2.-19. september, 2017: ”Doing what the locals do”. Oban setter varige spor; vi bygger vennskap

Det er ikke mange andre ganger i livet at en oppholder seg i en hel måned på ett & samme sted. Når vi attpåtil hadde en hverdag der Pappa har fulltidsjobb samt at vi har et hverdagsbudsjett, så ble vi nødvendigvis nødt til å tenke kreativt og hive oss med på det de som bor her driver med. Så da skjedde dette:

Dalmally show. Vi drar på fesjå!

Det arrangeres masse lokale fesjå. Her kan alle & enhver delta, og det er slett ikke bare fe som kan hevde seg. Makan til kreative klassekategorier skal en lete lenge etter. Her bør det være mulig for både onkel Bjarte på 87 og Kristina Isabelle på 5 å bli en vinner. Nedenfor presenterer vi en aldri så liten mix av vinnerne fra noen av de mer enn 100 klassene.

Vi spiser lokalt – himmelrike for sjømat & sjokoladeelskere ble oppdaget!

Vi hiver oss med i lokale leke-, lese- & sanggrupper for barna i nabolaget

Vi skal reise lenge i lag med vår lille datter som nå er snart 3 år. Det er klart vi har gjort oss mange tanker rundt hvilket utbytte hun vil ha av turen. Vi tenker & lærer stadig om hva vi kan gjøre for å gjøre turen max for alle ombord. Etter et par uker i Oban testet Ingrid & Karen Marie ut en idè som viste seg å bli en gavepakke til både små & store:

Det lokale biblioteket og menighetene arrangerer gjerne foreldre&barngrupper. Vi fant MANGE i Oban, så der var det bare å velge og vrake. Foreldrene vi møtte ga anbefalinger til hvilke som er best. Karen Marie & jeg ble profesjonelle grupperaidere. Og vi STORtrivdes. Vi møtte mange barn & voksne, vi lærte oss mange barnesanger og fikk lekt med drøssevis av leker og andre smårolliser. Og ikke minst så var det artig å se utviklingen hos Karen Marie i det å hive seg med og ta kontakt. Den lille dama vår er rå!

Dette skal vi prøve oss på i reisen vår videre. Det fungerte SUPERT for oss i UK. Det blir spennende å se om det fungerer i ikke-engelsktalende land også?! Ps. Karen Marie prater i vei på engelsk nå, og hun har lagt ned totalforbud mot at Mamma Ingrid snakker norsk. 😉

Og så litt mer hverdagsliv hjemme på øya Kerrera

Karen Marie kommer til å lære masse om båt på denne turen. Interessant å oppleve at tekniske manualer kan leses som spennende lektyre også for en 3-åring. Nå er det faktisk Karen Marie som jevnlig foreslår at oljestand bør sjekkes på motoren.

Og så litt turisme: Dagstur til Easdale, skiferøya innerst i Hebridene (& ikke minst – årlig arrangør av VM i flyndrestenkasting!)

Bare en times busstur (via snirkelsnurkelveier) sør for Oban ligger Easdale, en naturskjønn øy innerst i Hebridene. Solskinn til tross; en aner værbitthet og røft klima når en er der. I dag bor det 60 personer på øya. På 1800-tallet bodde det om lag 450 mennesker der, som livnærte seg på skiferbruddene. På det meste ble mer enn 10 millioner skifer solgt til fastlandet PER ÅR herfra! Men virksomheten tok brått slutt i 1881 da en storm sammenfalt med kraftig springflo og havet skylte inn og fylte de dype skiferbruddene og ødela alt teknisk utstyr. I dag vitner de store firkantede bassengene på nordvestsida av øya og flere gamle ruiner av steinhus om stor aktivitet i fordums dager.

Det er et aktivt og initiativrikt lite lokalsamfunn på øya i dag. Den lille kafèen og restauranten ”The Puffin” har vunnet priser for å være beste lokale pub i Skottland og for å være best i regionen til å lage smakfull mat av lokale råvarer. Vi smakte bare på hjemmebakte scones med hjemmesyltet syltetøy, og de smakte i alle fall nam! Middag med tang & tare som ingredienser i tilbehøret smaker visstnok også godt.

Årets høydepunkt på øya er VM i flyndresteinkasting i slutten av september. The Puffin var godt i gang med forberedelsene til å bli invadert av over 1000 utøvere og tilskuere et par uker etter at vi var der.

Farvel til Oban & tusen takk for oss!

Og så ble Vilja endelig seileklar. Etter 29 dager i havn & på land, så takket vi for oss og tok farvel.

Vi håper og tror at vi får gjensyn med flere av disse menneskene, både ombord på Vilja om ikke så lenge, og kanskje ved et gjensyn i Oban om veldig lenge.
It’s the people that make the place! Rowan + Sam = gull.

Og så seilte vi sørover…