4. juni, 2020: 13 døgn langs USAs østkyst

Snart er enda en etappe til havs lagt bak kjølen. Her er en oppsummering av de siste døgns hendelser, fram til der vi er nå, på vei opp USAs østkyst. Det er nå tretten dager siden vi seilte fra de amerikanske Jomfruøyene. I morgen er vi framme ved neste delmål; Hudson River, New Jersey.

Oppdatering #3 fra «Vilja» 04.06.2020. Fra 13. døgn til havs, på vei nordover langs USAs østkyst.

Viljas ferd hjem ved COVID19-pandemiens utbrudd våren 2020 ble formidlet gjennom en artikkelserie publisert på Seilmagasinets nettsider, skrevet av Ingrid. Følgende flaskepost er TIENDE artikkel (av i alt 12) i denne serien, og ble første gang publisert 09.06.2020.

Yrende liv i havet! Et mylder av delfiner fulgte oss foran baugen da vi var fremme på dekk og luftet oss. Herlig!

Kryssing i kuling motvind tæret på

Karen Marie er ivrig håndlanger når båten forberedes til å møte kraftigere vær. Her: En splint til festet av bommen byttes ut som et føre-var tiltak.

Mandag 1. juni ettermiddag: Vi måtte krysse oss oppover for seil i motvind i stiv kuling styrke i de siste par dagene på vei opp til «startstreken» for der vi skal krysse Gulfstrømmen. Alt er nøye timet og planlagt. Vi har en kort tidsluke som må utnyttes til det maksimale for å rekke over strømmen og rundt Cape Hatteras før en ny kuling kommer fra sør. Etter 11 døgn på havet med ujevnt søvnmønster og spenning i kroppen så kjente Ingrid at det røynet på motivasjonen for hver gang baugen til Vilja gitt hodekulls inn en bølge… Men så spaknet vinden av. Jon Petter kommanderte Ingrid i seng. Vi hadde kommet litt for tidlig til startstreken, og Ingrid fikk noen sårt tiltrengte timer på puta før ny nattevakt. Det er sannelig godt når en har følge på ferden som iblant ser hva en har behov for bedre enn en selv gjør!

Over Gulfstrømmen i vindstilla

Picnic nytes under oppe-på-dekk dagen. Vi nyter muligheten max i viten om at i dagene som kommer skal kraftig regn og deretter vind begrense tumleplassen vår.

Tirsdag 2. juni: Kryssingen av Gulfstrømmen ble timet perfekt. Vi snakker ikke om kryssing for seil her, men motorkjøring på kryss av Gulfstrømmen. Vi bruker sjelden motoren, men denne gangen var det ingen diskusjon derom. Havet var blikkstille. I det sola stiger opp av horisonten i øst den 2. juni, etter elleve døgn til havs, så skimter vi land i vest, til det som er Ingrids fødeland: United States of America.

Karen Marie gjør landkjenning av USAs østkyst

Seiler til sitt fødested

Innseiling opp Hudson River

Fredag 5 juni: I det vi seiler forbi Frihetsstatuen og Ellis Island, sender Ingrid en tanke til sin pappa Jørgen: Vi skulle vel veldig gjerne blitt møtt av ham ved innseilingen til North Hudson Yacht Club. Som den ekte Veritas-mann av den gamle skolen, så hadde det vel vært stas å ta imot sin datter som seiler inn med egen båt. Men Jørgen har vært borte lenge. Moren Dagrun hadde like fullt planlagt å fly hit fra Norge og møte oss på kaia ved innseilingen. De reiseplanene måtte dessverre avlyses med coronaens inntog. Den som imidlertid uansett er her og lever i beste velgående er hennes fars gamle kollega og vår gode familievenn gjennom hele Ingrids liv; Finn Raae.

Mer fri for corona kan en ikke bli!

Finn er en sprek 90 åring. Bergenseren har passende nok bosatt seg i Bergen county i NJ, der han har bodd en halv mannsalder. Dette området har dessverre blitt et av de hardest rammede av COVID-smitte i USA. For oss har det vært ekstra viktig å ikke være smittebærere før vi møter ham. Dette har vært førende for vårt rutevalg: Vi har valgt å seile direkte fra Jomfruøyene uten stopp, der vi har seilt forbi perler som Bahamas og sørstatsbyer som Charleston, og heller møtt krevende værforhold ute på havet. Vi er dermed selverklært de mest corona-smittefrie individene i de Forente Stater når vi banker på døra til vår kjære venn og flytter inn for noen dager!

Fantastisk fin seilas med spenningselementer

Vi har hatt en fantastisk fin seilas med innslag av spenning rundt vær og corona-hensyn som til sammen har gitt en uforglemmelig etappe. At det tikket inn et nyhetsvarsel om raseopptøyer over hele USA, blant annet New York dit vi i praksis har satt kursen, velger vi å ta med ro. Vi skal ikke inn til noen bykjerne, vi skal bare inn i forstads nabolag.

Innvilget stopp i Canada

Vi skal møte flere slekt og venner mens vi er i New Jersey. Vi har dessuten et ønske om å besøke storebror Eric i Boston, om karantenekrav ikke gjør det for tidkrevende. Så setter Vilja seil mot Canada. Den norske ambassaden i Canada har etter dialog med Canadiske myndigheter innhentet bekreftelse på at Vilja kan stoppe for å proviantere og fylle diesel i Newfoundland, før vi krysser Atlanteren.

Vilja er på vei hjem til Norge. Vi skal bare ankre opp i Ingrids barndoms hjemmehavn først.

20.-25. september, 2017: Sørover Skottlands vestkyst. Værfast på småkjipt sted, mens nabohavna var en perle (vi erfarer ”the hard way” at havner bør sjekkes ut i forkant…).

Så er vi igjen på oppdagelsesferd.

Kursen var igjen satt sørover. Nytt mannskap skulle plukkes opp et sted nær Glasgow dagen etter, dit vår gode venn (& Karen Maries «Fjellmor») Anne Line var på vei.

Karen Marie holder utkikk etter seler & delfiner.

God stemning ombord. Godt å være på tur igjen.

The Crinan Canal

Valget om å passere gjennom the Crinan Canal ble tatt litt forhastet. Kanalen anbefales dersom dere er minimum 2 i mannskapet, og har tid til å stoppe opp underveis og tid & lyst til å betjene sluseportene selv. (Med det vil en få seg en aldri så liten treningsøkt på kjøpet.) Da tror vi kanalturen kunne vært skikkelig trivelig faktisk! Vi hadde derimot havnet i tidsnød for å rekke å plukke opp nytt mannskap i Ardrossan samme kveld. Vi måtte derfor ”ile” som best det lot seg gjøre gjennom kanalen. Til en pris på over kr. 2000 for kanalleie og bruk av piloter, så ville det vært bedre å seile rundt heller enn å ta snarveien gjennom landet.  Menmen, vi tar det som en kanalerfaring.

Første natt på frifot, men ”fanget”: Til kai ved utenfor første sluseport, klare til å gå inn i Crinan Canal ved første sluseåpning neste morgen.

Nytt mannskap ombord

Vi har fått nytt mannskap ombord! Anne Line mønstret på i Ardrossan. Det ble ekstra verdsatt med tanke på at de opprinnelig kjøpte flybillettene til Brest ble verdiløse der vi var langt oppe i Nord-Skottland. Dagen før planlagt ankomst svingte hun seg rundt og kjøpte nye billetter for å fly til London og ta toget via Glasgow for å komme til oss.

21. september: Kveldsseilas Ardrossan – Stranraer

Stillestund

Hva er vel vakrere enn kveldssol over åpent hav?

Værfast i Stranraer

Det var meldt styggvær i noen dager. Vi søkte tilflukt i Stranraer.

Nyervervede erfaringer fra ruteplanlegging:

Vi sjekket bare ut neste havn for landligge på nettet, uten å forhøre oss med kjentfolk i havnene. Det har gitt oss en lærepenge…

Værvarselet spådde kraftig vind. Vi vurderte Portpatrick, men slo det fra oss ettersom info på nettet beskrev havnen som krevende for båter av vår størrelse. Ingrid pekte seg i stedet ut havna i Stranraer, som ligger innerst i ei lang vik, godt beskyttet for vinden.

  • Erfaring nr. 1: Mål avstander før vi seiler inn. ”Lang vik” viste seg å være 10 nm… Det får være grenser på å søke ly i styggvær. En helt unødvendig omvei – i sær med tanke på ”Erfaring nr. 2”…
  • Erfaring nr. 2: Stranraer innfridde alle forestillinger om ”sliten, grå og kjip britisk småby” som en har sett i britisk film.

Selv et kjipt sted kan være fint om en ser fra riktig perspektiv

Selv et kjipt sted kan være fint om en ser det fra riktig perspektiv…

…et barns perspektiv…

…eller et fugleperspektiv…

Når en er stuck på et småslitent sted, så må en gjøre det beste ut av det. Den lenge planlagte bursdagsfeiring for Fjellmor (som egentlig hadde bursdag i august…) fant sitt naturlige innsmett der vi lå værfast i noen dager.

Castle Kennedy Garden

Og så fant vi faktisk noe ”klassisk billedskjønt” i Stranraer til slutt! Like utenfor byen ligger Castle Kennedy Garden, en vakker hage med slottsruiner, ”The Walled Garden”, vannliljedam, apeskrekk-allé, store, velpleide parkområder og endog et vaskeekte, bebodd slott! Vi fikk oss en fin ettermiddag i det grønne.

Castle Kennedy ble bygd i det 14.århundre, og ødelagt i brann i 1716. Da bygde den 10. Jarlen av Stair og hans franske Louisa (datter av Duc de Coigny) seg en ny kåk; Lochinch Castle. En grei oppgradering, synes vi. Etterkommerne bebor slottet den dag i dag.

24.-25. september: Farvel Skottland (seilas Stranraer – Portpatrick – Isle of Man)

Middagspause i Portpatrick: Vi måtte nøye oss med 2 timers strandhogg før tidevannet ubønnhørlig viste tegn til at det var på tide å komme seg ut av havna igjen. Men uansett – den lille smakebiten av en trivelig havn ga mersmak & krydder til seilasen sørover mot Isle of Man.

Portpatrick viste seg å være den perfekte lille havnelandsby. Tanken på at her kunne vi tilbragt uværsdagene i helt ålreit le for vinden ble tenkt med lengsel.

Hvem sa at skipskost er kjedelig? Godt vær innebærer overskudd til kreativitet og brødskiver som holder seg på bordet.

I overkant stille vær på siste etappe inn mot Isle of Man. Stille vær betyr bråkete motor…

…men det lot ikke til å forstyrre mannskapet nevneverdig… ;-P

Så var vi fremme i Peel på Isle of Man. Derom fortelles mer i neste reisebrev.

 

12.-14. august, 2017: Fagre Fair Isle. Delfiner loser oss inn til Skottland.

Takket være vår gode venn Amy Lightfoots instendige anmodninger, så tok vi oss tid til å bryte av seilasen tross god seilvind for å ta turen innom Fair Isle. I tillegg hadde hun meldt fra til sin venninne Anne Sinclair, som bor på Fair Isle, om at vi var på vei. TUSEN TAKK, Amy!

Vi skjønte allerede når vi nærmet oss øya at her lå en naturperle foran oss. Det vi ikke hadde forventet var hjertevarmen; Allerede ved kaikanten ble vi tatt varmt imot av Anne og hennes familie, som tok imot baugtampen og hjalp oss å legge til kai.

Om Fair Isle kan egentlig ikke annet sies enn at det er ubeskrivelig. Bildene vi tok yter ingen rettferd. Men stedet må nevnes, så vi gjør et forsøk på å vise noen glimt. Vi vet at vi må tilbake hit en vakker dag.

Vakkert. Vilt. Naturlig.

En strand av rullestener.

Fair Isle north harbour

Hver sommer tar befolkningen på Fair Isle imot grupper av frivillighetsarbeidere organisert gjennom ”The National Trust of Scotland”. I noen uker gjør disse en dugnadsinnsats på øya i samarbeid med lokalbefolkningen. Heldige som vi er, så ble vi invitert til å være med på avslutningsfesten, der tradisjonen er at frivillighetsarbeiderne inviterer lokalbefolkningen til kurvfest. Vi stilte med baccalao og vafler med multesyltetøy, og særlig vaflene fikk bein å gå på. 🙂

Så blåste vinden oss videre. Genoaen ryker!

Med en sterk følelse av ønsket om å kunne bli værende, så var værmeldingen likevel udiskutabel: Vi måtte videre etter bare noen få timer på Fair Isle.

Otto tok første nattevakt, og kunne ved vaktskifte rapportere om observasjon av delfiner som hadde svømt på kryssende kurs!

Det ble heftig seilas første døgn. Faktisk såpass at genoaens øvre feste røk! Med revet seil fortsatte seilasen videre sørover.

Sukkerbryllusdagsfeiring til havs

Søndag 12. august var ingen hvilken som helst dag; da hadde nemlig Ingrid & Jon Petter 6 års bryllupsdag!

6 års bryllupsdag er sukkerbryllupsdag. Et takknemlig tema: Vårt skip var lastet med sukker for anledningen! Ingrid fikk cupcake med rosa sukkerglasur fra Lerwick, samt elegant likørglass og interessant bok om Hotel Union Øye. Jon Petter fikk sjokoladehjerte fra Lerwick samt masse ekte farin av søteste, hviteste sort.

Så spaknet vinden.

Utover søndagen spaknet så vinden helt av…

Vinden spaknet av og det ble rolig sjø…

…og dertil rolig mannskap.

Delfiner!

I de grytidlige morgentimer mandags morgen på vei inn mot Inverness fikk vi plutselig følge av en hel flokk med delfiner. De svømte både på kryssende kurs og langsetter båten. Ingrid var i nærmest euforisk tilstand. Delfiner har vært et punkt på hennes bucket list. Nyyydelige og fascinerende dyr! Vi håper på flere.