vi seilte sørover mot Fair Isle og Skottland.