Vi var ikke forberedt på den Verden og det hverdagslivet vi fant i Vanuatu. Vi hadde hørt om seilbåter som i fjerne farvann blir møtt av landsbyboere i tradisjonelle utriggerkanoer som omkranser båten når de kommer. Eller om å gå på marked og måtte kjøpe seg ei levende høne og slakte og flå den selv. Men det var mer som en fjern utopi fra tidligere seilere. Nå har vi faktisk opplevd det selv. Og vi er beveget og beriket helt inn i hjerterota.
Det er mer primitivt og sterkere tradisjonsbundet her enn noe annet sted vi har vært hittil på denne lange reisen vår. Samtidig er det frodig og vakkert, og kulturelt rikt. Og nok en gang blir vi grepet over gjestfriheten og imøtekommenheten, som bare ser ut til å bli større for hvert land vi kommer til. Vil det ingen ende ta? Det er umulig å ikke se seg selv i speilet, og reflektere over hvordan vår egen kultur og sinnelag er i forhold til dette?
Første stopp: Port Resolution på Tanna
Vårt første stoppested var øya Tanna i sør, der vi kastet anker i Port Resolution. Navnet røper at her har tidligere europeere satt sine spor; nærmere bestemt Captain James Cook som ankret opp her i 1774 og ga bukten navnet etter sitt eget skip «Resolution». Det lokale navnet for landsbyen er visstnok Latukuri, men det stedsnavnet tror jeg få ville gjenkjent bortenfor Tanna.
Litt usikre og spente på hva som ventet, tok vi gummibåten til land og gikk stien opp til den nærmeste landsbyen. Det var ingen grunn til bekymring; her var det bare smil og imøtekommenhet som ventet oss.
Karen Marie fant straks barn å le og leke med, og som alltid bygger hun en tillitsbro mellom oss og menneskene vi møter. Det er liksom en universell underbevisst oppfatning at «om du har små, søte barn, så er du sikkert snill». Dette medfører jo ikke nødvendigvis riktighet, men vi setter pris på godviljen som vises oss. Vi er vel ikke så slemme heller.
Vi kom i prat med en kvinne – Sharon tror vi hun het (glemte å notere), som viste seg å være landsbyhøvdingens søster og lærer i førskolen. Hun inviterte oss hjem til seg for å vise oss hvordan hun bor sammen med sine tre små barn. Enklere blir det ikke; et rom delt i to av et forheng, og med jordgulv. Ingen møbler, men noen matter på gulvet i «soverommet». Litt mer utstyrt er det i nabohytten der moren Nora bor; enken etter den avdøde landsbyhøvdingen. Hun har et delvis hevet gulv, cirka 30 cm over jordgulvet. Den delen av gulvet er dekket av matter flettet av blad fra bandanatreet. Det fungerer som soveplass nattestid og oppholdsrom på dagtid.
Port Resolution er følgere av den såkalte «Cargo Cult». For den som liker å lese om kuriøse sekter, så kan det være verdt å google litt på akkurat det søkeordet. Og om en bare støtter seg til Wikipedia, så høres det helt bisart ut. Men når en tar ideologien direkte fra Stanleys munn så høres det med ett ikke så rart ut likevel. Det som kommer fram som viktigst er at de tror på at ved å beholde tradisjonene så vil rikdom komme til dem til slutt. Kanskje ikke så dumt?
Besøk ved førskolen i Port Resolution
Karen Marie begynner å bli garvet cruising kid. Nå er det hun selv som er rask til å spørre på nye steder; Har de skole her? Og det har de også her i Port Resolution. Vi ble ønsket hjertelig velkomne til å komme på besøk. Ja, faktisk tror jeg Karen Marie kunne gått der som vanlig førskolebarn om vi hadde vært der lengre. Noen ganger er det sannelig innmari funksjonelt og godt å ikke ha masse byråkrati og formaliteter for å få lov til å gjøre ting!
En dukkert & lekestund
Det er en uendelighet av vakre strender på Vanuatus mer enn 83 øyer. Tanna er intet unntak.
Karen Marie møtte sine nye venner fra førskolen og deres bestemor på stranden. Det finnes utvilsomt en toveis motorvei mellom de voksnes hjerter om en tar veien via de minste.
En nærmere titt på boblende lava fra vulkanen Yasur
Det er skyer av damp overalt langs åssidene ved ankringsplassen i Port Resolution, og en kan tydelig se røykskyen som stiger opp fra vulkanen Yasur noen kilometer unna. Vi falt for fristelsen til å ta en nærmere titt.
Melanesisk (ikke polynesisk) folk & kultur i Vanuatu
En danseoppvisning på Tanna fikk vi også med oss, før vi gikk opp på vulkanen; et rituale som visstnok må til for å tilfredsstille vulkanguden Yasur før han slipper oss opp til seg. Kristendom og naturreligioner holdes i hevd side om side her, selv om det vel er førstnevnte som er mest i tiden. Litt magi og overtro er visst også praktisert, men det fant vi ikke mer ut av.
Det er gøy å se danser i landene vi besøker, og hvordan de pynter seg. Det er veldig forskjellig fra land til land. På de polynesiske øyene ve besøkte i Stillehavet går det mye i å vrikke på hoftene og bevege seg i et pulserende tempo. Her i Vanuatu er folkene melanesere (ikke polynesere), og dansen er helt forskjellig. Her hoppet de, klappet, og løp i ring. Mennene sang, og iblant sang damene i med et skingrende toneleie.
Førstehjelp på askedekkede kameraer og kveldsbesøk om bord
Vi møtte belgiske Christian Clauwers i New Caledonia, og igjen her på Tanna da vi besøkte vulkanen Yasur sammen. Christian er fotograf, og Jon Petter med sitt eget nyinnkjøpte kamera hadde stor sympati for behovet for å få renset kameraet for all asken som hadde lagt seg på linse og i kameraets mange små kriker og kroker under vulkanturen. Med luftkompressor «trykkblåste» de to gutta «babyene» sine rene. Og da var det duket for kveldsmat og god vin til godt utpå kvelden. Christian har vært på en rekke spennende fotoekspedisjoner i Antarktis, Stillehavet, m.fl.. Om du er interessert i å se fascinerende foto, så ta en titt her: http://www.clauwers.com.
Trivelige Port Resolution – Ha det bra!
Etter tre dager i Port Resolution måtte vi bevege oss videre. Vi har et langstrakt land på flere hundre nautiske mil å seile fra sør til nord. Vi skulle gjerne vært her lengre, ikke minst for å tilbringe mer tid i førskolen. Jaja, vi får være takknemlige for alt vi får med oss. Og si takk for oss til store og små.
Gjensyn med Flying Fish i Port Vila
Se hvem vi fant i Port Vila! Eller rettere sagt; som fant oss: amerikanske Jeffrey Cardenas på Flying Fish.
Vi tilbragte mange gode stunder med Jeffrey i Opua i New Zealand. Jeffrey er fotograf og skribent. Men mye viktigere; han har en hjertevarme, entusiasme og innlevelse som har gått rett til hjertene på oss. Jeffrey soloseiler rundt omkring på Jorda. Han har vært i tankene våre spesielt mye siden nyheten nådde oss om at en kjempebølge hadde lagt båten hans horisontalt ned i vannet og satt spor på både båt og i skipperens sjel under seilasen fra New Zealand til New Caledonia i april. (Mer om Jeffreys opplevelser og eventyr med Flying Fish, hans ærlige betraktninger og fantastisk fine bilder finner dere her: https://flyingfishsail.wordpress.com)
Vi hadde inderlig håpet å møte ham igjen et sted ute i verden – og i Port Vila gikk vårt ønske i oppfyllelse. Der lå han plutselig til anker rett ved vår side, og kom over med gummibåten for å hilse på!
Det var et herlig og hjertevarmt gjensyn.
Verdens minste Nasjonalmuseum?
Vi besøkte Vanuatus Nasjonalmuseum – som var absolutt vel verdt besøket. Museumet fascinerte oss med sin enkelhet, dog for oss veldig ukjente og eksotiske kultur og historie. Med alt fra kannibalisme til omskjæringsseremonier på sin historiske meny, så kan det liksom ikke bli tamt å lese seg opp på hva som har foregått her gjennom tidene!
Et skråblikk på Port Vila
Ellers var Port Vila i grunn ikke et sted som gjorde et positivt inntrykk. En tilsynelatende smeltedigel av mennesker på søken etter jobb og penger. Når en har et bakteppe med dette øyrikets rike kultur, så er det litt trist å se hvordan en by tilsynelatende vasker identitet vekk. Tilbake står mennesker i glorete t-skjorte med bedriftslogoer og prøver å selge deg simkort eller plastskrot. Uff, denne moderne Verden som ubønnhørlig innhenter de fleste av Verdens kriker og kroker, selv paradisene.
Men for all del – markeder er bestandig en morsomme studie av lokal kultur, mat og mennesker. Port Vila var intet unntak.
Et land forfulgt av naturkatastrofer
Vanuatu er så ulikt alle andre steder vi har vært. Tradisjonene står sterkere, og den teknologiske utviklingen er de nærmest ufattelig langt fra å holde følge med. Folk har lite jordlig gods, men de er tilsynelatende tilfredse og smilende – og så generøse! Fremdeles spør vi oss selv hvordan det er mulig, hvordan det har blitt slik? Svaret er nok sammensatt og komplekst, og en blanding av historie, kultur og naturressurser, for å nevne noen. Vi vet ikke nok til å gi noen svar. Men – uten å dra noen konklusjoner, så er et spørsmål som slo oss da vi var der; hva gjør det vel med et land og et folks sinnelag når en er under konstant og reell risiko for en rekke naturkatastrofer, det være seg jordskjelv, vulkanutbrudd, tsunami eller tropiske stormer? Vanuatus folk preges av en gjennomgående giverkultur. Kan hende er det en konsekvens av nettopp denne konstante trusselen fra naturkreftene? Det gir lite mening å spare og hamstre – en er rikere ved å gi, å dele og å stå sammen.
Her i Port Vila bar havna fremdeles tydelige spor av syklonen Pam som herjet i 2015. Den ødela mellom 50 og 90 % av husene i Vanuatu – som i praksis jo vil si «de fleste»!
På den neste øya vi skal besøke; Ambae, har menneskene nettopp flyttet tilbake etter å ha være evakuert i over et halvt år siden et stort vulkanutbrudd på øya deres i fjor. Landsbyene hadde blitt dekket av aske, og nå jobbet de for å rydde og få husene og samfunnet tilbake til slik de en gang hadde vært. For å si det enkelt – det krever pågangsmot!
Nå seiler vi nordover – inn i det ukjente
Nå beveger vi oss nordover, med kurs for Banksøyene. Da nærmer vi oss virkelig bortenfor Verdenskartets brettekant. Vi kan røpe at nå går vi inn i det ukjente. For min (Ingrids) del så må jeg legge usikkerheter til side rundt spørsmål som: Hvordan håndterer jeg det om mange ukjente folk kommer ut til oss og vil om bord for å byttehandle? Hvordan gjennomfører vi tradisjonen med å be de lokale høvdingene på øyene i nord om tillatelse til å ligge til anker i deres havn? Og hvordan skal jeg sørge for at en levende kylling skal finne veien til middagsfatene våre? Jeg innser at jeg KAN IKKE ha full kontroll på disse situasjonene i forkant, her jeg sitter på Vilja i havna i Port Vila. Hver situasjon må løses når de oppstår.
Vi har båten fullastet av gaver og byttevarer. Kommer noen til å få bruk for dette? Ikke vet vi på det nåværende tidspunkt. Men vi tror.
Og vi tror rett. Bare vent å se! Fortsettelse følger i neste flaskepost.
