05.-28. juni, 2020 (USA – Del 2): Bilder til Familiealbumet fra vestsiden av Atlanteren

05.-28. juni, 2020: Et nytt kapittel i Familiealbumet fra vestsiden av Atlanteren

Det «offisielle» reisebrevet fra SailingViljas stopp i USA er å finne her:

http://www.sailingvilja.no/2020/07/13/05-28-juni-2020-usa-del-1-hjem-til-egne-rotter-i-usa/.

Flaskeposten som følger her er vår egen minnebok med bilder av familie og familievenner; et nytt kapittel i familiealbumet vårt. Ta en kikk om du har lyst!

 

Først en liten intro om bakgrunn og historie, ført i «pennen» av Ingrid:

Jeg føler meg rik. Jeg har en stor familie av slekt og nære venner.

Jeg har mine røtter i Norge: Min mamma er der, min søster Karen er der, våre foreldres slekt og våre egne barn er der. Vi har nære, gode venner der. Jeg har bodd der nesten hele livet.

Her er en titt på min aller nærmeste familie: Mimmi Dagrun og barnebarna, 17. mai 2017. Dette er den yngste generasjonen som har vokst fram på østsiden av Atlanterhavet fra min mor og far. Mine to gutter – Petter & Ole Jørgen – helt til høyre i bunader. (Bildet er tatt et par måneder før vi dro av sted på jordomseiling.)
Ingrid & storesøster Karen, fra barneår i USA og i Indonesia 2019.

Men jeg har også mine røtter et annet sted, på vestsiden av Atlanterhavet. Her føler jeg sterke bånd til en liten klynge mennesker. Disse er mine aller tidligste røtter, de som ble plantet først.

Glimt fra barndomsheimen i 120 Overlook Terrace i forstaden Bloomfield, New Jersey. På bildet til venstre fra 1973 er storesøstrene mine Karen og Beppin foran og Pappa, meg og søskenbarnet mitt Anders bak. På bildet til høyre fra 2020: Karen Marie og jeg tilbake på gamle tomter.

Jeg ble født i en liten forstad i staten New Jersey i USA i 1973, inn i en familie som bestod av Mamma, Pappa, tre halvsøsken Eric, Christine og Beppin, samt søsteren min Karen.

Her er noen tilfeldige glimt tilbake til fortiden (valgt ut ifra det enkle kriterium at det kun er disse bildene jeg tilfeldigvis har lagret på PC’en som er med på jordomseiling).

I 1979 flyttet Mamma, Karen og jeg (Ingrid) til min mors heimbygd Meråker i Norge. Pappa ble værende i USA. Det samme ble mine halvsøsken; Eric, Christine og Beppin, som alle var i 20-årene på den tiden. Vi reiste etter hvert årlig tilbake til New Jersey for å ha tid med familien der.

Men vi hadde en utvidet familie også som var igjen i New Jersey: Disse var Wigdis og Finn Raae og familien deres. Finn var pappas kollega i Det Norske Veritas. Wigdis var en av min mors beste venninner. Da jeg ble døpt var Wigdis’ datter Marilyn min fadder. Det var hjemme hos Finn og Wigdis at jeg lærte å svømme og å sykle. Det var hjemme hos dem jeg bodde som 23-åring i 1996 med min lille familie i et halvt år, og lærte hele gjengen å kjenne fra en voksens ståsted. Da Marilyn’s datter Samantha Wigdis ble døpt i 1999, så fikk jeg æren av å være hennes fadder. Vi er som familie.

Mitt fadderbarn Samanthas graduation bilde, tatt i juni 2020. Så dette er gjengen slik den er i dag. Bilder fra min barndom eller unge voksenliv med Raae-familien har jeg ikke på PC’en dessverre. En viktig person mangler; kjære Wigdis, som døde for noen år tilbake. Marilyns sønn Cory var heller ikke til stede da bildet ble tatt. Men vi er enda mange fine folk!

Vår stopp i USA denne gangen med SailingVilja ble en næringsboost til mine amerikanske røtter. Perspektivet ble litt justert i disse COVID-tider, og muligheten vi fikk til å faktisk treffes ble ekstra verdsatt. Vi har hatt god tid sammen og kjent på at vi er heldige som har hverandre. Jeg har villet lære mer om mine røtter, og fått mange svar å lære av, gledes over og bygge videre på. Jeg seilte herfra som et mer helt menneske enn da jeg seilte inn til min barndoms hjemmehavn noen uker tidligere. Nå er min mann og datter også inkludert i denne delen av meg og de har knyttet egne bånd. For oss som har vært så lenge borte hjemmefra, så var det ekstra godt å komme hjem til familie og noe som er «vårt».

Vår stopp hos venner og familievenner i USA betyr mye for oss alle her på Vilja.

 

En liten oversikt over de vi fikk møtt fra familien på SailingVilja-turen vår 

En liten sammenstilling, for moro skyld. 44 år har gått siden det første ble tatt. Ærlig talt, jeg synes vi holder oss godt, jeg! ?
Min nevø Lille-Vic (storesøster Beppin’s sønn) med sin kone Anna og sønn Alexander til venstre. Storesøster Christine til høyre.
«Tantekyss» – en mer moden versjon av pikekyss; litt mindre søtt, men veldig godt til sitt bruk! Og fantastisk sett i perspektivet corona og ambisjonen om social distancing. Stakkars Lille-Vic var sjanseløs, for hvordan kan man vel avslå noe sånt?! ?

Mange av disse er det (alt for) lenge siden vi har møtt. Men desto mer var det verdsatt i hjertet at vi fikk det til denne gang. Ikke minst gjorde det godt å kjenne på tilhørigheten og fellesskapet som finnes uansett års og mils distanse.

SailingViljas sirkel er i ferd med å sluttes. Om den ikke akkurat kan sies å være noe så overdådig som «fullbragt», så er den i alle fall intet mindre enn sjelsettende!

Så her følger det nyeste kapittel i familiealbumet vårt. Hvert eneste bilde gjør meg glad i hjertet. Og da VET jeg at jeg er intet annet enn nettopp; HELDIG! ?

 

Hjem, kjære hjem

Endelig kom vi hjem!

Bilder tatt i Emerson, New Jersey 6.-16. juni, samt 18.-19. juni, 2020

Hjemme hos min kjære gamle venn Finn Raae fra Bergen by, bosatt i Bergen County i New Jersey. Gjensynsgleden var stor. Dette er mannen vi på Vilja «lå bi» for ute på Storhavet heller enn å gå i land og eksponere oss for corona-smitte. Det var sannelig verdt det!

Hverdag i stua hjemme hos Finn. Det føles som å være hjemme hos oss selv.
Norsk saltkjøtt, raspeball og duppe (eller klubb og messmørdupp, som Ingrid kaller det) stod på menyen en kveld.

 

En dag i Mamma Ingrids hjemtrakter

Utenfor barndomshjemmet i Bloomfield.

 

American BBQ & god stemning hjemme hos Kristen & Karl

 

Seiltur med Finn og familien på Hudson River

Du Verden, var vi glade for å få med Finn og familien på seiltur! 90-årige Finn er gammel Veritas-mann og tidligere kollega av Ingrids far. Det var duket for historiefortelling som er få forunt. Kontrasten var nok stor for i det å få oppleve å seile i elva som nå er nesten fri for båter. Finn kunne fortelle om hvordan det lå båter fortøyd tett i tett på begge sider av elvebredden i hans tid i Veritas’ virke. Nå er de mindre båtene i stor grad erstattet av store containerskip og omlokalisert. Coronaens effekter har nok ytterligere satt bremser for aktiviteten på elva.

Ingrid & Finn – første pulje av mannskapet på vei ut til Vilja, klare for en dag på Hudson River.
Pulje to av mannskapet for elveseilas. Det kommer enda fler! 🙂
Skål for Vilja fylt til randen med fantastiske folk!

Marilyn er vel det modigste mannskapet på denne seilasen; med 12 brudd i venstre skulder etter et fall for noen få uker siden, så må viljen til å være med overgå middels nivå for å gjennomføre!

 

«Graduation pictures» bildetaking for Samantha, fadderbarnet mitt

 

Søndag på The Lake House

 

Gjensyn med Mark

 

Flere gode stunder i lag hos Finn, Marilyn og familien

 

Besøk hjemme hos storesøster Christine og svoger Hugh 

Bilder fra Wayne, New Jersey, 16.-18. juni, 2020.

 

En kveld i lag med min nevø Victor (Lille-Vic), hans kone Anna og yngstesønnen Alexander

Den 27. juni, 2020: Nevø Lille-Vic og familien kom på kveldsbesøk hos Christine. Lille -Vic er sønnen til storesøster Beppin (Elisabeth), som døde i 1993.

Anna, Alexander, Lille Vic og Ingrid (med en liten porsjon sosial distansering fremdeles ivaretatt, ref. tidligere «Tantekyss»-bilde…).

En liten kompis som spratt innom på kveldsbesøk.
Spennende med lommelykttur i hagen.

 

Kjært gjensyn med storebror Eric og familien i Hopkinton, Massachusetts

Hopkinton i Massachusetts, 24. juni, 2020.

Det kiler litt i magen til ei lita jente når en for første gang som en selv kan huske skal møte sin store onkel Eric!

Eric liker bål og ved. Som sin far. Det vekker minner til Pappa Jørgen, som tydelig koset seg når han tente opp i peisen hjemme i Overlook Terrace.

Arlene gjorde en kjempeinnsats med spesialoppvartning under strenge hygieniske hensyn for å la alle slippe bekymring for koronasmitte. Tusen takk for omtanken, Arlene! Hun er gull, den dama. ?

Og så fikk vi med oss et eksklusivt eksemplar av «Eric’s Viking Mead», hjemmelaget mjød. Vi fikk også en smak av de edle dråper, og det smakte faktisk fabelaktig godt! Vår flaske skal nytes i det vi seiler inn til eget farvann i «vår felles faders fedreland» Norge.

 

Gjensyn med et par bilder av Pappa, som henger på veggen hjemme hos Eric i Hopkinton

Pappaen min, Jørgen Walseth Jonassen, da han var 9 år i 2020. Pappa hadde dette bildet liggende i nattbordskuffen sin. Jeg undrer på om han ofte pleide å ta det fram og kikke på unggutten i seg selv?
Pappa og brødrene hans i ungdomsår. Fra venstre: Sven Falk, Øyvind og Jørgen. Jeg merker meg hvor brun Pappa er i ansiktet og hendene. Han må ha vært mye ute i friluft, men med skjorta på, den sommeren.
Til sist før vi dro hjem så viste Eric oss noen filmer fra 1960-tallet og litt yngre utgaver av Mamma og Pappa i hverdagen hjemme i New Jersey. Vi fikk kopiert filmene. Du Verden, som vi gleder oss til å se dem sammen med Mamma selv.

 

En herlig dag på havet med Eric & familien

Bristol/ Narragansett Bay, Rhode Island, 26. juni, 2020.

Storebror og Lillesøster.

 

Farvel til familien for denne gang

Så er vi på Vilja klare til å seile fra USA for denne gang. Wow, for noen dager og uker vi har hatt her! De er gull og edelstener i skattekista av verdier vi har med oss videre på SailingVilja-turen vår. For en fin flokk vi har, der vi nå kommer fra og dit vi nå seiler til.

Jeg kjenner jeg er himla glad for HELE familien min. Så hærlig! Så heldig!  ?