14.-18. februar: Ascension Island, kontrastenes øy. Eller: Der Darwin tuklet til skaperverket.

Kristi Himmelfartsøya (Ascension = Kristi Himmelfart) er oppkalt etter dagen for første ilandstigning i 1501. Øya har 800 innbyggere, men ingen fastboende. Noen fødes her, men ingen dør en naturlig død her. Om du er syk eller gammel, så må du dra derfra.

Denne øya undret vi fælt på forhånd om hva den ville by på. Den skuffet ikke. Den overrasket.

For oss blir den stående som kontrastenes øy. På denne lille klippen i havet lot vi oss fortrylle av en frodiggrønn eventyroase av et fjell midt i et vulkansk, steindødt landskap.

Vi lot oss fascinere og sjarmere av den tydelige kontrasten mellom menneskers og dyrs kurtisering og overlevelse; vi deltok i feiringen av Valentines Day, som ble arrangert etter alle kunstens regler med hjerter og jåleri i alle varianter. Samtidig pågikk den minst like lidenskapelige, men ujålet nådeløse parringsleken i vannet og på strendene utenfor. Der tok tusenvis av skilpadder for seg av gledens lyst, hvorpå hunn-skilpaddene krabbet opp på strendene om natten for å lage rede og legge egg.

Kontraster i virkemidler, men med samme formål.

Noen fellestrekk finnes dog. I vårt tilfelle har både vi på Vilja (Ingrid & Jon Petter) og skilpaddene krysset halve Atlanterhavet som vorspiel, om enn fra hver vår kant, og valgt å gjøre kur til det annet kjønn på nettopp dette stedet. Vi er vel både enkle og komplekse, både dyr og mennesker.

Nok om det… Her er vår opplevelse av Ascension!

GEORGETOWN

Utkikk fra Fort Hayes ut mot Georgetowns strender og kai.

Eneste ankringsplass på Ascension er utenfor den største byen på øya, Georgetown. Der bor det om lag 500 mennesker. Kaia er også losseplass for varer som fraktes dit med skip. De har flyplass på øya, men inntil flystripa blir utbedret så går det kun småfly dit fra St. Helena.

Lossing av varer fra forsyningsskip som ligger ute for anker ved Georgetown.

Mesteparten av tiden vi var der, så var vi eneste seilbåt i havna, ergo de eneste turistene. En litt unik posisjon å være i. Jungeltelegrafen fungerte, det fikk vi bekreftet mange ganger. Og folk hjalp til, trakk i tråder og utvekslet info for å gi oss et best mulig opphold og opplevelse av øya mens vi var der.

Lukeparkering på “P-plassen” for oss som kommer vannveien til Georgetown.

Det er ingen fast bosetning på Ascension; alle voksne innbyggere er her gjennom et ansettelsesforhold. Om den opphører, må man forlate øya.

Georgetown er en fascinerende mix av gamle storbygg og brakker. Bosetning ble etablert her i utgangspunktet for å demme opp for eventuelle franske forsøk på å frigjøre Napoleon mens han satt i eksil på naboøya St. Helena, «bare» vel 700 nautiske mil unna. I bakgrunnen til høyre på bildet skimtes The Old Barracks Exiles Club, bygd for den britiske marinen den gangen. Bosetning på øya ble videreført etter Napoleons død, og øya har blant annet fungert som base for britisk marine (The West Africa Squadron, som patruljerte havet for å bekjempe slavehandelen), som knutepunkt for telegraf (The Eastern Telegraph Company) og fremdeles i dag som base for det amerikanske luftvåpenet og som kommunikasjonsknutepunkt for NASA.

Ascensions største «by» Georgetown er langtfra like billedskjønn arkitektonisk sett som sin storesøster Jamestown på «naboøya» St. Helena. Men den har sitt særpreg.

Gjennom historien har fasiliteringen for bosetning her på denne karrige flekk på jord trigget ingeniørmessig fremragende løsninger, blant annet innen samling av ferskvann (regnvann) fra hustakene, samt fra fjellet Green Mountain, inn til felles store brønner.

Vi er “in the middle of nowhere”, ergo har vi alle steder å peke til.

Valentines Day på Ascensionsk vis, etter alle kunstens regler

Vi ankom Ascension på Valentines Day. Hva er vel da mer naturlig enn å sende rederparet på romantisk aften på den lokale puben, der det er forberedt til seriøs romantisk Valentines aften ala «remote British island»?

10 + 5 døgn over havet har faktisk hatt forbløffende positiv effekt for romantikken om bord. Stas da å skulle dra på land for et aldri så lite Valentines stevnemøte.
De har ingen spisesteder i Georgetown, men en pub med en forsamlingssal. Så dermed innredet de salen for anledningen, med hjerter i plast og papir etter alle kunstens regler. Til middag fikk vi servert laksemousse, stekt and og ostekake, som smakte god gammeldags hjemmelaget. Vi klager slettes ikke! På nabobordet satt sjefen for den amerikanske militærbasen med sin kjære. Og så satt vi der da, rederparet fra S/Y Vilja. ?
Turtelduer på Valentine’s date.

Familiefeiring av Valentine dagen derpå

Den 15. februar meldte vi oss på til familieutgaven av valentinefeiring på den lokale puben Saints Members’ Club. Family Valentine BBQ og Children’s Valentine Disco med kåring av Mr & Miss Valentine. En annerledes opplevelse, og aller mest verdt å få med seg for å delta i det lokalbefolkningen selv styrer og steller med.

Stor spredning i stil & størrelse for deltakerne i klassen 0-5 år. De to yngste sjarmørene stakk av med tittelen.

Ascension – skilpaddenes elskovsparadis

Tusenvis av havskilpadder migrerer mer enn 2000 km fra de brasilianske øyene Fernando de Noronha m.fl. til Ascension, der de formerer seg før de returnerer til Brasil. Mellom 3-5000 hunnskilpadder legger egg på Ascensions strender hvert år. Ascensions green turtles er de største av sin art, hvilket kommer godt med til denne strevsomme elskovsreisen; hverken hannen eller hunnen spiser noe som helst i løpet av de 3-6 månedene de er på vandring!

Der vi ligger for anker i bukta utenfor Georgetown er vi vitne til flere skilpaddepar som parrer seg i vannet rundt oss. Det er simpelthen ganske eiendommelig.

Ikke beltevogn-spor, men sporene etter et mylder av skilpadder på stranden.
Første glimt av skilpadder, på en selvguidet kveldstur med lommelykt. (Hvitt lys ble bare satt på i et glimt mot dette forlatte redet, for bildets skyld.)

Vi fikk gode råd i naturkonserveringssenteret i Georgetown, med råd om hvordan vi skulle opptre riktig på strendene om vi gikk dit på egen hånd. Det var fint, men vi fikk likevel lyst til å delta på en guidet tur med en av marinbiologene, slik at vi kunne våge å være nærmere og akkurat så nær som det var greit å være. Og det viste seg å være himla nært! Hovedregelen var å ikke gå i veien for dem eller på noen måte avskjære dem fra å krabbe opp på stranda eller tilbake til havet. Vi brukte kun rødt lys, holdt oss mest mulig bak eller på siden av dyrene, og snakket lite og lavt.

En vordende skilpaddemamma på vei opp på stranden for å bygge rede og legge egg.
Ingrid og Karen Marie ser ned i skilpaddereiret, veiledet av marinbiologen fra naturkonserveringssenteret.
Vi fikk gå helt inntil, der vi kunne se rett ned i reiret der eggene ploppet ut ett etter ett.
En nærtitt ned i reiret, der eggene legges i en dyp grop. Skilpaddene legger gjerne 120 egg om gangen i ett og samme reir.
Litt sympati følte vi vel for skilpaddemor, der hun «fødet» for åpent skue. Men hun så ikke ut til å ense sitt publikum.
Avery (11) fra S/Y Nimbus følger fascinert med. Bedre hjemmeundervisning kan en vel neppe få, og denne timen overgikk vel hva enhver klasseundervisning eller lærebok kunne formidle. Cruising Kids får utvilsomt en ganske unik erfaringspakke med seg i livet, de også.
Karen Marie med vennene sine fra amerikanske S/Y Nimbus på skilpaddekikking i kveldsmørket på Clarence Bay, Ascension Island. Fra venstre: Henry, Lilly, Karen Marie, Matt, Molly og Avery.
Sannelig var det ikke en liten etternøler på vei fra et rede. Denne greier seg neppe, så sent ute som den er. Om den ikke kommer seg helt til havet innen morgengry, så blir den nok frokost for en sulten fregattfugl. Kun én av tusen skilpaddebabyer overlever til voksen alder. Naturen må få gå sin gang. Også fregattfuglene har vært truet på grensen til utryddelse her på øya.

Kjentfolk igjen, selv her ute!

Kjente dere igjen noen ansikter andre enn Viljas crew på de forrige bildene? Det er fordi vi fikk nok et kjært gjensyn med våre gode venner fra amerikanske S/Y Nimbus! Etter et par dager for oss selv på øya, kom de seilende inn. Det er godt å møte disse menneskene som deler havets «kontinent» med oss. S/Y Nimbus har vi nå delt tid og opplevelser med i Panama, New Zealand, flere havner i Sør-Afrika, St. Helena og nå her på Ascension. Vi holder dessuten jevnlig kontakt per epost. Men møtene rundt omkring i Verden er aldri koordinert eller planlagt. De oppstår kun som gledelige overraskelser. Vi setter stor pris på dette vennskapet; det er så rart med det; vi deler verdivalg, livsstil og hverdagssituasjoner. Og så er de jo himla trivelige attpåtil, hele gjengen!

S/Y Nimbus seiler inn til ankringsplass i Ascension. Molly på framdekket.
Langdistanseseilere; Ingrid Bouwer Utne, Molly McGreal-Stence, Karen Marie og Ingrid Slungaard Myklebust.
Cruising kids. Fra venstre: Avery(11), Karen Marie(5), Lilly(17) og Henry(14).
Vi vinker farvel til Nimbus-familien nok en gang. De seiler nå direkte til Karibien, tre ukers seilas der framme. Når og hvor møtes vi igjen?

Strand og badeliv «with a twist” på Ascension

Det mangler ikke på advarsler. Her: Ved Comfortless Cove, en av øyas to anbefalte badestrender.

Om en kun fokuserer på overskriftene, så er det en del som tilsier at en ikke skal ta seg en dukkert i Ascension. De har hatt et par haiangrep noe tid tilbake, og det står behørig merket med advarselsskilt mot hai nær kaier og badestrender. Vi forstod likevel raskt at de lokale verdsetter og lovpriser sine badestrender. Vi valgte å følge de lokales råd. Vi hadde ingen problemer med hai, men derimot dette…

Vi hadde ingen problemer med hai. Men små triggerfisk, fyttikatta de var ufine, de!

Det vi derimot IKKE ble advart imot var de hissige triggerfiskene som svømte tett rundt båten vår. Mannskapet fikk bade i fred blant dem. Men da vår minste matros stakk hånden uti fra dinghyen, DA tok de søren klype meg et jafs! Enda godt det bare var en liten kjeft som forsynte seg…

Tross advarsler på skilt, følger vi lokalbefolkningens råd om å bade i vei. Karen Marie, Einar-Johan, og Jon Petter har sust av sted med jeepen i forveien. Ingrid & Ingrid gikk til fots, og fikk vel da også studert skiltene nøyere enn de andre tre.

Den idylliske bukta på bildet ovenfor har det besnærende navnet Comfortless Cove. Hvorfor? Vel, på 1800-tallet opplevde øyboerne noen uheldige episoder der besøkende skip bragte med seg dødelige sykdommer som spredte seg til øybefolkningen. Det ble derfor bestemt at skip med sykdom skulle ligge i karantene utenfor Comfort Cove. Lengre vekke fra komfort kommer en vel neppe enn å være innestengt på en sykdomsbefengt båt. At mange led en tragisk skjebne her vitner henvisningene til diverse gravplasser med skipsnavn som peker vekk fra stien ned til stranda. Det er altså ikke til å undre seg over at Comfort Cove ble omdøpt til Comfortless Cove.

Anleggsarbeider i English Bay, Ascension.
Jakten på det gode liv avblåst… Easy living i English Bay, Ascension.
Karen Marie og Pappa koser seg i vannet, i English Bay.
Lekekompiser. Men Einar er jo litt barnslig iblant, synes Karen Marie.
Strandløve.

Strandhoggenes hverdagsliv

Strandhogg innebærer mer enn sightseeing, ja kanskje vel så mye trenger vi tid til å hvile ut etter døgn med bevegelse, klargjøre båten for neste langstrekk, og til å nette opp med omverden både i form av folk på land og verden utover via internett.

Dinghytransport fra ankringsplass til landliv. Dette bildet er tatt en av gangene vi IKKE fikk en bølgeskvalp i fanget underveis. Ps. Klok av skade etter diverse uønskede bad i full påkledning så flerrer Ingrid (Myklebust) alltid av seg klærne i det hun går om bord i dinghyen. Derav veldig sjelden publisering av henne i transit til havn. ?
Go’gutten, med sine raske briller.
Felles innsats for å gjøre oss klare for neste etappe av Atlanterhavskryssingen.
Saints Members’ Club er i hjertet av Georgetown, og Susie er hjertet i klubben. Ei fyrrig og markant dame som får ting til å skje. Og svinger seg gjerne i valsen med seilerne som finner veien fram til hennes vannhull. Klubben ble for øvrig opprinnelig etablert som et tilholdssted for alle arbeiderne fra St. Helena, i den tiden da Exiles Club i nabobygget kun tillot hvite medlemmer. Saints Members’ Club kan med stolthet berette at deres klubb alltid har vært åpen for alle, inkludert hvite. ?
Karen Marie fant drømmebilen sin på Ascension. Den er nominert til lista over «Top 5 Attractions» på Ascension av vårt yngste mannskapsmedlem, og har toppet ønskelista mange uker etter avreise.
Internet!
«Bortekontor» etableres på Saints Members’ club, for internet, postkortskriving og ymse andre hverdagsoppgaver inkludert påfyll av næring. Det er ingen spisesteder i Georgetown, så medbragt er ok så lenge det skylles ned med en øl. ?
Ingen kontekst. Nok i seg selv.

Roadtrip ala Ascension til Grønt eventyrfjell og Djevelsk karrig landskap

På Ascension er veistandarden betydelig bedre enn på St. Helena. Det skyldes nok at den amerikanske militærbasen vel stiller med større krav og ressurser enn den gjennomsnittlige øybefolkning.

Leiebilen vi fikk tak i var hardcore landrover i ribba & utbrukt utgave. Men den fungerte for formålet og høynet unektelig følelsen av å være på «far away mission» i Verden.

Naturforskeren Charles Darwins funn og forskning etter sin jordomseiling med HMS Beagle, la grunnlaget for moderne evolusjonsteori. Til det var han totalt avhengig av å studere artenes utvikling i de mest isolerte miljøene i Verden. Men å bidra selv til at den videre utviklingen kunne fortsette uforstyrret var øyensynlig ikke på agendaen til den gode Darwin, i alle fall ikke på Ascension! Det vitner historien om Green Mountain om.

Midt i vulkansk landskap ruver det Grønne Fjellet.

Ascension er knusktørr. Det observerte Darwin da han besøkte øya i 1836 med HMS Beagle, og fortalte det videre til botanikeren Joseph Hooker. Denne besøkte øya noen år senere og la i samråd med Darwin en plan for å beplante fjellet midt på øya. Tanken var at om trær kunne vokse der så ville disse tiltrekke seg mer nedbør, og bedre jordsmonnet slik at andre planter kunne vokse der.

Trolsk stemning i eventyrlig skogslandskap.

I løpet av en 30-års periode ble mer enn 5000 vekster importert fra alle verdenshjørner og plantet på fjellet. De sterkeste og mest tilpasningsdyktige overlevde, og er forklaringen på fjellets eventyrmix av eucalyptus, bambus, Norfolk furutrær og banantrær som vokser i skjønn forening.

Til topps gjennom bambusskog.

Strategien til Darwin og Hooker fungerte, noe fjellets navn Green Mountain jo vitner om. Den ble en viktig kilde for både ferskvann og ferskvarer for øyas bebyggere, etter å ha blitt omskapt til den fuktige, grønne oasen den er den dag i dag.

Det er mange tilrettelagte gåturer, såkalte Letterbox trails, rundt omkring på øya. Vi gikk «The Dew Pond Trail» til toppen. Like nedenfor toppunktet er fremdeles den lille dammen, som ble brukt som vannreservoar i sin tid.
Det er ikke alltid at toppturer tar en opp til de beste utkikkspunktene. Topptur til Green Mountain er vel et kroneksempel på dette.
De gamle kasernene til den britiske marinen lager eiendommelig stemning på sitt vis der de ligger tilslørte i trolsk tåke.
Rester etter det gamle anlegget for nedbørssamling på Green Mountains fjellside.
Blomsterpike.
Drømmeforhold for den som skulle ønske seg en frodig hage.
På turen ned fra Green Mountain møtte vi denne trivelige karen, William Piekie, som var oppe for å se til kjøkkenhagen sin. William er fra St. Helena og har arbeidet på den amerikanske militærbasen i rundt tredve år. Nå skal han snart gå av med pensjon, og har øyensynlig ettertanke i viten om at han snart må forlate øya «si».
Det fuktige klimaet her oppe har gjennom generasjoner vært brukt som beitelandskap til husdyr og dyrking av grønnsaker og frukt til øyas beboere. Nå importeres det meste av ferskvarer, men man kan leie seg en åkerlapp og dyrke til eget bruk om en vil.
Introduksjonen av mer enn 5000 plantearter tok rotta på de fleste endemiske artene. Fullt så «enkelt» å ta rotta på rotter er det visst ikke… Men det ligger gift ute mange steder, så krigføring er i gang. Denne rotta var underlig uredd, så mulig den hadde tatt seg en smaksprøve allerede og var på vei inn i de evige jaktmarker?
Apropos introduserte arter; det er ingen endemiske pattedyr på land på Ascension. Men mye er introdusert, og mange er blitt ville. På Wikipedia står det at det ikke lengre finnes ville geit eller esler på øya. Haha!, ler nå vi til det, vi som har vært der…. (se også bilde av Karen Marie med et vilt lam på tur nedenfor.)

Djevelens Rideskole

Så tok vi turen til karrigere landskap. Denne gangen valgte vi destinasjon ut ifra det litt besnærende navnet: «Devil’s Riding School».

På vei opp til Devil’s Riding School, med Green Mountain innhyllet i skyer i bakgrunnen.
Ingrid på vei opp gjennom vulkansk landskap til Devil’s Riding School.
Søt turkompis, vice versa.
Naturlig landskap, joda, men unaturlig i formen i våre øyne.
Ringformasjonen er visstnok skapt etter at en stor eksplosjon/utbrudd en gang for lenge siden skapte et stort hull som ble fylt med vann. Vannet fordampet og etterlot seg denne konsentriske ringen. Ringene kan minne om en travbane, hvilket – gitt sine djevelsk karrige omgivelser – fikk navnet Devil’s Riding School.
Darwin oppga i sine memoarer at det kom skyer av damp opp fra sprekkene i grunnen her da han besøkte stedet på begynnelsen av 1800-tallet. Men denne hadde opphørt da forskere senere kom for å studere fjellgrunnen med henblikk på vulkansk aktivitet.
Men helt dødt under grunnen er det nok ikke. I dag overvåkes dette området for vulkansk aktivitet. Den er heldigvis på et betryggende lavt nivå, sies det.

Veien videre over Verdenshavet

Etter fire netter for anker ved Ascension, var vi igjen klare for å forsere neste etappe av Verdens nest-største hav; Atlanterhavet. Neste land for strandhogg er Brasil, nærmere bestemt øygruppen Fernando de Noronha. «Kun» 1100 nautiske mil gjenstår til vi kan sette våre føtter i Sør-Amerika!

Du Verden, vi priser oss råheldige over å ha opplevd disse eksotiske og intet mindre enn fabelaktig fine strandhoggene midt ute i storhavet, på steder vi neppe noensinne ville kommet hadde det ikke vært for denne galskapen av en jordomseiling.

 

 

 

5.-8. februar, 2020, øya St. Helena i Sør-Atlanterhavet: Der vi møtte mange kjemper.

På St. Helena møtte vi mange kjemper og endatil legender, hver på sitt vis: Vi fikk tid i lag med en legendarisk soloseiler, som 81 år gammel er på sin ellevte (11!!!) jordomseiling. Vi hilste på Verdens eldste levende landskapning, som er anstendige 187 år gammel! Og vi svømte sammen med en 10 meter lang fisk! Ja, og så var vi på hjemmebesøk hos en tidligere kjempe og legende, som vel hadde «krympet til sin reelle størrelse» innen han endte opp her, men dog…vi snakker selvfølgelig om Napoleon Bonaparte.

Speeddate med St. Helena

Vi hadde i utgangspunktet 72 timer på St. Helena, som er grensen for å slippe å betale for visum. Takket være en litt rundhåndlig praktisering av dette fra myndighetenes side, så fikk vi i praksis et døgn ekstra. Hvilket var gull. For St. Helena rommer MASSE, både av vakker natur, interessant historie, særegen og trivelig arkitektur i hovedstaden, og trivelige gjestfrie folk. Vi kunne vært her i ukesvis. Men løsningen vi gikk for var å pakke inn max i tiden vi hadde for hånden.

Her snakker vi svart belte i å være turist, samt maksimal utnyttelse av hvileskjærene! Vi fikk fire fantastiske døgn (eller nøyaktig 94,5 timer) på denne Atlanterhavets perle.

Jamestown

Det bor om lag 4500 innbyggere på St. Helena. Om lag 630 av disse bor i Jamestown, som er hovedstaden til territoriet «British Overseas Territory of Saint Helena, Ascension and Tristan da Cunha».

Jamestown viste seg å være en trivelig liten landsbykjerne med en kronglete handlegate som snodde seg opp bakken gjennom sentrum, og med trange, små smug og bakgater på hver side. Visstnok skal hovedgata være et av de beste eksemplene på gregoriansk arkitektur i hele Verden.
«Brown’s Video Library» – dette butikkonseptet er vel også en etterlevning av forna dager, om enn av noe nyere dato en gregoriansk epoke. Det vitner om at vi er i en flik av Verden der god internettdekning ikke er en selvfølge.
Utsikt ned Jacob’s Ladder og utover Jamestown og James’ Bay. Jacob’s Ladder ble bygd i 1829 for å gi en direkte adkomstvei mellom havna/byen og fortet på toppen av Ladder Hill. Den består av 699 trappetrinn og er syyyyyyykt bratt.
Solnedgang over James’ Bay.

På (off)roadtrip!

Vi leide oss en gammel og bulkete 4WD, og dro av gårde for å utforske øya. I løpet av dagene vi var der besøkte vi blant annet Napoleons «fengselsresidens», så verdens eldste landdyr (187 år gammel!) på plena til guvernørens bolig, og gikk topptur til høyeste punkt på St. Helena (820 moh).

Veiene er smale og usannsynlig kronglete på St. Helena. Firehjulstrekk er et must, og de fleste bilene er temmelig gamle og bulkete. Gøy kjøring for oss nordboere. ?

«Hjemme hos» Napoleon Bonaparte

Napoleon Bonaparte er nok øyas mest berømte resident gjennom tidene. Hit kom han i 1815 etter å ha blitt beseiret ved slaget ved Waterloo. Han hadde greid å flykte fra fangenskap tidligere, så denne gangen valgte britene ut en øy for fangenskapet som var så øde og tilnærmelsesvis umulig å komme seg fra som tenkes kan. Napoleon tilbragte sine siste leveår på St Helena fram til sin død i 1821, i sin residens Longwood House. Et grandiost fengsel, spør du oss. Men det var utvilsomt stusselige saker sammenlignet med palasset i Versailles… Dog det verste var vel nederlaget, noe som kan forstås av hans harske uttalelse:

«Death is nothing, but to live defeated and inglorious is to die daily.»

Sånn sett døde vel Napoleon daglig her ute på St. Helena.

Napoleons «fengselsresidens» på St. Helena. Longwood House og tomten den står på er faktisk den dag i dag å regne for fransk territorie. (Bildetaking innendørs var ikke tillatt, så dette er det vi har at bjuda på.)

Guvernørens bolig & Verdens eldste levende landdyr

Plantation House er guvernørboligen på øya, og ble bygd av Det Ostindiske Compagni i 1792. Sjeldent godt vedlikeholdt og grandiost.
I hagen til Plantation House bor det en ganske så ærverdig beboer; skilpadden Jonathan. Her har han bodd siden 1882, da han flyttet hit som omtrent 50-åring. I dag har han oppnådd den anstendige alder 187 år, og er dermed å regne som Verdens eldste nålevende landdyr.

High Knoll Fort

High Knoll Fort fra slutten av 1700-tallet har aldri vært åsted for krigshandlinger. Men fortets historie er ikke fritt for dramatiske hendelser likevel. Tidvis har den blitt brukt som fengsel, og fanger har blitt hengt der. Da slaveriet ble forbudt, entret offiserer slaveskipene, frigjorde slavene og sendte dem midlertidig til St. Helena, der mange ble innlosjert ved fortet. Noen av de frigjorte slavene ble værende på St. Helena og utgjør dermed en del av forfedrene til St. Helenianerne som bor der i dag.

Topptur til Diana’s Peak

Diana’s Peak (820 moh) er høyeste punkt på øya, og en fin tur gjennom frodig og eksotisk landskap og over luftige åskammer. Og med fantastisk 360 graders utsikt over øya.

Siste etappe opp og ned trapper, over åskammen mot Diana’s Peak.
Team South Atlantic til topps på Diana’s Peak (820 moh). Fra venstre: Ingrid d.e., Karen Marie, Jon Petter, Ingrid d.y. og Einar-Johan.

St. Helenas varierte natur

Vi gikk også en liten tur på klippene ved High Hill, en helt annen vegetasjon enn det vi fant midt på øya; mye karrigere og åpenbart vulkansk.

En liten ettermiddagstur til High Hill på øyas nordøstkyst.

Et naturlig hjerte

Heart-Shaped Waterfall
Valentinesønske! Ingrid ble fascinert av denne fargeklatten av en liten spirrevipp som fløy i sikksakk rundt oss da vi var på roadtrip på øya. Den viser seg å hete Madagascar Fody. Og faktisk ble den erklært å heretter være Ingrids utvalgte favorittfugl. Et ønske ble uttrykt til kjæresten Jon Petter om Valentinsgave: Om han kunne fange et blinkskudd av fuglen? Ønsket ble innfridd, som dere her ser. 🙂
…vi er visst ikke alene om å være i det romantiske hjørnet, og lot oss sjarmere av en tidligere kundes amorøse tidtrøyte ved disken i den lokale sparebanken. 😉

Svømmetur med hvalhai. OMG!

Så skulle vi på snorkletur. Med håp om å finne helt spesielle badekompiser. Og det gjorde vi!

Vi er intet annet enn ultraheldig når vi for andre gang på vår jordomseiling traff på en flokk hvalhaier og fikk nærkontakt med dem. Det er nærmest eventyrlig hvordan de glir gjennom vannet i sin majestetiske størrelse og tilsynelatende stoiske ro. Nysgjerrige må de også være, for selv om vi ikke har lov til å svømme bort til dem, så kommer de bent imot oss og vi er så nære at vi lett kunne tatt på dem (om det hadde vært lov).

Hvalhaiene er de største fiskene i verden, og er dokumentert til å kunne bli over 14 meter lang.  «Våre» svømmekompiser var estimert til å være oppe i 10-meters størrelsen. Munnen kan bli 1,5 meter bred. Heldigvis for oss har de bare krill og småfisk på menyen.

Man kan bli litt smånervøs når en slik kjempe kommer svømmende i din retning fra havets dyp. Det er dog intet å frykte.

Hjem til kvelds

Så ble det kveld. Fulle av inntrykk og opplevelser gikk vi ned til kaia, der ei lita ferje går i skytteltrafikk mellom båtene og havna. Siste sjanse var siste hele time før solnedgang.

Vi hadde lange dager på land. Om morgen og kveld ble vi hentet av den lokale ferja, som gikk hver hele time til og fra båtene. Siste båt ved solnedgang.
Et godt blinkskudd av en vakker kvinne, vår egen kjære venn og mannskapsmedlem Ingrid B. Utne. Tankefull, men med synlig sinnsro. Bildet er tatt på ferja, på hjemvei etter en lang dag fylt med inntrykk og gode opplevelser på St. Helena.
Ikke så bortevekke, denne dama heller; vår gode minimatros, med sinnsro hun også. Teddy er fast turkompis på de fleste eventyr.

Menneskene

Og så er det jo engang slik at det er menneskene vi møter som utgjør MER enn halve opplevelsen, vel så mye som stedene. Så også i St. Helena.

Det bor bare cirka 4500 mennesker på St. Helena, og «alle kjenner alle». Da folk skjønte at vi var fra Norge, så ble jungeltelegrafen satt i gang for å sette oss i kontakt med øyas eneste norske innbyggere; Helena Holck Løchen og sønnen hennes Edvard. Og sannelig klaffet det og vi fikk et trivelig møte med Helena og sjarmtrollet hennes. Helena har bestemor fra St. Helena, og hun kom hit opprinnelig for å se og lære litt om røttene sine. Én tur ble til flere, og til sist flytting på ubestemt tid. Hun har bodd på øya nå i 4-5 år og trives. Vi satte stor pris på å bli kjent med enda et trivelig menneske som går sine egne veier, og dessuten å få innblikk i St. Helenas kultur og samfunn sett fra en beboers og nordkvinnes øyne.
Karen Marie og Conan (barnebarnet til innehaveren av Ann’s Place) fant fort tonen… og en sølepytt å dele søle i.
Se hvem som er her! Vår gode venn Joe på Storm Petrel ankom et døgn etter oss. Det ble et gledelig gjensyn. Verden føles liten når en tilfeldigvis møter kjentfolk på sydlige breddegrader. Joe har vi for øvrig møtt mer enn én gang før; i Indonesia, Cocos Keeling, Sør-Afrika (Richards Bay og Simons Town) og Namibia. ?
Jon Sanders og hans Perie Banou III lå for anker i James’ Bay. For et lykketreff! Vi hadde jo vært så skuffet over at vi ikke fikk hilst på ham i Cape Town. Australske Jon Sanders (81) er en levende legende; han er på sin 11. jordomseiling, og har seilt både to og tre ganger rundt jorda i ett strekk, non-stop OG single-handed!!!
Et spesielt møte som ble fanget i et bilde, mellom Jon Sanders (81) – en bauta i seilermiljøet og nå underveis i sin 11. jordomseiling – og vår lille datter Karen Marie (5) som snart har gjennomført sin første.
Treff på seilerbaren Ann’s Place, med de levende legende Jon Sanders til bords.
Gjensyn med svenske Lisa og Oskar på S/Y Hilma fra Lysekil.
Vi fikk bestukket ferjesjåføren til å ta en ekstra sen kveldstur med ferja. Da fikk vi oss sosial kveld for seilerne med middag på Rosie’s.
Time for Piña Coladas!

Enda flere kjente og kjære ansikter, med våre venner og tidligere båtnaboer på S/Y Nimbus fra USA. Fra venstre: Lilly, Matt, Henry, Karen Marie, Ingrid, Avery, Molly og Jon Petter. Denne gjengen kjenner vi fra Panama, New Zealand og Sør-Afrika.
Mens Ingrid, Jon Petter og Karen Marie gjorde siste innspurt i ærend & internett, så tok restena v mannskapet en aldri så liten touchdown på Ann’s Place. Internasjonal seilergjeng, fra venstre: norske Einar-Johan på Vilja, svenske Lisa og Oskar på Hilma, australske Jon på Perie Banou III og tyske Joe på Storm Petrel. (Jeg synes det virker som at selv kameralinsa er fuktig!?…)

Team South Atlantic

Vi har bodd i lag i mer enn to uker på Vilja nå, og vi har begynt å bli en sammensveisa gjeng. Godt å se når Karen Marie blir trygg på mannskapet, og hun får gaven det er i det å være dus med flere gode voksenpersoner som i sin tur blir ekstra glade i henne også.

Karen Marie, trygg og god hos Ingrid d.y..
Einar-Johan tøyser mye. Men hvem som tøyser mest er søren meg ikke lett å si?!
YIIIHAAAH for Team South Atlantic! Foran f.v.: Ingrid og Karen Marie Slungaard Myklebust. Bak fra venstre: Ingrid Bouwer Utne, Einar-Johan Hansen og Jon Petter Li S. Myklebust.

Vi kunne søren meg vært mye lengre på St. Helena, men etter tre døgn er det ingen bønn lenger; Atlanterhavet er stort, og vi skal over hele. Vi seiler videre nordvestover, med kurs for nærmeste nabo: Ascension, 720 nautiske mil unna!

27.mai – 1.juni, 2019: En ærendrunde bortom New Caledonia – og vårt eget nabolag(!)

Vi «stakk innom» det franske territoriet New Caledonia.

Det er synd og skam å tilstå, men vi innrømmer det: Dette øyriket – som for mange er selve Sydhavsdrømmen – var for oss i utgangspunktet kun en omvei og ærendrunde. Vi har knapp tid og tusenvis av nautiske mil å seile fram til Papua New Guinea og Indonesia for å nå fram i tide til familien vår som skal mønstre på der i juli. Dessuten er det øyriker lengre NØ som lokker så inderlig at vi jobber hardt for å nå fram til dem også, før vi må sette kursen vestover. Konsekvensen er at vi må utøve knallhard disiplin (ja, intet mindre!) på hvor vi stopper og hvor lenge vi blir der. Jeg skal love det gjør vondt i hjerterota i blant å seile forbi eller bryte opp fra steder vi så gjerne skulle stoppet opp ved…

Men om vår stopp i New Caledonia: Hovedmålet vårt er å skaffe et såkalt «Social Visa» som sikrer oss tillatelse til langvarig opphold i Indonesia. Heldigvis ventet noen overraskelser på brygga i hovedstaden Noumea, som gjorde at ærendrunden ble en berikelse & uventet opptur!

Ankerdram ved ankomst Noumea i 4-tida om natten. Karen Marie elsker nattestundene når hun «er så heldig» å våkne når vi seiler; det være seg på nattevakt under stjernehimmelen, eller til feiring over trygg ankomst slik som nå. Her skåles det i portvin & solbærtoddy, med yoghurt & honning attåt.

Overraskelse & opptur: Uventet gjensyn med «nabolaget» fra Bay of Islands Marina i New Zealand!

Vi valgte å flytte oss til marinaen for lettvinthetens skyld; vi har ærend på land. Og ikke før hadde vi klappet til kai, før vi møtte kjentfolk! Det viste seg at mange av våre trivelige naboer og langdistanseseilere hadde funnet fram til New Cal via ulike seileruter. Faktisk føltes det som at vi hadde flyttet nabolaget 1000 nautiske mil nordover til ny havn! Det ble gledelige gjensyn og en uventet bonus på det som for oss hadde vært en litt ufrivillig omvei. Hurra for lykketreff! ?

Skikkelig trivelig å få mer tid i lag med våre sveitsiske venner fra S/Y Mirabella; Eva Maria, André, Jael (7) og Amina (4). De seilte fra New Zealand til Australia i februar, så vi hadde ikke forventet å møte dem igjen her i Noumea. Hurra for lykketreff!
Mens Mamma & Pappa fartet mellom offentlige kontorer og ambassader, så fikk «the cruising kids» seg masse leketid. Her representert ved Karen Marie og Amina (4) fra S/Y Mirabella. Foreldrene på brygga byttet på å holde et øye med skokken av unger som løp mellom båtene på brygga. Seilemiljøet er så fint sånn; uformelt og hjelpsomt, og med felles forståelse for seilelivets viderverdigheter.

Indonesisk visum på plass på rekordtid!

Hovedmål for turen til Noumea: Skaffe sosialt visum som sikrer oss lang oppholdsmulighet i Indonesia.

Vi fikk oss først ei skyllebøtte; da vi møtte opp på ambassaden tirsdags morgen fikk vi beskjed om at kontoret var stengt fra og med torsdag og 11 dager framover på grunn av Kristi Himmelfart og deretter en indonesisk høytid. Det ville i praksis si minimum 2 ukers ventetid for å få visumsøknaden behandlet! Hvilket var en HELT uaktuell ventetid for oss. Var dette virkelig en bomtur?!

Men neida, med litt forklaring av vår stramme seileplan og vår ønskedestinasjon Tikopia langt der i det fjerne så oppfattet de situasjonen, og satte alle kluter inn for å hjelpe oss. De neste par dagene løp vi for det meste mellom diverse kontorer – og det ga resultater: 30 timer etter at visumsøknad var innlevert fikk vi visumstempelet god plassert inn i passene våre.

Indonesisk visum i boks på rekordtid. Hurra! Og hjertelig tusen takk til de ansatte ved den Indonesiske Ambassaden som satte alle kluter til for å hjelpe oss med å gjøre det umulige mulig.

Du Verden, hvor herlig det er når alt bare klaffer!

Noen glimt fra hverdag i Noumea

En tur på markedet for proviantering av ferskmat.
I nye land må en ubønnhørlig prøve seg med ny mat og nye kokekunster. Denne «snapper»en fikk vi beskjed om skulle stekes hel i ovnen…
…hvilket vi gjorde, med forunderlig godt resultat!
Å koke rødsaus med maizena krever derimot litt mer øvelse. Men ingen sak når en har gode hjelpere! Her: Jon Petter utøver utblåsing-av-pudding-fra-flaske-med-sugerør-teknikken. For såvidt med hell. Men antagelig like greit at vi ikke hadde middagsgjester til bords akkurat den dagen…
New Caledonia gir muligheter for å proviantere opp med fransk mat. Ikke dumt, det heller.
Og selv om Noumea ikke er verdens vakreste by, så er det ingen ting å si på solnedgangen fra strandpromenaden.

En liten stopp ved Ile de Pines

New Caledonia er vakkert. Og øyriket har en historie og kultur som absolutt er verdig å ta seg tid til å utforske og oppleve. Men vi ga ærlig talt ikke dette territoriet en sjangs. Vi vil videre – til Vanuatu og deretter Tikopia i Salomonøyene, for der tror vi enda mer eksotiske opplevelser venter. Så vi utøvde den tidligere nevnte beinharde disiplinen og seilte videre! Kun med en liten stopp i Iles de Pines for å få litt mer leketid og samvær med våre gode, «gamle» venner på sveitsiske S/Y Mirabella og nye tyske venner på tyske S/Y Zig zag.

Vi seiler videre til fjernere farvann!

Nå seiler vi videre til fjernere farvann, og det som skal vise seg å være lengre unna den Verden vi kjenner enn noe vi har opplevd tidligere på vår SailingVilja ferd.

Vanuatu, her kommer vi!

9.-10. juni, 2018: Transit Panamakanalen. S/Y Vilja ut i Stillehavet!

Atlanterhavet og Panamakanalen er tilbakelagt. Nå venter Stillehavet! Om bord er trekløveret Slungaard Myklebust, samt vår gode venn Otto Molvær.

Transit gjennom Panamakanalen var passering av en stor milepæl. Nå går vi for jordomseiling!

Legger ut noen glimt fra Panamakanalen, så får dere en smakebit av opplevelsen og stemningen på vår ferd fra verdens nest største Verdenshav til det aller største.

Til den som har lyst til å vite mer om Panamakanalen kan en finne det meste av fakta på denne siden: https://no.wikipedia.org/wiki/Panamakanalen. Nyttig og praktisk info om forberedelser og gjennomføring av transitten finnes for eksempel her: http://madaboutpanama.com/. Litt info om våre forberedelser og erfaringer i forkant av transitten til Vilja finnes i andre halvdel av denne flaskeposten: http://www.sailingvilja.no/2018/07/21/1-9-juni-2018-siste-etappe-pa-atlanterhavssiden-bonaire-panama-og-klargjoring-for-panamakanal-transit/

I denne flaskeposten nøyer vi oss bare med å nevne litt nyttig & unytting info som vi snappet med oss underveis.

Det ble kakefest i det den siste sluseporten ble åpnet og Vilja gled inn i Stillehavet. Detta var gøy, gitt!

Nå setter vi kursen mot Galapagos, omlag 800 nautiske mil (i luftlinje) i sørvest. Regner med å være framme om 10-12 døgn. Ship ahoy!

BILDEKAVALKADE – SAILINGVILJA GJENNOM PANAMAKANALEN

Lørdag 9. juni kl.14:27: Vi lå klare i ”The Flats” (Limon Bay) ved innløpet til kanalen. Advisor Larry mønstrer på Vilja. Så er vi i gang!

Alle båter må ha med seg en los om bord. Mindre båter, slik som vår, bruker en såkalt ”advisor”. Vår ”advisor” på dag én er Larry, som har 11 års erfaring og mer enn 1000 transitter gjennom Kanalen bak seg. Han skal være med oss kun i dag, og går av i Lake Gatun. I morgen får vi en ny.

Noen fakta om yrkesgruppen ”pilot” og ”advisor”, som vi fikk vite av vår advisor:

  • Båter over 65 fot må ha med seg en såkalt ”pilot” gjennom Panamakanal-transiten. For båter under 65 holder det med en såkalt ”advisor”.
  • Det kreves formell utdannelse og lang praksis for å bli pilot. Opplæringen til å bli advisor tar minimum 4 måneder, og det er pilotene som tar seg av opplæringen.
  • Det finnes i dag om lag 325 piloter til Panamakanalen og 45 advisors.
  • En pilot tjener om lag 1000 USD per dag, og hvis overtid opptil 3000 USD per dag(!). (Hva en advisor tjener glemte vi å spørre om.) Om dette stemmer, så må en jo kunne si at lønnsnivået er rimelig skyhøyt!
Med ref. til tidligere flaskepost sendt ut fra Vilja om forberedelsene til Panamakanal-transitten, så er relasjonsbygging og pleie viktig for å blidgjøre folk vi vil ”ha på lag”. I dette tilfellet hadde vår agent Roy Bravo gitt klar beskjed om at det var viktig å servere minst ett godt og varmt måltid, og at det var advisoren som bestemte tidspunktet. Vi er ikke kranglete på sånt, vi, så det ble godt matstell, med både varmmat og nybakt i løpet av turen. Alle fornøyd. Her f.v.: Larry (advisor), Amadi (linehandler), Jon Petter (kaptein), Omar (linehandler) og Otto (linehandler).
På vei inn mot Panamakanalen fra The Flats.
Svingbrua ”the Atlantic Bridge” er under konstruksjon, og er én av i alt 3 bruer over Panamakanalen. På bildet passerer et såkalt Panamax-skip, en betegnelse på båter som er dimensjonert til å akkurat kunne passere hovedkanalløpet til Panamakanalen. I 2016 ble et nytt og større løp med større sluser åpnet, der større båter kan passere. Disse går under betegnelsen New Panamax (eller Neopanamax). Mer info her: https://en.wikipedia.org/wiki/Panamax
Vi gikk 3 seilbåter side-om-side gjennom the Gatun Locks, med ett større skip foran oss i samme sluse. Foran oss her skimtes våre følgesvenner; Kealani (Hawaii, USA) og Azyu (Frankrike).

God stemning gjennom kanalen. Her: vår advisor Larry (t.v.) samt advisoren om bord på nabobåten Azyu.
På vei inn i den første slusen (av 3) i Gatun Locks.
Vi ser oss tilbake mens sluseportene til Atlanterhavet lukkes.

Farvel Atlanterhavet! Sluseporten nesten lukket.
Nå ser vi framover. Nå får Vilja seg snart et ferskvannsbad!
Ting går greit! Linehandler Amadi med tommel’n opp.
Et siste glimt av Atlanterhavet over sluseportene til Gatun Locks. Bye bye! Det er 2 år til neste gang Vilja har Atlanterhavsvann om kjølen.
3 sluseporter passert. Vi glir inn i Gatun Lake. Azyu og Kealani følger etter. Det er 20 minutters gange til buoyene der vi skal ligge fortøyd for natten. Det er jo verdt å vite at vi har gått opp ”en gren” av Chagres River, som under Conquistadorenes tidsalder ble brukt til å frakte alt gullet de stjal fra indianerne i Peru ned til de europeiske skipene som ventet på Atlanterhavssiden.
I Panamakanalen er dimensjonene på det meste litt sånn ”XXXL”. Her; buoyen vi lå til på Lake Gatun. Den fungerte fint som en bru over til nabobåten, der det var trivelige franskmenn og endog småfolk om bord.
Vi delte både havn i Shelter Bay og transit gjennom Panamakanalen med Azyu. Vi ble kjent med den trivelige franske familien (som endog snakket godt engelsk!) Vaudelet Leveque, med pappa Jérôme, mamma Agathe, Azaé (5) og Yuna (2). De er på langseilas, og skal i likhet med oss nå New Zealand innen stormsesongen i Stillehavet tar til i november.
Jentene på Vilja og Azyu benyttet anledningen til å dele lek og leker, og skiftet litt mellom båtene; her har vi besøk av Azaé (5) på lørdagskvelden.
Søndag 10.06.18 kl.08:26, Lake Gatun: Ny morgen og klar for videre transitt! Vi har spist en god frokost sammen med linehandlerne, som overnattet om bord ute i cockpit. Nå er losbåten på vei mot oss for å avlevere ny advisor for vår videre transit gjennom Panamakanalen.
Jon Petter ønsker advisor Roy velkommen, som skal lose oss gjennom Panamakanalen fra Lake Gatun til Stillehavet og Balboa.
Lake Gatun utgjør med sine 33 km i lengde en stor del av den i alt 80 km lange transitten gjennom Panamakanalen. Det ga mer enn god nok tid til det nødvendige matstellet til los og linehandlere. Her: Varm lunsj på Lake Gatun, før vi går inn i kanalløpet som skal lede oss ned til Stillehavet.
Yikes, denne Panamaxen skal følge etter oss inn i samme sluseport som vår! Blir det trangt om plassen?!
Etter passering av Pedro Miguel Lock, gikk vi over innsjøen Miraflores som bare er om lag 1,5 km lang. Etter denne følger de to Miraflores slusene som skal ta oss ned til Stillehavet.
Azyu på Milaflores Lake.
Coolest linehandler on board: Vår egen linehandler Otto.
Omar håndterer linene. Han er erfaren og vet hva som skal gjøres. Språkbarrieren er dessverre stor, men smil er et språk vi forstår!
Vi ledes fra sluseport til sluseport.
Jon Petter var fokusert under transitten. Det er mye å passe på og forholde seg til. Beskjeder ropes ut på spansk og engelsk på kryss og tvers, en svær Panamax er kloss inntil bak, og to dyre seilbåter inntil siden. Men vår kaptein er rutinert i å stå bak rattet når ting står på, og har godt overskudd til å kose seg og drive ablegøyer innimellom all virakken.
Hvem sa at Panamakanaltransit var seriøse saker?! Karen Marie og Pappa Jon Petter vet bedre.
Karen Marie og Jon Petter koser seg på kanaltur.
Steve, kaptein på amerikanske Kealani, benyttet ventetiden før vi kunne gå inn i sluseløpet mot Stillehavet til å diskutere med Viljas kaptein videre seileplaner og gode havner i Stillehavet. Trivelig og nyttig. Slike prater med erfaringsoverføring mellom langturseilerne er gull verdt.
Vi fikk en sværing etter oss i slusekamrene på Stillehavssiden av Panamakanalen. Hver sluse er 33,5 meter bred. Et Panamaxskip er 32,3 meter bred. Det gir totalt vel 1 meters klaring i bredden for en Panamax. Vi er imponert!
Himmelens sluser har igjen åpnet seg, og regnet høljer ned. Det var ingen ting å si på humøret til linehandlerne våre, tross at de stod i timesvis i en ”naturlig dusj”. Her; Omar, søkkvåt og fremdeles med et bredt glis og tommel’n opp.
Sluseportene åpner seg. Vi har Stillehavsvann om kjølen!
Og så gled vi i 3-spann ut i Stillehavet. Det kan røpes at vi møtte både Kealani og Azyu igjen i Shipwreck Bay på Galapagos. Kan hende blir det flere treff der ute i den store, lille Verden også?!
Glade Panamakanalkryssere og nydøpte Stillehavsseilere.
Felles milepæl passert: Panamakanalen er krysset. Stillehavet er nådd!

Markering av Stillehavsentré. Dresskode: Åpen klasse…
Klart for milepælsmarkering!
Linehandler Otto har utført oppgaven, og nå inntatt lugaren i regnværet. Vi følte alle på go’følelsen over milepælspassering, og var helt klart klare for kakefest!
Kakefest. Karen Marie stilte med eplekake, Ingrid med sjokoladekake. Skal det være, så skal det være!

I Balboa sa vi farvel til advisor Roy, som ble hentet av kanalmyndighetenes båt.
Så fant vi ankringsplass ved La Playita Anchorage utenfor Balboa. Jon Petter satte to stk linehandlere, Omar og Amadi, i land.

Og så var vi i grunn litt tygd og spyttet ut, alle sammen. Karen Marie er vår egen ekspert i ufiltrert reaksjon, til etterlevelse for oss andre.

4 dager i Panama City og Balboa

Utsikt mot Panama City fra Balboa. Det er ingen småby vi er på vei til.

Vi trengte noen dager på Stillehavssiden av Panama før vi var klare for å legge ut i Stillehavet. De første par dagene dro vi inn til Panama City. Pappa Jon Petter måtte på ny til tannlegen. Det endte i rotfylling. Han var en hverdagshelt, med sin handlekraftighet for å få det unnagjort og sitt gode humør. Dette til tross for at inngrepet visstnok var det kjipeste han hadde opplevd i tannlegestolen i løpet av sine 51 år!

American girls out shopping at Albrook Mall I Panama City; Verdens 14. største shopping mall og Amerikas største. Med nostalgi og gode minner – og ikke minst; shoppingkompetanse! – fra egen oppvekst i New Jersey, USA – grep Mamma Ingrid muligheten til å innvie veslefrøken i gleden ved (primært vindus-)shopping. Her snakker vi om viktig erfaringsoverføring: Karen Marie skal ha mer enn bare sjøbein å stå på!

Ingrid & Karen Marie satt ikke hjemme og sympati-sturet mens Pappa satt i tannlegestolen. Vi hoppet like gjerne av drosjen utenfor Albrook Mall. Dette kjøpesenteret er med sine 700 butikker intet mindre enn Verdens 14. største shopping mall, og visstok den største i hele Amerika! 10 000 mennesker jobber her, og mellom 30-50 000 kunder er på shopping her per dag. Med nostalgi og gode minner – og ikke minst; shoppingkompetanse! fra egen oppvekst i New Jersey, USA – grep Mamma Ingrid muligheten til å innvie veslefrøken i gleden ved (primært vindus-)shopping. Titting på kort og klistremerker på Hallmark, 100% digg & fiberfri nytelse på Dunkin Donuts og selvfølgelig en titt på sexy kvinner med englevinger og lekkert undertøy på Victoria’s Secret. Storesøster & Tante Karen hjemme i Norge (som jo deler samme erfaringspakke som Ingrid) fikk seg også en virtuell shoppingopplevelse gjennom kontinuerlige oppdateringer via sms og bilder underveis i jentenes bonanza. Alt-i-alt, her snakker vi om viktig erfaringsoverføring: Karen Marie skal ha mer enn bare sjøbein å stå på!

Selv Pappa – tross bedøvet munn etter rotfylling – lot seg forlede til å bli med inn og nyte moderne, lettkjøpte gleder. Det ble innkjøp av TV, etter 3 år om bord på Vilja uten! Vår gode sjåfør Orlando Martinez fungerte som privatsjåfør, guide og nanny. Det som var tenkt som en liten snartur inn til Panama City endte opp som et heldagsoppdrag. Alle fornøyde!
Leid utstyr skal leveres tilbake etter kanaltransitten.
”Fumigation process”: Det er pålagt å gasse ned båten for å bli kvitt evt. utøy om bord før en går i land i Galapagos. Vi fikk prosessen unnagjort før vi forlot Panama City, ettersom disse bruker gass, og ikke pulver. Det vil i praksis si mindre etterarbeid for oss. Hvorvidt prosessen fungerer er et annet spørsmål? Det var som om bananfluer og møll kom svirrende ut av sine lune små kroker og kom oss i møte da vi åpnet opp lukene etter nedgassingen.
Mannskapet ble forvist til på dekk eller i land mens Vilja var obligatorisk avstengt og ”hermetisert” i to timer etter gassingen.
Roy Bravo har vært agenten vår for Panamakanal-transitten, og dessuten vår tusenkunstner og gode hjelper gjennom tannpine, språkforvirring, og diverse annet smått og stort. Han kom for å ordne siste utsjekk og se oss vel av gårde. Denne mannen gjør en kjempejobb, og anbefales til alle som skal hyre agent for Panamakanaltransitt!
Panamaheten tar nesten nuven av oss. Vi gleder oss til å få vind i både seil og håret.
Så kastet vi loss! Farvel til Amerikas fastland.

Vi er klare for å legge ut på siste etappe til vårt delmål; Galapagos. Datoen er 10. juni. Den 28. juni ankommer våre venner Ingrid Bouwer Utne og Jonas Utne Skogdalen, samt yngstesønn Anders, med fly i Galapagos. Vi tror marginen er god nok, men med Stillehavets doldrums (stillebeltet) kan en aldri vite. Vi er målbevisste, litt spente på vindforholdene og gleder oss til nok en langseilas!

1.-9. juni, 2018: Siste etappe på Atlanterhavssiden: Bonaire-Panama, og klargjøring for Panamakanal-transit

Vi fikk nok en fantastisk fin seilas, denne gang fra Kralendijk i Bonaire til Colon i Panama. Flott vind som blåste oss nesten hele veien dit, kun avbrutt av den kjente vindstilla de siste nautiske milene inn mot Colon der motoren måtte startes. Loggen viste 831 nautiske mil, som ble seilt på 4¾ døgn. Vi sier oss meget fornøyde!

Aktiviteter om bord underveis

Det ble god flyvefiskfangst og fiskekaker til lunsj på denne etappen også.
Håndtverksprosjekt påbegynt! Første byggetrinn i produksjon av dukkehus i kartong.
Skipslegen gjennomgår utstyr og bruksanvisning for vår nyeste anskaffelse og supplering av Skipsapoteket: Hjertestarter. Kapteinen fikk detaljert gjennomgang.
Kakebakst & seiling kan fint la seg kombinere! Otto har rorvakt, mens Myklebustingene romsterer inne i båten og tryller fram godbiter.
Hjemmebakt brød er en del av menyen. Karen Marie er ”estetisk og kreativ ansvarlig” for rundstykker i alle mulige former og figurer.
En viktig del av seilelivet når forholdene tillater det; måltidene der vi alle er samlet og tar oss god tid til samtale og oppdateringer.
Stort glis ved ekstratidlig før-frokost for morgenfuglene.

Langseilas – balsam for sjelen & renselse for sinnet

Når forholdene er så fine som vi hadde det på denne turen, så er langseilas som balsam for sjelen og renselse av eventuelle rotete sinn. Det er ofte hektisk stemning før avreise, med vedlikehold av båt og praktiske gjøremål. Vi er avhengige av – og setter selvfølgelig pris på – kontakt med Verdenen vi lever i. Men du verden – å ha døgn- og ukesvis totalt avskåret fra omverden burde også vært skrevet ut på blå resept!

Gode, rolige stunder underveis på langseilas. Ikke en bekymret nyve i pannen å skimte på mamma Ingrid; hun som på land kan være temmelig så hektisk.
En av mange godstunder på langseilas.
Karen Marie og Pappa nyter livet i lag.
Solnedgang over det Karibiske hav, på vei til Panama.
Samme hav, samme sol, men en annen kveld – Solnedgang over rekka på Vilja.
Det er tøffe tak å korke igjen en flaskepost!

Flaskepost fra Atlanterhavet!

Vi realiserte en lenge tenkt idé om å kaste ut en flaskepost fra Vilja på alle Verdenshavene vi seiler over underveis på turen vår. Denne første ble kastet ut i det Karibiske hav (og sånn sett i direkte ”vannkontakt” med Atlanterhavet) et godt stykke utenfor Panamas kyst.

Å kaste ut en flaskepost krever god planlegging: Verdenskart studeres, brev og småskatter forberedes og fylles i, flasken må behørig korkes, og så er det klart for ”sending”!

I båtkø utenfor Panamakanalen

Ankomst Colon, ved inngangen til Panamakanalen. Vi må visst stille oss i båtkø.
Handshake med Roy Bravo, vår agent i Panama for kanaltransitten. Et ubetinget positivt møte med en tvers gjennom proff og jovial person. Bravo!

Vi møter Roy Bravo – vår superagent!

Vi jobber for tiden opp imot 2 agenter; Roy Bravo i Panama, som skal fikse transittillatelse for Panamakanalen, samt Bolivar Pesantes i Galapagos, som skal fikse seiletillatelsen for Galapagosøyene. Foreløpig oppleves dette som natt & dag. Roy Bravo har fortløpende svart på alle eposter og vært superkjapp og ryddig. Galapagosagenten vår har derimot vært taus som en østers etter sin første bekreftende epost om at han tok på seg oppdraget, og har ikke svart tross plenty purringer. Bravo hadde dermed fått favorittstatus allerede før vi møtte ham.

Samarbeidet med Roy Bravo underveis i vårt Panamaopphold løftet ham videre opp til heltestatus. Hvis du som leser dette har Panakanal-transit i tankene for egen framtid og ikke er fristet til å bruke dagevis på å finne fram i systemet – på spansk – så er vår oppfordring klar: Engasjer Roy Bravo! Han gjør jobben for 490 USD. Vi er for egen del ikke i tvil om at det var verdt det. Takket være ham kom vi oss gjennom kanalen allerede 4 dager etter ankomst Colon, uten et eneste nytt grått frustrasjonshår. Han hjalp oss dessuten med mange andre gjøremål og råd når vi trengte det. Det var befriende greit, rett og slett!

Innledende møte med agent Roy Bravo ved ankomst Colon i Panama, med relasjonsbygging (både med praksis og ”teorileksjon”) og gjennomgang av alt det praktiske som kanaltransitten innbefatter.

Selve kanaltransitten kostet for vår del cirka 2000 USD (i tillegg til leie av agent). Dette omfatter blant annet en ”bomveiavgift” (800 USD), sikkerhetsavgift, inspeksjon og oppmåling av båt, bestillingsgebyr, forsikring, leie av utstyr så som store fendere og lange tau, samt leie av folk for å håndtere tauene (såkalte ”line handlers”, må være minst fire utenom kapteinen). Det ville kostet noen hundre dollar mer dersom Vilja målte mer enn 15 meter.

Latin-Amerika; relasjonsbygging er nøkkelen – og norske vafler

Vi gjør oss en del erfaringer på denne turen, om kulturforskjeller, språkbarrierer, osv, osv. I Panama har vi lært og erfart at relasjonsbygging er nøkkelen for at maskineriet ellers skal fungere. Faktisk fikk vi en leksjon i dette allerede ved vårt første møte med vår agent Roy Bravo. Roys jobb er å ordne transit-løyve for Panamakanalen for private båter, hvilket innebærer et skjemavelde av dimensjoner. Gjennom jobben sin møter han båtfolk fra hele verden. En grunnleksjon i sosial relasjonsbygging inngår dermed i ”startpakken” ved vårt første møte med ham. Han understreket gang på gang at det var viktig å servere kaffe og noe godt attåt når folk fra myndighetene kom om bord. Vi har svart belte i kaffe & vafler, så den leksjonen tok vi lett til oss. Og gudene skal vite at vi fikk bruk for den! Bare vent og se…

Inspeksjon og oppmåling av Vilja

På vår andre dag i Shelter Bay fikk vi besøk av en inspektør fra kanalmyndigheten. Her var vi nøye instruert i forkant av Roy Bravo om å ta imot ham med gjestfrihet og være vellldig imøtekommende.

Oppmåling av båtens lengde utføres av en inspektør fra kanalmyndighetene. Viljas redere venter spente på ”dommen”. Om hun måles til å være lengre enn 15 meter, så kommer det til å ry ut enda noen tusenlapper til økt transitavgift…

Det var ikke tilfeldig at Ingrid satte i gang vaffelstekinga da inspektør og kaptein satt i salongen og jobbet med papirarbeidet. Apetitten – og godviljen – økte. Vi er overbevist om at våre norske vafler sparte oss noen hundre dollar.

Vårt offisielle id-nr. for Vilja, nødvendig for å få stille seg i kø til kanaltransit.

Etter måling av Vilja fra baugspiss til akterende, så ble hun offisielt registrert til å være 14,98 meter. Dette er Viljas egentlige mål, FØR vi fikk montert på targaen med solcellepanelene bak som stikker cirka en meter bak akterenden. Vår gode inspektør lot være å inkludere denne ekstra meteren, selv om det ville vært normal kotyme.

Uten noe plunder og heft fikk vi utstedt kanaltransittillatelse. Så da var det bare å stille seg i kø for gjennomfart. (Roy) BRAVO!

GOD tid til en kaffe og vafler etter at den offisielle oppmålingen av båtens lengde, registrering av diverse data, inspeksjon og utstedelse av transittillatelse var i boks.

Vi kan for øvrig nevne at vaflene gikk ned på høykant. Og den gode inspektør ba om å få ta med seg de vaflene som lå igjen på fatet i en ziplockpose hjem. Hehe, vi sier det igjen: (Roy) BRAVO!

Kanaltransitløyven – en knirkefri prosess

Vi hadde egentlig tenkt å seile til San Blas-øyene mens vi stod i kø for kanal-transit. Men da agenten vår sa at vi kunne få tidlig plass i køen, så ble fokuset på å starte Stillehavskryssingen – og skape oss en margin for å nå fram til Galapagos i tide til at våre venner fløy dit – satt i høysetet. Vi har allerede tilbragt langt lengre tid i Karibien enn det som vanlig for langdistanseseilerne som tenker seg over Stillehavet i år. Vi bestemte oss for å ”hoppe over” Latin- og Sør-Amerika denne gangen, tullete som det enn kan høres ut… Vi ba om å få en plass i køen så tidlig som mulig. Og det greide den gode herr Bravo å fixe vettu.

Canal Transit Schedule for S/Y Vilja med avgang lørdag 9. juni.

Vi ankom Panama på en tirsdag. Roy Bravo møtte oss onsdag. Myndighetene kom på inspeksjon og utstedte transittillatelsen på torsdag. Fredags morgen mottok vi transitplan for passering av kanalen lørdag-søndag. Snakker om knirkefri prosedyre!

Så var det bare å vente…

En kort visitt i vanskjøttede, kriminelle Colon

Shelter Bay er en skjermet havn på flere måter; ikke bare er det vindstille der, slik at den varme, fuktige luften ligger som et tungt og til tider nærmest kvelende lokk over marinaen. Men også er den trygg og avskjermet, forsvarlig innhegnet og med vakter som forhindrer enhver inngang av fremmede. Innløpet til Panamakanalen på Atlanterhavssiden ligger nemlig ved byen Colon, som er kjent for å være en av Verdens byer med høyest kriminalitet.

Bilde fra svipptur innom Colon i Panama, tatt gjennom bilruta.

Jon Petter hadde tannpine, og måtte til tannlegen (som resulterte i rotfylling! Stakkars vår for tiden litt sykelige kaptein…). Ved hjemkomst kunne han fortelle at taxisjåføren hadde eskortert ham mellom taxi og kontorer. I følge sjåføren var nemlig sjansen for en turist til å bli rundstjålet på høylys dag absolutt til stede. Jon Petter kom hjem og var nærmest litt småfortvilet etter synet av en by som er totalt vanskjøttet og i forfall.

Ingrid var nysgjerrig, og skulle gjerne tatt seg en tur inn i byen for å ta en titt med egne øyne. Men transiten kom så brått på at tiden ikke strakk til dessverre.

Cruising kids og andre kule langturseilere

Som alltid når vi er innom havner møter vi langturseilere, og det blir mange trivelige møter ut av det. Her i Shelter bay var det en hel gjeng med ”cruising kids” som hadde knyttet umiddelbare vennskapsbånd og lekte i bassenget og hang i lag. På formiddagene var de typisk hjemme i båtene sine og gjorde unna ”home schooling”. Disse kule ungdommene hadde ingen nøling med å involvere ”mini cruising kid” Karen Marie i leken. Og var gledesstrålende fornøyde med å bli invitert hjem til vaffelparty på Vilja.

Cruising kids samlet på Vilja. Intro av gjengen på dette og bildet nedenfor: Grace(15), Lilly(12), Karen Marie(3), Torsten(14), Simone(13), Henry(12), Avery(10), Cameron(12) og Casey(14).
Norske vafler går ned på høykant – cruising kids er intet unntak!
Og igjen så er det ikke bare barna som finner tonen. Vi fant spesielt godt ut av det med moren og faren til Torsten og Simone; Lisa og Jason Diesel fra henholdsvis USA og Sør-Afrika. Supertrivelige folk! De har endret planene sine, og er tilbake i Shelter bay med båten S/V Argo, etter å ha tatt turen t/r Panamakanalen. Nå vil de heller bruke et ekstra år til å seile og utforske Sør- og Latin-Amerika. Det viser en evne til å stoppe opp og endre kurs basert på magefølelse som det står respekt av!
Det er alltid bruk for en skipslege. Otto utøver sin legegjerning titt og ofte, både til oss om bord og til folk vi møter underveis. Her får Simone en legesjekk fordi det kjennes ut som at en gryende ørebetennelse er i anløp. Diagnose stilles og legeråd gis. Simone og foreldrene sitter igjen beroliget over å være så godt ivaretatt.

Kvelende varmt. Himmelen åpner seg. Ut og lek!

Klimaet i Panama i juni er rett og slett slitsomt, spør du oss. Kjempevarmt, lummert og kvelende er tre betegnende stikkord.

Om sola ikke steker, så høljregner det. Men sistnevnte trenger jo ikke å være så dumt! Karen Marie og Jon Petter kledde på seg regnhyre og gikk ut for å få seg et ”bad”!

Det finnes etter sigende ikke dårlig vær, bare dårlige klær. Og regnhyret til ekte båtfolk er det ikke noe å utsette på!
I løpet av noen få timers regnskyll, så er det i praksis flom i havna. Helt fascinerende, og en drøm for folk som vet å verdsette vann!

Vi opplevde for øvrig flere slike regnskyll mens vi var i Panama. Det ene kom midt på natta, og medførte full utspyling av båten. Ingrid, som var sistemann oppe kvelden i forveien, hadde nemlig vanskjøttet sine plikter om å lukke lukene før hun la seg. Hun våknet (heldigvis) midt på natta av regnet som hølja ned og stablet seg på bena med bange anelser. Og riktignok – der bøttet det vann inn i ”stua”, med skyll av bysse, salong og kartbord… Sistnevnte medførte at alskens dokumenter måtte legges ut arkvis for tørk utover hele båten og PC måtte skrus opp for innvendig tørking. Et felles nattprosjekt for Jon Petter og Ingrid, som i grunn opptok det meste av dagen deretter også. Jaja, learning the hard way, og alt det der…

Klar for Panamakanal transit

Og så var vi klare for å krysse Panamakanalen. Vi var 3 seilbåter fra Shelter Bay som skulle krysse samtidig, og som spente vinket farvel til de andre langturseilerne med den litt twilight-pregede hilsningen ”See you on the other side!”.

Stillehavet, here we come!

19.mai – 1. juni, 2018: Jordomseiling – klar ferdig gå! (Martinique-Bonaire)

Den 19. mai landet vi med fly i Martinique, etter en 2-ukers svipptur hjemom Norge.

10 måneder etter avreise fra Grilstad Marina i Trondheim står vi nå på startstreken for jordomseiling. 7560 nautiske mil er tilbakelagt. Det er bare blåbær i forhold til hva vi som står foran oss!

Fantasirute (rød linje) for jordomseiling med S/Y Vilja. Avreise fra Martinique ble 26. mai, 2018. Forventet ankomst til Norge er høsten 2020, til skolestart i Svolvær for Karen Marie. Det gjenstår litt seiling før den tid, for å si det mildt…

Én uke i Martinique før avreise, med forberedelser, venner og sightseeing

Tilbake i Frankrike, eller i alle fall Martinique.

Så var vi tilbake i Martinique (les: Frankrike). Den første uka var firkløveret på Vilja; Karen Marie, Ingrid, Jon Petter og nypåmønstret matros & skipslege Otto Inge Molvær, beskjeftiget med forberedelser, gjensyn med venner og sightseeing.

Det viste seg å være utvidet langhelg på Martinique, med både pinsehelg og Abolition Day. Sistnevnte er en fridag spesielt for Martininque, som markerer avskaffelsen av slaveriet. Med stengte butikker var det lite vi kunne gjøre av tekniske forberedelser til turen. Med leiebil dro vi på sightseeingtur på sørvestsiden av øya. Det ble en dag med tema som passet godt til temaet for høytiden på øya; slaveriet i Karibien.

Sightseeing med historien om slaveriet som tema

Import av nye slaver til Karibien ble forbudt i 1815, men handelen fortsatte i flere tiår etterpå der slaveskipene kom til land i nattens mulm og mørke. Dette gjorde ilandstigningen desto mer farefull. Den 8. april i 1830 fant en tragedie sted rundt klippene til Diamanten på sørvestkysten av Martinique. Etter et mislykket ankringsforsøk, ble et slaveskip ubønnhørlig knust imot klippene. Skipets navn og nasjonalitet ble aldri avdekket. 46 døde ble skylt i land i Anse Caffard (Caffardbukta). Slavehandlerne ble begravet på kirkegården, mens de døde slavene ble begravet på stranden der et minnesmerke nå er reist. 86 mennesker overlevde – alle var slaver. Disse ble tatt til fange og solgt i Fort-de-France.

Minnesmerket Anse Caffard Memorial er laget av Laurent Valére fra Martinique. Den ble reist i 1998, i forbindelse med markeringen av det var 150 år siden slavene i Fransk Vestindia (De franske Antillene) ble satt fri. Minnesmerket består av totalt 15 statuer i betong og sand, der hver statue er 2,5 meter høy og veier 4 tonn. Statuene er stilt opp i en trekant, som refererer til Trekanthandelen av slaver og varer mellom Europa, Vest-Afrika og Karibien. Figurene står og ser i retningen skipet kom fra; mot Guinea- gulfen (110°). En kan gå mellom statuene og se og ta på. Vi ga oss litt tid til ettertanke ved monumentet. Historien om slavehandel har fulgt oss hele veien på vår seilas, fra Europa via Kapp Verde (og vår avstikker via Zanzibar i januar) i Afrika, og over Atlanteren til Karibien. For hver påminner og nytt innblikk i historien øker følelsen av avmakt og forferdelse over denne skampletten som slavehandelen utgjør i vår historie.

Besøk ved utendørsmuséet La Savane des Esclaves (Slavesavannen)

Slavekvarterene var bygd på rekke for å gi oversiktlighet for slavedriverne. Levekårene var ulevelige, tortur- og avstraffelsesmetodene ufattelige.

Utendørsmuséet La Savane des Esclaves er bygd og eid på privat initiativ, for å bevare historie og bygge identitet for befolkningen på Martinique. Den tar for seg historie- og kulturarv fra den opprinnelige indianerbefolkningen som bosatte øyene før europeerne gjorde sitt inntog, samt forteller historien som slavehandelen og slavenes levekår både under slaveperioden samt etter slaveriets avskaffelse. Vi nøyer oss med å vise glimt fra hva vi så ved besøket, så får andre kilder stå for gjenfortelling av historien som muséet omhandler.

Etter avskaffelsen av slaveriet ble slavene satt fri. Uten eiendeler eller noen form for midler var livet i frihet langt fra et enkelt liv. Muséet forteller også denne historien om livet etter slaveriets avskaffelse. Her; Jon Petter og Karen Marie ved en rekonstruksjon av en typisk hytte for en frigjort slave.
Et besøk ved La Savane des Esclaves gir også et innblikk i karibisk indianerkultur og –historie.

Joséphines hjemsted – kvinnen som (trolig) forårsaket slaveriets gjeninnførelse i Frankrike

Frankrikes første keiserinne, Joséphine, ble født i Martinique. Hennes hjemsted er bevart i Musee de la Pagerie. Vi rakk å stikke innom så vidt. Men satte vel så pris på å lese oss opp på historien i forkant. Denne damen levde et temmelig leseverdig liv, så et googlesøk anbefales til den som er interessert i intriger og intrikate menneskeskjebner.

Keiserinne Joséphines hjemsted og sukkerplantasje i Les Trois-Îlets.

Besøket til denne kvinnens hjemsted passet dessuten inn i vår sightseeingturs tematikk om slaveriet i Karibien. Slaveriet ble avskaffet i Frankrike i 1789, men ble gjeninnført i 1804, like etter at Napoleon og Josephine hadde kommet til tronen. Det sies at det var Josephine som var pådriver for dette, for å styrke familien hjemme i Martinique sine økonomiske interesser i den sviktende sukkerplantasjeindustrien.

Med denne lille visitten sa vi oss fornøyde med dagens inntrykk og lærdom. Og vi satte pris på erkjennelsen av at ved å ta oss litt tid til å se og lære mer om øyas historie, fikk vi et interessant innblikk i ei øy som rommer adskillig mer kultur og historie enn førsteinntrykket som den moderne glansede marinaen vi hadde tilbragt det meste av tiden i hadde gitt oss.

Gjensyn med gamle lekekompiser og venner, og møte med nye

Le Marin er et møtepunkt for seilbåter i Karibien. Ikke overraskende traff vi både gamle og nye seilevenner der! Gleden var stor da vi gjenkjente Andromeda og familien Hervard. De hadde vært i Martinique i flere uker nå, i påvente av deler for å fixe diverse teknisk trøbbel med watermaker og annet. I dagene som fulgte fikk vi flere treffpunkt, med prat over en kopp kaffe, lekestunder for jentene og selv en liten ”roadtrip” med leiebil for Ingrid og Steve på jakt etter filter til hovedmotoren. Vi fant, vi fant!

Gjensyn med våre gode venner på S/Y Andromeda – for tredje gang! Første gang var Las Palmas, neste gang var i Martinique for en måned siden. Nå ble vi KJEMPEglade for å få tid til lek og å bli enda bedre kjent med hele denne herlige gjengen: mamma Aina, pappa Steve, Elliot, Colin, Sara og Mia.
S/Y Andromeda igjen klar for seilas. Vi vinket farvel til dem, da de endelig kunne seile sørover med friskmeldt båt. Planen deres er å overvintre og seile sør for orkanbeltet.

Vi ble også kjent med en familie om bord på S/Y Binome; Anika (3), mamma Megan fra USA og pappa Jerome fra Frankrike. De hadde nettopp flyttet om bord i båten sin og var godt i gang med klargjøring av båt & hjem – og gjør seg erfaringer og tanker som vi kjenner oss igjen i fra vår nysettlerfase i Grilstad marina.

Playdates med lille fransk-amerikanske Anika og hennes mamma Megan. De har nettopp flyttet in i båten sin S/V Binome, og planlegger å seile på ubestemt tid i Karibien og Latin-Amerika.

Vilja pleies og fylles for Stillehavskryssing

Riggsjekk og utskifting av babyvanter utført av Caraibe Marine i Le Marin.

Da høytidsdagene var over og hjulene i maskineriet igjen begynte å gå rundt i Martinique, så flasket tingene seg, én etter én. Etter krav fra forsikringsselskapet Pantaenius, så fikk vi gjennomført riggsjekk på båten før Stillehavskryssingen. Denne medførte utskifting av to stykk babyvant (D2) og babyforstag. Jon Petter tok selv og utførte diverse vedlikehold, med god hjelp fra Otto. Ødelagt låssylinder for tenningsnøkkelen ble reparert, øvre rorlagerbolter ble etterstrammet, styremaskinen ble kontrollert etter tidligere innstramming av bolter, Victron inverter/ lader ble programmert og tilkoblet kontrollpanel (HURRA! Nå virker alt som det skal!), ulyd i elektrisk genoarull ble kontrollert av fagperson og vurdert som ok, tæringsskade i VHF høyttaler ute i utbedret.

Imens bunkret Ingrid opp båten med ”noen tonn” mat. Puslespill og orden i matlagrene er nå blitt en anerkjent ”skill” som er nødvendig for å greie seg lenge uten tilgang til butikk. Med denne matmengden tror Ingrid seriøst at vi kan overleve å seile jorda rundt non-stop – om enn det vil kunne resultere i en touch av sjørbuk… Vi blir stadig gladere i vår gode Vilja, som har så mye og tørr stuveplass under dørken.

Mye mat kan bunkres, men noen livsnødvendigheter så som iskrem er ferskvare. Derfor passet vi omhyggelig på å bunkre opp dette viktige kosttilskudd innabords eget legeme før avreise.

26.-29. mai: Klar ferdig gå! Første etappe: Martinique – Bonaire. Sssilllkeseilas!

Klar ferdig gå! Otto tok første rorvakt fra Le Marin, og satte kurs for Bonaire.
En gløtt under dekk fra silkeseilasen til Bonaire. Merk: Båten er i vater. Ting ligger strødd utover bordet. Hvem skulle trodd at her seiles det i 7 knops fart?! Det eneste som røper at det faktisk er bevegelse i båten er matros Ottos antydning til sjøbein bak oppvasken. Såpass må det være!

Vi satte kursen 253 grader på autopiloten i retning Bonaire like utenfor land av Martinique. Den behøvde ikke å korrigeres en eneste gang før vi sneiet sørenden av Bonaire 500 nautiske mil og 3,5 døgn senere!!!

Seilasen til Bonaire var den smooootheste vi har hatt hittil! Om denne seilasen hadde vært dokumentert på film, så ville den kunnet friste selv en landkrabbe med vannskrekk utpå havet! Vi nøt roen, der en fin bris blåste oss av gårde i 6-8 knops fart, nesten flat sjø og et passe deilig varmt klima der shorts og t-skjorte var eneste habitt selv på nattseilasene! Balsam for sjelen.

Vi prøvde fiskelykken, men fremdeles uten hell. Spennende likevel!

30. mai – 1.juni: Touchdown i Bonaire med en smak av Nederland og krystallklart vann

Vi kom fram til Kralendijk, hovedstaden på Bonaire, like før midnatt. Alle buoyer var opptatt, så i nattens mulm og mørke ”tjuvparkerte” vi ved bunkringskaia i Village Marina. Det er faktisk ikke lov å ligge for anker i Bonaire, ettersom hele kystlinjen er et naturreservat og omkranset av fredete korallrev. Alle buoyer viste seg å være opptatt, så vi følte oss heldige da vi fikk tildelt siste ledige kaiplass på lovlig vis i Village Marina neste morgen.

Touchdown i Kralendijk på Bonaire. Godt med litt sand under føttene!
Hverdagsglimt fra Kralendijk: Fisk i løsvekt!

Bonaire er den vestligste og minst utbygde av de såkalte ABC-øyene. Øya tilhører Nederland, og har status som en nederlandsk kommune. Den er kjent blant annet for sine lange tradisjoner som saltprodusent. Silhuetten av den egentlig flate øya er preget av de spisse fjellene av salt som ruver i sør. Faktisk produseres det 500 000 tonn salt på øya årlig! Et annet varemerke er krystallklart vann og fantastiske forhold for snorkling og dykking. Vi hadde hørt at denne øya var vel verdt et besøk. Så selv om iveren etter å nå fram til Panama og stille oss i kø for transit gjennom kanalen til Stillehavet var stor, så tok lysten til å ta en nærmere kikk overhånd og vi ”stakk innom” øyas hovedstad Kralendijk for et par dagers touchdown.

Besøk ved TERRAMAR museum for å lære litt om Bonaires historie

Det ble et lite museumsbesøk også. Med så lite tid på et sted, så var det ålreit å få en hurtigoppdatering på øyas historie og nåtid.

TERRAMAR museum viste seg å være nytt og fint, med ”akkurat passe” mengde informasjon om mange ulike tema.

Igjen dukket slavehandelen opp som en vesentlig og mørk flekk i øyas historie. Ta en kikk på ”plankartet” på bildet (nederst til venstre) som viser hvordan slavene ble plassert i slaveskipene. Dette er til å bli kvalm av, og en sitter igjen med erkjennelsen av at mennesker er i stand til å gjøre umenneskelige ting mot hverandre…

Vi lærte at mellom 1441 og 1867 transporterte europeerne 12,5 millioner slaver fra Afrika til Europa og Amerika på i alt cirka 35 000 skipstransporter. Bare 25 prosent av slavene i Bonaire var privat eiendom, den store trefjerdedelen var eid av det offentlige. De jobbet i saltverkene, i aloe vera plantasjene eller som tjenestefolk, men også som snekkere, bakere, etc. En snedig historie var det jo å høre at da øyas kirurg døde i 1816, så tok slaven hans over praksisen! Likeså bestod hele Bonaires politistyrke på 1840-tallet av 5 slaver! Slaveriet ble avskaffet i de nederlandske koloniene først i 1863, 25 år etter de britiske koloniene og 15 år etter de franske.

Et par av de ulike tema fra TERRAMAR museum; slaveri ets redsler og dramatisk skipshistorie.

Mye dramatisk skipshistorie ble også fortalt i museumet. Blant annet historien om den nederlandske fregatten Alphens tragiske endelikt i 1778, da den sprengtes i luften (se bildet øverst til venstre i collagen). Dette var angivelig et resultat av en viss førstekonstabel Gustaaf Hendrick Arens selvmord, etter å nettopp ha blitt anklaget for tyveri. Mens alle om bord satt og spiste frokost, skal den avsatte førstekonstabelen angivelig ha gått inn i båtens kruttlager med en tent sigar i hånden, mens han mumlet ”I dag skal vi alle spise frokost i himmelen”. Med seg inn i døden tok han 206 (av totalt 217) av båtens mannskap, samt mange sivile på land som enten ble drept av eksplosjonen eller av de omkringliggende båtene som ble skylt inn på land av den over 3 meter høye bølgen som eksplosjonen utløste.

Enda flere gjensyn med seilervenner

Tenk å møte kjentfolk i Bonaire! Det gjorde vi, og det var SKIKKELIG trivelig!

Farvel Bonaire. Vi sees forhåpentligvis igjen!

Så tok vi oss litt kveldskake og snorklet litt, før vi sent på kvelden satte seil med kurs videre mot Panama.

Litt kveldskake (les: kveldsmat) før vi seiler videre.
Vi fikk snorklet én tur. Og svaret er ”Ja, vannet er krystallklart” i Bonaire. Anbefales! Vi fikk ikke nok, og vil tilbake!

Vi kunne tilbragt enda mye mer tid på Bonaire og de andre ABC-øyene. Kan hende blir det et gjensyn i framtiden? Men vi må videre! Om fire uker lander venner med fly i Galapagos, klare for å utforske det eventyrlige øyriket sammen med oss på Vilja. Men Galapagos er enda et par tusen nautiske mil (i luftlunje!) unna, og mellom der møter vi på fastland som må passeres via Panamakanalen. Vi føler litt på tidspresset, men er også motiverte for videre fremdrift, for vi vet at vi har mye å glede oss til.

 

19.april-1. mai, 2018: Vi tar en Ole Brumm i Martinique: Vårdugnad? Norge? Jordomseiling? Svarene er Ja. Ja! JA!

Teknisk stopp – og mye mer – i Martinique

Om du trenger teknisk assistanse til seilbåten din i Karibien, så er det Trinidad eller Martinique som gjelder. Vel, Trinidad lot vi fare til fordel for time-out. Nå er det ingen bønn lenger; vi trenger førstehjelp til Victron inverteren vår, og det er enda mange punkt på kapteinens må-liste som begynner å gå på humøret løs. Vi satte kursen for Martinique, eller Frankrike kan en vel like gjerne si. For Martinique tilhører Frankrike, og viste seg nettopp å være; ja, som Frankrike.

Etter å ha vært i 2 måneder i Karibien, et øyrike der folk oppgir fødselsåret til barna sine ut ifra antall år før/ etter Bob Marley døde, så var det rett og slett et kultursjokk å komme til Martinique. Det var med motvilje at vi skjønte at nå var vi kommet ”hjem” til Europa. Vi har slettes ikke lyst til å være hjemme her. Tvert imot – vi har jo seilt 8000 nautiske mil for å komme til Karibien, for helsike!

Så hva skjer’a?

Home sweet home! Så Vilja blir altså hjemmet vårt i enda mange år. Dette vil garantert forme vår lille frøken på livstid på flere måter enn vi i dag overskuer. Vel, det hevdes i alle fall at båtfolk er enkle å ha i hus og krever lite for å være fornøyde med livet og fasilitetene. Her; et lite innblikk i bakenforliggende årsak…

I løpet av de første dagene i Martinique tar vi valget: Vi seiler ikke Vilja hjem til Norge i år. Vi går for jordomseiling! Det setter i gang en serie av nødvendige gjøremål, og vi går over fra tanke til handling. Båten skal tas opp på land og rigges for Stillehavskryssing. Vi skal til Norge i mai for å få med oss familiemilepæler der. Og innimellom der har vi ambisjoner om å seile til Dominica i nord. Og så er det de delene vi har bestilt til St. Lucia i sør som må hentes. Yikes! Her er det bare å ta en ting om gangen, så kommer vi nok helskinna gjennom det til slutt!

Litt sightseeing mens vi venter…

Vi prøver å få til en hverdag som fungerer for alle. Prosjekt ”Sikre at Vilja er i tipp topp shape” er igangsatt, i regi av Jon Petter. Ingrid tar seg av det administrative: Visumsøknader, søknad om seiletillatelser for Panamakanalen og Galapagos (en søknadsprosess som har om lag 6 ukers behandlingstid!), søknad på jobb i New Zealand (jobb for gratis kost og losji), tegning av privat helseforsikring når folketrygden ikke lenger dekker oss, etc. etc. (Sailingvilja-bloggen blir lagt på is enn så lenge, for nå må så mye annet prioriteres. Hvilket forklarer hvorfor denne flaskeposten skrives 2 måneder tidsforsinket…).

Men – vi er jo i Martinique, og vi HAR jo tross alt fri! Når Jon Petter tok diverse dypdykk i maskinrommet, så tok Ingrid og Karen Marie egen hverdag fatt og fant på ting på land.

Le Marin er ikke akkurat en typisk familiedestinasjon. Faktisk er den en smule kjip; en diger marina med små båtsjapper og personlighetsløse restauranter. Ingen badestrand, ingen grøntareal, ingen reggaemusikk, skrål og stemning blant lokalbefolkning i gatene. Hva skulle vi finne på?

Et forvokst palmetre fungerer fint som en litt eksotisk utgave av trehytte.

Tja… Karen Marie bladde i et fransk sightseeing-magasin og pekte seg ut en vindmølle. Da ble det slik. Vi tok bussen til romdestilleriet ”Le Trois Rivières”. Der fikk vi faktisk en fin ettermiddag sammen. Og returnerte hjem uten rom, men med en flaske sukkerrør-sirup. Siden har v i vært selvutnevnte bartendere med spesialiteten ”sirup +lime + vann”. Mulig dette er inngangsporten for Karen Marie til en framtid som paraplydrinkelsker, litt ala å venne seg på å drikke kaffe via kaffe latte? Vel vel, hun eksponeres for adskillig mer ukonvensjonelle ting enn dette, den lille damen, så denne passerer glatt.

Trois Rivières romdestilleri. Det var vindmølla vi kom hit for. Men når vi først var her, så tok vi hele runden med omvisning på det gamle anlegget og prøvesmaking av diverse årganger og typer rom (for Ingrid, vel å merke). Vi ble værende her flere timer, og var såre fornøyde med ettermiddagen vår.
Og så enda litt mer sightseeing, denne gang en titt innom den fine gamle kirken ”Église catholique Saint-Étienne du Marin” i Le Marin.

Ps! Dere kan kanskje lese mellom linjene her at jeg (Ingrid) var litt desperado og i beit for de store, kreative idéer her en stund. Jeg mener: å ta med seg 3-åringen sin på romdestilleri og til en liten, lokal kirke som «highlights of the day». Hehe, ja da står det i grunn litt smått til. Men sånn var Le Marin for oss. Vi knekte ikke helt koden. Og hodene våre var mer enn en smule overfylte av alt vi måtte, burde og kunne gjøre av praktiske gjøremål. Vi gjorde så godt vi kunne, og fikk det til rimelig greit!

Og så var det noen definitive høydepunkt:

Til anker i St. Anne: Nok en ankringsplass med nye seilervenner og gode stunder

Storebror Petter har seilt med oss i 1,5 måneder nå, og vi kan nesten ikke huske på hvordan familielivet var uten ham. For en gave å gi oss selv denne anledningen til å ha en liten «søskenflokk» hjemme hos oss. Vi vet de begge koser seg; ja, det gjør vi hele gjengen. Vi setter ubeskrivelig pris på å ha Petter her.

Sannelig sørget Karen Marie – med god hjelp fra fiskeentusiast og storebror Petter – for at det ble fangst på hennes stang også. Det ble catch and release. Viktig mål oppnådd samme søren! 

21.april, 2018: Karen Marie fyller 3½ år!

Vi la oss for anker utenfor St. Anne litt sørøst for Le Marin i noen dager. Du Verden, der var det ufattelig mye triveligere enn å ligge inne i den moderne og overfylte marinaen!

Og plutselig, men langt fra glemt eller uten forventninger, fylte Karen Marie 3,5 år den 21. april! Hungrige etter litt annet innslag enn det praktiske, så ble dagen imøtekommet med planer om storstilt feiring. Pappa og Mamma tok time-out fra alt det praktiske. Nå var det halvtårsfødselsdag som gjaldt!

Det ble feiring til langt over midnatt. Og etter at jubilanten og hennes søvndrukne Mamma hadde gått til sengs, så tok gutta fram Monopolspillet og holdt det gående til langt utpå morgenkvisten. Dere kan jo av bildene gjette hvem det er som vant…

 

Alle gode ting er tre! Vår Karen Marie Vilja, vårt hjem S/Y Vilja, og sannelig fant vi enda en nydelig Vilja i St. Anne!

Da vi var i Tobago etterlyste vi seilere med barn på Facebooksiden til «Langturseilere». Vi fikk ett napp; Om bord på den norske båten Totiki skulle det visstnok være ei lite jenta på 3 år som het Vilja. De var på vei sørover fra Guadalope til Tobago. Kanskje ville vi møtes på kryssende kurs?! Mammaene Ingrid og Kari holdt sporadisk kontakt via Messenger i et par måneder. Og så – endelig – i St. Anne viste det seg at vi lå til anker i samme bukt som Totiki! Det var med spenning vi lette etter båten. Og med et bredt gjenkjennende glis at vi skjønte hvilken det var: En liten jente i lyseblå prinsessekjole spankulerte på dekk på en av båtene. Ingen tvil! På egne prinsesser kjenner en andres. 🙂

Og snipp snapp snute – vi ble kjent med den triveligste familie som tenkes kan. Skikkelig kjemiklaff fra første stund med alle tre; veslefrøken Vilja, mamma Kari og pappa Ludvik. Du Verden, så heldige vi er!

Det var ikke bare de yngste damene som fant tonen. 

Gjensyn med S/Y Andromeda

Det viste seg at bukta i St. Anne kunne by på mange fine folk, ikke minst gjensyn med familien på S/Y Andromeda, som Jon Petter og Karen Marie hadde hatt et par trivelige stunder med i Las Palmas på Gran Canaria.

Verden er liten, i alle fall seilersamfunnet på Atlanterhavssiden: Overraskende og gledelig gjensyn med Aina, Steve, Elliot, Colin, Sara og Mia om bord på S/Y Andromeda. Sist vi møtte dem var i Las Palmas. Nå lå de tilfeldigvis for anker rett ved siden av oss i Martinique. Vi avtalte å møtes på stranda før sola gikk ned.

Vi ble kjent med Anneli og Nils fra Sverige som seiler Walkabout i 3 år til. De skal krysse Stillehavet neste år. Før det skal Karibien og Latin-Amerika utforskes. Her et glimt av dem da de seilte sørover. Det skulle bli trivelig gjensyn med dem i Bonaire om vel en måneds tid (men det visste vi ikke da dette bildet ble tatt).

Dugnad – klar ferdig gå!

Så var det ingen vei utenom: Vilja skulle opp av vannet og få vårpuss. Vi hadde leid plass på Carenantilles Shipyard i Le Marin. Ikke det billigste alternativet, men vi vet at her får vi tak i alt av utstyr og ekspertise dersom det skulle vise seg behov for noe ekstra.

Vilja løftes opp i vugga på Carenantilles i Le Marin, Martinique.

Tusenlappene ryr ut når en ligger med båten på land i Martinique. Vi satte inn et skikkelig arbeidsstøt og gjorde unna masse i løpet av tre intensive døgn på land.

Hmmm, finn 5 feil.. eller i alle fall én?! Et sjarmerende bilde ved første øyekast, med lillesøster som bunnsmører båt. Men…kremt… Storebror på 23 år i kjeledress og gassmaske. Lillesøster på 3 år iført ullpysjamas fra Polarn o Pyret…(!)
Til vårt forsvar skal sies: Karen Marie var en temmelig ”flyktig” arbeidskraft og la opp til 1-minuttsbolker à 1 intervall per døgn ;-).

Disse tiltakene fikk vi gjort:

  • Høytrykksspylt og bunnsmurt skrog, kjøl og ror
  • Polert skroget
  • Spesialbehandlet tilgang til rust på kjølen
  • Forsterket øvre innfesting til rorlageret
  • Pusset seildrev og baugpropell
  • Byttet sink-anoder
  • Satt navn på Vilja, babord side

Vilja på Carenantilles ”by night”.Å bo på en shipyard nattestid er i grunn litt stemningsfullt, om en har blikket åpent og vil se det gjennom de «brillene».
Endelig fikk vi klistret på Viljas gode navn på babord side. Fram til nå har hun måttet nøye seg med å være navnemerket på styrbord side og hekken.
Tilbake i vannet. Hi-5! til hele dugnadsgjengen. Mission completed!
Og så var det over & ut. Crewet tar seg en velfortjent time-out.
Hengekøye ala shipyard.

Sosialt på Carenantilles etter mørkets frembrudd

Tricia og Steve Frary og deres to ungdommer Elizabeth og Nathaniel fra Connecticut i USA seiler med S/Y Arrluuk, et smykkeskrin av en seilbåt på langtur i Karibien. Tanken på å legge av sted over Stillehavet er til modning i familien. Vi ble invitert på middag om bord en kveld mens båten vår var litt endevendt i dugnaden. Det ga et deilig avbrekk og en anledning til å dele tanker og ideer om seilerlivet. En god kveld.

Én dag med sightseeing på Martinique før vi søker ny havner

Båten ble satt tilbake i vannet på en lørdag. Vi hadde leiebil fram til mandag. På søndagen fant vi ut at nå skyldte vi både oss selv og Martinique å ta en kikk på øya litt utenfor ”kjedelige” Le Marin. Vi dro på sightseeing!

Den vakre hagen i regnskogen: Jardin de Balata

 

Jardin de Balata viste seg å være vakker og eksotisk. Men overraskende liten og kompakt der den var anlagt i bakkene midt i en regnskog. Noe ganske annet en de herskapelige vidslåtte hagene rundt Skottlands mange slott og herskapshus. Vi skulle nok helst visst mer om blomster for å fullt ut verdsette denne hagen. Men en fin opplevelse ga den selv oss blomsteranalfabeter.
En kan gå høyt oppe i tretoppene i Jardin de Balata og se ned på hagen. Morsom idé å vise hagen fram fra et fugleperspektiv.

”Vi hadde hørt mye positivt fra flere om en vakker åpen hage sånn noenlunde ”midt på” øya: Jardin de Balata. Siden vi hadde så positive erfaringer fra besøkene vi gjorde ved diverse herskapelige hager i Skottland, så fristet tanken på å se en ”fransk/martiniquesk” hage. Turen dit innebar dessuten en kjøretur i det frodige og røffere innlandet. Vi tok turen dit først.

Karen Marie koser seg mye med sitt storebrorfang…
…og det tror vi Storebror gjør også.
Lunsj i fine omgivelser. Men faktisk var det vel det enkle med å ha egen matpakke som gledet mest, ikke liljedammen og palmene ved vår side. ;-P

Saint Pierre – hovedstaden som ble tilintetgjort av et vulkanutbrudd

Etter besøk ved Jardin Balata kjørte vi tilbake til vestkysten til byen ”Saint Pierre” ved foten av vulkanen Mount Pelée. Byen var Martiniques hovedstad fram til 1902, og dessuten hovedhandelssenteret for de Karibiske øyene i vid omkrets. Havnen var full av handelsskip, og bygatene var som et lite, moderne Europa. Men byens fremgang og yrende liv fikk en brå og nådeløs slutt en dag i mai 1902, da vulkanen Mount Pelée eksploderte. I løpet av noen få minutter var samtlige av byens nær 30 000 innbyggere drept, med kun ett unntak; én fange som satt i fengselscellen sin ble berget ut levende fra fengselsruinene noen dager etter utbruddet.

Saint Pierre fascinerte med sin historie, og hvordan den var bevart med ruiner urørt mellom nye bygg. En by med sjel. Vi skulle gjerne rukket å besøke museet og hørt mer om det skjebnesvangre utbruddet til Mount Pelée i 1902, da alle med unntak av én(!) av byens nær 30 000 innbyggere døde momentant.

Etter Mount Pelées voldsomme utbrudd og Saint Pierres tragiske skjebne ble hovedstaden flyttet til Fort-de-France. Vårt inntrykk er at i dag er byen rolig, men absolutt levende. I motsetning til vår oppfatning av Le Marin der vi har oppholdt oss i to uker, så er byen Saint Pierre alt annet enn sjelløs. Denne byen var absolutt verdt et besøk, og vi ser ikke bort ifra at vi prøver å besøke den igjen en gang i framtiden.

Kveldssol over Saint Pierres havn. Ja, det er vakkert…
Hele Saint Pierres ”waterfront” er langs en fin strand. Vi kunne ikke motstå fristelsen til å ta et lite bad i kveldssol.
Badenymfer som koser seg.

Så fikk vi altså sett litt mer av Martinique, utenfor marina og Le Marin. Det var sannelig bra, for vi innser at vår referansekoffert for å uttale oss om øya simpelthen var nær null før denne dagen. Og at den selvfølgelig fremdeles er adskillig begrenset. Vår interesse for øya er vekket. Selv om vi fremdeles anser øya som et lite stykke Frankrike, og savner det mer eksotiske og autentiske Karibien som omgir den.

Farvel Martinique. St. Lucia revisited.

Splitter ny Victron inverter og lader installeres. Endelig 230 V i båten igjen. Nesssten. Noe hikker, men dette er bra nok til å kunne gjennomføre neste plan: Seilas til Dominica.

Neste morgen fikk vi en telefon fra Regis Electronics på St. Lucia. Den etterlengtede Victron inverteren hadde kommet, og var klar for installering! Da ble det levering av leiebil og utsjekking fra Martinique i full fart. 5 timers seilas til St. Lucia. Vi gled inn til Rodney Bay igjen akkurat i tide til å få hentet varene og installert alt innen arbeidsdagen var omme. Svart belte i gjennomføringsevne. YEAH! 😀

Vi lå én natt til kai i St. Lucia. Om morgenen stakk vi bortom Karen Maries lille venninne fra forrige besøk her i havna; Georgia (3). Det ble et gledelig gjensyn, med småfrøkener som racet rundt på scooterne sine i havna, og plaskeparty i bassenget i marinaen.

Artig innslag, uartig utgang – men greit nok… Fruktselgeren i havna i Rodney Bay besøker båtene med tilbud om frisk frukt hver morgen. Ingrid presterte å gjøre seg uvenn med denne tilsynelatende glade farkost med sin påstand om at prisene han tilbød oss var uaktuelt høye. Den gode mann ble fornærmet og direkte ufin. Så da ble Ingrid sannelig meg forbistret, og all snakk om handel var saga blott. Jaja… Farkosten fortjener likevel en plass i minneboka. Og historien også, for Ingrid har ikke så himla mange uvenner i sitt kjølvann, i alle fall ikke som hun er så lite sentimental over å ha tilbakelagt som denne …

Farvel St. Lucia. Vi VIL til Dominica!

Så seilte vi av gårde nordover, denne gangen strake veien forbi Martinique til Portsmouth i Dominica, vel 100 nautiske mil der framme.

Karen Marie og Beni på slep – kun et liiite stykke av veien, vel å merke…..

Vi seilte fra St. Lucia den 1. mai. Den 5. mai hadde vi avtale med den gode Tilikum; vår elektrikerguru på Martinique. Og den 6. mai skulle vi reise nordover til vår guddatter og niese Liv sin konfirmasjon i Norge. Det vi ikke visste på dette tidspunktet var at uhellet skulle være ute en tur. Hjemreise ble nær kansellert, men endte i stedet med innleggelse av Jon Petter på Ullevål sykehus på hjemveien! Men mer om det i en helt annen flaskepost…

18. februar – 19. mars, 2018: En hel måned i Tobago!

Landkjenning i Tobago, og et lite tilbakeblikk fra reisen over Det Store Blå

Å krysse et Verdenshav gikk kjappere enn Advent! Tante Karen hadde utstyrt Karen Marie med Adventskalender til å sukre opp dagene litt under den lange ferden over Atlanteren. Etter 15 døgn gjenstår masse godis – til det som skal vise seg å bli turens hittil lengste strandhugg i Tobago forut…

Vi ankom Tobago den 18. februar, etter vel 15 døgn på åpent hav. Viljas mannskap for Atlanterhavskryssingen bestod, foruten Viljas faste trekløver, av Guro, Ingrid Ann og Beni. (Litt mer om disse på siden om Påmønstret mannskap her.) For Viljas faste trekløver, så hadde turen over et Verdenshav vært en reise i Utopia: Blått hav så langt øyet kan se dag etter dag. Hver dag med blanke ark og et begrenset antall påvirkningsfaktorer utenfra, men desto flere idéer innenfra som dukker opp og former dagene. Det kan skrives artikler om slikt – og det har faktisk Ingrid gjort! Vi får se om den finner veien fram til noen innholdsrike sider i et magasin der hjemme i Norge.

Stemningen som yret i vårt lille samfunn om bord da vi så land var langt fra ensartet. De spente over følelsesregisterets motpoler: Vemod over at ekspedisjonen over Det Store Blå var over. Lettelse blant – og på vegne av – de sjøsjuke for at nå skulle endelig alle igjen bli ”seg selv” med appetitt på mat og livet generelt. Det ble meditasjon, mat og en frisk dukkert.  Samt mye ”Aaah og Oooh” ved synet av den frodige øya dekket av tett regnskog, med små hus som kloret seg fast til de skogdekte åssidene og vitnet om menneskers stahet.

Glimt fra første døgn i Tobago.

Hello Tobago!

Vår opplevelse av Tobago er ei øy som fremdeles er lite turistifisert, foruten når store cruieskip dumper en menneskelast i havnen i Scarborough for noen stakkede timer noen dager i uken. Menneskene er gjestfrie og imøtekommende, og vi følte oss trygge. Levestandarden virket ålreit, til gjengjeld var prisnivået ikke langt unna norske forhold. Tempoet er mer layback enn hjemme i Norge. Vi ble litt overrasket over at lokalbefolkningen er nesten utelukkende svarte (se faktaboks).  Jeg vet ikke helt hva jeg forventet på det punktet, men at slavehandelen som ble avskaffet på slutten av 1800-tallet hadde satt så til de grader preg på demografien visste vi ikke. Vi har nå lært at 6 millioner slaver ble importert til Karibien fra Afrika i sin tid. Til sammenligning er tilsvarende tall for USA ”kun” 400 000. Så da er det antagelig ikke så overraskende likevel.

Tobago vil for alltid stå som vårt første møte med Karibien. Og uten å helt kunne beskrive hva vi egentlig forventet, så ble vi positivt overrasket! Forventninger eller ei – vi kunne uansett ikke forberedt oss på introen Ingrid fikk til denne øya! Bare vent og se…

”Broken English” – Hæ?!

Engelsk er offisielt språk på Tobago, men i praksis er hverdagsspråket såkalt ”Broken English”. Dette er engelsk med en kreolsk vri og et touch av fransk. Resultat: Man skjønner stort sett ingen ting med mindre de bevisst går over til ”skoleengelsk” av hensyn til oss.

Det sier seg dermed selv at om en uvitende går ut i det tobagiske samfunn uten egentlig å ha peiling på hva slags språk som snakkes der, så er det duket for forvirring. I en sådan fase av livet bør kommunikasjon som potensielt innebærer avgjørelser av betydning bero. Dette viste Ingrid med sin struttende selvtillit innen engelsk liten ydmykhet for. Så da går det som det gikk…

Unik souvenir fra Tobago: Hestehalen min!

Turens hittil beste historie på språkforvirringssiden førte til ”an unforgettable moment” på vår andre dag i Scarborough på Tobago.

Først et vennlig råd til deg som leser dette: Følgende skal du IKKE si til frisøren på engelsk når du kun ønsker å stusse tuppene: ”Only cut the ends. I want to keep the ponytail.”.

Dette har Ingrid nemlig prøvd ut. Og før hun rakk å reagere, så tok frisøren tak i hestehalen hennes, og KLIPPET DEN RETT AV! Hvorpå han bød den fram med hånden og sa ”So you want to keep it?”

Tilbakeblikk fra frisørbesøket i Tobago, og før/etter-bilder. Ok, det var ikke akkurat en hårmanke som gikk tapt. Men Ingrid hadde næret et håp om at kvasten på ”før”-bildet hadde en forlenget framtid… Jaja, why make plans when you can Just Do It!?

Med total hakeslepp, og vel vitende om at ”Dette er det jo ikke noe å gjøre med…”, så tok Ingrid innover seg realitetene om sitt tapte hårspareprosjekt med et lettere hysterisk kniseutbrudd. Karen Marie, som satt i fanget, tok hendene for munnen og utbrøt ”He cut it short!”.

Hårklippen tok 3 minutter (inkludert 2 ekstra klipp med saksa for å kutte over panneluggen…), og kostet 10 kroner. Og det som er så himla forbløffende er at det faktisk ikke ble så aller verst. Dermed kan vi ikke direkte si at å gå til frisøren i Tobago ikke anbefales. Men det kan komme innmari godt med å ta med en god porsjon fleksibilitet i den mentale bagasjen.

Om beleste barn og overlegne nordboere

Vi har oppsøkt biblioteker på hele ferden vår hit. Disse er gjerne små oaser i nabolag, og om det ser slitent ut utenpå, så er det alltid eventyr å finne innenfor hver bokperm. Vi stakk innom barnebiblioteket på øyas lille hovedstad Scarborough, og kom til vår overraskelse inn i det fineste barnebiblioteket vi noensinne har vært i! Det hadde vi ikke forventet, i en karibisk småby med skarve 25 000 innbyggere. Anbefales sterkt til alle som er der med barn og ungdom.

Og så fikk vi oss enda en oppvekker mens vi var der; Alle barn og voksne hilser høflig når de passerer! Små barn i 3-4 årsalderen sier på refleks ”Hello, how are you today?” Først ble jeg smilende forbløffet. Og etterhvert skjønte vi at dette er en viktig del av kulturen. En SKAL hilse, om en så passerer en ukjent på gata. Om en yngre passerer en eldre uten å hilse, så vanker det en reprimande. Og om jevngamle passerer uten et nikk og et hei, så signaliserer det overlegenhet. Snedige greier, og kjekt å være klar over. Vi oss i hardtrening for å løfte blikket litt mer, og i det minste respondere på tiltale. Herregud, vi nordboere er bra overlegne!

Scarborough var en underlig hovedstad, uten de helt store attraksjonene bortsett fra en fin grønn oase med botanisk have og det fine biblioteket like ved. Etter 3 døgn der seilte vi sørvestover på søken etter ei god uthavn.

Seiling rundt sørkysten av Tobago

Happy sailors!

Vi fikk oss et par dagseilaser. Sola skinte og vinden blåste akkurat riktig til at vi fikk perfekte seileforhold. Og ettersom vi rundet en øy, så fikk vi prøvd oss med seilføring for vind fra diverse retninger. Til tider friskt, til tider slow, hele tiden gøy.

Kule kvinnfolk i kuling krysser Verdenshav – iført favorittulla produsert av et annet kult kvinnfolk.:-) Dette bildet ble tatt i heder av Kari Traa, som holdt oss lune på diverse nattevakter og iblant på dagtid over Atlanteren. Så dermed måtte det bli photoshoot av fenomenet, selv om klimaet ikke lenger tilsier behov for ull.
Kuleste vordende kvinnfolk: Karen Marie ville ikke være snauere. Hun fant fram favorittulla si for photoshoot, hun også; Polarn O Pyret kosedrakta fra Tanta Karen.

Det blåste mye der ute på havet, så Mount Irvine Bay viste seg etter en natt å være for urolig. Å komme seg på land viste seg umulig. Vi fant til slutt roen utenfor Crown Point på sørvestspissen av øya. Der ble vi faktisk liggende i hele 2,5 uker! Ikke fordi det var verdens vakreste sted, men fordi vi hadde det godt der, og fordi det til tider var eneste sted på hele øya der det var mulig å komme seg i land på grunn av urolig sjø.

Regnvær = sightseeingvær

I tillegg til mye bølger, så hadde vi regnværsdager i Tobago. Lokalbefolkningen kunne fortelle at begge disse forholdene er uvanlig på denne tiden av året, som normalt er tørke- og finværsperioden. Ordene ”climate change” går igjen også her, slik det har gjort mange ganger tidligere på vår ferd.

Aldri så galt at det ikke er godt for noe. Regnvær ble utnyttet til sightseeing.

Sightseeing til steder vi ikke visste vi ville til. Fabelaktig uforberedt gjeng, men vi fikk faktisk litt innblikk i og overblikk over Tobago, ikke minst takket være vår godmodige, godt voksne taxisjåfør.

Neste dag regnet det søren meg igjen! De aller iherdigste badenymfene lot seg ikke skremme fra vann og strand, men Ingrid & Ingrid bestemte seg for å innta landejorda ytterligere. Tanken på litt trim trigget også etter mye tid om bord. Vi la ut på en kombinert kunst-, sightseeing- & trimtur, og besøkte kunstmuseet Kimme Museum en mil unna, med taxi dit og vandring hjem.

Den tyske kunstneren og skulptøren Luise Kimme (1939 – 2013) levde store deler av sitt voksne liv delt mellom Tyskland og Tobago. Vi hadde ærlig talt aldri hørt om Kimme før, men var skjønt begge enige i ettertid om at museet og kunsten var vel verdt et besøk. Og dessuten – deilig med trimtur på veien hjem!

Det var deilig med trim på hjemveien og å få ”rørt litt på flesket”.  Jeg snakker da for egen regning med hensyn til sistnevnte uttrykk. Ingrid Ann, som slett ikke hadde flesk i utgangpunktet engang, har vel tapt flere kilo fra en ukjent reserve etter ukesvis med sjøsjuke. Desto mer pris satte hun på å kjenne at kroppen fungerte med fast grunn under føttene.  Vi fikk oss dessuten en god skravletur!

Innimellom sol, regn og varme var det god tid til hverdagsliv.

Atlanterhavsseilere mønstrer av

Så mønstret Guro og Ingrid Ann av den 25/2, og Beni dro av gårde på backpacking to dager senere. Tenke seg til, vi fikk 6 uker i lag om bord. Tusen hjertelig takk for kapittelet vi skrev sammen i livshistorien vår om den første gangen vi krysset et Verdenshav i en liten seilbåt.

Guro og Ingrid Ann dro hjem til vinterNorge. Beni dro på backpacking, og fant drømmebølgen i Mount Irvine Bay og et trivelig hostel i Pleasant Prospect. Vi har forresten en avtale med denne trivelige fyren om at han øyhopper videre med oss, men tar strandhugg og backpacker når han & vi føler for det.

Og så plutselig var vi bare kjernetrekløveret igjen om bord på Vilja. Litt rart, men også godt. Etter å ha hengt sammen med venner & familie døgnet rundt i 3,5 måneder, så ser vi fram til litt tid for oss selv også.

Trekløveret alene. Det føles mer enn nok å bare være til.

”Det er meget for lite av ingenting på altfor manges program” – Piet Hein

Bading i solnedgang. Fint!

Det er nesten vanskelig å gjenskape hva vi gjorde i løpet av de neste dagene i alenetilværelsen vi hadde utenfor Crown Point. Og mye får være udokumentert også, ettersom Ingrids mobil (les: kamera) kreperte i varmen. Men vi kan fortelle at det gjorde godt å bare la dagene flyte, og nøt å gjøre hva vi enn hadde lyst til til enhver tid.

Store Bay i Crown Point på Tobago, vårt hjem i 2,5 uker. Ikke så aller verst ”tomt”!

Et håndfast spor etter ukene på Tobago er Karen Maries nyvundne trygghet og iver etter å lære seg å svømme. Vi badet i behagelig kjølende vann mange ganger om dagen, og det trentes iherdig på å få taket på svømmeteknikken. Det ville jo unektelig vært kjempekjekt om vår vesle matros kunne svømme. Og så har vi voksne begynt å trene litt, med økende antall daglige runder rundt båten. Nå skal det innrømmes at Ingrid ved et par anledninger har avkortet sin trimtur med litt febrilsk svømmestil, som følge av plutselige haisommer-tanker som slår inn i hodet fra det blå. Bare tull såklart. Det er visst behov for litt psykisk trim også der i gården…

Vi leide kajakker en dag. Det ble kanskje i overkant nært vannet da Jon Petter tippet rundt mens veslefrøken sov i fanget. Men da var det bare å ta seg over til Mamma og finne et tørt fang. Det gikk finfint, det også.
Vi kan ikke hevde at vi ikke lar oss påvirke av våre omgivelser. Det tok snaue 2 uker i Karibien før vår yngste matros hadde konvertert til rastafletter.

High5! Artikkel skrevet og levert. Men vil den selge?!

Og så gjorde Ingrid noe hun har hatt lyst til lenge, nemlig å skrive en artikkel om turen. Notatskriving underveis på Atlanterhavskryssingen ble sammenfattet i tekst og bilder, og et dokument med tittelen ”Atlanterhavskryssing med en 3-åring – en reise i Utopia” ble sendt til diverse tidsskrifter. Vi håper på å få napp! Ønsket er å dele erfaringer og tanker vi har gjort oss underveis, til inspirasjon og hjelp for andre som drømmer om langtur. Det er dessuten ålreit å sette egne ord på det vi vil formidle. Og salg av artikler og bilder kan gi et kjærkomment tilskudd til reisekassa!

Seilervenner

2,5 uker i Crown Point til tross; vi ble ikke kjent med lokalbefolkningen. Det skyldtes mest vår egen innsats, må innrømmes: vi var rett og slett litt i ei boble der vi lå for anker. Noe kan vi også skylde på bølgene, som flere dager hindret oss fra å kunne komme i land om vi så ønsket det. Bølgene fikk imidlertid langdistanseseilere til å samles i denne roligste bukta på øya. Slikt blir det mange spontantbesøk av!  Om vi ikke kommer i land, så er det ikke noe problem å svømme eller ta dinghyene (gummibåtene) mellom hverandres båter. Vi møtte mange trivelige folk fra England, Skottland, Nederland, USA, Danmark, Sverige og flere til. Alle med ulike erfaringer og historier å dele. Noen fikk vi ekstra god kjemi med, og varig vennskap kan vi faktisk muligens ta med oss fra våre dager i Tobago.

Mo & Mattis fra henholdsvis England og Irland, traff oss alle tre midt i hjertet. Vi voksne fant gjenklang i hverandres refleksjoner og interesser. Karen Marie simpelthen smeltet for dem intuitivt, hun også. Vi håper å treffe igjen disse to fine folkene et sted i Verden en gang i framtiden. Nå seilte de videre med sin Jingo, en 32 fots Contessa, til Trinidad. Til høsten settes kursen mot Panamakanalen og Stillehavet. Vi skal følge med dem på bloggen deres: www.thewindisfree.co.uk.

Tobago sies å være mindre turistifisert enn de øvrige karibiske øyene, og vi møtte ikke mange seilbåter. Trinidad og Tobago er de sydligste øyene i Karibien, og mange amerikanere og Atlanterhavskryssere tar ikke turen så langt sør. Men noen er det, og mange er nederlendere. Disse tar nemlig turen om nederlandske Surinam på fastlands Sør-Amerika, og stopper i Tobago på vei nordover Karibien.

Det var mange trivelige nederlandske langdistanseseilere å møte i Crown Point. Vi satte pris på å bli inkludert tross vårt norske flagg.

Vi feiret både bursdag for Casper, ble invitert på formiddagskaffe og cupcakes hos Jacco og Jannie og hadde sosialt drikkeslabberas på stranden med hele gjengen. Alle har ulike erfaringer og reiseplaner, og vi føler oss heldige som får dele litt tid og tanker med dem. Kanskje spenstigste seilerute hittil er Jannie og Jaccos plan om å skulle seile til Tasmania – via Nordvestpassasjen! Slike mennesker må jo bare bli mine forbilder, med tanke på livsfilosofien som står mitt hjerte nært om at

”Det er omveiene og forsinkelsene og sidesporene som beriker ens liv” – sitat Nils Kjær

Vi ble også kjent med nordmenn i løpet av disse dagene, denne gang på land. Anne Foon og Rune Toftemo fra Drammen ferierte på Coco Reef Hotel, der vi benyttet muligheten til å nyte hotellets lagune mot at vi kjøpte mat & piña colada. Når en møter nordmenn midt i en lagune i Tobago, og disse attpåtil viser seg å være særs trivelige – ja, da kan det ikke ende opp i annet enn vafler i solnedgang om bord på Vilja. Skikkelig hyggelig for alle & enhver. Bilder mangler, men jeg benytter anledningen til å dele Annes dokumentasjon av et par hundre andre som badet sammen med oss i lagunen…

Så kom Petter!

Så kom endelig store lillebror Petter, hele veien fra Norge til Tobago. Han fløy via New York, og fikk dermed også et lite gjensyn med våre familievenner i Raae & Bensen-familien hjemme i New Jersey, USA. Vi setter pris på å erfare hvordan denne turen vår lager fine små og store ringer i vannet langt utover de Vilja selv skaper…

Tenk, nå har vi nestyngstesønn og største lillebror i lag med oss på eventyret i mange, mange uker framover!

Hurra, Petter har mønstret på Vilja! Stemningen hos sailingviljas faste trekløver er her illustrert med Karen Maries glis. Vi smiler innvendig & utvendig!

Med Petter fikk vi nye innslag om bord. Plutselig hadde vi en utfordrer om bord med hensyn til fysikk, og guttas konkurranseinstinkt våknet. Konkurranse om hvem som greide å følge ankerkjettingen helt til ankers (50 meter under vann) førte til mye latter, hets og perioder med kronisk dotter i ørene.

Mamma Ingrid & Petter stakk av gårde alene til Sunday School i Buccoo. Søndagsskole høres jo veldig uskyldig ut, men i Buccoo innebærer dette hver søndag en heftig fest med steel drums, dirty dancing & en rigelig aroma av søtlig røyklukt (…) til langt utpå morgenkvisten. Må oppleves. Vi tok lightversjonen og fikk med oss livet fram til midnatt.

Vilt og vakkert langs Tobagos vestkyst

Så kastet vi omsider loss, etter 2,5 uker utenfor Crown Point. Bølgene hadde roet seg ned, og vi ønsket å utforske Tobagos østkyst, der vi hadde hørt rykte om trivelige landsbyer og øde strender.

Castara ble første stopp. Her plukket vi opp vår gode Beni. I løpet av sine to backpackeruker på land fikk han surfet, truffet masse folk og endog gjort seg fortjent til sitt helt eget Tobago-navn: ”Natural High”. For en fyr som er på en åndelig reise, men hiver seg med eller selv initierer altmulig uten promille og med et ekte smil, så synes vi han kler navnet godt! Godt å se ham igjen, og trivelig for hele gjengen å ha hele to unge, fine fyrer som tilfeldigvis begge er 94’ere om bord.

Glimt inn mot Castara Bay. Baren og restauranten nede på stranda drives av et tysk-tobagisk par. Vi unnet oss en kveld ute, med god kreolsk mat og drivende, mektig live steeldrum-musikk. Tøft!
I Castara møtte vi Errol Roachee, offisielt sertifisert turguide, som tok oss med på en ettermiddags- og kveldsvandring i regnskogen. Vi hadde knallflaks med guiden vår; Roachie var virkelig kunnskapsrik og engasjert rundt alt fra øyas historie, kulturen, plante- og dyrelivet. Merutbyttet av å gå i regnskogen med guide vs uten var absolutt verdt prislappen på 150 USD.
Strømnett med ”tilstandsbasert vedlikehold” ala Tobago; så lenge strømnettet leverer, så venter en med vedlikehold… Kan vel holde en bitteliten stund til, her?! Take it easy!

Englishman’s Bay

Etter et par netter i Castara seilte vi videre til Englishman’s Bay, der vi lå for anker i 3 netter. Her fant vi vårt tobagiske paradis.

Solnedgang utenfor Englishman’s Bay.
Fiskere setter garn i solnedgangen utenfor Englishman’s Bay.

Klokka 06:30 neste morgen: Fiskere stakk innom for en kopp kaffe og en prat over ripa. Vi fikk en fin fisk fra dagens fangst; middagen berga!

Vi prøvde også fiskelykken. Foreløpig er det visst bra vi får litt leveranser utenfra…

Det var i løpet av våre dager for anker i Englishman’s Bay at vi fikk de kanskje mest idylliske opplevelsene under vårt måneds opphold i Tobago. Det som skulle til var å bryte ut av vanen og de lettvinte løsningene, og ta grep for å utnytte mulighetene i det særegne og vakre der vi var. Tidlig en morgen erklærte Beni at i dag skulle vi ha en beach breakfast. Det ble ”best breakfast ever”!

Dette ble vårt Paradis. Frokost på stranden med nystekt brød på leirbålet. Neste kveld tok vi middagen på stranden i solnedgangen. Herregud, det var befriende fritt og sinnsroende

Vi fikk oss enda en gullstund dagen etter, da vi gjorde turen til land om kvelden i nær samme ærend; middag på den øde og perfekte sandstranden blant palmer og med regnskogen som bakteppe. Ingen bilder fra den kvelden, men den vil garantert bli husket enda veldig lenge.

Vi forberedte ingredienser til pizza i båten, og tok med oss pikkpakket i land på ettermiddagen. Så tente vi bål av bambusstenger og palmeblad, og laget våre egne calzoner som vi stekte på takke på bålet. Til drikke tok vi bare og plukket kokosnøtter fra trærne og drakk kokosvann. Det skumret og ble etter hvert mørkt. Vi holdt liv i bålet, lå og slumret i sanden under en stjerneklar himmel og med små lysglimt av ildfluer rundt omkring oss. Lyden av det rike fuglelivet fra regnskogen i bakgrunnen, og av havet som slo inn mot land foran oss. Og langt der ute kun ett lys fra topplanterna på Vilja, som viste vei til hjemmet vårt som duvet på havet. Vi satt der lenge, etter hvert uten å veksle ord. Da var det en følelse av fullkommenhet som kom til oss alle.

Siste stopp på Tobago: Charlotteville

Så seilte vi videre nordover til øyas nordligste ”by”; Charlotteville. Ingrid og Karen Marie ble kjent med amerikanske Elizabeth som er gift og har to barn med en Tobager, og har bodd i Tobago i 10 år. Vi ruslet sammen til vakre Pirate’s Bay og der barna lekte og vi mammaene fikk oss en trivelig prat. Kjempeinteressant å høre om hennes hverdagsliv, familieliv og verdivalg. Vi fant flere fellesnevnere i tanker vi gjør oss rundt den livsstil vi bevisst tilbyr barna våre. Disse tilfeldige, berikende møtene med enkeltpersoner på vår vei utgjør den store forskjellen i turen vår der vi får aha!-øyeblikk om hvor både like og ulike vi mennesker er rundt omkring i Verden.

Charlotteville viste seg å være den mest layback og turistfrie versjonen av Tobago. Ingen cruiseskip som dumper gjester i havn her. Befolkningen gir mer eller mindre blaffen i turister. Elizabeth bekreftet at de som bor her ”couldn’t care less” om å tilpasse seg turistene. Charlotteville er en egen ”jurisdiction” på denne lille øya, så når vi seiler hit så må vi først gjennomgå et byråkratisk utsjekk i Scarborough, og så må en sjekk inn og ut igjen på enda mer byråkratisk vis på immigrasjonskontoret og tollvesenet i Charlotteville. Det sies at regelverket beholdes tungvint med hensikt, for å unngå at det blir for mange turister som tar turen hit. Den holdningen er det egentlig litt kult å høre! Så vi gjennomgikk papirmølla med tålmodighet.

Siste kveld i Tobago møtte vi Jonas fra Gøteborg, som med sin landkjenning i Tobago fullførte sin 3 år lange solo jordomseiling. Hans beretning om hvordan han forlot sitt hverdagsliv og dro ut i det ukjente for å finne seg selv ble enda ett av disse berikende menneskemøtene vi er så takknemlige for å få oppleve.

Goodbye for now, Tobago!

Vi valgte altså å begynne med det sørligste landet i Karibien, litt med tanke på at vi da kunne sveipe over hele perlekjedet opp til Cuba i løpet av de par-tre månedene vi har her. Hehe, fint å ha en plan å avvike fra…”Planer skrives i sanden på fjære sjø. ”, er et ofte anvendt visdomsord blant seilere. Vi ble i Tobago i en måned. Videre reiseplaner ligner for øyeblikket mest på en brainstorming av muligheter. Et par-tre mål er skrevet såpass høyt oppe i strandkanten at det skal en springflo til for å skylle dem vekk; Grenada og St. Lucia har merkeverksted for reservedeler som vi trenger. Grenadinene er kjent for å være et fantastisk vakkert sted for dykking. Og så er det Cuba som fascinerer, men den er himla lang unna der opp i nordvest! Vi får se hvor vinden blåser oss…