1. juni, 2020: Med stiv kuling i trynet

«Vilja» ligger forunderlig stille, mens vinden blåser om ørene på oss og vi kan skimte solide bølger rulle forbi der ute i nattemørket. Vi ligger bi. En fantastisk manøver når en venter av vær til havs. Den funker som fjell!

Oppdatering #2 fra Vilja sendt 01.06.2020. Fra da vi lå bi ute på havet og red av været i påvente av værskifte for å kunne krysse Gulfstrømmen.

Viljas ferd hjem ved COVID19-pandemiens utbrudd våren 2020 ble formidlet gjennom en artikkelserie publisert på Seilmagasinets nettsider, skrevet av Ingrid. Følgende flaskepost er NIENDE artikkel (av i alt 12) i denne serien, og ble første gang publisert 07.06.2020.

Vilja krysser seg nordover i motvind for å være posisjonert best mulig, i kappløpet om å forsere Gulfstrømmen og runde østkystens crux Cape Hatteras innenfor et begrenset tidsvindu med vindstille.
STRØMKART: Golfstrømmen renner i høy hastighet nordover langs den amerikanske østkyst.

Vi har posisjonert oss ved vår definerte «inngangsport» for kryssing av Gulfstrømmen. Den strømmer oppover langs kysten av USA i 2-3 knops fart like nordvest for oss. Når vinden blåser den midt imot, fra nord/nordøst, piskes uforholdsmessig store bølger opp der ute. Derfor er det at vi nå venter her ute, til vinden snur og løyer.

Tryggest på havet

Vi har følt oss rolige og trygge på valget. Det til tross for at alle de andre båtene i Salty Dawg flotillaen har valgt å seile til havn. Kan være er det fordi vi har lagt adskillig mange, lange havstrekk under kjølen i forhold til de fleste? Vi føler oss i alle fall trygge ute på havet med de forholdene som er meldt. Det er også snedig å merke responsen fra våre langturvenner når vi sender dem oppdatering om strategien vår. Den er ganske så unisont i retning av: «Ja, det er ute på havet det er tryggest å være!» og «Fint å ligge på været!». Dog med en ettertenksom tilføyelse om et lykke til og at de føl(g)er med oss.

Fra det ene til det andre: Bak oss klar blå himmel, foran oss et kompakt teppe av tunge mørkegrå regnskyer. På et vis var det forløsende å komme i gang med uværet, etter mange dagers venting og vurderinger.
Ingen tvil om at radaren virker! Uværet kom fort. Slående at en halvtime før dette bildet ble tatt så var skjermen helsvart og Jon Petter måtte ta en avsjekk på at radaren faktisk var i orden!

Utdrag fra Loggboka

Vi er også spente. Dette er første gang vi benytter manøveren i friskt vær og av nødvendighet. Her følger utdrag fra loggboka for hvordan vi har forberedt oss:

· Hver dag i den siste uken har Jon Petter og jeg (Ingrid) hatt morgenmøte med vær i fokus. Værdiskusjonene og planleggingen av seilestrategi har ofte tatt både en og to timer sammenhengende. Karen Marie er makalaust tålmodig. Hun er så vant med disse morgenmøtene, og vet at de kan ta tid og at de er viktige. Femåringen benytter seg av dispensen til å «tre av» og leke for seg selv, men lytter med et halvt øre. Iblant smetter hun inn et spørsmål eller innspill.

· Torsdag 28/5: Valget om å ri av det varslede været ute på havet framfor å søke le i havn er tatt. Etter dette er det ingen vei tilbake, fordi ingen havn kan nås i tide før nordavinden er meldt, når vi nå fortsetter nordover. Å møte på nordavind i kuling styrke mens vi krysser Gulfstrømmen er IKKE et alternativ.

· Fredag 29/5: Vi terper på seileteknikken med å ligge bi. Særlig Ingrid har kjent på behovet for det. Vi prøver ut ulike rev i seilet, justerer og vurderer. Karen Marie er fartsmåler og leser av fra kartplotteren med klar røst: 1,2 knop! 0,8 knop! 0,4 knop! Teknikken kjennes ut til å sitte. Ingrid senker skuldrene et par hakk.

· Lørdag 30/5: Klargjøringsdag og oppe-på-dekk-dag. Jon Petter fyller dieseltanken til randen, besiktiger riggen, skifter en splint til bommen, gjør småjusteringer her og der. Ingrid kvitterer ut at innholdet i grabbagen er ok. Vi alle er oppe på dekk det meste av dagen. Her må vi benytte denne ekstra tumleplassen vi har mens himmelen fremdeles er blå og bølgene små! Et mylder av delfiner holder følge med oss framfor baugen. Vi har picnic, leser, leker, hopper og spretter. Karen Marie er håndtlanger for både Mamma og Pappa der det trengs.

· Natt til søndag 30/5-31/5: Været er i endring. Flere squalls (lokale lavtrykk) feier forbi, med regnskyll av en annen verden og lyn som spjærer luften med kraftige tordenskrall.

· Søndag 31/5 formiddag: Blå himmel på formiddagen! Det er så rolig at radarskjermen viser helt svart skjerm, og Jon Petter må ta en ekstra sjekk for å forsikre seg om at den faktisk virker. Så går vi veggen i møte: Bak oss er himmelen blå. Foran venter et tjukt grått skydekke. Og radaren er det visst ikke noe i veien med: Halve skjermen lyser gult, som indikasjon på at noe digert venter der foran oss på åpent hav. Så havner vi plutselig i nok en regn- og vindkule. Karen Marie er i fyr og flamme; og synes det er stor stas med regnet som fosser ned så hun kan drikke av det. Det er tydelig at vår minste matros har ventet på været, hun også.

· Søndag 31/5 ettermiddag: Etter regnbygen så klarnet himmelen overraskende opp til blått klarvær! Nordavinden blåser i frisk bris til liten kuling styrke, men det er fint vær å krysse i. Vi greier å seile oss helt opp til det anbefalte veipunktet som værguruen vår, Chris Parker, har gitt oss. Her legger vi oss bi. Ankerlanternen slås på midthavs, i det mørket senker seg.

· Natt til mandag 1/6: Vilja ligger bi. Det blåser stiv kuling rundt oss og bølger på et par-tre meter ruller forbi, men hun ligger forunderlig rolig og gjør nattevakten til en ubekymret økt. Noen få ganger svinger hun seg opp i vinden såpass at seilene blafrer, men så sørger denne genialt enkle, men effektive kombinasjonen av seil- og rorføring til at hun retter seg opp på egen hånd og blir liggende i ro. Det gir rom for – ja, nettopp – en skrivestund for loggbokoppsummering til Seilmagasinet. 😊

Knapt værvindu

Nå er det bare å vente til været roer seg og vi kan ta fatt på neste etappe tvers over Gulfstrømmen om vel et døgn. Værvinduet er knapt, men det skal holde. Det er meldt en ny og enda kraftigere vindkule på tirsdag, i sterk kulings styrke, men denne gangen skal den blåse fra sør. Det vil gi fine seileforhold nært kysten. Om vi bare kommer oss rundt cruxet Cape Hatteras før det blåser opp. Hvis ikke, så må vi søke havn sør for den og vente til neste værluke.

Vi har trua på at dette skal gå; 1750 nautiske mil fra Jomfruøyene til Hudson River, New Jersey med kun ett innlagt stopp ute på åpent hav. ETA: Fredag 5. juni.

Effektiv klestørk i sterk kuling langs USAs østkyst. Det blir nok et par hakk tammere å bruke tørketrommelen hjemme til høsten…

28.-30. oktober, 2017: Silkeseilas med smak av kuling over Biscaya

Biscayabukten er beryktet for å være vanskelig å krysse med lunefullt vær og grov sjø. Anbefalingen for seilere er generelt å tilbakelegge den før midten av august. Vi krysset den i de siste dagene av oktober… Om noen hadde sagt det til oss før vi begynte denne reisen i juli, så ville vi kanskje på grunn av dette havstrekkets dårlige rykte tenkt at vi var for sent ute for langtur i år. Når vi nå lå i havna i Brest med 1750 fantastisk fine nautiske mil bak oss, og med mange andre langturseilere ved vår side som ventet på å gjøre samme kryssing, så oppsummerte vi slik;

Råd og erfaringer skal en ha respekt for, og ta inn i vurderingene. Men logisk nok; som alle andre steder i Verden så blir det godt vær før eller siden – også på senhøsten over Biscayabukten. Å krysse den etter medio august trenger ikke å være noe problem, om en har respekt for været – og tid til å vente på det.

Vår kryssing av beryktede Biscaya i oktober: Fantastisk seilas som favnet om alt fra silkeseilas i 6-8 knops fart til smak av kuling med maks.fart som nådde oppe i 14 knop(!) selv med kraftig revede seil. Alt i alt: 385 nm på 2,5 døgn og med en snittfart på nær 7 knop. Heftig & herlig, og en uforglemmelig delt opplevelse med et fantastisk crew! F.v. Brynhild, Karen Marie, Jon Petter, Morgan og Ingrid.

Beryktede Biscaya  

Er Biscayas dårlige rykte fortjent? Både ja og nei. Den påfallende store mengden skipsvrak som er avtegnet på kartet i området taler for seg. Men storparten av disse daterer seg fra før motorkraft på båter fantes, da det å holde seg av kysten om vinden blåste innover mot land kunne være en umulig oppgave. Risikoen er en helt annen for dagens seilbåter, der vi kan ta i bruk motor om det behøves. Det er ikke dermed sagt at seilforholdene over Biscayabukten er snille og greie! Det er flere grunner til å ha stor respekt for dette farvannet.

Havstrekket over bukten mellom Brest og La Coruña er omlag 350 nm langt. Det er åpent eksponert for storhavet som strekker seg helt over til Amerika nær 3000 km unna. Men det som er mest karakteristisk og en seilers frykt er de bratte bølgene som har en tendens til å bygge seg opp og reflekteres i ulike retninger nettopp her. Dette er som følge av den massive, bueformede fjellveggen som ruver langt der nede på havbunnen; i løpet av noen få titalls nautiske mil fra kysten av Frankrike og Spania endrer havdybden seg fra over 4000 meter til cirka 100 meters dybde. Denne kan skape svær og farlig sjø hvis det blåser mye, især fra vestlig retning.

Farvel Frankrike og fast land!

Så kastet vi loss i Brest med kurs for Biscaya.

Slike mastadonter møter vi flere av i farvannene vi krysser. Vi håper og tror at de har med seg HELE lasten i havn og ikke etterlater en aldri så liten container duppende i sitt kjølvann…

Fastlandet forsvinner bak oss i horisonten. Nå bærer det ut på åpent hav. Spenning og engasjement hos crewet, her illustrert med et fornøyd glis hos Brynhild.

Hvorfor fly sørover når du kan få skyss? Denne franske sjarmøren fulgte med som blindpassasjer.  Den ble med oss hele veien over (tror vi), og ble riktig så «båtvarm» etterhvert.

Hva gjør så 5 mennesker ombord på en liten båt utpå det store hav i 2,5 døgn?

Tja, ting blir himla enkelt & elementært. 

Vi… :

  • Seiler. Minimum én har vakt til enhver tid, mens om natta var vi to (hvorav én har sovende nattevakt oppe i cockpit). De(n) som har vakt har ansvar for å holde utkikk, trimme seil og styre båten (vi har autopilot, men velger iblant å gjøre styringen manuelt for å få føling med båt, vær og hav).
  • Følger med været. Kjenner på været. Leser av målingene om bord. Sjekker og finstuderer værmelding og kart på nettbrettet. Laster ned nye værmeldinger, mens alle venter i spenning. Spenningsmomentet er; Får vi det været vi forventet, eller har det kommet inn noe nytt i værvarselet som vi må forberede oss på?
  • Sover. Enhver som kjenner det minste snev av tunge øyelokk ”sendes til soving” sporenstrax – her seiles det døgnet rundt, så da må man sove når man kan!
  • Får i oss mat. Kjenner etter om sjøsjuka er der (faktisk meldte den ikke ankomst hos noen av oss på denne turen). Peker ut hvem som er minst utsatt for sjøsjuka, og sender ham/henne ned i byssa for å proviantere cockpiten.
  • Prater, om alt & ingenting. Aller mest om været, havet, turen, seilingen. Men også om de nære ting, om ingenting, ”kjøkkenfilosofering”, og glimt av både klokskap og det glade vanvidd. En blir gjerne godt kjent på slike turer…
  • Er stille. Lytter. Tenker. Kjenner på ens eksistens i samspill med naturelementene.

  • Ser utover havet. Studerer bølgene. Speider etter fugler, delfiner og annet liv i og over havet.
  • På nattvaktene: Skjerper sansene. Tar inn lyden av vann mot skrog, og kjenner vindens retning mot ansiktet. Trimmer seil i mørket – litt mer uvisst når en ikke kan se, og bare må lytte etter blafringen i seilene. Følger med omkringliggende båter på radaren, slår opp på AIS’en for å se ”hvem det er”, litt spent på om de er i

    Morgenstund. Litt trøtt, mest trygg.

    kryssende kurs og for tett på. Kjenner på trøtthet, og rister den av seg med en kjeks, eller en kopp varm drikke. Har på rødt nattlys på hodelykta og leser litt. Ser månen stå opp på stjernehimmelen, lærer nye stjernebilder. Speider ut i mørket. Skjerper nattsynet og ser vakre, ubeskrivelige syn – som delfiner som bader i morild langs båtsiden…

  • Finner på ting; tørrtrener på knuter, leser, ser på ett eller annet på PC’en som en har lastet ned (dekning har en jo ikke), synger, leker, tuller, whatever…
  • Det går svært lite tid med til «husarbeid» og personlig hygiene

Så blåste det opp

Etter 2 døgn med perfekt seilvind (cirka 10 m/s fra nordøst) og silkeseilas i 6-8 knops fart, så begynte det å blåse opp mandags ettermiddag, cirka 50 nm fra fastlandet på nordvestspissen av Spania. Værmeldingen hadde varslet om det, så vi var forberedt.

Brynhild og Jon Petter ser enda ikke nevneverdig urolige ut, selv om sjøen er det.

Bølgene bygget seg opp, og båten dykker ned i bølgedaler og så opp igjen.

Etter hvert blåste det opp til kuling styrke. Det er spenning i luften og skjerpede sanser. Samtidig gir det en ro å kjenne Viljas stabilitet og hvordan hun bare følger bølgene og koser seg. Karen Marie sovnet.

Vinden økte på idet solen var i ferd med å gå ned, cirka 50 nautiske mil før vi nådde nordspissen av Spania. Og med den kom bølgene. Her et siste glimt av det som var i ferd med å bygge seg opp før mørket falt på.

Så skjedde ”alt” på en gang: Det begynte å skumre. Bølgene vokste til 3-4 meters høyde, noen større enn som så. Det blåste opp enda mer, med opp mot sterk kulings styrke i kastene. Vi måtte ta rev i seilene inntil det kun var små kluter som stod oppe – og selv da seilte vi i 11-12 knop, med maksnotering oppe i 14 knops fart. Og så — Plutselig gikk strømmen!; Og med det slo autopiloten seg av og kartmaskin, radar og ”alt” ble svart…

Da er det 100 % fokus som gjelder! Ingrid tok rattet og håndmanøvrerte, og måtte bruke all sin styrke for å holde rattet og stø kurs der vind og bølger tok tak i seil og ror. Brynhild og Ingrid ble oppe på dekk, mens Jon Petter og Morgan gikk nedenunder for å finne feilen. Der nede skapte bølgene berg-og-dalbane-forhold. I bekmørket – kun badet i rødt lys fra hodelyktene – fikk de åpnet opp batterirom og søkte etter feilen. Og fant den – heldigvis. Hovedbatteribanken var tom, men vi har en reservebank. Den måtte manuelt kobles inn. Med den kom strømmen tilbake. For å spare strøm gikk vi de neste 6 timene i kuling og bølger med håndholdt styring. Noen bølger slo inn over oss og dekket og fylte cockpiten opp med vann før det fant veien ut. Vi holdt oss fast, men det var bare smil om bord. Med unntak av kanskje det øyeblikket da strømmen gikk, så var ingen av oss urolige. Da vi skimtet lys fra fastlandet, så gikk endatil Morgan ned en tur for å ta seg en blund. Men det var spennende. En hærli seilas, der vi kjente på naturkreftene. Og som gir trygghet, ved å få bekreftet at Vilja er bunnsolid og vi behersker at det koker rundt oss.

Noen ganger gjør ankerdrammens edle dråper – og seremonielle høytidelighet – seg ekstra godt.

Ved midnatt nærmet vi oss La Coruña Marina. Det var et slitent, men himla samstemt og godnemt mannskap som gikk i land. Det gjorde knallgodt med en ankerdram, før allemann gikk hver til sin lugar og slokna.

Vi hadde kryssa Biscaya…