Publisert

20. mai, 2020: Viljas neste trekk

Familien på jordomseiling velger å fullføre etter planen.

Viljas ferd hjem ved COVID19-pandemiens utbrudd våren 2020 ble formidlet gjennom en artikkelserie publisert på Seilmagasinets nettsider, skrevet av Ingrid. Følgende flaskepost er SJETTE artikkel (av i alt 12) i denne serien, og ble første gang publisert 20.05.2020.

Det nærmer seg kveld i Maho Bay på St. John i de Amerikanske Jomfruøyene. Her har mange av båtene ligget for anker i ukesvis etter å ha måttet avbryte seileplanene sine og søke fristed her. Små «nabolag» er dannet i mang en bukt. De har stort sett holdt seg for seg selv og fått mat og varer levert til stranden; en selvpålagt og tross alt sosial måte å beskytte seg for koronaspredning. Vi ble heldigvis hjertelig inkludert i fellesskapet da vi flyttet inn i nabolaget bare for noen dager.

«S/Y Vilja» er på vei hjem til Norge. Vi har seilt rundt Jorda, men det gjenstår fremdeles mer enn 5000 nautiske mil til vi igjen kan gå i land på norsk grunn. Nord-Atlanteren skal krysses. Men COVID-19 har endret kartet for oss seilere. Tidligere trygge havner der vi kunne søke hvile, trygghet, forsyninger, mennesker og opplevelser er plutselig merket med forbud og advarsler.

Vilja markerte nasjonaldagen med bytte av flagg. Det var vel strengt tatt på tide… Det gamle hadde vaiet bak Vilja i ett år, siden forrige 17. mai som ble feiret i New Zealand.

Ikke et spill, men vår virkelighet

Det føles til tider som om vi er midt i et spill der reglene plutselig ble endret og plassene der vi kunne gå er fjernet. Fyrtårnbrikkene som lyste og viste vei inn til trygg havn er «slukket» og vi må gå langt utenom. Mange har stått over noen runder nå fordi det ikke har vært noe sted å flytte til, eller for å prøve å skjønne spillet igjen. Brikkene har hopet seg opp i området der vår brikke også er. Noen nøler, fordi det ser ut til at vi må ta lange hopp over spillebrettet der uværskort kan spilles ut, uten noe fristed. Nå har søren meg enda en «regel» endret seg; stormsesongen har startet opp tidligere enn vanlig. Et navngitt stormkort med navn Arthur er satt ut på brettet før normalen. Flere kan komme. Dette er ikke et trygt sted å være lengre. Nå må vi flytte på oss. Hva blir vårt neste trekk?

Ps. Dette er ikke et spill. Dette er vår virkelige hjemvei.

Seilere i villvare

De siste ukene har vært mildt sagt skiftende, til tider forvirrende, definitivt uavklart. Vi har innsett at dette vil være den nye normalen helt fram til vi kommer hjem. Land velger ulik strategi, men fellesnevneren for de fleste er at de har vært i lockdown med stengte grenser. Nå aner vi en gradvis tilnærming til å forsiktig åpne opp igjen. Men det går sakte. Vi kan ikke vente lengre.

Amerikanske Jesse Smith på S/Y Spailpin viser tommelen opp for siste strekk mot fastlands USA. S/Y Spailpin var langt syd i Sør-Atlanteren, på vei fra Sør-Georgia til Tristan de Cunha og Sør-Afrika, da coronapandemien brøt ut. De ble nektet adgang på sine anløpshavner, og måtte legge kursen mot USA, en uplanlagt tilleggsdistanse på 6-7000 nautiske mil! Da Jesse og båtens eier Barry anløp Jomfruøyene hadde de ikke vært i land på mer enn 2 måneder. Barry måtte ta første fly til jobboppdrag som ventet i Alaska. Jesse soloseiler S/Y Spailpin til hjemmehavn i Chesapeake Bay, der den legges ut for salg.

USA åpent for seilere

Det bemerkelsesverdige er at USA hele tiden har holdt grensene åpne for oss seilere. Og nå er de et av de første til å gradvis gjenåpne næringsliv og samfunnet også. Det kan hevdes at gjenåpningen er økonomisk drevet, og sees på med kritisk blikk av mange, kanskje med rette. Men det er likevel verdt å merke seg at den har tvunget seg fram – og tilsynelatende forbi – frykt, trolig løftet fram av den suverene status individets frihet har i nettopp dette landet. Det er tankevekkende for oss at det er USA som i det mørklagte landskapet rundt oss står som eneste fyrtårn med fortsatt «hvit sektor» som ønsker oss velkommen inn.

Ustabilt vær

Vi er i sesongen for hjemreise østover Atlanterhavet. Men været har vært ustabilt og atypisk hittil i april og mai. Er det resultater av klimaendringer vi ser, eller bare dette årets ubeleilige lunefullhet? Lavtrykk har beveget seg over havet med jevne mellomrom, hyppigere enn normalen. Heldigvis har mange meldt om en udramatisk havkryssing, men noen har også fått det motsatte. En svensk båt mistet masten og måtte evakueres i forrige uke, vi vet ikke årsaken. Uansett gjelder at en kan ikke velge hva en får servert, man må ta det som kommer. Sesongens første navngitte tropiske storm har allerede dannet seg nordvest i Karibia og herjer nå oppover USAs østkyst, en god stund før normalen.

Ingen forsikring etter 1. juni

Båtforsikringen vår gjennom Pantaenius dekker ikke skade ved navngitte stormer etter 1. juni helt opp til 37 grader nord. Det vil i praksis si at vi må nord for nevn veipunkt i Europa cruxet på USAs østkyst; Cape Hatteras. Men forsikring eller ei; det viktigste er uansett at vi ikke skal komme utfor en slik storm. Vi må bevege oss videre nå.

Velger primært ruta via Azorene

Et snapshot fra Marine Traffics trackingkart. De lilla båtene er fritidsbåter. Det er fascinerende å følge seilbåtenes «migrasjon over havet» fra Karibien med kurs mot Azorene.

De fleste skandinaviske båtene velger som vanlig ruta heim via Azorene. Men betingelsene er endret; de vanligvis så gjestfrie øyene tillater nå kun stopp for proviantering uten tillatelse til å gå i land. Støtteapparatet på land får likevel varm omtale av seilerne som har kommet fram dit; det ryktes om bestilling av take-away pizza og varer, der alt gladelig bringes ut til båtene. Men de er ikke ønsket velkommen i land, og alle må bli værende på båtene sine. Dette til tross for at de har seilt to-tre uker over åpent hav helt alene for å komme dit. Og de seiler videre så snart de kan, med flere ukers seilas foran seg. Vi har sympati med at et sårbart øysamfunn velger å sperre ute alle potensielle smittekilder til sykdommer som de ikke vil makte å håndtere. Vi er takknemlige for at vi i det hele tatt får stoppe opp der. Men vi kjenner at vi ikke har lyst til å velge dette alternativet om vi ikke må eller bør.

Jon Petter i gang med å vaske av litt medtatt, men fullgod hermetikk overlevert fra S/Y Spailpin, som hadde kassevis til overs etter fullført seilas. Det kommer nok godt med på seilasen hjemover til Norge.

Verdiene som verktøy

Skal man legge vekk sine grunnverdier når man står foran et dilemma? Svaret er nei. Det er jo nettopp de som skal hjelpe en til å ta de riktige valgene.

Før vi la ut på denne turen satte vi faktisk opp noen hovedverdier for denne langturen vår. Disse skulle skape presedens for valg underveis. De var og er som følger: Lyst, Til stede, Fellesskap, Lærende.

Andre verdier, som Bevisst og Trygg, er så nødvendige og intuitive for en familie på jordomseiling at de ikke fikk stå øverst på verdi-lista da, og heller ikke nå. De blir gjerne vektet i overkant tungt uansett, med stadig fare for at de overskygger andre meget viktige verdier for denne turen og livet vårt. Målet er å holde hodet kaldt og hjertet varmt, og bruke våre grunnverdier som verktøy for å ta valg og vurdere om vi er «på riktig kurs».

Verdibasert kursvalg

Vår seilestrategi i en koronapreget Verden er nå klar:

· Lange strekk

· Få, men meningsfulle stopp

· Unngå ukontrollert eksponering for smitte i store menneskemengder

· Ivareta viktige verdier

Seiler oss tilbake inn på opprinnelig rute

Vilja skal hjem. Vi har beholdt verdiene, oppdatert strategien, og justerer fortløpende ruten deretter. Vi har besluttet å seile oss tilbake inn på vår opprinnelige rute. Vi setter seil med kurs for neste stopp på hjemveien 1500 nm der framme; Frihetsgudinnen i Hudson River, New Jersey, USA. Det gjør litt «vondt» å igjen styre helt utenom alle perlene vi kunne lagt ruta innom; Bahamas (Der vi er innvilget tillatelse til å seile, dog med sterkt begrenset anledning til å stoppe), Florida og sørstatene i USA for å nevne noen. Det krever også litt mot å avvike fra ruta de fleste andre europeere velger i disse dager. Men vi fortsetter å følge den gjennomtenkte strategien som er riktig for oss på Vilja.

Stolte seilbåter kommer i ulike størrelser og design, det vitner dette bildet om! Glimt fra seilerbarnas regatta, ett av mange morsomme initiativ blant seilerne som vi har vært koronafaste sammen med her på Jomfruøyene.

Seiler til familie i USA

I New Jersey har vi avtalt med en lokal seilforening (North Hudson Yacht Club) at vi kan ankre opp utenfor deres marina. Bare 20 minutter unna bor Ingrids familie og venner, som alle er friske og har sagt at de ønsker oss hjertelig velkommen. Vi gleder oss til dette gjensynet, som har stått som en ledestjerne hele veien over Atlanteren. Vi ser fram til mye hjemmetid med våre kjære. Koronaen satte nær en stopper for den. Nå er havnene igjen åpnet. Ved å følge vår strategi vurderer vi risikoen for å bli smittet og selv videreføre koronasmitte ved denne stoppen som liten og akseptabel.

Støtter langdistanseseilerne

Flere etablerte organisasjoner og bedrifter viser fleksibilitet og initiativ for å bistå oss seilere. Vi har hørt mange gledelige eksempler fra seilervenner om leverandører av varer til båtene som imøtekommer med en utover normalen tillitsbasert og løsningsorientert tilnærming. De bistår oss i å få tak i reservedeler tross økte utfordringer i logistikken. Varer er sendt endog før de er betalt, og om de ikke selv har hatt varen så bistår de i å finne den andre steder, om det så er hos konkurrenter. Vår foretrukne leverandør av værprognoser, PredictWind, tilbyr oss tjenester som normalt er forbeholdt de dyreste abonnementene til hjelp i overfarten. Dette er spesielt verdsatt nå når strekkene er lengre og vi er mer sårbare for vær enn normalt.

Fantastisk godt samhold mellom seilerne

Båtfolkets svar på Drive-in movie: Klassikeren “Captain Ron” ble vist på kinolerret bak katamaranen Hangtime, under lyset av fullmånen i Maho Bay, St John. Stemningsfullt og morsomt!

Seilerorganisasjoner samordner sine medlemmer som er ute i fjerne farvann, og inviterer endog ikke-medlemmer til å ta del i informasjonsutveksling og støtteapparat, gjerne vederlagsfritt. Dette gjelder eksempelvis OCCs facebookgruppe «OCC Atlantic Crossing West to East». Det er etablert en Whatsapp-gruppe med tittelen «Sailing home» for seilere som skal krysse Atlanteren fra Karibien til Europa i år, som en kanal for rask utveksling av oppdateringer om forholdene for oss seilere. Den amerikanske non-profit organisasjonen «Salty Dawg Sailing Association» inviterer ikke-medlemmer til å delta i ralleyen som årlig organiseres for seilas fra Karibien tilbake til Nord-Amerikas fastland. Vi opplever et fantastisk godt samarbeid oss seilere imellom.

Salty Dawg Homeward Bound Flotilla

Etter å ha seilt hele jorda rundt helt selvstendig, uten så mye som en «buddy boat», så har vi i dise koronatider gjort noe så (for oss) uventet som å melde oss på en såkalt «ralley», den såkalte Salty Dawg Homeward Bound Flotilla. Dette har gitt oss tilgang til en proff organisasjon og støtteapparat. Vi mottar daglige oppdateringer fra en profesjonell såkalt «weather router» ved navn Chris Parker. Det gir oss detaljerte prognoser for tre rutevalg til fastlands-USA, de to første via Bahamas, den tredje en offshore-rute direkte over havet. Vi har valgt sistnevnte, Rute 3. Vi og de mer enn hundre båtene som skal seile fra Karibien i denne uken trackes live, og vi kan følge hverandre via PredictWinds offshore-app også når vi er underveis. Vi får stadige oppdateringer om COVID-reguleringer og seileres erfaringer. Vi er satt i kontakt med seilere som befinner seg i området dit vi har tenkt oss og som kan bistå med skreddersydde råd til oss. Og vi har et nettverk av seilere vi kan kommunisere med før avgang og underveis. Vi er mektig imponert. Bekymring for det ukjente og for å ta et noe uvanlig rutevalg er erstattet med visshet og trygghet om at ruten er etablert og grunnen er beredt for oss.

«World Class» sjøulker!

Vilja har meldt seg på til ralley fra Jomfruøyene til USAs østkyst; «The Salty Dawg Homeward Bound Flotilla». Vi har attpåtil kvalifisert oss til en plass på forbundets hedersliste over «Sjøulker i Verdensklasse»!

Faktisk er vi så positivt overrasket over Salty Dawg, at vi har valgt å bli medlemmer for å ta del i fellesskapet også etter at vi har seilt oss inn til fastlandet. Begrepet «Salty Dawg» er et kallenavn for «a sailor who is experienced in ocean sailing», i følge deres egen definisjon. En sjøulk ville vel vi kalt dette på norsk. De har to «æresklasser» med kvalifiseringskriterier basert på erfaring med offshore langdistanseseiling. Trekløveret kan da med litt stolthet berette om at vi er tatt opp i den gjeveste klassen, med plass i det såkalte «World Class» registeret, for å ha dokumentert gjennomføring av en jordomseiling. Nå er ikke dette akkurat en etablert æresutnevnelse hjemme i Norge, men litt stas syntes vi nå at det var likevel.

Klare for avgang, om bare vinden vil

Flotillaen er klar med en pulje på over 100 seilbåter som skal over havet fra Karibien til fastlands-USA. Vi står klare. Men værmeldingene er rotete. Nå har den tropiske stormen Arthur snart blåst fra seg. Den etterlater seg et belte av vindstille. Vi skal prøve å time en avgang i denne uken som blåser nok, men ikke for mye. Distansen til Hudson Rivers innløp mellom New Jersey og New York er på 1500 nautiske mil og vil ta minimum 10 døgn. Vi kan uansett ikke være sikker på noe som helst så langt fram i tid. Men det ville da i alle fall være kjekt å ikke bli liggende å duppe ute på havet med slappe seil den første uka, eller det ekstreme motsatte.

Ett strekk om gangen

Hvor vi går etter gjensynet med familien og Frihetsgudinnen vil tiden vise. Kanskje legger vi rett «over fjorden» til Skottland? Eller kanskje seiler vi videre nordover mot Newfoundland. Eller kanskje noe annet. Som sagt, vi tar ett strekk om gangen. Vi holder hele tiden et blikk mot målet; Norge, med gunstige værperioder i bakhodet. Dit skal vi innen høsten, men før da er det intet som haster. Vi er vel aller mest spente selv på hvilken rute vi ender opp med å ha tatt innen vi seiler inn til vår framtidige hjemmehavn i Svolvær.

Er nordruta mulig?

Vår opprinnelige planlagte rute for hjemveien var lagt langs den såkalte nordruta, via Canada, Grønland og Island. Implisitt er valget om hvorvidt vi ønsker å seile i såpass krevende farvann som denne innebærer ikke i seg selv oppe til vurdering. Det valget ble tatt for lenge siden. Vi må nå ta stilling til om vi har lyst til å seile dette strekket uten ekstra mannskap. Vi kan ikke lengre forvente at det vil la seg gjøre at mannskap tar fly til oss. Canadas grenser er per nå stengte for all ikke-essensiell reisevirksomhet. Grønland har innført 14 dagers karantene.

Tid på havet jevngodt med karantenetid?

Godkjennes tid på havet som karantenetid? Når en har vært isolert ute på havet i mer enn to uker uten symptomer, så burde dette være fullgodt med å være i hjemmekarantene, eller hva? Dessverre godkjenner ikke de fleste land havtid som karantenetid. Men det finnes unntak; Norge er ett av dem. Vi har en epost fra Norske helsemyndigheter som stadfester at seiletid over havet uten kontakt med andre kan godkjennes som gjennomført karantenetid ved ankomst Norge. Heia Norge!

Søknader om transit-stopp sendt til Canada og Grønland

Vi har sendt søknad til myndighetene i Canada og Grønland, med forespørsel om tillatelse til å stoppe i Newfoundland og sørlige Grønland underveis på hjemveien. Det er viktig å understreke at vi ikke hører inn under såkalt «recreational sailing», men er «live-aboards» og er på vei hjem til vår hjemmehavn i Norge. Om stopp i Canada innvilges, så vil dette korte ned de sammenhengende seiledistansene over havet betraktelig. Vi vurderer det slik at den nordlige ruta er aktuell dersom vi innvilges tillatelse til å stoppe, og myndighetene i Canada og Grønland godkjenner havtid som karantenetid. Vi håper å få de tillatelser og unntak som trengs. Det er som dere skjønner mye «om-såfremt-i fall» innbakt i dette alternativet. Vi må bare se det an.

Én måned i jomfruelige øyer

Globetrotter venninner med norske røtter, Sophia (9) og Karen Marie, har hatt mye moro i lag her på Jomfruøyene. 😉 Vi har hatt gleden av å bli kjent med Sophia og moren Ingrid Marie Widvey fra Karmøy, som har bodd her i USVI i mange år. De to har bidratt kraftig til at vi på Vilja har hatt det som plommen i egget her på Jomfruøyene. 

Mer enn én måned har vi vært i de amerikanske Jomfruøyene. Og ja, de har vel vært så jomfruelige som vi og lokalbefolkningen noen gang vil kunne se dem; helt kjemisk fri for cruisebåt- og flyturisme. Noen hundre seilbåter har søkt trygg havn her, antagelig det tredobbelte av det som er normalt. Men det blir som dråper i havet til sammenligning med de flere titusentalls besøkende som gikk i land her hver dag før koronaens utbrudd. Vi har følt oss velkommen.

Uthvilt. Gjennomtenkt. Heldige.

Ankringsplass i Magens Bay på St Thomas. Vilja er seilbåten til venstre på bildet.

Vi kjenner at dette fristedet har gjort oss godt og vi har trengt det; for å hvile hodene og se an koronaens utvikling i Verden rundt oss. Det at vi har kunnet gjøre det i vakre Jomfruøyene, der pandemien foreløpig er holdt i sjakk og friheten er større enn de fleste steder, har vi tatt inn over oss. Vi vet at vi har vært – og er – heldige.

Viljas neste trekk

Vilja seiler videre mot USAs østkyst. Med Lyst, Tilstedeværelse, i Fellesskap og absolutt Lærende, i samspill med Bevissthet og Trygghet. Vilja gjør sitt neste trekk.

___

Denne artikkelen ble først publisert i Seilmagasinet 20.05.2020: https://www.seilmagasinet.no/ingrid-slungaard-myklebust-koronavirus-sy-vilja/viljas-neste-trekk/694877

Publisert

25. april, 2020: Seilervenner i knipe

Langturseilere knytter kontakter. Familien på «S/Y Vilja» har det langt bedre enn mange av deres seilvenner.

Viljas ferd hjem ved COVID19-pandemiens utbrudd våren 2020 ble formidlet gjennom en artikkelserie publisert på Seilmagasinets nettsider, skrevet av Ingrid. Følgende flaskepost er sjette artikkel (av i alt 12) i denne serien, og ble første gang publisert 25.04.2020.

INDISKE HAV: Ankringsplassen til S/Y Mirabella på Gan, den sørligste atollen i Maldivene.

Stengt toll på Maldivene (S/Y Intrepid)

For vår amerikanske venn Tim på 36-foteren «S/Y Intrepid», ble veien til Maldivene i mars mer dramatisk enn det som godt er. Seilet revnet under seilasen fra Thailand til India. Den videre seilasen gikk forsiktig og trått, med ankomst 12 timer etter at visumet til India var utløpt. Myndighetene viste ingen forståelse for forsinket ankomst, og det utgåtte visumet dannet utgangspunkt for en lite fruktbar kommunikasjon med dem. «S/Y Intrepid» fikk verken lov til å fylle diesel, mat, vann eller internettilgang for å søke om fornyet e-visum. De ble også nektet å snakke med sin ambassade. Med kun 40 liter vann og 40 liter diesel måtte mannskapet på to sette seil (uten storseil…) mot Maldivene. De sendte ut nødsignal flere ganger, og ble gitt hjelp av forbigående cargobåter som ga dem diesel og vann. Dette er en ufattelig historie, men fortalt oss direkte fra Tim selv, som nå er i Maldivene. Dramatikken er avløst av det motsatte nå; I Maldivene er alle lystbåter satt i karantene på ubestemt tid. Tim har vært i karantene alene på båten siden midten av mars. Nå tenker han seg videre til Tanzania, der grensene er åpne og han har håp om å få sette føttene på land igjen.

Tim Brill fra USA på S/Y Intrepid. Nå i karantene i Maldivene, etter dramatisk seilas dit fra Thailand via India.

Vår venn Tim på «S/Y Intrepid» melder om at han ikke kan forlate Maldivene før han har fått hentet ut pakker som inneholder et nytt storseil og satelittelefon. De sitter fast i tollen. Men tollen har stengt på grunn av COVID, så da er gode råd dyre. Den Amerikanske ambassaden har engasjert seg for å finne en løsning, slik at Tim kan seile videre til Tanzania.

«S/Y Intrepid» er en 1972 Islander 36. Båten tilhørte tidligere Zac Sunderland som seilte den rundt Jorda i 2008-09, og var den gangen den yngste solo jordomseiler i Verden, 17 år gammel.

I karantene på ubestemt tid på Maldivene (S/Y Mirabella)

Også våre sveitsiske venner på «S/Y Mirabella», en 48 fots X-Yacht, har vært i mer enn én måneds karantene med ubestemt endedato. Familien med to døtre på 8 og 5 år sier de klarer seg fint, der de kan snorkle og bade, og har «alt» de trenger – bortsett fra frihet… Veien videre er ikke avgjort, i likhet med for de fleste av oss.

Mirabella melder om at det blir mye harpunfiske, der de ligger i karantene i Maldivene. Den eksotiske fangsten er jo underholdning i seg selv.

Catch22-knipe for seilere over Rødehavet (Pied-a-Mer II)

Mest sympatiserer vi med våre venner Pam og Eric på «Pied-a-Mer II». Vi har nevnt tidligere dette ekteparet i 70-årene som seiler seg hjemover mot USA via Rødehavet og Suezkanalen. Seilasen i motvind over havet har vært tøff nok, og de trenger mer diesel og proviantering. Nå har de havnet i en «Catch 22»-knipe. Alle oppgjør betales i kontanter over rekka. Men uten tillatelse til å gå i land verken i Sudan eller nå i Egypt, så er kontantbeholdningen nær brukt opp. Uten drivstoff våger de ikke å begi seg videre. De prøver nå å finne løsninger for bankoverføring med hjelp fra familie hjemme (de har ingen internet selv). Vi krysser fingrene for våre ydmyke, men tøffe seilervenner, som har kommet seg gjennom både mastehavari og stormer tidligere. Det går nok bra denne gangen også. Men vi fatter i enda større grad hvor inderlig heldige vi er med hvor vi har havnet i dette tilfeldighetenes spill.

Våre gode venner Pam og Eric Sellix fra USA på Pied-a-Mer II, som nå er på vei hjemover via Rødehavet og Suezkanalen. Forholdene for seilerne som ble overrumplet av koronakrisen på denne ruta er alt annet enn enkle. Bildet er tatt da vi møtte dem igjen i Indonesia i august 2019. Vi ble først kjent med dem i New Zealand, og møtte dem igjen flere ganger på veien vestover til Asia.

Admiral Bellingshausen fra Estland

Vi hadde knapt festet tampene ved ankomst til kai i kveldsmørket på St. Thomas, da vi kom i prat med noen karer som ruslet en kveldstur på brygga. Det viste seg å være mannskapet på estoniske «Admiral Bellingshausen». Møtet ble begynnelsen på et berikende bekjentskap, en innsikt i seilerhistorie som fascinerer, en dramatisk vending i koronatider, og dessuten vekking av gamle felles minner.

«Admiral Bellingshausen», en 80 fots Jongert bygd i Nederland i 1984, er flaggskipet for det estoniske prosjektet «Antarctic Maritime Expedition». Deres seilas til Sydpolen var en på sitt vis storslagen markering av 200-årsjubileumet for første visuelle landkjenning av Antarktis. Den gang var det de russiske skipene Vostok og Mirny, førstnevnte seilt under ledelse av «Admiral Bellingshausen» fra Estland, som fikk det første glimtet. Denne oppdagelsen førte nær to hundre år senere til at Russland kunne hevde rett til å inkluderes i arbeidet med traktaten som bestemmer råderetten over dette syvende kontinent. Estland feirer nå med rette sin nasjonalhelt.

ESTLAND: Estisk registrerte S/Y Admiral Bellingshausen til kai i St. Thomas. Dette er en staselig motorseiler; en 80 fots Jongert, custom made ved det nederlandske verftet i 1984, med fine linjer både eksteriør- og interiørmessig.

Seiler hjem fra Chile i stedet for å fly

Vi tok med nystekte vafler og ei kanne kaffe til karene på «Admiral Bellingshausen». Det ble en trivelig kveld. Vi fikk høre hvordan den planlagte ekspedisjonens videre seilas fra Antarktis til Arktis var blitt avlyst brått på grunn av koronapandemien mens båten var i Chile i mars. Tre av mannskapet skulle egentlig mønstre av i Peru, men mannskapsbytte ble umulig. Nå tar de fem om bord skuta hele veien tilbake til Estland. Jobb og familie hjemme må vente, og har måttet forsone seg med det.

Avvist på tampen ved innseiling Puerto Rico

«Admiral Bellingshausen» er 80 fot, og dermed stor nok til å slippe gjennom Panamakanalen, som i koronatider er stengt for båter under 65 fot. Karene fortalte om hvordan det var hverdagsmenneskene som hjalp dem med å skaffe de praktiske tingene da de skulle gjennom Panamakanalen, da agenten deres tilsynelatende syntes det meste ble for vanskelig. De fikk vinden midt imot på vei oppover til Puerto Rico, og måtte krysse slik at 1000 nm ble til 1350 nm. Ankomst i Puerto Rico var avklart i forkant, men kun 2 nautiske mil fra havn mottok de kontrabeskjed og ble avvist. Det var umulig å overtale havnemyndighetene til å få beholde planlagt anløp, og de måtte sette kursen ut i uvissa. Eierne av «Admiral Bellingshausen» hjemme i Estland kontaktet myndighetene i naboriket USVI. Tross at kun 2 av mannskapet på fem hadde de nødvendige visum, ble de innvilget å komme under «Humanitary Protocol». «We will take care of them» hadde det visstnok blitt sagt fra øverste hold, og det har de innfridd. Marinaen har tilbudt dem en kai-leie på under halv pris av ordinær tariff. De tre uten visum kan ikke gå på land, og må oppholde seg på båten eller flytebrygga. Det forundrer oss hvordan to amerikanske territorier som ligger side om side kan agere så vidt ulikt i disse COVID-tider. Men slik er altså tilstanden akkurat nå. U.S. Virgin Islands viser en meget løsningsorientert tilnærming.

Minister, nasjonal mester og rockestjerne

Det er jordnære karer som sitter rundt bordet og prater jovialt med oss om opplevelsene, og viser like stor interesse for oss og vår vei rundt jorda, som til å fortelle om sine opplevelser. Det er bare via små bisetninger, og etter hvert på direkte oppfordring fra oss, at det kommer fram at disse menneskene har flere eventyr enn dette siste å vise til. Den mest stillfarne av dem alle viser seg å være Jaan Tätte, tidligere jordomseiler og en estisk folkemusiker som har stått på scenen foran mer enn 10 000 jublende fans og sunget sine lune viser. Maskinist Ahto Aaslav-Kaasik er 12 ganger nasjonal mester i Formel 500 båtrace, og har bygget båtene til flere av sine brødre som har verdensmestertitler. Den tredje vi spør, Kaido Kama, var justisminister og deretter innenriksminister i Estland etter at landet fikk sin frihet på 90-tallet. Ingenting skulle tyde på at disse jordnære folka hadde stjernestøv i manken.

Vi ser ikke bort i fra at vi seiler til Estland en gang i framtida, takket være dette tilfeldige møtet. At Jaan Tättes brumlebasstemme og lune viser kommer til å følge oss på veien hjem over Atlanterhavet er i alle fall sikkert.

Hånd i hånd igjen

Hånd i hånd igjen etter omlag tredve år. Sist vi holdt hender stod vi i en mektig menneskelig lenke som strakk seg 600 km fra Vilnius til Tallin. Fra venstre: Kaptein Meelis Saarlaid, Ingrid Slungaard Myklebust, Peeter Saars, Ahto Aaslav-Kaasik, Kaido Kama og Jaan Tätte.

Og som et lite krydder og påminner om livets tilfeldigheter, kom det fram at Ingrid har holdt disse karene i hendene før! Hun var nemlig som tenåring utvekslingsstudent i Latvia da de baltiske landene kjempet og vant sin uavhengighet fra Sovjetunionen. Den gangen ble det en gang dannet en menneskelig lenke som strakk seg sammenhengende i 600 kilometer fra Litauens Vilnius i vest via Latvias hovedstad Riga til Estlands Tallin i øst. Nær to millioner mennesker stod hånd i hånd den gangen, deriblant Ingrid og disse karene. Så vi har stått hånd i hånd før, vi, om enn med noen hundretalls tusen mennesker imellom oss.

Etter fire netter til kai, legger «Admiral Bellingshausen» ut på veien videre hjemover. De håper å kunne få stoppe i Azorene, for å bunkre opp med diesel, proviantere og hvile, før de seiler videre mot den engelske kanal.

Stadige endringer, noen til det bedre (S/Y Eliana)

Warren fra San Fransisco i USA seiler med S/Y Eliana. Panamakanalen ble stengt for båter <65m i mars, så enn så lenge er han «på feil side» av Nord-Amerika. Det vanker middag og framtidsdiskusjoner hjemme på Vilja.

Vi hadde vår venn Warren fra «S/Y Eliana» til middag i kveld. I det vi gikk til bords tikket nyhetsoppdateringen inn om at Panamakanalen skulle holdes steng i ytterligere et år for båter på under 65 fot. Warrens «S/Y Eliana» er 38 fot, og hjemmehavnen er San Fransisco. Med en kanal som er stengt fram til mai neste år, så rekker han ikke å komme seg over til vestsiden av Amerika og ut av orkanbeltet i tide. I praksis ble dermed hjemturen med ett utsatt i ytterligere et år til totalt to år. Kreative løsninger ble samtaleemnet rundt middagsbordet. Å finne seg en jobb på Altanterhavssiden stod fra før av på tapetet, nå begynte han å tenke mer langsiktig på om kanskje Danmark, der han har røtter, kunne være en mulighet? Alle kortene er plutselig i spill igjen. Senere på kvelden mottar vi ytterligere en nyhetsoppdatering. Den varslede utvidede stengningen er med ett omgjort, ja faktisk er den opphevet med umiddelbar virkning. Igjen er Panamakanalen åpen for alle, og erstattet av en pålagt 14 dagers karantene. Det gir mye mer mening. Warren er lettet, og nullstiller seg igjen etter nok en gang å ha måttet utøvd akrobatikk med framtidsplanene.

___

Denne artikkelen ble først publisert i Seilmagasinet 26.04.2020: https://www.seilmagasinet.no/koronavirus-sy-vilja/seilervenner-i-knipe/611956

Publisert

23. april, 2020: «Vilja» vel i havn

Gladhistorie for langturfamilien som vil seile raskt og trykt hjem til Norge.

Viljas ferd hjem ved COVID19-pandemiens utbrudd våren 2020 ble formidlet gjennom en artikkelserie publisert på Seilmagasinets nettsider, skrevet av Ingrid. Følgende flaskepost er FEMTE artikkel (av i alt 12) i denne serien, og ble første gang publisert 23.04.2020.

St. THOMAS: Ingrid, Karen og Jon Petter ferdig innklarert i USVI etter å ha seilt fra Sør Amerika

«S/Y Vilja» har seilt til øya St Thomas i de Amerikanske Jomfruøyene (U.S. Virgin Islands, USVI). Innsjekk gikk glattere enn vi hadde våget drømme om. Alt vi hadde klarert opp imot myndighetene i forkant stod ved lag. Etter knappe halvtimen ved toll- og immigrasjonskontoret, med fingeravtrykk-taking og noen siste opplysninger og signaturer, så var vi frie til å vandre hvor enn vi ønsket. Etter 38 dager sammenhengende tid enten til havs eller i karantene i Suriname, så føltes dette – ja nettopp; befriende!

Trygghet, gjensyn og generøsitet

Våre første dager her i USVI er intet annet enn en gladhistorie. En historie som inneholder lettelse, trygghet, gledelige gjensyn, ufattelig generøsitet, surrealistisk luksus, dramatiske historier, og endog for oss på S/Y Vilja en ankerdram en sen kveld med noen trivelige karer fra Estland som er på hjemvei etter en gjennomført antarktisk – men avbrutt arktisk – ekspedisjon. Det viste seg at vi skålet med intet mindre enn Estlands tidligere justis- og innenriksminister, en estisk folkrockstjerne og en nasjonal mester gjennom ti år i Formel500 båtrace! Og Ingrid hadde holdt alle disse mennene i hendene før… (Mer om dette finurlige (sammen)treff senere i en egen artikkel.)

FAST GRUNN: Karen Marie har fått landlov!

«Welcome to the U.S.A., sailing yacht Vilja!»

Allerede ved innseilingen sent onsdags kveld ble vi hilst velkommen av seilervenner: «Welcome to the United States of America, sailing yacht Vilja!» lød det klart og tydelig over Vhf kanal 16. Det var den velkjente stemmen til vår venn Warren på amerikanske S/Y Eliana, en soloseiler fra San Fransisco, som vi har møtt i New Zealand, Indonesia, Madagaskar og Sør-Afrika tidligere. Det vanket amerikanske donuts og kaffe servert på brygga til frokost av den gode Warren. Utover dagen kom flere av våre venner inn med dinghyene sine fra ankringsplassene rundt omkring, for gledelige gjensyn. Alle har vi det bra. Men alle har vi også til felles at våre planer er snudd på hodet. Og vi er bekymret for våre venner andre steder, som opplever å være fanget av reguleringene, eller det andre ytterpunktet; forvist.

KARIBIA: Utsikt mot ankringsplassen i Charlotte Amailie på St Thomas

Et pusterom

Slik det ser ut nå, så har vi funnet oss et åpent fristed midt i et innesperret Karibien. Som eneste karibiske øyrike, så holder dette amerikanske territoriet grensene forholdsvis åpne. Det gjør at hundrevis av båter har søkt tilflukt her. I neste uke meldes det at guvernøren har godkjent at en «flåte» på om lag 50 flere seilbåter anløper St Thomas, som et ankringssted på sin vei til USA. Da blir det rimelig fullt med småbåter her. Myndighetene har prøvd å imøtekomme det økende behovet for ankringsplasser ved å åpne opp flere bukter for oss. Samtidig er det visst forunderlig stille her i forhold til normalen på øya, da cruisebåtene pleier å anløpe i hopetall. I løpet av en dag slippes ofte flere titusentalls passasjerer i land på St. Thomas. Når cruisebåtene på grunn av koronapandemien ikke får lov til å seile i Karibiens øyparadiser så oppleves dette som unntakstilstand.

Utstyr mottatt fra Norge

Pakken med nye innervant fra våre kompetente fagfolk innen rigg hjemme i Norge; Riggmaster AS i Trondheim, ventet på oss ved ankomst. Bare tre dager tok det fra den ble sendt til den ankom! Ny toppakning til generatoren var også behørig innlemmet i pakken. Så nå blir både sikkerhet og komfort sikret ytterligere på Vilja. Kapteinens glade ansikt blir en smule slettere i det en bekymringsrynke eller tre glattet seg ut.

UTSTYR: Pick-up av pakken fra Riggmaster ved Ingrid Marie Widveys kontor.

Stor generøsitet fra Karmøyværinger på øya

Karmøyværingen Ingrid Marie Widvey og datteren Sophia(9) har begge gjort vår hverdag på Vilja til en jublende glad en, for både store og små. Det begynte med det praktiske i å ha en postadresse å sende pakken med teknisk utstyr til fra Norge. En seilervenn satte oss i kontakt med Widvey. Siden ankomst har hun vært hjelpsomheten selv. Vi får antagelig låne en villa av henne i noen dager, siden den står tom i disse COVID-tider der turismen er på vent. Livet på landejorda blir en eksotisk opplevelse for oss som har bodd på båt i fem år nå! Men nå først har vår gode hjelper Ingrid Marie delt av sine opparbeidede bonuspoeng og sørget for at vi kan ligge fem døgn ekstra i marinaen Yacht Haven Grande. Ikke bare er det avslappende og trygt her; det er en kulturstudie i seg selv å ligge blant megayachter i hundremillionerkronersklassen og deres mannskap. Vår SailingVilja-ferd rundt Jorden har vært – og er stadig – en reise rik på kontraster!

Vår vesle frøken får drømmegave

LEKER: Gavmilde Sophia har gitt Karen Marie alskens skatter fra sin egne leker

Neste drømmegave kom fra unge Sophia (9) til vår unge matros i form av fire fulle bager med bøker, leker og klær midt i blinken for en 5-åring. Det er så mange drømmer som går i oppfyllelse for vår vesle jente, at hun knapt vet hvilken fot hun skal stå på. Like himmelfalne er vel vi foreldre også, som i tre år etter beste evne har prøvd (med blandet hell) å holde mengden leker nede til et «sjødyktig» nivå. Nå tenker vi imidlertid som så at vi vel tåler å fylle på med litt gøyal bagasje, nå som gjestelugaren står tom og planer om ekstra mannskap er kansellert. Vi skal dessuten huske på givernes mantra om å «pass it on», det vil si gi videre til de neste vi møter som kan trenge en håndsrekning. De to karmøyværingene har gjennomlevd flere større orkaner her på Jomfruøyene, og virkelig fått kjenne på kroppen styrken som ligger i å dele og å hjelpe hverandre.

Hjemveien er uviss

Hvilken rute vi velger å ta hjemover er uviss. Vi holder vår opprinnelige plan om å ta den nordlige ruten om Grønland åpen, men med ulike alternativer for hvor vi eventuelt vil kunne stoppe på veien dit. Alternativet vil være direkteruten over Atlanteren, eventuelt via Azorene og UK om vi får stoppe der. Hva som faktisk vil være mulig og riktig i praksis avhenger helt av utviklingen i Verden i ukene som kommer.

Webinar om langdistanseseiling i COVID-tider

Seilerguruen Jimmy Cornell har gått ut med oppfordringen til seilere om å legge planer om langdistanseseiling på vent i 1,5 – 2 år på grunn av COVID-pandemien. Når en respektert mentor uttaler seg i den retning, så vil det nok påvirke manges valg. Vi kjenner vi er heldige som har fullført vår jordomseiling, og er nesten framme i Norge nå. Vi må bare bestemme oss for hvilken rute som virker mest hensiktsmessig for hjemveien. På lørdag skal vi følge Cornells webinar om konsekvensene av koronakrisen for langdistanseseiling og -planlegging, og oppdatering om de siste data om klimaendring (25. april kl.1600 UTC, påmelding via info@cornellsailing.com).

Sammen for å sikre tryggest mulig hjemvei

Vi er med i en WhatsApp-gruppe med tittelen «Sailing Home». Med den forsøkes å koordinere seilerne som befinner seg i Karibien og tenker seg hjem til Norge og Nord-Europa i år. Siste utvikling der er at en tysk organisasjon har tatt på seg å kjempe vår sak fra den siden av kjølen. Vi tror at en samlet røst for flere titalls båter vil kunne høres tydeligere opp imot myndigheter. Håpet er å sikre klare og humane regler for oss langdistanseseilere på vei hjemover ved havner underveis. Vi ber om trygghet og mulighet for hvile og proviantering/ bunkring på veien hjem over storhavet.

ST. Thomas: Vilja blir en liten jolle i nabolaget

Faktaboks innsatt i artikkelen av Seilmagasinet:

«Diskusjonene rundt returreisen over havet er aktiv mellom seilerne. Flere grupper i sosiale media er opprettet med tanke på å kunne koordinere avreise, rute og/eller stå samlet opp imot myndighetene i de havnene vi håper å kunne stoppe. Vi har sett en liste på 128 båter fra Nord-Europa som skal krysse Atlanteren i år, de aller fleste tenker seg via Azorene (om mulig). 8 norske båter står på listen. Men vår Vilja er ikke registrert ennå, så listen er nok i realiteten lengre.

Azorene tillater per nå stopp for proviantering og fylling av diesel, men ingen får gå i land. Det er dessuten varslet at ytterligere innstramminger vurderes, slik at seilerne ikke kan kalkulere med å kunne stoppe der. Å ikke kunne stoppe i Azorene (i luftlinje 2250 nm fra der vi er) utgjør mye, både i distanse og i mulighet til å predikere vær. Det vil i praksis endre minimum sammenhengende distanse med mer enn 50 prosent til 3450nm (luftlinje) – vel å merke om vi får stoppe i UK…» (kilde: Seilmagasinet)

___

Denne artikkelen ble først publisert i Seilmagasinet 23.04.2020: https://www.seilmagasinet.no/karibia-koronavirus-sy-vilja/vilja-vel-i-havn/612010

Publisert

13. april, 2020: Bobla som brast

I går hadde vi festdag på Vilja, da vi feiret påske og fullført jordomseiling om hverandre.

Viljas ferd hjem ved COVID19-pandemiens utbrudd våren 2020 ble formidlet gjennom en artikkelserie publisert på Seilmagasinets nettsider, skrevet av Ingrid. Følgende flaskepost er FJERDE artikkel (av i alt 12) i denne serien, og ble første gang publisert 14.04.2020.

FAMILIE: Ingrid , Karen og Jon Petter Li Slungaard Myklebust på vei nordover til Karibia.

Rapport fra «S/Y Vilja» på vei fra Suriname i Sør Amerika til Karibia.

I dag koblet vi inn omverden igjen. Vi fikk tilsendt Noonsites COVID19-oppdateringer for seilere fra gode venner som følger oss hjemmefra, og ble igjen slukt av alle reguleringer og rapporter. Vårt inntrykk er at vi nå er på vei til et sted der det er opphopning av båter og at seilerne begynner å bli uglesett. Tanken på ytterligere karantenetid (vi har ikke gått fritt på land siden 9. mars), en lokalbefolkning som ikke vil ha oss der, m.m. tar litt drepen på seilergleden. Men samtidig – opp med haka! – for de fleste bekymringer blir det jo vanligvis ikke noe av. Og som nordlendingen om bord alltid pleier å si; «Det kan fort gå godt!»

Sprikende nytt fra seilervenner

Signalene vi hører fra seilervenner rundt omkring i Verden spriker i alle retninger. Våre venner på Pied-a-Mer II, et pensjonistektepar i 70-årene fra USA, seiler seg hjemover fra Asia via Rødehavet. De har nettopp seilt fra Sudan med kurs for Egypt. De forteller at de i det siste kun har fått gjort proviantering etc via agenter. De må ankre opp flere nautiske mil fra havn og handlelisten må være sendt i forkant til agenten, som igjen sørger for leveranse ut til dem. De er nødt til å seile videre innen 2 timer etter ankomst. Det høres simpelthen ille ut. De er i praksis rett og slett flyktninger uten land.

En ganske annen tone er det i meldingen fra våre seilervenner på amerikanske «S/Y Nimbus», som nå har kommet fram til Chesapeake Bay på USAs østkyst. De anbefaler oss å besøke marinaen de er på og sier det er riktig så trivelig der. Selv om COVID19 nevnes, så ligger det ingen advarsler mot å komme dit.

Cruising Kid’s Club over Atlanteren

En gladhendelse her om bord er uansett den nystiftede klubben som vår yngste matros har stiftet sammen med en annen ung matros på kanadiske «S/Y Yonder». Adrian (7) seiler sammen med moren og faren sin på strekket fra Sør-Afrika og hjem til Canada.

Ideen til klubb ble til da vi fikk høre fra våre venner på Yonder at de etter 11 døgn på havet til St Helena heller valgte å seile videre, framfor å ligge i enda 14 dager for anker i karantene. Sultne på nye aktiviteter som vi selv var, der vi lå i karantene i Suriname, så sådde vi idéen om en klubb. Og nå er de to yngste – hvilket i praksis vil si alle sammen om bord på både Vilja og Yonder – i gang. Eposter sendes nesten daglig over Atlanteren mellom nord og sør. Alle innkommende klubb-brev (dvs eposter) kan kun leses av barn, eventuelt hvis de voksne skal hjelpe må vi lese gjennom en kikkert bakfram. Det blir syyykt små skrift, kan vi berette, og er til fryd for våre små agenter. Nå er de i full gang med planlegging av klubbhus og klubbregler, utveksling av tryllemiksturer, meldinger på kodespråk, og så videre og så videre… I går prøvde vi oss på et nytt kommunikasjonsmiddel, nemlig flaskepost. På 12*N kastet vi ut flaske fylt med påskegodteri og en viktig melding. Så får vi se responstiden blir?!

Vi elsker delfiner! Vi setter stor pris på disse lekne følgesvennene våre.

Det kan forøvrig nevnes at «S/Y Yonder» slapp i land på Ascension, 5 døgns seilas nord for St Helena. Der fikk de seg én knallfin dag. Men etter det var bølgene dessverre for store til at det var mulig å komme seg i land. Til slutt valgte de å gi seg, og har nå lagt ut på ytterligere 2500 nautiske mil mot de amerikanske Jomfruøyene. Det er jo tilfeldigvis dit vi også er på vei, om enn med et par ukers forsprang. Om alt klaffer så blir første offisielle klubbmøte i månedskiftet april/mai?!

Tilbakeblikk til St. Helena i februar 2020 og møtet med en levende legende; Jon Sanders (81). Han er på sin 11. jordomseiling, og har tidligere gjennomført både to og tre jordomseilinger single-handed og nonstop! For oss var det interessant og en ære å få bli kjent med denne mannen, som er tillitsvekkende ydmyk tross sine ufattelige seilebragder.

Krysset eget kjølvann

12. april krysset vi på Vilja vårt eget kjølvann fra 17. februar i 2017, da vi var på vei vestover og nærmet oss Tobago. S/Y Vilja og hennes faste Trekløver har herved seilt Jorda HELT rundt!

JORDOMSEILING: «S/Y Vilja» har krysset eget kjølvann og har dermed seilt rundt jorda.

Tenke seg til, at heretter når man går og hverdagsfilosoferer og undrer over: «Hvor stor er nå egentlig denne kloden vår?», så har vi nå et kvalifisert begrep om det. Vi har nemlig seilt hver nautiske mil, med (eller mot) hver bidige bølge og fylt Viljas seil med hvert vindkast vi har evnet å fange, for å komme oss hele veien rundt. Viljas Jordomseiling har vært 30 500 nautiske mil lang, tilsvarende 56 500 km. Mer enn 5000 timer har vi stått til rors siden vi var har forrige gang. Vi er jublende glade & stolte!

Det blir Påskemorgens champagnefrokost med pastellkulørte kokte egg, hjemmelagde marsipanegg og en nærmest eventyrlig regnbuefarget ostekake. Alt tilberedt av team Vilja, med en minimatros/sjefs-estetiker i bresjen og hennes grenseløse fantasi & støtteapparat til å «berge skuta i havn».

Publisert

14.-18. februar: Ascension Island, kontrastenes øy. Eller: Der Darwin tuklet til skaperverket.

Kristi Himmelfartsøya (Ascension = Kristi Himmelfart) er oppkalt etter dagen for første ilandstigning i 1501. Øya har 800 innbyggere, men ingen fastboende. Noen fødes her, men ingen dør en naturlig død her. Om du er syk eller gammel, så må du dra derfra.

Denne øya undret vi fælt på forhånd om hva den ville by på. Den skuffet ikke. Den overrasket.

For oss blir den stående som kontrastenes øy. På denne lille klippen i havet lot vi oss fortrylle av en frodiggrønn eventyroase av et fjell midt i et vulkansk, steindødt landskap.

Vi lot oss fascinere og sjarmere av den tydelige kontrasten mellom menneskers og dyrs kurtisering og overlevelse; vi deltok i feiringen av Valentines Day, som ble arrangert etter alle kunstens regler med hjerter og jåleri i alle varianter. Samtidig pågikk den minst like lidenskapelige, men ujålet nådeløse parringsleken i vannet og på strendene utenfor. Der tok tusenvis av skilpadder for seg av gledens lyst, hvorpå hunn-skilpaddene krabbet opp på strendene om natten for å lage rede og legge egg.

Kontraster i virkemidler, men med samme formål.

Noen fellestrekk finnes dog. I vårt tilfelle har både vi på Vilja (Ingrid & Jon Petter) og skilpaddene krysset halve Atlanterhavet som vorspiel, om enn fra hver vår kant, og valgt å gjøre kur til det annet kjønn på nettopp dette stedet. Vi er vel både enkle og komplekse, både dyr og mennesker.

Nok om det… Her er vår opplevelse av Ascension!

GEORGETOWN

Utkikk fra Fort Hayes ut mot Georgetowns strender og kai.

Eneste ankringsplass på Ascension er utenfor den største byen på øya, Georgetown. Der bor det om lag 500 mennesker. Kaia er også losseplass for varer som fraktes dit med skip. De har flyplass på øya, men inntil flystripa blir utbedret så går det kun småfly dit fra St. Helena.

Lossing av varer fra forsyningsskip som ligger ute for anker ved Georgetown.

Mesteparten av tiden vi var der, så var vi eneste seilbåt i havna, ergo de eneste turistene. En litt unik posisjon å være i. Jungeltelegrafen fungerte, det fikk vi bekreftet mange ganger. Og folk hjalp til, trakk i tråder og utvekslet info for å gi oss et best mulig opphold og opplevelse av øya mens vi var der.

Lukeparkering på “P-plassen” for oss som kommer vannveien til Georgetown.

Det er ingen fast bosetning på Ascension; alle voksne innbyggere er her gjennom et ansettelsesforhold. Om den opphører, må man forlate øya.

Georgetown er en fascinerende mix av gamle storbygg og brakker. Bosetning ble etablert her i utgangspunktet for å demme opp for eventuelle franske forsøk på å frigjøre Napoleon mens han satt i eksil på naboøya St. Helena, «bare» vel 700 nautiske mil unna. I bakgrunnen til høyre på bildet skimtes The Old Barracks Exiles Club, bygd for den britiske marinen den gangen. Bosetning på øya ble videreført etter Napoleons død, og øya har blant annet fungert som base for britisk marine (The West Africa Squadron, som patruljerte havet for å bekjempe slavehandelen), som knutepunkt for telegraf (The Eastern Telegraph Company) og fremdeles i dag som base for det amerikanske luftvåpenet og som kommunikasjonsknutepunkt for NASA.

Ascensions største «by» Georgetown er langtfra like billedskjønn arkitektonisk sett som sin storesøster Jamestown på «naboøya» St. Helena. Men den har sitt særpreg.

Gjennom historien har fasiliteringen for bosetning her på denne karrige flekk på jord trigget ingeniørmessig fremragende løsninger, blant annet innen samling av ferskvann (regnvann) fra hustakene, samt fra fjellet Green Mountain, inn til felles store brønner.

Vi er “in the middle of nowhere”, ergo har vi alle steder å peke til.

Valentines Day på Ascensionsk vis, etter alle kunstens regler

Vi ankom Ascension på Valentines Day. Hva er vel da mer naturlig enn å sende rederparet på romantisk aften på den lokale puben, der det er forberedt til seriøs romantisk Valentines aften ala «remote British island»?

10 + 5 døgn over havet har faktisk hatt forbløffende positiv effekt for romantikken om bord. Stas da å skulle dra på land for et aldri så lite Valentines stevnemøte.

De har ingen spisesteder i Georgetown, men en pub med en forsamlingssal. Så dermed innredet de salen for anledningen, med hjerter i plast og papir etter alle kunstens regler. Til middag fikk vi servert laksemousse, stekt and og ostekake, som smakte god gammeldags hjemmelaget. Vi klager slettes ikke! På nabobordet satt sjefen for den amerikanske militærbasen med sin kjære. Og så satt vi der da, rederparet fra S/Y Vilja. ?

Turtelduer på Valentine’s date.

Familiefeiring av Valentine dagen derpå

Den 15. februar meldte vi oss på til familieutgaven av valentinefeiring på den lokale puben Saints Members’ Club. Family Valentine BBQ og Children’s Valentine Disco med kåring av Mr & Miss Valentine. En annerledes opplevelse, og aller mest verdt å få med seg for å delta i det lokalbefolkningen selv styrer og steller med.

Stor spredning i stil & størrelse for deltakerne i klassen 0-5 år. De to yngste sjarmørene stakk av med tittelen.

Ascension – skilpaddenes elskovsparadis

Tusenvis av havskilpadder migrerer mer enn 2000 km fra de brasilianske øyene Fernando de Noronha m.fl. til Ascension, der de formerer seg før de returnerer til Brasil. Mellom 3-5000 hunnskilpadder legger egg på Ascensions strender hvert år. Ascensions green turtles er de største av sin art, hvilket kommer godt med til denne strevsomme elskovsreisen; hverken hannen eller hunnen spiser noe som helst i løpet av de 3-6 månedene de er på vandring!

Der vi ligger for anker i bukta utenfor Georgetown er vi vitne til flere skilpaddepar som parrer seg i vannet rundt oss. Det er simpelthen ganske eiendommelig.

Ikke beltevogn-spor, men sporene etter et mylder av skilpadder på stranden.

Første glimt av skilpadder, på en selvguidet kveldstur med lommelykt. (Hvitt lys ble bare satt på i et glimt mot dette forlatte redet, for bildets skyld.)

Vi fikk gode råd i naturkonserveringssenteret i Georgetown, med råd om hvordan vi skulle opptre riktig på strendene om vi gikk dit på egen hånd. Det var fint, men vi fikk likevel lyst til å delta på en guidet tur med en av marinbiologene, slik at vi kunne våge å være nærmere og akkurat så nær som det var greit å være. Og det viste seg å være himla nært! Hovedregelen var å ikke gå i veien for dem eller på noen måte avskjære dem fra å krabbe opp på stranda eller tilbake til havet. Vi brukte kun rødt lys, holdt oss mest mulig bak eller på siden av dyrene, og snakket lite og lavt.

En vordende skilpaddemamma på vei opp på stranden for å bygge rede og legge egg.

Ingrid og Karen Marie ser ned i skilpaddereiret, veiledet av marinbiologen fra naturkonserveringssenteret.

Vi fikk gå helt inntil, der vi kunne se rett ned i reiret der eggene ploppet ut ett etter ett.

En nærtitt ned i reiret, der eggene legges i en dyp grop. Skilpaddene legger gjerne 120 egg om gangen i ett og samme reir.

Litt sympati følte vi vel for skilpaddemor, der hun «fødet» for åpent skue. Men hun så ikke ut til å ense sitt publikum.

Avery (11) fra S/Y Nimbus følger fascinert med. Bedre hjemmeundervisning kan en vel neppe få, og denne timen overgikk vel hva enhver klasseundervisning eller lærebok kunne formidle. Cruising Kids får utvilsomt en ganske unik erfaringspakke med seg i livet, de også.

Karen Marie med vennene sine fra amerikanske S/Y Nimbus på skilpaddekikking i kveldsmørket på Clarence Bay, Ascension Island. Fra venstre: Henry, Lilly, Karen Marie, Matt, Molly og Avery.

Sannelig var det ikke en liten etternøler på vei fra et rede. Denne greier seg neppe, så sent ute som den er. Om den ikke kommer seg helt til havet innen morgengry, så blir den nok frokost for en sulten fregattfugl. Kun én av tusen skilpaddebabyer overlever til voksen alder. Naturen må få gå sin gang. Også fregattfuglene har vært truet på grensen til utryddelse her på øya.

Kjentfolk igjen, selv her ute!

Kjente dere igjen noen ansikter andre enn Viljas crew på de forrige bildene? Det er fordi vi fikk nok et kjært gjensyn med våre gode venner fra amerikanske S/Y Nimbus! Etter et par dager for oss selv på øya, kom de seilende inn. Det er godt å møte disse menneskene som deler havets «kontinent» med oss. S/Y Nimbus har vi nå delt tid og opplevelser med i Panama, New Zealand, flere havner i Sør-Afrika, St. Helena og nå her på Ascension. Vi holder dessuten jevnlig kontakt per epost. Men møtene rundt omkring i Verden er aldri koordinert eller planlagt. De oppstår kun som gledelige overraskelser. Vi setter stor pris på dette vennskapet; det er så rart med det; vi deler verdivalg, livsstil og hverdagssituasjoner. Og så er de jo himla trivelige attpåtil, hele gjengen!

S/Y Nimbus seiler inn til ankringsplass i Ascension. Molly på framdekket.

Langdistanseseilere; Ingrid Bouwer Utne, Molly McGreal-Stence, Karen Marie og Ingrid Slungaard Myklebust.

Cruising kids. Fra venstre: Avery(11), Karen Marie(5), Lilly(17) og Henry(14).

Vi vinker farvel til Nimbus-familien nok en gang. De seiler nå direkte til Karibien, tre ukers seilas der framme. Når og hvor møtes vi igjen?

Strand og badeliv «with a twist” på Ascension

Det mangler ikke på advarsler. Her: Ved Comfortless Cove, en av øyas to anbefalte badestrender.

Om en kun fokuserer på overskriftene, så er det en del som tilsier at en ikke skal ta seg en dukkert i Ascension. De har hatt et par haiangrep noe tid tilbake, og det står behørig merket med advarselsskilt mot hai nær kaier og badestrender. Vi forstod likevel raskt at de lokale verdsetter og lovpriser sine badestrender. Vi valgte å følge de lokales råd. Vi hadde ingen problemer med hai, men derimot dette…

Vi hadde ingen problemer med hai. Men små triggerfisk, fyttikatta de var ufine, de!

Det vi derimot IKKE ble advart imot var de hissige triggerfiskene som svømte tett rundt båten vår. Mannskapet fikk bade i fred blant dem. Men da vår minste matros stakk hånden uti fra dinghyen, DA tok de søren klype meg et jafs! Enda godt det bare var en liten kjeft som forsynte seg…

Tross advarsler på skilt, følger vi lokalbefolkningens råd om å bade i vei. Karen Marie, Einar-Johan, og Jon Petter har sust av sted med jeepen i forveien. Ingrid & Ingrid gikk til fots, og fikk vel da også studert skiltene nøyere enn de andre tre.

Den idylliske bukta på bildet ovenfor har det besnærende navnet Comfortless Cove. Hvorfor? Vel, på 1800-tallet opplevde øyboerne noen uheldige episoder der besøkende skip bragte med seg dødelige sykdommer som spredte seg til øybefolkningen. Det ble derfor bestemt at skip med sykdom skulle ligge i karantene utenfor Comfort Cove. Lengre vekke fra komfort kommer en vel neppe enn å være innestengt på en sykdomsbefengt båt. At mange led en tragisk skjebne her vitner henvisningene til diverse gravplasser med skipsnavn som peker vekk fra stien ned til stranda. Det er altså ikke til å undre seg over at Comfort Cove ble omdøpt til Comfortless Cove.

Anleggsarbeider i English Bay, Ascension.

Jakten på det gode liv avblåst… Easy living i English Bay, Ascension.

Karen Marie og Pappa koser seg i vannet, i English Bay.

Lekekompiser. Men Einar er jo litt barnslig iblant, synes Karen Marie.

Strandløve.

Strandhoggenes hverdagsliv

Strandhogg innebærer mer enn sightseeing, ja kanskje vel så mye trenger vi tid til å hvile ut etter døgn med bevegelse, klargjøre båten for neste langstrekk, og til å nette opp med omverden både i form av folk på land og verden utover via internett.

Dinghytransport fra ankringsplass til landliv. Dette bildet er tatt en av gangene vi IKKE fikk en bølgeskvalp i fanget underveis. Ps. Klok av skade etter diverse uønskede bad i full påkledning så flerrer Ingrid (Myklebust) alltid av seg klærne i det hun går om bord i dinghyen. Derav veldig sjelden publisering av henne i transit til havn. ?

Go’gutten, med sine raske briller.

Felles innsats for å gjøre oss klare for neste etappe av Atlanterhavskryssingen.

Saints Members’ Club er i hjertet av Georgetown, og Susie er hjertet i klubben. Ei fyrrig og markant dame som får ting til å skje. Og svinger seg gjerne i valsen med seilerne som finner veien fram til hennes vannhull. Klubben ble for øvrig opprinnelig etablert som et tilholdssted for alle arbeiderne fra St. Helena, i den tiden da Exiles Club i nabobygget kun tillot hvite medlemmer. Saints Members’ Club kan med stolthet berette at deres klubb alltid har vært åpen for alle, inkludert hvite. ?

Karen Marie fant drømmebilen sin på Ascension. Den er nominert til lista over «Top 5 Attractions» på Ascension av vårt yngste mannskapsmedlem, og har toppet ønskelista mange uker etter avreise.

Internet!

«Bortekontor» etableres på Saints Members’ club, for internet, postkortskriving og ymse andre hverdagsoppgaver inkludert påfyll av næring. Det er ingen spisesteder i Georgetown, så medbragt er ok så lenge det skylles ned med en øl. ?

Ingen kontekst. Nok i seg selv.

Roadtrip ala Ascension til Grønt eventyrfjell og Djevelsk karrig landskap

På Ascension er veistandarden betydelig bedre enn på St. Helena. Det skyldes nok at den amerikanske militærbasen vel stiller med større krav og ressurser enn den gjennomsnittlige øybefolkning.

Leiebilen vi fikk tak i var hardcore landrover i ribba & utbrukt utgave. Men den fungerte for formålet og høynet unektelig følelsen av å være på «far away mission» i Verden.

Naturforskeren Charles Darwins funn og forskning etter sin jordomseiling med HMS Beagle, la grunnlaget for moderne evolusjonsteori. Til det var han totalt avhengig av å studere artenes utvikling i de mest isolerte miljøene i Verden. Men å bidra selv til at den videre utviklingen kunne fortsette uforstyrret var øyensynlig ikke på agendaen til den gode Darwin, i alle fall ikke på Ascension! Det vitner historien om Green Mountain om.

Midt i vulkansk landskap ruver det Grønne Fjellet.

Ascension er knusktørr. Det observerte Darwin da han besøkte øya i 1836 med HMS Beagle, og fortalte det videre til botanikeren Joseph Hooker. Denne besøkte øya noen år senere og la i samråd med Darwin en plan for å beplante fjellet midt på øya. Tanken var at om trær kunne vokse der så ville disse tiltrekke seg mer nedbør, og bedre jordsmonnet slik at andre planter kunne vokse der.

Trolsk stemning i eventyrlig skogslandskap.

I løpet av en 30-års periode ble mer enn 5000 vekster importert fra alle verdenshjørner og plantet på fjellet. De sterkeste og mest tilpasningsdyktige overlevde, og er forklaringen på fjellets eventyrmix av eucalyptus, bambus, Norfolk furutrær og banantrær som vokser i skjønn forening.

Til topps gjennom bambusskog.

Strategien til Darwin og Hooker fungerte, noe fjellets navn Green Mountain jo vitner om. Den ble en viktig kilde for både ferskvann og ferskvarer for øyas bebyggere, etter å ha blitt omskapt til den fuktige, grønne oasen den er den dag i dag.

Det er mange tilrettelagte gåturer, såkalte Letterbox trails, rundt omkring på øya. Vi gikk «The Dew Pond Trail» til toppen. Like nedenfor toppunktet er fremdeles den lille dammen, som ble brukt som vannreservoar i sin tid.

Det er ikke alltid at toppturer tar en opp til de beste utkikkspunktene. Topptur til Green Mountain er vel et kroneksempel på dette.

De gamle kasernene til den britiske marinen lager eiendommelig stemning på sitt vis der de ligger tilslørte i trolsk tåke.

Rester etter det gamle anlegget for nedbørssamling på Green Mountains fjellside.

Blomsterpike.

Drømmeforhold for den som skulle ønske seg en frodig hage.

På turen ned fra Green Mountain møtte vi denne trivelige karen, William Piekie, som var oppe for å se til kjøkkenhagen sin. William er fra St. Helena og har arbeidet på den amerikanske militærbasen i rundt tredve år. Nå skal han snart gå av med pensjon, og har øyensynlig ettertanke i viten om at han snart må forlate øya «si».

Det fuktige klimaet her oppe har gjennom generasjoner vært brukt som beitelandskap til husdyr og dyrking av grønnsaker og frukt til øyas beboere. Nå importeres det meste av ferskvarer, men man kan leie seg en åkerlapp og dyrke til eget bruk om en vil.

Introduksjonen av mer enn 5000 plantearter tok rotta på de fleste endemiske artene. Fullt så «enkelt» å ta rotta på rotter er det visst ikke… Men det ligger gift ute mange steder, så krigføring er i gang. Denne rotta var underlig uredd, så mulig den hadde tatt seg en smaksprøve allerede og var på vei inn i de evige jaktmarker?

Apropos introduserte arter; det er ingen endemiske pattedyr på land på Ascension. Men mye er introdusert, og mange er blitt ville. På Wikipedia står det at det ikke lengre finnes ville geit eller esler på øya. Haha!, ler nå vi til det, vi som har vært der…. (se også bilde av Karen Marie med et vilt lam på tur nedenfor.)

Djevelens Rideskole

Så tok vi turen til karrigere landskap. Denne gangen valgte vi destinasjon ut ifra det litt besnærende navnet: «Devil’s Riding School».

På vei opp til Devil’s Riding School, med Green Mountain innhyllet i skyer i bakgrunnen.

Ingrid på vei opp gjennom vulkansk landskap til Devil’s Riding School.

Søt turkompis, vice versa.

Naturlig landskap, joda, men unaturlig i formen i våre øyne.

Ringformasjonen er visstnok skapt etter at en stor eksplosjon/utbrudd en gang for lenge siden skapte et stort hull som ble fylt med vann. Vannet fordampet og etterlot seg denne konsentriske ringen. Ringene kan minne om en travbane, hvilket – gitt sine djevelsk karrige omgivelser – fikk navnet Devil’s Riding School.

Darwin oppga i sine memoarer at det kom skyer av damp opp fra sprekkene i grunnen her da han besøkte stedet på begynnelsen av 1800-tallet. Men denne hadde opphørt da forskere senere kom for å studere fjellgrunnen med henblikk på vulkansk aktivitet.

Men helt dødt under grunnen er det nok ikke. I dag overvåkes dette området for vulkansk aktivitet. Den er heldigvis på et betryggende lavt nivå, sies det.

Veien videre over Verdenshavet

Etter fire netter for anker ved Ascension, var vi igjen klare for å forsere neste etappe av Verdens nest-største hav; Atlanterhavet. Neste land for strandhogg er Brasil, nærmere bestemt øygruppen Fernando de Noronha. «Kun» 1100 nautiske mil gjenstår til vi kan sette våre føtter i Sør-Amerika!

Du Verden, vi priser oss råheldige over å ha opplevd disse eksotiske og intet mindre enn fabelaktig fine strandhoggene midt ute i storhavet, på steder vi neppe noensinne ville kommet hadde det ikke vært for denne galskapen av en jordomseiling.

 

 

 

Publisert

5.-8. februar, 2020, øya St. Helena i Sør-Atlanterhavet: Der vi møtte mange kjemper.

På St. Helena møtte vi mange kjemper og endatil legender, hver på sitt vis: Vi fikk tid i lag med en legendarisk soloseiler, som 81 år gammel er på sin ellevte (11!!!) jordomseiling. Vi hilste på Verdens eldste levende landskapning, som er anstendige 187 år gammel! Og vi svømte sammen med en 10 meter lang fisk! Ja, og så var vi på hjemmebesøk hos en tidligere kjempe og legende, som vel hadde «krympet til sin reelle størrelse» innen han endte opp her, men dog…vi snakker selvfølgelig om Napoleon Bonaparte.

Speeddate med St. Helena

Vi hadde i utgangspunktet 72 timer på St. Helena, som er grensen for å slippe å betale for visum. Takket være en litt rundhåndlig praktisering av dette fra myndighetenes side, så fikk vi i praksis et døgn ekstra. Hvilket var gull. For St. Helena rommer MASSE, både av vakker natur, interessant historie, særegen og trivelig arkitektur i hovedstaden, og trivelige gjestfrie folk. Vi kunne vært her i ukesvis. Men løsningen vi gikk for var å pakke inn max i tiden vi hadde for hånden.

Her snakker vi svart belte i å være turist, samt maksimal utnyttelse av hvileskjærene! Vi fikk fire fantastiske døgn (eller nøyaktig 94,5 timer) på denne Atlanterhavets perle.

Jamestown

Det bor om lag 4500 innbyggere på St. Helena. Om lag 630 av disse bor i Jamestown, som er hovedstaden til territoriet «British Overseas Territory of Saint Helena, Ascension and Tristan da Cunha».

Jamestown viste seg å være en trivelig liten landsbykjerne med en kronglete handlegate som snodde seg opp bakken gjennom sentrum, og med trange, små smug og bakgater på hver side. Visstnok skal hovedgata være et av de beste eksemplene på gregoriansk arkitektur i hele Verden.

«Brown’s Video Library» – dette butikkonseptet er vel også en etterlevning av forna dager, om enn av noe nyere dato en gregoriansk epoke. Det vitner om at vi er i en flik av Verden der god internettdekning ikke er en selvfølge.

Utsikt ned Jacob’s Ladder og utover Jamestown og James’ Bay. Jacob’s Ladder ble bygd i 1829 for å gi en direkte adkomstvei mellom havna/byen og fortet på toppen av Ladder Hill. Den består av 699 trappetrinn og er syyyyyyykt bratt.

Solnedgang over James’ Bay.

På (off)roadtrip!

Vi leide oss en gammel og bulkete 4WD, og dro av gårde for å utforske øya. I løpet av dagene vi var der besøkte vi blant annet Napoleons «fengselsresidens», så verdens eldste landdyr (187 år gammel!) på plena til guvernørens bolig, og gikk topptur til høyeste punkt på St. Helena (820 moh).

Veiene er smale og usannsynlig kronglete på St. Helena. Firehjulstrekk er et must, og de fleste bilene er temmelig gamle og bulkete. Gøy kjøring for oss nordboere. ?

«Hjemme hos» Napoleon Bonaparte

Napoleon Bonaparte er nok øyas mest berømte resident gjennom tidene. Hit kom han i 1815 etter å ha blitt beseiret ved slaget ved Waterloo. Han hadde greid å flykte fra fangenskap tidligere, så denne gangen valgte britene ut en øy for fangenskapet som var så øde og tilnærmelsesvis umulig å komme seg fra som tenkes kan. Napoleon tilbragte sine siste leveår på St Helena fram til sin død i 1821, i sin residens Longwood House. Et grandiost fengsel, spør du oss. Men det var utvilsomt stusselige saker sammenlignet med palasset i Versailles… Dog det verste var vel nederlaget, noe som kan forstås av hans harske uttalelse:

«Death is nothing, but to live defeated and inglorious is to die daily.»

Sånn sett døde vel Napoleon daglig her ute på St. Helena.

Napoleons «fengselsresidens» på St. Helena. Longwood House og tomten den står på er faktisk den dag i dag å regne for fransk territorie. (Bildetaking innendørs var ikke tillatt, så dette er det vi har at bjuda på.)

Guvernørens bolig & Verdens eldste levende landdyr

Plantation House er guvernørboligen på øya, og ble bygd av Det Ostindiske Compagni i 1792. Sjeldent godt vedlikeholdt og grandiost.

I hagen til Plantation House bor det en ganske så ærverdig beboer; skilpadden Jonathan. Her har han bodd siden 1882, da han flyttet hit som omtrent 50-åring. I dag har han oppnådd den anstendige alder 187 år, og er dermed å regne som Verdens eldste nålevende landdyr.

High Knoll Fort

High Knoll Fort fra slutten av 1700-tallet har aldri vært åsted for krigshandlinger. Men fortets historie er ikke fritt for dramatiske hendelser likevel. Tidvis har den blitt brukt som fengsel, og fanger har blitt hengt der. Da slaveriet ble forbudt, entret offiserer slaveskipene, frigjorde slavene og sendte dem midlertidig til St. Helena, der mange ble innlosjert ved fortet. Noen av de frigjorte slavene ble værende på St. Helena og utgjør dermed en del av forfedrene til St. Helenianerne som bor der i dag.

Topptur til Diana’s Peak

Diana’s Peak (820 moh) er høyeste punkt på øya, og en fin tur gjennom frodig og eksotisk landskap og over luftige åskammer. Og med fantastisk 360 graders utsikt over øya.

Siste etappe opp og ned trapper, over åskammen mot Diana’s Peak.

Team South Atlantic til topps på Diana’s Peak (820 moh). Fra venstre: Ingrid d.e., Karen Marie, Jon Petter, Ingrid d.y. og Einar-Johan.

St. Helenas varierte natur

Vi gikk også en liten tur på klippene ved High Hill, en helt annen vegetasjon enn det vi fant midt på øya; mye karrigere og åpenbart vulkansk.

En liten ettermiddagstur til High Hill på øyas nordøstkyst.

Et naturlig hjerte

Heart-Shaped Waterfall

Valentinesønske! Ingrid ble fascinert av denne fargeklatten av en liten spirrevipp som fløy i sikksakk rundt oss da vi var på roadtrip på øya. Den viser seg å hete Madagascar Fody. Og faktisk ble den erklært å heretter være Ingrids utvalgte favorittfugl. Et ønske ble uttrykt til kjæresten Jon Petter om Valentinsgave: Om han kunne fange et blinkskudd av fuglen? Ønsket ble innfridd, som dere her ser. 🙂

…vi er visst ikke alene om å være i det romantiske hjørnet, og lot oss sjarmere av en tidligere kundes amorøse tidtrøyte ved disken i den lokale sparebanken. 😉

Svømmetur med hvalhai. OMG!

Så skulle vi på snorkletur. Med håp om å finne helt spesielle badekompiser. Og det gjorde vi!

Vi er intet annet enn ultraheldig når vi for andre gang på vår jordomseiling traff på en flokk hvalhaier og fikk nærkontakt med dem. Det er nærmest eventyrlig hvordan de glir gjennom vannet i sin majestetiske størrelse og tilsynelatende stoiske ro. Nysgjerrige må de også være, for selv om vi ikke har lov til å svømme bort til dem, så kommer de bent imot oss og vi er så nære at vi lett kunne tatt på dem (om det hadde vært lov).

Hvalhaiene er de største fiskene i verden, og er dokumentert til å kunne bli over 14 meter lang.  «Våre» svømmekompiser var estimert til å være oppe i 10-meters størrelsen. Munnen kan bli 1,5 meter bred. Heldigvis for oss har de bare krill og småfisk på menyen.

Man kan bli litt smånervøs når en slik kjempe kommer svømmende i din retning fra havets dyp. Det er dog intet å frykte.

Hjem til kvelds

Så ble det kveld. Fulle av inntrykk og opplevelser gikk vi ned til kaia, der ei lita ferje går i skytteltrafikk mellom båtene og havna. Siste sjanse var siste hele time før solnedgang.

Vi hadde lange dager på land. Om morgen og kveld ble vi hentet av den lokale ferja, som gikk hver hele time til og fra båtene. Siste båt ved solnedgang.

Et godt blinkskudd av en vakker kvinne, vår egen kjære venn og mannskapsmedlem Ingrid B. Utne. Tankefull, men med synlig sinnsro. Bildet er tatt på ferja, på hjemvei etter en lang dag fylt med inntrykk og gode opplevelser på St. Helena.

Ikke så bortevekke, denne dama heller; vår gode minimatros, med sinnsro hun også. Teddy er fast turkompis på de fleste eventyr.

Menneskene

Og så er det jo engang slik at det er menneskene vi møter som utgjør MER enn halve opplevelsen, vel så mye som stedene. Så også i St. Helena.

Det bor bare cirka 4500 mennesker på St. Helena, og «alle kjenner alle». Da folk skjønte at vi var fra Norge, så ble jungeltelegrafen satt i gang for å sette oss i kontakt med øyas eneste norske innbyggere; Helena Holck Løchen og sønnen hennes Edvard. Og sannelig klaffet det og vi fikk et trivelig møte med Helena og sjarmtrollet hennes. Helena har bestemor fra St. Helena, og hun kom hit opprinnelig for å se og lære litt om røttene sine. Én tur ble til flere, og til sist flytting på ubestemt tid. Hun har bodd på øya nå i 4-5 år og trives. Vi satte stor pris på å bli kjent med enda et trivelig menneske som går sine egne veier, og dessuten å få innblikk i St. Helenas kultur og samfunn sett fra en beboers og nordkvinnes øyne.

Karen Marie og Conan (barnebarnet til innehaveren av Ann’s Place) fant fort tonen… og en sølepytt å dele søle i.

Se hvem som er her! Vår gode venn Joe på Storm Petrel ankom et døgn etter oss. Det ble et gledelig gjensyn. Verden føles liten når en tilfeldigvis møter kjentfolk på sydlige breddegrader. Joe har vi for øvrig møtt mer enn én gang før; i Indonesia, Cocos Keeling, Sør-Afrika (Richards Bay og Simons Town) og Namibia. ?

Jon Sanders og hans Perie Banou III lå for anker i James’ Bay. For et lykketreff! Vi hadde jo vært så skuffet over at vi ikke fikk hilst på ham i Cape Town. Australske Jon Sanders (81) er en levende legende; han er på sin 11. jordomseiling, og har seilt både to og tre ganger rundt jorda i ett strekk, non-stop OG single-handed!!!

Et spesielt møte som ble fanget i et bilde, mellom Jon Sanders (81) – en bauta i seilermiljøet og nå underveis i sin 11. jordomseiling – og vår lille datter Karen Marie (5) som snart har gjennomført sin første.

Treff på seilerbaren Ann’s Place, med de levende legende Jon Sanders til bords.

Gjensyn med svenske Lisa og Oskar på S/Y Hilma fra Lysekil.

Vi fikk bestukket ferjesjåføren til å ta en ekstra sen kveldstur med ferja. Da fikk vi oss sosial kveld for seilerne med middag på Rosie’s.

Time for Piña Coladas!

Enda flere kjente og kjære ansikter, med våre venner og tidligere båtnaboer på S/Y Nimbus fra USA. Fra venstre: Lilly, Matt, Henry, Karen Marie, Ingrid, Avery, Molly og Jon Petter. Denne gjengen kjenner vi fra Panama, New Zealand og Sør-Afrika.

Mens Ingrid, Jon Petter og Karen Marie gjorde siste innspurt i ærend & internett, så tok restena v mannskapet en aldri så liten touchdown på Ann’s Place. Internasjonal seilergjeng, fra venstre: norske Einar-Johan på Vilja, svenske Lisa og Oskar på Hilma, australske Jon på Perie Banou III og tyske Joe på Storm Petrel. (Jeg synes det virker som at selv kameralinsa er fuktig!?…)

Team South Atlantic

Vi har bodd i lag i mer enn to uker på Vilja nå, og vi har begynt å bli en sammensveisa gjeng. Godt å se når Karen Marie blir trygg på mannskapet, og hun får gaven det er i det å være dus med flere gode voksenpersoner som i sin tur blir ekstra glade i henne også.

Karen Marie, trygg og god hos Ingrid d.y..

Einar-Johan tøyser mye. Men hvem som tøyser mest er søren meg ikke lett å si?!

YIIIHAAAH for Team South Atlantic! Foran f.v.: Ingrid og Karen Marie Slungaard Myklebust. Bak fra venstre: Ingrid Bouwer Utne, Einar-Johan Hansen og Jon Petter Li S. Myklebust.

Vi kunne søren meg vært mye lengre på St. Helena, men etter tre døgn er det ingen bønn lenger; Atlanterhavet er stort, og vi skal over hele. Vi seiler videre nordvestover, med kurs for nærmeste nabo: Ascension, 720 nautiske mil unna!

Publisert

27.mai – 1.juni, 2019: En ærendrunde bortom New Caledonia – og vårt eget nabolag(!)

Vi «stakk innom» det franske territoriet New Caledonia.

Det er synd og skam å tilstå, men vi innrømmer det: Dette øyriket – som for mange er selve Sydhavsdrømmen – var for oss i utgangspunktet kun en omvei og ærendrunde. Vi har knapp tid og tusenvis av nautiske mil å seile fram til Papua New Guinea og Indonesia for å nå fram i tide til familien vår som skal mønstre på der i juli. Dessuten er det øyriker lengre NØ som lokker så inderlig at vi jobber hardt for å nå fram til dem også, før vi må sette kursen vestover. Konsekvensen er at vi må utøve knallhard disiplin (ja, intet mindre!) på hvor vi stopper og hvor lenge vi blir der. Jeg skal love det gjør vondt i hjerterota i blant å seile forbi eller bryte opp fra steder vi så gjerne skulle stoppet opp ved…

Men om vår stopp i New Caledonia: Hovedmålet vårt er å skaffe et såkalt «Social Visa» som sikrer oss tillatelse til langvarig opphold i Indonesia. Heldigvis ventet noen overraskelser på brygga i hovedstaden Noumea, som gjorde at ærendrunden ble en berikelse & uventet opptur!

Ankerdram ved ankomst Noumea i 4-tida om natten. Karen Marie elsker nattestundene når hun «er så heldig» å våkne når vi seiler; det være seg på nattevakt under stjernehimmelen, eller til feiring over trygg ankomst slik som nå. Her skåles det i portvin & solbærtoddy, med yoghurt & honning attåt.

Overraskelse & opptur: Uventet gjensyn med «nabolaget» fra Bay of Islands Marina i New Zealand!

Vi valgte å flytte oss til marinaen for lettvinthetens skyld; vi har ærend på land. Og ikke før hadde vi klappet til kai, før vi møtte kjentfolk! Det viste seg at mange av våre trivelige naboer og langdistanseseilere hadde funnet fram til New Cal via ulike seileruter. Faktisk føltes det som at vi hadde flyttet nabolaget 1000 nautiske mil nordover til ny havn! Det ble gledelige gjensyn og en uventet bonus på det som for oss hadde vært en litt ufrivillig omvei. Hurra for lykketreff! ?

Skikkelig trivelig å få mer tid i lag med våre sveitsiske venner fra S/Y Mirabella; Eva Maria, André, Jael (7) og Amina (4). De seilte fra New Zealand til Australia i februar, så vi hadde ikke forventet å møte dem igjen her i Noumea. Hurra for lykketreff!

Mens Mamma & Pappa fartet mellom offentlige kontorer og ambassader, så fikk «the cruising kids» seg masse leketid. Her representert ved Karen Marie og Amina (4) fra S/Y Mirabella. Foreldrene på brygga byttet på å holde et øye med skokken av unger som løp mellom båtene på brygga. Seilemiljøet er så fint sånn; uformelt og hjelpsomt, og med felles forståelse for seilelivets viderverdigheter.

Indonesisk visum på plass på rekordtid!

Hovedmål for turen til Noumea: Skaffe sosialt visum som sikrer oss lang oppholdsmulighet i Indonesia.

Vi fikk oss først ei skyllebøtte; da vi møtte opp på ambassaden tirsdags morgen fikk vi beskjed om at kontoret var stengt fra og med torsdag og 11 dager framover på grunn av Kristi Himmelfart og deretter en indonesisk høytid. Det ville i praksis si minimum 2 ukers ventetid for å få visumsøknaden behandlet! Hvilket var en HELT uaktuell ventetid for oss. Var dette virkelig en bomtur?!

Men neida, med litt forklaring av vår stramme seileplan og vår ønskedestinasjon Tikopia langt der i det fjerne så oppfattet de situasjonen, og satte alle kluter inn for å hjelpe oss. De neste par dagene løp vi for det meste mellom diverse kontorer – og det ga resultater: 30 timer etter at visumsøknad var innlevert fikk vi visumstempelet god plassert inn i passene våre.

Indonesisk visum i boks på rekordtid. Hurra! Og hjertelig tusen takk til de ansatte ved den Indonesiske Ambassaden som satte alle kluter til for å hjelpe oss med å gjøre det umulige mulig.

Du Verden, hvor herlig det er når alt bare klaffer!

Noen glimt fra hverdag i Noumea

En tur på markedet for proviantering av ferskmat.

I nye land må en ubønnhørlig prøve seg med ny mat og nye kokekunster. Denne «snapper»en fikk vi beskjed om skulle stekes hel i ovnen…

…hvilket vi gjorde, med forunderlig godt resultat!

Å koke rødsaus med maizena krever derimot litt mer øvelse. Men ingen sak når en har gode hjelpere! Her: Jon Petter utøver utblåsing-av-pudding-fra-flaske-med-sugerør-teknikken. For såvidt med hell. Men antagelig like greit at vi ikke hadde middagsgjester til bords akkurat den dagen…

New Caledonia gir muligheter for å proviantere opp med fransk mat. Ikke dumt, det heller.

Og selv om Noumea ikke er verdens vakreste by, så er det ingen ting å si på solnedgangen fra strandpromenaden.

En liten stopp ved Ile de Pines

New Caledonia er vakkert. Og øyriket har en historie og kultur som absolutt er verdig å ta seg tid til å utforske og oppleve. Men vi ga ærlig talt ikke dette territoriet en sjangs. Vi vil videre – til Vanuatu og deretter Tikopia i Salomonøyene, for der tror vi enda mer eksotiske opplevelser venter. Så vi utøvde den tidligere nevnte beinharde disiplinen og seilte videre! Kun med en liten stopp i Iles de Pines for å få litt mer leketid og samvær med våre gode, «gamle» venner på sveitsiske S/Y Mirabella og nye tyske venner på tyske S/Y Zig zag.

Vi seiler videre til fjernere farvann!

Nå seiler vi videre til fjernere farvann, og det som skal vise seg å være lengre unna den Verden vi kjenner enn noe vi har opplevd tidligere på vår SailingVilja ferd.

Vanuatu, her kommer vi!

Publisert

9.-10. juni, 2018: Transit Panamakanalen. S/Y Vilja ut i Stillehavet!

Atlanterhavet og Panamakanalen er tilbakelagt. Nå venter Stillehavet! Om bord er trekløveret Slungaard Myklebust, samt vår gode venn Otto Molvær.

Transit gjennom Panamakanalen var passering av en stor milepæl. Nå går vi for jordomseiling!

Legger ut noen glimt fra Panamakanalen, så får dere en smakebit av opplevelsen og stemningen på vår ferd fra verdens nest største Verdenshav til det aller største.

Til den som har lyst til å vite mer om Panamakanalen kan en finne det meste av fakta på denne siden: https://no.wikipedia.org/wiki/Panamakanalen. Nyttig og praktisk info om forberedelser og gjennomføring av transitten finnes for eksempel her: http://madaboutpanama.com/. Litt info om våre forberedelser og erfaringer i forkant av transitten til Vilja finnes i andre halvdel av denne flaskeposten: http://www.sailingvilja.no/2018/07/21/1-9-juni-2018-siste-etappe-pa-atlanterhavssiden-bonaire-panama-og-klargjoring-for-panamakanal-transit/

I denne flaskeposten nøyer vi oss bare med å nevne litt nyttig & unytting info som vi snappet med oss underveis.

Det ble kakefest i det den siste sluseporten ble åpnet og Vilja gled inn i Stillehavet. Detta var gøy, gitt!

Nå setter vi kursen mot Galapagos, omlag 800 nautiske mil (i luftlinje) i sørvest. Regner med å være framme om 10-12 døgn. Ship ahoy!

BILDEKAVALKADE – SAILINGVILJA GJENNOM PANAMAKANALEN

Lørdag 9. juni kl.14:27: Vi lå klare i ”The Flats” (Limon Bay) ved innløpet til kanalen. Advisor Larry mønstrer på Vilja. Så er vi i gang!

Alle båter må ha med seg en los om bord. Mindre båter, slik som vår, bruker en såkalt ”advisor”. Vår ”advisor” på dag én er Larry, som har 11 års erfaring og mer enn 1000 transitter gjennom Kanalen bak seg. Han skal være med oss kun i dag, og går av i Lake Gatun. I morgen får vi en ny.

Noen fakta om yrkesgruppen ”pilot” og ”advisor”, som vi fikk vite av vår advisor:

  • Båter over 65 fot må ha med seg en såkalt ”pilot” gjennom Panamakanal-transiten. For båter under 65 holder det med en såkalt ”advisor”.
  • Det kreves formell utdannelse og lang praksis for å bli pilot. Opplæringen til å bli advisor tar minimum 4 måneder, og det er pilotene som tar seg av opplæringen.
  • Det finnes i dag om lag 325 piloter til Panamakanalen og 45 advisors.
  • En pilot tjener om lag 1000 USD per dag, og hvis overtid opptil 3000 USD per dag(!). (Hva en advisor tjener glemte vi å spørre om.) Om dette stemmer, så må en jo kunne si at lønnsnivået er rimelig skyhøyt!

Med ref. til tidligere flaskepost sendt ut fra Vilja om forberedelsene til Panamakanal-transitten, så er relasjonsbygging og pleie viktig for å blidgjøre folk vi vil ”ha på lag”. I dette tilfellet hadde vår agent Roy Bravo gitt klar beskjed om at det var viktig å servere minst ett godt og varmt måltid, og at det var advisoren som bestemte tidspunktet. Vi er ikke kranglete på sånt, vi, så det ble godt matstell, med både varmmat og nybakt i løpet av turen. Alle fornøyd. Her f.v.: Larry (advisor), Amadi (linehandler), Jon Petter (kaptein), Omar (linehandler) og Otto (linehandler).

På vei inn mot Panamakanalen fra The Flats.

Svingbrua ”the Atlantic Bridge” er under konstruksjon, og er én av i alt 3 bruer over Panamakanalen. På bildet passerer et såkalt Panamax-skip, en betegnelse på båter som er dimensjonert til å akkurat kunne passere hovedkanalløpet til Panamakanalen. I 2016 ble et nytt og større løp med større sluser åpnet, der større båter kan passere. Disse går under betegnelsen New Panamax (eller Neopanamax). Mer info her: https://en.wikipedia.org/wiki/Panamax

Vi gikk 3 seilbåter side-om-side gjennom the Gatun Locks, med ett større skip foran oss i samme sluse. Foran oss her skimtes våre følgesvenner; Kealani (Hawaii, USA) og Azyu (Frankrike).

God stemning gjennom kanalen. Her: vår advisor Larry (t.v.) samt advisoren om bord på nabobåten Azyu.

På vei inn i den første slusen (av 3) i Gatun Locks.

Vi ser oss tilbake mens sluseportene til Atlanterhavet lukkes.

Farvel Atlanterhavet! Sluseporten nesten lukket.

Nå ser vi framover. Nå får Vilja seg snart et ferskvannsbad!

Ting går greit! Linehandler Amadi med tommel’n opp.

Et siste glimt av Atlanterhavet over sluseportene til Gatun Locks. Bye bye! Det er 2 år til neste gang Vilja har Atlanterhavsvann om kjølen.

3 sluseporter passert. Vi glir inn i Gatun Lake. Azyu og Kealani følger etter. Det er 20 minutters gange til buoyene der vi skal ligge fortøyd for natten. Det er jo verdt å vite at vi har gått opp ”en gren” av Chagres River, som under Conquistadorenes tidsalder ble brukt til å frakte alt gullet de stjal fra indianerne i Peru ned til de europeiske skipene som ventet på Atlanterhavssiden.

I Panamakanalen er dimensjonene på det meste litt sånn ”XXXL”. Her; buoyen vi lå til på Lake Gatun. Den fungerte fint som en bru over til nabobåten, der det var trivelige franskmenn og endog småfolk om bord.

Vi delte både havn i Shelter Bay og transit gjennom Panamakanalen med Azyu. Vi ble kjent med den trivelige franske familien (som endog snakket godt engelsk!) Vaudelet Leveque, med pappa Jérôme, mamma Agathe, Azaé (5) og Yuna (2). De er på langseilas, og skal i likhet med oss nå New Zealand innen stormsesongen i Stillehavet tar til i november.

Jentene på Vilja og Azyu benyttet anledningen til å dele lek og leker, og skiftet litt mellom båtene; her har vi besøk av Azaé (5) på lørdagskvelden.

Søndag 10.06.18 kl.08:26, Lake Gatun: Ny morgen og klar for videre transitt! Vi har spist en god frokost sammen med linehandlerne, som overnattet om bord ute i cockpit. Nå er losbåten på vei mot oss for å avlevere ny advisor for vår videre transit gjennom Panamakanalen.

Jon Petter ønsker advisor Roy velkommen, som skal lose oss gjennom Panamakanalen fra Lake Gatun til Stillehavet og Balboa.

Lake Gatun utgjør med sine 33 km i lengde en stor del av den i alt 80 km lange transitten gjennom Panamakanalen. Det ga mer enn god nok tid til det nødvendige matstellet til los og linehandlere. Her: Varm lunsj på Lake Gatun, før vi går inn i kanalløpet som skal lede oss ned til Stillehavet.

Yikes, denne Panamaxen skal følge etter oss inn i samme sluseport som vår! Blir det trangt om plassen?!

Etter passering av Pedro Miguel Lock, gikk vi over innsjøen Miraflores som bare er om lag 1,5 km lang. Etter denne følger de to Miraflores slusene som skal ta oss ned til Stillehavet.

Azyu på Milaflores Lake.

Coolest linehandler on board: Vår egen linehandler Otto.

Omar håndterer linene. Han er erfaren og vet hva som skal gjøres. Språkbarrieren er dessverre stor, men smil er et språk vi forstår!

Vi ledes fra sluseport til sluseport.

Jon Petter var fokusert under transitten. Det er mye å passe på og forholde seg til. Beskjeder ropes ut på spansk og engelsk på kryss og tvers, en svær Panamax er kloss inntil bak, og to dyre seilbåter inntil siden. Men vår kaptein er rutinert i å stå bak rattet når ting står på, og har godt overskudd til å kose seg og drive ablegøyer innimellom all virakken.

Hvem sa at Panamakanaltransit var seriøse saker?! Karen Marie og Pappa Jon Petter vet bedre.

Karen Marie og Jon Petter koser seg på kanaltur.

Steve, kaptein på amerikanske Kealani, benyttet ventetiden før vi kunne gå inn i sluseløpet mot Stillehavet til å diskutere med Viljas kaptein videre seileplaner og gode havner i Stillehavet. Trivelig og nyttig. Slike prater med erfaringsoverføring mellom langturseilerne er gull verdt.

Vi fikk en sværing etter oss i slusekamrene på Stillehavssiden av Panamakanalen. Hver sluse er 33,5 meter bred. Et Panamaxskip er 32,3 meter bred. Det gir totalt vel 1 meters klaring i bredden for en Panamax. Vi er imponert!

Himmelens sluser har igjen åpnet seg, og regnet høljer ned. Det var ingen ting å si på humøret til linehandlerne våre, tross at de stod i timesvis i en ”naturlig dusj”. Her; Omar, søkkvåt og fremdeles med et bredt glis og tommel’n opp.

Sluseportene åpner seg. Vi har Stillehavsvann om kjølen!

Og så gled vi i 3-spann ut i Stillehavet. Det kan røpes at vi møtte både Kealani og Azyu igjen i Shipwreck Bay på Galapagos. Kan hende blir det flere treff der ute i den store, lille Verden også?!

Glade Panamakanalkryssere og nydøpte Stillehavsseilere.

Felles milepæl passert: Panamakanalen er krysset. Stillehavet er nådd!

Markering av Stillehavsentré. Dresskode: Åpen klasse…

Klart for milepælsmarkering!

Linehandler Otto har utført oppgaven, og nå inntatt lugaren i regnværet. Vi følte alle på go’følelsen over milepælspassering, og var helt klart klare for kakefest!

Kakefest. Karen Marie stilte med eplekake, Ingrid med sjokoladekake. Skal det være, så skal det være!

I Balboa sa vi farvel til advisor Roy, som ble hentet av kanalmyndighetenes båt.

Så fant vi ankringsplass ved La Playita Anchorage utenfor Balboa. Jon Petter satte to stk linehandlere, Omar og Amadi, i land.


Og så var vi i grunn litt tygd og spyttet ut, alle sammen. Karen Marie er vår egen ekspert i ufiltrert reaksjon, til etterlevelse for oss andre.

4 dager i Panama City og Balboa

Utsikt mot Panama City fra Balboa. Det er ingen småby vi er på vei til.

Vi trengte noen dager på Stillehavssiden av Panama før vi var klare for å legge ut i Stillehavet. De første par dagene dro vi inn til Panama City. Pappa Jon Petter måtte på ny til tannlegen. Det endte i rotfylling. Han var en hverdagshelt, med sin handlekraftighet for å få det unnagjort og sitt gode humør. Dette til tross for at inngrepet visstnok var det kjipeste han hadde opplevd i tannlegestolen i løpet av sine 51 år!

American girls out shopping at Albrook Mall I Panama City; Verdens 14. største shopping mall og Amerikas største. Med nostalgi og gode minner – og ikke minst; shoppingkompetanse! – fra egen oppvekst i New Jersey, USA – grep Mamma Ingrid muligheten til å innvie veslefrøken i gleden ved (primært vindus-)shopping. Her snakker vi om viktig erfaringsoverføring: Karen Marie skal ha mer enn bare sjøbein å stå på!

Ingrid & Karen Marie satt ikke hjemme og sympati-sturet mens Pappa satt i tannlegestolen. Vi hoppet like gjerne av drosjen utenfor Albrook Mall. Dette kjøpesenteret er med sine 700 butikker intet mindre enn Verdens 14. største shopping mall, og visstok den største i hele Amerika! 10 000 mennesker jobber her, og mellom 30-50 000 kunder er på shopping her per dag. Med nostalgi og gode minner – og ikke minst; shoppingkompetanse! fra egen oppvekst i New Jersey, USA – grep Mamma Ingrid muligheten til å innvie veslefrøken i gleden ved (primært vindus-)shopping. Titting på kort og klistremerker på Hallmark, 100% digg & fiberfri nytelse på Dunkin Donuts og selvfølgelig en titt på sexy kvinner med englevinger og lekkert undertøy på Victoria’s Secret. Storesøster & Tante Karen hjemme i Norge (som jo deler samme erfaringspakke som Ingrid) fikk seg også en virtuell shoppingopplevelse gjennom kontinuerlige oppdateringer via sms og bilder underveis i jentenes bonanza. Alt-i-alt, her snakker vi om viktig erfaringsoverføring: Karen Marie skal ha mer enn bare sjøbein å stå på!

Selv Pappa – tross bedøvet munn etter rotfylling – lot seg forlede til å bli med inn og nyte moderne, lettkjøpte gleder. Det ble innkjøp av TV, etter 3 år om bord på Vilja uten! Vår gode sjåfør Orlando Martinez fungerte som privatsjåfør, guide og nanny. Det som var tenkt som en liten snartur inn til Panama City endte opp som et heldagsoppdrag. Alle fornøyde!

Leid utstyr skal leveres tilbake etter kanaltransitten.

”Fumigation process”: Det er pålagt å gasse ned båten for å bli kvitt evt. utøy om bord før en går i land i Galapagos. Vi fikk prosessen unnagjort før vi forlot Panama City, ettersom disse bruker gass, og ikke pulver. Det vil i praksis si mindre etterarbeid for oss. Hvorvidt prosessen fungerer er et annet spørsmål? Det var som om bananfluer og møll kom svirrende ut av sine lune små kroker og kom oss i møte da vi åpnet opp lukene etter nedgassingen.

Mannskapet ble forvist til på dekk eller i land mens Vilja var obligatorisk avstengt og ”hermetisert” i to timer etter gassingen.

Roy Bravo har vært agenten vår for Panamakanal-transitten, og dessuten vår tusenkunstner og gode hjelper gjennom tannpine, språkforvirring, og diverse annet smått og stort. Han kom for å ordne siste utsjekk og se oss vel av gårde. Denne mannen gjør en kjempejobb, og anbefales til alle som skal hyre agent for Panamakanaltransitt!

Panamaheten tar nesten nuven av oss. Vi gleder oss til å få vind i både seil og håret.

Så kastet vi loss! Farvel til Amerikas fastland.

Vi er klare for å legge ut på siste etappe til vårt delmål; Galapagos. Datoen er 10. juni. Den 28. juni ankommer våre venner Ingrid Bouwer Utne og Jonas Utne Skogdalen, samt yngstesønn Anders, med fly i Galapagos. Vi tror marginen er god nok, men med Stillehavets doldrums (stillebeltet) kan en aldri vite. Vi er målbevisste, litt spente på vindforholdene og gleder oss til nok en langseilas!

Publisert

1.-9. juni, 2018: Siste etappe på Atlanterhavssiden: Bonaire-Panama, og klargjøring for Panamakanal-transit

Vi fikk nok en fantastisk fin seilas, denne gang fra Kralendijk i Bonaire til Colon i Panama. Flott vind som blåste oss nesten hele veien dit, kun avbrutt av den kjente vindstilla de siste nautiske milene inn mot Colon der motoren måtte startes. Loggen viste 831 nautiske mil, som ble seilt på 4¾ døgn. Vi sier oss meget fornøyde!

Aktiviteter om bord underveis

Det ble god flyvefiskfangst og fiskekaker til lunsj på denne etappen også.

Håndtverksprosjekt påbegynt! Første byggetrinn i produksjon av dukkehus i kartong.

Skipslegen gjennomgår utstyr og bruksanvisning for vår nyeste anskaffelse og supplering av Skipsapoteket: Hjertestarter. Kapteinen fikk detaljert gjennomgang.

Kakebakst & seiling kan fint la seg kombinere! Otto har rorvakt, mens Myklebustingene romsterer inne i båten og tryller fram godbiter.

Hjemmebakt brød er en del av menyen. Karen Marie er ”estetisk og kreativ ansvarlig” for rundstykker i alle mulige former og figurer.

En viktig del av seilelivet når forholdene tillater det; måltidene der vi alle er samlet og tar oss god tid til samtale og oppdateringer.

Stort glis ved ekstratidlig før-frokost for morgenfuglene.

Langseilas – balsam for sjelen & renselse for sinnet

Når forholdene er så fine som vi hadde det på denne turen, så er langseilas som balsam for sjelen og renselse av eventuelle rotete sinn. Det er ofte hektisk stemning før avreise, med vedlikehold av båt og praktiske gjøremål. Vi er avhengige av – og setter selvfølgelig pris på – kontakt med Verdenen vi lever i. Men du verden – å ha døgn- og ukesvis totalt avskåret fra omverden burde også vært skrevet ut på blå resept!

Gode, rolige stunder underveis på langseilas. Ikke en bekymret nyve i pannen å skimte på mamma Ingrid; hun som på land kan være temmelig så hektisk.

En av mange godstunder på langseilas.

Karen Marie og Pappa nyter livet i lag.

Solnedgang over det Karibiske hav, på vei til Panama.

Samme hav, samme sol, men en annen kveld – Solnedgang over rekka på Vilja.

Det er tøffe tak å korke igjen en flaskepost!

Flaskepost fra Atlanterhavet!

Vi realiserte en lenge tenkt idé om å kaste ut en flaskepost fra Vilja på alle Verdenshavene vi seiler over underveis på turen vår. Denne første ble kastet ut i det Karibiske hav (og sånn sett i direkte ”vannkontakt” med Atlanterhavet) et godt stykke utenfor Panamas kyst.

Å kaste ut en flaskepost krever god planlegging: Verdenskart studeres, brev og småskatter forberedes og fylles i, flasken må behørig korkes, og så er det klart for ”sending”!

I båtkø utenfor Panamakanalen

Ankomst Colon, ved inngangen til Panamakanalen. Vi må visst stille oss i båtkø.

Handshake med Roy Bravo, vår agent i Panama for kanaltransitten. Et ubetinget positivt møte med en tvers gjennom proff og jovial person. Bravo!

Vi møter Roy Bravo – vår superagent!

Vi jobber for tiden opp imot 2 agenter; Roy Bravo i Panama, som skal fikse transittillatelse for Panamakanalen, samt Bolivar Pesantes i Galapagos, som skal fikse seiletillatelsen for Galapagosøyene. Foreløpig oppleves dette som natt & dag. Roy Bravo har fortløpende svart på alle eposter og vært superkjapp og ryddig. Galapagosagenten vår har derimot vært taus som en østers etter sin første bekreftende epost om at han tok på seg oppdraget, og har ikke svart tross plenty purringer. Bravo hadde dermed fått favorittstatus allerede før vi møtte ham.

Samarbeidet med Roy Bravo underveis i vårt Panamaopphold løftet ham videre opp til heltestatus. Hvis du som leser dette har Panakanal-transit i tankene for egen framtid og ikke er fristet til å bruke dagevis på å finne fram i systemet – på spansk – så er vår oppfordring klar: Engasjer Roy Bravo! Han gjør jobben for 490 USD. Vi er for egen del ikke i tvil om at det var verdt det. Takket være ham kom vi oss gjennom kanalen allerede 4 dager etter ankomst Colon, uten et eneste nytt grått frustrasjonshår. Han hjalp oss dessuten med mange andre gjøremål og råd når vi trengte det. Det var befriende greit, rett og slett!

Innledende møte med agent Roy Bravo ved ankomst Colon i Panama, med relasjonsbygging (både med praksis og ”teorileksjon”) og gjennomgang av alt det praktiske som kanaltransitten innbefatter.

Selve kanaltransitten kostet for vår del cirka 2000 USD (i tillegg til leie av agent). Dette omfatter blant annet en ”bomveiavgift” (800 USD), sikkerhetsavgift, inspeksjon og oppmåling av båt, bestillingsgebyr, forsikring, leie av utstyr så som store fendere og lange tau, samt leie av folk for å håndtere tauene (såkalte ”line handlers”, må være minst fire utenom kapteinen). Det ville kostet noen hundre dollar mer dersom Vilja målte mer enn 15 meter.

Latin-Amerika; relasjonsbygging er nøkkelen – og norske vafler

Vi gjør oss en del erfaringer på denne turen, om kulturforskjeller, språkbarrierer, osv, osv. I Panama har vi lært og erfart at relasjonsbygging er nøkkelen for at maskineriet ellers skal fungere. Faktisk fikk vi en leksjon i dette allerede ved vårt første møte med vår agent Roy Bravo. Roys jobb er å ordne transit-løyve for Panamakanalen for private båter, hvilket innebærer et skjemavelde av dimensjoner. Gjennom jobben sin møter han båtfolk fra hele verden. En grunnleksjon i sosial relasjonsbygging inngår dermed i ”startpakken” ved vårt første møte med ham. Han understreket gang på gang at det var viktig å servere kaffe og noe godt attåt når folk fra myndighetene kom om bord. Vi har svart belte i kaffe & vafler, så den leksjonen tok vi lett til oss. Og gudene skal vite at vi fikk bruk for den! Bare vent og se…

Inspeksjon og oppmåling av Vilja

På vår andre dag i Shelter Bay fikk vi besøk av en inspektør fra kanalmyndigheten. Her var vi nøye instruert i forkant av Roy Bravo om å ta imot ham med gjestfrihet og være vellldig imøtekommende.

Oppmåling av båtens lengde utføres av en inspektør fra kanalmyndighetene. Viljas redere venter spente på ”dommen”. Om hun måles til å være lengre enn 15 meter, så kommer det til å ry ut enda noen tusenlapper til økt transitavgift…

Det var ikke tilfeldig at Ingrid satte i gang vaffelstekinga da inspektør og kaptein satt i salongen og jobbet med papirarbeidet. Apetitten – og godviljen – økte. Vi er overbevist om at våre norske vafler sparte oss noen hundre dollar.

Vårt offisielle id-nr. for Vilja, nødvendig for å få stille seg i kø til kanaltransit.

Etter måling av Vilja fra baugspiss til akterende, så ble hun offisielt registrert til å være 14,98 meter. Dette er Viljas egentlige mål, FØR vi fikk montert på targaen med solcellepanelene bak som stikker cirka en meter bak akterenden. Vår gode inspektør lot være å inkludere denne ekstra meteren, selv om det ville vært normal kotyme.

Uten noe plunder og heft fikk vi utstedt kanaltransittillatelse. Så da var det bare å stille seg i kø for gjennomfart. (Roy) BRAVO!

GOD tid til en kaffe og vafler etter at den offisielle oppmålingen av båtens lengde, registrering av diverse data, inspeksjon og utstedelse av transittillatelse var i boks.

Vi kan for øvrig nevne at vaflene gikk ned på høykant. Og den gode inspektør ba om å få ta med seg de vaflene som lå igjen på fatet i en ziplockpose hjem. Hehe, vi sier det igjen: (Roy) BRAVO!

Kanaltransitløyven – en knirkefri prosess

Vi hadde egentlig tenkt å seile til San Blas-øyene mens vi stod i kø for kanal-transit. Men da agenten vår sa at vi kunne få tidlig plass i køen, så ble fokuset på å starte Stillehavskryssingen – og skape oss en margin for å nå fram til Galapagos i tide til at våre venner fløy dit – satt i høysetet. Vi har allerede tilbragt langt lengre tid i Karibien enn det som vanlig for langdistanseseilerne som tenker seg over Stillehavet i år. Vi bestemte oss for å ”hoppe over” Latin- og Sør-Amerika denne gangen, tullete som det enn kan høres ut… Vi ba om å få en plass i køen så tidlig som mulig. Og det greide den gode herr Bravo å fixe vettu.

Canal Transit Schedule for S/Y Vilja med avgang lørdag 9. juni.

Vi ankom Panama på en tirsdag. Roy Bravo møtte oss onsdag. Myndighetene kom på inspeksjon og utstedte transittillatelsen på torsdag. Fredags morgen mottok vi transitplan for passering av kanalen lørdag-søndag. Snakker om knirkefri prosedyre!

Så var det bare å vente…

En kort visitt i vanskjøttede, kriminelle Colon

Shelter Bay er en skjermet havn på flere måter; ikke bare er det vindstille der, slik at den varme, fuktige luften ligger som et tungt og til tider nærmest kvelende lokk over marinaen. Men også er den trygg og avskjermet, forsvarlig innhegnet og med vakter som forhindrer enhver inngang av fremmede. Innløpet til Panamakanalen på Atlanterhavssiden ligger nemlig ved byen Colon, som er kjent for å være en av Verdens byer med høyest kriminalitet.

Bilde fra svipptur innom Colon i Panama, tatt gjennom bilruta.

Jon Petter hadde tannpine, og måtte til tannlegen (som resulterte i rotfylling! Stakkars vår for tiden litt sykelige kaptein…). Ved hjemkomst kunne han fortelle at taxisjåføren hadde eskortert ham mellom taxi og kontorer. I følge sjåføren var nemlig sjansen for en turist til å bli rundstjålet på høylys dag absolutt til stede. Jon Petter kom hjem og var nærmest litt småfortvilet etter synet av en by som er totalt vanskjøttet og i forfall.

Ingrid var nysgjerrig, og skulle gjerne tatt seg en tur inn i byen for å ta en titt med egne øyne. Men transiten kom så brått på at tiden ikke strakk til dessverre.

Cruising kids og andre kule langturseilere

Som alltid når vi er innom havner møter vi langturseilere, og det blir mange trivelige møter ut av det. Her i Shelter bay var det en hel gjeng med ”cruising kids” som hadde knyttet umiddelbare vennskapsbånd og lekte i bassenget og hang i lag. På formiddagene var de typisk hjemme i båtene sine og gjorde unna ”home schooling”. Disse kule ungdommene hadde ingen nøling med å involvere ”mini cruising kid” Karen Marie i leken. Og var gledesstrålende fornøyde med å bli invitert hjem til vaffelparty på Vilja.

Cruising kids samlet på Vilja. Intro av gjengen på dette og bildet nedenfor: Grace(15), Lilly(12), Karen Marie(3), Torsten(14), Simone(13), Henry(12), Avery(10), Cameron(12) og Casey(14).

Norske vafler går ned på høykant – cruising kids er intet unntak!

Og igjen så er det ikke bare barna som finner tonen. Vi fant spesielt godt ut av det med moren og faren til Torsten og Simone; Lisa og Jason Diesel fra henholdsvis USA og Sør-Afrika. Supertrivelige folk! De har endret planene sine, og er tilbake i Shelter bay med båten S/V Argo, etter å ha tatt turen t/r Panamakanalen. Nå vil de heller bruke et ekstra år til å seile og utforske Sør- og Latin-Amerika. Det viser en evne til å stoppe opp og endre kurs basert på magefølelse som det står respekt av!

Det er alltid bruk for en skipslege. Otto utøver sin legegjerning titt og ofte, både til oss om bord og til folk vi møter underveis. Her får Simone en legesjekk fordi det kjennes ut som at en gryende ørebetennelse er i anløp. Diagnose stilles og legeråd gis. Simone og foreldrene sitter igjen beroliget over å være så godt ivaretatt.

Kvelende varmt. Himmelen åpner seg. Ut og lek!

Klimaet i Panama i juni er rett og slett slitsomt, spør du oss. Kjempevarmt, lummert og kvelende er tre betegnende stikkord.

Om sola ikke steker, så høljregner det. Men sistnevnte trenger jo ikke å være så dumt! Karen Marie og Jon Petter kledde på seg regnhyre og gikk ut for å få seg et ”bad”!

Det finnes etter sigende ikke dårlig vær, bare dårlige klær. Og regnhyret til ekte båtfolk er det ikke noe å utsette på!

I løpet av noen få timers regnskyll, så er det i praksis flom i havna. Helt fascinerende, og en drøm for folk som vet å verdsette vann!

Vi opplevde for øvrig flere slike regnskyll mens vi var i Panama. Det ene kom midt på natta, og medførte full utspyling av båten. Ingrid, som var sistemann oppe kvelden i forveien, hadde nemlig vanskjøttet sine plikter om å lukke lukene før hun la seg. Hun våknet (heldigvis) midt på natta av regnet som hølja ned og stablet seg på bena med bange anelser. Og riktignok – der bøttet det vann inn i ”stua”, med skyll av bysse, salong og kartbord… Sistnevnte medførte at alskens dokumenter måtte legges ut arkvis for tørk utover hele båten og PC måtte skrus opp for innvendig tørking. Et felles nattprosjekt for Jon Petter og Ingrid, som i grunn opptok det meste av dagen deretter også. Jaja, learning the hard way, og alt det der…

Klar for Panamakanal transit

Og så var vi klare for å krysse Panamakanalen. Vi var 3 seilbåter fra Shelter Bay som skulle krysse samtidig, og som spente vinket farvel til de andre langturseilerne med den litt twilight-pregede hilsningen ”See you on the other side!”.

Stillehavet, here we come!

Publisert

19.mai – 1. juni, 2018: Jordomseiling – klar ferdig gå! (Martinique-Bonaire)

Den 19. mai landet vi med fly i Martinique, etter en 2-ukers svipptur hjemom Norge.

10 måneder etter avreise fra Grilstad Marina i Trondheim står vi nå på startstreken for jordomseiling. 7560 nautiske mil er tilbakelagt. Det er bare blåbær i forhold til hva vi som står foran oss!

Fantasirute (rød linje) for jordomseiling med S/Y Vilja. Avreise fra Martinique ble 26. mai, 2018. Forventet ankomst til Norge er høsten 2020, til skolestart i Svolvær for Karen Marie. Det gjenstår litt seiling før den tid, for å si det mildt…

Én uke i Martinique før avreise, med forberedelser, venner og sightseeing

Tilbake i Frankrike, eller i alle fall Martinique.

Så var vi tilbake i Martinique (les: Frankrike). Den første uka var firkløveret på Vilja; Karen Marie, Ingrid, Jon Petter og nypåmønstret matros & skipslege Otto Inge Molvær, beskjeftiget med forberedelser, gjensyn med venner og sightseeing.

Det viste seg å være utvidet langhelg på Martinique, med både pinsehelg og Abolition Day. Sistnevnte er en fridag spesielt for Martininque, som markerer avskaffelsen av slaveriet. Med stengte butikker var det lite vi kunne gjøre av tekniske forberedelser til turen. Med leiebil dro vi på sightseeingtur på sørvestsiden av øya. Det ble en dag med tema som passet godt til temaet for høytiden på øya; slaveriet i Karibien.

Sightseeing med historien om slaveriet som tema

Import av nye slaver til Karibien ble forbudt i 1815, men handelen fortsatte i flere tiår etterpå der slaveskipene kom til land i nattens mulm og mørke. Dette gjorde ilandstigningen desto mer farefull. Den 8. april i 1830 fant en tragedie sted rundt klippene til Diamanten på sørvestkysten av Martinique. Etter et mislykket ankringsforsøk, ble et slaveskip ubønnhørlig knust imot klippene. Skipets navn og nasjonalitet ble aldri avdekket. 46 døde ble skylt i land i Anse Caffard (Caffardbukta). Slavehandlerne ble begravet på kirkegården, mens de døde slavene ble begravet på stranden der et minnesmerke nå er reist. 86 mennesker overlevde – alle var slaver. Disse ble tatt til fange og solgt i Fort-de-France.

Minnesmerket Anse Caffard Memorial er laget av Laurent Valére fra Martinique. Den ble reist i 1998, i forbindelse med markeringen av det var 150 år siden slavene i Fransk Vestindia (De franske Antillene) ble satt fri. Minnesmerket består av totalt 15 statuer i betong og sand, der hver statue er 2,5 meter høy og veier 4 tonn. Statuene er stilt opp i en trekant, som refererer til Trekanthandelen av slaver og varer mellom Europa, Vest-Afrika og Karibien. Figurene står og ser i retningen skipet kom fra; mot Guinea- gulfen (110°). En kan gå mellom statuene og se og ta på. Vi ga oss litt tid til ettertanke ved monumentet. Historien om slavehandel har fulgt oss hele veien på vår seilas, fra Europa via Kapp Verde (og vår avstikker via Zanzibar i januar) i Afrika, og over Atlanteren til Karibien. For hver påminner og nytt innblikk i historien øker følelsen av avmakt og forferdelse over denne skampletten som slavehandelen utgjør i vår historie.

Besøk ved utendørsmuséet La Savane des Esclaves (Slavesavannen)

Slavekvarterene var bygd på rekke for å gi oversiktlighet for slavedriverne. Levekårene var ulevelige, tortur- og avstraffelsesmetodene ufattelige.

Utendørsmuséet La Savane des Esclaves er bygd og eid på privat initiativ, for å bevare historie og bygge identitet for befolkningen på Martinique. Den tar for seg historie- og kulturarv fra den opprinnelige indianerbefolkningen som bosatte øyene før europeerne gjorde sitt inntog, samt forteller historien som slavehandelen og slavenes levekår både under slaveperioden samt etter slaveriets avskaffelse. Vi nøyer oss med å vise glimt fra hva vi så ved besøket, så får andre kilder stå for gjenfortelling av historien som muséet omhandler.

Etter avskaffelsen av slaveriet ble slavene satt fri. Uten eiendeler eller noen form for midler var livet i frihet langt fra et enkelt liv. Muséet forteller også denne historien om livet etter slaveriets avskaffelse. Her; Jon Petter og Karen Marie ved en rekonstruksjon av en typisk hytte for en frigjort slave.

Et besøk ved La Savane des Esclaves gir også et innblikk i karibisk indianerkultur og –historie.

Joséphines hjemsted – kvinnen som (trolig) forårsaket slaveriets gjeninnførelse i Frankrike

Frankrikes første keiserinne, Joséphine, ble født i Martinique. Hennes hjemsted er bevart i Musee de la Pagerie. Vi rakk å stikke innom så vidt. Men satte vel så pris på å lese oss opp på historien i forkant. Denne damen levde et temmelig leseverdig liv, så et googlesøk anbefales til den som er interessert i intriger og intrikate menneskeskjebner.

Keiserinne Joséphines hjemsted og sukkerplantasje i Les Trois-Îlets.

Besøket til denne kvinnens hjemsted passet dessuten inn i vår sightseeingturs tematikk om slaveriet i Karibien. Slaveriet ble avskaffet i Frankrike i 1789, men ble gjeninnført i 1804, like etter at Napoleon og Josephine hadde kommet til tronen. Det sies at det var Josephine som var pådriver for dette, for å styrke familien hjemme i Martinique sine økonomiske interesser i den sviktende sukkerplantasjeindustrien.

Med denne lille visitten sa vi oss fornøyde med dagens inntrykk og lærdom. Og vi satte pris på erkjennelsen av at ved å ta oss litt tid til å se og lære mer om øyas historie, fikk vi et interessant innblikk i ei øy som rommer adskillig mer kultur og historie enn førsteinntrykket som den moderne glansede marinaen vi hadde tilbragt det meste av tiden i hadde gitt oss.

Gjensyn med gamle lekekompiser og venner, og møte med nye

Le Marin er et møtepunkt for seilbåter i Karibien. Ikke overraskende traff vi både gamle og nye seilevenner der! Gleden var stor da vi gjenkjente Andromeda og familien Hervard. De hadde vært i Martinique i flere uker nå, i påvente av deler for å fixe diverse teknisk trøbbel med watermaker og annet. I dagene som fulgte fikk vi flere treffpunkt, med prat over en kopp kaffe, lekestunder for jentene og selv en liten ”roadtrip” med leiebil for Ingrid og Steve på jakt etter filter til hovedmotoren. Vi fant, vi fant!

Gjensyn med våre gode venner på S/Y Andromeda – for tredje gang! Første gang var Las Palmas, neste gang var i Martinique for en måned siden. Nå ble vi KJEMPEglade for å få tid til lek og å bli enda bedre kjent med hele denne herlige gjengen: mamma Aina, pappa Steve, Elliot, Colin, Sara og Mia.

S/Y Andromeda igjen klar for seilas. Vi vinket farvel til dem, da de endelig kunne seile sørover med friskmeldt båt. Planen deres er å overvintre og seile sør for orkanbeltet.

Vi ble også kjent med en familie om bord på S/Y Binome; Anika (3), mamma Megan fra USA og pappa Jerome fra Frankrike. De hadde nettopp flyttet om bord i båten sin og var godt i gang med klargjøring av båt & hjem – og gjør seg erfaringer og tanker som vi kjenner oss igjen i fra vår nysettlerfase i Grilstad marina.

Playdates med lille fransk-amerikanske Anika og hennes mamma Megan. De har nettopp flyttet in i båten sin S/V Binome, og planlegger å seile på ubestemt tid i Karibien og Latin-Amerika.

Vilja pleies og fylles for Stillehavskryssing

Riggsjekk og utskifting av babyvanter utført av Caraibe Marine i Le Marin.

Da høytidsdagene var over og hjulene i maskineriet igjen begynte å gå rundt i Martinique, så flasket tingene seg, én etter én. Etter krav fra forsikringsselskapet Pantaenius, så fikk vi gjennomført riggsjekk på båten før Stillehavskryssingen. Denne medførte utskifting av to stykk babyvant (D2) og babyforstag. Jon Petter tok selv og utførte diverse vedlikehold, med god hjelp fra Otto. Ødelagt låssylinder for tenningsnøkkelen ble reparert, øvre rorlagerbolter ble etterstrammet, styremaskinen ble kontrollert etter tidligere innstramming av bolter, Victron inverter/ lader ble programmert og tilkoblet kontrollpanel (HURRA! Nå virker alt som det skal!), ulyd i elektrisk genoarull ble kontrollert av fagperson og vurdert som ok, tæringsskade i VHF høyttaler ute i utbedret.

Imens bunkret Ingrid opp båten med ”noen tonn” mat. Puslespill og orden i matlagrene er nå blitt en anerkjent ”skill” som er nødvendig for å greie seg lenge uten tilgang til butikk. Med denne matmengden tror Ingrid seriøst at vi kan overleve å seile jorda rundt non-stop – om enn det vil kunne resultere i en touch av sjørbuk… Vi blir stadig gladere i vår gode Vilja, som har så mye og tørr stuveplass under dørken.

Mye mat kan bunkres, men noen livsnødvendigheter så som iskrem er ferskvare. Derfor passet vi omhyggelig på å bunkre opp dette viktige kosttilskudd innabords eget legeme før avreise.

26.-29. mai: Klar ferdig gå! Første etappe: Martinique – Bonaire. Sssilllkeseilas!

Klar ferdig gå! Otto tok første rorvakt fra Le Marin, og satte kurs for Bonaire.

En gløtt under dekk fra silkeseilasen til Bonaire. Merk: Båten er i vater. Ting ligger strødd utover bordet. Hvem skulle trodd at her seiles det i 7 knops fart?! Det eneste som røper at det faktisk er bevegelse i båten er matros Ottos antydning til sjøbein bak oppvasken. Såpass må det være!

Vi satte kursen 253 grader på autopiloten i retning Bonaire like utenfor land av Martinique. Den behøvde ikke å korrigeres en eneste gang før vi sneiet sørenden av Bonaire 500 nautiske mil og 3,5 døgn senere!!!

Seilasen til Bonaire var den smooootheste vi har hatt hittil! Om denne seilasen hadde vært dokumentert på film, så ville den kunnet friste selv en landkrabbe med vannskrekk utpå havet! Vi nøt roen, der en fin bris blåste oss av gårde i 6-8 knops fart, nesten flat sjø og et passe deilig varmt klima der shorts og t-skjorte var eneste habitt selv på nattseilasene! Balsam for sjelen.

Vi prøvde fiskelykken, men fremdeles uten hell. Spennende likevel!

30. mai – 1.juni: Touchdown i Bonaire med en smak av Nederland og krystallklart vann

Vi kom fram til Kralendijk, hovedstaden på Bonaire, like før midnatt. Alle buoyer var opptatt, så i nattens mulm og mørke ”tjuvparkerte” vi ved bunkringskaia i Village Marina. Det er faktisk ikke lov å ligge for anker i Bonaire, ettersom hele kystlinjen er et naturreservat og omkranset av fredete korallrev. Alle buoyer viste seg å være opptatt, så vi følte oss heldige da vi fikk tildelt siste ledige kaiplass på lovlig vis i Village Marina neste morgen.

Touchdown i Kralendijk på Bonaire. Godt med litt sand under føttene!

Hverdagsglimt fra Kralendijk: Fisk i løsvekt!

Bonaire er den vestligste og minst utbygde av de såkalte ABC-øyene. Øya tilhører Nederland, og har status som en nederlandsk kommune. Den er kjent blant annet for sine lange tradisjoner som saltprodusent. Silhuetten av den egentlig flate øya er preget av de spisse fjellene av salt som ruver i sør. Faktisk produseres det 500 000 tonn salt på øya årlig! Et annet varemerke er krystallklart vann og fantastiske forhold for snorkling og dykking. Vi hadde hørt at denne øya var vel verdt et besøk. Så selv om iveren etter å nå fram til Panama og stille oss i kø for transit gjennom kanalen til Stillehavet var stor, så tok lysten til å ta en nærmere kikk overhånd og vi ”stakk innom” øyas hovedstad Kralendijk for et par dagers touchdown.

Besøk ved TERRAMAR museum for å lære litt om Bonaires historie

Det ble et lite museumsbesøk også. Med så lite tid på et sted, så var det ålreit å få en hurtigoppdatering på øyas historie og nåtid.

TERRAMAR museum viste seg å være nytt og fint, med ”akkurat passe” mengde informasjon om mange ulike tema.

Igjen dukket slavehandelen opp som en vesentlig og mørk flekk i øyas historie. Ta en kikk på ”plankartet” på bildet (nederst til venstre) som viser hvordan slavene ble plassert i slaveskipene. Dette er til å bli kvalm av, og en sitter igjen med erkjennelsen av at mennesker er i stand til å gjøre umenneskelige ting mot hverandre…

Vi lærte at mellom 1441 og 1867 transporterte europeerne 12,5 millioner slaver fra Afrika til Europa og Amerika på i alt cirka 35 000 skipstransporter. Bare 25 prosent av slavene i Bonaire var privat eiendom, den store trefjerdedelen var eid av det offentlige. De jobbet i saltverkene, i aloe vera plantasjene eller som tjenestefolk, men også som snekkere, bakere, etc. En snedig historie var det jo å høre at da øyas kirurg døde i 1816, så tok slaven hans over praksisen! Likeså bestod hele Bonaires politistyrke på 1840-tallet av 5 slaver! Slaveriet ble avskaffet i de nederlandske koloniene først i 1863, 25 år etter de britiske koloniene og 15 år etter de franske.

Et par av de ulike tema fra TERRAMAR museum; slaveri ets redsler og dramatisk skipshistorie.

Mye dramatisk skipshistorie ble også fortalt i museumet. Blant annet historien om den nederlandske fregatten Alphens tragiske endelikt i 1778, da den sprengtes i luften (se bildet øverst til venstre i collagen). Dette var angivelig et resultat av en viss førstekonstabel Gustaaf Hendrick Arens selvmord, etter å nettopp ha blitt anklaget for tyveri. Mens alle om bord satt og spiste frokost, skal den avsatte førstekonstabelen angivelig ha gått inn i båtens kruttlager med en tent sigar i hånden, mens han mumlet ”I dag skal vi alle spise frokost i himmelen”. Med seg inn i døden tok han 206 (av totalt 217) av båtens mannskap, samt mange sivile på land som enten ble drept av eksplosjonen eller av de omkringliggende båtene som ble skylt inn på land av den over 3 meter høye bølgen som eksplosjonen utløste.

Enda flere gjensyn med seilervenner

Tenk å møte kjentfolk i Bonaire! Det gjorde vi, og det var SKIKKELIG trivelig!

Farvel Bonaire. Vi sees forhåpentligvis igjen!

Så tok vi oss litt kveldskake og snorklet litt, før vi sent på kvelden satte seil med kurs videre mot Panama.

Litt kveldskake (les: kveldsmat) før vi seiler videre.

Vi fikk snorklet én tur. Og svaret er ”Ja, vannet er krystallklart” i Bonaire. Anbefales! Vi fikk ikke nok, og vil tilbake!

Vi kunne tilbragt enda mye mer tid på Bonaire og de andre ABC-øyene. Kan hende blir det et gjensyn i framtiden? Men vi må videre! Om fire uker lander venner med fly i Galapagos, klare for å utforske det eventyrlige øyriket sammen med oss på Vilja. Men Galapagos er enda et par tusen nautiske mil (i luftlunje!) unna, og mellom der møter vi på fastland som må passeres via Panamakanalen. Vi føler litt på tidspresset, men er også motiverte for videre fremdrift, for vi vet at vi har mye å glede oss til.