16.-20. november, 2017: Cascais, Lisboa og Sintra

Kontrasten fra netter på svai utenfor Berlenga til velfrisert havn i Cascais var stor. Vi savnet friheten, men for all del – havna i Cascais var fin, den.

Cascais ligger en times togtur vest for Lisboa. Marinaen har et godt, om enn snobbete, rykte. Og ryktet stemmer vel for det meste; alle de store seilbåtene og yachtene vitner om at dette nok er et sted der fiffen sysler med hobbyen sin. Men det finnes en hel masse små båter der også. På gjestebrygga ligger som sedvanlig et knippe langdistanseseilere, med folk & farkoster av ulike nasjonaliteter, aldre og størrelser. Deriblant oss. J

Havneleia var det ikke noe å si på; 27,50€/døgn nå i lavsesong for vår 50 fots seilbåt. Fint det ikke var høysesong, for da ville det kostet nesten det dobbelte (46,50 €/døgn). 6 € for å kjøre én vaskemaskin kjentes imidlertid som en litt tam utskeielse…

Det tok oss ikke lange turen på land før vi både så likheter og ulikheter med hvor vi er og der vi kommer fra; en kvinnesilhuett som speider ut mot havet, men i litt annet hyre enn vår egen fiskerkone i Svolvær.

Kvinnen som speider ut mot havet på Ribeira Beach (også kjent som Fishermen’s beach) i Cascais vekker assosiasjoner til Fiskerkona som speider utover et nordligere stykke av samme hav hjemme i Svolvær. Vi tviler ikke på at Lofotkjærringa ”vår” er ei vel så fyrrig dame som denne fagre portugisiske mø; hun har bare litt annerledes klima å forholde seg til.
Vi tuslet rundt i gamlebyen i Cascais, som viste seg å være et trivelig lite nabolag. Jon Petter og Karen Marie utfordret dessuten en familie til volleyballmatch på Ribeira stranda. La oss si det ble uavgjort, sånncirka…
Vi slumpet helt tilfeldig innom Polvo Vadio, en bitteliten restaurant i gamlebyen i Cascais spesialisert på blekksprut. Glem alle forestillinger om at blekksprut må være litt seigt og tygges grundig. Blekkspurten vi fikk på Polvo Vadio bare smeltet på tunga. Nammmmmm, sier vi bare. Med den sjarmerende restauranten 5 små bord, og ei bestemt, men hjertevarm vertinne Paula som strålte om kapp med sola, så var vi solgt. Blekkspurt blir aldri det samme etter dette! (Ps. Matbildet er lånt av http://estaticos.expansion.com)
Skikkelig gøy å gjøre mathandelen unna på matmarkedet I Cascais. Vi koste oss skikkelig på det yrende markedet med masse fristende (og noe ikke fullt så fristende) ferskmat. Vi dro hjem med sekken full av friske grønnsaker, frukt, ost, kjøtt og fisk. Trua på portugisisk marked var gjenoppretta, etter skuffelsen vi hadde følte over det adskillig mer ”daue” Bolhãomarkedet i Porto.( Ps. Markedet i Cascais er kun åpent lørdag og onsdag.)

En ettermiddag i Sintra – Vi får hakeslepp! 

På anbefaling fra portugisiske venner i Norge (Ingrids Raquel og Jon Petters Gonçalo) tok vi turen til Sintra. Vi leide bil (for bare 36 €/dagen!), og Sintra lå bare en halv times kjøretur unna.  Der fikk vi en hakeslepp-opplevelse av en annen verden – eller ”underverden” bør en kanskje si?

Byen Sintra er full av arkitektonisk særegne bygg og interessant historie. En kan utvilsomt tilbringe dagesvis der uten å slutte å la seg fascinere. Vi hadde bare ettermiddagen, og valgte oss ut Quinta da Regaleira med dens mystiske hage og gotiske herskapshus. Det vi fant der var simpelthen crazy! Vi tilbragte 2,5 timer der, og gikk med konstant hakeslepp.

Fascinerende og en smule skremmende å vandre rundt i konglomeratet av tunneler og grotter under hagen. At dette har vært en privatpersons hage og er menneskeskapt er helt ufattelig. Og en stiller seg spørsmålet; hva foregikk her egentlig?!

Quinta da Regaleira er et herskapshus omgitt av en mystisk hage. Dette er alt annet enn ordinært; Gudene vet hva dens tidligere eier Carvalho Monteiro – eller ”Monteiro the Millionaire” som han ble kalt på folkemunne – drev med her. At han hadde en lidenskap for mystikk, gotikk, okkultisme og ritualer levner det lite tvil om. Den velskolerte og velbeslåtte frimureren engasjerte arkitekten Luigi Manini på slutten av 1800-tallet til å skape seg et mystikkens tempel og hage fylt av grotter, underjordiske tunneler, seremonielle byggverk og et herskapshus i gotisk stil. Her er det mulig å bli mørkredd midt på lyse dagen.

Quinta da Regaleira står – ikke overraskende – på UNESCOs verdensarvliste. Våre bilder yter ikke stedet rettferdighet, så det kan være verdt å ta en titt på for eksempel https://en.wikipedia.org/wiki/Quinta_da_Regaleira. Vi gir her en liten smakebit av hva vi så og opplevde.

Merk steinhaugen øverst til venstre på bildet. Bakenfor skjuler det seg den 27 meter dype Innvielsesbrønnen (The Initiation Well, se bildene øverst til høyre). Denne mistenkes å ha blitt brukt til okkulte seremonier. Den overgrodde, men velholdte hagen er gjennomhullet av underjordiske ganger og mosegrodde grotter. Og innimellom er gotiske byggverk og statuer av guder fra et sammensurium av religioner.

Etter ”hagebesøk”, så tok vi en kveldstur i Sintras gamleby. Den innfridde også positivt, med mange små spisesteder, butikker og gallerier i trange brosteinlagte gater og smug.

En rusletur i Sintras gamleby, før vi sa farvel til denne fascinerende byen for denne gang.

Vi ble slett ikke mette på Sintra, og den frister til gjenvisitt en gang i framtiden. I denne omgang sier vi oss imidlertid skikkelig fornøyd med å ha truffet så til de grader blink med den severdigheten vi besøkte. Anbefales sterkt!

Én dag i Lisboa

Og så var det Lisboa. Det var denne byen som var det egentlige mål for vårt strandhugg, men vi hadde kun én dag der. Da er det knallhard prioritering av sverdigheter som gjelder. Vi bestemte oss for et nautisk tema til inspirasjon for reisen vi selv er ute på, nemlig å lære om Portugals sjøfartshistorie og de store oppdagerne. Dette kan best gjøres i Belém, så vi hoppet av toget der.

Verden er stor. De portugisiske sjøfarerne gjorde den litt mindre.

Havnen i Belém var utgangspunkt for mange av de store oppdagelsesreisene utført av portugiserne på 1400-tallet og senere, og bydelen ble bygd opp ved hjelp av rikdommene som ble tatt med hjem fra den store Verden. Vi siktet oss inn på å besøke det Maritime Museumet i Belém som formidler historien til de portugisiske oppdagelsesreisene under «The Age of Discoveries».

Glimt fra Maritimt Museum. Øverst fra venstre, med klokka: 1. En original brigg fra det 18. århundre som ble brukt i over 200 år til seremonier. Den har blant annet eskortert Kaiser Wilhelm II av Tyskland og Dronning Elisabeth II av England. 2. Statue av Prins Henrik Sjøfareren, som er ansett å ha vært hovedinitiativtakeren til ”The Age of Discoveries”. 3. En astronavigsjonsglobus fra 1645 laget av tidenes mest kjente globusmaker; Willem Jansz Blaeu. 4. Museets eldste gjenstand; Erkeengelen Rafael (statuen til høyre i monteret) fra slutten av 1400-tallet. Denne fulgte med sjøfareren Vasco da Gama om bord på hans skip under hans mange oppdagelsesreiser, blant annet da han fant sjøveien til India.
Verdens første watermaker; De gikk tom for ferskvann om bord på Santa Cruz under overfarten fra Macau (Kina) til Japan på 1500-tallet. St. Francis Xavier, som var passasjer om bord reddet mannskapet fra den visse tørstedød ved simpelthen å la føttene dyppes i havet, og derigjennom forvandle saltvannet til ferskvann. Snedig! Vi er likevel glade for at det siden den gang er oppfunnet tekniske løsninger for samme problem, ettersom vi tror vårt mannskap ville kommet til kort i tilsvarende problemstilling.

Det var mye annet som også fascinerte ved museet, men som ikke kommer fram her. Blant annet originalinventaret til den kongelige lugaren om bord på skipet Queen Amelia fra det 18. århundre. Her snakker vi overdådige møblement i mahogny og serviser i fineste porselen og glass. Du verden, hvor mye rart vi menneskene har for oss, sier nå vi. Vi er selv stolte over å ha 4 stk Villeroy & Boch vinglass i ekte glass om bord på vår eminente S/Y Vilja. 😉

Etter museumsbesøk gikk vi ned til havnen der det storslagne monumentet over oppdagelsene ruver; ”Padrão dos Descobrimentos”.

Vår stopp i Belém og besøket ved museum og monument var vel verdt turen. Vi dro fra Belém med økt respekt og beundring for de store sjøreisene som ble gjennomført for hundrevis av år siden, og en ydmykhet for at det er vanvittig mye vi ikke kan nok om, og gjerne skulle visst mer. Stor fare for at skipsbiblioteket om bord på S/Y Vilja utvides om temaet i nær framtid.

Vi tok en god, gammeldags trikk videre inn til Lisboa. Etter et besøk ved Time Out Market, Lisboas marked. Dessverre var matmarkedet stengt, men de utallige delikatesserestaurantene i hallen ved siden av var åpne og vi fikk oss en smak av skinke (som ikke var så god som vår egen bellota skinke, vel å merke!) og nammis Santini iskrem.

Ettermiddagen var på hell, og vi ville se oss rundt før mørkets frambrudd. Det ordnet seg ved å leie tuk-tuk og bli kjørt rundt omkring.  Liten vits i å publisere bilder som ble tatt i forbifart, da er det bedre å bruke wikipedia om kjente bygg i byen. Så vi nøyer oss med et bilde av vår eminente sjåfør, Pedro, som gjorde vår opplevelse av Lisboa i forbifart til en minneverdig tur!

Vi tok en times rundtur med tuk-tuk for å få et glimt av Lisboas mange fine bydeler og severdigheter. Flaks å slumpe borti sjåføren Pedro, som snakket flytende engelsk og attpåtil var over gjennomsnittet kunnskapsrik og interessert i historie. Thank you so much for the very nice & interesting tour around Lisbon, Pedro!

Pedro slapp oss av nederst i Alfama, den eldste bydelen i Lisboa. Derifra gikk vi opp gjennom snirklete og smale gater opp til høyden med utsikt over byen.

Vi valgte restaurant Chapitõ à Mesa fordi den så trivelig ut og hadde så fin beliggenhet. Heldige var vi for at maten var god. Tilfeldigvis hadde de en soppfestival på gang. Så nå vet vi at riskesopp har et så søttklingende navn som CandyCap på engelsk, og riskeiskrem smaker som søtlig karamellis.
Farvel, Lisboa! (Merk; denne skulpturen som står ved togstasjonen er laget ene og alene av søppelkanner. Ikke dumt!)

Sørover, sørover

Et værvindu ga oss valget mellom å reise videre neste dag, eller eventuelt bli værende en liten uke til. Vi valgte å reise videre sørover. Vi har vært i mange byer nå. Algarvekysten frister med øyer og varmere vær. Vi har dessuten venner vi gleder oss til å besøke der.

Ingrid og Karen Marie, klar for nye nautiske mil.