30/11 – 4/12, 2017: Første etappe mot Atlanterhavet; fra Portugal til Kanariøyene med skjerpet seile- og surfeteknikk

Så var det klart for å forlate fastlands-Europa, og sette kursen ut mot storhavet. 2800 nautiske mil var tilbakelagt nedover Europa i løpet av 4,5 måneder. Nå skulle de neste 700 nautiske milene tas i ett jafs!

Værmeldingene lovet godt, med vindstyrke rundt 10-12 m/s fra nord, etter hvert dreiende mot nordøst. Riktignok ville den øke på i området vest for Marokko til hissigere kulings styrke etter hvert. Mest sannsynlig ville dette treffe oss akkurat i det vi passerte området. Likevel – med den retningen som var meldt på både vind og bølger, så hadde vi forventninger til at seilasen som stod foran oss ville bli god.

Klar ferdig gå!

Torsdags ettermiddag den 30. november var det klart for å kaste loss. Vi var kjempemotiverte for å komme i gang med turen, fulle av positiv forventning.

Her er dreamteamet for turens hittil lengste etappe. Foran f.v.: Karen Marie, ”Vijas Ingrid” og Ingrid Utne. Bak f.v: Beni Aepli, Geir Hildrum og Jon Petter. Intro av mannskapet; se http://www.sailingvilja.no/om-folk-farkost/gjestemannskap/

 

Middag ble inntatt på vei ut fra Olhäo; ”Jamie Olivers Superfood Salad” ala Beni. Supergod & kul skipskost.
Klokka viste 17:30. Det begynte å skumre innen vi passerte de ytterste øyene på sørenden av Ria Formosas kyst. Storhavet ventet der ute.

Det var rolige forhold første døgn. Vi trimmet seil etter beste evne for å utnytte de vindpustene som var, men det gikk tregt framover. En blir sliten av å lytte i mørket til seilene som blafrer formålsløst i vinden, og innimellom røsker hardt i tauverk og taljer…

Ingrid U. klokka 08 fredags morgen. 6 timers nattevakt og sviktende vind ser ikke ut til å ha tæret betraktelig på motivasjonen! 

Ingrid og Ingrid satt nattevakt. Innen sola stod opp fredags morgen hadde vinden ebbet ut og farten falt til under 2 knop. Da fikk det være det samme med morgenblunden for det sovende mannskap nedenunder, tenkte vi, så motor ble satt på. Vi trengte framdrift, om vi skulle ha sjangs til å komme vinden som ventet der framme i forkjøpet. Motoren fikk under nåde gå i formiddagstimene, før vinden endelig tok seg opp og vi kunne seile igjen. Hurra!

Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves. Innen fredags kveld, etter ett døgns seilas, hadde vi laber til frisk bris og en solnedgang som badet havet i fantastisk fiolett lys. Glemt var duren av motor. Nå var det ren vindkraft som gjaldt!

OMG! Eventyrlig solnedgang.

Det er vanskelig å bli noe annet enn fascinert av hav, vind og seilbåt når en opplever dette samspillet med naturkreftene.

Også tiden flyter   

Dagene flyter. Hverdagens søvnmønster med natt/ dag er endret til en inndeling i vakter på 4-timers skift på dagtid og 6-timers om natten. Dagen begynner gjerne kl.02, og en går og legger seg kl.18. Beni beskrev det så godt med å si at han følte seg i et evig jetlag.  Ingrid sukker litt oppgitt over at lesing av godnatthistorie er mer søvndyssende for henne selv enn for Karen Marie…

Det vi assosierer med stress i hverdagen er som blåst vekk. Det er intet en skal rekke å gjøre, intet ærend å stikke av gårde på, ingen trafikkork å fastne i. Målet er flere døgn der framme. Framdriften er det vinden som bestemmer. Og så litt seilføringen da, så klart. Tiden er vår. Og pussig nok; det føles som at den går fort!

Bennys adventskalender: Én ny knute hver dag

Adventskalenderluken om bendsling av tau kom godt med. Noen av tauene på Vilja var litt frynsete i kantene. Det er de ikke lenger.

Benny fikk adventskalender av Jon Petter: Knytekurs, med én ny knute hver dag. Vi nevner i fleng; flaggstikk, enkelt og dobbelt pålestikk, førerløkke, trompetstikk, bendsling av tau, fiskeknop, båtmannsknop, Dick Turpins knop, og enda fler…

Benny ble en mester i knyting. Og iblant lot hele mannskapet seg rive med.

Det er alltids noe å finne på ombord. Her: Knytekurs/ adventskalender i regi av Jon Petter. Dagens luke: Førerløkke. (Karen Marie sier seg fornøyd med at halsstikk begynner å sitte, og går for tårnbygging denne gang.)

Seileteknikk

Ingrid U. oppdaget at beste utkikksplass for å se om det var riktig tvist i genoan var å gå ned i båten og se opp på seilene gjennom luka. Bilder ble tatt og diskutert med makkeren som satt brovakt.

Terping & testing av seilteknikk ble også et tema for denne seilasen. Det kan vi takke friskt blod om bord for; med egen, men egen og nettere seilbåt hjemme, så var Ingrid U. tent på å teste trimming av seil. Hun snakket dessuten et språk som vi andre ikke helt forstod iblant; her møttes gammel, erfaringsbasert seileteknikk og vokabular fra skipperens bruk av tradisjonsbåt, med Ingrid U. sin nyvundne erfaringer og seiluttrykk fra moderne seilbåt. En nyttig og inspirerende oppdatering for alle oss om bord. Vår kjære Vilja er tross alt ikke en trebåt, men en ekte tupperware…

Og ikke bare var det nyttig i teorien; det ga målbare resultater! Ingrid U.s uslitelige nysgjerrighet på hva trimming her og justering der ville utgjøre, kombinert med Geirs uslitelige entusiasme og ferdigheter i alt som har med båt å gjøre, fikk knopene unektelig til å øke og gjorde utøvelse av seilteknikk til en aktivitet i seg selv. Aldeles glimrende å drive med når seileforholdene var så gode.

Beni og Ingrid på broa lørdags kveld, 2 døgn ute i storhavet. Det blåser friskt vår vei, og seilfarten er finfin. Ennå er ikke behovet der for å reve seilene. Her øynes muligheten til å ta igjen litt av det tapte fra stilla første natt. Bølgene blåses med seilkursen, så da får ting & tang ligge i fred på bordet; et godt tegn på fine forhold.

Tredje døgn – over surfebølger med god kuling i hekken

Jon Petter og Geir begynte på sitt nattevaktstørn kl.02, klare for å ta imot været som var varslet. Det er litt spenning når en vet at værforholdene kommer til å endres i mørket. Men med dreamcrew og attpåtil lys fra den fineste fullmåne, så var verken sinnene eller omgivelsene mørke.
Det begynte å blåse friskt under den tredje nattevakta. Innen sola gikk opp var sjøen begynt å ”grovne til”.

Vi fikk oss en knalldag på åpent hav. Med kuling i hekken, og bølger på flere meters høyde midt bakfra, så formelig surfet vi mot Kanariøyene.

Det blir også en del titting bakover; en kan ikke annet enn la seg fascinere når bølgene på flere meters høyde kommer rullende bakfra og drar med båten over de edleste surfebølger. Vi priset oss lykkelige over å ha bølgene fra den kanten, og slapp å ha dem skyllende inn fra siden eller å måtte stampe midt imot. Opplevelsen ville vært en ganske annen da.

Sola skinte fra blå himmel og lufta var god og varm. Viljas fart gjennom bølgene var jevnt over på upåklagelige 9-10 knop, og iblant mer. Utfordringen lå i å fange vinden og få slør i seilene med kursen som var satt, ettersom det med bølgenes rulling av båten stadig tenderte til at vindretningen kom fra platt lens. Med kulings vindstyrke var jibbing sterkt uønsket. De foregående døgns terping på manøvrering og seilføring kom godt med nå.

Vi kunne selvfølgelig dreid litt på kursen, men hadde samtidig lyst til å seile strake vegen til mål. Vi fikk det bra til. Synes vi selv, da. 😉

Stadig studering og trimming av seilene; kunsten er å få utnyttet den og samtidig holde riktig kurs og unngå jibbing. Ingrid U. – turens seilteknikkentusiast – sees her i sin karakteristiske frivaktmodus: Aktiv. 😉 Merk forøvrig flagget til høyre; her snakker vi medvind!

Det ble Real Turmat til middag den dagen. Tanken på å skulle koke nede i byssa og holde kjeler & mat på benk og bord fristet ingen.

Huhei, som det går!
Så gikk sola ned.

Utover natten spaknet vinden igjen til frisk bris. Fjerde døgns seilas ble roligere, og vi kunne igjen nyte tiden både over og under dekk med litt mindre utprega sjøbein.

Mannskap med matlyst = friskt mannskap

Vi var fri for sjøsjuka hele turen. Da blir matstundene en felles god samlingsstund ombord. De samordnes dessuten med litt rutiner: Den ene er morgenmøtet på tampen av hver frokost. Da oppdaterte vi hverandre om nattens forløp, og samlet oss om det forestående døgnet. Den andre er søndagsfrokosten med egg på menyen; denne for oss relativt nye tradisjonen har blitt innført for at mannskapet om bord på Vilja skal greie å holde orden på ukedagene…

Seilasens edleste mat; Geir bød på hjertet fra sjølskutt elg, felt på Demningsmyra på Rosset i Grong. Her snakker vi langreist mat! Det smakte rågodt og ble inntatt med andektighet!

Trivsel & teamfølelse

Etter hvert som dagene går, ble teamet mer og mer samkjørte. Vi utfylte hverandre forbløffende godt, og latteren satt stadig løsere. Intern humor er uunngåelig når en bor oppå hverandre og isolert fra omverden døgnvis og døgnet rundt. Og når en bare ”har slikt at gjøre og slikt at føre”, så er avsender- og mottakerantennene tunet inn også.

Ingen morgengruff å spore på disse to over en kopp kaffe før vaktskifte.
Ikke direkte misfornøyde, de to som har hatt nattevakt heller.
Himla enkelt å navigere også da, når en har så tydelig lysmerking; rødt på babord side, grønt på styrbord side. Ingen grunn til å tråkke på bremsa. (En har det som kjent ikke morsommere enn det en gjør det til selv! Etter 4 døgn i lag på det åpne hav, så kan humoren bli en smule intern. Men hva gjør vel det, når en er i lukka selskap?!)

Adventsfeiring til havs

Advent om bord. Karen Marie har fått Frozen-kalender fra Tante Karen, så da introduseres lip gloss og utstyr til tåpedikyr om bord. Til frøkenas store lykke og fars himmelfalne forbløffelse. Det er allerede tydelig annonsert av vår yngste matros at adventskalenderen står øverst på pakkelista for hva som skal bli med hjem på juleferie til Norge.

Delfiner

Delfiner ble nok en gang våre følgesvenner på seilasen. De slutter aldri å fascinere.

Vi fikk følge av en hel liten flokk i en halvtimes tid. Beni inntok drømmeutkikkspunktet for delfinkikking framme på baugen.
Fascinerende å bare sitte og følge med delfinenes fart og lek gjennom bølgene.

Land i sikte!

Så skimtet vi endelig land i det fjerne.

Land i sikte! Øyene Lanzarote og La Graciosa skimtes i det fjerne.
Skipperen tok en stille stund foran på dekk på vei inn mot land – som munnet ut i et rungende YEE-HAA!

Geir seiler oss inn mellom øyene. Isla de Montaña Clara i bakgrunnen. La Graciosa skal rundes fra nord om vestsiden.

Siste strekk inn mot Playa Francesa sør for La Graciosa, der vi skulle ligge for anker.

I det vi har sluppet anker ser vi en stor haiskate på halvannen meter svømme rundt det. Litt av en velkomst, som underbygger følelsen vi kjenner av å være i eksotiske farvann.

Fra loggen

Vi har nådd fram. Kalenderen viser mandag 4. desember. Loggen viser at 700 nautiske mil er tilbakelagt. Det vil si 4 døgn med en snitthastighet på 7,25 knop. Seilasen har vært knallfin, og vi føler oss nærmest snytt ved å komme fram før forventet. Men ikke verre enn at det takles meeeget godt.;-)

På svai

Noen av mannskapet tok strandhugg før sola gikk ned…
…mens andre ble ombord og hadde en rolig stund til å nyte utsikten, edle dråper og en god prat på mobilen med kjæresten der hjemme.
Første solnedgang på svai utenfor La Graciosa.

Nå har vi mange dager foran oss, der eneste mål er å ha det bra. Det skal det være fullt mulig å få til, der vi ligger på svai utenfor vakre Playa Francesa på La Graciosa. Herregud, vi er heldige.

28.-30. oktober, 2017: Silkeseilas med smak av kuling over Biscaya

Biscayabukten er beryktet for å være vanskelig å krysse med lunefullt vær og grov sjø. Anbefalingen for seilere er generelt å tilbakelegge den før midten av august. Vi krysset den i de siste dagene av oktober… Om noen hadde sagt det til oss før vi begynte denne reisen i juli, så ville vi kanskje på grunn av dette havstrekkets dårlige rykte tenkt at vi var for sent ute for langtur i år. Når vi nå lå i havna i Brest med 1750 fantastisk fine nautiske mil bak oss, og med mange andre langturseilere ved vår side som ventet på å gjøre samme kryssing, så oppsummerte vi slik;

Råd og erfaringer skal en ha respekt for, og ta inn i vurderingene. Men logisk nok; som alle andre steder i Verden så blir det godt vær før eller siden – også på senhøsten over Biscayabukten. Å krysse den etter medio august trenger ikke å være noe problem, om en har respekt for været – og tid til å vente på det.

Vår kryssing av beryktede Biscaya i oktober: Fantastisk seilas som favnet om alt fra silkeseilas i 6-8 knops fart til smak av kuling med maks.fart som nådde oppe i 14 knop(!) selv med kraftig revede seil. Alt i alt: 385 nm på 2,5 døgn og med en snittfart på nær 7 knop. Heftig & herlig, og en uforglemmelig delt opplevelse med et fantastisk crew! F.v. Brynhild, Karen Marie, Jon Petter, Morgan og Ingrid.

Beryktede Biscaya  

Er Biscayas dårlige rykte fortjent? Både ja og nei. Den påfallende store mengden skipsvrak som er avtegnet på kartet i området taler for seg. Men storparten av disse daterer seg fra før motorkraft på båter fantes, da det å holde seg av kysten om vinden blåste innover mot land kunne være en umulig oppgave. Risikoen er en helt annen for dagens seilbåter, der vi kan ta i bruk motor om det behøves. Det er ikke dermed sagt at seilforholdene over Biscayabukten er snille og greie! Det er flere grunner til å ha stor respekt for dette farvannet.

Havstrekket over bukten mellom Brest og La Coruña er omlag 350 nm langt. Det er åpent eksponert for storhavet som strekker seg helt over til Amerika nær 3000 km unna. Men det som er mest karakteristisk og en seilers frykt er de bratte bølgene som har en tendens til å bygge seg opp og reflekteres i ulike retninger nettopp her. Dette er som følge av den massive, bueformede fjellveggen som ruver langt der nede på havbunnen; i løpet av noen få titalls nautiske mil fra kysten av Frankrike og Spania endrer havdybden seg fra over 4000 meter til cirka 100 meters dybde. Denne kan skape svær og farlig sjø hvis det blåser mye, især fra vestlig retning.

Farvel Frankrike og fast land!

Så kastet vi loss i Brest med kurs for Biscaya.

Slike mastadonter møter vi flere av i farvannene vi krysser. Vi håper og tror at de har med seg HELE lasten i havn og ikke etterlater en aldri så liten container duppende i sitt kjølvann…
Fastlandet forsvinner bak oss i horisonten. Nå bærer det ut på åpent hav. Spenning og engasjement hos crewet, her illustrert med et fornøyd glis hos Brynhild.
Hvorfor fly sørover når du kan få skyss? Denne franske sjarmøren fulgte med som blindpassasjer.  Den ble med oss hele veien over (tror vi), og ble riktig så «båtvarm» etterhvert.

Hva gjør så 5 mennesker ombord på en liten båt utpå det store hav i 2,5 døgn?

Tja, ting blir himla enkelt & elementært. 

Vi… :

  • Seiler. Minimum én har vakt til enhver tid, mens om natta var vi to (hvorav én har sovende nattevakt oppe i cockpit). De(n) som har vakt har ansvar for å holde utkikk, trimme seil og styre båten (vi har autopilot, men velger iblant å gjøre styringen manuelt for å få føling med båt, vær og hav).
  • Følger med været. Kjenner på været. Leser av målingene om bord. Sjekker og finstuderer værmelding og kart på nettbrettet. Laster ned nye værmeldinger, mens alle venter i spenning. Spenningsmomentet er; Får vi det været vi forventet, eller har det kommet inn noe nytt i værvarselet som vi må forberede oss på?
  • Sover. Enhver som kjenner det minste snev av tunge øyelokk ”sendes til soving” sporenstrax – her seiles det døgnet rundt, så da må man sove når man kan!
  • Får i oss mat. Kjenner etter om sjøsjuka er der (faktisk meldte den ikke ankomst hos noen av oss på denne turen). Peker ut hvem som er minst utsatt for sjøsjuka, og sender ham/henne ned i byssa for å proviantere cockpiten.
  • Prater, om alt & ingenting. Aller mest om været, havet, turen, seilingen. Men også om de nære ting, om ingenting, ”kjøkkenfilosofering”, og glimt av både klokskap og det glade vanvidd. En blir gjerne godt kjent på slike turer…
  • Er stille. Lytter. Tenker. Kjenner på ens eksistens i samspill med naturelementene.

  • Ser utover havet. Studerer bølgene. Speider etter fugler, delfiner og annet liv i og over havet.
  • På nattvaktene: Skjerper sansene. Tar inn lyden av vann mot skrog, og kjenner vindens retning mot ansiktet. Trimmer seil i mørket – litt mer uvisst når en ikke kan se, og bare må lytte etter blafringen i seilene. Følger med omkringliggende båter på radaren, slår opp på AIS’en for å se ”hvem det er”, litt spent på om de er i
    Morgenstund. Litt trøtt, mest trygg.

    kryssende kurs og for tett på. Kjenner på trøtthet, og rister den av seg med en kjeks, eller en kopp varm drikke. Har på rødt nattlys på hodelykta og leser litt. Ser månen stå opp på stjernehimmelen, lærer nye stjernebilder. Speider ut i mørket. Skjerper nattsynet og ser vakre, ubeskrivelige syn – som delfiner som bader i morild langs båtsiden…

  • Finner på ting; tørrtrener på knuter, leser, ser på ett eller annet på PC’en som en har lastet ned (dekning har en jo ikke), synger, leker, tuller, whatever…
  • Det går svært lite tid med til «husarbeid» og personlig hygiene

Så blåste det opp

Etter 2 døgn med perfekt seilvind (cirka 10 m/s fra nordøst) og silkeseilas i 6-8 knops fart, så begynte det å blåse opp mandags ettermiddag, cirka 50 nm fra fastlandet på nordvestspissen av Spania. Værmeldingen hadde varslet om det, så vi var forberedt.

Brynhild og Jon Petter ser enda ikke nevneverdig urolige ut, selv om sjøen er det.
Bølgene bygget seg opp, og båten dykker ned i bølgedaler og så opp igjen.

Etter hvert blåste det opp til kuling styrke. Det er spenning i luften og skjerpede sanser. Samtidig gir det en ro å kjenne Viljas stabilitet og hvordan hun bare følger bølgene og koser seg. Karen Marie sovnet.

Vinden økte på idet solen var i ferd med å gå ned, cirka 50 nautiske mil før vi nådde nordspissen av Spania. Og med den kom bølgene. Her et siste glimt av det som var i ferd med å bygge seg opp før mørket falt på.

Så skjedde ”alt” på en gang: Det begynte å skumre. Bølgene vokste til 3-4 meters høyde, noen større enn som så. Det blåste opp enda mer, med opp mot sterk kulings styrke i kastene. Vi måtte ta rev i seilene inntil det kun var små kluter som stod oppe – og selv da seilte vi i 11-12 knop, med maksnotering oppe i 14 knops fart. Og så — Plutselig gikk strømmen!; Og med det slo autopiloten seg av og kartmaskin, radar og ”alt” ble svart…

Da er det 100 % fokus som gjelder! Ingrid tok rattet og håndmanøvrerte, og måtte bruke all sin styrke for å holde rattet og stø kurs der vind og bølger tok tak i seil og ror. Brynhild og Ingrid ble oppe på dekk, mens Jon Petter og Morgan gikk nedenunder for å finne feilen. Der nede skapte bølgene berg-og-dalbane-forhold. I bekmørket – kun badet i rødt lys fra hodelyktene – fikk de åpnet opp batterirom og søkte etter feilen. Og fant den – heldigvis. Hovedbatteribanken var tom, men vi har en reservebank. Den måtte manuelt kobles inn. Med den kom strømmen tilbake. For å spare strøm gikk vi de neste 6 timene i kuling og bølger med håndholdt styring. Noen bølger slo inn over oss og dekket og fylte cockpiten opp med vann før det fant veien ut. Vi holdt oss fast, men det var bare smil om bord. Med unntak av kanskje det øyeblikket da strømmen gikk, så var ingen av oss urolige. Da vi skimtet lys fra fastlandet, så gikk endatil Morgan ned en tur for å ta seg en blund. Men det var spennende. En hærli seilas, der vi kjente på naturkreftene. Og som gir trygghet, ved å få bekreftet at Vilja er bunnsolid og vi behersker at det koker rundt oss.

Noen ganger gjør ankerdrammens edle dråper – og seremonielle høytidelighet – seg ekstra godt.

Ved midnatt nærmet vi oss La Coruña Marina. Det var et slitent, men himla samstemt og godnemt mannskap som gikk i land. Det gjorde knallgodt med en ankerdram, før allemann gikk hver til sin lugar og slokna.

Vi hadde kryssa Biscaya…

 

6.-12. august, 2017: Nordsjøen krysses i kuling & blikkstille. Shetland med smakebit av krigshistorie og cupcakes.

Så ble første havstrekk krysset.

Dag 1: Vind med opptil stiv kuling styrke fra sør og noe grov sjø. Seiling med opptil 8,5 knops fart. Even & Karen Marie matet krabbene (eller hva det enn er som lever i kilometeren med havdyp under Vilja der hun krysset Nordsjøen med kurs for Shetland). Ingen bilder ble tatt. Sånn er det kanskje når det er som heftigst? Men bilder i eget minne har vi; som da vi som satt på styrbord side i cockpit så veggen av vann som reiste seg bak de som satt på babord side. Eller av bølgen som skylte inn over dekk og gjennomdynket Even, som satt i en meditativ tilstand for å holde sjøsjuka i sjakk. Umulig for alle (inkludert helten selv) å gjøre annet enn å le i ren galgenhumor…

Nordsjøen i blikkstilla.

Dag 2: En tredjedel ute i havstrekket vi skulle krysse, så falt vinden helt ut. De som seilte nattvakt prøvde etter beste evne å fange de små vindpustene, men vi duppet uunngåelig rundt som en dupp, med fare for å skylle i land i Bergen… Værmeldingene lovet ingen bedring, og truet med sterk motvind om et par dager om vi ikke kom oss over til Shetland. Vi startet motoren. Etter hvert stilnet sjøen også, og flatet ut til blikkstille vann; et lite mirakel som selv seilekåte havkryssere greide å se skjønnheten i – og mulighetene! Nå ble kameraet tatt fram:

Vi ser land!

Dag 3: Perfekt kombinasjon av god seilvind (om enn litt imot) og rolig sjø. Med opptil 10,5 knops fart seilte vi inn mot Shetland. Digg å se Shetlands kyst og klipper, etter 2 døgn med havblikk. Seilte helt inn til kai i Lerwick havn.

Vi seilte elegant inn til kai i Lerwick havn med revede seil. Dette bildets vinkling med skipper & mannskap i bakprofil skjuler med kledelig beskjedenhet de brede, fornøyde glisene. 😉 Glemt er sjøsjuka & motorseiling. Nå er det silkemyk seiling til ukjente farvann som gjelder!
Trange alléer og brosteinlagte gater i Lerwick.

Vi likte Lerwick fra første stund. Hovedstaden på Shetland, med sine omlag 7000 innbyggere, gir med sine gamle steinbygg og avslappede atmosfære assosiasjoner til Postman Pat, hvilket viste seg å gjelde i enda større grad da vi kom oss ut på landsbygda.

Vi traff bare trivelige folk på Shetland, og kan ikke huske å ha kjent på stress et eneste sekund mens vi var der, verken i oss selv eller hos andre.

Norsk krigshistorie i Scalloway

For nordkvinner og -menn er Shetland uomtvistelig forbundet med sterke vennskapsbånd og norsk krigshistorie. Det viktige motstandsarbeidet som foregikk med utgangspunkt fra Shetland er best kjent som Shetlandsbussen. I løpet av krigens tre første år ble virksomheten utført med bruk av fiskebåter, som tok nesten 100 turer fra stedene Lunna og Scalloway. Agenter, radiooperatører og militært utstyr ble tatt med over til Norge. På tilbaketuren til Shetland hadde de med seg soldater fra Kompani Linge, etterretningsfolk, flyktninger og rekrutter til de Frie Norske Styrker. Men innsatsen kostet dyrt; Innen april 1943 hadde 10 båter og 44 menn gått tapt i vinterstormer eller som følge av tysk overvåking. Behovet for opprusting ble hørt og innfridd; 3 amerikanske ubåtjagere ble gitt til operasjonen og bemannet av norsk mannskap. Disse ubåtjagerene, døpt HESSA, HITRA og VIGRA, tok i alt 115 rundturer i løpet av krigens to gjenstående år uten flere tap.

Scalloway var hovedkvarter for det norske motstandsfolket under store deler av krigen.  Vi tok en kort busstur over til vestsida av øya, for å besøke museet og stedet og lære mer om historien.

Ikke overraskende viste det seg at Scalloway hadde mye mer historie å fortelle enn bare det som skjedde under de fem krigsårene. Som øyas hovedstad fram til 1708 rommet historien både bosetting av norske vikinger, hensynsløs administrasjon av britisk adel (som endte i dom og henrettelse av 2 av jarlene som bebodde Scalloway Castle), samt adskillig mer om shetlandsk folk og hverdagsliv med fiske, dyrehold og håndtverk. Derom sier vi lite i dette innlegget, men tar med et bilde av Scalloway Castle, for å gi et lite glimt av fordums tid.  

Scalloway rommer lang historie i seg selv, men er spesielt av interesse for oss fra Norge for å ha vært hovedkvarter for Shetlandsbussen under 2. Verdenskrig. Legg merke til minnesmerket på bildet nederst til høyre. Steinene som båten seiler over har en egen historie; hver enkelt er nemlig kjærlig hentet fra hjemstedene til de 44 mennene som ofret alt, samt en stein fra hver av de 5 stedene på Shetland som var mest vesentlig for motstandsarbeidet under krigen.

En smak av britisk kultur

Selv om vi fra Norge stadig kunne gjenkjenne Shetlands sterke tilknytning til vårt hjemland, så er øyriket ugjenkallelig regnet som en del av UK. Underbevisstheten tilsa at vi ubevisst la inn adskillig flere kopper te med melk i dietten. Og Ingrid & Karen Marie «tok den helt ut» og pyntet seg som seg hør & bør før de gikk ut på byen for å nyte English tea & cupcakes.

Været sender oss videre – vi setter kurs sørover

Det ble været som bestemte hvor lenge vi ble værende i Lerwick. Vi ankom på en onsdag, og lørdag måtte vi videre. Værmeldingene varslet vind fra øst i et par dager, før det igjen skulle bli blikkstille, for deretter å blåse opp til kraftig motvind fra sør. Det var ingenting å vente på – vi seilte sørover mot Fair Isle og Skottland.