Etter 9,5 døgns seilas (14.-24. juni, 2018) og 1580 nautiske mil har vi nå kastet anker utenfor øya San Cristobal i Galapagos.
Om seilasen: Værforholdene var over all forventning: Varierende vind 5–14 m/s det meste av veien. Dette tross at vi krysset ”stillebeltet; the Doldrums”, der vi var forberedt på å kunne bli liggende og duppe i vindstilla i døgnvis. Riktignok måtte vi ta en ”liten” omvei for å fange vinden, og la ruta først rett sør til Ecuadors kyst, for så å skifte kurs rett vest mot Galapagos. Luftlinje for strekningen Panama-Galapagos er 800 nm, mens vi altså seilte det dobbelte! Men vi er jo på seiltur. Og vi kan med stolthet registrere at vi kun kjørte for motor i 18 timer totalt på hele strekket. Forholdsvis lite bølger og – til vår store overraskelse; kaldt(!). Med ”kaldt” mener vi riktignok rundt 20 grader Celsius… Men ute på havet innebar det at da vi passerte ekvator måtte vi fram med topplua & ullundertøyet. Og vi som trodde at ”Ekvator = varmt”. Vi lærer så lenge vi lever!
Og ja – som dere skjønner: Nå har vi & Vilja krysset Ekvator. Det skjedde tirsdag 19. juni kl.20:24 Ecuadoriansk tid, ved 80° 25’ 53’’W. Milepælspassering!
Vi kan rapportere om at det står bra til om bord. Og vi er ikke så rent lite stolte over å ha seilt 2935 nautiske mil helt fra Martinique via Panamakanalen og til Galapagos i løpet av 28 døgn – og hatt det bra hele veien!
Nå stopper vi opp. Vi blir værende her i dette eventyrlige øyriket i tre uker. På torsdag 28/6 ankommer yngstesønn Anders og gode venner Ingrid Bouwer Utne og Jonas Skogdalen med fly og mønstrer på for å seile i Galapagos’ farvann sammen med oss i et par ukers tid. Gjett om vi gleder oss!!! ?
Deler noen bilder og filmsnutter som gir noen smakebiter fra de siste par ukers hendelser.
Søndag 17. juni: Karen Marie tidlig oppe og holdt Mamma med selskap på soloppgangsskiftet. Vi fant oss utkikksplass i cockpit og fikk oss en lesestund.Søndag 17. juni: Panamansk varme kombinert med lette regnbyger resulterer i underlig seilebekledning.
Mandag 18. juni: Vi fikk følge av en sprelsk delfinflokk. Det ble mange flere underveis.
Mandag 18. juni: Storstilt fødselsdagsfeiring fra morgen til kveld for Otto, som fylte 79 år!Mandag 18. juni: I Ottos fødselsdagsselskap. Festfin frøken og frue i friskt selskapslokale.
Tirsdag 19. juni: Uønsket fangst av oss selv! Vilja fanges i et fiskebruk utenfor Ecuadors kyst. Trolig hadde det slitt seg og lå og fløt fritt i havet. Plaster på såret: Nok fiskeutstyr til å vare oss én Stillehavskryssing eller tre…
Tirsdag 19. juni: Viljas kjøl hektet seg fast i en vase av snøre og kroker. Etter en formidabel oppgreiingsøkt satt vi igjen med snøre og kroker som bør holde for det meste, både i mengde og størrelse.Tirsdag 19. juni: Tankefull taus med blikket ut mot havet..Tirsdag 19. juni kl.20:24: Milepælspassering: Ekvator krysses!Onsdag 20. juni: Til vår store overraskelse – Det er kaldt under Ekvators sol! Karen Maries valg av påkledning taler sitt tydelige språk.Torsdag 21. juni: Utvidet fangst! Her på Stillehavet får på mystisk vis flyvefisk følge av akkar oppe på dekket til Vilja om natten. Enkelte morgener kan vi høste fin & lettfanget fangst.Torsdag 21. juni, 2018: Viktig samtale via satelittelefon i dag: GRATULERER med 50 ÅRsdagen, Storesøster Karen!!! Familien er samlet til kakefest hjemme hos henne da vi ringer. Vi skulle SÅ gjerne ha vært der, vi også, for å dele dagen med henne. Så glade vi tross alt er for å ha fått med oss et feiring-på-forskuddsselskap med 100-årsfeiring av henne og svoger Sozaburo da vi var hjemme i Norge i mai.Fredag 22. juni: Otto har begynt på bursdagsgaven sin: ”I hodet på en seiler” av Ragnar Kvam jr. Den fenger, Innimellom får vi glede av høytlesning, eller ta del i funderinger rundt det som står i den. Otto pløyer seg gjennom mange bøker i løpet av tiden han er om bord. Denne boken ble en av favorittene.Fredag 22. juni: Lesing med innlevelse!Fredag 22. juni: Tid til å gjøre hverdagssysler i akkurat det tempoet vi finner for godt. Det er dette som er så digg med langseilas; vi har så himla god tid! Oppheng av klesvask på dekk kan få lov til å ta en halvtime og være en kosestund for både liten og stor.Lørdag 23. juni: Hjemmelaget dukkehus med inventar ferdig laget i kartong og trolldeig. ”Håndverkerne” er stolte og fornøyde med resultatet, og huset er innflyttet.
Lørdag 23. juni: Turens hittil mest fantastiske (nesten)fangst! Jon Petter fikk en fabelaktig fin Blue Marlin på kroken. Håpløs filming kompenseres av troverdig lydbilde v/ en mildt sagt entusiastisk fotograf…?
Søndag 24. juni: Framme i Galapagos! Og med ett var det folksomt om bord: Det er ikke bare-bare å seile inn i dette farvannet. Først er det en papirmølle uten like. Denne ble igangsatt allerede for 8 uker siden. Før avgang fra Panama gjennomgikk båten en obligatorisk giftgassing for eventuelt utøy. Ved ankomst i Galapagos ble først en fridykker sendt unner vannlinjen for å inspisere at det ikke er noen som helst groe på skroget. Og deretter siste port som må passeres: Inspeksjon om bord av diverse offentlige instanser. Her snakker vi om 8 mennesker fra Ecuadoriansk Marine, Miljødepartementet, Forurensningstilsynet, Immigrasjon- og tollmyndigheter, Galapagos naturreservat og agenten vår som har prosessert søknaden for å få en såkalt ”Autografo” (seiletillatelse) i Galapagos.Søndag 24. juni: Her er altså det verdifulle dokumentet: Autografo, som gir oss seiletillatelse for opptil 60 dager i Galapagosøyene. Prislappen for å seile egen seilbåt rundt omkring i Galapagos ble for oss i overkant av 21 000 kroner(!!!). Men for oss er det verdt det. Vi vil oppleve dette øyriket når vi først er her med Vilja. Vi møter andre seilere som ikke har ordnet Autografo i forkant. De får aller nådigst tillatelse til å ligge til havn ved San Cristobal i noen få dager før de må forlate øya og øyriket, dette til tross for at de har små barn om bord og teknisk trøbbel.Søndag 24. juni: Kapteinen heises opp i masta for å inspisere festet av forstaget. Vi har nemlig ett eneste rusk på lerretet: Det er noe kraftig feil med den elektriske motoren som ruller opp genoaen. Det ligger an til dyr reparasjon. Shit! Men samtidig må vi prise oss lykkelige over at problemet oppstod på vei inn til Galapagos’ trygge havn, og ikke ute på det store Stillehavet. Vi klager ikke.Mandag 25. juni: Ingen tvil – Nå er vi i Galapagos!
Vi grubler! Ja, faktisk går Jon Petter og jeg rundt med en nyve i pannen og ser “tyngede” ut. Rodney Bay i St. Lucia ble for oss i hovedsak en havn for reparasjon & veivalg.
St. Lucia er visstnok kåret til å være ”One of the Top 5 places in the world you should visit in your lifetime!”. I Soufriere i sør har de vulkaner og varme kilder der du kan ta mineralbad (les: et sunt gjørmebad). Der kan en også klatre tvillingfjellene ”The Pitons”, som stiger rett opp av vannet. De har frodig regnskog og vakre botaniske hager. Og så er den mer utviklet enn øyene sør i Karibien, men ikke mer enn at den karibiske atmosfæren med reggaemusikk og avslappet holdning til livet er bevart. Ja, som Martina, en sveitsisk dame som har bodd her i mer enn 10 år, kunne fortelle oss; ” Jeg har reist rundt i hele Karibien, men St. Lucia er den beste øya. Den har alt! ”
Vel, om det kan vi bare si: Vi har besøkt St. Lucia, men så ingenting annet enn innsiden av vår egen båt og vårt eget hode… Det er selvfølgelig utelukkende vår egen skyld. Du snakker om å la en mulighet glippe!
Så hva er det egentlig vi går og grubler på?
Hjem i år, eller jordomseiling?!?
Det er ikke kjedelig lesestoff og grublerier vi fordyper oss i for tida. Sjøl om beslutningen om hvorvidt vi virkelig skal ”satse alt” og skrive jordomseilingshistorie selv føles som alt annet enn eventyr. Ingrid og Jon Petter grubler så det rent går varmt i topplokket innimellom. Hva skal vi velge?!
Jon Petters’ vidsynte arbeidsgiver har gitt positivt signal om at han kan få innvilget en utvidet permisjon fram til 2020 om han ønsker å gå for jordomseiling. Så da er én viktig brikke på plass for at det føles som mulig å ta det STORE hoppet og seile videre vestover i år. Den opprinnelig planlagte turen nordover Nord-Amerikas østkyst og tilbake til Norge via Grønland kan jo få vente til en eventuell utsatt hjemseilas i 2020?! Men det er mange brikker som skal finne en plass som føles riktig og harde prioriteringer som må tas for å ta et slikt valg. Det er tross alt Karen Maries barndom og mer enn 3 år av våre liv det er snakk om!
Tid og fokus ble dedikert til å komme nærmere et godt fundamentert valg. Guttene tok endog med seg Karen Marie en hel dag på stranda ved Gros Islet, for å gi oss grublerne armslag og uforstyrret tanketid. Jon Petter og jeg satt i timesvis på en kafé og satte opp en systematisk liste over argumenter for og imot å seile videre jorda rundt, versus det å seile tilbake til en god hverdag og våre kjære hjemme i Norge som vi setter så stor pris på.
Beslutningen ble ikke tatt i St. Lucia. Men vi har fått ryddet litt i topplokket. Nå MÅ vi ta en beslutning snart, om ikke tiden skal ta den for oss. Værvinduet lukker seg snart, og vi må vite hvor vi skal være på havet når ”hurricane season” tar til her i juni og vi ikke kan være her lenger. Elle melle…Nord-Atlanteren eller Stillehavet?!
Teknisk trøbbel og dugnad
I tillegg til fordypning i grublerier, så er vi nede i en teknisk bølgedal om bord på Vilja. Det ene etter det andre går i stå, deler må bestilles, ting må fixes og det føles som vi har hull i lommeboka der pengene renner ut. Pumpen til watermakeren gikk kaputt, Fischer Pandaen har fusket så lenge at vi rett og slett velger å bytte ut hele toppen, Victron inverteren/laderen streiket helt plutselig mens vi lå i havn og våknet aldri til live igjen. I tillegg har listen over teknisk vedlikehold som må gjøres vokst seg lang. Hele mannskapet ble satt i sving.
Her gjør Beni et hederlig forsøk på å rydde. Når 5 mennesker bor i en båt der alskens teknisk arbeid er på gang, så blir det fort kaos. Alt tatt i betraktning så holdt vi fortet utrolig godt, takket være felles innsats og romslighet.Petter flater ut på brygga inn i mellom arbeidsøktene. Puh, det er varmt! Merk forøvrig: Vi ligger til kai for første gang på 3 måneder, og har ligget for anker hele veien siden Gran Canaria. Greit å ligge til kai, men for å være helt ærlig; aller mest «uidyllisk» og støyete.
Glimt fra fristunder & folk vi møtte i St. Lucia
For all del, vi har ikke mistet snakketøyet selv om vi går og grubler. Og i St. Lucia møtte vi på noen gullkorn av noen mennesker, tross at de sosiale antennene vår ikke var helt innstilt på verken sending eller mottak.
Småvenninner og cruising kids: Karen Marie og engelske Georgia (3). Vi fikk oss fine lekestunder med Georgia, som er på lengeseilas i Karibien med foreldrene sine Emily & Tim Pyne. For tiden har de slått seg til ro noen måneder i Rodney Bay, der Georgia nå koser seg med barnehage og fast nabolag mens Emily og Tim tar på seg freelance arkitektoppdrag. Trivelig å høre om andre familiers valg og erfaringer fra livet på båt.Så sannelig traff vi flere trivelige nordlendinger her i sør! Ranaværing Vegard på S/Y Nami var rett og slett en tvers i gjennom trivelig fyr, og det ble mange gode prater og deling av grublerier med ham. Vegard og kompisene brukte 2 år på å pusse opp båten Nami, lære seg å seile og deretter nær ett års seilas nedover Europa og hit til Karibien. Nå føler de seg ”ferdigseilt” for denne gang, båten er solgt og de reiser hjem til Gruben på Mo. Et tøft og beundringsverdig prosjekt fra ende til annen!
Karen Marie og Ingrid hadde seg noen oppdagelsesferder i nærområdet. Vi tok bussen inn til hovedstaden Castries, og fikk et glimt av en adskillig røffere hverdag enn den skjermede og «luksuriøse» tilværelsen vi selv lever i Rodney Bay.
Aller finest hadde vi det på Pigeon Island National Park, der vi fant grotter, gamle fortsruiner og badestrand med lekekompiser. Ingen bilder herfra, for kameraet lå igjen hjemme. Men det kan i alle fall nevnes at stundene her ga oss gnist & glede i hverdagen! Såpass fint var det at vi lokket med oss familien dit en kveld for å spise middag og dra på konsert. Og et par dager senere fikk vi endog besøk av en av familiene vi hadde lekt med på stranden.
Vi unnet oss en avkoblingskveld med middag og konsert på Jambe de Bois Restaurant & Bar på Pigeon Island. Kjempegod mat og stemning. Et anbefalt sted & deilig avbrekk.Vi ble kjent med en sveitsisk/St.Luciansk familie på stranden på Pigeon Island: Mamma Martina, sønnene León og Lambert, og besteforeldre Gigi og Luki. Et par dager senere møtte vi dem tilfeldigvis i marinaen, og Vipps! Så fikk vi kjærkomment barnebesøk om bord på Vilja.Middag- og kveldsstund på Vilja med hjemmebakt pizza på grillen er også kos!Farvel til St. Lucia for denne gang!
Så tok vi farvel til St. Lucia. Denne øya føler vi oss IKKE ferdige med. Men nå er det bare tanken på å få det tekniske i orden og å ta ”Det store valget” som står i hodet på oss. Det første først; i Le Marin på Martinique skal det visst være en guru på Victron invertere. Vår gamle har jo valgt å havarere, og nå savner vi 230 volt og ladede batterier om bord. Kan denne Tilikum (som han eller firmaet hans (?) heter) berge oss fra å måtte bruke flere titusentalls kroner på å kjøpe ny? Vi må gjøre et forsøk!
