Etter by- og havneliv søkte vi nå mot noe mer stille og øde. Det føltes på høy tid å ikke bare feste tampene, men i stedet slippe anker igjen.
Vi hadde siktet oss inn mot øygruppa Berlenga, noen titalls nautiske mil nordvest for Lisboa. Dette ble en av de aller fineste strandhoggene på turen hittil. Kan hende især fordi det var så vilt og «råvakkert» i røff forstand.
En av premiene ved nattevakt; å være våken når månen får visitt av solen.Etter i underkant av et døgns seilas, så nærmer vi oss øygruppen Berlenga med sine taggete tinder. Huff, det ser ikke videre gjestmildt ut.Vi fant ankringsplass på ei buoye i ei vik, og kom oss i land med LilleVilja, gummibåten vår.
Det hoppet og spratt av fisk rundt oss i det vi nærmet oss land. Ikke vanskelig å forstå at det er et yndet sted for fiske her ute.
Velkomstskiltet er vel det eneste som er glorete med denne øya.
Berlengaøyene er et naturreservat med et yrende fugleliv. Vi fikk vite at om sommeren så kommer det opptil 800 turister daglig med ferje ut hit for å vandre på øya. Vi priset oss lykkelige over å få være her ute så godt som helt for oss selv. Øya «vinterstenges» i november. Kun fyrvokteren og noen forskere som studerer fugleliv og botanikk bor på øya i vintermånedene. I tillegg til fuglene, fyrvokterhunden & noen tusen firfisler som piler rundtomkring, da.
Øyas lille tettsted, som er bebodd om sommeren, og kun benyttes sporadisk av fiskerne om vinteren. En vinterstengt liten kafé og restaurant vitner om at det er mer liv & røre her sommerstid.
São João Baptista Fort
Det er så absolutt spor av mennesker på hovedøya Berlenga Grande. Allerede på begynnelsen av 1500-tallet ble det bygd et kloster her av munker som prøvde å finne fred fra pirater. De måtte gi tapt til slutt og forlate klosteret. Det finnes arkeologiske rester etter deres liv og virke også på øya.
Fortet São João Baptista er imidlertid i beste stand, og er et fascinerende syn når en vandrer over øya. Fortet ble bygd midt på 1600-tallet for å beskytte kysten av Peniche.
Det er et mektig og litt uvirkelig syn å se ned på Fort of São João Baptista.En kan gå ut til fortet over stenbroene. Det vitner om ingeniørkunst at de tynne bruovergangene fremdeles står solide i det værutsatte landskapet.Over brogangene til Fort of São João Baptista.Farol da Berlenga (Berlenga fyr)
Fyrtårnet på Berlenga Grande er bebodd hele året. Fyret er formelt sett eid av den portugisiske marinen, og fyrvokteren er ansatt i en delt ”militær-sivil” stilling. Vi kom i prat med fyrvokteren, og fikk vite at det er 2 mann som bytter på jobben med 2 ukers tørn om gangen (2 på, 2 av). (Fyrets hund er øyas eneste fastboende.)Tårnet har LED-lamper, men gammel batteriteknologi tilknyttet solcellene krever jevnlig vedlikehold. Drikkevann på øya får de via samling av dugg og regnvann.
Det er ikke langt til fastlandet. Byen Peniche skimtes i det fjerne.
Elefanten
Vi dro med LilleVilja (gummibåten) på oppdagelsesferd rundt øya. På det sørøstre hjørnet av Berlenga Grande fant vi Elefanten.
Berlenga har sin egen villelefant.
Det er ikke hver dag en har mulighet til å ta en tur gjennom magen til en elefant!
Skinnydipping
Om skinka som ble ofret til havgudene
Frykt ikke – Bellota-skinka vår er i trygge hender. Men det samme kan ikke sies om skinkesteken vi hadde på grillen…
Vår eminente Bellota-skinke ble nydt av oss også ved Berlenga. Det samme kan dessverre ikke sies om den nygrillede indrefileten av svin som ble ofret til havgudene denne kvelden, i det den gled ut av grillmasterens hender på vei fra grill til fat. Det var mye nordlandsk bannskap der ute på dekk da den forsvant i havets dyp. Jaja, grillet pølse er jo også godt… 😉
Delfiner og havsuler på ellevill jakt
Så satte vi igjen kursen sørøstover mot fastland og Lisboa. På veien fikk vi oppleve et lite eventyr!
Dette bildet yter ikke øyeblikket rettferd, men må tas med bare for å beskrive et fantastisk naturfenomen; Midt ute på havet i aftensol, så vi vannet som sydet av fisk, havsuler som tok halsbrekkende stup ned i havet etter dem, innimellom flokken av delfiner som var ute i samme ærend for å få seg litt kveldsmat. Sånt er uvirkelig & ubeskrivelig. Herregud, vi er heldige som er ute på eventyr!Vi nærmer oss land.
Cascais, ikke langt unna Lisboa, ble vår neste havn. Vi ankom etter mørkets frambrudd. Det var med litt motvilje at vi forberedte oss på overgangen fra øy & anker til by & pir. Men vi svingte inn mot land; en kan liksom ikke seile forbi Lisboa uten å stikke innom, følte vi.
Så forlot vi Spania, med kurs for Porto i Portugal cirka 190 nautiske mil unna.
P er for Porto & Portvin!
Vel framme i Porto. Det måtte selvsagt bli ankerdram i portvin.
Speedsightseeing – Brynhild & Morgan gjør Porto på én dag
Vi hadde én dag sammen med Brynhild & Morgan i Porto, før de skulle mønstre av og ta hjemveien fatt. Vi satte opp farten!
Fort opp i fart med besøk ved Taylor’s Port vinkjeller og prøvesmaking av portvin av edel årgang (og druejuice for de som synes vin smaker sterkt…). Nyervervet vinforstand; hvorfor er portvin (som er en hetvin) sterkere og søtere enn vin? Jo, fordi det simpelthen tilsettes druesprit når mosten har nådd 5-6 % alkohol, for å stoppe gjæringsprosessen. Da vil den fortsatt ha mye sukker igjen. Portvin holder 19-21 % alkohol.1 dag med speedsightseeing i Porto med Brynhild og Morgan før de mønstret av. Fra øverst t.v. til nederst t.h.: 3-D gulv på Palácio da Bolsa, Torre dos Clérigos, blå Azulejofliser på hhv. Church of St. Ildefonso og Estacão São Bento, smooth taxidriver Nelson, Franceshinas på Café Santiago, kaffe & kake på Café Majestic, smak av portugisisk smakspalett på tube (http://www.meiaduzia.pt/en/home), Livrario Lello – verdens vakreste bokhandel, tøy&bøy mellom slagene, nightcap med portvinsbaserte drinker & night view ved Porto Ribeira.
Så mønstret Brynhild & Morgan av for denne gang…
Tenk å få dele 4 uker sammen med venner. Vennskap utvikles. Vi blir bede kjent med både oss selv og dem. Og vi får uforglemmelige opplevelser i lag, både i det hverdagslige og i det mer ekstraordinære. Det er interessant å kjenne at ikke bare var vi helt avslappa i lag med disse 2. Faktisk kan det være at vi senket skuldrene mer sammen enn når vi er alene. (det er alvorlig ment, det.) En påvirker hverandre når en lever 1 måned tett sammen med andre. ”Familien Reitan Antonsen Li Slungaard Myklebust” var en fargeklatt av en happy family. Og alle har vi plukka opp standardreplikken; ”Det går braaaaa…”, som brukes flittig av store og små om bord – særlig når noe går helt att skogen. 😉
Morgan, kjære Morgan. Vi hadde bare truffet ham et par ganger før han kom om bord hos oss i Brest. Nå har vi bodd i lag i 4 uker. Vi har ridd bølger i lag over Biscaya. Vi har vært på fotballkamp i lag. Vi har vært ”kave hakke peise” sikre & komplett usikre i lag. Og ikke minst – vi har skjønt at verden er som ei shampooflaske… (forklaring på den metaforen gis & forstås kun ombord i sene nattetimer over et par-fem øl…)
Tiden og opplevelsene vi får i lag med venner og familie som mønstrer på oppdagelsesreisen vår er perler i livets skattekiste.
Sightseeing i slow-mo
Og så var vi igjen ”bare” 3 om bord på Vilja. Uten en plan. Vi tok det som det falt seg. Det ble 5 flere dager i Porto, i slow-mo.
De store ”må sees”-attraksjonene følte vi var unnagjort første dag. Det som fristet var å se seg litt rundt i nabolaget og å rote seg bort i Portos mange og trange bakgater.
Douro Marina er lokalisert ved elvemunningen til elven Douro, tvers over elven til Portos bysentrum. Dette var en gang en travel fiskehavn. Området er fornyet og nå en forstad til storbyen, men tradisjoner er holdt i hevd og lokalmiljøet er levende. Fellesvaskeriet og alle ”kjærringene” som vasker tøy i lag er det mest iøynefallende og særegne. Heldigvis kan en fremdeles også møte fiskere som kommer i land med dagens fangst på brygga, og nabolagsspisesteder der fisk grilles ute på gata. En liten snekke av en ferje tar jevnlig den 5 minutters turen over elva, der en kan hoppe på den nostalgiske, gamle trikken inn til bysentrumet.Vi tok ferjen over Douro-elven og gamletrikken inn til byen. Der ruslet vi rundt i Portos bakgater og trapper en hel dag.
I J.K. Rowlings fotspor for å finne magisk fine steder i Porto
To steder fristet til gjenvisitt, siden visitten på første dag ble litt hastig; Livrario Lello og Majestic Café. J. K. Rowling – skaperen av Harry Potter – bodde i Porto i et par år mens hun jobbet som engelsklærer. Det sies å være her hun fant inspirasjon til mang en magisk krik & krok & detalj i bøkene sine.
Livrario Lello – kåret av mange til å være en av verdens vakreste bokhandel. Livrario Lello er også et forlag, og har hjulpet fram flere portugisiske forfattere til sitt gjennombrudd. J. K. Rowling har en forkjærlighet for bokhandelen, og det er kanskje ikke tilfeldig å se likhetstrekk mellom den eventyrlige trappen og detaljrike interiøret ved Livrario Lello og det magiske interiøret på Galtvort.Majestic Café, åpnet i 1921, og har i alle år vært et møtepunkt for kafénytere og Art Nouveau-nostalgikere i Porto. Den er kåret til å være en av verdens fineste kaféer. Artig ”å oppleve det for å ha opplevd det”, selv om en kan finne vel så trivelige kaféer andre steder. Litt ekstra krydder også å vite at J. K. Rowling skrev på førsteboka om Harry Potter over mange kopper kaffe her på Majestic den gangen hun bodde i Porto og jobbet som engelsklærer.
Noe HELT annet
Og så fikk vi lyst til å finne på noe HELT annet. Vi dro til utkanten av byen og tilbrakte en dag i dyrehagen. Den var faktisk veldig fin, med tilsynelatende lykkelige dyr og dyreelskende passere.
En fin dag ved Zoo Santo Inácio. Spesielt kult å gå gjennom tunnelen under løvene, der løvefar & løvemor så ut til å bry seg katta om oss.
Flere familier ute på eventyr
Vi møter stadig nye trivelige mennesker fra alle verdenshjørner. Spesielt på marinaen blir det mang en båtprat og iblant noe mer. Spesielt trivelig i Porto var det å møte en annen omreisende familie; engelske Charlotte & David sammen med barna Arthur (4) og Theodore (2). De seiler rundt på catamaranen Mistoffelees med en 2-årig tidshorisont. De venter nummer 3 i mai, og tenker at det skal bli et Middelhavsbarn. Så vil tiden vise om Atlanterhavet skal krysses.
Vi fikk trivelig besøk fra nabobåten. Her; en av flere lesestunder for Karen Marie, Charlotte & Arthur.
Klar for veien videre
Så følte vi oss ferdige med Porto for denne gang. Nok en by som var vel verdt besøket. Vi kunne sikkert tilbragt flere dager her og kanskje begitt oss inn i vinmarkene som omkranser Douro-elven innover landet. Men vinden blåser sørover, og vi har lyst på øyloffing.
Før avreise dro vi inn til det største markedet i Porto for å bunkre opp med ferskmat til turen sørover.
Før avreise dro vi til Bolhão Market for å kjøpe inn ferskmat for turen. For å være helt ærlig – markedet manglet energi og var i overkant turistfokusert. Vi anbefaler det ikke som et must til andre som besøker Porto. Vi lastet båten med friske grønnsaker og ” fresh Norwegian salmon”.
Nå er vi klare for dager på svai langt unna byens liv & røre. Vi seilte inn i natten med håp om å skimte øya Berlenga i det fjerne ved neste soloppgang.
Biscayabukten er beryktet for å være vanskelig å krysse med lunefullt vær og grov sjø. Anbefalingen for seilere er generelt å tilbakelegge den før midten av august. Vi krysset den i de siste dagene av oktober… Om noen hadde sagt det til oss før vi begynte denne reisen i juli, så ville vi kanskje på grunn av dette havstrekkets dårlige rykte tenkt at vi var for sent ute for langtur i år. Når vi nå lå i havna i Brest med 1750 fantastisk fine nautiske mil bak oss, og med mange andre langturseilere ved vår side som ventet på å gjøre samme kryssing, så oppsummerte vi slik;
Råd og erfaringer skal en ha respekt for, og ta inn i vurderingene. Men logisk nok; som alle andre steder i Verden så blir det godt vær før eller siden – også på senhøsten over Biscayabukten. Å krysse den etter medio august trenger ikke å være noe problem, om en har respekt for været – og tid til å vente på det.
Vår kryssing av beryktede Biscaya i oktober: Fantastisk seilas som favnet om alt fra silkeseilas i 6-8 knops fart til smak av kuling med maks.fart som nådde oppe i 14 knop(!) selv med kraftig revede seil. Alt i alt: 385 nm på 2,5 døgn og med en snittfart på nær 7 knop. Heftig & herlig, og en uforglemmelig delt opplevelse med et fantastisk crew! F.v. Brynhild, Karen Marie, Jon Petter, Morgan og Ingrid.
Beryktede Biscaya
Er Biscayas dårlige rykte fortjent? Både ja og nei. Den påfallende store mengden skipsvrak som er avtegnet på kartet i området taler for seg. Men storparten av disse daterer seg fra før motorkraft på båter fantes, da det å holde seg av kysten om vinden blåste innover mot land kunne være en umulig oppgave. Risikoen er en helt annen for dagens seilbåter, der vi kan ta i bruk motor om det behøves. Det er ikke dermed sagt at seilforholdene over Biscayabukten er snille og greie! Det er flere grunner til å ha stor respekt for dette farvannet.
Havstrekket over bukten mellom Brest og La Coruña er omlag 350 nm langt. Det er åpent eksponert for storhavet som strekker seg helt over til Amerika nær 3000 km unna. Men det som er mest karakteristisk og en seilers frykt er de bratte bølgene som har en tendens til å bygge seg opp og reflekteres i ulike retninger nettopp her. Dette er som følge av den massive, bueformede fjellveggen som ruver langt der nede på havbunnen; i løpet av noen få titalls nautiske mil fra kysten av Frankrike og Spania endrer havdybden seg fra over 4000 meter til cirka 100 meters dybde. Denne kan skape svær og farlig sjø hvis det blåser mye, især fra vestlig retning.
Farvel Frankrike og fast land!
Så kastet vi loss i Brest med kurs for Biscaya.
Slike mastadonter møter vi flere av i farvannene vi krysser. Vi håper og tror at de har med seg HELE lasten i havn og ikke etterlater en aldri så liten container duppende i sitt kjølvann…Fastlandet forsvinner bak oss i horisonten. Nå bærer det ut på åpent hav. Spenning og engasjement hos crewet, her illustrert med et fornøyd glis hos Brynhild.Hvorfor fly sørover når du kan få skyss? Denne franske sjarmøren fulgte med som blindpassasjer. Den ble med oss hele veien over (tror vi), og ble riktig så «båtvarm» etterhvert.
Hva gjør så 5 mennesker ombord på en liten båt utpå det store hav i 2,5 døgn?
Tja, ting blir himla enkelt & elementært.
Vi… :
Seiler. Minimum én har vakt til enhver tid, mens om natta var vi to (hvorav én har sovende nattevakt oppe i cockpit). De(n) som har vakt har ansvar for å holde utkikk, trimme seil og styre båten (vi har autopilot, men velger iblant å gjøre styringen manuelt for å få føling med båt, vær og hav).
Følger med været. Kjenner på været. Leser av målingene om bord. Sjekker og finstuderer værmelding og kart på nettbrettet. Laster ned nye værmeldinger, mens alle venter i spenning. Spenningsmomentet er; Får vi det været vi forventet, eller har det kommet inn noe nytt i værvarselet som vi må forberede oss på?
Sover. Enhver som kjenner det minste snev av tunge øyelokk ”sendes til soving” sporenstrax – her seiles det døgnet rundt, så da må man sove når man kan!
Får i oss mat. Kjenner etter om sjøsjuka er der (faktisk meldte den ikke ankomst hos noen av oss på denne turen). Peker ut hvem som er minst utsatt for sjøsjuka, og sender ham/henne ned i byssa for å proviantere cockpiten.
Prater, om alt & ingenting. Aller mest om været, havet, turen, seilingen. Men også om de nære ting, om ingenting, ”kjøkkenfilosofering”, og glimt av både klokskap og det glade vanvidd. En blir gjerne godt kjent på slike turer…
Er stille. Lytter. Tenker. Kjenner på ens eksistens i samspill med naturelementene.
Ser utover havet. Studerer bølgene. Speider etter fugler, delfiner og annet liv i og over havet.
På nattvaktene: Skjerper sansene. Tar inn lyden av vann mot skrog, og kjenner vindens retning mot ansiktet. Trimmer seil i mørket – litt mer uvisst når en ikke kan se, og bare må lytte etter blafringen i seilene. Følger med omkringliggende båter på radaren, slår opp på AIS’en for å se ”hvem det er”, litt spent på om de er i
Morgenstund. Litt trøtt, mest trygg.
kryssende kurs og for tett på. Kjenner på trøtthet, og rister den av seg med en kjeks, eller en kopp varm drikke. Har på rødt nattlys på hodelykta og leser litt. Ser månen stå opp på stjernehimmelen, lærer nye stjernebilder. Speider ut i mørket. Skjerper nattsynet og ser vakre, ubeskrivelige syn – som delfiner som bader i morild langs båtsiden…
Finner på ting; tørrtrener på knuter, leser, ser på ett eller annet på PC’en som en har lastet ned (dekning har en jo ikke), synger, leker, tuller, whatever…
Det går svært lite tid med til «husarbeid» og personlig hygiene…
Så blåste det opp
Etter 2 døgn med perfekt seilvind (cirka 10 m/s fra nordøst) og silkeseilas i 6-8 knops fart, så begynte det å blåse opp mandags ettermiddag, cirka 50 nm fra fastlandet på nordvestspissen av Spania. Værmeldingen hadde varslet om det, så vi var forberedt.
Brynhild og Jon Petter ser enda ikke nevneverdig urolige ut, selv om sjøen er det.Bølgene bygget seg opp, og båten dykker ned i bølgedaler og så opp igjen.
Etter hvert blåste det opp til kuling styrke. Det er spenning i luften og skjerpede sanser. Samtidig gir det en ro å kjenne Viljas stabilitet og hvordan hun bare følger bølgene og koser seg. Karen Marie sovnet.
Vinden økte på idet solen var i ferd med å gå ned, cirka 50 nautiske mil før vi nådde nordspissen av Spania. Og med den kom bølgene. Her et siste glimt av det som var i ferd med å bygge seg opp før mørket falt på.
Så skjedde ”alt” på en gang: Det begynte å skumre. Bølgene vokste til 3-4 meters høyde, noen større enn som så. Det blåste opp enda mer, med opp mot sterk kulings styrke i kastene. Vi måtte ta rev i seilene inntil det kun var små kluter som stod oppe – og selv da seilte vi i 11-12 knop, med maksnotering oppe i 14 knops fart. Og så — Plutselig gikk strømmen!; Og med det slo autopiloten seg av og kartmaskin, radar og ”alt” ble svart…
Da er det 100 % fokus som gjelder! Ingrid tok rattet og håndmanøvrerte, og måtte bruke all sin styrke for å holde rattet og stø kurs der vind og bølger tok tak i seil og ror. Brynhild og Ingrid ble oppe på dekk, mens Jon Petter og Morgan gikk nedenunder for å finne feilen. Der nede skapte bølgene berg-og-dalbane-forhold. I bekmørket – kun badet i rødt lys fra hodelyktene – fikk de åpnet opp batterirom og søkte etter feilen. Og fant den – heldigvis. Hovedbatteribanken var tom, men vi har en reservebank. Den måtte manuelt kobles inn. Med den kom strømmen tilbake. For å spare strøm gikk vi de neste 6 timene i kuling og bølger med håndholdt styring. Noen bølger slo inn over oss og dekket og fylte cockpiten opp med vann før det fant veien ut. Vi holdt oss fast, men det var bare smil om bord. Med unntak av kanskje det øyeblikket da strømmen gikk, så var ingen av oss urolige. Da vi skimtet lys fra fastlandet, så gikk endatil Morgan ned en tur for å ta seg en blund. Men det var spennende. En hærli seilas, der vi kjente på naturkreftene. Og som gir trygghet, ved å få bekreftet at Vilja er bunnsolid og vi behersker at det koker rundt oss.
Noen ganger gjør ankerdrammens edle dråper – og seremonielle høytidelighet – seg ekstra godt.
Ved midnatt nærmet vi oss La Coruña Marina. Det var et slitent, men himla samstemt og godnemt mannskap som gikk i land. Det gjorde knallgodt med en ankerdram, før allemann gikk hver til sin lugar og slokna.
