05.-28. juni, 2020 (USA – Del 1): Hjem til egne røtter i USA

FLASKEPOST FRA VILJAS STOPP I USA

Flaskeposten som følger her er det «offisiele» reisebrevet fra SailingViljas stopp i USA; om steder vi besøkte, litt om hendelser og menneskene vi møtte, om seiling, om et «skattefunn» av et brev (et ørlite stykke Kontiki-historie!), om samseiling med andre norske seilere, og dessuten litt om alskens rare realiteter som koronaen har fremprovosert.

Nb! For den som har interesse av å gå «litt djupere i materien» og lese litt familiehistorie, om Ingrids røtter i USA, og masse fine familiebilder, så er dette samlet i et eget «familiealbum» fra vår stopp i USA. Se her:

http://www.sailingvilja.no/2020/07/13/05-28-juni-2020-usa-del-2-bilder-til-familiealbumet-fra-vestsiden-av-atlanteren/

En i enda større grad praktisk orientert artikkel om opplevelser i USA og forberedelser til turen videre er for øvrig å finne på Seilmagasinets hjemmeside her: https://www.seilmagasinet.no/ingrid-slungaard-myklebust-new-york-vilja/mot-canada-og-gronland/698590

 

Først et TILBAKEBLIKK – til da coronaen nesten satte en stopper for nordruta via USA

Når vi nå har forlatt USA og vet alt det gode den inneholdt, så er det nesten utenkelig å vite at stoppen der nesten glapp. Da COVID19-pandemien slo ut nær sagt hele Verden, så ble alt satt på vent og planer måtte endres. En stund så hjemveien nordøstover fra Karibien mot Azorene og Europa ut som eneste farbare vei. Grenser var stengt i Canada, Grønland og Island. Smittetilfellene av coronaviruset i området dit vi ønsket oss til i New Jersey/ New York ble omtalt som pandemiens episenter. Vi hadde et langt hvileskjær og tenkepause i de amerikanske Jomfruøyene. Imens åpnet dørene seg på gløtt langs ønskeruta nordover.

Snart kveld i Maho Bay på St. John i de Amerikanske Jomfruøyene i midten av mai 2020. Her lå mange båter for anker i ukesvis etter å ha måttet avbryte seileplanene sine og søke fristed. Små «nabolag» ble dannet i mang en bukt.

 

Lå bi og red av nordavinden ute på storhavet for å unngå COVID-smitte underveis

Neste utfordring ble å komme seg opp til New Jersey uten å utgjøre noen smittefare for de vi skulle besøke. Da vinden snudde til nordavind akkurat der vi ikke ønsket det – like før kryssing av den nordgående Gulfstrømmen sørøst for Cape Hatteras, så seilte alle andre båter rundt oss inn til havnene i Florida og Nord- og Sør Carolina. Vi valgte derimot en annen strategi; å ligge bi og ri av nordavinden ute på åpent hav.

Himmelen åpnet seg. Det er stille før stormen.
Å ligge bi i stiv kuling ute på åpent hav kan faktisk være så vakkert som dette.
Vilja krysser seg nordover i motvind for å være posisjonert best mulig, i kappløpet om å forsere Gulfstrømmen og runde østkystens crux Cape Hatteras innenfor et begrenset tidsvindu med vindstille.

Vi fikk en flott opplevelse av tålelig uvær og testing av seilteknikk under reelle, men håndterlige forhold. Deretter rakk vi akkurat å krysse Gulfstrømmen og runding av Cape Hatteras i vindstilla før sønnavind i sterk kulings styrke satte inn. For et vær, i positiv forstand!

Tommel’n opp for fullført runding av cruxet Cape Hatteras, akkurat i tide før det blåste opp til sterk kuling langs kysten!
Tommel’n opp for fullført runding av cruxet Cape Hatteras, akkurat i tide før det blåste opp til sterk kuling langs kysten!

Mer om seilasen fra de Amerikanske Jomfruøyene til USAs østkyst i en tredelt artikkelserie i Seilmagasinet finner du her:

Del 1 «Rir heller av uværet»: https://www.seilmagasinet.no/ingrid-slungaard-myklebust-koronavirus-sy-vilja/rir-heller-av-uvaeret/695911

Del 2 «Med stiv kuling i trynet»: https://www.seilmagasinet.no/ingrid-slungaard-myklebust-sy-vilja/med-stiv-kuling-i-trynet/695954

Del 3 «13 døgn langs USAs østkyst»: https://www.seilmagasinet.no/ingrid-slungaard-myklebust-sy-vilja-usa/13-dogn-langs-usas-ostkyst/696015

 

Majestetisk innseiling opp Hudson River

Så kunne vi da etter 900 nautiske mil og 2 uker på havet seile opp Hudson River, garantert COVID-frie og klare for å møte våre kjære på land.

Majestetisk skue forut da S/Y Vilja seilte opp Hudson River. Prinsesse på baugen. Manhattan skyline på styrbord side. Ingrids fødestat New Jersey til babord.
Manhattan skyline, et imponerende syn. Tenk at vi har seilt hit til New York City! Kontrasten til Fatu Hiva i Fransk Polynesia eller Tikopia i Salomonøyene er så svimlende sterk at det er ufattelig. (Det er noe av det som er så kult med seilbåt; den kan ta deg til Verdens ytterpunkter!)
At vi skulle få tatt et bilde med dette bakgrunnsmotivet fremsto som en umulighet noen uker tidligere. Så takknemlige vi er for å ha seilt oss inn på vår opprinnelige seileplan igjen.
Men midt i vår glede vet vi at vi har kommet til et land i sorg. Flaggene vaier på halv stang i både New York og New Jersey i sorg over COVID19-pandemiens herjinger som krever tusener av liv i disse delstatene hver dag.
Det hadde brutt ut protestdemonstrasjoner mot politivold og rasediskriminering i USA mens vi var på vei over havet. Vi passerte demonstrasjoner langs elvebredden i Hoboken med mer enn tusen deltakere. Det så heldigvis ut til å gå fredelig for seg. (Men hva med «sosial distansering»?) Om kvelden gikk plutselig en ulende alarm av på mobilen til Ingrid, som har amerikansk simkort, og en melding tikket inn. Det var et automatisert varsel om «curfew» i New York.
Vi på Vilja har noe å feire, selv om Verden rundt oss er i krise: Vi er framme! Ankeret er kastet utenfor North Hudson Yacht Clubs marina. Vi har tidenes utsiktsplass, med George Washington Bridge i den ene retningen og Manhattan skyline i den andre. Det er klart for en staselig ankerdram!

 

Hjem, kjære hjem

Endelig kom vi hjem!

Ingrid endelig hjemme hos sin kjære venn gjennom livet; Finn Raae fra Bergen by, bosatt i Bergen County i New Jersey. Gjensynsgleden var stor. Dette er mannen Vilja «lå bi» for ute på Storhavet heller enn å gå i land og eksponere oss for corona-smitte. Det var sannelig verdt det!
Hverdag i stua hjemme hos Finn. Det føles som å være hjemme hos oss selv.
Dørene er i ferd med å åpnes til landene i nord, og vi øyner mer enn håp for å kunne seile hjem via nordruten Canada-Grønland-Island. Grønlandskartene rulles ut og seileguider og info på nett saumfares.
Norsk saltkjøtt, raspeball og duppe (eller klubb og messmørdupp, som Ingrid kaller det) stod på menyen en kveld.

 

En dag i Mamma Ingrids hjemtrakter

Én dag måtte vi selvfølgelig ta turen til Mamma Ingrids gamle hjemtrakter i Bloomfield. Det ble en liten tur i Brookdale Park’s rosehage, som spesielt Mimmi hjemme i Norge er så glad i. Og så dro vi for å se barndomshjemmet til Ingrid i 120 Overlook Terrace og et gjensyn med våre kjære, gamle nabo Mary Lib (95), som fremdeles bor rett over gaten.

Fra rosehagen i Brookdale Park. Parken ligger et stenkast fra Ingrids barndomshjem.
Foran Ingrids barndomshjem i Overlook Terrace.
«Gata mi», Overlook Terrace i Bloomfield.

 

Happy Birthday “the COVID-way”

I disse COVID-tider er det forbudt med bursdagsselskap, til manges store skuffelse. Men når folk utfordres, så blomstrer kreativiteten. I dette tilfellet har den lokale utrykningstjenesten funnet et plaster på såret. De gjennomfører nemlig helt kostnadsfritt forhåndsbookede «drive-by» gratulasjonsopptog. Da kjører en rekke av byens brannbiler, ambulanser og politibiler forbi bursdagsbarnets hus med både lyd- og lyssirener påslått! Det har vakket mange store smil hos bursdagsbarn i nabolaget, kunne vår Kristen fortelle. Hun kjører ambulanse, og inviterte Karen Marie og Ingrid til å delta på en «bursdagsutrykning» sammen med henne og datteren Katherine. Det duket for enda én i rekken av etter hvert mange underlige COVID-erfaringer. Men for all del, et flott initiativ. Vi kan ikke helt se for oss at dette kunne bli en tradisjon i Norge?!

 

Seilas på Hudson River med Finn og familien

Skål for Vilja fylt til randen med fantastiske folk!

 

«Hardcore» American breakfast – donuts!

 

Graduation fotografering

Finns barnebarn og Ingrids fadderbarn, Samantha Wigdis Bensen, fullførte en Bachelorgrad innen «Health Science» i år. Den tradisjonelle feiringen av en sådan milepæl har blitt ganske så nedskalert som følge av coronaen. Men offisielle graduation-bilder skulle tas mens vi var med familien. Det varmet hjertet å få være en del av disse. Fest for familien og nære venner har forøvrig også nå blitt mulig, men ikke før i juli, etter at vi er på vei videre. Uansett:

Gratulerer Samantha for oppnådd milepæl!

 

En dag ved “the lake house” ved Lake Owassa

 

Besøk hjemme hos storesøster Christine og svoger Hugh i Wayne, New Jersey

Gjensyn med storesøster etter lang tid fra hverandre. Det er så artig å fange opp de små vanene og verdiene som vitner om en felles oppvekst, om enn mange år og mil fra hverandre. Ingen tvil om at vi har felles voksenpersoner i fundamentet vårt.

 

Familiekveld  hos Christine sammen med min nevø Victor (Lille-Vic), hans kone Anna og sønn Alexander

Lille-Vic med kona Anna og yngstesønn Alexander. Det var ufattelig lenge siden sist, og det gjorde virkelig godt i hjertet å se hverandre igjen. «Sosial distanse» ble etterhvert svinnende liten, men dette bildet er tatt tidlig på kvelden.

(Lille-Vic er sønnen til søsteren min Beppin (Elisabeth). Beppin døde i 1993.)

«Tantekyss» – en mer moden versjon av pikekyss; litt mindre søtt, men veldig godt til sitt bruk! Og fantastisk sett i perspektivet corona og ambisjonen om social distancing. Stakkars Lille-Vic var sjanseløs, for hvordan kan man vel avslå noe sånt?! ?

 

Røttenes betydning, og om å grave fram flere av mine  

Forståelsen av røttenes betydning for ens identitet har blitt tydeligere for oss på Vilja i løpet av de tre årene langt hjemmefra. Og ikke minst viktigheten av å dyrke fram en stolthet rundt den man er og hvor man kommer fra. Derfor har denne stoppen hatt spesiell betydning for jordomseilinga; å ikke bare søke nye steder og menneskemøter, men også veve livsveven tettere med vennskapsbånd og familierøtter som allerede finnes. Vi har satt stor pris på venner og familie som har mønstret på underveis på jordomseilinga vår. Her i Ingrids fødeland USA har vi seilt inn til Ingrids barndoms hjemmehavn og delt tid på land og seilturer på Vilja med nære venner, søsken og tantebarn. Disse er nå blitt del av det familien kaller «SailingVilja-turen vår».

Jeg (Ingrid) har mange flere spørsmål og interesse enn før, om mine foreldre, deres (og min) historie og våre røtter. Jeg er heldig, for mammaen min kan fremdeles selv dele av sine erfaringer og livshistorie med meg. Men pappen min døde i 1992, da jeg var 19 år gammel. Det er mange spørsmål jeg ikke rakk å stille, eller i det hele tatt å tenke at jeg ville undre på en gang. Mange historier har jeg dessverre også glemt.

 

Litt om Ingrids Pappa, og hans link til et kapittel spesiell sjøfartshistorie

Bilde av Pappa Jørgen (t.h.) og kamerater fra tiden som ung student ved NTH i Trondheim på 30-tallet.

Pappa Jørgen Walseth Jonassen emigrerte til USA i 1945, etter å ha sluppet ut av fangenskap på Grini. På oppdag fra Nortraship skulle maskiningeniøren og skipsarkitekten ta fatt på arbeidet med å samle oversikt over det som gjensto av Norges handelsflåte etter krigen. Som mange andre nordmenn bisto Sjømannskirken i Brooklyn med innkvartering. Der ble han kjent med to andre norske karer som var i gang med et helt annet båtprosjekt; forberedelser til å seile en tømmerflåte over Stillehavet fra Sør-Amerika til Polynesia. Karene het Thor (Heyerdahl) og Hermann (Watzinger). Prosjektet var selvfølgelig Kontiki-ekspedisjonen… Ingrids far Jørgen fikk tilbud om å være med på den dristige flåteferden over Stillehavet, men takket nei. Vennskapet besto like fullt i mange år deretter, især med Watzinger, gjennom brevveksling, sporadiske treff og besøk hjemme hos Jørgens familie i den lille forstaden Bloomfield i New Jersey. Jørgen arkiverte sirlig all brevveksling med venner og familie hjemme hos seg, men han var ikke av typen som småsnakket om seg og sitt. Arkivskapet ble stående som en mystisk, spennende, men lukket skattekiste hans levetid ut og lenge deretter.

Et litt atypisk bilde av Pappa fra 50-tallet. Han var litt mindre nonsjalant enn dette, slik jeg kjente ham. Men hva vet vel jeg? Han hadde levd et langt liv og opplevd så mye før jeg kom inn i livet hans. Det er spennende å utforske og lære ham å kjenne fra andre menneskers perspektiv og gjennom brevvekslingen hans.

 

Skattejakt med Kontiki-brev i skattekista

Da vi besøkte storesøster Christine tok vi et dypdykk i pappas gamle arkiver. Der fant vi et mangfold av brev som til sammen inneholdt interessante kapitler om norsk krigshistorie, utvandringshistorie, og attpåtil et lite stykke av særegen norsk sjøfartshistorie. Tenk for eksempel på det første brevet som faren Gerhard (Ingrids farfar) sendte sønnen etter at han hadde sluppet ut fra fangenskapet i Grini. Eller de mange brevene sendt over Atlanteren fra moren Hilda Ingeborg til sin utvandrede sønn. Eller Jørgens egne brev til Norske myndigheter der han beskriver sine opplevelser under Andre Verdenskrig.

Utdrag av det første brevet fra Jørgens far Gerhard til sin sønn etter at han hadde sluppet ut av fangenskap på Grini.

Av største allmenne interesse har vel kanskje knippet med brev sendt fra Hermann Watzinger til Pappa på 1940- og 50-tallet. Det var intet mindre enn spennende å lese Watzingers førstehånds beskrivelse av hugging av balsatrær til Kontiki-flåten og de to karenes opplevelse av virkeligheten de befant seg i høyt der oppe i Andesfjellene i januar 1947. Hvilken skatt av et brev!

Som en fotnote kan nevnes: Historien om Kontiki ses i et særskilt perspektiv nå for oss på Vilja, som jo har seilt vår egen båt samme vei over Stillehavet som Kontiki gjorde den gangen, helt fram til de polynesiske Tuamoto-atollene og forbi – om enn med adskillig mer komfortabel farkost og mange nymotens hjelpemidler…

 

Min Pappa; sivilingeniøren og marinarkitekten

Enda et ønske gikk i oppfyllelse for Ingrid da søster Christine tok fram en rull med gamle originale arbeidstegninger ført i pennen (eller blyanten) av pappaen. Disse skal rammes inn og finne hedersplass på veggen hjemme hos Jørgens barn og barnebarn i Norge.

Ingrid har et klart og kjært minne om faren som stadig satt bak arbeidsbordet sitt og tegnet på skisser av propeller og akslinger. Visstnok tok han ut noen patenter i løpet av karrieren også (kunne Christine og Eric fortelle. Dette var noe Ingrid ikke visste. Hun husket bare at han i sine siste leveår jobbet med å videreutvikle en idé med plan om å ta ut et nytt patent, noe han trolig ikke fikk fullført.) Det var en gledelig overraskelse at tegningene ikke hadde gått tapt, men var bevart på beste vis. Nå er 8 tegninger tatt med til Norge for innramming til Jørgens to døtre og 6 barnebarn i Norge. Han skulle bare visst hvor glad og stolt tanken om ham og det han fikk til gjør oss fremdeles i dag!

 

Farvel New Jersey

Vi ble værende i vel to verdifulle uker i New Jersey. Da kjente vi at havet kalte igjen. Vi skal jo faktisk til Norge før høststormene setter inn!

Vi flyttet tilbake inn i Vilja, og tok til på neste etappe.

 

Fra Tikopia til New York

Vi holder stadig kontakten med andre norske og skandinaviske båter. Én av disse er den norske familien på VakiVaki; Thomas Lien, kona Susann Nordhagen og barna Ivi og Jack.

Vi og mange med oss kjenner VakiVakis familie fra barneTV-seriene «Flaskepost fra Stillehavet» på NRK.

VakiVakis familie er kjent fra barneTV-seriene «Flaskepost fra Stillehavet» på NRK. Nå er familien ute på ett års tokt «Atlanterhavet rundt» med seilbåten VakiVaki (båtnavnet betyr Lykke på tikopiansk). Vi tok kontakt med Thomas våren 2019 da vi var i New Zealand og bar på ønsket om selv å oppleve Tikopia. Thomas ga oss den gang mange gode råd, og fikk endog varslet en av høvdingene på øya før vi ankom slik at vi ble tatt imot som nære venner fra første øyeblikk! Oppholdet på Tikopia står som ett av de absolutte høydepunkt på vår SailingVilja-tur.

 

Endelig møte med VakiVaki & Alibaba i Hudson River!

Dermed var det ekstra stas å møte VakiVaki og vennebåten Alibaba (med Liens nevø Jørgen Brevik som skipper, også kjent fra Tikopia-serien).

Vi tre er så vidt vi kjenner til de eneste tre norske seilbåtene som i år seiler hjem til Norge via Grønland. Det ble samseiling gjennom New Yorks elver og ut Long Island Sound til Newport i delstaten Rhode Island.

 

Cruising by The Big Apple!

Skyskraperne kaster skygge i skyene.

 

Oooops!

Vi hadde nettopp seilt inn mot Long Island Sound. Ungene på VakiVaki hoppet i havet. Vi var i ferd med å gjøre det samme.

Da kom det plutselig en politibåt med lyssirener på, og gestikulerte klart ifra om at de ville om bord på Vilja. Hva var galt? Var det mangelen på redningsvest (som er obligatorisk her for barn under 12 år på seilbåt – til enhver tid, på dekk og i vannet)? Hva annet hadde vi vel gjort galt? Ingrid løp ned og spylte ned i do en lenge bevart sigarett fra Tikopia, rullet i ruteblokkpapir. Ikke noe egentlig illegalt med den, for det var bare vanlig tobakk, men den så unektelig suspekt ut. Herregud, så mye rart vi finner på…

U.S. Coast Guard bordet Vilja i East River på vei ut i Long Island Sound.

Det viste seg at kystvakta forgjeves hadde forsøkt å komme i kontakt med Vilja på kanal 16. Dermed ville de om bord og sjekke at papirene var i orden. En rask inspeksjon av motorrom og toalett (der Ingrid nettopp hadde flushet som en gal!) ble gjennomført, og papirer ble gjennomgått. De fant ingenting å utsette, og alt var bare smil og vennlighet. Fint å erfare at det dårlige ryktet vi hadde hørt om U.S. Coast Guard var helt feil ut ifra det vi opplevde.

Alt i orden på Vilja, og U.S. Coast Guard viste seg som både trivelige og interesserte folk. Intet å frykte, med mindre du har noe å frykte da…

Vi fikk ingen påpakning om redningsvest eller annet, men de ga oss villig råd og informasjon om regelverket da vi spurte.

Alibaba for fulle seil i kveldssol i Long Island Sound.
Dekk-til-dekk leveranse av ferskt hjemmebakt brød fra Vilja til VakiVaki på morgenkvisten.
Den norske seilergjengen samlet til en aldri så liten ettermiddagsdrink på land i Newport, Rhode Island.

Fantastisk god overlevelsesdrakt i barnestørrelse fra Arvid Påsche. Men – fremdeles for stor, så nå lånes den bort til 11-årige Jack på VakiVaki.

Vi tok farvel med VakiVakis og Alibabas mannskap i Newport, Rhode Island. Vi seilte videre til Bristol, med planer om et siste stopp for å tilbringe tid med Ingrids storebror Eric og familien. De to andre båtene satte kursen videre nordover og fpr dermed noen dagers forsprang mot Canada og Grønland. Det er ikke umulig at det blir nytt norsk seilbåttreff for oss tre på nordligere breddegrader i tiden som kommer!?!

 

Kveldstur i en herskapshage i Bristol (Blithewold Mansion)

Områdene øst for Narragansett Bay (Newport og omegn) er kjent for sine mange storslagne herskapshus, også kalt «cottages». Disse var sommerboligene til de rike kaksene i New York og Philadelphia på 1850- til 1900-tallet. Mange av «herskapshyttene» er godt bevart og er i dag åpne for publikum. Vi tok en kveldstur etter stengetid i hagene rund Blithewold Mansion i Bristol.

For et drømmetre å lage et trehus ut av for å gjemme seg i!

 

Kjært gjensyn med storebror Eric og familien i Hopkinton, Massachusetts

Og så fikk vi med oss et eksklusivt eksemplar av «Eric’s Viking Mead», hjemmelaget mjød. Vi fikk også en smak av de edle dråper, og det smakte faktisk fabelaktig godt! Vår flaske skal nytes i det vi seiler inn til eget farvann i «vår felles faders fedreland» Norge.

 

«Sightseeing light» i Plymouth

Vi følte vi burde utnytte leiebilen vi hadde, så vi tok oss en ettermiddagstur til Plymouth. Det var her de første pilgrimene bosatte seg etter å ha seilt over fra England på båten Mayflower for nøyaktig 400 år siden i 1620.

Ett av mange kunstverk som markerer årets 400-års jubileum for pilgrimenes første ankomst til Plymouth i 1620. En viktig markering for byen. Bare så synd at feiringen blir sterkt hemmet av coronaens utbrudd og hensynene som må tas.

 

En herlig dag på havet med Eric & familien

Lykken var stor da vi fikk til en fantastisk fin seiledag i Narragansett Bay med storebror Eric og familien. Vi fikk flott seiling og trivelig stemning. Supert simpelthen!

 

Et lite strandhugg i Bristol en regnværsdag

Det var mye papirarbeid, reguleringer og andre forberedelser som måtte på plass før avreise fra USA. Eksempelvis måtte tillatelse og rapportering for stopp i Canada registreres hos ikke mindre enn syv myndighetsinstanser. Ingrid trengte tid bak PC’en til å gjøre de siste forberedelser og skaffe seg en oppdatert oversikt før vi forlot USA. Imens dro Jon Petter og Karen Marie på eventyr på land (i Bristol), tross striregn.

 

Forberedelser til turen videre: COVID-test i USA for å slippe karantene i Grønland!

Grønland har gitt sitt samtykke i å la oss slippe karantene ved ankomst dersom vi kan vise til negativ COVID-test tatt like før avreise fra USA. Så dermed dro Viljas mannskap på drive-thru COVID-testing i Rhode Island. En særegen og rar opplevelse, men vi tar det som en erfaring. Og hipp hurra!: Vi testet negativt. Det var det jo uansett kjekt å få vite før vi la ut på langseilas!

 

Snartur innom Newport for noen siste fristelser og steg på landejorda

En snartur på land i Newport ved skumring, for noen siste steg og nytelser på land.

Newport er en trivelig småby. Fin byggeskikk. Vi vil gjerne tilbake i andre tider, når vi kan nyte litt mer avslappet uten ansiktsmasker og alskens smittefrykt.
Siste smak av himmelske, men «livsfarlige», fristelser i Newport før vi kaster loss og sier farvel til USA for denne gang. Herregud, dette er syyykt usunt, men smaker syyyyyyyykt godt!!!

 

Klar ferdig seil!

Så er vi på Vilja klare til å seile fra USA for denne gang. Wow, for noen dager og uker vi har hatt her! De er gull og edelstener som blir med oss i skattekista av verdier vi har med oss videre på SailingVilja-turen vår.

Vi kjenner vi er stolte av og glade i våre røtter på begge sider av Atlanteren.

05.-28. juni, 2020 (USA – Del 2): Bilder til Familiealbumet fra vestsiden av Atlanteren

05.-28. juni, 2020: Et nytt kapittel i Familiealbumet fra vestsiden av Atlanteren

Det «offisielle» reisebrevet fra SailingViljas stopp i USA er å finne her:

http://www.sailingvilja.no/2020/07/13/05-28-juni-2020-usa-del-1-hjem-til-egne-rotter-i-usa/.

Flaskeposten som følger her er vår egen minnebok med bilder av familie og familievenner; et nytt kapittel i familiealbumet vårt. Ta en kikk om du har lyst!

 

Først en liten intro om bakgrunn og historie, ført i «pennen» av Ingrid:

Jeg føler meg rik. Jeg har en stor familie av slekt og nære venner.

Jeg har mine røtter i Norge: Min mamma er der, min søster Karen er der, våre foreldres slekt og våre egne barn er der. Vi har nære, gode venner der. Jeg har bodd der nesten hele livet.

Her er en titt på min aller nærmeste familie: Mimmi Dagrun og barnebarna, 17. mai 2017. Dette er den yngste generasjonen som har vokst fram på østsiden av Atlanterhavet fra min mor og far. Mine to gutter – Petter & Ole Jørgen – helt til høyre i bunader. (Bildet er tatt et par måneder før vi dro av sted på jordomseiling.)
Ingrid & storesøster Karen, fra barneår i USA og i Indonesia 2019.

Men jeg har også mine røtter et annet sted, på vestsiden av Atlanterhavet. Her føler jeg sterke bånd til en liten klynge mennesker. Disse er mine aller tidligste røtter, de som ble plantet først.

Glimt fra barndomsheimen i 120 Overlook Terrace i forstaden Bloomfield, New Jersey. På bildet til venstre fra 1973 er storesøstrene mine Karen og Beppin foran og Pappa, meg og søskenbarnet mitt Anders bak. På bildet til høyre fra 2020: Karen Marie og jeg tilbake på gamle tomter.

Jeg ble født i en liten forstad i staten New Jersey i USA i 1973, inn i en familie som bestod av Mamma, Pappa, tre halvsøsken Eric, Christine og Beppin, samt søsteren min Karen.

Her er noen tilfeldige glimt tilbake til fortiden (valgt ut ifra det enkle kriterium at det kun er disse bildene jeg tilfeldigvis har lagret på PC’en som er med på jordomseiling).

I 1979 flyttet Mamma, Karen og jeg (Ingrid) til min mors heimbygd Meråker i Norge. Pappa ble værende i USA. Det samme ble mine halvsøsken; Eric, Christine og Beppin, som alle var i 20-årene på den tiden. Vi reiste etter hvert årlig tilbake til New Jersey for å ha tid med familien der.

Men vi hadde en utvidet familie også som var igjen i New Jersey: Disse var Wigdis og Finn Raae og familien deres. Finn var pappas kollega i Det Norske Veritas. Wigdis var en av min mors beste venninner. Da jeg ble døpt var Wigdis’ datter Marilyn min fadder. Det var hjemme hos Finn og Wigdis at jeg lærte å svømme og å sykle. Det var hjemme hos dem jeg bodde som 23-åring i 1996 med min lille familie i et halvt år, og lærte hele gjengen å kjenne fra en voksens ståsted. Da Marilyn’s datter Samantha Wigdis ble døpt i 1999, så fikk jeg æren av å være hennes fadder. Vi er som familie.

Mitt fadderbarn Samanthas graduation bilde, tatt i juni 2020. Så dette er gjengen slik den er i dag. Bilder fra min barndom eller unge voksenliv med Raae-familien har jeg ikke på PC’en dessverre. En viktig person mangler; kjære Wigdis, som døde for noen år tilbake. Marilyns sønn Cory var heller ikke til stede da bildet ble tatt. Men vi er enda mange fine folk!

Vår stopp i USA denne gangen med SailingVilja ble en næringsboost til mine amerikanske røtter. Perspektivet ble litt justert i disse COVID-tider, og muligheten vi fikk til å faktisk treffes ble ekstra verdsatt. Vi har hatt god tid sammen og kjent på at vi er heldige som har hverandre. Jeg har villet lære mer om mine røtter, og fått mange svar å lære av, gledes over og bygge videre på. Jeg seilte herfra som et mer helt menneske enn da jeg seilte inn til min barndoms hjemmehavn noen uker tidligere. Nå er min mann og datter også inkludert i denne delen av meg og de har knyttet egne bånd. For oss som har vært så lenge borte hjemmefra, så var det ekstra godt å komme hjem til familie og noe som er «vårt».

Vår stopp hos venner og familievenner i USA betyr mye for oss alle her på Vilja.

 

En liten oversikt over de vi fikk møtt fra familien på SailingVilja-turen vår 

En liten sammenstilling, for moro skyld. 44 år har gått siden det første ble tatt. Ærlig talt, jeg synes vi holder oss godt, jeg! ?
Min nevø Lille-Vic (storesøster Beppin’s sønn) med sin kone Anna og sønn Alexander til venstre. Storesøster Christine til høyre.
«Tantekyss» – en mer moden versjon av pikekyss; litt mindre søtt, men veldig godt til sitt bruk! Og fantastisk sett i perspektivet corona og ambisjonen om social distancing. Stakkars Lille-Vic var sjanseløs, for hvordan kan man vel avslå noe sånt?! ?

Mange av disse er det (alt for) lenge siden vi har møtt. Men desto mer var det verdsatt i hjertet at vi fikk det til denne gang. Ikke minst gjorde det godt å kjenne på tilhørigheten og fellesskapet som finnes uansett års og mils distanse.

SailingViljas sirkel er i ferd med å sluttes. Om den ikke akkurat kan sies å være noe så overdådig som «fullbragt», så er den i alle fall intet mindre enn sjelsettende!

Så her følger det nyeste kapittel i familiealbumet vårt. Hvert eneste bilde gjør meg glad i hjertet. Og da VET jeg at jeg er intet annet enn nettopp; HELDIG! ?

 

Hjem, kjære hjem

Endelig kom vi hjem!

Bilder tatt i Emerson, New Jersey 6.-16. juni, samt 18.-19. juni, 2020

Hjemme hos min kjære gamle venn Finn Raae fra Bergen by, bosatt i Bergen County i New Jersey. Gjensynsgleden var stor. Dette er mannen vi på Vilja «lå bi» for ute på Storhavet heller enn å gå i land og eksponere oss for corona-smitte. Det var sannelig verdt det!

Hverdag i stua hjemme hos Finn. Det føles som å være hjemme hos oss selv.
Norsk saltkjøtt, raspeball og duppe (eller klubb og messmørdupp, som Ingrid kaller det) stod på menyen en kveld.

 

En dag i Mamma Ingrids hjemtrakter

Utenfor barndomshjemmet i Bloomfield.

 

American BBQ & god stemning hjemme hos Kristen & Karl

 

Seiltur med Finn og familien på Hudson River

Du Verden, var vi glade for å få med Finn og familien på seiltur! 90-årige Finn er gammel Veritas-mann og tidligere kollega av Ingrids far. Det var duket for historiefortelling som er få forunt. Kontrasten var nok stor for i det å få oppleve å seile i elva som nå er nesten fri for båter. Finn kunne fortelle om hvordan det lå båter fortøyd tett i tett på begge sider av elvebredden i hans tid i Veritas’ virke. Nå er de mindre båtene i stor grad erstattet av store containerskip og omlokalisert. Coronaens effekter har nok ytterligere satt bremser for aktiviteten på elva.

Ingrid & Finn – første pulje av mannskapet på vei ut til Vilja, klare for en dag på Hudson River.
Pulje to av mannskapet for elveseilas. Det kommer enda fler! 🙂
Skål for Vilja fylt til randen med fantastiske folk!

Marilyn er vel det modigste mannskapet på denne seilasen; med 12 brudd i venstre skulder etter et fall for noen få uker siden, så må viljen til å være med overgå middels nivå for å gjennomføre!

 

«Graduation pictures» bildetaking for Samantha, fadderbarnet mitt

 

Søndag på The Lake House

 

Gjensyn med Mark

 

Flere gode stunder i lag hos Finn, Marilyn og familien

 

Besøk hjemme hos storesøster Christine og svoger Hugh 

Bilder fra Wayne, New Jersey, 16.-18. juni, 2020.

 

En kveld i lag med min nevø Victor (Lille-Vic), hans kone Anna og yngstesønnen Alexander

Den 27. juni, 2020: Nevø Lille-Vic og familien kom på kveldsbesøk hos Christine. Lille -Vic er sønnen til storesøster Beppin (Elisabeth), som døde i 1993.

Anna, Alexander, Lille Vic og Ingrid (med en liten porsjon sosial distansering fremdeles ivaretatt, ref. tidligere «Tantekyss»-bilde…).

En liten kompis som spratt innom på kveldsbesøk.
Spennende med lommelykttur i hagen.

 

Kjært gjensyn med storebror Eric og familien i Hopkinton, Massachusetts

Hopkinton i Massachusetts, 24. juni, 2020.

Det kiler litt i magen til ei lita jente når en for første gang som en selv kan huske skal møte sin store onkel Eric!

Eric liker bål og ved. Som sin far. Det vekker minner til Pappa Jørgen, som tydelig koset seg når han tente opp i peisen hjemme i Overlook Terrace.

Arlene gjorde en kjempeinnsats med spesialoppvartning under strenge hygieniske hensyn for å la alle slippe bekymring for koronasmitte. Tusen takk for omtanken, Arlene! Hun er gull, den dama. ?

Og så fikk vi med oss et eksklusivt eksemplar av «Eric’s Viking Mead», hjemmelaget mjød. Vi fikk også en smak av de edle dråper, og det smakte faktisk fabelaktig godt! Vår flaske skal nytes i det vi seiler inn til eget farvann i «vår felles faders fedreland» Norge.

 

Gjensyn med et par bilder av Pappa, som henger på veggen hjemme hos Eric i Hopkinton

Pappaen min, Jørgen Walseth Jonassen, da han var 9 år i 2020. Pappa hadde dette bildet liggende i nattbordskuffen sin. Jeg undrer på om han ofte pleide å ta det fram og kikke på unggutten i seg selv?
Pappa og brødrene hans i ungdomsår. Fra venstre: Sven Falk, Øyvind og Jørgen. Jeg merker meg hvor brun Pappa er i ansiktet og hendene. Han må ha vært mye ute i friluft, men med skjorta på, den sommeren.
Til sist før vi dro hjem så viste Eric oss noen filmer fra 1960-tallet og litt yngre utgaver av Mamma og Pappa i hverdagen hjemme i New Jersey. Vi fikk kopiert filmene. Du Verden, som vi gleder oss til å se dem sammen med Mamma selv.

 

En herlig dag på havet med Eric & familien

Bristol/ Narragansett Bay, Rhode Island, 26. juni, 2020.

Storebror og Lillesøster.

 

Farvel til familien for denne gang

Så er vi på Vilja klare til å seile fra USA for denne gang. Wow, for noen dager og uker vi har hatt her! De er gull og edelstener i skattekista av verdier vi har med oss videre på SailingVilja-turen vår. For en fin flokk vi har, der vi nå kommer fra og dit vi nå seiler til.

Jeg kjenner jeg er himla glad for HELE familien min. Så hærlig! Så heldig!  ?

3. juli, 2020: Mot Canada og Grønland

Barnefamilien på Bavaria 50 «Vilja» på vei hjemover med et lite stykke Kontiki-historie i lasten.

Viljas ferd hjem ved COVID19-pandemiens utbrudd våren 2020 ble formidlet gjennom en artikkelserie publisert på Seilmagasinets nettsider, skrevet av Ingrid. Følgende flaskepost er ELLEVTE artikkel (av i alt 12) i denne serien, og ble første gang publisert 03.07.2020.

Farvel New York!

Jordomseilerfamilien om bord på «S/Y Vilja» har tatt fatt på hjemveien. Tre år med baugen rettet vestover er nå tilbakelagt. Fra nå av skal kompasset ikke vise annet enn nord og østlig retning. Diplomati og dialog har ført fram, slik at ønskeruta via Canada og Grønland igjen er mulig, om enn med noen begrensninger og hensyn som følge av COVID-reguleringer. Mannskapet har satt seil mot polare farvann. Båten ble lastet med et lite stykke Kontiki-historie i New Jersey.

Majestetisk skue forut! S/Y Vilja seilte opp Hudson River. Manhattan skyline på styrbord side!

Verdens land åpner dørene på gløtt

Mer enn tre måneder har gått siden pandemien satte en kraftig brems for Ingrid, Jon Petter og Karen Maries (5) framdrift og planer for hjemveien etter fullendt jordomseiling. De har tatt tiden til hjelp, og sett an utviklingen uten å ta forhastede beslutninger. Sakte, men sikkert har Verden begynt å finne ut av en ny hverdag med COVID. Dørene er forsiktig åpnet på gløtt i flere land og båter slippes inn, dog underlagt nye reguleringer og COVID-retningslinjer. Igjen har det latt seg gjøre for Vilja å seile seg inn på opprinnelig spor, om enn med færre stopp og en del begrensninger.

Med blinkende lys ble vi innhentet og bordet av U.S. Coast Guard i East River sør for Brooklyn. Vilja hadde unnlatt å lytte til VHF kanal 16, og dermed gått glipp av oppkallingen fra kystvakten. Det utløste inspeksjon om bord.
U.S. Coast Guard tar oss gjennom papirmølla etter inspeksjon om bord på S/Y Vilja. Faktisk viste de seg som både trivelige folk og interesserte i vår ferd rundt Jorda.

Trygg havn i COVID-pandemiens episenter

Ingrid endelig hjemme hos sin kjære gamle venn Finn Raae fra Bergen by, bosatt i Bergen County i New Jersey. Gjensynsgleden var stor. Dette er mannen Vilja «lå bi» for ute på Storhavet heller enn å gå i land og eksponere oss for corona-smitte. Det var sannelig verdt det!

Familien valgte å trosse COVID-pandemiens trussel og endog raseopptøyer som blusset opp over hele USA i det de seilte opp Hudsonelva og rett inn mot det som omtales i media som COVID-pandemiens episenter; New York og New Jersey. Strategien om å holde seg unna alt av offentlige steder med ukontrollert eksponering for menneskemengder ga full uttelling; de har nå tilbragt vel tre uker hjemme hos nær familie og kjære venner i New Jersey og New England-området på USAs østkyst. Raseopptøyer ble observert på avstand. Corona-smitte ble de ikke eksponert for.

Røtter veves inn i livsveven

Forståelsen av røttenes betydning for ens identitet har blitt tydeligere for trekløveret på Vilja i løpet av de tre årene langt hjemmefra. Derfor har denne stoppen hatt spesiell betydning for jordomseilinga; å ikke bare søke nye steder og menneskemøter, men også veve livsveven tettere med vennskapsbånd og familierøtter som allerede finnes. Tidligere har venner og familie mønstret på som mannskap underveis på jordomseilinga. Her i Ingrids fødeland USA har de seilt inn til hennes barndoms hjemmehavn og delt tid på land og seilturer på Vilja med nære venner, søsken og tantebarn. Disse er nå blitt del av det familien kaller «SailingVilja-turen».

Pappaen takket nei til å seile med Kontiki

Ingrids pappa og Milorg-mann Jørgen Walseth Jonassen emigrerte til USA i 1945, etter å ha sluppet ut av fangenskap på Grini. På oppdag fra Nortraship skulle maskiningeniøren og skipsarkitekten ta fatt på arbeidet med å samle oversikt over det som gjensto av Norges handelsflåte etter krigen. Som mange andre nordmenn bisto Sjømannskirken i Brooklyn med innkvartering. Der ble han kjent med to andre norske karer som var i gang med et helt annet båtprosjekt; forberedelser til å seile en tømmerflåte over Stillehavet fra Sør-Amerika til Polynesia. Karene het Thor (Heyerdahl) og Hermann (Watzinger). Prosjektet var selvfølgelig Kontiki-ekspedisjonen. Ingrids far Jørgen fikk tilbud om å være med på den dristige flåteferden over Stillehavet, men takket nei. Vennskapet besto like fullt i mange år deretter, især med Watzinger, gjennom brevveksling, sporadiske treff og besøk hjemme hos Jørgens familie i den lille forstaden Bloomfield i New Jersey. Jørgen arkiverte sirlig all brevveksling med venner og familie hjemme hos seg, men han var ikke av typen som småsnakket om seg og sitt. Arkivskapet ble stående som en mystisk, spennende, men lukket skattekiste hans levetid ut og lenge deretter.

Skattejakt med Kontiki-brev i skattekista

Det er norske skatter å finne på andre siden av havet! Hjemme hos storesøster Christine gravde vi i vår pappa Jørgens gamle arkiver og fant blant annet dette brevet; et ørlite stykke av stor norsk seilehistorie. Pappa Jørgens vennskap med Hermann Watzinger og Thor Heyerdahl begynte like etter krigen da de tre unge menn innlosjerte ved sjømannskirken i Brooklyn. Jørgen takket nei til plass på Kontiki-ekspedisjonen, men vennskapet besto. Fascinerende lesning å ta for seg av: «Ja nu sitter Thor og jeg oppe i 2800 m. høyde i hovedstaden Quito i Andesfjellene. (…) Gatene er fylte med indianere og halvblods…». Ja, det var andre tider, det. Vi fant mange flere skatter i arkivene.

Coronaen bidro unektelig til roligere dager enn normalt da Vilja-familien besøkte Ingrids hjemtrakter. Da Ingrid besøkte storesøster Christine tok de et dypdykk i farens gamle arkiver. Der fant de et mangfold av brev som til sammen inneholdt interessante kapitler om norsk krigshistorie, utvandringshistorie, og attpåtil et lite stykke av særegen norsk sjøfartshistorie. Sistnevnte var i form av et knippe med brev fra Hermann Watzinger til faren Jørgen. Det var intet mindre enn spennende å lese Watzingers førstehånds beskrivelse av hugging av balsatrær til Kontiki-flåten og de to karenes opplevelse av virkeligheten de befant seg i høyt der oppe i Andesfjellene. Hvilken skatt av et brev! Som en fotnote kan nevnes: Historien om Kontiki ses i et særskilt perspektiv nå for familien på Vilja, som med egen båt har seilt samme vei over Stillehavet som Kontiki gjorde den gangen, helt fram til de polynesiske Tuamoto-atollene og forbi – om enn med adskillig mer komfortabel farkost og mange nymotens hjelpemidler…

Seiltur med spektakulært bakteppe

Viljas eldste og kanskje mest kjærkomne mannskap hittil; Veritasmannen Finn Raae (90) fra Bergen til høyre mønstret på for seiling på Hudson River sammen med familien; her representert ved datter Marilyn (t.v.) og barnebarn Kristen (bak).

Det har vært få skyskrapere på horisonten for «Vilja»s ferd rundt Jorda fram til strandhogg på USAs østkyst. Stort sett har de vel søkt nettopp det motsatte. Intet mindre spektakulært ble det da å seile på Hudsonelva med Manhattan skyline som bakteppe og Frihetsstatuen som rundingspunkt. Med 90-årige Finn Raae fra Bergen om bord – gammel Veritas-mann og tidligere kollega av Ingrids far – så var det duket for historiefortelling som er få forunt. Kontrasten var stor for Veritasmannen å få oppleve å seile i elva som nå er nesten fri for båter. Finn kunne fortelle om hvordan det lå båter fortøyd tett i tett på begge sider av elvebredden i hans tid i Veritas’ virke. Nå er de mindre båtene i stor grad erstattet av store containerskip og omlokalisert. Coronaens effekter har nok ytterligere satt bremser for aktiviteten på elva.

Kronglete reguleringsfarvann

Hjemme i stua til Finn legges planer for veien videre. Etter flere uker og utallige eposter og telefoner med landene i nord sine myndigheter, så åpnes omsider den ene døren etter den andre. Vi begynner å øyne mer enn håp. Grønlandskartene rulles ut og seilbøkene tas fram.

Et helt nytt sett med regelverk og prosedyrer er stablet på plass etter at coronapandemien satte Verden i beredskapsmodus. Regelverket varierer betydelig fra land til land. Utgangspunktet er at smittespredning må unngås for nærmest enhver pris. Det finnes ingen fasit for hvordan det kan håndteres, men situasjonen har i alle fall endret seg fra nærmest vanntette skott mellom alle grenser, til en forsiktig åpning etter klart definerte kriterier. Mannskapet på Vilja har tidvis brukt flere timer daglig for å sette seg inn i regelverk og kommunisere med myndighetene. Ønsket har vært å seile nordruta hjem. Nå ser det ut til å flaske seg.

Canada strengest

Canada har vist seg som den hardeste nøtten å knekke for å komme seg til. En svensk seilbåt prøvde seg på ankomst der uten forhåndsgodkjenning, og ble vennlig men bestemt henstilt om å returnere til USA. Om «Vilja» skal seile hjemover via Grønland, så er det viktig å kunne gjøre et stopp i Canada, fortrinnsvis i Newfoundland. Det vil redusere etappens lengde fra fastlandet over til Grønland ned til om lag en uke, hvilket også gir bedre muligheter for pålitelige værmeldinger for overfarten. Takket være innsats fra Den Norske Ambassaden i Canada fikk Vilja omsider innvilget tillatelse til å gjøre et transit-stopp i St John’s. Der kan de bunkre opp diesel og proviantere opp med ferskmat. Men de gis ikke anledning til å sette foten på canadisk jord. Alt av leveranser til båten er organisert og bestilt i forkant. Rapportering er sendt til syv ulike offentlige instanser før ankomst. Heldigvis ser alt nå ut til å være på plass og de har grønt lys for å seile inn til St. John’s havn.

Grønland krever COVID-testing

Dialogen har også gått aktivt mellom grønlandske/ danske myndigheter og Viljas mannskap. Tonen har hele tiden vært vennlig, men avventende. Til sist kom oppdatert regelverk på plass. Familien har hatt et håp om å slippe karantene ved ankomst Grønland, siden de da ha vært om bord på Vilja i over to uker sammenhengende. Gleden var dermed stor da myndighetene omsider gikk med på å akseptere tid på havet som karantenetid, under forutsetning av at mannskapet kunne forelegge negativ COVID-test tatt i forkant av avreise fra USA. Dermed ble siste post på programmet før Vilja satte seil nordover gjennomføring av COVID-testing i delstaten Rhode Island. Der er det rigget opp drive-thru COVID-testing. Viljas trekløver kunne fortelle om et strengt avgrenset og bevoktet test-område med militært personell som håndterte all kommunikasjon bak masker og foran lukkede bilvinduer. Helsepersonell i heldekkende drakter besørget testing med ytterste forsiktighet idet bilvinduene uunngåelig måtte rulles ned. Det vekket assosiasjoner til å være midt i filmen «Outbreak», ikke overraskende kanskje. Jon Petter kunne like fullt rapportere om at det var smil å spore bak maskene, og familien ble møtt av vennlighet og tålmodighet i den grad slikt kan la seg overføre gjennom et bilvindu. Det betydde mye, ikke minst for trygghetsopplevelsen til vesle Karen Marie (5) som også ubønnhørlig måtte ha vattpinnen trykket langt inn i nesen av en ukjent person, ikledd en litt skummel habitt som stakk hånden inn bilruta som så vidt stod på gløtt. Heldigvis gikk også det fint. Seansen går inn i familiens loggbok som en av turens litt underlige erfaringer.

Fra Tikopia til Grønland

Vi møtte de norske båtene VakiVaki og Alibaba i Hudsonelva, og det ble samseiling opp til Newport i Rhode Island. Vi skal samme vei videre, så hvem vet; kanskje møtes vi igjen i nordligere breddegrader? Siste rest av levelige badetemperaturer nytes i hvert fall til fulle, her i fin stil ved norske Ivi og Jack på VakiVaki.

Familien på «Vilja» har hatt dialog med andre norske og skandinaviske båter i de siste månedene. Især har de holdt kontakten med den norske familien på «VakiVaki»; Thomas Lien, kona Susann Nordhagen og barna Ivi og Jack. «VakiVaki»s familie er kjent fra barneTV-seriene «Flaskepost fra Stillehavet» på NRK. Nå er familien ute på ett års tokt «Atlanterhavet rundt» med seilbåten VakiVaki (båtnavnet betyr Lykke på tikopiansk). Familiene på «Vilja» og VakiVaki har hatt kontakt i det siste året, ettersom Vilja også seilte til Tikopia, sterkt inspirert av NRK-serien. Oppholdet på Tikopia står som ett av de absolutte høydepunkt for familiens SailingVilja-tur. Ekstra stas var det dermed å møte «VakiVaki» og vennebåten «Alibaba» (med Liens nevø Jørgen Brevik som skipper, også kjent fra Tikopia-serien). «Vilja», «VakiVaki» og «Alibaba» er så vidt dem bekjent de eneste tre norske seilbåtene som i år seiler hjem til Norge via Grønland. Det ble samseiling gjennom New Yorks elver og ut Long Island Sound til Newport i delstaten Rhode Island. Der gjorde «Vilja et siste stopp for å tilbringe tid med Ingrids storebror Eric og familien, mens de to andre båtene satte kursen videre nordover og dermed får noen dagers forsprang. Det er ikke umulig at det blir nytt norsk seilbåttreff for disse tre på nordligere breddegrader i tiden som kommer!

Norske Alibaba for fulle seil i det sola går ned over Long Island Sound.

Seilemekka

Det var ikke utakknemlig å tilbringe noen dager i Narragansett Bay, midt i seilemekkaet til amerikanerne. Det ene smykkeskrinet etter det andre seilte forbi Vilja. Ute på sjøen var det stadig et yrende liv med alt fra små joller til store praktbåter som seilte om hverandre i skjønn forening. Ingen tvil om at her er vi midt i smørøyet for seileentusiaster. Vi fortøyde til ei bøye ved et skipsmuseum, der noen av vinnerbåtene i America’s Cup hadde blitt bygd gjennom flere tiår fram til cupen ble omlokalisert til vestkysten. Stolte båter og engasjerte båtfolk var det mange av, om enn stadig på en «corona-armlengdes» avstand. På Vilja ble sosial distansering en umulighet (og følgelig «kastet over bord», må innrømmes) da Ingrids bror Eric og familien ble med ut og seilte. Det duket for ypperlig teambuilding, som seiling jo gjerne er!

Dramatikk om bord på norsk seilbåt

«VakiVaki» og «Alibaba» nærmer seg delmålet Newfoundland, men har hatt medisinske utfordringer underveis. Et lite sår på Jørgens arm utviklet seg raskt til å bli en stygg betennelse. Hestekur med antibiotika samt sying av såret om bord ble nødvendig. Det skal ettersigende gå bedre med ham nå. Dette er en medisinsk situasjon som Vilja har erfaring med; Jon Petter opplevde tilsvarende betennelsesutvikling i et myggstikk da de seilte i Dominica, noe som endte i sykehusinnleggelse og inngrep i kneet. Han følger med bekymring på det som skjer om bord hos deres norske seilervenner noen døgns seilas unna. Det blir nok ekstra kjærkomment for dem å seile trygt i havn om ikke lenge.

Vilja på vei til kaldere farvann

Vilja kastet loss søndag 28/6, med kurs for Newfoundland. Med værprognoser som tyder på perioder med lite vind og mye tåke, så ligger det an til en tålmodighetsetappe. De regner med å være framme om en ukes tid. Vinterbekledningen er tatt fram etter å ha vært stuet vekk i snart tre år. Lue og ullundertøy er med ett en nødvendighet det meste av dagen. Hvor skal dette ende? En ting er i alle fall sikkert: Coronaen bidro unektelig til roligere dager enn normalt da Vilja-familien besøkte Ingrids hjemtrakter. Da Ingrid besøkte storesøster Christine tok de et dypdykk i farens gamle arkiver. Der fant de et mangfold av brev som til sammen inneholdt interessante kapitler om norsk krigshistorie, utvandringshistorie, og attpåtil et lite stykke av særegen norsk sjøfartshistorie. Sistnevnte var i form av et knippe med brev fra Hermann Watzinger til faren Jørgen. Det var intet mindre enn spennende å lese Watzingers førstehånds beskrivelse av hugging av balsatrær til Kontiki-flåten og de to karenes opplevelse av virkeligheten de befant seg i høyt der oppe i Andesfjellene. Hvilken skatt av et brev! Som en fotnote kan nevnes: Historien om Kontiki ses i et særskilt perspektiv nå for familien på Vilja, som med egen båt har seilt samme vei over Stillehavet som Kontiki gjorde den gangen, helt fram til de polynesiske Tuamoto-atollene og forbi – om enn med adskillig mer komfortabel farkost og mange nymotens hjelpemidler…

«Vilja» er på vei til polare farvann!

4. juni, 2020: 13 døgn langs USAs østkyst

Snart er enda en etappe til havs lagt bak kjølen. Her er en oppsummering av de siste døgns hendelser, fram til der vi er nå, på vei opp USAs østkyst. Det er nå tretten dager siden vi seilte fra de amerikanske Jomfruøyene. I morgen er vi framme ved neste delmål; Hudson River, New Jersey.

Oppdatering #3 fra «Vilja» 04.06.2020. Fra 13. døgn til havs, på vei nordover langs USAs østkyst.

Viljas ferd hjem ved COVID19-pandemiens utbrudd våren 2020 ble formidlet gjennom en artikkelserie publisert på Seilmagasinets nettsider, skrevet av Ingrid. Følgende flaskepost er TIENDE artikkel (av i alt 12) i denne serien, og ble første gang publisert 09.06.2020.

Yrende liv i havet! Et mylder av delfiner fulgte oss foran baugen da vi var fremme på dekk og luftet oss. Herlig!

Kryssing i kuling motvind tæret på

Karen Marie er ivrig håndlanger når båten forberedes til å møte kraftigere vær. Her: En splint til festet av bommen byttes ut som et føre-var tiltak.

Mandag 1. juni ettermiddag: Vi måtte krysse oss oppover for seil i motvind i stiv kuling styrke i de siste par dagene på vei opp til «startstreken» for der vi skal krysse Gulfstrømmen. Alt er nøye timet og planlagt. Vi har en kort tidsluke som må utnyttes til det maksimale for å rekke over strømmen og rundt Cape Hatteras før en ny kuling kommer fra sør. Etter 11 døgn på havet med ujevnt søvnmønster og spenning i kroppen så kjente Ingrid at det røynet på motivasjonen for hver gang baugen til Vilja gitt hodekulls inn en bølge… Men så spaknet vinden av. Jon Petter kommanderte Ingrid i seng. Vi hadde kommet litt for tidlig til startstreken, og Ingrid fikk noen sårt tiltrengte timer på puta før ny nattevakt. Det er sannelig godt når en har følge på ferden som iblant ser hva en har behov for bedre enn en selv gjør!

Over Gulfstrømmen i vindstilla

Picnic nytes under oppe-på-dekk dagen. Vi nyter muligheten max i viten om at i dagene som kommer skal kraftig regn og deretter vind begrense tumleplassen vår.

Tirsdag 2. juni: Kryssingen av Gulfstrømmen ble timet perfekt. Vi snakker ikke om kryssing for seil her, men motorkjøring på kryss av Gulfstrømmen. Vi bruker sjelden motoren, men denne gangen var det ingen diskusjon derom. Havet var blikkstille. I det sola stiger opp av horisonten i øst den 2. juni, etter elleve døgn til havs, så skimter vi land i vest, til det som er Ingrids fødeland: United States of America.

Karen Marie gjør landkjenning av USAs østkyst

Seiler til sitt fødested

Innseiling opp Hudson River

Fredag 5 juni: I det vi seiler forbi Frihetsstatuen og Ellis Island, sender Ingrid en tanke til sin pappa Jørgen: Vi skulle vel veldig gjerne blitt møtt av ham ved innseilingen til North Hudson Yacht Club. Som den ekte Veritas-mann av den gamle skolen, så hadde det vel vært stas å ta imot sin datter som seiler inn med egen båt. Men Jørgen har vært borte lenge. Moren Dagrun hadde like fullt planlagt å fly hit fra Norge og møte oss på kaia ved innseilingen. De reiseplanene måtte dessverre avlyses med coronaens inntog. Den som imidlertid uansett er her og lever i beste velgående er hennes fars gamle kollega og vår gode familievenn gjennom hele Ingrids liv; Finn Raae.

Mer fri for corona kan en ikke bli!

Finn er en sprek 90 åring. Bergenseren har passende nok bosatt seg i Bergen county i NJ, der han har bodd en halv mannsalder. Dette området har dessverre blitt et av de hardest rammede av COVID-smitte i USA. For oss har det vært ekstra viktig å ikke være smittebærere før vi møter ham. Dette har vært førende for vårt rutevalg: Vi har valgt å seile direkte fra Jomfruøyene uten stopp, der vi har seilt forbi perler som Bahamas og sørstatsbyer som Charleston, og heller møtt krevende værforhold ute på havet. Vi er dermed selverklært de mest corona-smittefrie individene i de Forente Stater når vi banker på døra til vår kjære venn og flytter inn for noen dager!

Fantastisk fin seilas med spenningselementer

Vi har hatt en fantastisk fin seilas med innslag av spenning rundt vær og corona-hensyn som til sammen har gitt en uforglemmelig etappe. At det tikket inn et nyhetsvarsel om raseopptøyer over hele USA, blant annet New York dit vi i praksis har satt kursen, velger vi å ta med ro. Vi skal ikke inn til noen bykjerne, vi skal bare inn i forstads nabolag.

Innvilget stopp i Canada

Vi skal møte flere slekt og venner mens vi er i New Jersey. Vi har dessuten et ønske om å besøke storebror Eric i Boston, om karantenekrav ikke gjør det for tidkrevende. Så setter Vilja seil mot Canada. Den norske ambassaden i Canada har etter dialog med Canadiske myndigheter innhentet bekreftelse på at Vilja kan stoppe for å proviantere og fylle diesel i Newfoundland, før vi krysser Atlanteren.

Vilja er på vei hjem til Norge. Vi skal bare ankre opp i Ingrids barndoms hjemmehavn først.

4.-13. desember, 2017: Advent med øyhopping på Kanariøyene

Det er noe med smaken av å være framme. Vi skulle nå fram til Kanariøyene før jul. Nå er vi her. Riktignok er vi den 4. desember på nordøstspissen av øyriket, og det gjenstår nesten 200 nautiske mil til Las Palmas på Gran Canaria. Der skal vi finne kaiplass til Vilja, før vi om vel en ukes tid reiser til Norge og videre til Tanzania (!) for å feire jul. Men det er definitivt neste kapittel.  Nå er vi framme på Kanariøyene, og har adventsferie i øyparadis. Vi ligger for anker utenfor Playa Francesa på øya La Graciosa sydspiss. Alle har det bra. Life couldn’t be better.

Første frokost etter ankomst til Kanariøyene. Mannskapet har fått seg en god natts søvn, og Beni overrasket med nybakt sveitsisk brød. Vi har det søren meg ikke så verst!

Eller… en liten korrigering av tidligere skildring av perfekte tilstander; vi har to elementer om bord som ikke er helt i form: Skipperen våknet første morgen med lemster kropp og feber, og dassen akter gikk tett og sprutet alskens uhumskheter inn i stedet for ut av båten. Enda godt at vi har et kompetent mannskap som tar seg av de svake & trengende. 😉

Enda godt at vi har et kompetent mannskap som tar seg av de svake & trengende…

Skipper ble igjen om bord for rekonvalesens, mens øvrig mannskap tok et aldri så lite strandhogg!

Oh my God, what a place! Strandhogg på Ihla Graciosa for den friske andelen av mannskapet.

Beni, Ingrid d.y og Geir dro på topptur på 3 av calderaene (nedraste vulkankratere) på La Graciosa.

Utsikt fra toppen av Montaña Amarilla, mot Viljas nye nabolag i Playa Francesina. Lanzarotes nordspiss i bakgrunnen. Landsbyen Caleta del Sebo på Ihla Graciosa skimtes bak til venstre.

Utsikt utover øya og mot nord. Isla de Montaña Clara (t.v.) og Isla de Alegranza (langt der bak).

Karen Marie og Ingrid bygde sandslott med liv & lyst. Ei så fin tomt fortjener et skikkelig palass! Innimellom ble det en liten topptur på nærmeste caldera, for å få opp pulsen og få litt overblikk over øya og øyriket.

Solnedgang over Playa Francesa. På tide å komme seg tilbake til Vilja og se til skipperen.

Skipperen hadde frisknet til i sin ensomhet om bord, og de sosiale antennene var igjen tunet inn. Det ble Jenga utover natten.

Ny morgen på svai utenfor La Graciosa. Alle er i form. Det er bare å nyte.

Hjemmekontor. Skipskantinen byr på kaffe, portvin og sjokoladedonuts.

Nytt strandhogg på La Graciosa. Jon Petter skulle paraglide med en båtnabo, mens vi andre fant på det hjertet lystet; calderatopptur, smak av landsbyliv i Caleta del Sebo, og (som vist på bildet)kanskje det mest spektakulære; utforskning av drømmestranda Playa Montaña Amarilla over og under vannflata.

Playa Montaña Amarilla badet i kveldssol. Fantastisk fint.

Playa Montaña Amarilla i solnedgang.

Vilja kidnappes etter 3 dager på svai. Vi seiler igjen.

En meget lite diskret, dôg vellykket kidnapping av Vilja og hennes eiere fant sted om morgenen den 7/12. I grålysninga ble det liv på dekk. Mannskapet tok skipperen på ordet og kastet loss i grålysningen, uten den minste involvering av Viljas redere, som lå og snorket i forpiggen. Eller snorket gjorde vi vel kanskje ikke; det er meeeget vanskelig å ikke våkne av at ankerkjettingen dras  opp. Men stod opp gjorde vi i alle fall ikke før flere timer senere. Luxus med handlekraftig crew.

God seilvind og flatt hav; hva mer kan en ønske seg? Tja, kanskje en knop eller to mer fart gjennom vannet? Ingrid U. og Geir benyttet perfekte seileforhold til å teste seileteknikk og fintune seilene.

Perfekte seileforhold på dagsseilas langs Lanzarotes vestkyst. Vilja skjøt fart!

Rigelig tid til å teste mer enn seileteknikken. Øverst t.v.: Sekstanten ble tatt fram. Om enn astronavigasjonsberegningene ikke ble tatt til endes, så var det likevel gøy å så smått friske opp ferdighetene. Nederst t.v.: Beni, som er på sin førstereis med denne turen, har løftet seg fra nullnivå til å kunne ta roret selv. Vi er imponert; en time out er absolutt fullt fortjent. Til høyre: Vi fristet fiskelykken, dog uten hell. Artig læll.

Før mørkets frambrudd kom vi fram til Marina Rubicon på Lanzarotes sydspiss. Etter en uke på havet og i paradis, så må det innrømmes at det var med litt uvilje vi kjente på kontrasten ved å være tilbake i sivilisasjonen og en velfrisert marina. Mannskapet ruslet litt stundesløst rundt, før vi forsonet oss med at forandring fryder og gir bedre perspektiv på hva vi har opplevd. Det ble middag ”på by’n”.

2 gode venner; Beni & Karen Marie ute ”på by’n” på Marina Rubicon på Lanzarote.

Las Palmas, here vi come!

Med om lag 120 nm foran oss på siste etappe til Gran Canaria, var det ingen kjære mor; Klokka 04:00 var det liv & røre på Vilja, og noen minutter etter var vi i gang.

Noen ganger er det helt ålreit.

Vi seiler inn i solnedgangen.

Middag før mørket senker seg. Fine forhold – bordet er dekket!

8/12-17: 120 nm seilt på 18 timer. Vi kom fram til Las Palmas før midnatt. Vi ble tatt vel imot av venner fra Trondheim, Sigmund Gismervik og Gunnhild Breirem, som hadde holdt oss oppdatert i forkant om innsjekking og båtplass. De hadde dessuten gjort litt innkjøp av mat & drikke for oss, så neste morgens frokostbord var sikret. Luxus. 🙂 

Så var vi definitivt tilbake i sivilisasjonen. Vilja har fått kaiplass på Muelle Deportivo de Las Palmas. Her ligger hun trygt til Audun & Bergny henter henne den 16/12 for å dra på jule- og nyttårsseilas rundt omkring Kanariøyene.

Mannskapsbytte! Trondhjemssøskenbarn om bord på Vilja.

Så var det dags for at Ingrid d.y. måtte hjem. Shit!

Vi fikk noen formiddagstimer i Las Palmas, før Ingrid d.y. mønstret av og fløy i forveien hjem til Trondheim. Rart å bryte opp «Team Kanari». Menmen – vi andre har enda noen dager i sol & varme før vi følger etter nordover, og flere gode ting er i vente.

Men vi hadde ikke lang tid til gravøl. Vi fikk oss nemlig tidenes adventsgave fra Ingrids storesøster, Karen: Kun et par timer etter at Ingrid d.y. hadde mønstret av, dukket to kjente og kjære damer opp i Las Palmas. Karen Maries søskenbarn, Cecilie & Liv, kom helt fra Trondheim for å få noen dager om bord hos oss & få litt følelsen av hvordan vi har det på sailingvilja. Tanken på sol & sommer i adventstiden var jo heller ikke å forakte.

Karen Marie har fått søskenbarn Cecilie og Liv å leke med! Og vi alle om bord på Vilja får dele en smak av turen vår med familien. Det er både artig og betyr mye for oss.

Vi lærer mer om de store sjøfarerne før oss 😉

For å ha en rød tråd I valg av museer & historielæring på turen, så har vi etterhvert begynt å sentrere oss rundt temaet “De store oppdagerne”. Det har vært interessant og ofte fascinerende å vite mer om de modige menn som krysset hav og kartla verden med farkoster og navigasjonshjelpemidler som er så ufattelig langt unna det utstyr vi har tilgjengelig for vår lille ”oppdagelsesferd” i vår Bavaria 50 seilbåt.

I Las Palmas ble Casa de Colón (Columbusmuseet) prioritert for et besøk. Greit å lære litt mer om den gode Christofer, som peilet ut kursen før oss.

Las Palmas var siste stopp for Christofer Columbus før hans første kryssing av Atlanterhavet i 1492. Så også for oss på Vilja. Dermed var et besøk ved Casa de Colón (Columbus Museum) et naturlig valg.

Christofer Columbus krysset Atlanteren over til Amerika i alt 4 ganger. Fascinerende da å ta I betraktning følgende beskrivelse av den gode Christofer: ”Han visste ikke hvor han skulle, han visste ikke hvor han var da han kom til Amerika, og han var ikke i stand til å beskrive hvor han hadde vært da han kom tilbake.” Med ett følte vi på Vilja oss vellldig godt forberedt, tross vår filosofi om å ”ta det som det kommer, og la veien bli til mens vi går”.

Litt byliv i Las Palmas.

Storesøster på besøk!

Vi visste at ”storesøstersvigerinnetante” Siv var på disse trakter, etter å ha cruiset rundt på Kanariøyene med Harley Davidson sammen med sin kjære. Veldig stas å ha et lite slektstreff i Las Palmas. Innpakkede overraskelser takket vi heller ikke nei til.

Også storesøster Siv fikk/ måtte prøvesmake og godkjenne skinken. Ut ifra smattende godlyd så tolker vi det som at den passerte kvalitetskontrollen med glans.

På svai vest for Las Palmas

Men vi hadde ikke seilt fra oss ennå; hele mannskapet var veldig motiverte for å forlate kaiplass og seile Vilja enda en tur. Med kun et par dager til rådighet, og melding om mye nordavind på siste dag, så falt valget på å legge oss på svai på vestsiden av Las Palmas’ La Isleta.  Igjen kjente vi på hvordan det å ligge på svai føles tusen ganger friere enn å ligge i en marina.

Julerengjøring av Vilja og avskjed for denne gang

Så var vi atter vel i havn i Las Palmas. Vilja skulle ryddes & vaskes og klargjøres for sine nye redere; våre gode venner fra Trondheim, Audun, Bergny og Runa kommer om noen dager for å ta Vilja vårres på jule- og nyttårsseilas rundt Kanariøyene.

Vilja er nyvasket og fin til Audun og Bergny kommer om noen dager og tar hånd om henne.

Ungdommene bød på digg middag siste kveld ombord. Nå hadde Liv frisknet til også, etter å ha vært mer eller mindre utslått med medbragt pest siden hun ankom. God stemning!

Etter 5 måneder på tur har vi innsett at mye av det vi trodde vi ”MÅTTE ha” i livet viste seg å være totalt overflødig. Du verden, hvor digg det er å få ryddet vekk cirka 70 kg med unødvendig stæsj!

Så var det tid for avskjed. Først med vår nyfundne venn Beni, som vi ikke vet om vi noen gang får møte igjen. Deretter med vår gode venn Geir, som skal hjem til julefeiring med familien i Grong.

Så var det tid for avskjed og sceneskifte. Vår gode venn Beni, som vi plukket opp på en brygge i Lagos for 3 uker siden med tanke om en dagsseilas i lag, trer nå inn i rollen som båtpasser & konstituert reder. Vi har invitert ham til å være med oss videre over Atlanteren etter jul, men vet ikke hva han velger å gjøre. Han er jo på fri ferd uten plan… Får vi se ham igjen, mon tro? Uansett, så føler vi oss beriket og heldige som har fått blitt kjent med en så unik & herlig fyr på ferden vår.

Cecilie og Liv fikk seg noen flere timer i Las Palmas, før de tok et senere fly til Trondheim. Og Geir fløy nordover med oss, og tok avskjed på Værnes. Vi er SÅ glade for å ha delt opplevelser på denne langturen vår. Ikke bare bygger vi vennskap når vi deler opplevelser og 24/7 tid i lag slik vi gjør med sailingvilja. Vi skjønner også at det vil føles godt i framtiden at familie og venner har tatt del i turen og kjent på stemningen. På den måten blir turen ikke bare vår, men ”alles”.

Litt ettertanke etter nesten et halvår på tur

Tenke seg til at vi nå har vært 5 måneder på sailingvilja-tur. Vi er fulle av inntrykk. Som vi har vært flinke til å fortelle: Vi føler oss råheldige. MEN – det skal også sies; alt er ikke bare greit hele tiden. Selvfølgelig ikke. At mye er bra sees klarere i et perspektiv som rommer erfaringer på godt & ondt. Et reisebrev eller ti kunne vært skrevet om det å være på langtur og stadig ”i det ukjente”, om det å bo så tett på hverandre 24/7, om samliv & læring for oss 2 voksne ombord som er så totalt ulikt forberedt til turen når det gjelder seileerfaring, om det å ha med en liten 3-åring på langtur, osv. osv.. Tvil, frustrasjon og god, gammeldags hverdagsgruff har definitivt også vært til stede på turen. Men de overskygger likevel langt fra alt det innmari gode i opplevelsene, fellesskapet, og den viten om at vi realiserer en drøm. Vi er mer til stede i nuet enn før, tror vi – men har mye mer å gå på. Av sted, til stede. Det er her vi øver oss på være og stadig mer er.

Nye redere på Vilja i julen og inn i det nye året  

Vilja blir ikke alene i julehøytiden. Om noen dager kommer nemlig våre ”medredere” fra Trondheim; Audun og Bergny, og flytter inn i Vilja. Sammen med datteren Runa blir det julefeiring om bord. Beni passer båten til de kommer, og får seg litt tid med ”egen bopel” på loffeturen sin. Vi kan dra hjem vel vitende om at Vilja er i gode hender. Du snakker om vinn-vinn for oss alle!

Vi er tilbake på Vilja den 16. januar, klare for å krysse Atlanteren. Godt Nytt År!

 

 

 

 

    

 

 

 

Flaskepost fra Grilstad Marina – før avreise

Planlagt avreisedato var 18. juni. Faktisk avreisedato ble 11. juli. Det vil si vel 3 uker på overtid.

Jon Petter svor på å la skjegget gro fra planlagt avreisedato til han dro. Her er en illustrasjon på at det tok litt tid.

Utsatt fysisk avreise kan tilskrives en kombinasjon av:

  1. Noen uønskede nykomlinger på lista over gjøremål. Vi har for eksempel måttet bestille opp nytt ror ettersom det ble avdekket tæring på det ”gamle” aluminiumsroret fra 2012. Nytt ror med stålaksling er nå ferdig produsert, og vil bli installert i Norge eller UK underveis.
  2. Tidsoptimisme! Ting tar som kjent lengre tid enn man tror – i alle fall ut i fra våre beregninger! 😉
  3. Vi er ikke alene i Verden, og HURRA for det! Familie & venner stakk innom eller inviterte stadig vekk. Vi har fått oss noen gullstunder vi ikke ville vært foruten.

Noen glimt av saker & ting vi har gjort i hjemmehavn:

Mekking & stell av båt

Vi skal gå på vind- & solenergi! Det krever litt teknologi & forarbeid. Montering av targabøyle til solcellepanelene krevde boring og støping i skroget. Det ”gjør vondt”, men måtte til! (Anders «yngstesønn» (20) hjalp til med installeringen, men lot seg visst ikke feste til lerretet – derav kun skriftlig kredittering.)

Jon Petter støper inn forsterkninger fra innsiden av hekken.

Slik ble resultatet. Merk den vakre targabøylen med solcellepaneler på hekken.

 

 

 

 

 

Sønnen vår, Petter, ominnredet badet på akter styrbord side til våtrom og kott.

 

Svoger So & sønn Petter polerte skrog

Storesøster Karen og nevø Dag skrubbet teakdekk. Jon Petter inspiserer.

Medisinkista om bord

Vår venn og lege Otto tok på seg oppgaven med å sette sammen en medisinkiste. kravspek’en var krevende: Den skal passe til en lengre sjøreise med havstrekk der legehjelp kan være ukesvis unna,  med uspesifisert destinasjon og med kvinner, menn & barn om bord. Otto gjorde en kjempejobb – grundig og kvalitetssikret fra diverse fagmiljø.

Farmasøyt Randi på Vitus Apotek ble også vår helt, da hun loset oss gjennom medisinhandlelista og sørget for at shoppingrunden på Vitus tok 2 timer i stedet for 2 dager…

Vakkert håndarbeid.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det er også kjekt med leger i familien. Kveldskurs i ”håndarbeid for spesielt interesserte” ble ledet på upåklagelig vis av vår svoger & neurokirurg Sozaburo. Det samme gjelder de mange og lange samtaler om grunnleggende førstehjelp og medisinkista om bord med ham og Ingrids storesøster Karen, som er Spes.Med i almennmedisin.

Pakking

Gooood plass under senga i forpiggen.

Båten har ”stått på hodet” i de siste ukene. Her stappes ting inn i alle kriker & kroker – som det heldigvis er mange av. Overraskende nok: Vi er pakket for langtur, og føler vi har bedre plass om bord enn da vi lå til kai på Grilstad!

 

 

 

 

Mediabiblioteket

Storebror Ole Jørgen tok ansvar for å tilse at lillesøster, mor & stefar har ferdignedlastet et helt lite filmbibliotek! Båtnabo & venn Guro har sikret tilsvarende oppbygging av mediabiblioteket med x antall lydbøker. Tipper vi kommer til å sende dem begge en billion takknemlige tanker underveis.

Familie- & vennetid

Og så ble det heldigvis tid til ren & kjær kvalitetstid med familie & venner. Tusen takk, alle sammen! Her er noen eksempler på forberedelser til langtur innenfor ”åpen kategori”:

Mimmi, mamma & barnebarn-tid

Overnatting i lekestua hos Mimmi i Meråker.

Vi fikk med oss diverse familiebursdager vi hadde trodd vi kom til å gå glipp av.

Partyforberedelser i trygge hender hos niese Cecilie og Karen Marie.

Karen Marie og Onkel So klare for fest.

Nevø Dag feiret fødselsdag i Åre. Her representert ved ungdomsbordet; Karen Marie, Liv, Dag, Anders, Fritz & Cecilie.

Søskentid

Karen Marie & største storebror; Ole Jørgen

No mercy for småfrøkener når de har kule storebrødre; skal det disses, så skal det disses!

”Svigerinner” Kari & Karen Marie forbereder båtens minste mannskapsmedlemmer til turen.

Vennetid

For ikke å snakke om alle de gode venner som har stukket innom og gitt en hjelpende hånd & delt en kopp kaffe & god prat.

Stresszzzzzz….

Oppsummert

Takk til alle sammen! Vi ville ikke vært det foruten, og det har gjort det mulig å beholde is i magen og ikke bli sprø av følgende tracket spor i de siste tre ukene:

Sporlogg 18. juni – 10- juli, 2017…

Turforberedelser tar tid & er en del av turen.

GULL VERDT!