Stikkord: telttur

Når vi først skulle strande i en måned på land, så takk og lov for at det var på Isle of Kerrera utenfor småbyen Oban. Det ville vært dødare om vi hadde vært stuck midt i for eksempel et industriområde eller en grå, sliten småby.

Den lille småbyen Oban, som betyr ”den lille bukta” på skotsk-gælisk, har litt mer enn 8 000 innbyggere, og er en småby med sjel. Den er et knutepunkt i regionen og omtalt som ”the gateway to the Isles” – øyene som ligger lenger ute i havgapet som Isle of Mull og Hebridene. Det er et yndet sted for turister om sommeren, når innbyggertallet øker til 25 000. Vi var der på tampen av sesongen, der alt fremdeles var sommeraktivt, men uten det store påtrykket av turisme. Så bra! 😉

Oban Marina ligger ute på øya Isle of Kerrera. Marinaen betjener ei lita ”ferje” som rommer 12 personer. Den tar den 10 minutter korte turen over bukta mellom øy og fastland annenhver time fra morgen til kveld. På veien over ser en ofte seler som dupper i vannet, og fra tid til annen visstnok også en delfin eller hval.

Om Isle of Kerrera

Kerrera regnes som en av øyene i de Indre Hebridene. I følge Wikipedia så bodde det i 2005 om lag 35 innbyggere på øya, men de fastboende som vi snakket med mente at det nå var omlag 60.

Her er det ingen butikk og knapt noen biler. Det er kun innbyggerne selv som har tillatelse til å bruke bil. Med kun bruddstykker av veistrekninger på øya og ingen sammenhengende vei som knytter øya sammen så er biler et fraværende element i hverdagsbildet. Dersom noe skal fraktes mellom nord og sør blir det helst via sjøveien eller eventuelt så tar de bilen rett over beitemarkene.

Som nevnt i tidligere reisebrev så var Ingrid & Karen Maries oppdrag i hverdagen mens vi var i Oban å finne på sprell alle andre steder enn hjemme på Vilja. Det ble vi etter hvert knallflinke til! Her er noen smakebiter.

Karen Marie & Ingrid på telttur

Oban Games 2017 – Sekkepiper, hjortedans og tømmerstokkasting

Årlig arrangeres såkalte ”highland games” i de ulike regionene i Skottland, litt ala ”kretsmesterskap”. Lekene har mer enn 1000 år gamle tradisjoner, og antas å opprinnelig ha vært holdt som konkurranser mellom landsbyene og klanene. Vi fikk med oss den regionale versjonen der vi var; Oban Games 2017.

Vi fikk oss en heldag med smak av diverse tradisjonelle skotske idrettsgrener. Sekkepipespillingen, dansingen og ”The heavy events” er populære høydepunkter. Det er ikke vanskelig å kjenne på kulturforskjellen i forhold til vårt eget land når arrangørene ved et slikt familieevent står og svinger med ei whiskeyflaske (premien) og utfordrer tilhørerne til å hive seg med på tautrekking eller kappløp. Har du kilt på så stiller du i egen klasse.  Det er noe med humoren og den litt rå & usminkede tonen hos skottene som vi falt for.

Litt om highland dancing: Det finnes et begrenset utvalg ferdig definerte danser innen highland dancing, alle med sin egen underliggende historie. På bildet over danses den såkalte ”The Highland Fling”; en hjortedans der armer og fingre holdes i været for å forestille hjortehorn, og der danseren ikke skal flytte seg fra punktet der dansingen begynte. Andre danser er ”The Seann Triubhas” (Old Trousers) som var en protestdans fra tiden der det var forbudt å gå med kilt, og der danserens bevegelser skal forestille å riste av seg de forhatte buksene. Og ”Thullachan” som danses av 4 dansere, og ble til i landsbyen Tulloch en kald og snørik vinterdag da presten var forsinket og menigheten begynte å svinge hverandre etter armene for å holde varmen. Fun facts vettu.

Litt om The heavy events: Består av 8 individuelle grener, deriblant lengdekasting av en 10 kgs stein, lengdekasting av en 52 kg og nær 6 meter lang tømmerstokk, og lengdekasting («weights for distance») og høydekast (”weight over the bar”) av en over 25 kgs tung vekt.

Dag ved Inveraray Castle & fengselsmuseum

Det finnes nær 700 slott og slottsruiner i Storbritannia, hvorav om lag 200 er i Skottland. Etter å ha besøkt diverse slottsruiner så syntes vi det var på tide å vise Karen Marie et ordentlig ”prinsesseslott”. Vi tok en times tur med buss til Inveraray, der Inveraray Castle bebos av hertugen og hertuginnen av Argyll.

Vi rakk også å ta en tur innom Inveraray Jail, som viser fengselsvesenet fra før og etter en fengselsreform på 1840-tallet. For å si det sånn; vi er glade for å ikke ha ”falt i unåde” for et par hundre år siden. Fengselsceller der folk ble satt sammen uavhengig av kjønn, alder, type udåd og tilstand av mental helse og under håpløse forhold og burleske torturmetoder. Barn i 8-10 årsalderen risikerte å bli satt i fengsel i flere dager for å ha stjålet et eple, og en risikerte å bli hengt for ”småsaker” som å ha stjålet en hest.

Hverdagsliv

Det ble også tid til vanlig hverdagsliv i dette hybridiserte livet i båt på land. Om helgene og kveldene koset vi oss hjemme.

Tur rundt Kerrera og besøk til Gylden Castle og Kerrera Tea Garden & Bunkhouse

Dagen før Otto skulle mønstre av tok vi oss en fridag i lag. Vi gikk en tur rundt hele øya. Vandringen gikk over både beitemarker, stier og grusveier.

Underveis oppdager en små perler og kuriositeter. Se for eksempel steinen med minneplaketten på bildet øverst til høyre. Her markeres at første transatlantiske undersjøiske telefonkabel gikk fra dette punktet på Kerrera og strakte seg helt over til New Foundland. Telefonforbindelsen ble åpnet 25. september i 1956. Så vet vi det.

Når bilveien begynner så dukker det plutselig opp tekanner & små skiferskilt med jevne mellomrom i veikanten. De gir løfte om noe godt…

Og så kom vi fram. Kerrera Tea Garden og Bunkhouse er en perle, ikke minst fordi den befinner seg midt i ingenstedshen. Og det verste av alt – rommene de leier ut er fullbooket hele sommeren i lang tid i forveien!

Bare et kvarters tur fra the Tea Garden står det en slottsruin og ruver ytterst på en knaus. Det er Gylen Castle. Vi måtte ta turen bortom for å se.

Gylen Castle, også kjent som ‘Castle of Fountains’, ble bygd i 1580-årene som et fort for MacDougall-klanen.  Både det meste av øya og slottsruinene eies i dag av MacDougall-familien, som har sitt hovedsete på fastlandet

En liten fun fact for oss som er fra Norge kan nevnes at Obans og Kerreras historie også er knyttet opp til litt Norgeshistorie. Den skotske kong Akesander II av Skottland døde nemlig på øya Kerrera i 1249 da han var på nordover for å ta et oppgjør med norske kong Håkon Håkonsson. Den norske kongen hadde sikret seg makt over de ytre øyene og Hebridene da Aleksander var opptatt med å samle fastlands-Skottland til ett rike. Han kom altså ikke fram, men døde av febersykdom i Horseshoe bay som vi passerte på turen vår. Mer interessant lesning om Obans og MacDougall-klanens rolle i den norsk-skotske krigen på 1200-tallet er å finne her: https://en.wikipedia.org/wiki/Clan_MacDougall

Otto mønstrer av

Det har vært en ubetinget glede å ha Otto med oss i mannskapet i 3 uker. Han gikk inn i rollen som skipslege, venn og mannskap på naturligste vis. Det var senkede skuldre ombord i symbiotisk samkvem. 🙂

Det var rart å skulle si farvel til ”en av oss” etter 3 uker i godt samspill fra Førde til Oban. Vi trøster oss med at han har etterlatt en god porsjon med utrustning om bord; det lover godt for at vi kommer til å utforske flere hav & land sammen med Otto framover!

Og så var vi 3

Og hva gjorde så vi 3 gjenværende i kjernemannskapet videre i ukene som kom? Da Otto dro så hadde verken watermaker eller motordeler funnet veien til oss ennå, og vi skjønte at vår tid på Kerrera langt fra var over. Jon Petter hadde med sin øytilværelse gått inn i en rimelig fastboende tilværelse fra første dag. Ingrid & Karen Marie hadde en glidende overgang fra å være «professional tourists» til å bli en av ”the locals”. Om det sies mer i neste reisebrev.