28. januar – 2. februar 2018 – Kapp Verde

Flaskepost #3 fra gjesteblogger (Gjestvang alias Guro)

 

28.1 – Gullfunn på Kapp Verde


Vi hadde bestemt oss for å gå til øya Sao Vincente og byen Mindelo, for vi hadde fått nyss i at her fantes det er verksted som kanskje kunne hjelpe oss med Panda’en. Etter ankerdrammen og frokost tok de andre seg en liten tur på land mens jeg passet båten. Jon Petter hadde instruert oss alle om at dersom vi kom i prat med noen skulle vi høre om det var en duganes mekaniker på øya. Og mens jeg sitter alene på båten kommer en gammel svenske putrende forbi. Han stoppet for å informere oss om at Kapp Verde-flagget vårt hang feil vei. Ganske pinlig. I farten husket jeg Jon Petters instruks om å høre etter en mekaniker, og denne gubben hadde kontroll på alt! Så han tipset oss, eller rettere sagt kommanderte oss, til å kontakte en som het Teneenee.

Tinnenee, som faktisk hadde bodd i Norge og snakket norsk, viste seg å være laget av gull og verkstedet hans var en diamantgruve! Jon Petter kom tilbake med stjerner i øynene og begynte å få troa på at det skulle ordne seg. 

 

Jon Petter med sin nye kjærlighet (i midten) og hans sønn (til høyre).



30.1 – Strandhugg

Dagen etter dro Jon Petter på verkstedet med de delene som måtte ordnes, Beni hadde hørt om et fint sted å surfe og ville dra dit – og vi bestemte oss for å bli med på bussturen og besøke byen på den andre siden av øya. Og det ble en riktig så interessant busstur! Egentlig var det bare en liten kassebil, og sympatisk nok kjørte sjåføren passasjerer med mye bagasje eller dårlige bein helt til døra mens lokal musikk dundret ut av høyttalerne. Da vi kom frem til «byen» viste det seg at det egentlig var en typisk endeholdeplass. En håndfull hus en en restaurant som het «Hamburger». Vi tok en kjapp avgjørelse og ble med Beni på stranden, vi hadde tatt med badetøy sånn i tilfelle. Etter at vi hadde benyttet alle språkene vi kunne klarte vi å avtale med bussjåføren at han skulle hente oss to timer senere. Han var da blitt til en taxi.

Så hadde vi en helt fantastisk strand for oss selv i to timer. Det var ikke fantastisk varmt, for vinden var ganske kald – men nå var vi tross alt på jakt etter bølger og måtte regne med litt vind. Vi tenkte at vi må bare ta med godt humør at ting ikke ble helt som tenkt, så mens Ingrid B går seg en tur hiver andre oss ut i en vill lek med bølgene. 4 eller 40 år – det er gøy å leke i bølgene. Beni jobbet seg utover med surfebrettet sitt, Karen Marie foretrakk å leke i sanden, mens Ingrid SM og jeg kastet oss ut i bølgene som to små jentunger. Og mens vi leker oss på stranden kommer plutselig en annen kassebil. Det ramler ut en gjeng godt over middelaldrende mennesker med fotoapparater, de tar masse bilder og forsvinner igjen. Det var over på et blunk. En merkelig opplevelse!

 

Beni og Guro leker i bølgene.


Utrolig nok hadde buss/taxi-sjåføren og vi klart å lage en avtale vi begge forsto og han dukket faktisk opp før tiden! African time lever ikke opp til ryktet sitt. På vei tilbake kjørte han en annen vei og ga oss en guidet tur før han slapp oss av ved markedet hvor Beni og Karen Marie fikk sitt første møte med en ekte kokosnøtt.



31.1 Øyhopping

I dag hadde vi bestemt oss for å besøke nabo øya Santo Antão, den grønne øya. São Vicente er gold og tørr, for alle skyene fra Atlanterhavet tømmer seg over Santo Antãos høye fjell for å komme videre østover. Ferga gikk allerede klokken åtte! Noe som er uhorvelig tidlig for en langturseiler på svai. Det var med nød og neppe Jon Petter fikk frakta oss over til fergekaia, siden påhengsmotoren hadde begynt å fuske. Noe som førte til en smådramatisk situasjon kvelden før da Ingrid SM skulle hente Ingrid B og Jon Petter på land. Motoren stoppet rett før hun var fremme og hun fikk med nød og neppe kommet seg inn til land. Jon Petter fikk start på den igjen, men det holdt bare halvveis – så da tok Ingrid B årene fatt. Ingrid B har mye erfaring med roing siden hun har seilet mye med fembøringen Nidaros. Det var en del bølger og vind, og dessverre var ikke den lille plastjolla klar for vikingkreftene til Ingrid B og den ene åren brakk. Heldigvis fikk de padlet seg frem til Vilja hvor vi endte kvelden med en gigantisk pannekakefest!

Tilbake til båtturen, vi ankom jo brygga på feil side og det noe forvirrede personale fikk dirigert Ingrid SM i retning minibank og billettluke. Slike enkle gjøremål er ikke nødvendigvis alltid like enkle, så i det de holdt på å trekke opp landgangen kom hun løpende! Anpustne slo oss vi ned ved et bord. Det første som skjer er at personalet går rundt og deler ut spyposer. Vi ble noe skeptiske siden vi ikke hadde forberedt oss på å bli sjøsjuke på en tur som bare varte én time! Da vi har fått installert oss slår det Ingrid SM – ingen hadde jo sjekket om dette var riktig ferge! Vi tok det bare som en selvfølge at den gikk over til nabo-øya! Heldigvis var intuisjonen vår sånn passe innstilt og vi hadde havnet på rett ferge. Selv om tvilen fikk grobunn i oss da vi oppdaget disse bildene på veggene.

 

En særdeles nyttig oversikt over den lokale fauna. På Island.

 

Kjekt å vite hvor en skal poste kortene.

 

Vi kom oss knapt ut av terminalen før vi ble nesten overfalt av ulike sjåfører som ville kjøre oss rundt på øya. Jeg ble helt satt ut av situasjonen og trakk meg vekk, men Ingrid SM tok ansvar og valgte ut en av sjåførene. Han het Felipe og var selv fra Santo Antão. Han fortalte at øya pleide å være mye grønnere, men på grunn av klimaendringer hadde det ikke kommet noe regn i år og det var harde tider. Jeg var på samme tur sist jeg var her, for 9 år siden, og har med egne øyne sett at øya var dekket av grønt, med frodige åser og daler. Denne gangen var det meste brunsvidd og dyrene magre. Felipe forklarte at staten hadde bidratt med mat til dyrene, men de tapte avlingene kunne ingen gjøre noe med.


Her pleier det å være grønt og frodig, men uten regn tørker jorden fort ut under den afrikanske solen


Øya var tross alt dette fantastisk vakker. Innbyggerne foretrekker å leve tradisjonelt, ble vi fortalt, og måten de utnyttet de bratte skråningene til å dyrke bananer, papaya, mais, brødfrukt, yam og sukkerrør var imponerende. Alt ble gjort for hånd, ikke slik som i Norge hvor hverdagen til en jordbruker preges mye av maskiner.

 

I de stupbratte fjellsidene dyrker de jorden – helt uten maskiner.

 

Spektakulære veier og fjellformasjoner

 

Den grønne dalen – den eneste dalen med en naturlig kilde.

 

En busk klorer seg fast i den tørre jorda.



A propos sukkerrør, de brukes for det meste til å lage den lokale varianten av rom: Grog. Vi fikk omvisning på en fabrikk, som egentlig minnet mest om et overdimensjonert hjemmebrentanlegg. Smaken var deretter også. Ingrid SM var høflig nok til å smile og gi komplimenter etter smaksprøvene, selv slet jeg litt med å holde masken. For høflighetens skyld kjøpte hun en lite flaske likør som hun hardnakket insisterte på at faktisk smakte godt.


Guro og Ingrid samler alt mot og prøvesmaker den lokale spesialiteten.



Felipe tok oss også med på en liten sjømatrestaurant i fjæra, der vi faktisk kunne se ned på fiskemottaket. Den grillede tunfisken vi spiste hadde svømt uvitende rundt utenfor så seint som dagen før! Det kan herved enstemmig fastslås at fersk grilla tunfisk trumfer hermetisk tunfisk.

 

Fiskemottaket i Ponta do Sol – 100 meter under restauranten.

 


1.2 Siste dag før avreise!

Vi var alle litt i ørska og minna nok om en flokk forvirra høns i dagens frokostmøte. Hva må gjøres? Hvem skal gjøre hva? Når? Hvor? Det var i grunnen bare Karen Marie som hadde en tydelig mening: Jeg blir her og passer på båten!


Så vi dro på land med hver våre ærend, uten at jeg tror noen egentlig hadde helt klart for seg hva som måtte gjøres! Men uti kveldinga hadde vi likevel fått gjort en del. Vilja hadde fått besøk av den tidligere nevnte svensken (som det viste seg var finsk), og sammen med Beni lagde de en fantastisk middag. Slitne og spente gikk vi til køys…

 

2.2 –  I dag drar vi!

Det er en merkelig stemning rundt frokostbordet. Vi er spente og utålmodige. Faktisk litt lei. Nå MÅ vi ut igjen! Værmeldingen ser bra ut. Så nå skal vi bare kjøpe litt ekstra frukt og grønt, rydde båten og bunkre diesel.

Nå drar vi! Høres om noen uker!

 

Takk for oss Kapp Verde, håper vi sees igjen!

 

Hilsen Guro.

22.-28. januar, 2018: Endelig på vei!

Flaskepost #2 fra gjesteblogger Gjestvang (alias Guro).  

Planen var å komme seg avgårde ganske tidlig på dagen, men det var jo fortsatt ting som måtte ordnes. Ingrid SM skulle kjøpe seg piano, Beni skulle på markedet og kjøpe fersk frukt – og jeg skulle laste ned musikk til store og små.

Så var vi endelig på vei. Jeg klarte knapt stå stille på vei ut av havna! Turen jeg har drømt om siden i sommer skulle starte! Vi hadde bestemt oss for at vi i hvert fall skulle starte mens det var lyst – og det klarte vi med knappest mulig margin! Vi forlot Las Palmas i skumringen, og kunne fort heise seilet og stoppe motoren. Vi var i gang!

Team Atlantic klar for avgang.

Beni hadde laget en fantastisk kjøttsuppe, men dessverre var det en synkende matlyst ombord. Innen en liten time var de fleste av oss blitt ganske ugne av den noe usystematiske sjøen. Det satt langt inne å innrømme at jeg heller ikke følte meg helt på topp. Jeg har jo tross alt bodd nesten sju år i båt og burde vel være vant med litt gynging! Slukøret krabbet jeg ned i køya mi uten å ha spist noe særlig, og gjorde det eneste jeg kunne gjøre – sove.

Noen timer senere våkner jeg og stikker hodet ut til en fantastisk stjernenatt, en gylden måne som ligger på ryggen over Gran Canaria og vi suser gjennom natten i sju knop! Det er visst ganske vanlig for Vilja å ha så høy fart, men det er ikke vanlig for meg! Jeg begynner å forstå at min egen båt er mer å regne som en traktor sammenlignet med denne her (vel og merke en pen traktor!) Har troa på at dette blir en skikkelig bra tur. Som om jeg noen gang har vært i tvil om det!

Men forte meg å sovne nå, før magen gjør helt opprør.

23.1 – Sjøsjuke

Første natta var Ingrid og Jon Petter så snille at de lot oss nykommere få sove hele natta. Å lære en ny båt i mørket er ikke så enkelt, særlig ikke med en noe distraherende sjøsjuke. Da jeg våknet i dag følte jeg meg heldigvis veldig pigg og tenkte at nå blir alt bra! Glupsk kastet jeg meg over frokosten og helte innpå to kopper kaffe. Ikke lurt. Jeg oppdaget fort etterpå at jeg burde sitte helt stille en stund…

Sjøsjukefortrengning på høyt nivå.

Utover dagen gikk det bedre for min del. Små porsjoner pluss et sjøsjukeplaster gjorde susen. Dessverre funket det ikke like bra for Ingrid B som tilbrakte nesten hele dagen i lugaren. Beni og Karen Marie plagdes også, men tross all uggenhet var stemningen ombord god! Vi var tross alt på vei til Kapp Verde, og selv om temperaturen ikke var like høy som undertegnede hadde solgt inn merket vi at temperaturen slettes meg ikke var så ille! Så lenge man hadde på seg ullundertøy, ullgenser og seildrakt. Pluss lue.

I kveld har jeg hatt min første nattevakt. Den enkleste i mine øyne, fra 20:00 til 24:00. Jon Petter sov for sikkerhets skyld i cockpit, og med en enorm stjernehimmel over oss og månen rett foran som lyste opp havet danset Vilja seg sørover i full fart gjennom natten.

23.1 – 8,9!

Vi begynner å finne en rytme ombord. Dagen starter med frokost og morgenmøte. Det hadde ikke skjedd noe spesielt i løpet av natten, så alt var nesten bare fryd og gammen og det tegnet til å bli en fin dag på havet. Karen Marie og Beni var i betraktelig bedre form, men Ingrid B var fortsatt sjøsjuk. Utover dagen blir den ellers så sprudlende Jon Petter litt stille (han fortalte i ettertid at han faktisk var i dårlig humør!). Panda`en, generatoren altså, som nesten ble friskmeldt i Las Palmas, er slettes meg ikke frisk og produserer ikke nok strøm. For å spare strøm slik at vi kan bruke autopiloten til natten tar vi hver vår tørn med håndstyring. Jeg var veldig spent! Jeg har aldri seila en så stor båt, dessuten var det ganske mye vind og høye bølger. Det ble en gigantisk opptur! Vilja og jeg fløy over bølgene og jeg satte min absolutte fartsrekord noensinne – 8,9 knop! Og det var ikke på surf!

 

24.1 – Vått!

Det har ikke regnet en dråpe på turen, men allikevel er alt rått. Det er høy luftfuktighet og om natten blir det dugg på alt. Mister Autopilot gjør en veldig god jobb, men som den maskinen han er klarer han ikke alltid å komme seg unna bølger som bryter rett ved båten. Dette fikk jeg personlig erfare under middagen. Plutselig smeller det i skroget og jeg får litervis med vann over meg. Og i maten. Heldigvis for putene hadde vi hatt regntrekk på de. Uheldigvis for meg samlet da alt vannet seg der jeg satt. Gjennomvåt. Og som alle som har ferdes på sjøen vet – saltvannsvåte klær blir aldri helt tørre… Heldigvis/dessverre var det flere som fikk buksevann i løpet av dagen, så vi plages alle av rått undertøy!

I dag hadde jeg første nattevakt alene. Jeg elsker nattevakter! Den enorme stjernehimmelen, den gyldne månen som nå har flyttet seg til rett over oss og glitringen i bølgene. Man føler seg så liten, men samtidig som en del av helheten. Det er her jeg hører til.

 

25.1 Klaverkonsert på havet

I dag tok Ingrid SM frem pianoet hun hadde fått på Las Palmas og begynte å ta opp igjen gamle kunster. Det var faktisk veldig hyggelig, om enn noe underlig, å sitte i cockpit og følge med på havet – med en live pianokonsert! Etter hvert fikk vi andre også prøve oss, og jeg må tilstå at det klødde i fingrene til en ganske rusten pianospillerske. Kanskje jeg må ønske meg et piano selv til bursdagen min, for det passer faktisk helt perfekt med et piano på en båt!



R.I.P Felleskjøpet-caps

Det er definer her! Hundrevis! Dere må komme! Det er Jon Petter som roper inn til oss. Vi forter oss ut og ganske riktig – det koker av delfiner rundt oss. Vi henger over rekka og studerer fascinert hvordan de leker seg i bølgene – og da skjer det. Seilercaps’en min flyr av hodet mitt og jeg rekker ikke fange den. Jon Petter, som tidligere har uttrykt lite entusiasme for dette hodeplagget, sier kontant at den gidder han ikke prøve å hente! Siden han mener at en Felleskjøpet-caps verken er spesielt fin eller hører til på en båt. Jeg derimot mener at er man seiler fra Toten er dette et helt perfekt hodeplagg!

(Jon Petter tilsto litt senere at han syntes det var dumt at jeg mistet den, for egentlig syntes han at den var ganske kul! Eller var det jeg som var kul som brukte denslags på havet? Han hadde faktisk vurdert et øyeblikk caps-over-bord-øvelse, men slo det fra seg.)

Så hvis noen tilfeldigvis skulle se en delfin med en Felleskjøpet-caps så vet dere hvor den kommer fra!

 

27.1 Bursdagsselskap!

I hele dag har Ingrid og Karen Marie styret innendørs, mens vi andre har passet på kursen, duppet litt og fortalt røverhistorier. Jeg tenkte ikke så mye over hva de drev med før vi plutselig ble invitert inn på bursdagsselskap! Det viste seg nemlig at den ene av dukkene til Karen Marie hadde bursdag nettopp i dag og de hadde laget kake, hengt opp girlandere og pyntet bordet. Heldigvis har jeg med meg et passelig fint skjørt så jeg fortet meg inn i lugaren min for å skifte. Da det var litt usikkert hvilket språk dukken snakket sang vi bursdagssang på både engelsk og norsk for sikkerhets skyld. Det ble en strålende fest. Dukken fikk nye hjemmelagde klær og vi ble alle høye på sukker! Dette er definitivt en bursdagsfest jeg vil huske!



I kveld legger jeg med tidlig, for jeg har byttet vakt med Ingrid SM og skal ha gullvakta i morgen!

28.1 LYKKE! I´m the king of today!

I dag hadde jeg fått gullvakta – fra 0400-0800. De som kjenner meg godt synes det kanskje er rart at jeg synes den tidlige morgenvakta er gull, men det er den vakta som får soloppgangen. Himmelen er stjerneklar og vinden er god, rundt 10 m/s nesten rett bakfra. Når solen begynner å lyse opp himmelen fjerner jeg et rev i seilet og begynner å forske litt på hvordan jeg kan få best mulig fart. Jeg elsker denne båten! Etter litt prøving og feiling fikk jeg jevn fart på rett under 7 knop! Dette er kanskje ikke så uvanlig for båter på denne størrelsen – men jeg har aldri seila så fort alene før og følte meg som en verdenshersker der jeg fløy over bølgene mens sola kom lenger og lenger opp på himmelen og jeg boblet nesten over av lykke! Rett før klokken seks kunne jeg skimte Kapp Verde i det fjerne og et par timer senere kunne vi ankre opp utenfor Mindelo.

Noe skjuler seg i skyene.
Ingrid B er i slaget igjen.
Ankerdram i Mindelo søndag morgen.
Jeg tilbød meg å passe båten mens de andre dro på land…

Jeg er så utrolig takknemlig for at Ingrid og Jon Petter lar meg få være med på denne turen og at jeg har en så fleksibel arbeidsgiver som tillater litt slingringsmonn! Og om få dager starter vi over Atlanterhavet! Kan knapt sitte stille!

Hilsen Guro