28.-30. oktober, 2017: Silkeseilas med smak av kuling over Biscaya

Biscayabukten er beryktet for å være vanskelig å krysse med lunefullt vær og grov sjø. Anbefalingen for seilere er generelt å tilbakelegge den før midten av august. Vi krysset den i de siste dagene av oktober… Om noen hadde sagt det til oss før vi begynte denne reisen i juli, så ville vi kanskje på grunn av dette havstrekkets dårlige rykte tenkt at vi var for sent ute for langtur i år. Når vi nå lå i havna i Brest med 1750 fantastisk fine nautiske mil bak oss, og med mange andre langturseilere ved vår side som ventet på å gjøre samme kryssing, så oppsummerte vi slik;

Råd og erfaringer skal en ha respekt for, og ta inn i vurderingene. Men logisk nok; som alle andre steder i Verden så blir det godt vær før eller siden – også på senhøsten over Biscayabukten. Å krysse den etter medio august trenger ikke å være noe problem, om en har respekt for været – og tid til å vente på det.

Vår kryssing av beryktede Biscaya i oktober: Fantastisk seilas som favnet om alt fra silkeseilas i 6-8 knops fart til smak av kuling med maks.fart som nådde oppe i 14 knop(!) selv med kraftig revede seil. Alt i alt: 385 nm på 2,5 døgn og med en snittfart på nær 7 knop. Heftig & herlig, og en uforglemmelig delt opplevelse med et fantastisk crew! F.v. Brynhild, Karen Marie, Jon Petter, Morgan og Ingrid.

Beryktede Biscaya  

Er Biscayas dårlige rykte fortjent? Både ja og nei. Den påfallende store mengden skipsvrak som er avtegnet på kartet i området taler for seg. Men storparten av disse daterer seg fra før motorkraft på båter fantes, da det å holde seg av kysten om vinden blåste innover mot land kunne være en umulig oppgave. Risikoen er en helt annen for dagens seilbåter, der vi kan ta i bruk motor om det behøves. Det er ikke dermed sagt at seilforholdene over Biscayabukten er snille og greie! Det er flere grunner til å ha stor respekt for dette farvannet.

Havstrekket over bukten mellom Brest og La Coruña er omlag 350 nm langt. Det er åpent eksponert for storhavet som strekker seg helt over til Amerika nær 3000 km unna. Men det som er mest karakteristisk og en seilers frykt er de bratte bølgene som har en tendens til å bygge seg opp og reflekteres i ulike retninger nettopp her. Dette er som følge av den massive, bueformede fjellveggen som ruver langt der nede på havbunnen; i løpet av noen få titalls nautiske mil fra kysten av Frankrike og Spania endrer havdybden seg fra over 4000 meter til cirka 100 meters dybde. Denne kan skape svær og farlig sjø hvis det blåser mye, især fra vestlig retning.

Farvel Frankrike og fast land!

Så kastet vi loss i Brest med kurs for Biscaya.

Slike mastadonter møter vi flere av i farvannene vi krysser. Vi håper og tror at de har med seg HELE lasten i havn og ikke etterlater en aldri så liten container duppende i sitt kjølvann…
Fastlandet forsvinner bak oss i horisonten. Nå bærer det ut på åpent hav. Spenning og engasjement hos crewet, her illustrert med et fornøyd glis hos Brynhild.
Hvorfor fly sørover når du kan få skyss? Denne franske sjarmøren fulgte med som blindpassasjer.  Den ble med oss hele veien over (tror vi), og ble riktig så «båtvarm» etterhvert.

Hva gjør så 5 mennesker ombord på en liten båt utpå det store hav i 2,5 døgn?

Tja, ting blir himla enkelt & elementært. 

Vi… :

  • Seiler. Minimum én har vakt til enhver tid, mens om natta var vi to (hvorav én har sovende nattevakt oppe i cockpit). De(n) som har vakt har ansvar for å holde utkikk, trimme seil og styre båten (vi har autopilot, men velger iblant å gjøre styringen manuelt for å få føling med båt, vær og hav).
  • Følger med været. Kjenner på været. Leser av målingene om bord. Sjekker og finstuderer værmelding og kart på nettbrettet. Laster ned nye værmeldinger, mens alle venter i spenning. Spenningsmomentet er; Får vi det været vi forventet, eller har det kommet inn noe nytt i værvarselet som vi må forberede oss på?
  • Sover. Enhver som kjenner det minste snev av tunge øyelokk ”sendes til soving” sporenstrax – her seiles det døgnet rundt, så da må man sove når man kan!
  • Får i oss mat. Kjenner etter om sjøsjuka er der (faktisk meldte den ikke ankomst hos noen av oss på denne turen). Peker ut hvem som er minst utsatt for sjøsjuka, og sender ham/henne ned i byssa for å proviantere cockpiten.
  • Prater, om alt & ingenting. Aller mest om været, havet, turen, seilingen. Men også om de nære ting, om ingenting, ”kjøkkenfilosofering”, og glimt av både klokskap og det glade vanvidd. En blir gjerne godt kjent på slike turer…
  • Er stille. Lytter. Tenker. Kjenner på ens eksistens i samspill med naturelementene.

  • Ser utover havet. Studerer bølgene. Speider etter fugler, delfiner og annet liv i og over havet.
  • På nattvaktene: Skjerper sansene. Tar inn lyden av vann mot skrog, og kjenner vindens retning mot ansiktet. Trimmer seil i mørket – litt mer uvisst når en ikke kan se, og bare må lytte etter blafringen i seilene. Følger med omkringliggende båter på radaren, slår opp på AIS’en for å se ”hvem det er”, litt spent på om de er i
    Morgenstund. Litt trøtt, mest trygg.

    kryssende kurs og for tett på. Kjenner på trøtthet, og rister den av seg med en kjeks, eller en kopp varm drikke. Har på rødt nattlys på hodelykta og leser litt. Ser månen stå opp på stjernehimmelen, lærer nye stjernebilder. Speider ut i mørket. Skjerper nattsynet og ser vakre, ubeskrivelige syn – som delfiner som bader i morild langs båtsiden…

  • Finner på ting; tørrtrener på knuter, leser, ser på ett eller annet på PC’en som en har lastet ned (dekning har en jo ikke), synger, leker, tuller, whatever…
  • Det går svært lite tid med til «husarbeid» og personlig hygiene

Så blåste det opp

Etter 2 døgn med perfekt seilvind (cirka 10 m/s fra nordøst) og silkeseilas i 6-8 knops fart, så begynte det å blåse opp mandags ettermiddag, cirka 50 nm fra fastlandet på nordvestspissen av Spania. Værmeldingen hadde varslet om det, så vi var forberedt.

Brynhild og Jon Petter ser enda ikke nevneverdig urolige ut, selv om sjøen er det.
Bølgene bygget seg opp, og båten dykker ned i bølgedaler og så opp igjen.

Etter hvert blåste det opp til kuling styrke. Det er spenning i luften og skjerpede sanser. Samtidig gir det en ro å kjenne Viljas stabilitet og hvordan hun bare følger bølgene og koser seg. Karen Marie sovnet.

Vinden økte på idet solen var i ferd med å gå ned, cirka 50 nautiske mil før vi nådde nordspissen av Spania. Og med den kom bølgene. Her et siste glimt av det som var i ferd med å bygge seg opp før mørket falt på.

Så skjedde ”alt” på en gang: Det begynte å skumre. Bølgene vokste til 3-4 meters høyde, noen større enn som så. Det blåste opp enda mer, med opp mot sterk kulings styrke i kastene. Vi måtte ta rev i seilene inntil det kun var små kluter som stod oppe – og selv da seilte vi i 11-12 knop, med maksnotering oppe i 14 knops fart. Og så — Plutselig gikk strømmen!; Og med det slo autopiloten seg av og kartmaskin, radar og ”alt” ble svart…

Da er det 100 % fokus som gjelder! Ingrid tok rattet og håndmanøvrerte, og måtte bruke all sin styrke for å holde rattet og stø kurs der vind og bølger tok tak i seil og ror. Brynhild og Ingrid ble oppe på dekk, mens Jon Petter og Morgan gikk nedenunder for å finne feilen. Der nede skapte bølgene berg-og-dalbane-forhold. I bekmørket – kun badet i rødt lys fra hodelyktene – fikk de åpnet opp batterirom og søkte etter feilen. Og fant den – heldigvis. Hovedbatteribanken var tom, men vi har en reservebank. Den måtte manuelt kobles inn. Med den kom strømmen tilbake. For å spare strøm gikk vi de neste 6 timene i kuling og bølger med håndholdt styring. Noen bølger slo inn over oss og dekket og fylte cockpiten opp med vann før det fant veien ut. Vi holdt oss fast, men det var bare smil om bord. Med unntak av kanskje det øyeblikket da strømmen gikk, så var ingen av oss urolige. Da vi skimtet lys fra fastlandet, så gikk endatil Morgan ned en tur for å ta seg en blund. Men det var spennende. En hærli seilas, der vi kjente på naturkreftene. Og som gir trygghet, ved å få bekreftet at Vilja er bunnsolid og vi behersker at det koker rundt oss.

Noen ganger gjør ankerdrammens edle dråper – og seremonielle høytidelighet – seg ekstra godt.

Ved midnatt nærmet vi oss La Coruña Marina. Det var et slitent, men himla samstemt og godnemt mannskap som gikk i land. Det gjorde knallgodt med en ankerdram, før allemann gikk hver til sin lugar og slokna.

Vi hadde kryssa Biscaya…

 

12.-14. august, 2017: Fagre Fair Isle. Delfiner loser oss inn til Skottland.

Takket være vår gode venn Amy Lightfoots instendige anmodninger, så tok vi oss tid til å bryte av seilasen tross god seilvind for å ta turen innom Fair Isle. I tillegg hadde hun meldt fra til sin venninne Anne Sinclair, som bor på Fair Isle, om at vi var på vei. TUSEN TAKK, Amy!

Vi skjønte allerede når vi nærmet oss øya at her lå en naturperle foran oss. Det vi ikke hadde forventet var hjertevarmen; Allerede ved kaikanten ble vi tatt varmt imot av Anne og hennes familie, som tok imot baugtampen og hjalp oss å legge til kai.

Om Fair Isle kan egentlig ikke annet sies enn at det er ubeskrivelig. Bildene vi tok yter ingen rettferd. Men stedet må nevnes, så vi gjør et forsøk på å vise noen glimt. Vi vet at vi må tilbake hit en vakker dag.

Vakkert. Vilt. Naturlig.
En strand av rullestener.

Fair Isle north harbour
Hver sommer tar befolkningen på Fair Isle imot grupper av frivillighetsarbeidere organisert gjennom ”The National Trust of Scotland”. I noen uker gjør disse en dugnadsinnsats på øya i samarbeid med lokalbefolkningen. Heldige som vi er, så ble vi invitert til å være med på avslutningsfesten, der tradisjonen er at frivillighetsarbeiderne inviterer lokalbefolkningen til kurvfest. Vi stilte med baccalao og vafler med multesyltetøy, og særlig vaflene fikk bein å gå på. 🙂

Så blåste vinden oss videre. Genoaen ryker!

Med en sterk følelse av ønsket om å kunne bli værende, så var værmeldingen likevel udiskutabel: Vi måtte videre etter bare noen få timer på Fair Isle.

Otto tok første nattevakt, og kunne ved vaktskifte rapportere om observasjon av delfiner som hadde svømt på kryssende kurs!

Det ble heftig seilas første døgn. Faktisk såpass at genoaens øvre feste røk! Med revet seil fortsatte seilasen videre sørover.

Sukkerbryllusdagsfeiring til havs

Søndag 12. august var ingen hvilken som helst dag; da hadde nemlig Ingrid & Jon Petter 6 års bryllupsdag!

6 års bryllupsdag er sukkerbryllupsdag. Et takknemlig tema: Vårt skip var lastet med sukker for anledningen! Ingrid fikk cupcake med rosa sukkerglasur fra Lerwick, samt elegant likørglass og interessant bok om Hotel Union Øye. Jon Petter fikk sjokoladehjerte fra Lerwick samt masse ekte farin av søteste, hviteste sort.

Så spaknet vinden.

Utover søndagen spaknet så vinden helt av…

Vinden spaknet av og det ble rolig sjø…
…og dertil rolig mannskap.

Delfiner!

I de grytidlige morgentimer mandags morgen på vei inn mot Inverness fikk vi plutselig følge av en hel flokk med delfiner. De svømte både på kryssende kurs og langsetter båten. Ingrid var i nærmest euforisk tilstand. Delfiner har vært et punkt på hennes bucket list. Nyyydelige og fascinerende dyr! Vi håper på flere.