14.-16. november, 2017: Råe, røffvakre Berlenga – på svai

Etter by- og havneliv søkte vi nå mot noe mer stille og øde. Det føltes på høy tid å ikke bare feste tampene, men i stedet slippe anker igjen.

Vi hadde siktet oss inn mot øygruppa Berlenga, noen titalls nautiske mil nordvest for Lisboa. Dette ble en av de aller fineste strandhoggene på turen hittil. Kan hende især fordi det var så vilt og «råvakkert» i røff forstand.

En av premiene ved nattevakt; å være våken når månen får visitt av solen.
Etter i underkant av et døgns seilas, så nærmer vi oss øygruppen Berlenga med sine taggete tinder. Huff, det ser ikke videre gjestmildt ut.
Vi fant ankringsplass på ei buoye i ei vik, og kom oss i land med LilleVilja, gummibåten vår.

Det hoppet og spratt av fisk rundt oss i det vi nærmet oss land. Ikke vanskelig å forstå at det er et yndet sted for fiske her ute.

Velkomstskiltet er vel det eneste som er glorete med denne øya.

Berlengaøyene er et naturreservat med et yrende fugleliv. Vi fikk vite at om sommeren så kommer det opptil 800 turister daglig med ferje ut hit for å vandre på øya. Vi priset oss lykkelige over å få være her ute så godt som helt for oss selv. Øya «vinterstenges» i november. Kun fyrvokteren og noen forskere som studerer fugleliv og botanikk bor på øya i vintermånedene. I tillegg til fuglene, fyrvokterhunden & noen tusen firfisler som piler rundtomkring, da.

Øyas lille tettsted, som er bebodd om sommeren, og kun benyttes sporadisk av fiskerne om vinteren. En vinterstengt liten kafé og restaurant vitner om at det er mer liv & røre her sommerstid.

São João Baptista Fort

Det er så absolutt spor av mennesker på hovedøya Berlenga Grande. Allerede på begynnelsen av 1500-tallet ble det bygd et kloster her av munker som prøvde å finne fred fra pirater. De måtte gi tapt til slutt og forlate klosteret. Det finnes arkeologiske rester etter deres liv og virke også på øya.

Fortet São João Baptista er imidlertid i beste stand, og er et fascinerende syn når en vandrer over øya. Fortet ble bygd midt på 1600-tallet for å beskytte kysten av Peniche.

Det er et mektig og litt uvirkelig syn å se ned på Fort of São João Baptista.
En kan gå ut til fortet over stenbroene. Det vitner om ingeniørkunst at de tynne bruovergangene fremdeles står solide i det værutsatte landskapet.
Over brogangene til Fort of São João Baptista.
Farol da Berlenga (Berlenga fyr)

Fyrtårnet på Berlenga Grande er bebodd hele året. Fyret er formelt sett eid av den portugisiske marinen, og fyrvokteren er ansatt i en delt ”militær-sivil” stilling. Vi kom i prat med fyrvokteren, og fikk vite at det er 2 mann som bytter på jobben med 2 ukers tørn om gangen (2 på, 2 av). (Fyrets hund er øyas eneste fastboende.)Tårnet har LED-lamper, men gammel batteriteknologi tilknyttet solcellene krever jevnlig vedlikehold. Drikkevann på øya får de via samling av dugg og regnvann.

Det er ikke langt til fastlandet. Byen Peniche skimtes i det fjerne.

Elefanten

Vi dro med LilleVilja (gummibåten) på oppdagelsesferd rundt øya. På det sørøstre hjørnet av Berlenga Grande fant vi Elefanten.

Berlenga har sin egen villelefant.

Det er ikke hver dag en har mulighet til å ta en tur gjennom magen til en elefant!

Skinnydipping

Om skinka som ble ofret til havgudene

Frykt ikke – Bellota-skinka vår er i trygge hender. Men det samme kan ikke sies om skinkesteken vi hadde på grillen…

Vår eminente Bellota-skinke ble nydt av oss også ved Berlenga. Det samme kan dessverre ikke sies om den nygrillede indrefileten av svin som ble ofret til havgudene denne kvelden, i det den gled ut av grillmasterens hender på vei fra grill til fat. Det var mye nordlandsk bannskap der ute på dekk da den forsvant i havets dyp. Jaja, grillet pølse er jo også godt… 😉

Delfiner og havsuler på ellevill jakt

Så satte vi igjen kursen sørøstover mot fastland og Lisboa. På veien fikk vi oppleve et lite eventyr!

Dette bildet yter ikke øyeblikket rettferd, men må tas med bare for å beskrive et fantastisk naturfenomen; Midt ute på havet i aftensol, så vi vannet som sydet av fisk, havsuler som tok halsbrekkende stup ned i havet etter dem, innimellom flokken av delfiner som var ute i samme ærend for å få seg litt kveldsmat. Sånt er uvirkelig & ubeskrivelig. Herregud, vi er heldige som er ute på eventyr!
Vi nærmer oss land.

Cascais, ikke langt unna Lisboa, ble vår neste havn. Vi ankom etter mørkets frambrudd. Det var med litt motvilje at vi forberedte oss på overgangen fra øy & anker til by & pir. Men vi svingte inn mot land; en kan liksom ikke seile forbi Lisboa uten å stikke innom, følte vi.

8. – 13. november, 2017: Speed & slow-mo i Porto

Så forlot vi Spania, med kurs for Porto i Portugal cirka 190 nautiske mil unna.

P er for Porto & Portvin!

Vel framme i Porto. Det måtte selvsagt bli ankerdram i portvin.

Speedsightseeing – Brynhild & Morgan gjør Porto på én dag

Vi hadde én dag sammen med Brynhild & Morgan i Porto, før de skulle mønstre av og ta hjemveien fatt. Vi satte opp farten!

Fort opp i fart med besøk ved Taylor’s Port vinkjeller og prøvesmaking av portvin av edel årgang (og druejuice for de som synes vin smaker sterkt…). Nyervervet vinforstand; hvorfor er portvin (som er en hetvin) sterkere og søtere enn vin? Jo, fordi det simpelthen tilsettes druesprit når mosten har nådd 5-6 % alkohol, for å stoppe gjæringsprosessen. Da vil den fortsatt ha mye sukker igjen. Portvin holder 19-21 % alkohol.
1 dag med speedsightseeing i Porto med Brynhild og Morgan før de mønstret av. Fra øverst t.v. til nederst t.h.: 3-D gulv på Palácio da Bolsa, Torre dos Clérigos, blå Azulejofliser på hhv. Church of St. Ildefonso og Estacão São Bento, smooth taxidriver Nelson, Franceshinas på Café Santiago, kaffe & kake på Café Majestic, smak av portugisisk smakspalett på tube (http://www.meiaduzia.pt/en/home), Livrario Lello – verdens vakreste bokhandel, tøy&bøy mellom slagene, nightcap med portvinsbaserte drinker & night view ved Porto Ribeira.

Så mønstret Brynhild & Morgan av for denne gang…

Tenk å få dele 4 uker sammen med venner. Vennskap utvikles. Vi blir bede kjent med både oss selv og dem. Og vi får uforglemmelige opplevelser i lag, både i det hverdagslige og i det mer ekstraordinære. Det er interessant å kjenne at ikke bare var vi helt avslappa i lag med disse 2. Faktisk kan det være at vi senket skuldrene mer sammen enn når vi er alene. (det er alvorlig ment, det.) En påvirker hverandre når en lever 1 måned tett sammen med andre. ”Familien Reitan Antonsen Li Slungaard Myklebust” var en fargeklatt av en happy family. Og alle har vi plukka opp standardreplikken; ”Det går braaaaa…”, som brukes flittig av store og små om bord – særlig når noe går helt att skogen. 😉

Morgan, kjære Morgan. Vi hadde bare truffet ham et par ganger før han kom om bord hos oss i Brest. Nå har vi bodd i lag i 4 uker. Vi har ridd bølger i lag over Biscaya. Vi har vært på fotballkamp i lag. Vi har vært ”kave hakke peise” sikre & komplett usikre i lag. Og ikke minst – vi har skjønt at verden er som ei shampooflaske… (forklaring på den metaforen gis & forstås kun ombord i sene nattetimer over et par-fem øl…)

Tiden og opplevelsene vi får i lag med venner og familie som mønstrer på oppdagelsesreisen vår er perler i livets skattekiste.

Sightseeing i slow-mo

Og så var vi igjen ”bare” 3 om bord på Vilja. Uten en plan. Vi tok det som det falt seg. Det ble 5 flere dager i Porto, i slow-mo.

De store ”må sees”-attraksjonene følte vi var unnagjort første dag. Det som fristet var å se seg litt rundt i nabolaget og å rote seg bort i Portos mange og trange bakgater.

Douro Marina er lokalisert ved elvemunningen til elven Douro, tvers over elven til Portos bysentrum. Dette var en gang en travel fiskehavn. Området er fornyet og nå en forstad til storbyen, men tradisjoner er holdt i hevd og lokalmiljøet er levende. Fellesvaskeriet og alle ”kjærringene” som vasker tøy i lag er det mest iøynefallende og særegne. Heldigvis kan en fremdeles også møte fiskere som kommer i land med dagens fangst på brygga, og nabolagsspisesteder der fisk grilles ute på gata. En liten snekke av en ferje tar jevnlig den 5 minutters turen over elva, der en kan hoppe på den nostalgiske, gamle trikken inn til bysentrumet.
Vi tok ferjen over Douro-elven og gamletrikken inn til byen. Der ruslet vi rundt i Portos bakgater og trapper en hel dag.

I J.K. Rowlings fotspor for å finne magisk fine steder i Porto

To steder fristet til gjenvisitt, siden visitten på første dag ble litt hastig; Livrario Lello og Majestic Café. J. K. Rowling – skaperen av Harry Potter – bodde i Porto i et par år mens hun jobbet som engelsklærer. Det sies å være her hun fant inspirasjon til mang en magisk krik & krok & detalj i bøkene sine.

Livrario Lello – kåret av mange til å være en av verdens vakreste bokhandel. Livrario Lello er også et forlag, og har hjulpet fram flere portugisiske forfattere til sitt gjennombrudd. J. K. Rowling har en forkjærlighet for bokhandelen, og det er kanskje ikke tilfeldig å se likhetstrekk mellom den eventyrlige trappen og detaljrike interiøret ved Livrario Lello og det magiske interiøret på Galtvort.
Majestic Café, åpnet i 1921, og har i alle år vært et møtepunkt for kafénytere og Art Nouveau-nostalgikere i Porto. Den er kåret til å være en av verdens fineste kaféer. Artig ”å oppleve det for å ha opplevd det”, selv om en kan finne vel så trivelige kaféer andre steder. Litt ekstra krydder også å vite at J. K. Rowling skrev på førsteboka om Harry Potter over mange kopper kaffe her på Majestic den gangen hun bodde i Porto og jobbet som engelsklærer.

Noe HELT annet

Og så fikk vi lyst til å finne på noe HELT annet. Vi dro til utkanten av byen og tilbrakte en dag i dyrehagen. Den var faktisk veldig fin, med tilsynelatende lykkelige dyr og dyreelskende passere.

En fin dag ved Zoo Santo Inácio. Spesielt kult å gå gjennom tunnelen under løvene, der løvefar & løvemor så ut til å bry seg katta om oss.

Flere familier ute på eventyr

Vi møter stadig nye trivelige mennesker fra alle verdenshjørner. Spesielt på marinaen blir det mang en båtprat og iblant noe mer. Spesielt trivelig i Porto var det å møte en annen omreisende familie; engelske Charlotte & David sammen med barna Arthur (4) og Theodore (2). De seiler rundt på catamaranen Mistoffelees med en 2-årig tidshorisont. De venter nummer 3 i mai, og tenker at det skal bli et Middelhavsbarn. Så vil tiden vise om Atlanterhavet skal krysses.

Vi fikk trivelig besøk fra nabobåten. Her; en av flere lesestunder for Karen Marie, Charlotte & Arthur.

Klar for veien videre

Så følte vi oss ferdige med Porto for denne gang. Nok en by som var vel verdt besøket. Vi kunne sikkert tilbragt flere dager her og kanskje begitt oss inn i vinmarkene som omkranser Douro-elven innover landet. Men vinden blåser sørover, og vi har lyst på øyloffing.

Før avreise dro vi inn til det største markedet i Porto for å bunkre opp med ferskmat til turen sørover.

Før avreise dro vi til Bolhão Market for å kjøpe inn ferskmat for turen. For å være helt ærlig – markedet manglet energi og var i overkant turistfokusert. Vi anbefaler det ikke som et must til andre som besøker Porto. Vi lastet båten med friske grønnsaker og ” fresh Norwegian salmon”.

Nå er vi klare for dager på svai langt unna byens liv & røre. Vi seilte inn i natten med håp om å skimte øya Berlenga i det fjerne ved neste soloppgang.

 

 

31.okt – 7.nov, 2017: La Coruña og innfrielse av et 27 år gammelt løfte

Om et 32 år gammelt løfte

Kjenner dere denne karen?

Vår skipper var også ung & lovende en gang. Her et aldri så lite tilbakeblikk noen tiår tilbake, da La Coruña ble fastsatt som havn for et framtidig strandhogg på langseilas.

I 1990 hadde Svolværfirmaet ”E. Gran-Meyer & sønn” ansvaret for hoveddesignet på utfallsledningen til avløpnettet for La Coruña by, på oppdrag for KWH Pipe. Jon Petter jobbet da for Gran-Meyer, og deltok i dykkerarbeidet i forbindelse med traséundersøkelsen i La Coruña.

I en fristund en kveld på byen fikk han smake en skinke som var den beste han noensinne hadde smakt. Han lovet seg selv der & da at om han noensinne skulle på jordomseiling, så måtte han tilbake hit for å kjøpe en slik skinke.

Innfrielse av dette løftet ble den røde tråden for vårt strandhogg i La Coruña, der hele mannskapet var involvert i leting etter skinke, prøvesmaking, diskusjoner om temaet og kjøpet av selve drømmeskinka. En har det ikke morsommere enn en gjør det til sjøl, og vi hadde det masse gøy med dette! 🙂 Mer om jakten på den perfekte skinke; se føljetongen lengre nede i dette reisebrevet.

Men det var også mer å oppdage i La Coruña og omegn. Her kommer noen smakebiter.

Lillesøster Karen Marie og ”Storesøster” (hennes offisielle tittel i familien) Brynhild klare for sightseeing!

La Coruña – en skikkelig fin by!

Bortsett fra skinka, så hadde vi ingen forventninger til byen La Coruña. Desto bedre trivdes vi ettersom byen viste seg å være skikkelig fin og full av liv!

Byen som har det meste; En fin og levende gamleby, masse historie, hav og strand, trivelige folk, fortreffelig skinke, masse ost & vin & andre godsaker, fin marina, og ikke minst – et bra fotballag! (hehe Morgan, du har definitivt satt dine spor i oss fotballgrønnskollinger ombord på Vilja.)

Morgan utforsket byen på eget vis. I sin evige søken etter fotballpub fant han lokale vannhull – og med det også mye bra lokalbefolkning. Hans nattlige strandhugg er & skal få være udokumentert. Men vi ”her hjemme” fikk berikelsen av å høre alskens lokal sladder & nyttig info. En skikkelig berikelse & krydder, rett & slett! Et av infodryppene vi måtte finne ut mer om, var funfact’en at verdens eldste aktive fyrtårn befinner seg her. Nok en gang bega vi oss ut på vandring uten forventninger, og ble desto mer positivt overrasket over å finne ærverdige og mektige Tower of Hercules, et UNESCO World Heritage Site i ypperlig stand.

Tower of Hercules – verdens eldste fyrtårn

I Norge er vi stolte av vårt eldste fyr; Lindesnes fyr som ble bygd i 1655. Spanjolenes (og Verdens) eldste fyr; Hercules Tower i La Coruña ble bygd i det 1. århundre e.Kr.(!) og har vært i kontinuerlig drift siden da. Det er grunn til å ta av seg hatten…

Hercules Tower – i kontinuerlig drift i 2000 år og et stykke imponerende ingeniørkunst.

Et besøk til dette fyrtårnet var absolutt verdt turen. Og spesielt entusiastisk var den av oss i gruppa (les: Jon Petter) som er mer enn snittet opptatt av sjømerker…  Fyrtårnet ligger på Cape Finisterre, ansett av romerne som verdens ende – i alle fall i billedlig fortand (finnis terrae = ”end of the world”). I den nederste etasjen kan en gå blant restene av de originale 2000 år gamle fundamentene, og om en klatrer de 234 trappetrinnene opp til den øvre balkongen blir man premiert med en panoramautsikt over by og hav.

3 ½ blad av familien Slungaard Myklebust, med utsikt fra Hercules Tower.
Nede på bakkeplan igjen, men fremdeles bra utsyn. Tur-&sightseeinggjengen (f.v.): Morgan, Karen Marie, Brynhild & Jon Petter.

«Spooky» førstemøte med gamlebyen 

Vi skulle gjerne vist fram bilder av erkeskumle barn i kule kostymer, men fotografen ble litt hemmet av forsiktighet ved det å ta bilde av andres barn og publisere på nett. Derfor velger vi å la dere hilse på disse ”ulykksalige” damene, som samtykket i at deres endelikt kunne dokumenteres på vår nettside.

Vi var usikre på om de feiret Halloween i Spania?  Vel, nå er vi ikke usikre lengre…

Det var Halloween første kveld i La Coruña. Det sikret oss et spesielt førsteinntrykk av gamlebyen som sydet av en by pyntet med katteskjelett, gravstøtter og gresskar, og liv og røre i gatene med barn & voksne i de selsomste kostymer. Det var påfallende å se hvor engasjerte de voksne var i festaftenen der de var utkledd og ute på byen, med eller uten barn. Kostymene ga også inntrykk av å være mer forseggjorte enn det vi er vante til å se hjemme i Norge. Halloween i Spania ga et ekstra godt grøss! 😉

Tur til Pilegrimenes by Santiago de Compostela

Det tok oss 40 minutter med tog fra La Coruña og noen få skritt å nå Santiago de Compostela-katedralen (pluss et par tusen nautiske mil til sjøs såklart…). – En svinaktig simpel snarvei, om en skulle sammenligne seg med de mange pilegrimene vi møtte der med stav i hendene, et kamskjellsmykke rundt halsen og hundrevis eller endog tusenvis av kilometer tilbakelagt til fots. Byen og pilegrimsveiene hit er beskrevet i talløse skildringer, blant annet av Paulo Coelho. Brynhild og Morgan fikk en direkte og personlig skildring, av en kvinne de møtte i katedralen som hadde gått pilegrim hit. Dette ble for dem den mest enestående opplevelsen ved å være i Santiago de Compostela. Vi er glade for at vi tok turen din, om enn bare som turister. Og hvem vet – kan hende vil noen av oss gjøre sin egen pilegrimsvandring hit en gang i framtiden?

Glimt fra gamlebyen og katedralen i Santiago de Compostela. Mer enn 200 000 pilegrimer kommer hit årlig etter å ha vandret hundrevis eller endog tusenvis av kilometer. Vandringsruten ender i katedralen der relikviene til Apostelen Jakob visstnok skal være å finne.

Om jakten på den perfekte spekeskinke

Først en advarsel; dette er kapittelet for den spesielt interesserte, nærmere bestemt til de som digger smaken av spansk spekeskinke. Om du holder ut til siste linje, så kan du anse deg som en skinkeekspert – om enn ikke helt oppe på nivå med crewet om bord på Vilja. 😉 

Tilbake til historien;

1990: Jon Petter, 24 år, er på dykkeroppdrag i La Coruña. Der havner han på et marked og får smake den beste skinke han noensinne har kjent. Han lover seg selv at om han noen gang skal på jordomseiling i livet, så skal han seile innom La Coruña og kjøpe seg en slik skinke.

2017: Jon Petter, 51 år, er på ”jordarundtomkringseiling” og legger til kai i La Coruña. Med eneste mål for øye; å finne den skinka som smaker best i byen og ta den med hjem om bord.

Vi ble alle engasjert i prøvesmaking. Skipperen sjøl og mannskap stakk innom flerfoldige ”jamonerier” (skinkerier) rundt omkring i byen, og tok endog med hjem smaksprøver for blindtest. Det måtte verifiseres; Smaker virkelig den mest edle og modne svartgrisen best? Smaken er som kjent som baken, så mannskapet var splitta i sitt svar. Men Jon Petter greide ikke å motstå den kraftige, runde smaken av kjøttet og det marmorerte fettet som smelter på tungen som pata negra skinke fra Ibérico-grisen gir.
Les mer om temaet ”verdens beste skinke” her: https://www.dn.no/d2/2015/02/05/2131/Mat/ibercogrisens-favorittmat-er-eikentter-det-blir-til-verdens-beste-skinke
Endelig fant skipper både skinke, skinkeri og folk som traff ham midt i hjertet. Det ble Jamoneria La Leonesa i gamlebyen i La Coruña som ble stamstedet vårt, og der Jon Petter fant sin perfekte skinke.
Så ble det handel! Ei 8,25 kg skinke av Bellota 100% Iberico av merket ”Estirpe Negra” ble med skipperen hjem til Vilja. Selv Brynhild ble forført av smak & folk ved begivenheten, og et perfekt eksemplar av en hel serranoskinke ble med henne hjem til ”gulhuset” i Blomsterbyen.
Og dermed var båten endelig fullt utstyrt. Skipperen gikk rundt og strålte som ei sol, og hele piren var engasjert i ”smykket” på hekken til Vilja. Og det skal sies av oss som er så heldige å få ta del i nytelsen; Vår eminente Bellota 100 % Ibérico smaker svinaktig godt!!!

Trimturen som endte i mytteri og fotballkamp

Og så var det på tide å dra videre. Brynhild og Ingrid skulle ”bare ta seg en liten trimtur” på morgenkvisten. Det ble begynnelsen på fortsettelsen av vår tid i La Coruña.

Vi sneiet innom Hercules Tower for å gå i det grønne parkområdet rundt fyrtårnet. Deretter la vi veien om den andre enden av gamlebyen i forhold til marinaen, og der fant vi stranden. Deilig med sand mellom tærne. Det rumlet i magen, og da fant vi beleilig nok en restaurant mot strandfronten. Nye måter å anrette både skinke og jordbær med mascarpone ble tilegnet og inntatt. (Oppskriften er notert. Gjester i gulhuset hos Brynhild og om bord på Vilja, det er bare å glede seg til en smak!) Restauranten var rett foran hjemmestadion til fotballklubben Deportivo de La Coruña. Og da skipperen ikke var mulig å nå på mobilen, så utøvde damene handlekraft og kjøpte billetter til dagens kamp mellom hjemmelaget og Atlético Madrid(!). På hjemturen stakk vi innom Casa Picasso, der Picasso bodde da han var unggutt.

Picasso som 15-åring, like etter at han flyttet fra La Coruña.
”Barefoot girl”, malt av Picasso (13) mens han bodde i La Coruña.

Sistnevnte var for øvrig også verdt å få med seg; et lite og beskjedent museum, nærmest som en hjemmevisitt hos noen som ikke var hjemme. Og med trivelig guiding ga det oss et interessant innblikk i oppvåkningen av barnet med det klingende navn Pablo Diego José Francisco de Paula Juan Nepomuceno María de los Remedios Cipriano de la Santísima Trinidad Ruiz y Picasso, i det han var i ferd med å bli ”geniet Pablo Picasso”.

En utmerket ”trimtur”, som oppnådde helt andre gevinster enn det som var målsetningen. 😉

Fotballpuber byttes ut med «live» kamp på Estadio Riazor

Det kan nevnes at Skipperen tok boikotten av seileplanene med et stort glis. Mytteri ble dermed unødvendig. Vi dro i stedet en intetanende Morgan av gårde til restauranten ved stranden. Der sydet det av liv og røre med fotballsupportere som stimlet inn mot stadion. Artig å plutselig stemme i en bursdagssang (på godt forskudd) og trekke fram en strimmel med 5 stk billetter til kampen!

Skikkelig gøy når påtroppende mannskap får oss til å finne på ting vi aldri i verden ville gjort på soloferd. Det ble fotballkamp i La Coruña. Vi hadde det som plommen hele gjengen, inkludert Bella Slott som Morgan hadde fått den store ære av å passe på. 😉

Farvel til Spania for denne gang!

Og dermed følte vi at vi hadde ”gjort”La Coruña for denne gang. Beleilig nok så blåste vinden sørover.

Mannskapet er igjen klare for å kaste loss. Her på catwalken (La Coruña pier) ikledd teamtrøya til Sailingvilja. Første visning av en ganske så eksklusiv kolleksjon i begrenset opplag.

 

Etter kryssingen av Biscaya, så kuler vi den stort sett.
Noen har høyere turtall enn andre…

Følelsen av å være på etterskudd er forbi. Men vi vil likevel videre. Verden er stor. Vi er nysgjerrige.

Porto i Portugal neste. Takk for denne gang, La Coruña!

 

28.-30. oktober, 2017: Silkeseilas med smak av kuling over Biscaya

Biscayabukten er beryktet for å være vanskelig å krysse med lunefullt vær og grov sjø. Anbefalingen for seilere er generelt å tilbakelegge den før midten av august. Vi krysset den i de siste dagene av oktober… Om noen hadde sagt det til oss før vi begynte denne reisen i juli, så ville vi kanskje på grunn av dette havstrekkets dårlige rykte tenkt at vi var for sent ute for langtur i år. Når vi nå lå i havna i Brest med 1750 fantastisk fine nautiske mil bak oss, og med mange andre langturseilere ved vår side som ventet på å gjøre samme kryssing, så oppsummerte vi slik;

Råd og erfaringer skal en ha respekt for, og ta inn i vurderingene. Men logisk nok; som alle andre steder i Verden så blir det godt vær før eller siden – også på senhøsten over Biscayabukten. Å krysse den etter medio august trenger ikke å være noe problem, om en har respekt for været – og tid til å vente på det.

Vår kryssing av beryktede Biscaya i oktober: Fantastisk seilas som favnet om alt fra silkeseilas i 6-8 knops fart til smak av kuling med maks.fart som nådde oppe i 14 knop(!) selv med kraftig revede seil. Alt i alt: 385 nm på 2,5 døgn og med en snittfart på nær 7 knop. Heftig & herlig, og en uforglemmelig delt opplevelse med et fantastisk crew! F.v. Brynhild, Karen Marie, Jon Petter, Morgan og Ingrid.

Beryktede Biscaya  

Er Biscayas dårlige rykte fortjent? Både ja og nei. Den påfallende store mengden skipsvrak som er avtegnet på kartet i området taler for seg. Men storparten av disse daterer seg fra før motorkraft på båter fantes, da det å holde seg av kysten om vinden blåste innover mot land kunne være en umulig oppgave. Risikoen er en helt annen for dagens seilbåter, der vi kan ta i bruk motor om det behøves. Det er ikke dermed sagt at seilforholdene over Biscayabukten er snille og greie! Det er flere grunner til å ha stor respekt for dette farvannet.

Havstrekket over bukten mellom Brest og La Coruña er omlag 350 nm langt. Det er åpent eksponert for storhavet som strekker seg helt over til Amerika nær 3000 km unna. Men det som er mest karakteristisk og en seilers frykt er de bratte bølgene som har en tendens til å bygge seg opp og reflekteres i ulike retninger nettopp her. Dette er som følge av den massive, bueformede fjellveggen som ruver langt der nede på havbunnen; i løpet av noen få titalls nautiske mil fra kysten av Frankrike og Spania endrer havdybden seg fra over 4000 meter til cirka 100 meters dybde. Denne kan skape svær og farlig sjø hvis det blåser mye, især fra vestlig retning.

Farvel Frankrike og fast land!

Så kastet vi loss i Brest med kurs for Biscaya.

Slike mastadonter møter vi flere av i farvannene vi krysser. Vi håper og tror at de har med seg HELE lasten i havn og ikke etterlater en aldri så liten container duppende i sitt kjølvann…
Fastlandet forsvinner bak oss i horisonten. Nå bærer det ut på åpent hav. Spenning og engasjement hos crewet, her illustrert med et fornøyd glis hos Brynhild.
Hvorfor fly sørover når du kan få skyss? Denne franske sjarmøren fulgte med som blindpassasjer.  Den ble med oss hele veien over (tror vi), og ble riktig så «båtvarm» etterhvert.

Hva gjør så 5 mennesker ombord på en liten båt utpå det store hav i 2,5 døgn?

Tja, ting blir himla enkelt & elementært. 

Vi… :

  • Seiler. Minimum én har vakt til enhver tid, mens om natta var vi to (hvorav én har sovende nattevakt oppe i cockpit). De(n) som har vakt har ansvar for å holde utkikk, trimme seil og styre båten (vi har autopilot, men velger iblant å gjøre styringen manuelt for å få føling med båt, vær og hav).
  • Følger med været. Kjenner på været. Leser av målingene om bord. Sjekker og finstuderer værmelding og kart på nettbrettet. Laster ned nye værmeldinger, mens alle venter i spenning. Spenningsmomentet er; Får vi det været vi forventet, eller har det kommet inn noe nytt i værvarselet som vi må forberede oss på?
  • Sover. Enhver som kjenner det minste snev av tunge øyelokk ”sendes til soving” sporenstrax – her seiles det døgnet rundt, så da må man sove når man kan!
  • Får i oss mat. Kjenner etter om sjøsjuka er der (faktisk meldte den ikke ankomst hos noen av oss på denne turen). Peker ut hvem som er minst utsatt for sjøsjuka, og sender ham/henne ned i byssa for å proviantere cockpiten.
  • Prater, om alt & ingenting. Aller mest om været, havet, turen, seilingen. Men også om de nære ting, om ingenting, ”kjøkkenfilosofering”, og glimt av både klokskap og det glade vanvidd. En blir gjerne godt kjent på slike turer…
  • Er stille. Lytter. Tenker. Kjenner på ens eksistens i samspill med naturelementene.

  • Ser utover havet. Studerer bølgene. Speider etter fugler, delfiner og annet liv i og over havet.
  • På nattvaktene: Skjerper sansene. Tar inn lyden av vann mot skrog, og kjenner vindens retning mot ansiktet. Trimmer seil i mørket – litt mer uvisst når en ikke kan se, og bare må lytte etter blafringen i seilene. Følger med omkringliggende båter på radaren, slår opp på AIS’en for å se ”hvem det er”, litt spent på om de er i
    Morgenstund. Litt trøtt, mest trygg.

    kryssende kurs og for tett på. Kjenner på trøtthet, og rister den av seg med en kjeks, eller en kopp varm drikke. Har på rødt nattlys på hodelykta og leser litt. Ser månen stå opp på stjernehimmelen, lærer nye stjernebilder. Speider ut i mørket. Skjerper nattsynet og ser vakre, ubeskrivelige syn – som delfiner som bader i morild langs båtsiden…

  • Finner på ting; tørrtrener på knuter, leser, ser på ett eller annet på PC’en som en har lastet ned (dekning har en jo ikke), synger, leker, tuller, whatever…
  • Det går svært lite tid med til «husarbeid» og personlig hygiene

Så blåste det opp

Etter 2 døgn med perfekt seilvind (cirka 10 m/s fra nordøst) og silkeseilas i 6-8 knops fart, så begynte det å blåse opp mandags ettermiddag, cirka 50 nm fra fastlandet på nordvestspissen av Spania. Værmeldingen hadde varslet om det, så vi var forberedt.

Brynhild og Jon Petter ser enda ikke nevneverdig urolige ut, selv om sjøen er det.
Bølgene bygget seg opp, og båten dykker ned i bølgedaler og så opp igjen.

Etter hvert blåste det opp til kuling styrke. Det er spenning i luften og skjerpede sanser. Samtidig gir det en ro å kjenne Viljas stabilitet og hvordan hun bare følger bølgene og koser seg. Karen Marie sovnet.

Vinden økte på idet solen var i ferd med å gå ned, cirka 50 nautiske mil før vi nådde nordspissen av Spania. Og med den kom bølgene. Her et siste glimt av det som var i ferd med å bygge seg opp før mørket falt på.

Så skjedde ”alt” på en gang: Det begynte å skumre. Bølgene vokste til 3-4 meters høyde, noen større enn som så. Det blåste opp enda mer, med opp mot sterk kulings styrke i kastene. Vi måtte ta rev i seilene inntil det kun var små kluter som stod oppe – og selv da seilte vi i 11-12 knop, med maksnotering oppe i 14 knops fart. Og så — Plutselig gikk strømmen!; Og med det slo autopiloten seg av og kartmaskin, radar og ”alt” ble svart…

Da er det 100 % fokus som gjelder! Ingrid tok rattet og håndmanøvrerte, og måtte bruke all sin styrke for å holde rattet og stø kurs der vind og bølger tok tak i seil og ror. Brynhild og Ingrid ble oppe på dekk, mens Jon Petter og Morgan gikk nedenunder for å finne feilen. Der nede skapte bølgene berg-og-dalbane-forhold. I bekmørket – kun badet i rødt lys fra hodelyktene – fikk de åpnet opp batterirom og søkte etter feilen. Og fant den – heldigvis. Hovedbatteribanken var tom, men vi har en reservebank. Den måtte manuelt kobles inn. Med den kom strømmen tilbake. For å spare strøm gikk vi de neste 6 timene i kuling og bølger med håndholdt styring. Noen bølger slo inn over oss og dekket og fylte cockpiten opp med vann før det fant veien ut. Vi holdt oss fast, men det var bare smil om bord. Med unntak av kanskje det øyeblikket da strømmen gikk, så var ingen av oss urolige. Da vi skimtet lys fra fastlandet, så gikk endatil Morgan ned en tur for å ta seg en blund. Men det var spennende. En hærli seilas, der vi kjente på naturkreftene. Og som gir trygghet, ved å få bekreftet at Vilja er bunnsolid og vi behersker at det koker rundt oss.

Noen ganger gjør ankerdrammens edle dråper – og seremonielle høytidelighet – seg ekstra godt.

Ved midnatt nærmet vi oss La Coruña Marina. Det var et slitent, men himla samstemt og godnemt mannskap som gikk i land. Det gjorde knallgodt med en ankerdram, før allemann gikk hver til sin lugar og slokna.

Vi hadde kryssa Biscaya…

 

10. – 28. oktober, 2017: Om orkanen Ophelia & alt godt som kom ut av den: Road trip i Normandie og Bretagne.

Hersens Biscaya! Den har stått som en rød klut foran oss i de siste par månedene. Vi vil sørover, men er avhengig av minimum 3-døgns værvindu med akseptable vind- og bølgeforhold. Slike er det ikke mange av i oktober! Værmeldingen har vært tema nummer én både morgen & kveld i de siste ukene. Det toppet seg da vi nå nærmet oss bukta. Kunne vi rekke værvinduet før den tropiske orkanen Ophelia kom oss i møte? Brynhild & Morgen graderte til svart belte i fleksibilitet da de hjemme i Trondheim fikk en telefon fra oss tirsdags kveld med beskjed om å komme neste dag. Billetter ble endret fra fredag til onsdag, og de satt i flytaxi på vei til Værnes kl. 6 neste morgen.

Vindprognose (lastet ned den 12/10) for Ophelias forventede styrke den 16/10. Det føltes helt greit å ikke krysse Biscaya med viten om at den furien var på vei mot oss, om så vi teoretisk hadde rukket å komme henne i forkjøpet til La Coruña.

Så ble det slik; Vi kom til Brest fra vest. Brynhild & Morgan kom til Brest fra nord. Ophelia satte inn en innspurt og hastet oss i møte fra sørvest. Hun kjaset seg attpåtil opp til en kategori 3 tropisk storm. Vi hadde teoretisk sett rukket å komme oss over om vi seilte onsdags kveld, men marginene føltes i praksis for små. Vi ville ikke eksponere oss for muligheten for å møte denne furien av ei kjerring der ute på havet. I ettertid ble det rapportert om at Ophelia var den kraftigste orkanen i Øst-Atlanteren på 150 år, med vindstyrke målt opp til 191 km/h (dvs. 53 m/s) i kastene og høyeste bølgehøyde inn mot irskekysten målt til over 17 meter. Etter henne feide et par lillesøstre forbi.  Atter en gang – det ble landligge på Viljas mannskap, som nå talte 5 i alt. Hele 2,5 uker. Men vi surmulte ikke av den grunn!

Hærli å få Brynhild om bord.
Karen Marie har fått seg ny kompis i Morgan. (Det har Ingrid & Jon Petter også. 😉 )

Så hva gjør man i Brest?

Sikkert mye annet enn det vi gjorde. Vi valgte å være turister den første dagen, og besøkte Oceanopolis. Et meget bra akvarium, som vi absolutt vil anbefale!

Glimt fra Océanopolis Aquarium i Brest.

Vi var faktisk ikke på andre attraksjoner i Brest etter det, men slappet av med ferie og hverdag.

Vinden herjet stygt ute i havet, men det var for det meste lunt og greit inne i bukta utenfor Brest. Vi fikk lagt inn en treningsøkt for mannskapet.

Seiletrening for gammelt & nytt mannskap ombord på Vilja. Skipperen sjøl var omorganisert til båtfotograf.

Uværet ville ingen ende ta utenfor kysten. I stedet for å ligge til kai i over 2 uker med fare for å mugne, så leide vi oss bil og tok et skikkelig strandhogg. Det ble så bra at opprinnelig plan om 3-dagers road trip endte opp i 6 dager på landeveien.

6-dagers ROAD TRIP i Normandie og Bretagne

Her er en oversikt over ruta for turen, 18. – 23. oktober:

  • Morgan tar seg en kopp kaffe eller tre, og vipps så er han klar for et marathon.

    Onsdag: Kjøretur til Caen i Normandie. Middagsrast der vi møtte krigsveteran. Overnatting i Caen.

  • Torsdag: Caen Mémorial, Arromanches og Omaha Beach. Middag m/Michelinstjerne og overnatting i St. Malo i Bretagne.
  • Fredag: Strand og bedagelig byliv i gamlebyen i St. Malo. Solnedgang og tidevannstitting i Mont Saint Michel i Normandie, og overnatting like ved.
  • Lørdag: Inne i byen og klosteret på Mont Saint Michel. Jakt etter fotballpub i Normandie uten hell. Middag og overnatting i Ploubazlanec i Bretagne.
  • Søndag: Île De Bréhat. Côtes d’Armor. Overnatting i Perros-Guirec.
  • Mandag: Côtes d’Armor. Côtes de Granit Rose i Ploumanach. Hjem til Vilja.

Og så litt mer om hva som skjedde på turen.

Learning by seeing – vi lærer krigshistorie i Normandie

Vi leide bil og satte kursen for byen Caen i Normandie, 37 mil fra Brest. Ønsket var å lære mer om krigshistorie. Vi fikk ønsket oppfylt.

 

En heldig tilfeldighet; vi møtte den dekorerte krigsveteranen Dennis Davison da vi hadde middagsrast på vei til Caen. Davison var tidligere stridsvognsjåfør i den britiske brigade, og er dekorert med Frankrikes høyeste militære æresbevisning ”Légion d’honneur” for sin rolle under ilandsettingen på D-dagen i Normandie. Den vitale 94-åringen reiste med sin sønn for enda en gang å besøke krigsminnesmerkene i Normandie. Første planlagte stopp var den tyske krigskirkegården for å hedre de falne tyske soldater. Vi satte pris på den interessante samtalen med ham, og kanskje aller mest over å høre budskapet som gjennomsyret alt han sa; om fred og forsoning og det å lære av historien for ikke å gjenta de samme feilene. Davison har initiert websiden www.normandy-day.co.uk.

Første natt i Caen

Vi overnattet i Caen, som et anbefalt utgangspunkt for å lære krigshistorie i Normandie.

D-dagen den 6. juni, 1944 og de Alliertes invasjon av Nordvest-Europa som fulgte etter denne var den største militære operasjonen noensinne, og kan hevdes å ha vært begynnelsen til slutten på den annen verdenskrig. Invasjonen begynte på D-dagen med landgangen i Normandie. Derfra gikk allierte styrker videre til Paris og Belgia før invasjonen i Tyskland.

Krigsminnemuseet for invasjonen i Normandie, Mémorial de Caen.

Museet i Caen er ikke bare et museum som tar for seg invasjonen i Normandie, men det gir grundig informasjon og innblikk i opptakt og etterspill helt fra første verdenskrig og fram til i dag. Vi satte pris på det helhetlige bildet som ble tegnet for å forstå og lære av historien.

Litt om D-dagen

Det uttalte målet for D-dagen var å befri Caen og Frankrike. Caen hadde en havn, og de allierte vurderte det slik at om de tok byen ville tyskerne blitt tvunget til å dra sørøstover mot byen Loire. Da ville de allierte ha fri vei helt fram til Paris. De Allierte nådde målet, men mer enn 1 måned etter planen. Først den 9. juli inntok de byen, etter å ha bombardert store deler av den.

De allierte gikk i land på 5 strender langs Normandies nordkyst: Utah, Omaha, Gold, Juno og Sword (kodenavn). Bare for å illustrere omfanget av den enorme operasjonen i løpet av bare den første dagen, siteres her noen tall fra Store norske leksikon:

”I alt 24 000 fallskjermsoldater ble satt inn den første dagen. Om lag 7000 skip stod for troppetransport og landsetting av ca. 156 000 infanterisoldater på fem steder (…). Styrkene fikk flystøtte fra i alt 5400 jagerfly og 3000 bombefly, som gjennomførte over 14 000 turer den første dagen.”

”Bloody Omaha” og havnene i Arromanches

Vi valgte å kjøre videre til strendene i Arromanches og til Omaha Beach etter besøket ved Mémorial de Caen.

I forkant av road tripen vår hadde vi sett filmen ”Saving Private Ryan” (fra 1998), der åpningsscenene tar for seg dramatikken og råskapen som utspilte seg på Omaha Beach – også kalt ”Bloody Omaha” – i morgentimene den 6. juni, 1944. Omaha Beach var det tyngst befestede og forsvarte området og det var her de største tapene på selve D-dagen fant sted. Ca. 1000 soldater døde her den 6. juni 1944, i tillegg til over 2 000 sårede.

I Arromanches ligger ennå kolosser av betong og stål på stranda og ute i havet; rester etter den enorme, kunstige havnen som de allierte bygget her for å losse i land soldater, våpen, ammunisjon og forsyninger.

Utenfor strendene i Arromanches ses fremdeles restene av de kunstig bygde havnene. Synet av disse og av Omaha Beach var gripende. Det er vanskelig å fatte de voldsomme hendelsene og blodbadet som fant sted den 6. juni i 1944 på Omaha Beach – på det som i dag er en vakker, fredfull strand – men verdt å i alle fall dvele ved.

Om lag 75 000 soldater og 12 000 franske sivile mistet livet under invasjonen i Normandie, og mer enn 450 000 soldater ble såret eller forsvant. Tallene er så svimlende at det er umulig å fatte. (kilde: https://www.britannica.com/topic/How-many-were-killed-and-injured-during-the-Normandy-Invasion-1987708)

Vi aner å forstå hvorfor krigsveteraner som Dennis Davison, som hadde opplevd å være midt oppe i dette helvetet, brant for å fortelle generasjoner etter om hva som skjedde i Normandie i håp om å bidra til at vi ikke glemmer, men lærer av historien.

Vi hadde ønsket å besøke kirkegården for falne amerikanske soldater ved Omaha Beach, men bommet på åpningstidene. Det føles som en veldig ugjort ting, så flere av oss kjente på at vi må tilbake en gang i framtiden.

Vi hadde bestilt overnatting i St. Malo, og måtte derfor videre.

Andre natt i St. Malo

Det var takket være tips fra våre venner fra Trondheim, Solvor og Jan, at vi fant veien til St. Malo. Deres tips om at dette var et sted som burde oppleves stemte så absolutt.

Besøk ved Michelinstjernerestaurant. Dresskode for det gode selskap: ”Casual”… Medbragte leker funker også fint. 😉

Vi hadde leid en leilighet i gamlebyen, og ankom sent om kvelden. Vi stakk ned på den lokale restauranten i 1. etasje, ikledd t-skjorter og joggebukser. Vi innså ikke før ”det var for sent” at vi hadde havnet midt i en gourmetrestaurant av Michelinstjerne-klasse!

Vi bodde midt i smørøyet i gamlebyen. Restaurant med Michelinstjerne til venstre, inngangsdøren til leiligheten vår til høyre.
Gamlebyen i St. Malo.
Deilig strand utenfor bymuren.
Med utsikt fra gamlebyen ut mot Fort National.

Mont Saint Michel

Road tripen vår ble til underveis. Da vi tok taxi for å hente leiebil, så nevnte sjåføren at vi burde besøke Mont Saint Michel, som etter sigende er den andre mest besøkte turistattraksjonen i Frankrike, nest etter slottet i Versailles. Hele 2,5 millioner mennesker besøker dette stedet årlig, som er på listen over UNESCO World Heritage sites. Kremt, vi hadde aldri hørt om det før….

Vel, vi er åpne for å lære, vi, og har tydeligvis en del igjen… Vi dro til Mont Saint Michel!

Fra Wikipedia: ”Mont-Saint-Michel er en opprinnelig tidevannsøy i regionen Normandie i Frankrike. Den ble først bebygd på 500- og 600-tallet, og het da Mont Tombe. Bebyggelsen har gjennom århundrene blitt ytterligere utvidet, og øya er i dag en egen kommune. Innbyggertallet (1999) oppgis til 50. Legenden forteller at biskopen av Avaranches, St. Aubert, som virket under kong Childebert III, i 708 fikk pålegg fra erkeengelen Mikael om å bygge kloster og kirke på øya.”

Det er opptil 15 meter tidevannsforskjell ved Mont Saint Michel, og effekten rundt øya når det flør er spektakulær. I løpet av en halv times tid forvandles den fra å være et byggverk midt i et flatt øde landskap, til å være en øy i havet. Vi fikk med oss fenomenet i vakker solnedgang.

Tredje natt nær Mont Saint Michel

Vi overnattet like ved Mont Saint Michel, på det koseligste B&B tenkelig. Vi illustrerer det med å nevne frokosten: Alle gjestene samlet rundt et langbord, dekket på med 12 typer hjemmelaget syltetøy, 6 typer hjemmelaget brød, crepes, hjemmelaget karamellsaus, franske oster, egg, og varm sjokolade/te/kaffe/juice/melk.

Vi hadde lyst til å gå innenfor fasaden på Mont Saint Michel, så vi tok turen ut dit igjen.

Utsikt fra taket av Mont Saint Michel Abbey. Merk landskapet i bakgrunnen: Begrepet ”langgrunt” gir mening her.
Broen over til øya. Ved springflo oversvømmes den helt.

Ruta vi bega oss på etter Mont Saint Michel kommer vi aldri til å kunne gjenfortelle muntlig. Med stedsnavn som høres helt innfløkte ut – vi nevner i fleng Ploubazlanec, Perros-Guirrec og Plouégat–Guerrand – så får det bli med skriftlig bokstavering.

Det kan nevnes en avstikker til ukjent sted for å lete etter fotballpub for at Morgan skulle få se Man U-kamp. Bomtur, men krydder! Og starten på fotballkampjakt som førte mye bra med seg videre sørover…(mer om det i senere reisebrev).

Fjerde natt i Ploubazlanec

Fin havn i Ploubazlanec. også for oss uten båt. Vi dro på sjømatrestaurant og alle bestilte kjøtt, så litt påvirket av landlivet var vi åpenbart… Ingen bilder fra havn eller middag, men desserten, den er godt dokumentert både på bildet og rundt livlinjen. 😉

Den fine, fredfulle øya Île de Bréhat

”Nå kjenner jeg roen virkelig har satt seg,” ytret Ingrid da vi vandret rundt på øya Île de Bréhat. Kun en 10 minutters ferjetur fra fastlandet ligger blomsterøya. Den består av 2 øyer som henger sammen med en liten bru. Sørøya er grønn og frodig og bebodd, mens nordøya er mer øde og med en månelandskapaktig kystlinje. Vi gikk den om lag 4 kilometer lange veien/ stien til nordspissen av øya.

Forrevent kystlandskap på nordsiden av Île de Bréhat, i kontrast til det frodiggrønne landskapet på selve øya.
En liten kalv kom til verden akkurat i det vi gikk forbi. Et lite under. Vi ble stående lenge og følge med.

 

Lykken er å finne en bra pub! Som alle vet; det beste sted for filosofering og løsing av verdensproblemer. 😉 Vi skulle egentlig bare ta en øl og så gå videre til et spisested for middag. Det ble ingen middag på Île de Bréhat, men mye visdom ble utgytt. ;-p

Kjøretur langs Côtes d’Armour

Vi kom tilbake på fastlandet utpå ettermiddagen. Utstyrt med et kart med masse utgulede stedsnavn og skriblerier fra resepsjonisten ved forrige natts motell, satte Ingrid seg i førersetet med Brynhild som veiviser.  Første mål var å finne ”The house between the rocks” i Gouffre.

Trang tomt! ”The house between the rocks” i Gouffre Plougrescant. Vi fant det der ute I huttaheiti like før det ble bekmørkt, etter at Google maps & dreamteamet med veiveiser Brynhild & sjåfør Ingrid hadde tatt oss på en uforglemmelig offroadtrip gjennom gjengrodde stier…

Femte natt i Perros-Guirec

Neste post på programmet var å finne mat & losji. Lærdom: Finn begge deler før det er mørkt!

Etter en times tid, fremdeles husløs og rådville, trosset Ingrid ambisjonen om å ikke google etter overnattingstilbud. Vi satte av sted mot nærmeste treff. Og havnet dermed på et 5-stjerners spahotell… Lenge leve kontrastene!

Kysten fra Perros-Guirec og Trébeurden er kjent som ”den rosa granittkysten”, og er en av Frankrikes såkalte ”Grand Site Naturel”. Vi svingte innom Ploumanac’h Rocks, som ligger midt i mellom. En fin sti som var verdt å vandre, selv i regnvær. Det ville sikkert vært enda stiligere om det var badet i solskinn.

Og så vendte vi nesen hjemover. Vi stakk innom et epleciderbryggeri på veien og fikk med oss litt flytende føde.

Smakfulle dråper fra Cidrerie de Cozmezoui i Plouégat – Guerrand.

Hurra for Karen Marie –  3 år!

Og så dro vi hjem for å feire Karen Maries 3-årsdag!

Og så enda et hipp hipp for Jon Petter, som fylte 51! J

Jon Petter fylte også år. Litt enklere arrangement enn det foregående, men ønsket om hjemmebakt tropisk aroma gikk i alle fall i oppfyllelse. Og det gjorde ønsket om god bør også:

Og så kom endelig nordavinden og det perfekte værvindu. Vi & Vilja var mer enn klare for å la oss blåse over Biscaya. Flaskepost om hvordan det gikk vil bli sendt fra et land lenger sør…

6.-9.oktober, 2017: Isles of Scilly – Englands øyparadis

Det blåste mye sønnavind nordover Irskesjøen i månedsskiftet september/oktober. Vi skulle motsatt vei… Vi forlot Isle of Man den 29. september og nådde neste ønskemål for turen den 6. oktober; Isles of Scilly.

Vi søkte ly to ganger på veien sørover langs kysten av Wales mens motvinden blåste fra seg, i Holyhead og Milford  Haven. Ålreite marinaer og fine folk å møte der også.

Med blikk mot havet

Mentalt var vi imidlertid på vei videre sørover. Selv om værmeldinger for Biscayabukta over til Spania ga lite håp om nærtliggende kryssing, så føltes det viktig å komme seg sørover for å være posisjonert i fall det skulle snu og et værvindu skulle åpenbare seg.

Et par fine snapshots fra Wales får duge for å illustrere våre dager der.

Et stopp i Holyhead i Wales.

Holyhead har i mer enn 200 år vært en viktig havn for transport mellom England og Irland. Viktige forutsetninger for dette var åpningen av jernbanen dit i 1848 og etableringen av en trygg havn. Merk moloen i bakgrunnen på bildet. Den er KJEMPElang; hele 2,7 km, og er med det den lengste i UK. Det tok 28 år å bygge den og sysselsatte på det meste hele 1300 mann. Moloen la grunnlag for en trygg havn på vestspissen av Wales.

I våre øyne fortonet Holyhead seg som et sted med mye historie, men lite midler til å ta vare på minnene fra fordums tider. Trist å se bygg og områder av historisk verdi forfalle.

Isles of Scilly, here we come!

Tilfreds mannskap på dekk. Endelig litt nordavind, og vi har satt kursen mot Isles of Scilly.

Så satte vi seil på siste etappe mot Isles of Scilly. Faktisk var det Ingrids tidligere arbeid med ny energiteknologi i Enova som fikk oss på tanken om å dra dit, gjennom oppfølgingen av bølgekraftprosjektet til Waves4Power utenfor Runde (se www.waves4power.com). W4P har ambisjoner om å bli den valgte teknologi for utbyggingen av fornybar kraftforsyning til Isles of Scilly. (Les mer om W4P planer på Isles of Scilly her.) I samtalene med daglig leder Ulf Lindelöf, så var det lett å ane at øyriket var en perle verdt å besøke.  Vi fikk LYST til å ”stikke bortom”.

Vakkert i det sola går ned. Det er bare å glede seg til nattevakt under skyfri stjernehimmel.
Fabelaktig velkomstkomité til Isles of Scilly. En flokk delfiner eskorterte oss inn mot land.

Kveldssol i Hugh Town på St. Mary’s
Med 6 meters nivåforskjell på flo og fjære så er kravet til stødige båter løftet til et nytt nivå!

En smak av småbyliv i Hugh Town.
Karen Marie er lykksalig hver gang hun kjenner tegn til sommer med sand & strand & sol.

Vi nærmer oss sommer! Klimaet på Isles of Scilly er visstnok betydelig mildere enn på fastlandet. Vi kjente på sommerfølelsen med mild bris og temperaturer rundt 20 grader, oktober til tross.

Tredje dag på øya; strand i tåkedis
Tilfreds ro. Vassing i fjæra på St. Marys.

 

Godt grunnlag for tilfredshet inne også. Middag på The Mermaid i Hugh Town, etter anbefaling fra Ulf i Waves4power. Et godt tips; god mat i god atmosfære.

For anker og på skattejakt!

Intens studie og tolking av sjørøverkaptein Gruffalo Skruffs spor på skattekartet.

På en liten sjappe i Hugh Town fikk Jon Petter ved et lykketreff tak i skattekartet til Sjørøverkaptein Gruffalo Skruff!

Skatten var avmerket på St. Helens, den nordligste øya i øyriket. Vi la oss for anker i ei bukt like utenfor og dro på skattejakt!

Vi fant skatten! Det var gullmynter i hopetall. Og så en flaske champagne, litt juice & sjokolade, snedig nok… 😉

Strandhogg på Tresco Island

Etter en natt på svai sør for St. Helens, gjorde vi strandhogg i Old Grimsby på øya Tresco på nordvestsiden av øyriket.

Old Grimsby på Tresco Island.

Med forkjærlighet for øyer og øyfolk

Hitra, Fair Isle, Kerrera, Man og Scilly har alle vært høydepunkter på turen vår hittil. Vi begynner å ane en viss forkjærlighet for øyer og øyfolk. Ikke bare liker vi den ville og vakre naturen, men det er noe med rotfestet til folket og kulturen. Kan hende en uunngåelighet med den porsjon stahet som kreves for å klore seg fast der ute uansett vindstyrke, bosatt langt utenom allfarvei, men samtidig vant med tilreisende og med en åpenhet og interesse for fremmedfolk og nye impulser.

Vi trives på øyer, vi.

Men nå skal vi til fastlandet…

Optimistisk skipper fornøyd med siste strandhogg i UK og klar for å krysse over til fastlands-Europa. Brest i Frankrike neste stopp!

Delfineskorte fra øya

Unødvendig å si at vi er mer enn litt fascinert av disse fantastiske dyrene som følger oss på havstrekkene.
Glimt fra Ingrids nattevakt under kryssing tvers over den engelske kanal. Det var visst flere enn oss som var i samme farvann… Ingrid ga seg selv en ilddåp med å kalle opp et tankskip på VHFen og klarere passering. Hurra for mestring! Og slett ikke så skummelt, når det kom til stykket.
Skåling i champagne ved ankomst Camaret sur Mer i Frankrike.

En anekdote om å være barn ombord:

Verkets tittel: ”A boat with a watermaker inside”, tegnet av Karen Marie (snart 3 år). Et noe utradisjonelt motiv for en barnetegning, kan en vel hevde. Men du verden, hvor vakkert i våre øyne. 😉

Det er liten tvil om at minstemann om bord preges av båtlivet. Selv mamma og pappa blir litt forundra iblant over engasjementet rundt det å forstå alle de tekniske duppedittene og det som foregår om bord.

Ingen tvil om at vi er 3 som er med!

 

25.-29. september, 2017: Vi følger vikingenes led; Strandhogg på Isle of Man

Så gikk vi i land i havnebyen Peel på Isle of Man.

Det viste seg at det hadde vært vikinger her før oss…

Hovedsetet for vikingenes øykongerike Suðreyjar (Sørøyene)

Og vi som trodde at Vikinger bare hadde plyndret og herjet i disse traktene… Da ble vi litt overrasket over den positive holdningen til vikinger som råder her og over å bli møtt nærmest som frender. Det vi lærte var at våre forfedre valgte å bosette seg på Isle of Man og gjorde det til hovedsete for Suðreyjar (Sørøyene), som også omfattet Hebridene og Clyde of Firth.

Litt om øyas kobling til Norge (hentet fra Wikipedia):

Etter å ha vært bebodd i tusenvis av år, ble øya gradvis et keltisk-norrønt samfunn da nordboere, hovedsakelig fra Norge, innvandret til Man fra rundt 850 e.Kr. Dette har etterlatt en arv fra tinget ved Tynwald og til mange stedsnavn, som Laxey («Lakselv») og Snaefell («Snøfjell»). Man ble norsk skattland, og én norsk konge har vært direkte konge av Man, Magnus Berrføtt. Man var i 400 år enten underlagt Norge eller styrt av norske interesser, inntil kong Magnus Lagabøte overga øya til Skottland i 1266.

Den norrøne arv er en del av identiteten til øyboerne som bæres med stolthet, og vi kjente på en følelse av kulturelt slektskap.

Sykkeltur langs gamle spor

Rast ved Tynwald Hill Inn i St. Johns. Karen Marie ordner opp selv; både med å stifte nye bekjentskaper & bestilling av drikke i baren. Kjekt å ha fått flyt i engelsken! 😉

Isle of Man er en perle for den som liker å vandre eller sykle langs stier i åpent, frodig og kupert landskap. Det er et rutenett av bevarte stier som følger gamle ferdselsårer rundt omkring på øya. Vi tok oss en ettermiddagstur på sykkel langs ”The Steam Heritage Trail”, som følger det gamle jernbanesporet fra Peel til Douglas. Vi syklet bare en tredjedel av løypa, de cirka 6 kilometrene til St. John, som var et passende stoppested for et vertshusbesøk. Her dumpet vi dessuten tilfeldigvis borti Tynwald Hill, som var samlingsstedet for det manske parlamentet i over 1000 år uten avbrudd siden slutten av det 10. århundre.

Vel hjemme i Peel og tid til en kveldsstund langs stranda full av fine kamskjell.

Et besøk til hovedstaden Douglas

Det ble en dagsutflukt til Douglas. En helt ålreit by, verken mer eller mindre ut i fra det vi erfarte fra vår korte visitt.

Anne Line inviterte til lunsj, og traff så til de grader godt på valg av spisested. Noa Bake House anbefales til alle som liker godt brød!
Mye å se & lære på Manx Museum.

Besøket ved Manx Museum ga oss en god innføring i historie og kultur på øya. (Men et lite tips; om en skal velge seg ut ett museum, så prioriter mye heller å gå på museet House of Mannanan i Peel. Det er knallbra!)

Typisk Manx – kontrastfylt mangfold

En visitt innom turistkontor og souvenirbutikk på Isle of Man er temmelig kontrastfylt: Norønne og keltiske artifacts på den ene siden, hardcore MC-utstyr på den andre.

Til de som er like grønne på MC-sport som det vi var; her er forklaringen på det med at øya har motorsykkeldilla:

Isle of Man TT (Tourist Trophy) Race er navnet på det årlige motorsykkelløpet som blir kjørt på øya i mai-juni. Løpet betraktes som det eldste og meste prestisjefylte landevegsløp for motorsykler i Verden. Navnet på selve løpet er Snaefall Mountain course ettersom banen går rundt det største fjellet på Man, Snaefell. Banen er i dag 60,7 kilometer lang og har 226 kurver. (Her snakker vi landeveisløp gjennom trange småveier innimellom boligområder!) De kjappeste kjører runden på 17 minutter med en gjennomsnittsfart på 210 km/h og en maks.fart på ca. 320 km/h.(!!!!!!!!!!!)

Manx Grand Prix motorsykkelløp (MGP) er amatørenes motorsykkelløp som holdes i aug-sep, i motsetning til de profesjonelles Isle of Man TT.

Hvert år skjer det større og mindre ulykker i løpene, flere med dødsfall. I løpenes om lag 100årige historie har konkurransene Isle of Man TT og Manx GP tatt livet av 226 personer i konkurranser og trening samt 13 personer tilknyttet løpene.

Vi stakk innom Leece Museum I Peel, for å ta en titt på vinnermotorsykler & diverse fra isle of man TT & MGP som er utstilt i den gamle ”the Black Hole Prison cell”.

Ps. Det kan jo også nevnes at det generelt ikke er fartsgrenser på øyas bilveier utenfor tettbygde strøk.(!)

Nicola Dixon – fascinerende kvinne & kunst

Og nå til kanskje det aller beste med vårt besøk på Isle of Man; møtet med Nicola Dixon.

Smakebiter av Nicola Dixons kunst. Se mer på www.nicoladixon.com

Ingrids storesøster og svoger – Karen og Sozaburo – har mange ganger nevnt sin venninne Nicola fra studietiden ved Atlantic College, som bor i Peel på Isle of Man. Å møte henne ble dermed et lite mål på seileruta vår, og avgjørende for at vi valgte å gå i land på Isle of Man heller enn å krysse direkte over til Irland. Karen og Nicola koordinerte litt i kulissene, og vi ble ønsket varmt velkommen av Nicola da vi meldte vår ankomst. Vi fikk besøke atelieret som er i loftsetasjen der hun bor.

Det som var tenkt som en snarvisitt ble til en god stund. Vi falt for kunsten hennes, og det å få høre mer om bakgrunn og inspirasjon for den ga innsikt i historie og tradisjon på øya. Og enda mer berikende var det å møte Nicola selv; et interessant, reflektert og hyggelig menneske – og dessuten gjestfritt; hun tilbød å ta oss med på en tur langs sørvestkysten ned til Port Erin neste dag, og vi takket såklart ja.

Utflukt til Port Erin – Vi krysser kontinenter til fots, og tar damplokomotiv tilbake

Vi hadde lyst til å besøke fiskelandsbyen Port Erin. Nicola tilbød seg å kjøre oss nedover dit, så vi skulle få se det vakre landskapet langs sørvestkysten av øya. Så hoppet vi på damplokomotivet nordover til Douglas og buss videre hjem til Peel.

Grønt landskap sørvest på øya.

På turen med Nicola sørover stoppet vi opp i Niarbyl Bay; et fredfull og vakkert sted på jord der en kan drømme seg bort med utsikten ut over havet og dønningene som slår inn mot land. På klarværsdager kan en se helt over til Irland herfra. Og om en er interessert i geologi eller så mye britisk film på 90-tallet, så kan bukta også fenge litt ekstra (…forklaring følger).

Glimt fra Niarbyl Bay.
Vi krysser kontinenter! Jon Petter på den nordamerikanske (og skotske) kontinentalplaten (Laurentia), Anne Line og Karen Marie på den vest-europeiske (Avalonian) og Ingrid med en fot på begge.

Og nå – litt geologi, gjenfortalt av en ikke-geolog og med den fare for feilkilder som det innebærer…: En gang for flere hundre millioner år siden fantes et hav som het Iapetus Ocean. Dette ble fortrengt ved at 3 kontinentalplater forskjøv seg og til slutt kolliderte for 390 millioner år siden. Superkontinentet Euramerika ble dannet, og er utgangspunktet for det vi i dag kjenner som det nordre Atlanterhavet og nordre USA, Canada, Irland, UK og Isle of Man. I bukta Niarbyl på Isle of Man kan en – som eneste sted i Verden – se sårkantene (The Niarbyl Fault) etter kollisjonen mellom 2 av platene; Laurentia og Avalonia. Når en krysser sårkanten kan en dermed hevde at en tar turen over fra det Europeiske til det Amerikanske kontinentet!

Har du sett filmen ”Waking Ned”? Da kan du sikkert dra kjensel på huset til venstre, der Ned bodde. Den kritikerroste filmen var en ”box office suksess” i 1998. Vi skal hjem og se på film!

Port Erin var en havn vi hadde måttet velge bort grunnet at buoyene ikke var dimensjonert for båter av Viljas tyngde (de tåler ikke mer enn 10 tonn). Vi satte pris på å likevel få til en liten visitt på det trivelige stedet.
Utsikt mot Milner’s Tower i Port Erin.
Nicola Dixon – et nytt bekjentskap og gryende vennskap som beriket oppholdet på Isle of Man.
Thank you, Nicola, for your warm welcome and good times together during our stay on your island.

Lokomotiventusiast? Da er Isle of Man noe for deg. Øya har nemlig bevart flere av sine gamle trikker og jernbaner, og her er noe for enhver smak. Om en vil ha byliv med sus av gammel historie, så kan en i hovedstaden Douglas ta en tur med trikken fra 1876 som dras av hester. Om en foretrekker fjelltur, så kan øyas høyeste fjell Snaefell (620,6 moh) nås på skinner med et elektrisk tog fra 1895. Og om en har sansen for Thomastoget, så ble visstnok idéen til denne TV- og bokserien hentet fra det gamle kullfyrte damplokomotivet som går fra Port Erin på sørvestenden av øya og opp til hovedstaden Douglas.

Mannskap mønstrer av

På siste dag på Isle of Man mønstret Anne Line av.

Fine Anne Line

Så var vi igjen 3… klare for å følge trekkfuglene videre sørover.

Neste stopp ble Holyhead og Milford Haven i Wales. Deretter videre til England. Neste reisebrev kommer fra vårt neste øyhopp til vakre Isles of Scilly.

 

20.-25. september, 2017: Sørover Skottlands vestkyst. Værfast på småkjipt sted, mens nabohavna var en perle (vi erfarer ”the hard way” at havner bør sjekkes ut i forkant…).

Så er vi igjen på oppdagelsesferd.

Kursen var igjen satt sørover. Nytt mannskap skulle plukkes opp et sted nær Glasgow dagen etter, dit vår gode venn (& Karen Maries «Fjellmor») Anne Line var på vei.

Karen Marie holder utkikk etter seler & delfiner.
God stemning ombord. Godt å være på tur igjen.

The Crinan Canal

Valget om å passere gjennom the Crinan Canal ble tatt litt forhastet. Kanalen anbefales dersom dere er minimum 2 i mannskapet, og har tid til å stoppe opp underveis og tid & lyst til å betjene sluseportene selv. (Med det vil en få seg en aldri så liten treningsøkt på kjøpet.) Da tror vi kanalturen kunne vært skikkelig trivelig faktisk! Vi hadde derimot havnet i tidsnød for å rekke å plukke opp nytt mannskap i Ardrossan samme kveld. Vi måtte derfor ”ile” som best det lot seg gjøre gjennom kanalen. Til en pris på over kr. 2000 for kanalleie og bruk av piloter, så ville det vært bedre å seile rundt heller enn å ta snarveien gjennom landet.  Menmen, vi tar det som en kanalerfaring.

Første natt på frifot, men ”fanget”: Til kai ved utenfor første sluseport, klare til å gå inn i Crinan Canal ved første sluseåpning neste morgen.

Nytt mannskap ombord

Vi har fått nytt mannskap ombord! Anne Line mønstret på i Ardrossan. Det ble ekstra verdsatt med tanke på at de opprinnelig kjøpte flybillettene til Brest ble verdiløse der vi var langt oppe i Nord-Skottland. Dagen før planlagt ankomst svingte hun seg rundt og kjøpte nye billetter for å fly til London og ta toget via Glasgow for å komme til oss.

21. september: Kveldsseilas Ardrossan – Stranraer

Stillestund

Hva er vel vakrere enn kveldssol over åpent hav?

Værfast i Stranraer

Det var meldt styggvær i noen dager. Vi søkte tilflukt i Stranraer.

Nyervervede erfaringer fra ruteplanlegging:

Vi sjekket bare ut neste havn for landligge på nettet, uten å forhøre oss med kjentfolk i havnene. Det har gitt oss en lærepenge…

Værvarselet spådde kraftig vind. Vi vurderte Portpatrick, men slo det fra oss ettersom info på nettet beskrev havnen som krevende for båter av vår størrelse. Ingrid pekte seg i stedet ut havna i Stranraer, som ligger innerst i ei lang vik, godt beskyttet for vinden.

  • Erfaring nr. 1: Mål avstander før vi seiler inn. ”Lang vik” viste seg å være 10 nm… Det får være grenser på å søke ly i styggvær. En helt unødvendig omvei – i sær med tanke på ”Erfaring nr. 2”…
  • Erfaring nr. 2: Stranraer innfridde alle forestillinger om ”sliten, grå og kjip britisk småby” som en har sett i britisk film.

Selv et kjipt sted kan være fint om en ser fra riktig perspektiv

Selv et kjipt sted kan være fint om en ser det fra riktig perspektiv…
…et barns perspektiv…
…eller et fugleperspektiv…

Når en er stuck på et småslitent sted, så må en gjøre det beste ut av det. Den lenge planlagte bursdagsfeiring for Fjellmor (som egentlig hadde bursdag i august…) fant sitt naturlige innsmett der vi lå værfast i noen dager.

Castle Kennedy Garden

Og så fant vi faktisk noe ”klassisk billedskjønt” i Stranraer til slutt! Like utenfor byen ligger Castle Kennedy Garden, en vakker hage med slottsruiner, ”The Walled Garden”, vannliljedam, apeskrekk-allé, store, velpleide parkområder og endog et vaskeekte, bebodd slott! Vi fikk oss en fin ettermiddag i det grønne.

Castle Kennedy ble bygd i det 14.århundre, og ødelagt i brann i 1716. Da bygde den 10. Jarlen av Stair og hans franske Louisa (datter av Duc de Coigny) seg en ny kåk; Lochinch Castle. En grei oppgradering, synes vi. Etterkommerne bebor slottet den dag i dag.

24.-25. september: Farvel Skottland (seilas Stranraer – Portpatrick – Isle of Man)

Middagspause i Portpatrick: Vi måtte nøye oss med 2 timers strandhogg før tidevannet ubønnhørlig viste tegn til at det var på tide å komme seg ut av havna igjen. Men uansett – den lille smakebiten av en trivelig havn ga mersmak & krydder til seilasen sørover mot Isle of Man.

Portpatrick viste seg å være den perfekte lille havnelandsby. Tanken på at her kunne vi tilbragt uværsdagene i helt ålreit le for vinden ble tenkt med lengsel.
Hvem sa at skipskost er kjedelig? Godt vær innebærer overskudd til kreativitet og brødskiver som holder seg på bordet.
I overkant stille vær på siste etappe inn mot Isle of Man. Stille vær betyr bråkete motor…
…men det lot ikke til å forstyrre mannskapet nevneverdig… ;-P

Så var vi fremme i Peel på Isle of Man. Derom fortelles mer i neste reisebrev.

 

19. september, 2017: Finally back at sea! Enjoying the voyage with new friends from Oban to Easdale.

Første etappe på veien sørover ble delt med nye venner fra vår tid i Oban; Agi & Johannes og deres to døtre Luna & Inga. Det var skitskøy! Vi lar bildene tale for seg. 🙂

Being friends & crew, not guests: Johannes helped out with getting the last things in place below deck & Agi took Karen Marie for a last adventure on the island. Finally we were ready to leave Oban Marina and set sail.
Breakfast onboard before departure.
Endelig har Vilja vind i seilene igjen! (Vilja sets sail once again!)
So much fun having our new friends from Oban onboard on the first stretch from Oban to Easdale; Agi & Johannes and their daughters Luna & Inga. We feel lucky to call these nice, interesting, funloving & cool people our friends!
Having fun sailing!
Friends from bookbug sessions in Oban; Luna & Karen Marie. So nice to have more kids onboard!
Jon Petter taking in once again the sense of voyaging.
The Captain keeps focus – part 1. Reading time for the crew.
The Captain keeps focus – part 2. Snacktime for the crew.

 

 

L having a moment to herself, enjoying the breeze in her hair.
Still waters.
Johannes taking in the moment. No need to say that this man enjoys being at sea.
Dream crew come true.
Going ashore in Easdale and reluctantly saying goodbye to our friends. Agi & Johannes, Luna & Inga, we hope to see you SOON again – sometime, somewhere…
Aftermath: Supermom Agi takes care of tired crew members on the way home after a sailing adventure onboard Vilja.

2.-19. september, 2017: ”Doing what the locals do”. Oban setter varige spor; vi bygger vennskap

Det er ikke mange andre ganger i livet at en oppholder seg i en hel måned på ett & samme sted. Når vi attpåtil hadde en hverdag der Pappa har fulltidsjobb samt at vi har et hverdagsbudsjett, så ble vi nødvendigvis nødt til å tenke kreativt og hive oss med på det de som bor her driver med. Så da skjedde dette:

Dalmally show. Vi drar på fesjå!

Det arrangeres masse lokale fesjå. Her kan alle & enhver delta, og det er slett ikke bare fe som kan hevde seg. Makan til kreative klassekategorier skal en lete lenge etter. Her bør det være mulig for både onkel Bjarte på 87 og Kristina Isabelle på 5 å bli en vinner. Nedenfor presenterer vi en aldri så liten mix av vinnerne fra noen av de mer enn 100 klassene.

Vi spiser lokalt – himmelrike for sjømat & sjokoladeelskere ble oppdaget!

Vi hiver oss med i lokale leke-, lese- & sanggrupper for barna i nabolaget

Vi skal reise lenge i lag med vår lille datter som nå er snart 3 år. Det er klart vi har gjort oss mange tanker rundt hvilket utbytte hun vil ha av turen. Vi tenker & lærer stadig om hva vi kan gjøre for å gjøre turen max for alle ombord. Etter et par uker i Oban testet Ingrid & Karen Marie ut en idè som viste seg å bli en gavepakke til både små & store:

Det lokale biblioteket og menighetene arrangerer gjerne foreldre&barngrupper. Vi fant MANGE i Oban, så der var det bare å velge og vrake. Foreldrene vi møtte ga anbefalinger til hvilke som er best. Karen Marie & jeg ble profesjonelle grupperaidere. Og vi STORtrivdes. Vi møtte mange barn & voksne, vi lærte oss mange barnesanger og fikk lekt med drøssevis av leker og andre smårolliser. Og ikke minst så var det artig å se utviklingen hos Karen Marie i det å hive seg med og ta kontakt. Den lille dama vår er rå!

Dette skal vi prøve oss på i reisen vår videre. Det fungerte SUPERT for oss i UK. Det blir spennende å se om det fungerer i ikke-engelsktalende land også?! Ps. Karen Marie prater i vei på engelsk nå, og hun har lagt ned totalforbud mot at Mamma Ingrid snakker norsk. 😉

Og så litt mer hverdagsliv hjemme på øya Kerrera

Karen Marie kommer til å lære masse om båt på denne turen. Interessant å oppleve at tekniske manualer kan leses som spennende lektyre også for en 3-åring. Nå er det faktisk Karen Marie som jevnlig foreslår at oljestand bør sjekkes på motoren.

Og så litt turisme: Dagstur til Easdale, skiferøya innerst i Hebridene (& ikke minst – årlig arrangør av VM i flyndrestenkasting!)

Bare en times busstur (via snirkelsnurkelveier) sør for Oban ligger Easdale, en naturskjønn øy innerst i Hebridene. Solskinn til tross; en aner værbitthet og røft klima når en er der. I dag bor det 60 personer på øya. På 1800-tallet bodde det om lag 450 mennesker der, som livnærte seg på skiferbruddene. På det meste ble mer enn 10 millioner skifer solgt til fastlandet PER ÅR herfra! Men virksomheten tok brått slutt i 1881 da en storm sammenfalt med kraftig springflo og havet skylte inn og fylte de dype skiferbruddene og ødela alt teknisk utstyr. I dag vitner de store firkantede bassengene på nordvestsida av øya og flere gamle ruiner av steinhus om stor aktivitet i fordums dager.

Det er et aktivt og initiativrikt lite lokalsamfunn på øya i dag. Den lille kafèen og restauranten ”The Puffin” har vunnet priser for å være beste lokale pub i Skottland og for å være best i regionen til å lage smakfull mat av lokale råvarer. Vi smakte bare på hjemmebakte scones med hjemmesyltet syltetøy, og de smakte i alle fall nam! Middag med tang & tare som ingredienser i tilbehøret smaker visstnok også godt.

Årets høydepunkt på øya er VM i flyndresteinkasting i slutten av september. The Puffin var godt i gang med forberedelsene til å bli invadert av over 1000 utøvere og tilskuere et par uker etter at vi var der.

Farvel til Oban & tusen takk for oss!

Og så ble Vilja endelig seileklar. Etter 29 dager i havn & på land, så takket vi for oss og tok farvel.

Vi håper og tror at vi får gjensyn med flere av disse menneskene, både ombord på Vilja om ikke så lenge, og kanskje ved et gjensyn i Oban om veldig lenge.
It’s the people that make the place! Rowan + Sam = gull.

Og så seilte vi sørover…