10.-12. april, 2018: I ”pirathavn” og opp en vulkan på St. Vincent

På tide med litt trim! Seilelivet har lite innbakt trening; det blir Vilja som står for det meste av forflytning, må vi innrømme. Men nå var mål & motivasjon klare for vårt neste hopp til øya St. Vincent: Å klatre opp til kraterkanten på øyas høyeste vulkan, La Soufriere (1178 moh).

Ingrid og Karen Marie speider mot land på den nordligste av de grenadinske øyer: St. Vincent. Vulkanen La Soufriere (1178 moh) i bakgrunnen.

På veien nordover har mange advart oss mot å seile innom St. Vincent. Øya er fattig, og har et rykte på seg for kriminalitet. Men vi er generelt ”skeptiske” til rykter, eller kanskje rettere sagt; bevisste. Gang på gang har vi nemlig fått bekreftet at ryktene har vært basert på enkelthendelser, subjektive opplevelser og tolkning, og der det ene negative enkelttilfellet overskygger alle de hundrevis av positive. Det er ikke dermed sagt at vi ikke har ørene åpne og lytter til andres råd. Men vi er bevisste på at det er forskjell på rykter, selvopplevde erfaringer og fakta. Og vi prøver etter beste evne å oppsøke pålitelige kilder.

St.Vincent ER fattig, og det ER kriminalitet der. Men piloten (seilehåndboka) vår advarte ikke mot å reise dit av den grunn. Noen særegenheter ved bukta Walliabou gjorde at vi valgte oss ut denne som ankringssted: Den er trygg, på tross av at Captain Jack Sparrow har vært her… 😉

For å ta det siste først: Nysgjerrigheten vår ble trigget av å vite at denne lille havna var hovedlokasjon for innspillingen av filmene ”Pirates of the Caribbean” I og II. Ville vi kjenne oss igjen? Å jo da…

Kulisser fra Pirates of the Caribben-filmene står igjen i Walliabou Bay. Litt uventet å kjenne at veggen på det tilsynelatende gamle huset nederst til høyre er laget av isopor og plast!
«The wall of fame» her i buktas lokale pub er like full av stjerner som den hotteste bar i Hollywood. Midt på veggen henger husets stolthet; en signert hilsen fra alle deltakende i Pirates of the Caribbean.

Og så, når det gjelder kriminalitet: Det har vært mer enn ”lekepirater” i Walliabou tidligere. Nettopp her var det flere tilfeller av vold for noen år siden, og endog et drap av en tysk seiler i 2016. Etter dette tok befolkningen selv tak for å ta knekken på utviklingen. De etablerte en såkalt ”association”, der et knippe pålitelige og forhåndsgodkjente folk tar imot seilende og ivaretar sikkerheten i bukta. Det har ikke vært tilfeller av kriminalitet mot seilere her siden.

Her er ”our guy” Donald, representant fra “sikkerhetsnettverket” i Walliabou Bay. Han tok imot oss da vi kom, passet på båt og dingy mens vi tok strandhugg og hjalp oss dessuten med å få tak i en pålitelig og trivelig sjåfør for å komme oss til foten av La Soufriere da vi skulle gå fjelltur. Donald ga etter for kapteinens ustanselige kaffedrikkepress tross diabetes (red.anm. Husk: kaffe i Karibien = sukkerbombe!), og det ble flere kopper akkompagnert av godt prat i løpet av dagene vi var der.

Besøket vårt i Walliabou Bay ble ubetinget positivt, og et av de mest sosiale stoppene på turen. Ikke minst så var det trivelig å bli kjent med lokalbefolkning, og få besøk av barn om bord!

Playdate og vaffelfest om bord på Vilja! Vi ble kjent med drosjesjåfør Alfred, som kjørte oss til La Soufriere. Kvelden i forveien tok han med seg døtrene sine Affie (6) og Alkayla (10) på besøk. Mens barna lekte om bord i båten, tok Alfred med seg Petter og Beni på ”rånetur i bygda”, for å vise dem hva den hadde å by på… Med seg tilbake hadde de tre trivelige damer fra England – Charlie Wild, Linney og Orla. Linney og Orla er nettopp ferdige med medisinstudiet og har noen måneder utveksling/ turnus i St. Vincent. Mamma Charlie er på besøk noen uker for å dele datterens opplevelser. Alt i alt en kjempetrivelig og innholdsrik kveld!

Vulkanbestigning på La Soufriere

Klare for oppstigning av La Soufriere fra ”the leeward side”. Ingrid & Karen Marie sjekker ruta.

Så var det klart for den store styrkeprøven! Turen opp til vulkanen La Soufriere er kjent som en flott tur. Anbefalt rute er å gå den snillere ruten opp fra Atlanterhavssiden i øst og videre ned den brattere og mer ulendte stien på vestsiden (the Leeward side). Men vi lå for anker på vestsiden kun 45 minutters kjøring fra foten av fjellet, men hele tre timers kjøretur unna startpunktet på østsida. Vi visste at med vårt 3-årige turfølge så trengte vi flest mulige kjølige morgentimer til å gjøre unna den røffeste oppstigningen. Så vi valgte å satse på at kondisen holdt, og gikk for den tøffeste ruta. Klokka 7 ble vi hentet, klokka 8 var vi i gang.

Vi var kanskje de eneste som gikk fjellturen opp La Soufriere fra vestsiden den dagen, men vi var langt fra alene til fots i nedre del av ruta. Vi kom nemlig midt i morgenrushet for bøndene som skulle på jobb i de frodige fjellsidene til La Soufriere. Hovedvekst som dyrkes: cannabis.(!)

Fjellsidene opp langs La Soufriere er frodige, og gunstige for jordbruk. Hovedvekst som dyrkes er marijuana! Visstnok lar politiet cannabis-bøndene være i fred. De vet at alternativet er å sende mange allerede fattige jordbruksfamilier inn i enda verre fattigdom. Politiet slår heller hardere ned på langerne av narkotikaen i tettstedene. Det er vanskelig for oss å stille seg til doms, vi som kommer fra rike Norge, med sitt solide ”samfunnssikkerhetsnett”.

Vakre, eksotiske omgivelser. Første kilometer gikk langs karibiske strender, mens de neste 6 kilometrene og om lag 900 høydemeter gikk gjennom regnskog til kraterkanten.

Vi møter Emmanuel og Harry, gir litt førstehjelp og får turfølge som takk  

Og så gikk vi inn i regnskogen. Etter bare noen hundre meter møtte vi plutselig på noen unge menn med machete. Den ene blødde fra hånden. Det viste seg at de var ute og sanket yam (en slags rot som de koker som potet), og så hadde den ene vært uheldig med macheten. Vi tok fram førstehjelpsutstyret vårt og Jon Petter forbandt såret. De takket, og så vinket vi farvel. Men så, etter noen minutter, så kom de samme to gutta løpende etter oss, og sa de ville følge oss opp fjellet. Den ene hadde gått turen med faren sin da han var 10 år gammel, mens den andre aldri hadde vært til topps før. Vi fikk følge hele veien av Emmanuel og Harry. Snakker om trivelig takk! 🙂

Turgruppa utvidet med to trivelige fyrer som slo følge; Emmanuel og Harry. Himmelen åpnet seg, slik den gjerne plutselig gjør i Karibien, og vi søkte tilflukt under noen røtter og lianer. Karen Marie skjønte ikke hvorfor vi er så skvetne for ”litt” regn?!
En liten kilometer gjennom raviner utgravd av regnvann i regntiden.
Så begynte oppstigningen. Våre egenutnevnte guider, Emmanuel og Harry, viser vei.
Utsikt fra fjellsiden, ut over Det Karibiske hav.
Videre oppover. Karen Marie har gått i dvale. Petter utøver brannmannsløft med lillesøster over skuldrene. Det ble gutta som fikk seg heftig treningsøkt i varmen, og bar ”vesleprinsessen” i bratte bakker opp fjellet. Hederlig innsats!

Høydemåleren på klokka mi viste 900 moh da vi nådde opp til kraterkanten. Det blåste skikkelig friskt & vi fikk tåke, så vi droppet å gå rundt vulkankrateret til høyeste punkt på andre siden. Ordentlig blåsbortvær, men skydekket lettet et øyeblikk og ga oss et glimt av kraterets frodige, grønne indre. Det kommer litt varm damp fra grunnen. Forrige utbrudd var i 1979. Men ingenting større på gang akkurat nå, så vidt vi kunne se! 😉

På kraterkanten av vulkanen La Soufriere! Det var faktisk ganske kaldt i nær tusen meters høyde i kuling. Så hatten av for Harry (i midten) som ser så cool ut (i ikke-bokstavelig forstand) i baris.
Og så skulle vi ned igjen.
Frodig fjelltur I – å gå gjennom regnskog er ikke akkurat som å traske mellom lyng og dvergbjørk i norske fjell. Hver sin sjarm!
Rast. Som kjent; uten mat & drikke duger helter ikke.
Beni disket opp med hjemmelaget chili i matpakka. Nam! Glemt er brødskive med brunost; er man på fjelltur i utlandet, så er man på fjellet i utlandet.
Denne dama lå til lading på diverse unge sterke menns skuldre på vei opp, og var Energizer Bunny på vei ned. Smart!
Frodig fjelltur II.
Storebror og Lillesøster

Guavaplukking i tretoppene. Det karibiske alternativet til mer lavthengende tyttebær på fjellturer i Norge.
Igjen møtte vi bøndene ved foten av vulkanen, på vei hjem etter endt arbeidsdag i marijuana-plantasjene. Denne bonden kom vi i prat med, og han slo følge med oss siste strekket. En får utvidet perspektivet når en hører om hverdagen deres. Denne karen hadde for øvrig 17 barn med 12 kvinner. Vi bøyer oss i støvet…
Lita jente på tur i stort landskap.

Så tok vi farvel med turfølget vårt; Emmanuel, Harry og bonden vi møtte på vei ned (og som vi dessverre ikke husker navnet til). Veldig ålreit at de ble en del av vulkanturopplevelsen vår.

Nede på stranda igjen klokka 16, etter 8 timers tur. Vi legger La Soufriere bak oss.
På vei hjem etter endt arbeidsdag.
Vel nede og tid for litt tursnacks: Nøtteknekking av selvplukkede mandler.

Siste dag i Walliabou

Et innblikk i dagboknotatene til Ingrid, en grytidlig morgen i Walliabou Bay, den 12.04.2018:

”Etter Atlanterhavskryssingen har det skjedd en endring i meg; fra å være generelt litt ”glasset halvtomt” nedover Europakysten, til nå å heller se at glasset er halvfullt og vel så det. Jeg vet ikke hvilken bryter som er slått over i den mentale koblingsboksen, men nyter at det er slik. En skal kjenne meg rimelig godt for å vite at bak et strålende smil ligger det en del gråvær. Jeg selv hater vel mer enn noen de grå skyene som jeg ikke greier å blåse vekk, og som gjør livet mer komplekst enn det behøver å være. Uansett – i flere måneder nå har jeg stort sett både våknet og lagt meg til sol både ute og inne. Hurra!

Og hvordan kan en annet enn å kjenne at en er heldig? I skrivende stund sitter jeg i cockpiten med en kopp kaffe og laptop’en. Lyset har både det kjølige i seg fra natten og det varme fra sola som nyss har stått opp.  Jeg ser utover havet. Fiskerne i sine små robåter gikk nettopp ut fra land like ved og ror utover. Til venstre ser jeg land med bugnende palmetrær og regnskog, og den lille havna Walliabou der første Pirates of the Caribbean ble filmet. Inne sover flokken min, og har det godt. Og her har jeg en liten stund for meg selv – til å sortere tanker, og til å enda en morgen kjenne meg takknemlig for å få leve litt annerledes en stund og oppleve ting jeg ikke visste fantes. Hver dag skjer det ting som jeg vet utvider horisonten og gir perspektiv. Jeg vet ikke akkurat hva denne turen gjør med meg og mine. Men jeg er sikker på at den vil sette spor. Og jeg tror det er et positivt fotavtrykk.” 

Seilbåter for anker i Walliabou Bay. Vilja skimtes bakerst, midt i bildet.
Båtens mest iherdige fisker fanger ”løvefisk” til dagens middag

Enda flere lekekompiser på besøk om bord

Vi fikk noen svømmende gjester om bord på lek & formiddagsmat før vi seilte fra Walliabou Bay.

Lunch break med ny kompis som svømte innom med familien sin.
Farvel til besøk, og med det også farvel til St. Vincent og Grenadinene.

Vi seilte videre nordover til neste land i nord; St. Lucia, der vi skulle plukke opp bestilte deler til kaputt watermaker og generator. Etter uker med ferie, så skal det jobbes nå! Jobben(e) ble mer omfattende enn vi hadde ant… Vi har nemlig tatt en avgjørelse. Men den historien får vi ta i neste flaskepost.

 

 

 

6.-10. april, 2018: Vi øyhopper videre i Grenadinene: Canouan og Bequia

St. Vincent og Grenadinene består av mer enn 32 øyer og såkalte ”cays”. Vi hadde hittil stoppet ved Union Island, Tobago Cays og Mayreau. Øyene Canouan, Mustique, Bequia og St. Vincent stod på ønskelista på seileruta videre nordover.

Beni og Petter

6.-7. april: En kort stopp i Canouan

Vi nøyet oss med én overnatting på øya Canouan. Vi var kritiske til øya i utgangspunktet; Den er delvis leaset/ kjøpt opp av rike utenlandske investorer, med storslåtte golfbaner, luksusresorts og luksusmarina. Lokalbefolkningen har ikke tilgang til store deler av sin egen øy. Vi valgte å passere luksusmarinaen, og heller ligge for anker i Charlestown Bay, der lokalbefolkningen bor. Byen vi kom til var røff og nedslitt, men med trivelige folk som tok oss vel imot. Dessverre glemte vi kameraet om bord, så stoppen blir bare dokumentert med et litt intetsigende distansebilde…

Charlestown Bay på øya Conouan.

Mustique måtte passeres, og Mick Jagger fikk være i fred.

Mustique stod på ønskelista til i alle fall et par av crewet. Dette er øya for de rike og berømte. Blant annet har Mick Jagger ”hytta” si her. 😉 Det koster flere hundrelapper bare for å få legge seg til ei buoye her (hvilket du må hvis du vil i land), og i perioder når de mest berømte er på landstedene sine er mye merket ”ingen adgang”. Disse finurlighetene reduserte interessen for øya hos enkelte av oss (les: Jon Petter og Beni), mens andre (les: Ingrid & Petter) vel ble litt starstruck og nysgjerrige.

Til syvende og sist ble det vinden som tok avgjørelsen; den blåste i helt feil retning, og vi syntes ikke det var verdt å bruke dagen med å krysse fram og tilbake for å nå fram til Mustique. Vi lot Mick Jagger & venner være i fred, og seilte videre nordover til Bequia.

Cool crew. :;-) Petter bak rattet.

7.-10. april: Bequia – ”The Island of Wooden Boats and Iron Men”

Vi hadde hørt mye bra om Bequia, så en stopp her var et must. At hovedhavnebyen Princess Margaret Bay er sjarmerende sier vi oss enige i, med en mix av kreolsk og reggae særpreg og mange trivelige kaféer og småbutikker.

For oss var imidlertid det som ga stedet sjel og særpreg aller mest knyttet til det vi lærte om hvalfangst- og båtbyggetradisjoner.

Bequia – øya der hvalfangsttradisjonene er en del av øyas stolthet og identitet.
De tradisjonelle små seilbåtene ligger side om side med de mer moderne. Å jakte på hval med disse små farkostene og bevæpnet med håndharpun fortoner seg som et eller annet mellom galskap og heltemot.

Vandretur til Friendship Bay, hvalfangstmennenes base og bukt

Vi tok oss en søndagstur over til bukta Friendship Bay på den andre siden av øya, kun en times gange fra Princess Margaret Bay. Her var (og er, i den grad det fremdeles fanges en hval enkelte år) det hvalfangerne tok inn hvalene etter fangst for videre slakt og fordeling. Et hvalfangstmuseum er å finne i denne bukta. Den var stengt, men vi fikk tittet inn i utendørsutstillingen med båter, våpen og enkel info, så vi følte utbyttet av besøket var godt berget.

Norge har jo selv lange hvalfangsttradisjoner. Dermed var det med interesse, men dog også noe beskjemmelse, at vi lærte om hvordan norsk hvalfangstindustri hadde etablert seg utenfor Grenada på 1920-tallet og tatt et innhugg i regionens hvalbestand (nær 200 hvaler tatt i løpet av to sesonger) som hadde ringvikrninger i flere tiår etterpå. Uttaket hadde vært langt fra bærekraftig. Bestanden avtok, og med den også den lokale fangsten med bruk av lokale fangstmetoder. Bequia holdt imidlertid tradisjonen hardnakket i hevd tross en periode med fangst på nær nullnivå. De har den dag i dag rett til å fange hval med bruk av gammel fangstmetode (dog til forbitrelse for Greenpeace).

Mer om hvalfangstradisjonene på Bequia kan for eksempel leses her: http://roadsandkingdoms.com/2017/the-last-whalers-of-the-caribbean/

eller her: https://www.outsideonline.com/1903356/whale-hunters

Petter & Jon Petter på stranda i Friendship Bay.

Karen Marie finner stadig nye skatter, også her i Friendship Bay, Bequia.

Båtmodellbygging- et kunsthåndverk med tradisjoner

På Bequia har de også stolte båtbyggetradisjoner, og største båt som ble bygget her var en 170 fots skonnert. Men det er ikke alltid størrelsen som betyr noe;  Bequia er også kjent for sine båtmodellbyggerier, der kravet til kvalitet og håndtverk er høyt. Vi hadde stor glede av å avlegge et par av disse et besøk, og dessuten få omvisning av en av veteranene selv ved Bequia Maritime Museum.

Trivelig og interessant omvisning ved øyas maritime museum, i følge med grunnleggeren Sargeant (modellbåtbyggeren) og hans datter. Sergeant kunne stolt vise fram avisartikler fra da han personlig tok imot Dronning Elisabeth på øya og overrakte henne en tro kopi i miniatyr av et av hennes stolte dronningskip.

Rolige dager i Bequia. På tide med litt trening!

Det ble rolige, fine dager i Bequia.

Dovendyr

Men nå trenger vi litt fysiske utfordringer! Vulkanen Le Soufriere ligger og ulmer på neste øy i nord; St. Vincent. Vi har tenkt oss til fots opp de vel tusen metrene til kraterkanten for å ta titt nedi. På tide å kaste loss!

 

 

3.-6. april, 2018: Trivelige Mayreau, der vi nesssten kjøpte oss ei tomt!

Vi dro til øya Mayreau, like vest for Tobago Cays. Uten forventninger, og bare fordi Beni dagen i forveien hadde møtt en tysk dame på Tobago Cays som bodde der i noen måneder og hadde snakket varmt om stedet. Med andre ord – vi hadde ikke peiling. Null forventninger er gjerne et bra utgangspunkt: Mayreau ble den øya vi har trivdes best på hittil i Karibien. (og i skrivende stund, to måneder senere når vi har sagt farvel til Karibien for denne gang, så ble faktisk Mayreau vår favorittøy i det Karibien vi rakk å oppleve.)

Solnedgang i det Karibiske hav. Salt Whistle Bay på Mayreau. Foto: Petter Slungaard Kristensen

Mayreau har ”alt”, spør du oss. En vakker karibisk øy med utsikt mot Tobago Cays, krystallblått hav og vakre strender, spennende snorklesteder med koraller og fargerikt fiskeliv, lite turisme, en imøtekommende og inkluderende lokalbefolkning og et community center ledet av en driftig dame som får ting til å skje i lokalsamfunnet. For oss bød den dessuten på et møte med et trivelig seilepar fra Lillesand, Eli og Øystein, og nær anskaffelse av felles strandtomt i Karibien!

Deilig å ta en dukkert i varmen i Salt Whistle Bay.

En liten gåtur over øya, fra Salt Whistle Bay på vestsiden til Saline Bay på østsiden.

Det er ikke størrelsen som teller. Eller i dette tilfellet: Smått er godt! Mayreau er den minste av de befolkede øyene i landet St. Vincent og Grenadinene, med under 4 km2 areal og om lag 270 innbyggere. De fleste av innbyggerne bor i øyas eneste landsby; Old Wall Village i Saline Bay. Det går en asfaltert vei tvers over øya fra nord til sørvest; fra Salt Whistle Bay (der vi lå for anker de første par dagene), opp en 1 km lang bakke, og videre ned til Saline Bay.

Opp bakken fra Salt Whistle Bay.

Vi tok turen over i grundig & godt 3-åringtempo. Og du Verden, så mye fint vi fant! På toppen av bakken lå en tipptopp lekeplass, en gammel kirke med historie og den lokale Community centre med et koselig lite barnebibliotek. Rundt omkring i landsbyen var det laget flere små kaféer/ vannhull. Mange barn å møte, og både unge og gamle stoppet og hilste på. ”Needless to say, but we say it anyway”: We liked it here!

Utsikt fra toppen av bakken mot ”picture perfect” Tobago Cays, der vi hadde vært dagene i forveien.
Saline Bay, Mayreau
Old Wall Village på Mayreau.

Karen Marie slår av en prat med barna i nabolaget på hjemveien.

Fascinerende fin og flunkende ny lekeplass. Og trivelige store barn som passer på de små, Karen Marie inkludert.
På samfunnshuset, der vi fant mange gamle, gode barnebøker å lese i. (Kjekt for oss lesehester at så mange av de karibiske landene er engelsktalende!)
Et lite ”frampeik”: Neste dag kom vi tilbake og deltok på filmkveld der det var visning av Jungelboken. Underveis fikk vi alle utdelt filmsnacks i form av små brødskiver med tunfisk og popcorn i kremmerhus. Ordentlig kinokveld med andre ord!
Enda en lesestund på biblioteket, etter filmkveld.

Tja, kanskje en tomt på Mayreau kunne vært noe?!

Etter et par netter i Salt Whistle Bay seilte vi til andre siden av øya, for å teste ut bukta på nordøstsiden.
Godt med go’klem med go’venner: Karen Marie og Beni.

Siste natt på Mayreau la vi oss for anker i Windward Bay, på vestsiden av øya.

Valget var ikke tilfeldig. Der lå nemlig også våre nye venner; Eli og Øystein fra Lillesand. Vi hadde hatt et par trivelige kvelder i lag med dem i Salt Whistle Bay. I samtalene med dem kunne de fortelle om et møte med en eldre dame på øya, som hadde endt i tilbud om å kjøpe 10 måls tomt med egen strandlinje på østsida av øya til 30 tusen kroner(!). God kjemi og fritt tankespinn ledet sakte, men sikkert fram til at idéen om å ha en felles tomt med utsikt til Tobago Cays kanskje ikke ville være så dumt, og i verste fall neppe noen større ulempe? Vi møttes til ”tomtebefaring”.

Uforglemmelig trivelig møte og eventyr med Eli og Øystein fra Lillesand. Disse ville vi gjerne være framtidige naboer med i Mayreau!
Rød pil peker mot en fin flekk på jorda… som nesten ble vår!

Innen vi tok farvel dagen etter, så ga vi hverandre et håndtrykk på at om tomta virkelig var til salgs til prisen som hadde blitt sagt, så var vi sammen om å anskaffe tomt. Eli og Øystein skulle bli igjen lengre på øya og ta seg av det praktiske med kjøpet.  Det var med go’følelse og litt sommerfugler i magen at vi seilte fra Mayreau. Men før vi forlot den, tok vi oss god til til litt mer utforskning av drømmeøya vår også under vannlinjen.

Tomtebefaring under vann

Petter, Ingrid, Eli og Øystein tok en felles snorkletur på østsida av øya, utenfor L’Ance Beadeau. Konklusjon: Den undersjøiske ”hagen” utenfor ”tomta vår” var så absolutt godkjent!

Yikes! Men denne er faktisk helt ufarlig. Mon tro om haien Petter møtte på samme dag var det samme?!…
Petter tok seg en morgentur og kom hjem med fangst. Han hadde for øvrig hatt en om lag 2 meter lang hai svømmende rundt seg der han snorklet omkring!!!
Båten gror ned raskt i dette varme farvannet. Gutta tar jevne økter med skrubben og sørger for at Vilja ser anstendig ut.
Og etter en arbeidsøkt, så er det ikke måte på egenbelønning… 😉
Kapteinen fører logg.

Vi seiler videre  igjen

Og så dro vi altså videre nordover i Grenadinene. Vi er fremdeles i sørenden av øyparadiset. I Mayreau fant vi Paradis. Kanskje har vi kjøpt oss tomt her?

Hva venter foran oss?!

Etterord – om kjøp av drømmetomta

Noen dager etter avreise fra Mayreau fikk vi en trivelig, om enn litt skuffet epost fra Eli og Øystein. Tomteprisen hadde vist seg å være 300 000 kroner, ikke 30 000. Dermed ble inngangsbilletten og risikoen høyere enn noen av oss var villige til å ta. Tomtedrømmen vår forble – ja, nettopp en drøm. Og minnet om kreativ tankegymnastikk som ga en felles opplevelse og en god historie med nye venner. Vi håper å møte Eli og Øystein der framme på et Verdenshav eller kanskje hjemme i Norge en gang i framtiden…

 

31. mars – 3. april, 2018: Påske blant skilpadder og korallrev i Grenadinene

Landet St. Vincent og Grenadinene består av 32 små og store øyer. Variasjonen og ulikheten i hver øy sitt unike særpreg gir oss øyhoppere en følelse av å reise fra land til land. 9 av øyene er bebodd. Her finner en steder for enhver smak; fra urbant til uberørt, fra styrtrikdom til fattigdom, fra flate sandøyer på korallrev til vulkanøyer med mer enn 1000 meter høye vulkaner som stiger opp fra havet. St. Vincent og Grenadinene kan tilby det meste og beste av det Karibien har å by på.

I dette øyriket opplever vi rett som det er store skilpadder som svømmer rundt båten vår når vi ligger for anker. (foto: Petter Slungaard Kristensen)

Vi begynte fra sør og seilte oss nordover, og ”plukket” øy etter øy. Målet var å feire påskedager i vakre Tobago Cays.

Innsjekk og Easterval på «urbane» Union Island

På turen dit stakk vi innom den sydligste øya i øyriket; Union Island. Vi ble der bare en natt, men fikk sjekket inn som seg hør og bør (det vil si tatt den obligatoriske runden med innregistrering ved immigrasjonskontoret og tollvesenet). Samtidig fikk vi oss en smak av den årlige Easterval-festivalen. Gutta boys hev seg med på den månedlige ”Full Moon Party” på stranda, som ryktet forteller var en høydare.

Klare for strandhugg i Clifton på Union Island.

Ingrid med øret klistret inn til datamaskinen, for å få med seg siste nytt fra Norge.

Etter en ukes tid utenfor dekning, fikk vi igjen linket oss opp mot den store verdensveven fra Union Island. Ingrid stakk seg unna i et hjørne av en bar og fikk med spissede ører en chat med familien. De var samlet på hytta på Påskefjellet hjemme i Norge. Det gjør godt å dele tanker og opplevelser med Søster og Mamma. Sukk… Selv om vi befinner oss i en varmere versjon av et påskeparadis, så kjente vi litt på hjemlengsel etter familiekos med norsk påskefjell, vårsol og skiføre.

På vei ut av havna i Clifton passerte vi Happy Island, en menneskeskapt øy ved innseilingen til Clifton der de har bygd en bar og restaurant.
Så ble det Easter Egg Hunt i år også! Påskeharen (les: Storebror) overrasket med å legge ut masse spor rundt omkring på båten i form av gåter som skulle knekkes for å finne fram til selveste gullegget.

Skilpadder og korallrev i Tobago Cays

Så kastet vi anker i Tobago Cays. Her får bildene stort sett tale for seg selv.

Skilpadder i siktet! (foto: Petter Slungaard Kristensen)

Et skilpaddeperspektiv? Fotografen tar en titt OPP  i havkikkerten, for å se hva det er skilpaddene ser i en havkikkert. (foto: Petter Slungaard Kristensen)

(foto: Petter Slungaard Kristensen)
(foto: Petter Slungaard Kristensen)
(foto: Petter Slungaard Kristensen)
(foto: Petter Slungaard Kristensen)
Beni plukket med seg søppelet han fant da han gikk tur på den ene øya, og satte opp et tre med søppelkunst, i ren demonstrasjon mot den forsøpling menneskelig aktivitet fører med seg, selv på disse strengt beskyttede og overvåkede koralløyene.
(foto: Petter Slungaard Kristensen)
(foto: Petter Slungaard Kristensen)
Det finnes større seilbåter enn vår…
(foto: Petter Slungaard Kristensen)
Sløve stunder og søskentid i hengekøya.
Petter & Beni i kveldsduell. (Hvem som ble sjakkmatt vites ikke.)

Farvel til Tobago Cays

Vi lå for anker i kun 2 netter i Tobago Cays. Det var et nydelig sted, men i vår smak rett og slett litt for folksomt! Vi seilte heller videre til naboøya Mayreau. Der skulle vi finne vårt paradis.

Solnedgang over Tobago Cays. (foto: Petter Slungaard Kristensen)

 

 

28. – 31. mars, 2018: Grenadas vestkyst og Carriacou – Kunstutstilling under vann, fiskelykke, surfing og palmeøy

På kunstgalleri under vann – Molinere Underwater Sculpture Park

Vi kastet loss fra Prickley Bay med kurs for en ganske så unik kunstutstilling vi hadde hørt rykter om på vestkysten av Grenada; Molinere Underwater Sculpture Park. Under overflaten, på 4-10 meters dybde, er 68 små og store skulpturer av den britiske skulptøren Jason deCaires Taylor plassert ut og utgjør verdens første undervanns skulpturpark.

Vi kastet anker i nabobukta Dragon Bay, og tok LilleVilja (dingyen vår) det lille stykket bort til nabobukta. Der hoppet vi uti med snorkler og masker, og begynte å utforske hva som befant seg under overflaten. Det vi fant var eiendommelig vakkert.

Glimt av skattene vi fant under havoverflaten i Molinere Underwater Sculpture Park.

Korallrevene utenfor Grenada er skadet og truet, både som følge av ødeleggelsene etter orkanene Ivan (2004) og Emily (2005), samt av menneskelig aktivitet som fiske og undervannssport. Skulpturparken har et miljøfokus med hensyn til bevaring av korallene, i både motivasjon og materialvalg. Kongstanken er at parken skal lede flere dykkere til å oppleve parken, og derigjennom avlaste aktiviteten rundt de naturlige korallrevene. Sementen som er brukt har en lavere ph-verdi enn normalt, og den ru overflaten på skulpturene er tenkt å tiltrekke seg korallvekst med motivasjon om at skulpturene på sikt skal bli tilholdssted for marint liv.

Skulpturen ”Vicissitudes” var skulpturen som i størst grad viste tegn til naturens påvirkning og krefter. Skulpturen består av to sirkler med menneskebarn stående vendt utover. Den største sirkelen bestod opprinnelig av 26 skulpturer, men kun 7 figurer står oppreist i dag. Den minste sirkelen er intakt. Å ta en titt inn i øynene på disse undervannsmenneskene er fascinerende.

Kunstneren har tatt et bevisst valg om å la naturkreftene få utvikle skulpturenes uttrykk. Skader på de opprinnelige strukturene repareres derfor ikke. Vi kan allerede se at skulpturene er i ferd med å gro ned og gli inn i det marine habitatet. Flere skulpturer har knekt eller på annet vis endret seg i forhold det opprinnelige.

En bønn til øvre makter over havoverflaten? Glimt av en kvinne – menneske eller havfrue? – som vi fant under havoverflaten i Molinere Underwater Sculpture Park.
Skulpturen ”The Lost Correspondent”, som ble gjenfunnet under havoverflaten i Molinere Underwater Sculpture Park.

Tjuvfiske på Grenada

Vi innrømmer å ha brutt loven på Grenada, men det var i uvitenhet! Mens Ingrid satt og leste seg opp i piloten (seileguiden) til området, svømte Petter av gårde med harpun i hånd for å se om denne kunne forbedre fiskelykken utover fiskestangas hittil slunkne fangst. Innen han kom tilbake med et fornøyd glis og en barracuda på spydet, hadde vi funnet ut at dåden hans var lyssky… Vi greier likevel ikke å motstå fristelsen til å vise frem fangsten, og håper at Grenadas myndigheter ikke leser vår beskjedne blogg.

Fiskelykken på Vilja har snudd, om enn på ulovlig vis. Petter greide å felle en barracuda, og endelig kunne vi nyte sjølfanget mat til middag. Vi må innrømme at viten om at fangsten innebar et aldri så lite lovbrudd ikke greide å forringe smaksopplevelsen. Nygrillet barracuda smakte knallgodt!

Et spøkelsesskip?

Surfing til Carriacou

Vi seilte videre nordover mot Carriacou. Eller seilte og seilte… I vindstille måtte vi – for første gang siden vi forlot Europa – kjøre for motor. Surferen vår, Beni, fant nye måter å utnytte kombinasjonen lite vind og motorkjøring.

Det gjelder å se mulighetene, og gripe dem! Det er Beni tankevekkende god til. For selv en seilbåt med Volvo Penta 70 hk motor kan brukes til surfing, når havet er kjedelig fritt for naturlige bølger og vind.

Sandy Island vest for Carriacou

Vi har lenge sett fram mot å nå fram til øy- og dykkerparadiset som venter i øyriket Grenadinene. Sørligste øy i det perlekjedet er Carriacou, og tilhører Grenada. Vi fant ankringsplass på vestkysten, utenfor øya Sandy Island. Nydelig!

Sandy Island er i grunn bare en sandbanke, der noen få busker og palmetrær har funnet rotfeste. Midt på øya er det en liten lagune, med friskt krystallklart vann. Det tar et kvarters tid å gå rundt øya, om en går i rusletempo.
Gutta på tur – Petter & Petter. Life ain’t bad.
Krystallklart vann og sandbunn. Vi lå ikke helt alene utenfor Sandy Island, men det kunne vi saktens tåle.

Selv om vi gjerne skulle vært alene, så trøstet vi oss med at det vel på et vis er et kvalitetsstempel å få selskap av de svære båtene; ikke på grunn av båtenes kvalitet i seg selv, men fordi de stiller så godt forberedt. Megayachtene har nemlig et betalt crew som bruker det meste av året på å forberede de korte periodene der eieren velger å mønstre på. Om disse har valgt seg ut dette stedet, så er det sannsynligvis et ålreit sted. Og så får vi heller glede oss med underholdningsverdien i å ha dem ved sin side.

Det var flere enn oss som fant fram til Sandy Island for å kaste ankeret. Blant annet disse to ”småtassene”.

Seilyachten (se til høyre på bildet ovenfor) hadde live musikk og elegant kveldsdans i måneskinnet framme på dekk for sine gjester. Tidlig neste morgen åpnet megayachten (til venstre på bildet) diverse luker og ut kom den ene vannscooteren etter den andre, samt en rimelig fancy motorbåt og diverse sportsutstyr. Crewet stiller alt opp klart på rekke og rad, før eierne selv kommer ut og gjør hva enn de har lyst på.

Uansett – alle har vi det bra på Sandy Island. Medbragte leker er ikke essensielt på ei vakker palmeøy!

Kokospalmetreklatring. Jon Petter fant en slags teknikk. Karen Marie også…
Solnedgang over Sandy Island. Nydelig

Kveldsbesøk ombord

Å ligge på svai kan være sosialt om en vil! Vi fikk trivelig besøk av to amerikanske par – Mary and Fred, Janelle and Eric -som kom roende over fra nabobåten i dingyen sin. Disse 4 er vante til seiling på ”The Great Lakes” nord i USA. Nå leide de en katamaran i 10 dager for å nyte varmere farvann her i Grenadinene. Det ble vafler og engasjert prat. Vi fikk for øvrig vite at de er lidenskapelige salsadansere. Vi undrer oss over hvorfor vi ikke spilte opp til dans, vi også?! Fillern… Jaja, en må huske å gripe mulighetene som byr seg.

God Påske!

Neste morgen var vi tidlig oppe. Det er Påskeaften, og vi skal få med oss Easterval-festivalen på øya noen få nautiske mil nordenfor oss. Den tilhører et annet land: St. Vincent and the Grenadines, here we come!

Hopp i Havet & God Påske! (Vi er uforskammet påskebrune, men viser i solidaritet til nordmenn og sveitsere i nordøst at selv Karibienseilere har vinterhvit hud her og der…)

 

Mars, 2018: Prickley Bay, Grenada (del 2) – Om skattekisten av mennesker vi møtte her

Reisen endrer de reisende. Og om å finne en plass og mening i seilersamfunnet.

En reise blir sjelden slik en ser for seg. Og en såpass lang reise som vår kan gjerne inndeles i mange kapitler med store variasjoner i innhold og stemning. Vi har seilt i 8 måneder nå, og kjenner at en forandring er i ferd med å skje innabords. Det kan nok tilskrives at vi gradvis går over i en hverdag der tidens rolle og leverytmen styres mer av elementene (været) og det som kommer til underveis, og i mindre grad er kunstig styrt og forhåndsprogrammert. Vi har et bevisst ønske om – og rom for – tilstedeværelse, og et mer ”hands on” og mindre fremmedgjort liv. Hverdagen er verdibasert rett og slett. Selvfølgelig går vi fremdeles oss stadig inn i gamle spor og tuller det til med for eksempel jag etter noe som ikke egentlig er jakten verdig, eller kanskje ikke engang fordrer jakt? Men like fullt – vi kjenner at noe er i endring. I denne endringsprosessen, så kan møtet med mennesker på veien som har gjenkjennbare eller annerledes og nye perspektiv gjøre sjelsettende inntrykk.

Prickley Bay vil bli stående i Ingrids bok som havnen der hver båt inneholdt et skattekammer av mennesker og historier. Det er mange langturseilere i denne havna, og mange velger å ligger for anker her lenge. Da jeg la ut på langtur, så var det med en forventning om at lokalbefolkningen i landene dit jeg kom ville gjøre inntrykk. Få tanker og forventninger var forbundet med andre seilere vi skulle møte på vår vei. Derfor er jeg simpelthen tatt litt på senga – og desto mer fascinert og takknemlig – over ”seilersamfunnet” og menneskene vi blir kjent med i det.

Seilersamfunnet – med havet som vårt felles kontinent

Seilersamfunnet av langtids-/ langturseilere er et særeget, lite samfunn; vi er ikke ”vanlige” turister på et midlertidig avbrekk fra hverdagen på jakt etter komprimerte opplevelser. Ei heller er vi en integrert del av lokalbefolkningen dit vi kommer. Vi er en egen flokk av forskjellige typer trekkfugler fra alle verdens land, som tar hverdagen med oss og møtes der vi midlertidig finner hvile i et fremmed farvann. Det kan føles som at havet er vårt felles kontinent, og oss imellom er vi i en slags nøytral sone. Alle har vi fellesnevneren i det å ha tatt valget å leve med og på havet. Og alle har vi tatt et farvel med fysisk nærhet til venner og familie hjemme mens vi gjør det. Og som følge av det siste, så er vi desto mer åpne for å knytte vennskapsbånd med menneskene vi møter på vår vei og danne små, temporære og bokstavelig talt bevegelige samfunn.

 

Mennesker vi møtte i Prickley Bay – et inntrykk som sitter i hjerte og sinn

Det er vanskelig å si om det var Prickley Bay som hadde ekstra høy konsentrasjon av interessante, reflekterte og delende mennesker, eller om vi var ekstra mottakelige og åpne da vi var der. Resultatet ble uansett det samme; hver dag stod vi opp uten forventninger til noe særskilt, og hver kveld la vi oss fylt opp av inntrykk og fascinasjon over ett eller flere mennesker vi hadde møtt i løpet av dagen. 

Noen av disse menneskene tilbragte vi mange, lange stunder med. Mens andre gjorde uutslettelig inntrykk bare i løpet av noen få minutter. Noen sitter jeg i ettertid og leser livsbiografien til og håper å møte igjen et sted her ute på det blå kontinentet…

Mange kunne nevnes, men vi tror mye kan sies med disse få utvalgte.

 

Paret Ingrid og Roman som seiler båten Quest.

Ingrid og Roman på vei til byn, etter å ha stukket innom for en prat over ripa.

Møtet med disse rommet mye, og både paret og båten (ja, faktisk!) deres gjør inntrykk. Ingrid er fra den Dominikanske Republikk og Roman er fra Sveits. Sammen har de seilt rundt og rundtomkring jorda i 28 år. Roman er stor og kraftig, med en stoisk ro og utpreget fortellerglede. Når han forteller en historie, så gir han lytteren tid til å kjenne etter… Ingrid er en gnistrende og hjertevarm dame. Hun har en egen evne til å prate med Karen Marie som om de to var jevnaldrende tenåringer. Det sier seg selv at vi ble sjarmert av ei dame som inviterer en sandete treåring opp i sengen sin, danderer divaseng med masse hodeputer til henne, setter på en kul film og serverer den unge damen krydderkake og cola med isbiter i sengen!

S/V Quest. (foto: yachtpale.com)

Og så var det hjemmet deres, Quest: Det er en nydelig 58 fots seilbåt, custom made og det har åpenbart ikke vært spart på noe. Men båten har en mørk historie, som antagelig best kan leses på diverse nettsider. Se for eksempel: https://www.nytimes.com/2011/02/23/world/africa/23pirates.html . Eventuelt boken ”Voyage into hell (…)” av Steven Siguaw. Overskriften om historien før Roman og Ingrid kjøpte henne er at denne seilbåten var åsted for et av moderne tids mest tragiske piratangrep på en privat seilbåt. I alt 6 mennesker døde, hvorav alle de fire i båtens mannskap. Roman og Ingrid kjøpte båten for to år siden, etter at den hadde stått på land og forfalt i mange år. De har et bevisst forhold til hele båtens historie og en filosofi om at den beste måten å hedre båtens tidligere eieres minne er å sette deres drømmebåt tilbake i sin opprinnelige stand og seile den. Å restaurere denne båten innebærer blant annet å få reparert skadene etter omlag 150 kulehull… Hele historien vekker tanker. Og det gir en litt rar følelse å sitte i cockpiten med en kopp kaffe, og vite at her ble fire uskyldige seilere slaktet ned for noen år siden.

 

Kvinnen i robåt – vi husket ikke navnet hennes, men mennesket satte sitt avtrykk i sinnet vårt. Det var årene – både de hun hadde levd og de hun holdt i hendene, som gjorde at vi merket oss henne der hun kom roende fra kaia når vi var på vei inn. Og den korte hilsningen over ripa ble til et kvarters prat der vi satt i hver vår dingy og duppet. Hun er 76 år gammel, mannen 80. og sammen har de seilt i over 20 år. Mannen hennes fikk diagnosen Alzheimer i januar, og nå er hun i nådeløst tempo i ferd med å miste ham. En behøver ikke detaljene fra beskrivelsen hun ga av deres hverdag for å skjønne at det er tøft. Å bo i båt oppi det hele kan utenfra virke tungvint i en slik situasjon. Men på spørsmålet jeg stilte henne hvorvidt hun hadde betenkeligheter med å bo i båt så satte hun blikket umiddelbart fast i mitt og sa kontant: «What do you mean? I’m a sailor, honey!» Det føltes som om jeg hadde stilt spørsmål ved hennes identitet.

Styrke og integritet. Folk som er faste i fisken. Sånt sitter!

Anekdote: Jeg hadde epostadressen til denne damen, og sendte henne et hei for å takke for møtet, og be om tillatelse til å publisere bildet av henne på nettsiden. Her er svaret jeg fikk:

«Dear Ingrid:

Since we last met, I am sorry to inform you that my husband has passed away on April 5, 2018.  

I do not mind the picture being shown. Keep your enthusiasm and love of  adventure and live each day with happiness.

Your Friend

Mary Ann on Mighty Sparrow»

 Så dermed, enda en gang – vårt andre kontaktpunkt tok et godt tak i hjertet mitt, slik det hadde gjort første gang også. Og ja, denne seileren – som altså heter Mary Ann og bor på Mighty Sparrow – er jeg så heldig å kunne kalle min venn.

 

Familien Carey fra Adelaide,  Australia. (Foto: https://erinndave.wixsite.com/sailingtoroam/photos)

Familien på 5 fra Australia om bord på Roam. Seilerfamilie med barn på langtur, akkurat som oss. Erin, Dave og gutta deres hadde nettopp begynt på sin 2 årige seileekspedisjon, og kjøpt båten i Grenada. Ideen om å seile hadde de fått ved å se en dokumentar på Youtube om ei jente som seilte jorda rundt alene (”Maidentrip”, av Laura Dekker). Og så hadde de kikket masse mer på youtube, og lært seg å seile rundt hjemtraktene. Huset var leid ut og det meste av ting og tang solgt i ”garasjesalg”. De har 3 gutter i alderen 4–9 år.

Vi møtte dem midt i forventningsfryd iblandet frustrasjonen over uforutsett tids- og pengebruk til diverse tekniske feil og litt oppstartsusikkerhet i hjemmeundervisningen for de to største barna. Selv om deres historie er en annen enn vår, så kjente vi oss igjen i noe av prosessen og tankene de gjorde seg i begynnelsen av en lang reise. Trivelig å utveksle erfaringer, og supertrivelig å ha flere barn om bord.  (Vi kommer til å følge dem på https://erinndave.wixsite.com/sailingtoroam)

 

Foto: Julie Winge. Kilde: http://juliewinge.blogg.no/

Julie Winge og familien hennes. Vi hadde vært i prat med familien; foreldre med to tenåringsbarn på den norske båten som lå for anker like bortom oss. Så møtte vi på moren på internettkafeen i marinaen, og slo av en prat. Julie skilte seg ut, ved å være direkte, litt sånn ”cut the crap”. Et eksempel; i omtalen av skolegang, så sa hun rått og brutalt om seg selv at ”Jeg viste finger’n til hele skolesystemet da jeg var 14, jeg.” (litt fritt sitert, men tror det var omtrent sånn). Alltid når jeg hører folk være så ærlig og usminket, så kjenner jeg en befriende følelse av en hemmende mur som faller inne i meg. Det er så himla greit når folk ikke prøver å fremstå som om de alltid gjør alt riktig!

I alle fall – praten var god, og kunne sluttet der. Julie gikk. Men hun kom tilbake – med en bok i hånden. Nettopp den boken du ser coveret på her. Hun sa at hun hadde noen eksemplarer til overs, og måtte bli kvitt litt ”dau-last” på båten sin. Så dermed fikk vi hennes story, i skriftlig versjon. Hennes handling der og da gjorde inntrykk i seg selv. Og tittelen på boka er så hudløs som den kan bli. Inntrykket av dette møtet har satt seg fast som noe som ”makes a difference” på turen. Den våkne dama og mammaen vi møtte på marinaen i Prickley Bay var til å bli interessert og glad av og i! Og nå leser jeg altså historien hennes. Vanligvis leser jeg sjelden denne typen bøker, men må bare innrømme at jeg nå er midtveis og hekta, og har trøbbel med å legge den fra meg. Forfatteren beskriver livet så direkte og rått at hun tar oss liksom med på livet, valgene og utforbakken. Anbefalt og fengslende lesning!

Julie har forresten en blogg: http://juliewinge.blogg.no/

 

Valgets kval

Så ja, det var noe som skjedde i Prickley Bay. Valget om å snart vende nesen hjemover og legge «havets kontinent» og dets folk bak seg føles plutselig ikke bare riktig eller så åpenbar…

20. – 28. mars, 2018: Første uke i Grenada – litt fiff og fixing, mye fossefallhopping og flax!

Vi seilte nattseilas til Grenada. 90 nautiske mil ble tilbakelagt med lite vind over nesten flatt hav. Fartsrekord ville det uansett ikke bli, så da kunne vi like gjerne ta inn seilene og legge et par unge ”dregger” på slep; det ble morgenbad der ute på det Karibiske hav.

Våre to unge drenger – eller for anledning dregger – på slep. Eldste dreng stupte også uti, bare for å ha det sagt.

Grenada – så ulik Tobago, og fin på sin egen måte

Allerede før vi gikk i land i Grenada forstod vi at her hadde vi kommet til et ganske annerledes land enn det vi kom fra. Det skulle vise seg at bukta der vi kastet anker; Prickley Bay, er et av de mest velstående områdene på øya. De husene vi så omkranse bukta hadde et ”vestlig” moderne preg og var av en frisert standard som vi ikke hadde sett noe i nærheten av på Tobago.

Standarden på denne sydvestspissen av øya er også preget av «midlertidig fastboende» i form av utenlandske studenter. St. George’s University tilbyr nemlig et internasjonalt studieprogram innen medisin. Hvert år begynner et hundretalls studenter fra USA sitt medisinstudie her. Men det kreves mer enn vett i skallen for å ta medisinstudiet i Grenada. Vi fikk vite at prislappen for å studere til ferdig lege her på Grenada er 450 000 USD, det vil si mer enn 3,5 millioner kroner! (Nb. Vi har ikke kontrollert selv om studieavgiften vi fikk vite muntlig er korrekt, så det er en potensiell feilkilde her.) Det er med andre ord mange mennesker med kjøpekraft her, og det gir seg utslag i sortimentet på butikkene i nærområdene. For vår del bidro det til å amerikanisere pantryet (spiskammerset) en liten stund. For Vilja har jo selv en norskamerikaner om bord (Ingrid). Både hun og Petter (som er litt ”miljøskadet” fra oppveksten) ble mer enn litt opprømt over å finne grape jelly og spray cheese i butikkhyllene, og gikk litt bananas på mathandel. Hehe, både mor & bror er fornøyde med å se at Karen Marie nå digger peanut butter & jelly sandwich, og at vi dermed har sørget for nevnte miljøskading av vår utvidede yngste generasjon. 😉

Men Grenada kan by på så innmari mye annet og mer autentisk enn fiff. Landet har en fantastisk fin natur, en dramatisk historie og en lokalbefolkning som på alle vis er imøtekommende og gjestfrie. Selv om vi savnet det Tobago hadde av mer røffere og layback egenart, så beholdt vi våre senkede skuldre også her.

Bukten der vi selv ligger til kai, Prickley Bay, har en kobling til de dramatiske dagene i 1983 (se faktaboksen over). Nærmere bestemt til universitetet med alle de amerikanske medisinstudentene. Skru tiden tilbake til slutten på 70-tallet og tidlig 80-tallet: Amerikanerne hadde lenge fulgt med stigende uro og misbilligelse den lille øya Grenadas blomstrende sosialisme og båndene som de knyttet til andre stater som amerikanerne selv ikke akkurat var på godfot med, som for eksempel Cuba og Sovjetunionen. En kan vel hevde at de ventet på en anledning til å sette en stopper for dette obsternasige lille øyriket som var under påvirkning av det de utvilsomt mente var ”dårlige venner”. Da urolighetene braket løs i 1983, så brukte President Reagan nettopp evakuering av de 650 amerikanske medisinstudentene i Grenada som begrunnelse for å invadere landet, slippe bomber og sende inn tusenvis av soldater i løpet av noen ødeleggende uker i 1983. Etter å ha herjet i noen uker, så trakk de seg ut igjen, og etterlot til andre å rydde opp etter seg. Men en kan vel si at misjonen var oppnådd; Sosialistisk styre ble felt, og det ble satt en effektiv stopper på Grenadas flørt og vennskapsbygging med ”dårlig selskap”.

Sightseeing i hovedstaden St George’s

Young Street – ikke ”en nydelig handlegate”, men med mange små overraskende gullkorn bakenfor dørene. (Foto: Petter Slungaard Kristensen)

Guideboka vår kunne fortelle at Grenadas hovedstad St. George’s er en av de mest pittoreske byene i hele Karibien. Vi som ikke har vært i hele Karibien kan ikke akkurat vurdere det, men blåst av noen bane over byens angivelige billeskjønnhet ble vi ikke. Likevel – at byen har sjel og bredspektret personlighet, det sier vi oss enige i. Vi koset oss med å tusle rundt i kryddermarkedet og den gamle handlegata der vi tok turen innom særegne, små butikker, en miniatyr sjokoladefabrikk og -museum og ikke minst Grenadas nasjonalmuseum.

Vilja vår fremstår (heldigvis) som en liten modellbåt i forhold til disse. (Foto: Petter Slungaard Kristensen)

Det er en bakkete by, med gamle festningsruiner på ”enhver bakketopp”. I havnens indre basseng ligger de små og fargerike lokale båtene, og utgjør en sterk kontrast til de mange store superyachtene som ligger til kai like bortenfor. Det mangler ikke på vitnesbyrd om fremmede ”gjester” som tar seg til rette både i presens og preteritum.

Guideboka vår kunne fortelle at Grenadas hovedstad St. George’s er en av de mest pittoreske byene i hele Karibien. Vi som ikke har vært i hele Karibien kan ikke akkurat vurdere det, men må innrømme vi ikke ble blåst av noen bane over byens angivelige billedskjønnhet. Men at byen har sjel og bredspektret personlighet, det sier vi oss enige i. Vi trivdes, og synes absolutt at byen er verdt et besøk.
En av høydarene på byturen var Grenada Chocolate Company. Her lærte vi om sjokoladeproduksjon hele veien fra kakaobønner fram til nydelige sjokoladefristelser. Alt samlet i et lite lokale. Til å trives i.
Nivået på vår viten om sjokolade fikk seg et aldri så lite kunnskapsløft! Vi tar dere med på ”oppturen” mot sjoko-nirvana.
Til venstre: Fort George ligger delvis i ruiner, og minner om amerikanernes bombing av fortet i 1983. Øverst til høyre: St. Andrew’s Presbyterian Kirk – uten tak og kirkerom etter orkanen Ivan’s herjinger. Nederst til venstre: Et av flere bygg i byen uten tak. Vanskelig å vite om det er menneskers eller naturens krefter som har vært ødeleggende?
En minneplakett, en klar beskjed i graffiti og en murvegg pepret med kulehull på Fort George vitner om dramaet som utspant seg her. Mot denne veggen på Fort George ble statsminister Maurice Bishop og hans kjæreste, samt syv andre regjeringsmedlemmer henrettet uten rettergang under et opprør i 1983. Ordren ble sannsynligvis gitt av egne partikolleger, selv om det aldri ble avklart eksakt hvem. Den karismatiske – og av folket avholdte – Bishop skal ettersigende ha sagt da han ble bedt om å snu seg med ansiktet mot veggen for å skytes; ”I wish to face front”, for å se sine drapsmenn i øynene. Liket til Bishop ble aldri funnet. (Se mer om det som skjedde i faktaboksen om Grenadas historie, tidligere i denne flaskeposten.)
Med lys i siktet – Utsyn fra inne i bunkersen ved Fort George. (Foto: Petter Slungaard Kristensen)

Teknisk stopp i Grenada

Storseildraget røk underveis til Grenada, og måtte repareres mens vi lå i havn. Aldri så galt at det ikke var godt for noe: Vi fikk tatt en sjekk og forsterking av hele storseilet. Og så fikk Petter lufta seg litt.

Petter tok lufteturen opp i masta for å hente ned storseildraget. Selv denne fyren, som trives mer enn snittet godt i høyden, gjorde seg et par alvorstanker på hvordan det ville føles å måtte ta manøveren i vind og grov sjø. Alt i alt er vi takknemlige for å ha fått ordnet på seil og drag inne i rolige Prickley Bay.

Exploring the interior

Beniboy, som vi kaller ham når han er i sitt Ess J, realiserte tanken om å dra på ”wildcamping” (som han selv kalte det). Det vil si utforske regnskogen og overnatte under åpen himmel. Ikke så lite modig, synes jeg (les: Ingrid), ved tanken på at regnskogen er et ganske så fremmed habitat for oss fjellfolk fra Norge og de sveitsiske Alper! Mine bekymringer er jo da primært det ukjente levende liv som lever der inne. Grenada har ettersigende ingen farlige rovdyr eller giftige slanger eller edderkopper, men noen giftige tusenben og kvelerslanger kan visstnok forvolde en del ubehageligheter. Om det regner (som det jo gjerne gjør iblant i en regnskog), og du har lagt deg under feil type tre, så kan du risikere å våkne opp med blemmer og stygt utslett på grunn av at blad og grener er så giftige. For ikke å snakke om den giftige røyk den samme typen tre forvolder hvis du tenner opp bål med den. Og så var det myggen da – hvordan er den der inne? Ja, i det hele tatt; En må bryte noen barrierer for å gjøre det Beni gjorde. Og det gjorde han – hvilket er tøft og inspirerende!

Beni ”wildcampet” i Grenadas regnskog. Han hadde det visst RÅBRA! Vanligvis tar han knapt bilder, men denne gangen tok han faktisk noen ganske få til ære for bloggen vår, som vi her får lov til å dele.

Turen gikk i området mellom Mount Carmel og Mount St. Margaret (som 7 Sisters Waterfall renner ned fra). Gjennom den tetteste skogen fulgte han elveleiene. (Beni fikk vite i ettertid av lokalbefolkningen at i elvene kan det være slanger – ugiftige, men dog…) Av livsvisdom fra turen oppsummerte han følgende: ”Going new ways takes longer, but you get a deeper experience than if you just follow somebody elses path.” På sin ferd langs elva kom Beni i snakk med kvinner som vasket klær i elven og menn som la ut palmeblad og nett for å fange småkreps i den. Han observerte også forsøplingen av elven. Men for det meste nøt han vakker og vill natur alene. Han hadde maten medbragt, og til snacks plukket han bananer, kokosnøtter og kakaobønner.

Med seg hadde han satelittelefonen vår. Så om dere som følger oss på kartet lurer på om Vilja har begitt seg inn i landet, så har dere forklaringen her.

Vandring i regnskogen og fossefallhopping

Utsikt over frodige Grenada. (Foto: Petter Slungaard Kristensen)

Beni dro ”wildcamping” på lørdag, mens vi tok en dagstur inn i landet på søndag. Det er mye å velge i om en vil utforske Grenada. Av menneskeskapte ting verdt å oppleve er krydderplantasjer, kakaoplantasje med sjokoladefabrikk, gamle ”Estates” og slavekvarter fra kolonitiden, romdestilleri, vedens første undervanns skulpturpark, bare for å nevne noen. Videre er det et mangfold av naturlige underverk, både under vann med rike korallrev for dykking og snorkling, og på land i øyas vakre, frodige natur med fjell og mange flotte fossefall.

Rainforest walk. (Foto: Petter Slungaard Kristensen)

Når en reiser så lenge som vi gjør, så må en prioritere hva en har aller mest lyst til, både av hensyn til budsjett, tid og metningspunktet for inntrykk. Vårt valg på Grenada var å få oss en dagstur inn i landet og opp i høyden. Med mål om å nå inn til fossefallene ”De syv søstre”, fikk vi både sett oss litt rundt på kjøreturen dit, og deretter en fin vandretur i frodig terreng. Og sannelig fikk vi oss en overraskelse underveis, der Benis sti tilfeldigvis krysset vår inne ved fossefallet! Dermed fikk vi en felles turopplevelse, og gutta fikk seg et delt adrenalinkick med hopping ned fem av de syv fossefallene. Senere på dagen fikk vi oss alle – gjennom Petters viderverdigheter  – en lærepenge som vi heldigvis slapp å betale for med annet enn 60 kroner…  (mer om det etter hvert).

Mange små kompiser å hilse på langs stien. (Foto: Petter Slungaard Kristensen)
Stien inn til fossefallene The 7 Sisters. Betegnelsen ”frodig” må måles på en utvidet skala. (Foto: Petter Slungaard Kristensen)
Innimellom her gjemmer det seg også et bevegelig, lite vesen. Kan du se den? (Foto: Petter Slungaard Kristensen)
Se hvem vi fant! Beni dukket opp fra intet da vi kom fram til Seven Sisters. Så dermed var teamet samlet, og gutta boys klatret opp til toppen av de syv fossefallene, for deretter å fossefallhoppe ned igjen.

Petter og Beni og ”en fossende søster” i fritt fall!

Annandale Waterfalls og lærepenge på billigsalg – takk og pris!

Gutta ble hekta på fossefallhopping etter moroa ned De 7 søstrene. Og allerede på hjemturen dukket det opp en ny mulighet da vi passerte Annandale Waterfalls. På parkeringsplassen ble vi møtt av en ivrig fyr som het John, men som insisterte på å bli kalt Mr. Supersplash. Hans konsept var å ta seg betalt 30 kroner for å hoppe fra toppen av fossen, et fossefall på 12 meter. Vi hadde imidlertid ”et enda bedre forslag”: Vi kunne betale 60 kroner hvis han tok med seg Petter opp til toppen og lot ham hoppe. Mr. Supersplash nølte litt først, men så lot han seg overbevise og sa ja med et glis. Jon Petter var skeptisk og Ingrid nervøs da de to gikk av sted mot toppen. Det så kjempehøyt ut!

Mr. Supersplash pekte ut hvor riktig og eneste landingspunkt i bassenget nedenfor var, og så hoppet han. Vi som så på stusset litt over hvorfor han hadde foroverlente ben og ikke inntok ”blyanten”? Så hoppet Petter, i perfekt blyantpositur…

Det var en lettere sjokkert Petter som like etterpå reiste seg opp i bassenget nedenfor – med vann kun opp til brystkassa! Føttene hadde slått bæng ned i bånn etter 12 meters fall i ”blyant-positur” med kun 1,5 meters vanndybde demping. Det viste seg at Mr. Supersplash hadde fortalt om steiner som måtte unngås til høyre og venstre i bassenget, men ikke sagt noe om at det tilsynelatende store bassenget kun var en sølepytt! Herregud, det kunne gått så ufattelig ille. Men det gikk bra, og Petter kom fra det med kun litt vondt i et kne og en ankel. Vi er rett og slett ydmyke og veldig takknemlige for å ha fått en lærepenge vi slapp å betale for. Eller rettere sagt – Mamma Ingrid punget vel ut med de 60 kronene da… Lærdommen får være at en ALLTID må undersøke bunnforholdene selv når en gjør et slikt hopp, eller i hvert fall ikke overlate vurderingen til andre folk med mindre man stoler på deres vurderingsevne 100 prosent.

Mr. Supersplash og vi. På bildet er vi i en lettere tilstand av himmelfallenhet og lykke over å ha sluppet fra det med et tross alt vel gjennomført 12-meters hopp og litt bedre vett banket inn i skallen på oss alle til framtidige utsvevelser.

Avslutningsvis – et mer overfladisk symptom på endringene som er i gjære 

Vi kan rapportere om at vi omsider begynner å legge noen norske tradisjoner midlertidig på hylla, som for eksempel brunost og kaviar på brødskiva. Nå er vi HER og får heller finne ut hva de spiser i Karibien. Brunost egner seg dessuten særs dårlig til lange frokoster i 30 varmegrader…

Farvel til brunost. Vi er foreløpig usikre på hva som inntar tilsvarende markedsposisjon på frokostbordet.

Før vi seiler videre…

Vi ble liggende for anker i Prickley Bay i en uke. Det kapittelet vil bli stående i Ingrids bok som havnen der hver båt inneholdt et skattekammer av mennesker og historier. Mer om dette i neste flaskepost…

 

18. februar – 19. mars, 2018: En hel måned i Tobago!

Landkjenning i Tobago, og et lite tilbakeblikk fra reisen over Det Store Blå

Å krysse et Verdenshav gikk kjappere enn Advent! Tante Karen hadde utstyrt Karen Marie med Adventskalender til å sukre opp dagene litt under den lange ferden over Atlanteren. Etter 15 døgn gjenstår masse godis – til det som skal vise seg å bli turens hittil lengste strandhugg i Tobago forut…

Vi ankom Tobago den 18. februar, etter vel 15 døgn på åpent hav. Viljas mannskap for Atlanterhavskryssingen bestod, foruten Viljas faste trekløver, av Guro, Ingrid Ann og Beni. (Litt mer om disse på siden om Påmønstret mannskap her.) For Viljas faste trekløver, så hadde turen over et Verdenshav vært en reise i Utopia: Blått hav så langt øyet kan se dag etter dag. Hver dag med blanke ark og et begrenset antall påvirkningsfaktorer utenfra, men desto flere idéer innenfra som dukker opp og former dagene. Det kan skrives artikler om slikt – og det har faktisk Ingrid gjort! Vi får se om den finner veien fram til noen innholdsrike sider i et magasin der hjemme i Norge.

Stemningen som yret i vårt lille samfunn om bord da vi så land var langt fra ensartet. De spente over følelsesregisterets motpoler: Vemod over at ekspedisjonen over Det Store Blå var over. Lettelse blant – og på vegne av – de sjøsjuke for at nå skulle endelig alle igjen bli ”seg selv” med appetitt på mat og livet generelt. Det ble meditasjon, mat og en frisk dukkert.  Samt mye ”Aaah og Oooh” ved synet av den frodige øya dekket av tett regnskog, med små hus som kloret seg fast til de skogdekte åssidene og vitnet om menneskers stahet.

Glimt fra første døgn i Tobago.

Hello Tobago!

Vår opplevelse av Tobago er ei øy som fremdeles er lite turistifisert, foruten når store cruieskip dumper en menneskelast i havnen i Scarborough for noen stakkede timer noen dager i uken. Menneskene er gjestfrie og imøtekommende, og vi følte oss trygge. Levestandarden virket ålreit, til gjengjeld var prisnivået ikke langt unna norske forhold. Tempoet er mer layback enn hjemme i Norge. Vi ble litt overrasket over at lokalbefolkningen er nesten utelukkende svarte (se faktaboks).  Jeg vet ikke helt hva jeg forventet på det punktet, men at slavehandelen som ble avskaffet på slutten av 1800-tallet hadde satt så til de grader preg på demografien visste vi ikke. Vi har nå lært at 6 millioner slaver ble importert til Karibien fra Afrika i sin tid. Til sammenligning er tilsvarende tall for USA ”kun” 400 000. Så da er det antagelig ikke så overraskende likevel.

Tobago vil for alltid stå som vårt første møte med Karibien. Og uten å helt kunne beskrive hva vi egentlig forventet, så ble vi positivt overrasket! Forventninger eller ei – vi kunne uansett ikke forberedt oss på introen Ingrid fikk til denne øya! Bare vent og se…

”Broken English” – Hæ?!

Engelsk er offisielt språk på Tobago, men i praksis er hverdagsspråket såkalt ”Broken English”. Dette er engelsk med en kreolsk vri og et touch av fransk. Resultat: Man skjønner stort sett ingen ting med mindre de bevisst går over til ”skoleengelsk” av hensyn til oss.

Det sier seg dermed selv at om en uvitende går ut i det tobagiske samfunn uten egentlig å ha peiling på hva slags språk som snakkes der, så er det duket for forvirring. I en sådan fase av livet bør kommunikasjon som potensielt innebærer avgjørelser av betydning bero. Dette viste Ingrid med sin struttende selvtillit innen engelsk liten ydmykhet for. Så da går det som det gikk…

Unik souvenir fra Tobago: Hestehalen min!

Turens hittil beste historie på språkforvirringssiden førte til ”an unforgettable moment” på vår andre dag i Scarborough på Tobago.

Først et vennlig råd til deg som leser dette: Følgende skal du IKKE si til frisøren på engelsk når du kun ønsker å stusse tuppene: ”Only cut the ends. I want to keep the ponytail.”.

Dette har Ingrid nemlig prøvd ut. Og før hun rakk å reagere, så tok frisøren tak i hestehalen hennes, og KLIPPET DEN RETT AV! Hvorpå han bød den fram med hånden og sa ”So you want to keep it?”

Tilbakeblikk fra frisørbesøket i Tobago, og før/etter-bilder. Ok, det var ikke akkurat en hårmanke som gikk tapt. Men Ingrid hadde næret et håp om at kvasten på ”før”-bildet hadde en forlenget framtid… Jaja, why make plans when you can Just Do It!?

Med total hakeslepp, og vel vitende om at ”Dette er det jo ikke noe å gjøre med…”, så tok Ingrid innover seg realitetene om sitt tapte hårspareprosjekt med et lettere hysterisk kniseutbrudd. Karen Marie, som satt i fanget, tok hendene for munnen og utbrøt ”He cut it short!”.

Hårklippen tok 3 minutter (inkludert 2 ekstra klipp med saksa for å kutte over panneluggen…), og kostet 10 kroner. Og det som er så himla forbløffende er at det faktisk ikke ble så aller verst. Dermed kan vi ikke direkte si at å gå til frisøren i Tobago ikke anbefales. Men det kan komme innmari godt med å ta med en god porsjon fleksibilitet i den mentale bagasjen.

Om beleste barn og overlegne nordboere

Vi har oppsøkt biblioteker på hele ferden vår hit. Disse er gjerne små oaser i nabolag, og om det ser slitent ut utenpå, så er det alltid eventyr å finne innenfor hver bokperm. Vi stakk innom barnebiblioteket på øyas lille hovedstad Scarborough, og kom til vår overraskelse inn i det fineste barnebiblioteket vi noensinne har vært i! Det hadde vi ikke forventet, i en karibisk småby med skarve 25 000 innbyggere. Anbefales sterkt til alle som er der med barn og ungdom.

Og så fikk vi oss enda en oppvekker mens vi var der; Alle barn og voksne hilser høflig når de passerer! Små barn i 3-4 årsalderen sier på refleks ”Hello, how are you today?” Først ble jeg smilende forbløffet. Og etterhvert skjønte vi at dette er en viktig del av kulturen. En SKAL hilse, om en så passerer en ukjent på gata. Om en yngre passerer en eldre uten å hilse, så vanker det en reprimande. Og om jevngamle passerer uten et nikk og et hei, så signaliserer det overlegenhet. Snedige greier, og kjekt å være klar over. Vi oss i hardtrening for å løfte blikket litt mer, og i det minste respondere på tiltale. Herregud, vi nordboere er bra overlegne!

Scarborough var en underlig hovedstad, uten de helt store attraksjonene bortsett fra en fin grønn oase med botanisk have og det fine biblioteket like ved. Etter 3 døgn der seilte vi sørvestover på søken etter ei god uthavn.

Seiling rundt sørkysten av Tobago

Happy sailors!

Vi fikk oss et par dagseilaser. Sola skinte og vinden blåste akkurat riktig til at vi fikk perfekte seileforhold. Og ettersom vi rundet en øy, så fikk vi prøvd oss med seilføring for vind fra diverse retninger. Til tider friskt, til tider slow, hele tiden gøy.

Kule kvinnfolk i kuling krysser Verdenshav – iført favorittulla produsert av et annet kult kvinnfolk.:-) Dette bildet ble tatt i heder av Kari Traa, som holdt oss lune på diverse nattevakter og iblant på dagtid over Atlanteren. Så dermed måtte det bli photoshoot av fenomenet, selv om klimaet ikke lenger tilsier behov for ull.
Kuleste vordende kvinnfolk: Karen Marie ville ikke være snauere. Hun fant fram favorittulla si for photoshoot, hun også; Polarn O Pyret kosedrakta fra Tanta Karen.

Det blåste mye der ute på havet, så Mount Irvine Bay viste seg etter en natt å være for urolig. Å komme seg på land viste seg umulig. Vi fant til slutt roen utenfor Crown Point på sørvestspissen av øya. Der ble vi faktisk liggende i hele 2,5 uker! Ikke fordi det var verdens vakreste sted, men fordi vi hadde det godt der, og fordi det til tider var eneste sted på hele øya der det var mulig å komme seg i land på grunn av urolig sjø.

Regnvær = sightseeingvær

I tillegg til mye bølger, så hadde vi regnværsdager i Tobago. Lokalbefolkningen kunne fortelle at begge disse forholdene er uvanlig på denne tiden av året, som normalt er tørke- og finværsperioden. Ordene ”climate change” går igjen også her, slik det har gjort mange ganger tidligere på vår ferd.

Aldri så galt at det ikke er godt for noe. Regnvær ble utnyttet til sightseeing.

Sightseeing til steder vi ikke visste vi ville til. Fabelaktig uforberedt gjeng, men vi fikk faktisk litt innblikk i og overblikk over Tobago, ikke minst takket være vår godmodige, godt voksne taxisjåfør.

Neste dag regnet det søren meg igjen! De aller iherdigste badenymfene lot seg ikke skremme fra vann og strand, men Ingrid & Ingrid bestemte seg for å innta landejorda ytterligere. Tanken på litt trim trigget også etter mye tid om bord. Vi la ut på en kombinert kunst-, sightseeing- & trimtur, og besøkte kunstmuseet Kimme Museum en mil unna, med taxi dit og vandring hjem.

Den tyske kunstneren og skulptøren Luise Kimme (1939 – 2013) levde store deler av sitt voksne liv delt mellom Tyskland og Tobago. Vi hadde ærlig talt aldri hørt om Kimme før, men var skjønt begge enige i ettertid om at museet og kunsten var vel verdt et besøk. Og dessuten – deilig med trimtur på veien hjem!

Det var deilig med trim på hjemveien og å få ”rørt litt på flesket”.  Jeg snakker da for egen regning med hensyn til sistnevnte uttrykk. Ingrid Ann, som slett ikke hadde flesk i utgangpunktet engang, har vel tapt flere kilo fra en ukjent reserve etter ukesvis med sjøsjuke. Desto mer pris satte hun på å kjenne at kroppen fungerte med fast grunn under føttene.  Vi fikk oss dessuten en god skravletur!

Innimellom sol, regn og varme var det god tid til hverdagsliv.

Atlanterhavsseilere mønstrer av

Så mønstret Guro og Ingrid Ann av den 25/2, og Beni dro av gårde på backpacking to dager senere. Tenke seg til, vi fikk 6 uker i lag om bord. Tusen hjertelig takk for kapittelet vi skrev sammen i livshistorien vår om den første gangen vi krysset et Verdenshav i en liten seilbåt.

Guro og Ingrid Ann dro hjem til vinterNorge. Beni dro på backpacking, og fant drømmebølgen i Mount Irvine Bay og et trivelig hostel i Pleasant Prospect. Vi har forresten en avtale med denne trivelige fyren om at han øyhopper videre med oss, men tar strandhugg og backpacker når han & vi føler for det.

Og så plutselig var vi bare kjernetrekløveret igjen om bord på Vilja. Litt rart, men også godt. Etter å ha hengt sammen med venner & familie døgnet rundt i 3,5 måneder, så ser vi fram til litt tid for oss selv også.

Trekløveret alene. Det føles mer enn nok å bare være til.

”Det er meget for lite av ingenting på altfor manges program” – Piet Hein

Bading i solnedgang. Fint!

Det er nesten vanskelig å gjenskape hva vi gjorde i løpet av de neste dagene i alenetilværelsen vi hadde utenfor Crown Point. Og mye får være udokumentert også, ettersom Ingrids mobil (les: kamera) kreperte i varmen. Men vi kan fortelle at det gjorde godt å bare la dagene flyte, og nøt å gjøre hva vi enn hadde lyst til til enhver tid.

Store Bay i Crown Point på Tobago, vårt hjem i 2,5 uker. Ikke så aller verst ”tomt”!

Et håndfast spor etter ukene på Tobago er Karen Maries nyvundne trygghet og iver etter å lære seg å svømme. Vi badet i behagelig kjølende vann mange ganger om dagen, og det trentes iherdig på å få taket på svømmeteknikken. Det ville jo unektelig vært kjempekjekt om vår vesle matros kunne svømme. Og så har vi voksne begynt å trene litt, med økende antall daglige runder rundt båten. Nå skal det innrømmes at Ingrid ved et par anledninger har avkortet sin trimtur med litt febrilsk svømmestil, som følge av plutselige haisommer-tanker som slår inn i hodet fra det blå. Bare tull såklart. Det er visst behov for litt psykisk trim også der i gården…

Vi leide kajakker en dag. Det ble kanskje i overkant nært vannet da Jon Petter tippet rundt mens veslefrøken sov i fanget. Men da var det bare å ta seg over til Mamma og finne et tørt fang. Det gikk finfint, det også.
Vi kan ikke hevde at vi ikke lar oss påvirke av våre omgivelser. Det tok snaue 2 uker i Karibien før vår yngste matros hadde konvertert til rastafletter.

High5! Artikkel skrevet og levert. Men vil den selge?!

Og så gjorde Ingrid noe hun har hatt lyst til lenge, nemlig å skrive en artikkel om turen. Notatskriving underveis på Atlanterhavskryssingen ble sammenfattet i tekst og bilder, og et dokument med tittelen ”Atlanterhavskryssing med en 3-åring – en reise i Utopia” ble sendt til diverse tidsskrifter. Vi håper på å få napp! Ønsket er å dele erfaringer og tanker vi har gjort oss underveis, til inspirasjon og hjelp for andre som drømmer om langtur. Det er dessuten ålreit å sette egne ord på det vi vil formidle. Og salg av artikler og bilder kan gi et kjærkomment tilskudd til reisekassa!

Seilervenner

2,5 uker i Crown Point til tross; vi ble ikke kjent med lokalbefolkningen. Det skyldtes mest vår egen innsats, må innrømmes: vi var rett og slett litt i ei boble der vi lå for anker. Noe kan vi også skylde på bølgene, som flere dager hindret oss fra å kunne komme i land om vi så ønsket det. Bølgene fikk imidlertid langdistanseseilere til å samles i denne roligste bukta på øya. Slikt blir det mange spontantbesøk av!  Om vi ikke kommer i land, så er det ikke noe problem å svømme eller ta dinghyene (gummibåtene) mellom hverandres båter. Vi møtte mange trivelige folk fra England, Skottland, Nederland, USA, Danmark, Sverige og flere til. Alle med ulike erfaringer og historier å dele. Noen fikk vi ekstra god kjemi med, og varig vennskap kan vi faktisk muligens ta med oss fra våre dager i Tobago.

Mo & Mattis fra henholdsvis England og Irland, traff oss alle tre midt i hjertet. Vi voksne fant gjenklang i hverandres refleksjoner og interesser. Karen Marie simpelthen smeltet for dem intuitivt, hun også. Vi håper å treffe igjen disse to fine folkene et sted i Verden en gang i framtiden. Nå seilte de videre med sin Jingo, en 32 fots Contessa, til Trinidad. Til høsten settes kursen mot Panamakanalen og Stillehavet. Vi skal følge med dem på bloggen deres: www.thewindisfree.co.uk.

Tobago sies å være mindre turistifisert enn de øvrige karibiske øyene, og vi møtte ikke mange seilbåter. Trinidad og Tobago er de sydligste øyene i Karibien, og mange amerikanere og Atlanterhavskryssere tar ikke turen så langt sør. Men noen er det, og mange er nederlendere. Disse tar nemlig turen om nederlandske Surinam på fastlands Sør-Amerika, og stopper i Tobago på vei nordover Karibien.

Det var mange trivelige nederlandske langdistanseseilere å møte i Crown Point. Vi satte pris på å bli inkludert tross vårt norske flagg.

Vi feiret både bursdag for Casper, ble invitert på formiddagskaffe og cupcakes hos Jacco og Jannie og hadde sosialt drikkeslabberas på stranden med hele gjengen. Alle har ulike erfaringer og reiseplaner, og vi føler oss heldige som får dele litt tid og tanker med dem. Kanskje spenstigste seilerute hittil er Jannie og Jaccos plan om å skulle seile til Tasmania – via Nordvestpassasjen! Slike mennesker må jo bare bli mine forbilder, med tanke på livsfilosofien som står mitt hjerte nært om at

”Det er omveiene og forsinkelsene og sidesporene som beriker ens liv” – sitat Nils Kjær

Vi ble også kjent med nordmenn i løpet av disse dagene, denne gang på land. Anne Foon og Rune Toftemo fra Drammen ferierte på Coco Reef Hotel, der vi benyttet muligheten til å nyte hotellets lagune mot at vi kjøpte mat & piña colada. Når en møter nordmenn midt i en lagune i Tobago, og disse attpåtil viser seg å være særs trivelige – ja, da kan det ikke ende opp i annet enn vafler i solnedgang om bord på Vilja. Skikkelig hyggelig for alle & enhver. Bilder mangler, men jeg benytter anledningen til å dele Annes dokumentasjon av et par hundre andre som badet sammen med oss i lagunen…

Så kom Petter!

Så kom endelig store lillebror Petter, hele veien fra Norge til Tobago. Han fløy via New York, og fikk dermed også et lite gjensyn med våre familievenner i Raae & Bensen-familien hjemme i New Jersey, USA. Vi setter pris på å erfare hvordan denne turen vår lager fine små og store ringer i vannet langt utover de Vilja selv skaper…

Tenk, nå har vi nestyngstesønn og største lillebror i lag med oss på eventyret i mange, mange uker framover!

Hurra, Petter har mønstret på Vilja! Stemningen hos sailingviljas faste trekløver er her illustrert med Karen Maries glis. Vi smiler innvendig & utvendig!

Med Petter fikk vi nye innslag om bord. Plutselig hadde vi en utfordrer om bord med hensyn til fysikk, og guttas konkurranseinstinkt våknet. Konkurranse om hvem som greide å følge ankerkjettingen helt til ankers (50 meter under vann) førte til mye latter, hets og perioder med kronisk dotter i ørene.

Mamma Ingrid & Petter stakk av gårde alene til Sunday School i Buccoo. Søndagsskole høres jo veldig uskyldig ut, men i Buccoo innebærer dette hver søndag en heftig fest med steel drums, dirty dancing & en rigelig aroma av søtlig røyklukt (…) til langt utpå morgenkvisten. Må oppleves. Vi tok lightversjonen og fikk med oss livet fram til midnatt.

Vilt og vakkert langs Tobagos vestkyst

Så kastet vi omsider loss, etter 2,5 uker utenfor Crown Point. Bølgene hadde roet seg ned, og vi ønsket å utforske Tobagos østkyst, der vi hadde hørt rykte om trivelige landsbyer og øde strender.

Castara ble første stopp. Her plukket vi opp vår gode Beni. I løpet av sine to backpackeruker på land fikk han surfet, truffet masse folk og endog gjort seg fortjent til sitt helt eget Tobago-navn: ”Natural High”. For en fyr som er på en åndelig reise, men hiver seg med eller selv initierer altmulig uten promille og med et ekte smil, så synes vi han kler navnet godt! Godt å se ham igjen, og trivelig for hele gjengen å ha hele to unge, fine fyrer som tilfeldigvis begge er 94’ere om bord.

Glimt inn mot Castara Bay. Baren og restauranten nede på stranda drives av et tysk-tobagisk par. Vi unnet oss en kveld ute, med god kreolsk mat og drivende, mektig live steeldrum-musikk. Tøft!
I Castara møtte vi Errol Roachee, offisielt sertifisert turguide, som tok oss med på en ettermiddags- og kveldsvandring i regnskogen. Vi hadde knallflaks med guiden vår; Roachie var virkelig kunnskapsrik og engasjert rundt alt fra øyas historie, kulturen, plante- og dyrelivet. Merutbyttet av å gå i regnskogen med guide vs uten var absolutt verdt prislappen på 150 USD.
Strømnett med ”tilstandsbasert vedlikehold” ala Tobago; så lenge strømnettet leverer, så venter en med vedlikehold… Kan vel holde en bitteliten stund til, her?! Take it easy!

Englishman’s Bay

Etter et par netter i Castara seilte vi videre til Englishman’s Bay, der vi lå for anker i 3 netter. Her fant vi vårt tobagiske paradis.

Solnedgang utenfor Englishman’s Bay.
Fiskere setter garn i solnedgangen utenfor Englishman’s Bay.

Klokka 06:30 neste morgen: Fiskere stakk innom for en kopp kaffe og en prat over ripa. Vi fikk en fin fisk fra dagens fangst; middagen berga!

Vi prøvde også fiskelykken. Foreløpig er det visst bra vi får litt leveranser utenfra…

Det var i løpet av våre dager for anker i Englishman’s Bay at vi fikk de kanskje mest idylliske opplevelsene under vårt måneds opphold i Tobago. Det som skulle til var å bryte ut av vanen og de lettvinte løsningene, og ta grep for å utnytte mulighetene i det særegne og vakre der vi var. Tidlig en morgen erklærte Beni at i dag skulle vi ha en beach breakfast. Det ble ”best breakfast ever”!

Dette ble vårt Paradis. Frokost på stranden med nystekt brød på leirbålet. Neste kveld tok vi middagen på stranden i solnedgangen. Herregud, det var befriende fritt og sinnsroende

Vi fikk oss enda en gullstund dagen etter, da vi gjorde turen til land om kvelden i nær samme ærend; middag på den øde og perfekte sandstranden blant palmer og med regnskogen som bakteppe. Ingen bilder fra den kvelden, men den vil garantert bli husket enda veldig lenge.

Vi forberedte ingredienser til pizza i båten, og tok med oss pikkpakket i land på ettermiddagen. Så tente vi bål av bambusstenger og palmeblad, og laget våre egne calzoner som vi stekte på takke på bålet. Til drikke tok vi bare og plukket kokosnøtter fra trærne og drakk kokosvann. Det skumret og ble etter hvert mørkt. Vi holdt liv i bålet, lå og slumret i sanden under en stjerneklar himmel og med små lysglimt av ildfluer rundt omkring oss. Lyden av det rike fuglelivet fra regnskogen i bakgrunnen, og av havet som slo inn mot land foran oss. Og langt der ute kun ett lys fra topplanterna på Vilja, som viste vei til hjemmet vårt som duvet på havet. Vi satt der lenge, etter hvert uten å veksle ord. Da var det en følelse av fullkommenhet som kom til oss alle.

Siste stopp på Tobago: Charlotteville

Så seilte vi videre nordover til øyas nordligste ”by”; Charlotteville. Ingrid og Karen Marie ble kjent med amerikanske Elizabeth som er gift og har to barn med en Tobager, og har bodd i Tobago i 10 år. Vi ruslet sammen til vakre Pirate’s Bay og der barna lekte og vi mammaene fikk oss en trivelig prat. Kjempeinteressant å høre om hennes hverdagsliv, familieliv og verdivalg. Vi fant flere fellesnevnere i tanker vi gjør oss rundt den livsstil vi bevisst tilbyr barna våre. Disse tilfeldige, berikende møtene med enkeltpersoner på vår vei utgjør den store forskjellen i turen vår der vi får aha!-øyeblikk om hvor både like og ulike vi mennesker er rundt omkring i Verden.

Charlotteville viste seg å være den mest layback og turistfrie versjonen av Tobago. Ingen cruiseskip som dumper gjester i havn her. Befolkningen gir mer eller mindre blaffen i turister. Elizabeth bekreftet at de som bor her ”couldn’t care less” om å tilpasse seg turistene. Charlotteville er en egen ”jurisdiction” på denne lille øya, så når vi seiler hit så må vi først gjennomgå et byråkratisk utsjekk i Scarborough, og så må en sjekk inn og ut igjen på enda mer byråkratisk vis på immigrasjonskontoret og tollvesenet i Charlotteville. Det sies at regelverket beholdes tungvint med hensikt, for å unngå at det blir for mange turister som tar turen hit. Den holdningen er det egentlig litt kult å høre! Så vi gjennomgikk papirmølla med tålmodighet.

Siste kveld i Tobago møtte vi Jonas fra Gøteborg, som med sin landkjenning i Tobago fullførte sin 3 år lange solo jordomseiling. Hans beretning om hvordan han forlot sitt hverdagsliv og dro ut i det ukjente for å finne seg selv ble enda ett av disse berikende menneskemøtene vi er så takknemlige for å få oppleve.

Goodbye for now, Tobago!

Vi valgte altså å begynne med det sørligste landet i Karibien, litt med tanke på at vi da kunne sveipe over hele perlekjedet opp til Cuba i løpet av de par-tre månedene vi har her. Hehe, fint å ha en plan å avvike fra…”Planer skrives i sanden på fjære sjø. ”, er et ofte anvendt visdomsord blant seilere. Vi ble i Tobago i en måned. Videre reiseplaner ligner for øyeblikket mest på en brainstorming av muligheter. Et par-tre mål er skrevet såpass høyt oppe i strandkanten at det skal en springflo til for å skylle dem vekk; Grenada og St. Lucia har merkeverksted for reservedeler som vi trenger. Grenadinene er kjent for å være et fantastisk vakkert sted for dykking. Og så er det Cuba som fascinerer, men den er himla lang unna der opp i nordvest! Vi får se hvor vinden blåser oss…

 

 

 

 

 

16. mars, 2017: Tobago fra et fugleperspektiv

En hilsen fra Viljagjengen, fremdeles i frodige, vakre, avslappede Tobago. Karen Maries storebror Petter har funnet fram til oss, og sannelig hadde han med seg en drone i bagasjen. Her får dere dermed et glimt i fugleperspektiv av oss, og med det indirekte litt av forklaringen på hvorfor vi ikke gjorde unna denne øya i en fart.

(Film: Petter Slungaard Kristensen)

Nå er vi klare for å finne nytt land, og setter kursen nordvestover mot Grenada i kveld (19/3). Flaskepost med flere bilder og historier fra våre dager i Tobago flyter nok i land her på Sailingvilja.no etterhvert. Ship ahoy!

2. februar – 18. februar – Den Store Atlanterhavskryssingen

2.2 – No stress, it’s Cabo Verde

Det tar visst sin tid å komme seg av gårde fra Kapp Verde. Vi  har latt oss påvirke av øygruppas motto; No stress, it’s Cabo Verde. Vi hadde egentlig bestemt oss for å dra i dag, men ting tok sin tid og vi fant ut at vi heller ville dra tidlig i morgen, slik at det er lyst når vi reiser.

Utpå kvelden dro plutselig Jon Petter på land, han hadde et ærend sa han. Vi andre forsto ikke helt, det vil si – Beni forsto, men latet som ingenting. En liten halvtime senere kom Jon Petter tilbake – med en kjempestor sjokoladekake! Han og Beni hadde funnet ut at det var både Valentines day og morsdag mens vi var ute på havet, så de hadde fått laget en kake med teksten: We love you, ladies! For å si det mildt, det ble tatt svært godt i mot av den kvinnelige delen av mannskapet.

Så gikk vi alle tidlig til køys, for i morgen SKAL vi dra!

 

Ingrid SM, Karen Marie, Ingrid B og Guro gleder seg til å smake på kaka

 


3.2 – Den stor dagen!

Det var en rar stemning rundt frokostbordet. Nå ville vi av gårde! Vi lagde en liten video hvor vi gjettet på hvor lang tid det ville ta, og postet denne på Facebook før vi dro.


Vi utfordret også andre til å gjette på dette. I skrivende stund aner jeg ikke hvordan videoen ble mottatt, men vi håper på mange svar!

12:15 tok vi løs etter å ha fylt tanken med diesel, og med god hjelp av havstrømmen hadde vi fin fart forbi Santo Antão og rett vest! Vi kjente at nå kom varmen, det holdt faktisk med piratbukse og t-skjorte!

Det var ganske spesielt å se Kapp Verde forsvinne i det fjerne, og vi tenkte – hva i alle dager er det vi driver med?! Skal vi være ute på det store havet i opp mot tre uker i en bitteliten båt!?! (Altså, som tidligere nevnt synes jeg denne båten er stor, men i den store sammenheng er den bitteliten!)

Vi holder en veldig god fart og på de første 24 timene seiler vi rundt 170 nautiske mil! Om vi holder denne farten så er det jeg som ligger best an til å vinne den interne konkurransen…

Jeg går på min første nattevakt med stor andektighet. Den enorme stjernehimmelen. Det enorme havet. Så mye vann. Så liten båt. Og i 7 knops fart suser vi gjennom natten.



3.2 – Alle disse valg som må tas

Jeg sov lenge. Egentlig sover jeg lenge hver dag, det er ganske digg å slippe å forholde seg til vekkerklokken. Jeg har vakt 4 timer i døgnet, ellers kan jeg gjøre nesten som jeg vil. Og jeg liker å sove lenge. Karen Marie har lånt meg lugaren sin, og den har et lite vindu ut i cockpit. Som regel når jeg våkner sitter det noen der og småprater, og jeg ligger nedi lugaren min og lytter. Det er faktisk ganske koselig. Men om jeg somler altfor mye kommer Karen Marie og vekker meg. Så sitter vi der inne og småpludrer litt og tar noen avgjørende valg. Truse med Elsa og Anna? Eller Olaf? Hvilken kjole? En dag ble vi enige om å ha på oss like kjoler. Til Karen Maries skuffelse hadde jeg bare svarte truser, og ingen rosa slik som henne, og hennes truser passa jo ikke til meg. Beskjeden var tydelig – jeg måtte skaffe meg noen rosa truser!


Karen Marie og jeg diskuterer dagens outfit
Karen Marie lånte meg en av capsene sine da min grønne blåste på havet.



4.2 Breakfast nap

Det er ganske utrolig hvor mye vi sover. Greit at vi har vakt til litt ulike tider av døgnet, men i praksis har vi bare fire timer i døgnet vi må gjøre noe! Allikevel sover og sover vi. Det er nok noe med den kontinuerlige gyngingen, og det faktum at kroppen egentlig jobber hele tiden med stabilisering. Men vi er altså en gjeng murmeldyr. Begrepet Breakfast nap ble tidlig innført. Man kan vel sove frokost når man kan sove middag? Og om man er trøtt og har anledning – hvorfor ikke? Breakfast nap’en kan tas der en føler for det. I cockpit, på gulvet eller de noe mer tradisjonelle valgene som sofa og køye.

I tillegg legger vi oss veldig tidlig. I skrivende øyeblikk er klokken 19:30 og det er bare jeg og Beni, som har vakt, som fortsatt er oppe. Og jeg skal legge meg nå. Jeg har tross alt vært våken i over 10 timer uten å ta en eneste blund!

 


5.2 Endelig bikini-føre!

Jeg våkner av at jeg hører Jon Petter si at i dag var det shorts-vær! Så jeg trekker på meg bikini og sommerskjørt og klatrer opp i cockpit. Det var helt klart bikini-føre. Jeg hadde vakt fra 12-16, og satt på bakerste benk og fulgte med på kursen, speidet litt etter andre båter, leste en bok og sola meg. Jeg tenkte at bedre enn dette kan jeg ikke ha det! Jeg burde nok også tenkt «jeg må ha på meg solkrem». Vinterblek norsk hud uten solkrem møter tropisk sol er lik kokt hummer.

I dag har vi også hatt vaskedag. Denne luksusskuta har nemlig dusj med varmt vann! Heldigvis er badet akkurat stort nok til at man får satt skikkelig sjøbein, for vi har fortsatt ganske store bølger og seiler med bare forseilet (vi har vinden nesten rett bakfra), så til tider ruller det ganske mye! Overraskende nok kom jeg meg fra denne seansen uten et eneste blåmerke! Karen Marie valgte å bade og trakk frem sitt sammenleggbare badekar. Vi fylte det med passe mye vann, og mens hun sitter der krenger plutselig båten så kraftig at nesten alt vannet renner ut! Karen Marie tok dette med fatning, det finnes jo mere vann i springen!


6.2 – Hvorfor flyr flygefisk?

Hver morgen kan vi plukke en 4-5 flygefisk på dekk. Flygefisker er rare skapninger. De har vinger, men er ikke særlig flinke til å fly. Ikke høyt i alle fall. I flokker farer de opp og ned av bølgedaler, omtrent en meter over vannoverflaten. Så hvorfor har de vinger når de ikke kan fly bedre? Kanskje for å kunne flykte raskere? Og så lurer jeg på hvordan de kommer seg opp på båten, den er jo ganske høy, og om de bare er aktive om natta – siden det ikke kommer noen om dagen?


I dag fant Jon Petter ut at han skulle finne ut om disse fiskene var no tess å spise. De er ganske små, maks 15 cm lange så vi måtte samle alle vi fant for å få nok kjøtt. Jeg lurte litt på hvordan han skulle tilberede de, da han forsvant ned i båten. Og så – vips hadde han laget flygefiskekaker! Og det var akkurat nok til en til hver, et upåklagelig lite mellommåltid – og vi kan fastslå at flygefisk er en ypperlig matfisk! Det tar bare litt tid å renske de….

 

Ingrid B nyter Jon Petters flyvefiskekake

 

7.2 – I dag så vi en båt!

Av alle pussige ting som skjer og ikke skjer her ute, så havnet vi på kollisjonskurs med Gregorius 5 i dag! Og det er ganske godt gjort med tanke på hvor stort dette havet er. Det ble stor ståhei ombord, og vi hang over rekka for å få et bekreftende blikk av dette mystiske flytende  – vi er ikke alene! Jon Petter og Beni ropte de opp på vhf’en for å si hei og ønske god tur videre. Sånn som faller helt naturlig når man møter en vilt fremmet langt uti ødemarka!

(Til info: Mor, vi holdt ikke på å krasje med Gregorius 5 altså, vi endret kurs i god tid!)

Gregorius 5 på vei til Egypt med korn


Etterpå hadde vi vaffelfest. Siden vi holder på med noe så merkelig som å krysse et verdenshav i en liten båt, føltes det å spise vafler til middag som en helt normal ting å gjøre. På turen så langt har vi plukket opp diverse eksotiske varer som kunne passe på vafler, men noen ting står nok til Dovre faller – bringebærsyltetøy smaker mye bedre på vafler enn kaktus-syltetøy!

Jon Petter lager vafler til crew’et

 

Karen Marie synes vafler til middag var en strålende idé!



8.2 – Kuling og bikini

Som de nordboere vi er, og i allfall for meg som begynte med seiling i Finnmark, henger kuling og seiling gjerne sammen med ullgenser, vindjakke og lue. Definitivt ikke bikini. Det betyr derimot ikke at kuling og bikini ikke passer sammen! I dag fikk vi sjansen til å teste dette – og se bare hvor lykkelig Ingrid SM er! I 6-7 knops fart forseres bølgene og livet leker.

Happy seilerske!

 


9.2 – Nattevakt

Jeg har tidligere nevnt at jeg elsker nattevakter. Jeg har vel også nevnt at jeg liker å sove lenge. Disse to tingene er i grunnen uforenelige. Den tyngste vakta er fra 00:00 til 04:00. Da Ingrid B kom og vekket meg fem på tolv hadde jeg sovet tre timer og var mest motivert for å dra tilbake til drømmeland. Men det kunne jeg jo ikke. Jeg drar, av gammel nattevakt-vane, på meg ullundertøy, fleecejakke, skjerf, seilebukse og -jakke. Jeg vurderer votter og lue, men kommer på at jeg er i tropene og der bruker man vel ikke denslags.

Jeg innser fort at jeg har tatt litt hardt i. Natta er like mild som en strålende sommerdag i Finnmark, og like mørk som svarteste mørketiden. Dette finner jeg egentlig ganske forvirrende – varmt og mørkt samtidig?!? Men det er det altså her. Så jeg skreller av meg noen lag med klær og legger meg på ryggen i cockpit og studerer den enorme kuppelen av stjerner over meg. Forsøker å finne igjen de stjernene jeg lærte meg på forrige nattevakt. Jeg studerer morilden som glitrer i kjølvannet vårt. Vinden blåser jevnt fra øst, farten er fin, eneste lydene jeg hører er fra bølgene – og jeg kommer på hvorfor jeg elsker nattevakter.


10.2 – I alle dager..!

Man skulle kanskje tro at når man har vært sammen med de samme folka på en såpass liten båt i så lang tid så har rutinene satt seg og det skjer ikke så mye overraskende. At det går jevnt og trutt slag i slag med vakter og måltider. I natt hadde jeg ikke nattevakt, men våkna allikevel fordi jeg måtte tisse. Så jeg sjangler meg ut av lugaren og må blunke noen ganger før jeg forstår hva det er jeg ser. Klokka er ca midt på natta og Beni og Jon Petter gjør yoga! Jeg går inn på toalettet og lurer på som jeg så riktig eller om jeg kanskje ikke var helt våken. Beni og Jon Petter gjør jo yoga hver kveld, men midt på natta??? Forsiktig åpner jeg døra igjen, og de er der fortsatt. God morgen! sier Jon Petter, selv sier jeg ingenting – jeg er helt målløs! Jeg kryper ned i lakenposen igjen og tenker at denne verdenen jeg plutselig har blitt en del av er litt merkelig, men aller mest fin.

 

Beni og Jon Petter tar en kobra midt på natta midt på Atlanterhavet

 



11.2 Morsdag og ekspedisjon

Jeg satt alene på vakt i morres, da Jon Petter plutselig dukket opp med kaffe og en yoghurt spesial. Hva skyldes denne spesialbehandlingen? Undrer jeg. Jo, når det er morsdag så drypper det på klokkeren også! Forklarer han. Så mens jeg koser meg i cockpit med kaffe og frokost, får Ingrid SM oppvartning inne. Snart dukker den lille familien opp i cockpit og annonserer at de skal  på ekspedisjon. De tar på seg redningsvester og seler og jobber seg frem mot fordekket. Beni er utnevnt til kaptein og via vhf’en får vi rapporter og instruksjoner. Vi skulle finne isbjørn. Første destinasjon var Afrika. Der var det ingen isbjørn, men derimot både løver og giraffer. Det hadde faktisk gjemt seg en giraff under styrbord fender! Så ble det konkludert med at isbjørnene antageligvis holder til et sted med is, så etter en tur via Sørpolen ender vi opp på Svalbard hvor vi finner isbjørner. På vei tilbake dukker det opp en blåhval langsmed båten. Det viser seg å være en veldig hyggelig blåhval, så vi får den ombord og Karen Marie mater den med små baby-flyvefisk.

 

Karen Marie, Jon Petter og Ingrid jobber seg frem mot fordekket

 

Blåhvalen ble matet med babyflyvefisker

 

Bare kos på ekspedisjon

 

Etter en vellykket utflukt slapper vi alle av i cockpit.  Da oppdager kapteinen at vakthavende hadde levd seg helt inn i historien, men hadde glemt å rette opp kursen til slutt – med det resultat at vi seilet 18 nautiske mil rett sørover..!

Heldigvis er kapteinen av det tilgivende slaget, så med en god latter og god middag var vi i grunnen enige om at det hadde vært en strålende dag!

 



12.2 – Squalls

Forrige gang jeg seila over Atlanteren hadde vi daglige squalls, det vil si hissige, lokale lavtrykk med mye vind og regn. De går fra øst til vest, kommer fort og forsvinner fort. Vi har ikke hatt noen slike på denne turen og jeg har undret meg over dette. Men i kveld kom de. Som svære, feite larver kravler de over himmelen og skygger for stjernene.

I kveld holdt jeg på med to timers intervall-trening rett før midnatt. Vakta begynte med klar stjernehimmel før den plutselig ble køl-svart og himmelens sluser åpnet seg. En hær av squalls sto i kø østfra. Med vindhastigheter opp i mot 17 m/s og en dreining på 25 grader på retningen var det bare å henge med! Og så plutselig blir det helt stille. Seilet henger slapt som et lommetørkle og høljregnet går over til lett yr. Pause. 10 minutter senere er det på igjen! Som et sinna troll som herjer med vind og vann, før det blir helt stille igjen. Når det nærmer seg midnatt og Benis vakt titter stjernene frem igjen og det klarner opp. Gjennomvåt vrenger jeg av meg klærne, dagens intervall treningsøkt er over!


13.2 – Ny tidssone

Så langt har vi kjørt på med Kapp Verde-tid, noe som har ført til at sola går seinere opp og seinere ned. Ikke at det er så enormt problematisk, men noe forvirret blir vi hver gang vi ser på klokka og oppdager at den ikke er det vi tror den er. Så på dagens morgenmøte foreslo jeg å flytte klokka. Dette utløste en stor diskusjon om hvorvidt det ville endre noe. Hvor mye den skulle flyttes? Hvordan ble det med vakt-tidene? Ja, det er faktisk en god del som kan menes om denne saken! Beni mente at tid uansett bare var en state of mind, mens jeg mente at lyset påvirker døgnrytmen vår og at det dermed var mer fysisk enn psykisk.

Jeg tror kapteinen forsøkte å si noe, men er ikke helt sikker på om han kom til. Før han med høy og tydelig stemme sier: Nei, nå er det nok – vi går over til Tobago-tid med det samme!



14.2 – Happy Valentine!

Det er bare å fastslå med det samme – vi er på tur med verdens beste menn. Dagen før vi dro overrasket de med kake, og vi regnet med at det dekket både morsdag og Valentines dag – men den gang ei! Til frokost i dag dukket de opp med gaver! Vi fikk alle hvert vårt armbånd, i tillegg fikk Karen Marie og Ingrid SM matchende kjole og sjal. Vi fikk også en sjokolade og en hymne.

Gutta hadde risset inn hjerter på sjokoladen

Vi damene hadde dessverre lite å by på som kunne matche dette, men Ingrid SM hadde i hvert fall bakt et hjerteformet maisbrød. Nå har kvelden kommet, og vi damene har kommet frem til at vi må reise kjærringa. Men hvordan?


15.2 – Travelt!

Bare tre dager igjen! TRE dager!

Vi har oppdaget at vi nærmer oss land, og dette stresser oss litt. Allerede?!? Jeg har fortsatt noen bøker jeg skulle ha lest, har bare fått svidd den ene skinka og har et «bilring-skille» jeg må få kvittet meg med! Karen Marie og jeg har ikke blitt enige om hvilken stjerne som er Sirius (hvordan argumentere med en 3-åring???). Jon Petter har masse han hadde tenkt å gjøre og Ingrid SM synes dagene er så fantastiske at hun egentlig ikke vil være fremme ennå! Det er jeg faktisk enig med henne i. Livet her ute er så deilig konkret og enkelt. Seile, spise, sove – og for min del lese. For det er ingen grunn til å bekymre seg for det uværet. Den regnværsbyga. Det kommer tidsnok. Inntil da er det lite vi får gjort annet enn å nyte dagen.

Men ikke alle har det sånn. Nede på dørken ligger Beni og forsøker å meditere seg til et helt annet sted (sannsynligvis fastland), og inni en av lugarene ligger Ingrid B. i en døs av kvalmestillende tabletter. Jeg synes jeg hører de stønne Enda tre dager! Vi vil på land nå med det samme!

Beni forsøker å meditere seg vekk, noe Karen Marie synes er en dum idé!



16.2 Ekstremsport?

I dag tok Ingrid SM og jeg en tur til fordekket for å lese bok og sole oss. Vi småpratet litt og kom inn på hvorvidt det var ekstremsport det vi drev med. Verdenshavskryssing i liten balje. Kanskje litt ekstremt? Selv om denne turen, for vår del, bare har vært kos og fryd og gammen.

 

Ingrid SM og Guro har det ekstremt hyggelig på fordekket


Men dette er det som er normalt i vår verden:

Hold deg alltid fast! Og hold helst fast på løsøre rundt deg. For eksempel ved matbordet. Før du vet ordet av det sitter du med maten i fanget. Flate middags-tallerkener føles som en ytterst vågal øvelse og uansett hva som skal drikkes er en litt tung og stødig kopp å anbefale.

Et vågalt måltid – flate tallerkener!


Og apropos mat. Det krever en viss tålmodighet å få tilberedt dette. Alt sklir frem og tilbake, havner kanskje i vasken eller på gulvet og ovnen står ikke stille. Men den er faktisk det eneste ombord som er i vater..!

 

Beni the chef


Sørg for at køya di har to myke vegger. Da kan du sove godt, uansett hvilken vei båten krenger. Det er også bra om køya ikke er altfor brei, slik at du kan klemme deg fast på et vis. Dette er ikke like lett for de som har noen de må dele seng med, men av og til vinner de single!

Toalett-situasjonen. Dette kan være en krevende øvelse når det er mye bevegelse i båten. Samtidig som man balanserer og klamrer seg fast til håndtaket ved vasken skal du altså tvinge musklene til å slappe av nok til å få gjort ditt fornødne. Om du i tillegg er sjøsjuk må du ta en kjapp avgjørelse på hvorvidt du skal spy eller tisse først. Dette har heldigvis jeg sluppet å forholde meg til på denne turen.

Slurving ved stuing av div stæsj i skuffer og skap er uhorvelig dumt. Det klirrer og dunker som et middels stort barneskolemusikk-korps som varmer opp. Stæsj som ikke er i skap eller skuffer lever gjerne sitt eget liv. Pass nøye på hvor du setter føttene! Det kan fort være en lego-mann eller i verste fall en løve akkurat der du hadde tenkt å sette ned foten.

 

Og kanskje det særeste: Sitte alene ute i en natt svartere enn du har trodd var mulig, regnet høljer ned og vinden er like stabil som en sprettball – og du føler deg lykkelig!


17.2 – Vemodig

Vi seiler så sakte vi kan, for turen er over når vi kommer til land (Odd Børresen).

Under et døgn igjen, og jeg føler meg ikke klar for å gå i land ennå. Jeg vil ha flere netter under den enorme stjernehimmelen. Jeg vil ha flere dager med uendelig horisont. Jeg vil ha flere timer med trimming av seil og fryde meg over 0,1 knops mere fart! Jeg vil ha flere måltider rundt bordet som aldri står stille. Jeg vil til og med ha flere squalls og regnskyll. Flere delfiner, flere flyvefisk, flere stjernediskusjoner med Karen Marie, flere gode samtaler med Ingrid SM, mer av Benis fantastiske mat, flere av Jon Petters gode klemmer og at Ingrid B skal slutte å være sjøsjuk!

Jeg vil være her ute hvor livet er enkelt, kjenne meg som en del av elementene og helheten.  

 


18.2 – Land!

Siden jeg, dessverre, tippet nærmest på hvor lang tid vi kom til å bruke fikk jeg velge når jeg ville ha min siste vakt. Og det ble selvfølgelig soloppgang-vakten. Jeg kunne nok gått for den vakten som sannsynligvis ville se land først, men når jeg egentlig ikke ville komme frem ennå ønsket jeg å se den siste soloppgangen på åpent hav. Se hvordan stjernene gradvis forsvinner, regnskyene som farges rosa før de tvinges vekk. Soloppgang er fine greier.

 

Soloppgang rett øst for Tobago


Jeg tar en blund etter at vakta mi er over, og mens jeg ligger og småslumrer i lugaren min hører jeg de andre rope – der er land! Der er Tobago! Jeg tar imot nyheten med vaklende følelser. Selvfølgelig vil jeg komme frem, men allerede? Forrige gang brukte vi 24 dager, dette kan da ikke være over etter bare 15? Men joda, rett før mørket ankret vi opp utenfor King’s Bay på Tobago.

Men det har jo sine fordeler å være nær land også. For eksempel kan man bade! Dessverre (?) seilet vi for fort og bølgene var for store til at vi kunne bade ute på havet. Forrige gang jeg krysset Atlanteren badet vi nesten hver dag. Men da hadde vi snittfart på 4 knop og brukte 24 dager, så forholdene var noe annerledes…

Vannet er krystallklart, ekstremt salt og varmere enn de fleste innendørsbasseng. Termometeret vårt har gått i stykker, men Ingrid SM og jeg tipper det er minst 25 grader! Et sånt bad som er mer forfriskende enn avkjølende. Og veldig, veldig digg.

 

Jon Petter, Karen Marie og Guro nyter å endelig kunne ta et bad!

 



Disse var med:

 

KAREN MARIE – VERDENS TØFFESTE 3-ÅRING

Karen Marie – verdens tøffeste 3-åring


Det er ingen tvil om at jeg har møtt verdens tøffeste 3-åring, nemlig Karen Marie. Hun er den mest sjøsterke av oss, lar seg ikke affisere av at det klirrer og bråker rundt henne, eller at lekene farer frem og tilbake på gulvet. Som en liten apekatt klatrer hun rundt og opp for å nå det hun vil. Ute bruker hun en egen sele og beveger seg uredd rundtomkring med den. Gjerne i kjole. For noe forfengelig er jentungen, så det blir ofte et par kjoleskift i løpet av dagen.

Jeg føler meg heldig som har fått bli kjent med denne lille, bestemte damen. Vi blir nok ikke enige om hvilken stjerne som er Sirius på denne turen (vil tilføye at selvfølgelig har jeg rett! Men visstnok heter den Arturus i hennes verden), men vi har blitt venner på så mange måter. Turen hadde ikke blitt den samme uten henne.


DE ALLER BESTE BÅTFOLKA

Ingrid og Jon Petter – de beste båtfolka


Tusen millioner takk, Ingrid og Jon Petter, for at jeg fikk bli med på denne turen. Jeg har våknet hver dag og følt meg heldig og lykkelig for å få være med dere på tur over Atlanteren. Takk for morgenkaffe på sengen, gode klemmer, lærdom, fine samtaler, latterkuler og stille stunder sammen. Denne reisen komme jeg aldri til å glemme. Dere er utrolig fine folk.

 


DEN SJØSJUKE KOKKEN

Beni tar en matlagingspause på gulvet


Beni var et nytt bekjentskap for meg, og en ganske fersk seiler. En veldig hyggelig, reflektert og underholdende ung fyr! Og glad i å lage mat. Og flink til å lage mat! Og sjøsjuk. Han kunne bruke timer på å lage mat til oss, før han selv hang over rekka og ikke orket spise selv. Eller tok en hvilepause på gulvet. Tusen takk, Beni, for alt ubehaget du gikk igjennom for å lage god mat til oss!

 


DEN MEST UTHOLDENDE

Ingrid holdt ut – tross kontinuerlig kvalme


Turens definitivt uheldigste og mest utholdende person var Ingrid B. Hun ble rett og slett ikke kvitt sjøsjuken. Hun tilbrakte mye tid i lugaren, og vi hadde ofte vondt av henne – når hun lå i lugaren og bare forsøkte å sove seg til Karibien, mens vi hadde en så fin tur. Jeg er virkelig lei meg på dine vegne, Ingrid, jeg hadde unnet deg den samme fine opplevelsen jeg selv har hatt. Men det skal også sies – hun tok alle vaktene sine, til tross for 15 dagers kontinuerlig kvalme, uten å nykke. Det kaller jeg imponerende.



SY VILJA – FARTSFANTOMET

 

SY Vilja seiler butterfly


Jeg må også få skryte litt av båten. Hun danser seg over bølgene, i en fart jeg ikke har opplevd før. På Tobago fikk vi også et strekk vi kunne ha opp storseilet og krysse -og huhei for en fart! Over 10 knop! Og med alle seil på rull med elektriske vinsjer var det veldig enkelt å leke seg og prøve seg frem. Kan vi få henne til å gå bittelitt fortere? Jeg er veldig glad i min egen båt altså, men forstår hvorfor seilbåter har blitt noe modernisert siden 1985…



GURO – BÅTNABO OG GJESTEBLOGGER


Takk for at jeg fikk bli med, takk for at jeg fikk gjesteblogge og dele mine gleder med andre, takk for fine uker, takk for meg.

 

Takk for meg!