20. – 28. mars, 2018: Første uke i Grenada – litt fiff og fixing, mye fossefallhopping og flax!

Vi seilte nattseilas til Grenada. 90 nautiske mil ble tilbakelagt med lite vind over nesten flatt hav. Fartsrekord ville det uansett ikke bli, så da kunne vi like gjerne ta inn seilene og legge et par unge ”dregger” på slep; det ble morgenbad der ute på det Karibiske hav.

Våre to unge drenger – eller for anledning dregger – på slep. Eldste dreng stupte også uti, bare for å ha det sagt.

Grenada – så ulik Tobago, og fin på sin egen måte

Allerede før vi gikk i land i Grenada forstod vi at her hadde vi kommet til et ganske annerledes land enn det vi kom fra. Det skulle vise seg at bukta der vi kastet anker; Prickley Bay, er et av de mest velstående områdene på øya. De husene vi så omkranse bukta hadde et ”vestlig” moderne preg og var av en frisert standard som vi ikke hadde sett noe i nærheten av på Tobago.

Standarden på denne sydvestspissen av øya er også preget av «midlertidig fastboende» i form av utenlandske studenter. St. George’s University tilbyr nemlig et internasjonalt studieprogram innen medisin. Hvert år begynner et hundretalls studenter fra USA sitt medisinstudie her. Men det kreves mer enn vett i skallen for å ta medisinstudiet i Grenada. Vi fikk vite at prislappen for å studere til ferdig lege her på Grenada er 450 000 USD, det vil si mer enn 3,5 millioner kroner! (Nb. Vi har ikke kontrollert selv om studieavgiften vi fikk vite muntlig er korrekt, så det er en potensiell feilkilde her.) Det er med andre ord mange mennesker med kjøpekraft her, og det gir seg utslag i sortimentet på butikkene i nærområdene. For vår del bidro det til å amerikanisere pantryet (spiskammerset) en liten stund. For Vilja har jo selv en norskamerikaner om bord (Ingrid). Både hun og Petter (som er litt ”miljøskadet” fra oppveksten) ble mer enn litt opprømt over å finne grape jelly og spray cheese i butikkhyllene, og gikk litt bananas på mathandel. Hehe, både mor & bror er fornøyde med å se at Karen Marie nå digger peanut butter & jelly sandwich, og at vi dermed har sørget for nevnte miljøskading av vår utvidede yngste generasjon. 😉

Men Grenada kan by på så innmari mye annet og mer autentisk enn fiff. Landet har en fantastisk fin natur, en dramatisk historie og en lokalbefolkning som på alle vis er imøtekommende og gjestfrie. Selv om vi savnet det Tobago hadde av mer røffere og layback egenart, så beholdt vi våre senkede skuldre også her.

Bukten der vi selv ligger til kai, Prickley Bay, har en kobling til de dramatiske dagene i 1983 (se faktaboksen over). Nærmere bestemt til universitetet med alle de amerikanske medisinstudentene. Skru tiden tilbake til slutten på 70-tallet og tidlig 80-tallet: Amerikanerne hadde lenge fulgt med stigende uro og misbilligelse den lille øya Grenadas blomstrende sosialisme og båndene som de knyttet til andre stater som amerikanerne selv ikke akkurat var på godfot med, som for eksempel Cuba og Sovjetunionen. En kan vel hevde at de ventet på en anledning til å sette en stopper for dette obsternasige lille øyriket som var under påvirkning av det de utvilsomt mente var ”dårlige venner”. Da urolighetene braket løs i 1983, så brukte President Reagan nettopp evakuering av de 650 amerikanske medisinstudentene i Grenada som begrunnelse for å invadere landet, slippe bomber og sende inn tusenvis av soldater i løpet av noen ødeleggende uker i 1983. Etter å ha herjet i noen uker, så trakk de seg ut igjen, og etterlot til andre å rydde opp etter seg. Men en kan vel si at misjonen var oppnådd; Sosialistisk styre ble felt, og det ble satt en effektiv stopper på Grenadas flørt og vennskapsbygging med ”dårlig selskap”.

Sightseeing i hovedstaden St George’s

Young Street – ikke ”en nydelig handlegate”, men med mange små overraskende gullkorn bakenfor dørene. (Foto: Petter Slungaard Kristensen)

Guideboka vår kunne fortelle at Grenadas hovedstad St. George’s er en av de mest pittoreske byene i hele Karibien. Vi som ikke har vært i hele Karibien kan ikke akkurat vurdere det, men blåst av noen bane over byens angivelige billeskjønnhet ble vi ikke. Likevel – at byen har sjel og bredspektret personlighet, det sier vi oss enige i. Vi koset oss med å tusle rundt i kryddermarkedet og den gamle handlegata der vi tok turen innom særegne, små butikker, en miniatyr sjokoladefabrikk og -museum og ikke minst Grenadas nasjonalmuseum.

Vilja vår fremstår (heldigvis) som en liten modellbåt i forhold til disse. (Foto: Petter Slungaard Kristensen)

Det er en bakkete by, med gamle festningsruiner på ”enhver bakketopp”. I havnens indre basseng ligger de små og fargerike lokale båtene, og utgjør en sterk kontrast til de mange store superyachtene som ligger til kai like bortenfor. Det mangler ikke på vitnesbyrd om fremmede ”gjester” som tar seg til rette både i presens og preteritum.

Guideboka vår kunne fortelle at Grenadas hovedstad St. George’s er en av de mest pittoreske byene i hele Karibien. Vi som ikke har vært i hele Karibien kan ikke akkurat vurdere det, men må innrømme vi ikke ble blåst av noen bane over byens angivelige billedskjønnhet. Men at byen har sjel og bredspektret personlighet, det sier vi oss enige i. Vi trivdes, og synes absolutt at byen er verdt et besøk.
En av høydarene på byturen var Grenada Chocolate Company. Her lærte vi om sjokoladeproduksjon hele veien fra kakaobønner fram til nydelige sjokoladefristelser. Alt samlet i et lite lokale. Til å trives i.
Nivået på vår viten om sjokolade fikk seg et aldri så lite kunnskapsløft! Vi tar dere med på ”oppturen” mot sjoko-nirvana.
Til venstre: Fort George ligger delvis i ruiner, og minner om amerikanernes bombing av fortet i 1983. Øverst til høyre: St. Andrew’s Presbyterian Kirk – uten tak og kirkerom etter orkanen Ivan’s herjinger. Nederst til venstre: Et av flere bygg i byen uten tak. Vanskelig å vite om det er menneskers eller naturens krefter som har vært ødeleggende?
En minneplakett, en klar beskjed i graffiti og en murvegg pepret med kulehull på Fort George vitner om dramaet som utspant seg her. Mot denne veggen på Fort George ble statsminister Maurice Bishop og hans kjæreste, samt syv andre regjeringsmedlemmer henrettet uten rettergang under et opprør i 1983. Ordren ble sannsynligvis gitt av egne partikolleger, selv om det aldri ble avklart eksakt hvem. Den karismatiske – og av folket avholdte – Bishop skal ettersigende ha sagt da han ble bedt om å snu seg med ansiktet mot veggen for å skytes; ”I wish to face front”, for å se sine drapsmenn i øynene. Liket til Bishop ble aldri funnet. (Se mer om det som skjedde i faktaboksen om Grenadas historie, tidligere i denne flaskeposten.)
Med lys i siktet – Utsyn fra inne i bunkersen ved Fort George. (Foto: Petter Slungaard Kristensen)

Teknisk stopp i Grenada

Storseildraget røk underveis til Grenada, og måtte repareres mens vi lå i havn. Aldri så galt at det ikke var godt for noe: Vi fikk tatt en sjekk og forsterking av hele storseilet. Og så fikk Petter lufta seg litt.

Petter tok lufteturen opp i masta for å hente ned storseildraget. Selv denne fyren, som trives mer enn snittet godt i høyden, gjorde seg et par alvorstanker på hvordan det ville føles å måtte ta manøveren i vind og grov sjø. Alt i alt er vi takknemlige for å ha fått ordnet på seil og drag inne i rolige Prickley Bay.

Exploring the interior

Beniboy, som vi kaller ham når han er i sitt Ess J, realiserte tanken om å dra på ”wildcamping” (som han selv kalte det). Det vil si utforske regnskogen og overnatte under åpen himmel. Ikke så lite modig, synes jeg (les: Ingrid), ved tanken på at regnskogen er et ganske så fremmed habitat for oss fjellfolk fra Norge og de sveitsiske Alper! Mine bekymringer er jo da primært det ukjente levende liv som lever der inne. Grenada har ettersigende ingen farlige rovdyr eller giftige slanger eller edderkopper, men noen giftige tusenben og kvelerslanger kan visstnok forvolde en del ubehageligheter. Om det regner (som det jo gjerne gjør iblant i en regnskog), og du har lagt deg under feil type tre, så kan du risikere å våkne opp med blemmer og stygt utslett på grunn av at blad og grener er så giftige. For ikke å snakke om den giftige røyk den samme typen tre forvolder hvis du tenner opp bål med den. Og så var det myggen da – hvordan er den der inne? Ja, i det hele tatt; En må bryte noen barrierer for å gjøre det Beni gjorde. Og det gjorde han – hvilket er tøft og inspirerende!

Beni ”wildcampet” i Grenadas regnskog. Han hadde det visst RÅBRA! Vanligvis tar han knapt bilder, men denne gangen tok han faktisk noen ganske få til ære for bloggen vår, som vi her får lov til å dele.

Turen gikk i området mellom Mount Carmel og Mount St. Margaret (som 7 Sisters Waterfall renner ned fra). Gjennom den tetteste skogen fulgte han elveleiene. (Beni fikk vite i ettertid av lokalbefolkningen at i elvene kan det være slanger – ugiftige, men dog…) Av livsvisdom fra turen oppsummerte han følgende: ”Going new ways takes longer, but you get a deeper experience than if you just follow somebody elses path.” På sin ferd langs elva kom Beni i snakk med kvinner som vasket klær i elven og menn som la ut palmeblad og nett for å fange småkreps i den. Han observerte også forsøplingen av elven. Men for det meste nøt han vakker og vill natur alene. Han hadde maten medbragt, og til snacks plukket han bananer, kokosnøtter og kakaobønner.

Med seg hadde han satelittelefonen vår. Så om dere som følger oss på kartet lurer på om Vilja har begitt seg inn i landet, så har dere forklaringen her.

Vandring i regnskogen og fossefallhopping

Utsikt over frodige Grenada. (Foto: Petter Slungaard Kristensen)

Beni dro ”wildcamping” på lørdag, mens vi tok en dagstur inn i landet på søndag. Det er mye å velge i om en vil utforske Grenada. Av menneskeskapte ting verdt å oppleve er krydderplantasjer, kakaoplantasje med sjokoladefabrikk, gamle ”Estates” og slavekvarter fra kolonitiden, romdestilleri, vedens første undervanns skulpturpark, bare for å nevne noen. Videre er det et mangfold av naturlige underverk, både under vann med rike korallrev for dykking og snorkling, og på land i øyas vakre, frodige natur med fjell og mange flotte fossefall.

Rainforest walk. (Foto: Petter Slungaard Kristensen)

Når en reiser så lenge som vi gjør, så må en prioritere hva en har aller mest lyst til, både av hensyn til budsjett, tid og metningspunktet for inntrykk. Vårt valg på Grenada var å få oss en dagstur inn i landet og opp i høyden. Med mål om å nå inn til fossefallene ”De syv søstre”, fikk vi både sett oss litt rundt på kjøreturen dit, og deretter en fin vandretur i frodig terreng. Og sannelig fikk vi oss en overraskelse underveis, der Benis sti tilfeldigvis krysset vår inne ved fossefallet! Dermed fikk vi en felles turopplevelse, og gutta fikk seg et delt adrenalinkick med hopping ned fem av de syv fossefallene. Senere på dagen fikk vi oss alle – gjennom Petters viderverdigheter  – en lærepenge som vi heldigvis slapp å betale for med annet enn 60 kroner…  (mer om det etter hvert).

Mange små kompiser å hilse på langs stien. (Foto: Petter Slungaard Kristensen)
Stien inn til fossefallene The 7 Sisters. Betegnelsen ”frodig” må måles på en utvidet skala. (Foto: Petter Slungaard Kristensen)
Innimellom her gjemmer det seg også et bevegelig, lite vesen. Kan du se den? (Foto: Petter Slungaard Kristensen)
Se hvem vi fant! Beni dukket opp fra intet da vi kom fram til Seven Sisters. Så dermed var teamet samlet, og gutta boys klatret opp til toppen av de syv fossefallene, for deretter å fossefallhoppe ned igjen.

Petter og Beni og ”en fossende søster” i fritt fall!

Annandale Waterfalls og lærepenge på billigsalg – takk og pris!

Gutta ble hekta på fossefallhopping etter moroa ned De 7 søstrene. Og allerede på hjemturen dukket det opp en ny mulighet da vi passerte Annandale Waterfalls. På parkeringsplassen ble vi møtt av en ivrig fyr som het John, men som insisterte på å bli kalt Mr. Supersplash. Hans konsept var å ta seg betalt 30 kroner for å hoppe fra toppen av fossen, et fossefall på 12 meter. Vi hadde imidlertid ”et enda bedre forslag”: Vi kunne betale 60 kroner hvis han tok med seg Petter opp til toppen og lot ham hoppe. Mr. Supersplash nølte litt først, men så lot han seg overbevise og sa ja med et glis. Jon Petter var skeptisk og Ingrid nervøs da de to gikk av sted mot toppen. Det så kjempehøyt ut!

Mr. Supersplash pekte ut hvor riktig og eneste landingspunkt i bassenget nedenfor var, og så hoppet han. Vi som så på stusset litt over hvorfor han hadde foroverlente ben og ikke inntok ”blyanten”? Så hoppet Petter, i perfekt blyantpositur…

Det var en lettere sjokkert Petter som like etterpå reiste seg opp i bassenget nedenfor – med vann kun opp til brystkassa! Føttene hadde slått bæng ned i bånn etter 12 meters fall i ”blyant-positur” med kun 1,5 meters vanndybde demping. Det viste seg at Mr. Supersplash hadde fortalt om steiner som måtte unngås til høyre og venstre i bassenget, men ikke sagt noe om at det tilsynelatende store bassenget kun var en sølepytt! Herregud, det kunne gått så ufattelig ille. Men det gikk bra, og Petter kom fra det med kun litt vondt i et kne og en ankel. Vi er rett og slett ydmyke og veldig takknemlige for å ha fått en lærepenge vi slapp å betale for. Eller rettere sagt – Mamma Ingrid punget vel ut med de 60 kronene da… Lærdommen får være at en ALLTID må undersøke bunnforholdene selv når en gjør et slikt hopp, eller i hvert fall ikke overlate vurderingen til andre folk med mindre man stoler på deres vurderingsevne 100 prosent.

Mr. Supersplash og vi. På bildet er vi i en lettere tilstand av himmelfallenhet og lykke over å ha sluppet fra det med et tross alt vel gjennomført 12-meters hopp og litt bedre vett banket inn i skallen på oss alle til framtidige utsvevelser.

Avslutningsvis – et mer overfladisk symptom på endringene som er i gjære 

Vi kan rapportere om at vi omsider begynner å legge noen norske tradisjoner midlertidig på hylla, som for eksempel brunost og kaviar på brødskiva. Nå er vi HER og får heller finne ut hva de spiser i Karibien. Brunost egner seg dessuten særs dårlig til lange frokoster i 30 varmegrader…

Farvel til brunost. Vi er foreløpig usikre på hva som inntar tilsvarende markedsposisjon på frokostbordet.

Før vi seiler videre…

Vi ble liggende for anker i Prickley Bay i en uke. Det kapittelet vil bli stående i Ingrids bok som havnen der hver båt inneholdt et skattekammer av mennesker og historier. Mer om dette i neste flaskepost…