15.-16. juli, 2017: Flaskepost fra Bud (+ anekdote om ventetid for å gi Vilja en boost)

Først en liten anekdote i «nåtid» den 30/7:

Vi har begynt vår «lenge tur» med rolig & god seilas nedover norskekysten. Men det må innrømmes at vår sakte gange har sin forklaring utover det å ikke ville haste avgårde, nemlig følgende:

En lenge gnagende mistanke om at det er noe galt fatt med batteribanken i Vilja kan ikke lenger bortforklares. I teorien har vi nesten 2000 Ah liggende til lading under dørken. Tidligere målinger viste tilfredsstillende kapasitet. Men nå har skipsmekanikeren ombord omsider innsett og akseptert helsetilstanden til de humørsyke, 6 år gamle batteriene: De har ikke kondis til å takle oppoverbakker i form av høy effekt (for eksempel matlaging med den elektriske komfyren eller oppvarming med elektrisk vifteovn). Da tømmes de for krefter, og trenger nærmest hjertestarter for å komme til liv igjen. Alvoret i tanken på manglende batterikapasitet på langtur tok nesten nattesøvnen fra oss. Det skal det bli en ordning med: Nye litium batterier er bestilt til Vilja. Tidligste mulige leveransedato for disse til Haugesund er 1. august. Så mens vi kjenner storhavet og fjernere farvann kalle, så er det likevel både gøy og ikke overraskende å få bekreftet at en ikke trenger å reise lenger enn utenfor egen stuedør (eller egen salongluke heter det kanskje direkte oversatt til «båtsk»?) for å finne spennende steder og møte fantastisk folk!

I skrivende stund (den 30/7) har vi atter en gang seilt inn i de norske fjorder, denne gang Hardangerfjorden. Her har vi funnet fram til enda et av stedene som har stått på vår ”bucket list” i mange år. Men mer om det siden. I denne flaskeposten tar vi et lite tilbakeblikk på hva som skjedde etter Kristiansund.

Bud, 15.-16. juli – leksjon i navigering & gjensyn med Bjørn på S/Y Modig

Karen Marie hadde lagt seg for kvelden, og vi 2 voksne fikk litt ekstra godt rom for å nyte sommernattsol og flotte forhold over Hustadvika og navigering gjennom støvvelland på vei inn mot Bud. Gøy!

Det har ikke vært så mye seiling som vi ønsket. Vinden har enten vært fraværende eller blåst midt imot. Rolige forhold har til gjengjeld gitt godt rom for å praktisere andre grener innen sjømannskap. I vårt team er det Jon Petter som sitter med erfaring & kompetanse. Ingrid må få praktisert teorien hun har tilegnet seg i de senere år. Men – ettersom hun ikke er velsignet med overmåte tålmodighet i å ta til seg lærdom fra kjæresten…, så må det gis små slurker av erfaringsoverføring om gangen – for å ikke drukne henne, bokstavelig talt.

Dog må det sies: Dess mer søvn & ro vi har fått i oss, dess bedre leker vi & har det artig i lag!

12.-14. juli, 2017: Til lading hos familie på Hitra

Flaskepost fra vår første stopp etter avskjed fra heimehavna i Trondheim:

I 04-tida i morgengryet gled vi inn i bukta utenfor Helgebostad på Hitra. Litt slitne, men aller mest fornøyde med å ha nådd turens første mål; våre kjære familievenner Per & Amy på Litjholmen.

Det var en litt utslitt gjeng som kom til Litjholmen. Maratoninnspurten fram mot avreise hadde tæret på kreftene, og det vistes & kjentes. For å si det sånn; det er bare til familie en kan komme når en er så på stumpene. Og det kan vi med Per & Amy. Ingen staffasje, bare være naturlig og som en er. Vi ladet opp, sovnet i tide & utide, og i løpet av et par døgn lyste det igjen grønt på ladeindikatoren hos oss alle.  Tusen hjertelig takk for at det er sånn!

Med klokskap, klarhet og skøyeraktighet – slik bare Amy kan – vekket hun oss voksne til å være mer -ja nettopp; til stede. Og med Per, som simpelthen i seg selv underbygger tilstedeværelse, så kjente vi at tiden – som vi innbilte oss raste av gårde – sakte men sikkert stanset litt opp.

Karen Marie inntok heimen med den største naturlighet. Farmor Amy engasjerte oss i stell av kopplam og andunger og sanking av nylagte egg i hønsehuset. Mens rolige & lune Farfaronkel Per & energisk rastløse Skruff utgjorde et spennende radarpar å utforske verden med for ei lita jente på 3 (og for det øvrige mannskapet som liksom skal være voksne også). Det er så godt å se at lillejenta vår er like heldige som oss store med å ha så gode familievenner som er så til de grader ”hel ved”.

14.-15. juli: Kristiansund 

Vi dro fra Hitra fredags formiddag. Tilfeldighetene ville det slik at da vi samme kveld gled inn i Kristiansund havn så ble vi møtt av enda et blad Lightfoot Johnson; nemlig Jens.

Koselig og overraskende gjensyn med Jens Johnson i Kristiansund. Vi tror & håper at denne karen mønstrer på om bord hos oss underveis.

 

Flaskepost fra Norges Vestland (Bergen 26/7-17)

Vi er i Bergen!

Vi har funnet oss en sentral tomt i Bergen by. Meget sannsynlig eneste bolig med adresse Torgallmenningen som har eget svømmebasseng på taket!

2 uker etter avreise fra hjemmehavnen på Grilstad, så gled vi inn mot bryggene i Bergen og ble tildelt det som vel kan kalles «en helt grei tomt» her. Ingrid sitter i skrivende morgenstund på Starbucks med utsikt mot båten & nyter smaken av en «flat white», urbanitet & wi-fi. Kjenner rett og slett på litt god tilfredshet.

Uendelig med tid

Foreløpig er det sånn…

På vei ut Trondheimsfjorden sa Jon Petter: ”Ingrid, vi har uendelig med tid.” Jeg hastet videre på min egen ”interne autopilot” og syslet og ryddet i kriker og kroker om bord. Men gikk samtidig og grunnet over det han hadde sagt.

”Uendelig med tid”. Smak på de ordene…

Har vi det? Ja, vi har vel i grunn det.

Hva vil det innebære? Rom for tilstedeværelse – eller rastløshet? Det gjenstår å se. Vi vet det virkelig ikke.

Så, hvor i h… har vi vært i de siste par ukene uten livstegn?!

Vi har snirklet oss nedover langs norskekysten. I overkant av 400 nm (dvs. 75 mil) er tilbakelagt. Motvind og lite vind, så det blir en del motor. Men det var med jubel & nytelse at vi kunne seile i fin 5 knops fart hele etappen fra Fedje til Bergen. Så gøy!

Vi kan også rapportere om: Ingen sjøsyke hittil for noen av mannskapet. Vi er takknemlige for en så snill start. 🙂

På vei ut av Hjørundfjorden, med kurs for Stadt.

Flaskeposter fra strandhogg & stopp underveis langs norskekysten kommer flytende fortløpende i dagene som kommer, før vi snart legger ut på storhavet i søken etter nytt land.

 

Tirsdag 11. juli, 2017: Vi har kastet loss!

Vi har kastet loss!

Avreise fra Grilstad Marina: Tirsdag 11. juli kl.16.

Champagne, kaffe & kaker ombord før avreise.
Fra venstre: Mimmi Dagrun, båtnabo & venn Guro, Jon Petter, niese Liv, storesøster Karen, venn & medeier Audun, niese Cecilie, Karen Marie og Cecilie & Karen Maries kjæreste Fritz.
Avskjedskos med «bestiser»: Tante Karen, Cecilie, Karen Marie & Fritz
Grilstad Marina, Pir 12. Her har vi bodd & trivdes i 2 år, siden juni 2015
Avskjedskomité. Det var stas å bli vinket av gårde med flagg & god tur-ønskninger fra gode venner & familie. Her er representantene fra tjukkeste slekta. Foran f.v.: Fritz, Cecilie, Karen og Liv. Bak: Ingrid, Karen Marie, Jon Petter og Mimmi Dagrun. I tillegg var venner Ola Hornslien, Audun Sødal, Guro Gjestvang & Ketil Arntsen innom på tampen for å gjøre litt stas på anledningen.

Og nå er vi av sted… 

Flaskepost fra Grilstad Marina – før avreise

Planlagt avreisedato var 18. juni. Faktisk avreisedato ble 11. juli. Det vil si vel 3 uker på overtid.

Jon Petter svor på å la skjegget gro fra planlagt avreisedato til han dro. Her er en illustrasjon på at det tok litt tid.

Utsatt fysisk avreise kan tilskrives en kombinasjon av:

  1. Noen uønskede nykomlinger på lista over gjøremål. Vi har for eksempel måttet bestille opp nytt ror ettersom det ble avdekket tæring på det ”gamle” aluminiumsroret fra 2012. Nytt ror med stålaksling er nå ferdig produsert, og vil bli installert i Norge eller UK underveis.
  2. Tidsoptimisme! Ting tar som kjent lengre tid enn man tror – i alle fall ut i fra våre beregninger! 😉
  3. Vi er ikke alene i Verden, og HURRA for det! Familie & venner stakk innom eller inviterte stadig vekk. Vi har fått oss noen gullstunder vi ikke ville vært foruten.

Noen glimt av saker & ting vi har gjort i hjemmehavn:

Mekking & stell av båt

Vi skal gå på vind- & solenergi! Det krever litt teknologi & forarbeid. Montering av targabøyle til solcellepanelene krevde boring og støping i skroget. Det ”gjør vondt”, men måtte til! (Anders «yngstesønn» (20) hjalp til med installeringen, men lot seg visst ikke feste til lerretet – derav kun skriftlig kredittering.)

Jon Petter støper inn forsterkninger fra innsiden av hekken.
Slik ble resultatet. Merk den vakre targabøylen med solcellepaneler på hekken.

 

 

 

 

 

Sønnen vår, Petter, ominnredet badet på akter styrbord side til våtrom og kott.

 

Svoger So & sønn Petter polerte skrog
Storesøster Karen og nevø Dag skrubbet teakdekk. Jon Petter inspiserer.

Medisinkista om bord

Vår venn og lege Otto tok på seg oppgaven med å sette sammen en medisinkiste. kravspek’en var krevende: Den skal passe til en lengre sjøreise med havstrekk der legehjelp kan være ukesvis unna,  med uspesifisert destinasjon og med kvinner, menn & barn om bord. Otto gjorde en kjempejobb – grundig og kvalitetssikret fra diverse fagmiljø.

Farmasøyt Randi på Vitus Apotek ble også vår helt, da hun loset oss gjennom medisinhandlelista og sørget for at shoppingrunden på Vitus tok 2 timer i stedet for 2 dager…
Vakkert håndarbeid.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det er også kjekt med leger i familien. Kveldskurs i ”håndarbeid for spesielt interesserte” ble ledet på upåklagelig vis av vår svoger & neurokirurg Sozaburo. Det samme gjelder de mange og lange samtaler om grunnleggende førstehjelp og medisinkista om bord med ham og Ingrids storesøster Karen, som er Spes.Med i almennmedisin.

Pakking

Gooood plass under senga i forpiggen.

Båten har ”stått på hodet” i de siste ukene. Her stappes ting inn i alle kriker & kroker – som det heldigvis er mange av. Overraskende nok: Vi er pakket for langtur, og føler vi har bedre plass om bord enn da vi lå til kai på Grilstad!

 

 

 

 

Mediabiblioteket

Storebror Ole Jørgen tok ansvar for å tilse at lillesøster, mor & stefar har ferdignedlastet et helt lite filmbibliotek! Båtnabo & venn Guro har sikret tilsvarende oppbygging av mediabiblioteket med x antall lydbøker. Tipper vi kommer til å sende dem begge en billion takknemlige tanker underveis.

Familie- & vennetid

Og så ble det heldigvis tid til ren & kjær kvalitetstid med familie & venner. Tusen takk, alle sammen! Her er noen eksempler på forberedelser til langtur innenfor ”åpen kategori”:

Mimmi, mamma & barnebarn-tid

Overnatting i lekestua hos Mimmi i Meråker.

Vi fikk med oss diverse familiebursdager vi hadde trodd vi kom til å gå glipp av.

Partyforberedelser i trygge hender hos niese Cecilie og Karen Marie.
Karen Marie og Onkel So klare for fest.
Nevø Dag feiret fødselsdag i Åre. Her representert ved ungdomsbordet; Karen Marie, Liv, Dag, Anders, Fritz & Cecilie.

Søskentid

Karen Marie & største storebror; Ole Jørgen
No mercy for småfrøkener når de har kule storebrødre; skal det disses, så skal det disses!
”Svigerinner” Kari & Karen Marie forbereder båtens minste mannskapsmedlemmer til turen.

Vennetid

For ikke å snakke om alle de gode venner som har stukket innom og gitt en hjelpende hånd & delt en kopp kaffe & god prat.

Stresszzzzzz….

Oppsummert

Takk til alle sammen! Vi ville ikke vært det foruten, og det har gjort det mulig å beholde is i magen og ikke bli sprø av følgende tracket spor i de siste tre ukene:

Sporlogg 18. juni – 10- juli, 2017…

Turforberedelser tar tid & er en del av turen.

GULL VERDT!

Reisens begynnelse

Det er ikke alltid så lett å tidfeste når en reise begynner. Det eneste vi kan si for sikkert er at denne reisen vi er på nå begynte lenge før vi setter seil for å dra på langtur i slutten av juni 2017.

Jon Petter har levd ved og med havet fra barnsben av i Lofoten. Ingrid på sin side vokste opp i Meråker, og hadde vel knapt ofret havet en tanke før hun tok et nybegynnerkurs i havkajakkpadling i midten av 30-åra. Karen Marie – tja, hun har sovet flere netter til havs enn på land hittil i livet, og kan vel dermed sies å overgå både Mamma og Pappa når det gjelder å være sjøvant, sånn relativt sett.

S/Y Viljas faste beboere siden juni i 2015; Jon Petter, Ingrid & Karen Marie.

Overraskende var det vel på begge oss 2 nybakte attpåklattforeldre at vi i 2015 plutselig fikk en idé om å selge hus og flytte inn i båt. Vi tror det kan tilskrives ammetåke og et overskuddsfenomen i fødselspermisjonen. I alle fall; i juni 2015 hentet vi vårt nye hjem, en Bavaria 50 Cruiser 2005-modell, i Brattvåg. Vi døpte henne S/Y Vilja, og seilte henne til hjemmehavnen; Grilstad småbåthavn i Trondheim. Der har vi bodd siden, og lært oss båtlivet å kjenne fra våre ulike ståsted og interesser, men med et felles mål; å bo i båt fordi – og så lenge som – vi har LYST!

Mange har spurt oss i løpet av de senere årene om når vi skal dra på langtur? Og vi har svart som sant har vært; at det å flytte inn i båt har vært en reise i seg selv, og at vi ikke har hatt noe særskilt mål om å legge ut på langtur.

Inntil vi innså at tanken om langtur faktisk hadde blitt til en drøm og et ønske hos oss begge… og samtidig; at det ikke fantes noen reelle hindringer fra å dra allerede nå annet enn våre egne prioriteringer, eller eventuelt mangel på sådanne.

Dette lyset gikk opp for oss i mars, og nå nærmer vi oss avreisen i slutten av juni. To år har gått siden vi flyttet inn i S/Y Vilja. Veien fra idé til handling har altså vært både veldig kort og egentlig ganske lang. Innser vi nå. Men uansett: NÅ DRAR VI!

En uke før avreise står alt på hodet, og listen over gjenstående gjøremål føles simpelthen crazy lang. Men samtidig – vi får gjort utrolig mye hver dag.

For å sitere Jon Petter – nordlending og evig optimist – i en sådan stund:

Det kan fort gå godt!