3. juli, 2020: Mot Canada og Grønland

Barnefamilien på Bavaria 50 «Vilja» på vei hjemover med et lite stykke Kontiki-historie i lasten.

Viljas ferd hjem ved COVID19-pandemiens utbrudd våren 2020 ble formidlet gjennom en artikkelserie publisert på Seilmagasinets nettsider, skrevet av Ingrid. Følgende flaskepost er ELLEVTE artikkel (av i alt 12) i denne serien, og ble første gang publisert 03.07.2020.

Farvel New York!

Jordomseilerfamilien om bord på «S/Y Vilja» har tatt fatt på hjemveien. Tre år med baugen rettet vestover er nå tilbakelagt. Fra nå av skal kompasset ikke vise annet enn nord og østlig retning. Diplomati og dialog har ført fram, slik at ønskeruta via Canada og Grønland igjen er mulig, om enn med noen begrensninger og hensyn som følge av COVID-reguleringer. Mannskapet har satt seil mot polare farvann. Båten ble lastet med et lite stykke Kontiki-historie i New Jersey.

Majestetisk skue forut! S/Y Vilja seilte opp Hudson River. Manhattan skyline på styrbord side!

Verdens land åpner dørene på gløtt

Mer enn tre måneder har gått siden pandemien satte en kraftig brems for Ingrid, Jon Petter og Karen Maries (5) framdrift og planer for hjemveien etter fullendt jordomseiling. De har tatt tiden til hjelp, og sett an utviklingen uten å ta forhastede beslutninger. Sakte, men sikkert har Verden begynt å finne ut av en ny hverdag med COVID. Dørene er forsiktig åpnet på gløtt i flere land og båter slippes inn, dog underlagt nye reguleringer og COVID-retningslinjer. Igjen har det latt seg gjøre for Vilja å seile seg inn på opprinnelig spor, om enn med færre stopp og en del begrensninger.

Med blinkende lys ble vi innhentet og bordet av U.S. Coast Guard i East River sør for Brooklyn. Vilja hadde unnlatt å lytte til VHF kanal 16, og dermed gått glipp av oppkallingen fra kystvakten. Det utløste inspeksjon om bord.
U.S. Coast Guard tar oss gjennom papirmølla etter inspeksjon om bord på S/Y Vilja. Faktisk viste de seg som både trivelige folk og interesserte i vår ferd rundt Jorda.

Trygg havn i COVID-pandemiens episenter

Ingrid endelig hjemme hos sin kjære gamle venn Finn Raae fra Bergen by, bosatt i Bergen County i New Jersey. Gjensynsgleden var stor. Dette er mannen Vilja «lå bi» for ute på Storhavet heller enn å gå i land og eksponere oss for corona-smitte. Det var sannelig verdt det!

Familien valgte å trosse COVID-pandemiens trussel og endog raseopptøyer som blusset opp over hele USA i det de seilte opp Hudsonelva og rett inn mot det som omtales i media som COVID-pandemiens episenter; New York og New Jersey. Strategien om å holde seg unna alt av offentlige steder med ukontrollert eksponering for menneskemengder ga full uttelling; de har nå tilbragt vel tre uker hjemme hos nær familie og kjære venner i New Jersey og New England-området på USAs østkyst. Raseopptøyer ble observert på avstand. Corona-smitte ble de ikke eksponert for.

Røtter veves inn i livsveven

Forståelsen av røttenes betydning for ens identitet har blitt tydeligere for trekløveret på Vilja i løpet av de tre årene langt hjemmefra. Derfor har denne stoppen hatt spesiell betydning for jordomseilinga; å ikke bare søke nye steder og menneskemøter, men også veve livsveven tettere med vennskapsbånd og familierøtter som allerede finnes. Tidligere har venner og familie mønstret på som mannskap underveis på jordomseilinga. Her i Ingrids fødeland USA har de seilt inn til hennes barndoms hjemmehavn og delt tid på land og seilturer på Vilja med nære venner, søsken og tantebarn. Disse er nå blitt del av det familien kaller «SailingVilja-turen».

Pappaen takket nei til å seile med Kontiki

Ingrids pappa og Milorg-mann Jørgen Walseth Jonassen emigrerte til USA i 1945, etter å ha sluppet ut av fangenskap på Grini. På oppdag fra Nortraship skulle maskiningeniøren og skipsarkitekten ta fatt på arbeidet med å samle oversikt over det som gjensto av Norges handelsflåte etter krigen. Som mange andre nordmenn bisto Sjømannskirken i Brooklyn med innkvartering. Der ble han kjent med to andre norske karer som var i gang med et helt annet båtprosjekt; forberedelser til å seile en tømmerflåte over Stillehavet fra Sør-Amerika til Polynesia. Karene het Thor (Heyerdahl) og Hermann (Watzinger). Prosjektet var selvfølgelig Kontiki-ekspedisjonen. Ingrids far Jørgen fikk tilbud om å være med på den dristige flåteferden over Stillehavet, men takket nei. Vennskapet besto like fullt i mange år deretter, især med Watzinger, gjennom brevveksling, sporadiske treff og besøk hjemme hos Jørgens familie i den lille forstaden Bloomfield i New Jersey. Jørgen arkiverte sirlig all brevveksling med venner og familie hjemme hos seg, men han var ikke av typen som småsnakket om seg og sitt. Arkivskapet ble stående som en mystisk, spennende, men lukket skattekiste hans levetid ut og lenge deretter.

Skattejakt med Kontiki-brev i skattekista

Det er norske skatter å finne på andre siden av havet! Hjemme hos storesøster Christine gravde vi i vår pappa Jørgens gamle arkiver og fant blant annet dette brevet; et ørlite stykke av stor norsk seilehistorie. Pappa Jørgens vennskap med Hermann Watzinger og Thor Heyerdahl begynte like etter krigen da de tre unge menn innlosjerte ved sjømannskirken i Brooklyn. Jørgen takket nei til plass på Kontiki-ekspedisjonen, men vennskapet besto. Fascinerende lesning å ta for seg av: «Ja nu sitter Thor og jeg oppe i 2800 m. høyde i hovedstaden Quito i Andesfjellene. (…) Gatene er fylte med indianere og halvblods…». Ja, det var andre tider, det. Vi fant mange flere skatter i arkivene.

Coronaen bidro unektelig til roligere dager enn normalt da Vilja-familien besøkte Ingrids hjemtrakter. Da Ingrid besøkte storesøster Christine tok de et dypdykk i farens gamle arkiver. Der fant de et mangfold av brev som til sammen inneholdt interessante kapitler om norsk krigshistorie, utvandringshistorie, og attpåtil et lite stykke av særegen norsk sjøfartshistorie. Sistnevnte var i form av et knippe med brev fra Hermann Watzinger til faren Jørgen. Det var intet mindre enn spennende å lese Watzingers førstehånds beskrivelse av hugging av balsatrær til Kontiki-flåten og de to karenes opplevelse av virkeligheten de befant seg i høyt der oppe i Andesfjellene. Hvilken skatt av et brev! Som en fotnote kan nevnes: Historien om Kontiki ses i et særskilt perspektiv nå for familien på Vilja, som med egen båt har seilt samme vei over Stillehavet som Kontiki gjorde den gangen, helt fram til de polynesiske Tuamoto-atollene og forbi – om enn med adskillig mer komfortabel farkost og mange nymotens hjelpemidler…

Seiltur med spektakulært bakteppe

Viljas eldste og kanskje mest kjærkomne mannskap hittil; Veritasmannen Finn Raae (90) fra Bergen til høyre mønstret på for seiling på Hudson River sammen med familien; her representert ved datter Marilyn (t.v.) og barnebarn Kristen (bak).

Det har vært få skyskrapere på horisonten for «Vilja»s ferd rundt Jorda fram til strandhogg på USAs østkyst. Stort sett har de vel søkt nettopp det motsatte. Intet mindre spektakulært ble det da å seile på Hudsonelva med Manhattan skyline som bakteppe og Frihetsstatuen som rundingspunkt. Med 90-årige Finn Raae fra Bergen om bord – gammel Veritas-mann og tidligere kollega av Ingrids far – så var det duket for historiefortelling som er få forunt. Kontrasten var stor for Veritasmannen å få oppleve å seile i elva som nå er nesten fri for båter. Finn kunne fortelle om hvordan det lå båter fortøyd tett i tett på begge sider av elvebredden i hans tid i Veritas’ virke. Nå er de mindre båtene i stor grad erstattet av store containerskip og omlokalisert. Coronaens effekter har nok ytterligere satt bremser for aktiviteten på elva.

Kronglete reguleringsfarvann

Hjemme i stua til Finn legges planer for veien videre. Etter flere uker og utallige eposter og telefoner med landene i nord sine myndigheter, så åpnes omsider den ene døren etter den andre. Vi begynner å øyne mer enn håp. Grønlandskartene rulles ut og seilbøkene tas fram.

Et helt nytt sett med regelverk og prosedyrer er stablet på plass etter at coronapandemien satte Verden i beredskapsmodus. Regelverket varierer betydelig fra land til land. Utgangspunktet er at smittespredning må unngås for nærmest enhver pris. Det finnes ingen fasit for hvordan det kan håndteres, men situasjonen har i alle fall endret seg fra nærmest vanntette skott mellom alle grenser, til en forsiktig åpning etter klart definerte kriterier. Mannskapet på Vilja har tidvis brukt flere timer daglig for å sette seg inn i regelverk og kommunisere med myndighetene. Ønsket har vært å seile nordruta hjem. Nå ser det ut til å flaske seg.

Canada strengest

Canada har vist seg som den hardeste nøtten å knekke for å komme seg til. En svensk seilbåt prøvde seg på ankomst der uten forhåndsgodkjenning, og ble vennlig men bestemt henstilt om å returnere til USA. Om «Vilja» skal seile hjemover via Grønland, så er det viktig å kunne gjøre et stopp i Canada, fortrinnsvis i Newfoundland. Det vil redusere etappens lengde fra fastlandet over til Grønland ned til om lag en uke, hvilket også gir bedre muligheter for pålitelige værmeldinger for overfarten. Takket være innsats fra Den Norske Ambassaden i Canada fikk Vilja omsider innvilget tillatelse til å gjøre et transit-stopp i St John’s. Der kan de bunkre opp diesel og proviantere opp med ferskmat. Men de gis ikke anledning til å sette foten på canadisk jord. Alt av leveranser til båten er organisert og bestilt i forkant. Rapportering er sendt til syv ulike offentlige instanser før ankomst. Heldigvis ser alt nå ut til å være på plass og de har grønt lys for å seile inn til St. John’s havn.

Grønland krever COVID-testing

Dialogen har også gått aktivt mellom grønlandske/ danske myndigheter og Viljas mannskap. Tonen har hele tiden vært vennlig, men avventende. Til sist kom oppdatert regelverk på plass. Familien har hatt et håp om å slippe karantene ved ankomst Grønland, siden de da ha vært om bord på Vilja i over to uker sammenhengende. Gleden var dermed stor da myndighetene omsider gikk med på å akseptere tid på havet som karantenetid, under forutsetning av at mannskapet kunne forelegge negativ COVID-test tatt i forkant av avreise fra USA. Dermed ble siste post på programmet før Vilja satte seil nordover gjennomføring av COVID-testing i delstaten Rhode Island. Der er det rigget opp drive-thru COVID-testing. Viljas trekløver kunne fortelle om et strengt avgrenset og bevoktet test-område med militært personell som håndterte all kommunikasjon bak masker og foran lukkede bilvinduer. Helsepersonell i heldekkende drakter besørget testing med ytterste forsiktighet idet bilvinduene uunngåelig måtte rulles ned. Det vekket assosiasjoner til å være midt i filmen «Outbreak», ikke overraskende kanskje. Jon Petter kunne like fullt rapportere om at det var smil å spore bak maskene, og familien ble møtt av vennlighet og tålmodighet i den grad slikt kan la seg overføre gjennom et bilvindu. Det betydde mye, ikke minst for trygghetsopplevelsen til vesle Karen Marie (5) som også ubønnhørlig måtte ha vattpinnen trykket langt inn i nesen av en ukjent person, ikledd en litt skummel habitt som stakk hånden inn bilruta som så vidt stod på gløtt. Heldigvis gikk også det fint. Seansen går inn i familiens loggbok som en av turens litt underlige erfaringer.

Fra Tikopia til Grønland

Vi møtte de norske båtene VakiVaki og Alibaba i Hudsonelva, og det ble samseiling opp til Newport i Rhode Island. Vi skal samme vei videre, så hvem vet; kanskje møtes vi igjen i nordligere breddegrader? Siste rest av levelige badetemperaturer nytes i hvert fall til fulle, her i fin stil ved norske Ivi og Jack på VakiVaki.

Familien på «Vilja» har hatt dialog med andre norske og skandinaviske båter i de siste månedene. Især har de holdt kontakten med den norske familien på «VakiVaki»; Thomas Lien, kona Susann Nordhagen og barna Ivi og Jack. «VakiVaki»s familie er kjent fra barneTV-seriene «Flaskepost fra Stillehavet» på NRK. Nå er familien ute på ett års tokt «Atlanterhavet rundt» med seilbåten VakiVaki (båtnavnet betyr Lykke på tikopiansk). Familiene på «Vilja» og VakiVaki har hatt kontakt i det siste året, ettersom Vilja også seilte til Tikopia, sterkt inspirert av NRK-serien. Oppholdet på Tikopia står som ett av de absolutte høydepunkt for familiens SailingVilja-tur. Ekstra stas var det dermed å møte «VakiVaki» og vennebåten «Alibaba» (med Liens nevø Jørgen Brevik som skipper, også kjent fra Tikopia-serien). «Vilja», «VakiVaki» og «Alibaba» er så vidt dem bekjent de eneste tre norske seilbåtene som i år seiler hjem til Norge via Grønland. Det ble samseiling gjennom New Yorks elver og ut Long Island Sound til Newport i delstaten Rhode Island. Der gjorde «Vilja et siste stopp for å tilbringe tid med Ingrids storebror Eric og familien, mens de to andre båtene satte kursen videre nordover og dermed får noen dagers forsprang. Det er ikke umulig at det blir nytt norsk seilbåttreff for disse tre på nordligere breddegrader i tiden som kommer!

Norske Alibaba for fulle seil i det sola går ned over Long Island Sound.

Seilemekka

Det var ikke utakknemlig å tilbringe noen dager i Narragansett Bay, midt i seilemekkaet til amerikanerne. Det ene smykkeskrinet etter det andre seilte forbi Vilja. Ute på sjøen var det stadig et yrende liv med alt fra små joller til store praktbåter som seilte om hverandre i skjønn forening. Ingen tvil om at her er vi midt i smørøyet for seileentusiaster. Vi fortøyde til ei bøye ved et skipsmuseum, der noen av vinnerbåtene i America’s Cup hadde blitt bygd gjennom flere tiår fram til cupen ble omlokalisert til vestkysten. Stolte båter og engasjerte båtfolk var det mange av, om enn stadig på en «corona-armlengdes» avstand. På Vilja ble sosial distansering en umulighet (og følgelig «kastet over bord», må innrømmes) da Ingrids bror Eric og familien ble med ut og seilte. Det duket for ypperlig teambuilding, som seiling jo gjerne er!

Dramatikk om bord på norsk seilbåt

«VakiVaki» og «Alibaba» nærmer seg delmålet Newfoundland, men har hatt medisinske utfordringer underveis. Et lite sår på Jørgens arm utviklet seg raskt til å bli en stygg betennelse. Hestekur med antibiotika samt sying av såret om bord ble nødvendig. Det skal ettersigende gå bedre med ham nå. Dette er en medisinsk situasjon som Vilja har erfaring med; Jon Petter opplevde tilsvarende betennelsesutvikling i et myggstikk da de seilte i Dominica, noe som endte i sykehusinnleggelse og inngrep i kneet. Han følger med bekymring på det som skjer om bord hos deres norske seilervenner noen døgns seilas unna. Det blir nok ekstra kjærkomment for dem å seile trygt i havn om ikke lenge.

Vilja på vei til kaldere farvann

Vilja kastet loss søndag 28/6, med kurs for Newfoundland. Med værprognoser som tyder på perioder med lite vind og mye tåke, så ligger det an til en tålmodighetsetappe. De regner med å være framme om en ukes tid. Vinterbekledningen er tatt fram etter å ha vært stuet vekk i snart tre år. Lue og ullundertøy er med ett en nødvendighet det meste av dagen. Hvor skal dette ende? En ting er i alle fall sikkert: Coronaen bidro unektelig til roligere dager enn normalt da Vilja-familien besøkte Ingrids hjemtrakter. Da Ingrid besøkte storesøster Christine tok de et dypdykk i farens gamle arkiver. Der fant de et mangfold av brev som til sammen inneholdt interessante kapitler om norsk krigshistorie, utvandringshistorie, og attpåtil et lite stykke av særegen norsk sjøfartshistorie. Sistnevnte var i form av et knippe med brev fra Hermann Watzinger til faren Jørgen. Det var intet mindre enn spennende å lese Watzingers førstehånds beskrivelse av hugging av balsatrær til Kontiki-flåten og de to karenes opplevelse av virkeligheten de befant seg i høyt der oppe i Andesfjellene. Hvilken skatt av et brev! Som en fotnote kan nevnes: Historien om Kontiki ses i et særskilt perspektiv nå for familien på Vilja, som med egen båt har seilt samme vei over Stillehavet som Kontiki gjorde den gangen, helt fram til de polynesiske Tuamoto-atollene og forbi – om enn med adskillig mer komfortabel farkost og mange nymotens hjelpemidler…

«Vilja» er på vei til polare farvann!

1.-9. juni, 2018: Siste etappe på Atlanterhavssiden: Bonaire-Panama, og klargjøring for Panamakanal-transit

Vi fikk nok en fantastisk fin seilas, denne gang fra Kralendijk i Bonaire til Colon i Panama. Flott vind som blåste oss nesten hele veien dit, kun avbrutt av den kjente vindstilla de siste nautiske milene inn mot Colon der motoren måtte startes. Loggen viste 831 nautiske mil, som ble seilt på 4¾ døgn. Vi sier oss meget fornøyde!

Aktiviteter om bord underveis

Det ble god flyvefiskfangst og fiskekaker til lunsj på denne etappen også.

Håndtverksprosjekt påbegynt! Første byggetrinn i produksjon av dukkehus i kartong.

Skipslegen gjennomgår utstyr og bruksanvisning for vår nyeste anskaffelse og supplering av Skipsapoteket: Hjertestarter. Kapteinen fikk detaljert gjennomgang.

Kakebakst & seiling kan fint la seg kombinere! Otto har rorvakt, mens Myklebustingene romsterer inne i båten og tryller fram godbiter.

Hjemmebakt brød er en del av menyen. Karen Marie er ”estetisk og kreativ ansvarlig” for rundstykker i alle mulige former og figurer.

En viktig del av seilelivet når forholdene tillater det; måltidene der vi alle er samlet og tar oss god tid til samtale og oppdateringer.

Stort glis ved ekstratidlig før-frokost for morgenfuglene.

Langseilas – balsam for sjelen & renselse for sinnet

Når forholdene er så fine som vi hadde det på denne turen, så er langseilas som balsam for sjelen og renselse av eventuelle rotete sinn. Det er ofte hektisk stemning før avreise, med vedlikehold av båt og praktiske gjøremål. Vi er avhengige av – og setter selvfølgelig pris på – kontakt med Verdenen vi lever i. Men du verden – å ha døgn- og ukesvis totalt avskåret fra omverden burde også vært skrevet ut på blå resept!

Gode, rolige stunder underveis på langseilas. Ikke en bekymret nyve i pannen å skimte på mamma Ingrid; hun som på land kan være temmelig så hektisk.

En av mange godstunder på langseilas.

Karen Marie og Pappa nyter livet i lag.

Solnedgang over det Karibiske hav, på vei til Panama.

Samme hav, samme sol, men en annen kveld – Solnedgang over rekka på Vilja.

Det er tøffe tak å korke igjen en flaskepost!

Flaskepost fra Atlanterhavet!

Vi realiserte en lenge tenkt idé om å kaste ut en flaskepost fra Vilja på alle Verdenshavene vi seiler over underveis på turen vår. Denne første ble kastet ut i det Karibiske hav (og sånn sett i direkte ”vannkontakt” med Atlanterhavet) et godt stykke utenfor Panamas kyst.

Å kaste ut en flaskepost krever god planlegging: Verdenskart studeres, brev og småskatter forberedes og fylles i, flasken må behørig korkes, og så er det klart for ”sending”!

I båtkø utenfor Panamakanalen

Ankomst Colon, ved inngangen til Panamakanalen. Vi må visst stille oss i båtkø.

Handshake med Roy Bravo, vår agent i Panama for kanaltransitten. Et ubetinget positivt møte med en tvers gjennom proff og jovial person. Bravo!

Vi møter Roy Bravo – vår superagent!

Vi jobber for tiden opp imot 2 agenter; Roy Bravo i Panama, som skal fikse transittillatelse for Panamakanalen, samt Bolivar Pesantes i Galapagos, som skal fikse seiletillatelsen for Galapagosøyene. Foreløpig oppleves dette som natt & dag. Roy Bravo har fortløpende svart på alle eposter og vært superkjapp og ryddig. Galapagosagenten vår har derimot vært taus som en østers etter sin første bekreftende epost om at han tok på seg oppdraget, og har ikke svart tross plenty purringer. Bravo hadde dermed fått favorittstatus allerede før vi møtte ham.

Samarbeidet med Roy Bravo underveis i vårt Panamaopphold løftet ham videre opp til heltestatus. Hvis du som leser dette har Panakanal-transit i tankene for egen framtid og ikke er fristet til å bruke dagevis på å finne fram i systemet – på spansk – så er vår oppfordring klar: Engasjer Roy Bravo! Han gjør jobben for 490 USD. Vi er for egen del ikke i tvil om at det var verdt det. Takket være ham kom vi oss gjennom kanalen allerede 4 dager etter ankomst Colon, uten et eneste nytt grått frustrasjonshår. Han hjalp oss dessuten med mange andre gjøremål og råd når vi trengte det. Det var befriende greit, rett og slett!

Innledende møte med agent Roy Bravo ved ankomst Colon i Panama, med relasjonsbygging (både med praksis og ”teorileksjon”) og gjennomgang av alt det praktiske som kanaltransitten innbefatter.

Selve kanaltransitten kostet for vår del cirka 2000 USD (i tillegg til leie av agent). Dette omfatter blant annet en ”bomveiavgift” (800 USD), sikkerhetsavgift, inspeksjon og oppmåling av båt, bestillingsgebyr, forsikring, leie av utstyr så som store fendere og lange tau, samt leie av folk for å håndtere tauene (såkalte ”line handlers”, må være minst fire utenom kapteinen). Det ville kostet noen hundre dollar mer dersom Vilja målte mer enn 15 meter.

Latin-Amerika; relasjonsbygging er nøkkelen – og norske vafler

Vi gjør oss en del erfaringer på denne turen, om kulturforskjeller, språkbarrierer, osv, osv. I Panama har vi lært og erfart at relasjonsbygging er nøkkelen for at maskineriet ellers skal fungere. Faktisk fikk vi en leksjon i dette allerede ved vårt første møte med vår agent Roy Bravo. Roys jobb er å ordne transit-løyve for Panamakanalen for private båter, hvilket innebærer et skjemavelde av dimensjoner. Gjennom jobben sin møter han båtfolk fra hele verden. En grunnleksjon i sosial relasjonsbygging inngår dermed i ”startpakken” ved vårt første møte med ham. Han understreket gang på gang at det var viktig å servere kaffe og noe godt attåt når folk fra myndighetene kom om bord. Vi har svart belte i kaffe & vafler, så den leksjonen tok vi lett til oss. Og gudene skal vite at vi fikk bruk for den! Bare vent og se…

Inspeksjon og oppmåling av Vilja

På vår andre dag i Shelter Bay fikk vi besøk av en inspektør fra kanalmyndigheten. Her var vi nøye instruert i forkant av Roy Bravo om å ta imot ham med gjestfrihet og være vellldig imøtekommende.

Oppmåling av båtens lengde utføres av en inspektør fra kanalmyndighetene. Viljas redere venter spente på ”dommen”. Om hun måles til å være lengre enn 15 meter, så kommer det til å ry ut enda noen tusenlapper til økt transitavgift…

Det var ikke tilfeldig at Ingrid satte i gang vaffelstekinga da inspektør og kaptein satt i salongen og jobbet med papirarbeidet. Apetitten – og godviljen – økte. Vi er overbevist om at våre norske vafler sparte oss noen hundre dollar.

Vårt offisielle id-nr. for Vilja, nødvendig for å få stille seg i kø til kanaltransit.

Etter måling av Vilja fra baugspiss til akterende, så ble hun offisielt registrert til å være 14,98 meter. Dette er Viljas egentlige mål, FØR vi fikk montert på targaen med solcellepanelene bak som stikker cirka en meter bak akterenden. Vår gode inspektør lot være å inkludere denne ekstra meteren, selv om det ville vært normal kotyme.

Uten noe plunder og heft fikk vi utstedt kanaltransittillatelse. Så da var det bare å stille seg i kø for gjennomfart. (Roy) BRAVO!

GOD tid til en kaffe og vafler etter at den offisielle oppmålingen av båtens lengde, registrering av diverse data, inspeksjon og utstedelse av transittillatelse var i boks.

Vi kan for øvrig nevne at vaflene gikk ned på høykant. Og den gode inspektør ba om å få ta med seg de vaflene som lå igjen på fatet i en ziplockpose hjem. Hehe, vi sier det igjen: (Roy) BRAVO!

Kanaltransitløyven – en knirkefri prosess

Vi hadde egentlig tenkt å seile til San Blas-øyene mens vi stod i kø for kanal-transit. Men da agenten vår sa at vi kunne få tidlig plass i køen, så ble fokuset på å starte Stillehavskryssingen – og skape oss en margin for å nå fram til Galapagos i tide til at våre venner fløy dit – satt i høysetet. Vi har allerede tilbragt langt lengre tid i Karibien enn det som vanlig for langdistanseseilerne som tenker seg over Stillehavet i år. Vi bestemte oss for å ”hoppe over” Latin- og Sør-Amerika denne gangen, tullete som det enn kan høres ut… Vi ba om å få en plass i køen så tidlig som mulig. Og det greide den gode herr Bravo å fixe vettu.

Canal Transit Schedule for S/Y Vilja med avgang lørdag 9. juni.

Vi ankom Panama på en tirsdag. Roy Bravo møtte oss onsdag. Myndighetene kom på inspeksjon og utstedte transittillatelsen på torsdag. Fredags morgen mottok vi transitplan for passering av kanalen lørdag-søndag. Snakker om knirkefri prosedyre!

Så var det bare å vente…

En kort visitt i vanskjøttede, kriminelle Colon

Shelter Bay er en skjermet havn på flere måter; ikke bare er det vindstille der, slik at den varme, fuktige luften ligger som et tungt og til tider nærmest kvelende lokk over marinaen. Men også er den trygg og avskjermet, forsvarlig innhegnet og med vakter som forhindrer enhver inngang av fremmede. Innløpet til Panamakanalen på Atlanterhavssiden ligger nemlig ved byen Colon, som er kjent for å være en av Verdens byer med høyest kriminalitet.

Bilde fra svipptur innom Colon i Panama, tatt gjennom bilruta.

Jon Petter hadde tannpine, og måtte til tannlegen (som resulterte i rotfylling! Stakkars vår for tiden litt sykelige kaptein…). Ved hjemkomst kunne han fortelle at taxisjåføren hadde eskortert ham mellom taxi og kontorer. I følge sjåføren var nemlig sjansen for en turist til å bli rundstjålet på høylys dag absolutt til stede. Jon Petter kom hjem og var nærmest litt småfortvilet etter synet av en by som er totalt vanskjøttet og i forfall.

Ingrid var nysgjerrig, og skulle gjerne tatt seg en tur inn i byen for å ta en titt med egne øyne. Men transiten kom så brått på at tiden ikke strakk til dessverre.

Cruising kids og andre kule langturseilere

Som alltid når vi er innom havner møter vi langturseilere, og det blir mange trivelige møter ut av det. Her i Shelter bay var det en hel gjeng med ”cruising kids” som hadde knyttet umiddelbare vennskapsbånd og lekte i bassenget og hang i lag. På formiddagene var de typisk hjemme i båtene sine og gjorde unna ”home schooling”. Disse kule ungdommene hadde ingen nøling med å involvere ”mini cruising kid” Karen Marie i leken. Og var gledesstrålende fornøyde med å bli invitert hjem til vaffelparty på Vilja.

Cruising kids samlet på Vilja. Intro av gjengen på dette og bildet nedenfor: Grace(15), Lilly(12), Karen Marie(3), Torsten(14), Simone(13), Henry(12), Avery(10), Cameron(12) og Casey(14).

Norske vafler går ned på høykant – cruising kids er intet unntak!

Og igjen så er det ikke bare barna som finner tonen. Vi fant spesielt godt ut av det med moren og faren til Torsten og Simone; Lisa og Jason Diesel fra henholdsvis USA og Sør-Afrika. Supertrivelige folk! De har endret planene sine, og er tilbake i Shelter bay med båten S/V Argo, etter å ha tatt turen t/r Panamakanalen. Nå vil de heller bruke et ekstra år til å seile og utforske Sør- og Latin-Amerika. Det viser en evne til å stoppe opp og endre kurs basert på magefølelse som det står respekt av!

Det er alltid bruk for en skipslege. Otto utøver sin legegjerning titt og ofte, både til oss om bord og til folk vi møter underveis. Her får Simone en legesjekk fordi det kjennes ut som at en gryende ørebetennelse er i anløp. Diagnose stilles og legeråd gis. Simone og foreldrene sitter igjen beroliget over å være så godt ivaretatt.

Kvelende varmt. Himmelen åpner seg. Ut og lek!

Klimaet i Panama i juni er rett og slett slitsomt, spør du oss. Kjempevarmt, lummert og kvelende er tre betegnende stikkord.

Om sola ikke steker, så høljregner det. Men sistnevnte trenger jo ikke å være så dumt! Karen Marie og Jon Petter kledde på seg regnhyre og gikk ut for å få seg et ”bad”!

Det finnes etter sigende ikke dårlig vær, bare dårlige klær. Og regnhyret til ekte båtfolk er det ikke noe å utsette på!

I løpet av noen få timers regnskyll, så er det i praksis flom i havna. Helt fascinerende, og en drøm for folk som vet å verdsette vann!

Vi opplevde for øvrig flere slike regnskyll mens vi var i Panama. Det ene kom midt på natta, og medførte full utspyling av båten. Ingrid, som var sistemann oppe kvelden i forveien, hadde nemlig vanskjøttet sine plikter om å lukke lukene før hun la seg. Hun våknet (heldigvis) midt på natta av regnet som hølja ned og stablet seg på bena med bange anelser. Og riktignok – der bøttet det vann inn i ”stua”, med skyll av bysse, salong og kartbord… Sistnevnte medførte at alskens dokumenter måtte legges ut arkvis for tørk utover hele båten og PC måtte skrus opp for innvendig tørking. Et felles nattprosjekt for Jon Petter og Ingrid, som i grunn opptok det meste av dagen deretter også. Jaja, learning the hard way, og alt det der…

Klar for Panamakanal transit

Og så var vi klare for å krysse Panamakanalen. Vi var 3 seilbåter fra Shelter Bay som skulle krysse samtidig, og som spente vinket farvel til de andre langturseilerne med den litt twilight-pregede hilsningen ”See you on the other side!”.

Stillehavet, here we come!