Publisert

05.-28. juni, 2020 (USA – Del 1): Hjem til egne røtter i USA

FLASKEPOST FRA VILJAS STOPP I USA

Flaskeposten som følger her er det «offisiele» reisebrevet fra SailingViljas stopp i USA; om steder vi besøkte, litt om hendelser og menneskene vi møtte, om seiling, om et «skattefunn» av et brev (et ørlite stykke Kontiki-historie!), om samseiling med andre norske seilere, og dessuten litt om alskens rare realiteter som koronaen har fremprovosert.

Nb! For den som har interesse av å gå «litt djupere i materien» og lese litt familiehistorie, om Ingrids røtter i USA, og masse fine familiebilder, så er dette samlet i et eget «familiealbum» fra vår stopp i USA. Se her:

http://www.sailingvilja.no/2020/07/13/05-28-juni-2020-usa-del-2-bilder-til-familiealbumet-fra-vestsiden-av-atlanteren/

En i enda større grad praktisk orientert artikkel om opplevelser i USA og forberedelser til turen videre er for øvrig å finne på Seilmagasinets hjemmeside her: https://www.seilmagasinet.no/ingrid-slungaard-myklebust-new-york-vilja/mot-canada-og-gronland/698590

 

Først et TILBAKEBLIKK – til da coronaen nesten satte en stopper for nordruta via USA

Når vi nå har forlatt USA og vet alt det gode den inneholdt, så er det nesten utenkelig å vite at stoppen der nesten glapp. Da COVID19-pandemien slo ut nær sagt hele Verden, så ble alt satt på vent og planer måtte endres. En stund så hjemveien nordøstover fra Karibien mot Azorene og Europa ut som eneste farbare vei. Grenser var stengt i Canada, Grønland og Island. Smittetilfellene av coronaviruset i området dit vi ønsket oss til i New Jersey/ New York ble omtalt som pandemiens episenter. Vi hadde et langt hvileskjær og tenkepause i de amerikanske Jomfruøyene. Imens åpnet dørene seg på gløtt langs ønskeruta nordover.

Snart kveld i Maho Bay på St. John i de Amerikanske Jomfruøyene i midten av mai 2020. Her lå mange båter for anker i ukesvis etter å ha måttet avbryte seileplanene sine og søke fristed. Små «nabolag» ble dannet i mang en bukt.

 

Lå bi og red av nordavinden ute på storhavet for å unngå COVID-smitte underveis

Neste utfordring ble å komme seg opp til New Jersey uten å utgjøre noen smittefare for de vi skulle besøke. Da vinden snudde til nordavind akkurat der vi ikke ønsket det – like før kryssing av den nordgående Gulfstrømmen sørøst for Cape Hatteras, så seilte alle andre båter rundt oss inn til havnene i Florida og Nord- og Sør Carolina. Vi valgte derimot en annen strategi; å ligge bi og ri av nordavinden ute på åpent hav.

Himmelen åpnet seg. Det er stille før stormen.
Å ligge bi i stiv kuling ute på åpent hav kan faktisk være så vakkert som dette.
Vilja krysser seg nordover i motvind for å være posisjonert best mulig, i kappløpet om å forsere Gulfstrømmen og runde østkystens crux Cape Hatteras innenfor et begrenset tidsvindu med vindstille.

Vi fikk en flott opplevelse av tålelig uvær og testing av seilteknikk under reelle, men håndterlige forhold. Deretter rakk vi akkurat å krysse Gulfstrømmen og runding av Cape Hatteras i vindstilla før sønnavind i sterk kulings styrke satte inn. For et vær, i positiv forstand!

Tommel’n opp for fullført runding av cruxet Cape Hatteras, akkurat i tide før det blåste opp til sterk kuling langs kysten!
Tommel’n opp for fullført runding av cruxet Cape Hatteras, akkurat i tide før det blåste opp til sterk kuling langs kysten!

Mer om seilasen fra de Amerikanske Jomfruøyene til USAs østkyst i en tredelt artikkelserie i Seilmagasinet finner du her:

Del 1 «Rir heller av uværet»: https://www.seilmagasinet.no/ingrid-slungaard-myklebust-koronavirus-sy-vilja/rir-heller-av-uvaeret/695911

Del 2 «Med stiv kuling i trynet»: https://www.seilmagasinet.no/ingrid-slungaard-myklebust-sy-vilja/med-stiv-kuling-i-trynet/695954

Del 3 «13 døgn langs USAs østkyst»: https://www.seilmagasinet.no/ingrid-slungaard-myklebust-sy-vilja-usa/13-dogn-langs-usas-ostkyst/696015

 

Majestetisk innseiling opp Hudson River

Så kunne vi da etter 900 nautiske mil og 2 uker på havet seile opp Hudson River, garantert COVID-frie og klare for å møte våre kjære på land.

Majestetisk skue forut da S/Y Vilja seilte opp Hudson River. Prinsesse på baugen. Manhattan skyline på styrbord side. Ingrids fødestat New Jersey til babord.
Manhattan skyline, et imponerende syn. Tenk at vi har seilt hit til New York City! Kontrasten til Fatu Hiva i Fransk Polynesia eller Tikopia i Salomonøyene er så svimlende sterk at det er ufattelig. (Det er noe av det som er så kult med seilbåt; den kan ta deg til Verdens ytterpunkter!)
At vi skulle få tatt et bilde med dette bakgrunnsmotivet fremsto som en umulighet noen uker tidligere. Så takknemlige vi er for å ha seilt oss inn på vår opprinnelige seileplan igjen.
Men midt i vår glede vet vi at vi har kommet til et land i sorg. Flaggene vaier på halv stang i både New York og New Jersey i sorg over COVID19-pandemiens herjinger som krever tusener av liv i disse delstatene hver dag.
Det hadde brutt ut protestdemonstrasjoner mot politivold og rasediskriminering i USA mens vi var på vei over havet. Vi passerte demonstrasjoner langs elvebredden i Hoboken med mer enn tusen deltakere. Det så heldigvis ut til å gå fredelig for seg. (Men hva med «sosial distansering»?) Om kvelden gikk plutselig en ulende alarm av på mobilen til Ingrid, som har amerikansk simkort, og en melding tikket inn. Det var et automatisert varsel om «curfew» i New York.
Vi på Vilja har noe å feire, selv om Verden rundt oss er i krise: Vi er framme! Ankeret er kastet utenfor North Hudson Yacht Clubs marina. Vi har tidenes utsiktsplass, med George Washington Bridge i den ene retningen og Manhattan skyline i den andre. Det er klart for en staselig ankerdram!

 

Hjem, kjære hjem

Endelig kom vi hjem!

Ingrid endelig hjemme hos sin kjære venn gjennom livet; Finn Raae fra Bergen by, bosatt i Bergen County i New Jersey. Gjensynsgleden var stor. Dette er mannen Vilja «lå bi» for ute på Storhavet heller enn å gå i land og eksponere oss for corona-smitte. Det var sannelig verdt det!
Hverdag i stua hjemme hos Finn. Det føles som å være hjemme hos oss selv.
Dørene er i ferd med å åpnes til landene i nord, og vi øyner mer enn håp for å kunne seile hjem via nordruten Canada-Grønland-Island. Grønlandskartene rulles ut og seileguider og info på nett saumfares.
Norsk saltkjøtt, raspeball og duppe (eller klubb og messmørdupp, som Ingrid kaller det) stod på menyen en kveld.

 

En dag i Mamma Ingrids hjemtrakter

Én dag måtte vi selvfølgelig ta turen til Mamma Ingrids gamle hjemtrakter i Bloomfield. Det ble en liten tur i Brookdale Park’s rosehage, som spesielt Mimmi hjemme i Norge er så glad i. Og så dro vi for å se barndomshjemmet til Ingrid i 120 Overlook Terrace og et gjensyn med våre kjære, gamle nabo Mary Lib (95), som fremdeles bor rett over gaten.

Fra rosehagen i Brookdale Park. Parken ligger et stenkast fra Ingrids barndomshjem.
Foran Ingrids barndomshjem i Overlook Terrace.
«Gata mi», Overlook Terrace i Bloomfield.

 

Happy Birthday “the COVID-way”

I disse COVID-tider er det forbudt med bursdagsselskap, til manges store skuffelse. Men når folk utfordres, så blomstrer kreativiteten. I dette tilfellet har den lokale utrykningstjenesten funnet et plaster på såret. De gjennomfører nemlig helt kostnadsfritt forhåndsbookede «drive-by» gratulasjonsopptog. Da kjører en rekke av byens brannbiler, ambulanser og politibiler forbi bursdagsbarnets hus med både lyd- og lyssirener påslått! Det har vakket mange store smil hos bursdagsbarn i nabolaget, kunne vår Kristen fortelle. Hun kjører ambulanse, og inviterte Karen Marie og Ingrid til å delta på en «bursdagsutrykning» sammen med henne og datteren Katherine. Det duket for enda én i rekken av etter hvert mange underlige COVID-erfaringer. Men for all del, et flott initiativ. Vi kan ikke helt se for oss at dette kunne bli en tradisjon i Norge?!

 

Seilas på Hudson River med Finn og familien

Skål for Vilja fylt til randen med fantastiske folk!

 

«Hardcore» American breakfast – donuts!

 

Graduation fotografering

Finns barnebarn og Ingrids fadderbarn, Samantha Wigdis Bensen, fullførte en Bachelorgrad innen «Health Science» i år. Den tradisjonelle feiringen av en sådan milepæl har blitt ganske så nedskalert som følge av coronaen. Men offisielle graduation-bilder skulle tas mens vi var med familien. Det varmet hjertet å få være en del av disse. Fest for familien og nære venner har forøvrig også nå blitt mulig, men ikke før i juli, etter at vi er på vei videre. Uansett:

Gratulerer Samantha for oppnådd milepæl!

 

En dag ved “the lake house” ved Lake Owassa

 

Besøk hjemme hos storesøster Christine og svoger Hugh i Wayne, New Jersey

Gjensyn med storesøster etter lang tid fra hverandre. Det er så artig å fange opp de små vanene og verdiene som vitner om en felles oppvekst, om enn mange år og mil fra hverandre. Ingen tvil om at vi har felles voksenpersoner i fundamentet vårt.

 

Familiekveld  hos Christine sammen med min nevø Victor (Lille-Vic), hans kone Anna og sønn Alexander

Lille-Vic med kona Anna og yngstesønn Alexander. Det var ufattelig lenge siden sist, og det gjorde virkelig godt i hjertet å se hverandre igjen. «Sosial distanse» ble etterhvert svinnende liten, men dette bildet er tatt tidlig på kvelden.

(Lille-Vic er sønnen til søsteren min Beppin (Elisabeth). Beppin døde i 1993.)

«Tantekyss» – en mer moden versjon av pikekyss; litt mindre søtt, men veldig godt til sitt bruk! Og fantastisk sett i perspektivet corona og ambisjonen om social distancing. Stakkars Lille-Vic var sjanseløs, for hvordan kan man vel avslå noe sånt?! ?

 

Røttenes betydning, og om å grave fram flere av mine  

Forståelsen av røttenes betydning for ens identitet har blitt tydeligere for oss på Vilja i løpet av de tre årene langt hjemmefra. Og ikke minst viktigheten av å dyrke fram en stolthet rundt den man er og hvor man kommer fra. Derfor har denne stoppen hatt spesiell betydning for jordomseilinga; å ikke bare søke nye steder og menneskemøter, men også veve livsveven tettere med vennskapsbånd og familierøtter som allerede finnes. Vi har satt stor pris på venner og familie som har mønstret på underveis på jordomseilinga vår. Her i Ingrids fødeland USA har vi seilt inn til Ingrids barndoms hjemmehavn og delt tid på land og seilturer på Vilja med nære venner, søsken og tantebarn. Disse er nå blitt del av det familien kaller «SailingVilja-turen vår».

Jeg (Ingrid) har mange flere spørsmål og interesse enn før, om mine foreldre, deres (og min) historie og våre røtter. Jeg er heldig, for mammaen min kan fremdeles selv dele av sine erfaringer og livshistorie med meg. Men pappen min døde i 1992, da jeg var 19 år gammel. Det er mange spørsmål jeg ikke rakk å stille, eller i det hele tatt å tenke at jeg ville undre på en gang. Mange historier har jeg dessverre også glemt.

 

Litt om Ingrids Pappa, og hans link til et kapittel spesiell sjøfartshistorie

Bilde av Pappa Jørgen (t.h.) og kamerater fra tiden som ung student ved NTH i Trondheim på 30-tallet.

Pappa Jørgen Walseth Jonassen emigrerte til USA i 1945, etter å ha sluppet ut av fangenskap på Grini. På oppdag fra Nortraship skulle maskiningeniøren og skipsarkitekten ta fatt på arbeidet med å samle oversikt over det som gjensto av Norges handelsflåte etter krigen. Som mange andre nordmenn bisto Sjømannskirken i Brooklyn med innkvartering. Der ble han kjent med to andre norske karer som var i gang med et helt annet båtprosjekt; forberedelser til å seile en tømmerflåte over Stillehavet fra Sør-Amerika til Polynesia. Karene het Thor (Heyerdahl) og Hermann (Watzinger). Prosjektet var selvfølgelig Kontiki-ekspedisjonen… Ingrids far Jørgen fikk tilbud om å være med på den dristige flåteferden over Stillehavet, men takket nei. Vennskapet besto like fullt i mange år deretter, især med Watzinger, gjennom brevveksling, sporadiske treff og besøk hjemme hos Jørgens familie i den lille forstaden Bloomfield i New Jersey. Jørgen arkiverte sirlig all brevveksling med venner og familie hjemme hos seg, men han var ikke av typen som småsnakket om seg og sitt. Arkivskapet ble stående som en mystisk, spennende, men lukket skattekiste hans levetid ut og lenge deretter.

Et litt atypisk bilde av Pappa fra 50-tallet. Han var litt mindre nonsjalant enn dette, slik jeg kjente ham. Men hva vet vel jeg? Han hadde levd et langt liv og opplevd så mye før jeg kom inn i livet hans. Det er spennende å utforske og lære ham å kjenne fra andre menneskers perspektiv og gjennom brevvekslingen hans.

 

Skattejakt med Kontiki-brev i skattekista

Da vi besøkte storesøster Christine tok vi et dypdykk i pappas gamle arkiver. Der fant vi et mangfold av brev som til sammen inneholdt interessante kapitler om norsk krigshistorie, utvandringshistorie, og attpåtil et lite stykke av særegen norsk sjøfartshistorie. Tenk for eksempel på det første brevet som faren Gerhard (Ingrids farfar) sendte sønnen etter at han hadde sluppet ut fra fangenskapet i Grini. Eller de mange brevene sendt over Atlanteren fra moren Hilda Ingeborg til sin utvandrede sønn. Eller Jørgens egne brev til Norske myndigheter der han beskriver sine opplevelser under Andre Verdenskrig.

Utdrag av det første brevet fra Jørgens far Gerhard til sin sønn etter at han hadde sluppet ut av fangenskap på Grini.

Av største allmenne interesse har vel kanskje knippet med brev sendt fra Hermann Watzinger til Pappa på 1940- og 50-tallet. Det var intet mindre enn spennende å lese Watzingers førstehånds beskrivelse av hugging av balsatrær til Kontiki-flåten og de to karenes opplevelse av virkeligheten de befant seg i høyt der oppe i Andesfjellene i januar 1947. Hvilken skatt av et brev!

Som en fotnote kan nevnes: Historien om Kontiki ses i et særskilt perspektiv nå for oss på Vilja, som jo har seilt vår egen båt samme vei over Stillehavet som Kontiki gjorde den gangen, helt fram til de polynesiske Tuamoto-atollene og forbi – om enn med adskillig mer komfortabel farkost og mange nymotens hjelpemidler…

 

Min Pappa; sivilingeniøren og marinarkitekten

Enda et ønske gikk i oppfyllelse for Ingrid da søster Christine tok fram en rull med gamle originale arbeidstegninger ført i pennen (eller blyanten) av pappaen. Disse skal rammes inn og finne hedersplass på veggen hjemme hos Jørgens barn og barnebarn i Norge.

Ingrid har et klart og kjært minne om faren som stadig satt bak arbeidsbordet sitt og tegnet på skisser av propeller og akslinger. Visstnok tok han ut noen patenter i løpet av karrieren også (kunne Christine og Eric fortelle. Dette var noe Ingrid ikke visste. Hun husket bare at han i sine siste leveår jobbet med å videreutvikle en idé med plan om å ta ut et nytt patent, noe han trolig ikke fikk fullført.) Det var en gledelig overraskelse at tegningene ikke hadde gått tapt, men var bevart på beste vis. Nå er 8 tegninger tatt med til Norge for innramming til Jørgens to døtre og 6 barnebarn i Norge. Han skulle bare visst hvor glad og stolt tanken om ham og det han fikk til gjør oss fremdeles i dag!

 

Farvel New Jersey

Vi ble værende i vel to verdifulle uker i New Jersey. Da kjente vi at havet kalte igjen. Vi skal jo faktisk til Norge før høststormene setter inn!

Vi flyttet tilbake inn i Vilja, og tok til på neste etappe.

 

Fra Tikopia til New York

Vi holder stadig kontakten med andre norske og skandinaviske båter. Én av disse er den norske familien på VakiVaki; Thomas Lien, kona Susann Nordhagen og barna Ivi og Jack.

Vi og mange med oss kjenner VakiVakis familie fra barneTV-seriene «Flaskepost fra Stillehavet» på NRK.

VakiVakis familie er kjent fra barneTV-seriene «Flaskepost fra Stillehavet» på NRK. Nå er familien ute på ett års tokt «Atlanterhavet rundt» med seilbåten VakiVaki (båtnavnet betyr Lykke på tikopiansk). Vi tok kontakt med Thomas våren 2019 da vi var i New Zealand og bar på ønsket om selv å oppleve Tikopia. Thomas ga oss den gang mange gode råd, og fikk endog varslet en av høvdingene på øya før vi ankom slik at vi ble tatt imot som nære venner fra første øyeblikk! Oppholdet på Tikopia står som ett av de absolutte høydepunkt på vår SailingVilja-tur.

 

Endelig møte med VakiVaki & Alibaba i Hudson River!

Dermed var det ekstra stas å møte VakiVaki og vennebåten Alibaba (med Liens nevø Jørgen Brevik som skipper, også kjent fra Tikopia-serien).

Vi tre er så vidt vi kjenner til de eneste tre norske seilbåtene som i år seiler hjem til Norge via Grønland. Det ble samseiling gjennom New Yorks elver og ut Long Island Sound til Newport i delstaten Rhode Island.

 

Cruising by The Big Apple!

Skyskraperne kaster skygge i skyene.

 

Oooops!

Vi hadde nettopp seilt inn mot Long Island Sound. Ungene på VakiVaki hoppet i havet. Vi var i ferd med å gjøre det samme.

Da kom det plutselig en politibåt med lyssirener på, og gestikulerte klart ifra om at de ville om bord på Vilja. Hva var galt? Var det mangelen på redningsvest (som er obligatorisk her for barn under 12 år på seilbåt – til enhver tid, på dekk og i vannet)? Hva annet hadde vi vel gjort galt? Ingrid løp ned og spylte ned i do en lenge bevart sigarett fra Tikopia, rullet i ruteblokkpapir. Ikke noe egentlig illegalt med den, for det var bare vanlig tobakk, men den så unektelig suspekt ut. Herregud, så mye rart vi finner på…

U.S. Coast Guard bordet Vilja i East River på vei ut i Long Island Sound.

Det viste seg at kystvakta forgjeves hadde forsøkt å komme i kontakt med Vilja på kanal 16. Dermed ville de om bord og sjekke at papirene var i orden. En rask inspeksjon av motorrom og toalett (der Ingrid nettopp hadde flushet som en gal!) ble gjennomført, og papirer ble gjennomgått. De fant ingenting å utsette, og alt var bare smil og vennlighet. Fint å erfare at det dårlige ryktet vi hadde hørt om U.S. Coast Guard var helt feil ut ifra det vi opplevde.

Alt i orden på Vilja, og U.S. Coast Guard viste seg som både trivelige og interesserte folk. Intet å frykte, med mindre du har noe å frykte da…

Vi fikk ingen påpakning om redningsvest eller annet, men de ga oss villig råd og informasjon om regelverket da vi spurte.

Alibaba for fulle seil i kveldssol i Long Island Sound.
Dekk-til-dekk leveranse av ferskt hjemmebakt brød fra Vilja til VakiVaki på morgenkvisten.
Den norske seilergjengen samlet til en aldri så liten ettermiddagsdrink på land i Newport, Rhode Island.

Fantastisk god overlevelsesdrakt i barnestørrelse fra Arvid Påsche. Men – fremdeles for stor, så nå lånes den bort til 11-årige Jack på VakiVaki.

Vi tok farvel med VakiVakis og Alibabas mannskap i Newport, Rhode Island. Vi seilte videre til Bristol, med planer om et siste stopp for å tilbringe tid med Ingrids storebror Eric og familien. De to andre båtene satte kursen videre nordover og fpr dermed noen dagers forsprang mot Canada og Grønland. Det er ikke umulig at det blir nytt norsk seilbåttreff for oss tre på nordligere breddegrader i tiden som kommer!?!

 

Kveldstur i en herskapshage i Bristol (Blithewold Mansion)

Områdene øst for Narragansett Bay (Newport og omegn) er kjent for sine mange storslagne herskapshus, også kalt «cottages». Disse var sommerboligene til de rike kaksene i New York og Philadelphia på 1850- til 1900-tallet. Mange av «herskapshyttene» er godt bevart og er i dag åpne for publikum. Vi tok en kveldstur etter stengetid i hagene rund Blithewold Mansion i Bristol.

For et drømmetre å lage et trehus ut av for å gjemme seg i!

 

Kjært gjensyn med storebror Eric og familien i Hopkinton, Massachusetts

Og så fikk vi med oss et eksklusivt eksemplar av «Eric’s Viking Mead», hjemmelaget mjød. Vi fikk også en smak av de edle dråper, og det smakte faktisk fabelaktig godt! Vår flaske skal nytes i det vi seiler inn til eget farvann i «vår felles faders fedreland» Norge.

 

«Sightseeing light» i Plymouth

Vi følte vi burde utnytte leiebilen vi hadde, så vi tok oss en ettermiddagstur til Plymouth. Det var her de første pilgrimene bosatte seg etter å ha seilt over fra England på båten Mayflower for nøyaktig 400 år siden i 1620.

Ett av mange kunstverk som markerer årets 400-års jubileum for pilgrimenes første ankomst til Plymouth i 1620. En viktig markering for byen. Bare så synd at feiringen blir sterkt hemmet av coronaens utbrudd og hensynene som må tas.

 

En herlig dag på havet med Eric & familien

Lykken var stor da vi fikk til en fantastisk fin seiledag i Narragansett Bay med storebror Eric og familien. Vi fikk flott seiling og trivelig stemning. Supert simpelthen!

 

Et lite strandhugg i Bristol en regnværsdag

Det var mye papirarbeid, reguleringer og andre forberedelser som måtte på plass før avreise fra USA. Eksempelvis måtte tillatelse og rapportering for stopp i Canada registreres hos ikke mindre enn syv myndighetsinstanser. Ingrid trengte tid bak PC’en til å gjøre de siste forberedelser og skaffe seg en oppdatert oversikt før vi forlot USA. Imens dro Jon Petter og Karen Marie på eventyr på land (i Bristol), tross striregn.

 

Forberedelser til turen videre: COVID-test i USA for å slippe karantene i Grønland!

Grønland har gitt sitt samtykke i å la oss slippe karantene ved ankomst dersom vi kan vise til negativ COVID-test tatt like før avreise fra USA. Så dermed dro Viljas mannskap på drive-thru COVID-testing i Rhode Island. En særegen og rar opplevelse, men vi tar det som en erfaring. Og hipp hurra!: Vi testet negativt. Det var det jo uansett kjekt å få vite før vi la ut på langseilas!

 

Snartur innom Newport for noen siste fristelser og steg på landejorda

En snartur på land i Newport ved skumring, for noen siste steg og nytelser på land.

Newport er en trivelig småby. Fin byggeskikk. Vi vil gjerne tilbake i andre tider, når vi kan nyte litt mer avslappet uten ansiktsmasker og alskens smittefrykt.
Siste smak av himmelske, men «livsfarlige», fristelser i Newport før vi kaster loss og sier farvel til USA for denne gang. Herregud, dette er syyykt usunt, men smaker syyyyyyyykt godt!!!

 

Klar ferdig seil!

Så er vi på Vilja klare til å seile fra USA for denne gang. Wow, for noen dager og uker vi har hatt her! De er gull og edelstener som blir med oss i skattekista av verdier vi har med oss videre på SailingVilja-turen vår.

Vi kjenner vi er stolte av og glade i våre røtter på begge sider av Atlanteren.

Publisert

20. mai, 2020: Viljas neste trekk

Familien på jordomseiling velger å fullføre etter planen.

Viljas ferd hjem ved COVID19-pandemiens utbrudd våren 2020 ble formidlet gjennom en artikkelserie publisert på Seilmagasinets nettsider, skrevet av Ingrid. Følgende flaskepost er SJETTE artikkel (av i alt 12) i denne serien, og ble første gang publisert 20.05.2020.

Det nærmer seg kveld i Maho Bay på St. John i de Amerikanske Jomfruøyene. Her har mange av båtene ligget for anker i ukesvis etter å ha måttet avbryte seileplanene sine og søke fristed her. Små «nabolag» er dannet i mang en bukt. De har stort sett holdt seg for seg selv og fått mat og varer levert til stranden; en selvpålagt og tross alt sosial måte å beskytte seg for koronaspredning. Vi ble heldigvis hjertelig inkludert i fellesskapet da vi flyttet inn i nabolaget bare for noen dager.

«S/Y Vilja» er på vei hjem til Norge. Vi har seilt rundt Jorda, men det gjenstår fremdeles mer enn 5000 nautiske mil til vi igjen kan gå i land på norsk grunn. Nord-Atlanteren skal krysses. Men COVID-19 har endret kartet for oss seilere. Tidligere trygge havner der vi kunne søke hvile, trygghet, forsyninger, mennesker og opplevelser er plutselig merket med forbud og advarsler.

Vilja markerte nasjonaldagen med bytte av flagg. Det var vel strengt tatt på tide… Det gamle hadde vaiet bak Vilja i ett år, siden forrige 17. mai som ble feiret i New Zealand.

Ikke et spill, men vår virkelighet

Det føles til tider som om vi er midt i et spill der reglene plutselig ble endret og plassene der vi kunne gå er fjernet. Fyrtårnbrikkene som lyste og viste vei inn til trygg havn er «slukket» og vi må gå langt utenom. Mange har stått over noen runder nå fordi det ikke har vært noe sted å flytte til, eller for å prøve å skjønne spillet igjen. Brikkene har hopet seg opp i området der vår brikke også er. Noen nøler, fordi det ser ut til at vi må ta lange hopp over spillebrettet der uværskort kan spilles ut, uten noe fristed. Nå har søren meg enda en «regel» endret seg; stormsesongen har startet opp tidligere enn vanlig. Et navngitt stormkort med navn Arthur er satt ut på brettet før normalen. Flere kan komme. Dette er ikke et trygt sted å være lengre. Nå må vi flytte på oss. Hva blir vårt neste trekk?

Ps. Dette er ikke et spill. Dette er vår virkelige hjemvei.

Seilere i villvare

De siste ukene har vært mildt sagt skiftende, til tider forvirrende, definitivt uavklart. Vi har innsett at dette vil være den nye normalen helt fram til vi kommer hjem. Land velger ulik strategi, men fellesnevneren for de fleste er at de har vært i lockdown med stengte grenser. Nå aner vi en gradvis tilnærming til å forsiktig åpne opp igjen. Men det går sakte. Vi kan ikke vente lengre.

Amerikanske Jesse Smith på S/Y Spailpin viser tommelen opp for siste strekk mot fastlands USA. S/Y Spailpin var langt syd i Sør-Atlanteren, på vei fra Sør-Georgia til Tristan de Cunha og Sør-Afrika, da coronapandemien brøt ut. De ble nektet adgang på sine anløpshavner, og måtte legge kursen mot USA, en uplanlagt tilleggsdistanse på 6-7000 nautiske mil! Da Jesse og båtens eier Barry anløp Jomfruøyene hadde de ikke vært i land på mer enn 2 måneder. Barry måtte ta første fly til jobboppdrag som ventet i Alaska. Jesse soloseiler S/Y Spailpin til hjemmehavn i Chesapeake Bay, der den legges ut for salg.

USA åpent for seilere

Det bemerkelsesverdige er at USA hele tiden har holdt grensene åpne for oss seilere. Og nå er de et av de første til å gradvis gjenåpne næringsliv og samfunnet også. Det kan hevdes at gjenåpningen er økonomisk drevet, og sees på med kritisk blikk av mange, kanskje med rette. Men det er likevel verdt å merke seg at den har tvunget seg fram – og tilsynelatende forbi – frykt, trolig løftet fram av den suverene status individets frihet har i nettopp dette landet. Det er tankevekkende for oss at det er USA som i det mørklagte landskapet rundt oss står som eneste fyrtårn med fortsatt «hvit sektor» som ønsker oss velkommen inn.

Ustabilt vær

Vi er i sesongen for hjemreise østover Atlanterhavet. Men været har vært ustabilt og atypisk hittil i april og mai. Er det resultater av klimaendringer vi ser, eller bare dette årets ubeleilige lunefullhet? Lavtrykk har beveget seg over havet med jevne mellomrom, hyppigere enn normalen. Heldigvis har mange meldt om en udramatisk havkryssing, men noen har også fått det motsatte. En svensk båt mistet masten og måtte evakueres i forrige uke, vi vet ikke årsaken. Uansett gjelder at en kan ikke velge hva en får servert, man må ta det som kommer. Sesongens første navngitte tropiske storm har allerede dannet seg nordvest i Karibia og herjer nå oppover USAs østkyst, en god stund før normalen.

Ingen forsikring etter 1. juni

Båtforsikringen vår gjennom Pantaenius dekker ikke skade ved navngitte stormer etter 1. juni helt opp til 37 grader nord. Det vil i praksis si at vi må nord for nevn veipunkt i Europa cruxet på USAs østkyst; Cape Hatteras. Men forsikring eller ei; det viktigste er uansett at vi ikke skal komme utfor en slik storm. Vi må bevege oss videre nå.

Velger primært ruta via Azorene

Et snapshot fra Marine Traffics trackingkart. De lilla båtene er fritidsbåter. Det er fascinerende å følge seilbåtenes «migrasjon over havet» fra Karibien med kurs mot Azorene.

De fleste skandinaviske båtene velger som vanlig ruta heim via Azorene. Men betingelsene er endret; de vanligvis så gjestfrie øyene tillater nå kun stopp for proviantering uten tillatelse til å gå i land. Støtteapparatet på land får likevel varm omtale av seilerne som har kommet fram dit; det ryktes om bestilling av take-away pizza og varer, der alt gladelig bringes ut til båtene. Men de er ikke ønsket velkommen i land, og alle må bli værende på båtene sine. Dette til tross for at de har seilt to-tre uker over åpent hav helt alene for å komme dit. Og de seiler videre så snart de kan, med flere ukers seilas foran seg. Vi har sympati med at et sårbart øysamfunn velger å sperre ute alle potensielle smittekilder til sykdommer som de ikke vil makte å håndtere. Vi er takknemlige for at vi i det hele tatt får stoppe opp der. Men vi kjenner at vi ikke har lyst til å velge dette alternativet om vi ikke må eller bør.

Jon Petter i gang med å vaske av litt medtatt, men fullgod hermetikk overlevert fra S/Y Spailpin, som hadde kassevis til overs etter fullført seilas. Det kommer nok godt med på seilasen hjemover til Norge.

Verdiene som verktøy

Skal man legge vekk sine grunnverdier når man står foran et dilemma? Svaret er nei. Det er jo nettopp de som skal hjelpe en til å ta de riktige valgene.

Før vi la ut på denne turen satte vi faktisk opp noen hovedverdier for denne langturen vår. Disse skulle skape presedens for valg underveis. De var og er som følger: Lyst, Til stede, Fellesskap, Lærende.

Andre verdier, som Bevisst og Trygg, er så nødvendige og intuitive for en familie på jordomseiling at de ikke fikk stå øverst på verdi-lista da, og heller ikke nå. De blir gjerne vektet i overkant tungt uansett, med stadig fare for at de overskygger andre meget viktige verdier for denne turen og livet vårt. Målet er å holde hodet kaldt og hjertet varmt, og bruke våre grunnverdier som verktøy for å ta valg og vurdere om vi er «på riktig kurs».

Verdibasert kursvalg

Vår seilestrategi i en koronapreget Verden er nå klar:

· Lange strekk

· Få, men meningsfulle stopp

· Unngå ukontrollert eksponering for smitte i store menneskemengder

· Ivareta viktige verdier

Seiler oss tilbake inn på opprinnelig rute

Vilja skal hjem. Vi har beholdt verdiene, oppdatert strategien, og justerer fortløpende ruten deretter. Vi har besluttet å seile oss tilbake inn på vår opprinnelige rute. Vi setter seil med kurs for neste stopp på hjemveien 1500 nm der framme; Frihetsgudinnen i Hudson River, New Jersey, USA. Det gjør litt «vondt» å igjen styre helt utenom alle perlene vi kunne lagt ruta innom; Bahamas (Der vi er innvilget tillatelse til å seile, dog med sterkt begrenset anledning til å stoppe), Florida og sørstatene i USA for å nevne noen. Det krever også litt mot å avvike fra ruta de fleste andre europeere velger i disse dager. Men vi fortsetter å følge den gjennomtenkte strategien som er riktig for oss på Vilja.

Stolte seilbåter kommer i ulike størrelser og design, det vitner dette bildet om! Glimt fra seilerbarnas regatta, ett av mange morsomme initiativ blant seilerne som vi har vært koronafaste sammen med her på Jomfruøyene.

Seiler til familie i USA

I New Jersey har vi avtalt med en lokal seilforening (North Hudson Yacht Club) at vi kan ankre opp utenfor deres marina. Bare 20 minutter unna bor Ingrids familie og venner, som alle er friske og har sagt at de ønsker oss hjertelig velkommen. Vi gleder oss til dette gjensynet, som har stått som en ledestjerne hele veien over Atlanteren. Vi ser fram til mye hjemmetid med våre kjære. Koronaen satte nær en stopper for den. Nå er havnene igjen åpnet. Ved å følge vår strategi vurderer vi risikoen for å bli smittet og selv videreføre koronasmitte ved denne stoppen som liten og akseptabel.

Støtter langdistanseseilerne

Flere etablerte organisasjoner og bedrifter viser fleksibilitet og initiativ for å bistå oss seilere. Vi har hørt mange gledelige eksempler fra seilervenner om leverandører av varer til båtene som imøtekommer med en utover normalen tillitsbasert og løsningsorientert tilnærming. De bistår oss i å få tak i reservedeler tross økte utfordringer i logistikken. Varer er sendt endog før de er betalt, og om de ikke selv har hatt varen så bistår de i å finne den andre steder, om det så er hos konkurrenter. Vår foretrukne leverandør av værprognoser, PredictWind, tilbyr oss tjenester som normalt er forbeholdt de dyreste abonnementene til hjelp i overfarten. Dette er spesielt verdsatt nå når strekkene er lengre og vi er mer sårbare for vær enn normalt.

Fantastisk godt samhold mellom seilerne

Båtfolkets svar på Drive-in movie: Klassikeren “Captain Ron” ble vist på kinolerret bak katamaranen Hangtime, under lyset av fullmånen i Maho Bay, St John. Stemningsfullt og morsomt!

Seilerorganisasjoner samordner sine medlemmer som er ute i fjerne farvann, og inviterer endog ikke-medlemmer til å ta del i informasjonsutveksling og støtteapparat, gjerne vederlagsfritt. Dette gjelder eksempelvis OCCs facebookgruppe «OCC Atlantic Crossing West to East». Det er etablert en Whatsapp-gruppe med tittelen «Sailing home» for seilere som skal krysse Atlanteren fra Karibien til Europa i år, som en kanal for rask utveksling av oppdateringer om forholdene for oss seilere. Den amerikanske non-profit organisasjonen «Salty Dawg Sailing Association» inviterer ikke-medlemmer til å delta i ralleyen som årlig organiseres for seilas fra Karibien tilbake til Nord-Amerikas fastland. Vi opplever et fantastisk godt samarbeid oss seilere imellom.

Salty Dawg Homeward Bound Flotilla

Etter å ha seilt hele jorda rundt helt selvstendig, uten så mye som en «buddy boat», så har vi i dise koronatider gjort noe så (for oss) uventet som å melde oss på en såkalt «ralley», den såkalte Salty Dawg Homeward Bound Flotilla. Dette har gitt oss tilgang til en proff organisasjon og støtteapparat. Vi mottar daglige oppdateringer fra en profesjonell såkalt «weather router» ved navn Chris Parker. Det gir oss detaljerte prognoser for tre rutevalg til fastlands-USA, de to første via Bahamas, den tredje en offshore-rute direkte over havet. Vi har valgt sistnevnte, Rute 3. Vi og de mer enn hundre båtene som skal seile fra Karibien i denne uken trackes live, og vi kan følge hverandre via PredictWinds offshore-app også når vi er underveis. Vi får stadige oppdateringer om COVID-reguleringer og seileres erfaringer. Vi er satt i kontakt med seilere som befinner seg i området dit vi har tenkt oss og som kan bistå med skreddersydde råd til oss. Og vi har et nettverk av seilere vi kan kommunisere med før avgang og underveis. Vi er mektig imponert. Bekymring for det ukjente og for å ta et noe uvanlig rutevalg er erstattet med visshet og trygghet om at ruten er etablert og grunnen er beredt for oss.

«World Class» sjøulker!

Vilja har meldt seg på til ralley fra Jomfruøyene til USAs østkyst; «The Salty Dawg Homeward Bound Flotilla». Vi har attpåtil kvalifisert oss til en plass på forbundets hedersliste over «Sjøulker i Verdensklasse»!

Faktisk er vi så positivt overrasket over Salty Dawg, at vi har valgt å bli medlemmer for å ta del i fellesskapet også etter at vi har seilt oss inn til fastlandet. Begrepet «Salty Dawg» er et kallenavn for «a sailor who is experienced in ocean sailing», i følge deres egen definisjon. En sjøulk ville vel vi kalt dette på norsk. De har to «æresklasser» med kvalifiseringskriterier basert på erfaring med offshore langdistanseseiling. Trekløveret kan da med litt stolthet berette om at vi er tatt opp i den gjeveste klassen, med plass i det såkalte «World Class» registeret, for å ha dokumentert gjennomføring av en jordomseiling. Nå er ikke dette akkurat en etablert æresutnevnelse hjemme i Norge, men litt stas syntes vi nå at det var likevel.

Klare for avgang, om bare vinden vil

Flotillaen er klar med en pulje på over 100 seilbåter som skal over havet fra Karibien til fastlands-USA. Vi står klare. Men værmeldingene er rotete. Nå har den tropiske stormen Arthur snart blåst fra seg. Den etterlater seg et belte av vindstille. Vi skal prøve å time en avgang i denne uken som blåser nok, men ikke for mye. Distansen til Hudson Rivers innløp mellom New Jersey og New York er på 1500 nautiske mil og vil ta minimum 10 døgn. Vi kan uansett ikke være sikker på noe som helst så langt fram i tid. Men det ville da i alle fall være kjekt å ikke bli liggende å duppe ute på havet med slappe seil den første uka, eller det ekstreme motsatte.

Ett strekk om gangen

Hvor vi går etter gjensynet med familien og Frihetsgudinnen vil tiden vise. Kanskje legger vi rett «over fjorden» til Skottland? Eller kanskje seiler vi videre nordover mot Newfoundland. Eller kanskje noe annet. Som sagt, vi tar ett strekk om gangen. Vi holder hele tiden et blikk mot målet; Norge, med gunstige værperioder i bakhodet. Dit skal vi innen høsten, men før da er det intet som haster. Vi er vel aller mest spente selv på hvilken rute vi ender opp med å ha tatt innen vi seiler inn til vår framtidige hjemmehavn i Svolvær.

Er nordruta mulig?

Vår opprinnelige planlagte rute for hjemveien var lagt langs den såkalte nordruta, via Canada, Grønland og Island. Implisitt er valget om hvorvidt vi ønsker å seile i såpass krevende farvann som denne innebærer ikke i seg selv oppe til vurdering. Det valget ble tatt for lenge siden. Vi må nå ta stilling til om vi har lyst til å seile dette strekket uten ekstra mannskap. Vi kan ikke lengre forvente at det vil la seg gjøre at mannskap tar fly til oss. Canadas grenser er per nå stengte for all ikke-essensiell reisevirksomhet. Grønland har innført 14 dagers karantene.

Tid på havet jevngodt med karantenetid?

Godkjennes tid på havet som karantenetid? Når en har vært isolert ute på havet i mer enn to uker uten symptomer, så burde dette være fullgodt med å være i hjemmekarantene, eller hva? Dessverre godkjenner ikke de fleste land havtid som karantenetid. Men det finnes unntak; Norge er ett av dem. Vi har en epost fra Norske helsemyndigheter som stadfester at seiletid over havet uten kontakt med andre kan godkjennes som gjennomført karantenetid ved ankomst Norge. Heia Norge!

Søknader om transit-stopp sendt til Canada og Grønland

Vi har sendt søknad til myndighetene i Canada og Grønland, med forespørsel om tillatelse til å stoppe i Newfoundland og sørlige Grønland underveis på hjemveien. Det er viktig å understreke at vi ikke hører inn under såkalt «recreational sailing», men er «live-aboards» og er på vei hjem til vår hjemmehavn i Norge. Om stopp i Canada innvilges, så vil dette korte ned de sammenhengende seiledistansene over havet betraktelig. Vi vurderer det slik at den nordlige ruta er aktuell dersom vi innvilges tillatelse til å stoppe, og myndighetene i Canada og Grønland godkjenner havtid som karantenetid. Vi håper å få de tillatelser og unntak som trengs. Det er som dere skjønner mye «om-såfremt-i fall» innbakt i dette alternativet. Vi må bare se det an.

Én måned i jomfruelige øyer

Globetrotter venninner med norske røtter, Sophia (9) og Karen Marie, har hatt mye moro i lag her på Jomfruøyene. 😉 Vi har hatt gleden av å bli kjent med Sophia og moren Ingrid Marie Widvey fra Karmøy, som har bodd her i USVI i mange år. De to har bidratt kraftig til at vi på Vilja har hatt det som plommen i egget her på Jomfruøyene. 

Mer enn én måned har vi vært i de amerikanske Jomfruøyene. Og ja, de har vel vært så jomfruelige som vi og lokalbefolkningen noen gang vil kunne se dem; helt kjemisk fri for cruisebåt- og flyturisme. Noen hundre seilbåter har søkt trygg havn her, antagelig det tredobbelte av det som er normalt. Men det blir som dråper i havet til sammenligning med de flere titusentalls besøkende som gikk i land her hver dag før koronaens utbrudd. Vi har følt oss velkommen.

Uthvilt. Gjennomtenkt. Heldige.

Ankringsplass i Magens Bay på St Thomas. Vilja er seilbåten til venstre på bildet.

Vi kjenner at dette fristedet har gjort oss godt og vi har trengt det; for å hvile hodene og se an koronaens utvikling i Verden rundt oss. Det at vi har kunnet gjøre det i vakre Jomfruøyene, der pandemien foreløpig er holdt i sjakk og friheten er større enn de fleste steder, har vi tatt inn over oss. Vi vet at vi har vært – og er – heldige.

Viljas neste trekk

Vilja seiler videre mot USAs østkyst. Med Lyst, Tilstedeværelse, i Fellesskap og absolutt Lærende, i samspill med Bevissthet og Trygghet. Vilja gjør sitt neste trekk.

___

Denne artikkelen ble først publisert i Seilmagasinet 20.05.2020: https://www.seilmagasinet.no/ingrid-slungaard-myklebust-koronavirus-sy-vilja/viljas-neste-trekk/694877

Publisert

25. april, 2020: Seilervenner i knipe

Langturseilere knytter kontakter. Familien på «S/Y Vilja» har det langt bedre enn mange av deres seilvenner.

Viljas ferd hjem ved COVID19-pandemiens utbrudd våren 2020 ble formidlet gjennom en artikkelserie publisert på Seilmagasinets nettsider, skrevet av Ingrid. Følgende flaskepost er sjette artikkel (av i alt 12) i denne serien, og ble første gang publisert 25.04.2020.

INDISKE HAV: Ankringsplassen til S/Y Mirabella på Gan, den sørligste atollen i Maldivene.

Stengt toll på Maldivene (S/Y Intrepid)

For vår amerikanske venn Tim på 36-foteren «S/Y Intrepid», ble veien til Maldivene i mars mer dramatisk enn det som godt er. Seilet revnet under seilasen fra Thailand til India. Den videre seilasen gikk forsiktig og trått, med ankomst 12 timer etter at visumet til India var utløpt. Myndighetene viste ingen forståelse for forsinket ankomst, og det utgåtte visumet dannet utgangspunkt for en lite fruktbar kommunikasjon med dem. «S/Y Intrepid» fikk verken lov til å fylle diesel, mat, vann eller internettilgang for å søke om fornyet e-visum. De ble også nektet å snakke med sin ambassade. Med kun 40 liter vann og 40 liter diesel måtte mannskapet på to sette seil (uten storseil…) mot Maldivene. De sendte ut nødsignal flere ganger, og ble gitt hjelp av forbigående cargobåter som ga dem diesel og vann. Dette er en ufattelig historie, men fortalt oss direkte fra Tim selv, som nå er i Maldivene. Dramatikken er avløst av det motsatte nå; I Maldivene er alle lystbåter satt i karantene på ubestemt tid. Tim har vært i karantene alene på båten siden midten av mars. Nå tenker han seg videre til Tanzania, der grensene er åpne og han har håp om å få sette føttene på land igjen.

Tim Brill fra USA på S/Y Intrepid. Nå i karantene i Maldivene, etter dramatisk seilas dit fra Thailand via India.

Vår venn Tim på «S/Y Intrepid» melder om at han ikke kan forlate Maldivene før han har fått hentet ut pakker som inneholder et nytt storseil og satelittelefon. De sitter fast i tollen. Men tollen har stengt på grunn av COVID, så da er gode råd dyre. Den Amerikanske ambassaden har engasjert seg for å finne en løsning, slik at Tim kan seile videre til Tanzania.

«S/Y Intrepid» er en 1972 Islander 36. Båten tilhørte tidligere Zac Sunderland som seilte den rundt Jorda i 2008-09, og var den gangen den yngste solo jordomseiler i Verden, 17 år gammel.

I karantene på ubestemt tid på Maldivene (S/Y Mirabella)

Også våre sveitsiske venner på «S/Y Mirabella», en 48 fots X-Yacht, har vært i mer enn én måneds karantene med ubestemt endedato. Familien med to døtre på 8 og 5 år sier de klarer seg fint, der de kan snorkle og bade, og har «alt» de trenger – bortsett fra frihet… Veien videre er ikke avgjort, i likhet med for de fleste av oss.

Mirabella melder om at det blir mye harpunfiske, der de ligger i karantene i Maldivene. Den eksotiske fangsten er jo underholdning i seg selv.

Catch22-knipe for seilere over Rødehavet (Pied-a-Mer II)

Mest sympatiserer vi med våre venner Pam og Eric på «Pied-a-Mer II». Vi har nevnt tidligere dette ekteparet i 70-årene som seiler seg hjemover mot USA via Rødehavet og Suezkanalen. Seilasen i motvind over havet har vært tøff nok, og de trenger mer diesel og proviantering. Nå har de havnet i en «Catch 22»-knipe. Alle oppgjør betales i kontanter over rekka. Men uten tillatelse til å gå i land verken i Sudan eller nå i Egypt, så er kontantbeholdningen nær brukt opp. Uten drivstoff våger de ikke å begi seg videre. De prøver nå å finne løsninger for bankoverføring med hjelp fra familie hjemme (de har ingen internet selv). Vi krysser fingrene for våre ydmyke, men tøffe seilervenner, som har kommet seg gjennom både mastehavari og stormer tidligere. Det går nok bra denne gangen også. Men vi fatter i enda større grad hvor inderlig heldige vi er med hvor vi har havnet i dette tilfeldighetenes spill.

Våre gode venner Pam og Eric Sellix fra USA på Pied-a-Mer II, som nå er på vei hjemover via Rødehavet og Suezkanalen. Forholdene for seilerne som ble overrumplet av koronakrisen på denne ruta er alt annet enn enkle. Bildet er tatt da vi møtte dem igjen i Indonesia i august 2019. Vi ble først kjent med dem i New Zealand, og møtte dem igjen flere ganger på veien vestover til Asia.

Admiral Bellingshausen fra Estland

Vi hadde knapt festet tampene ved ankomst til kai i kveldsmørket på St. Thomas, da vi kom i prat med noen karer som ruslet en kveldstur på brygga. Det viste seg å være mannskapet på estoniske «Admiral Bellingshausen». Møtet ble begynnelsen på et berikende bekjentskap, en innsikt i seilerhistorie som fascinerer, en dramatisk vending i koronatider, og dessuten vekking av gamle felles minner.

«Admiral Bellingshausen», en 80 fots Jongert bygd i Nederland i 1984, er flaggskipet for det estoniske prosjektet «Antarctic Maritime Expedition». Deres seilas til Sydpolen var en på sitt vis storslagen markering av 200-årsjubileumet for første visuelle landkjenning av Antarktis. Den gang var det de russiske skipene Vostok og Mirny, førstnevnte seilt under ledelse av «Admiral Bellingshausen» fra Estland, som fikk det første glimtet. Denne oppdagelsen førte nær to hundre år senere til at Russland kunne hevde rett til å inkluderes i arbeidet med traktaten som bestemmer råderetten over dette syvende kontinent. Estland feirer nå med rette sin nasjonalhelt.

ESTLAND: Estisk registrerte S/Y Admiral Bellingshausen til kai i St. Thomas. Dette er en staselig motorseiler; en 80 fots Jongert, custom made ved det nederlandske verftet i 1984, med fine linjer både eksteriør- og interiørmessig.

Seiler hjem fra Chile i stedet for å fly

Vi tok med nystekte vafler og ei kanne kaffe til karene på «Admiral Bellingshausen». Det ble en trivelig kveld. Vi fikk høre hvordan den planlagte ekspedisjonens videre seilas fra Antarktis til Arktis var blitt avlyst brått på grunn av koronapandemien mens båten var i Chile i mars. Tre av mannskapet skulle egentlig mønstre av i Peru, men mannskapsbytte ble umulig. Nå tar de fem om bord skuta hele veien tilbake til Estland. Jobb og familie hjemme må vente, og har måttet forsone seg med det.

Avvist på tampen ved innseiling Puerto Rico

«Admiral Bellingshausen» er 80 fot, og dermed stor nok til å slippe gjennom Panamakanalen, som i koronatider er stengt for båter under 65 fot. Karene fortalte om hvordan det var hverdagsmenneskene som hjalp dem med å skaffe de praktiske tingene da de skulle gjennom Panamakanalen, da agenten deres tilsynelatende syntes det meste ble for vanskelig. De fikk vinden midt imot på vei oppover til Puerto Rico, og måtte krysse slik at 1000 nm ble til 1350 nm. Ankomst i Puerto Rico var avklart i forkant, men kun 2 nautiske mil fra havn mottok de kontrabeskjed og ble avvist. Det var umulig å overtale havnemyndighetene til å få beholde planlagt anløp, og de måtte sette kursen ut i uvissa. Eierne av «Admiral Bellingshausen» hjemme i Estland kontaktet myndighetene i naboriket USVI. Tross at kun 2 av mannskapet på fem hadde de nødvendige visum, ble de innvilget å komme under «Humanitary Protocol». «We will take care of them» hadde det visstnok blitt sagt fra øverste hold, og det har de innfridd. Marinaen har tilbudt dem en kai-leie på under halv pris av ordinær tariff. De tre uten visum kan ikke gå på land, og må oppholde seg på båten eller flytebrygga. Det forundrer oss hvordan to amerikanske territorier som ligger side om side kan agere så vidt ulikt i disse COVID-tider. Men slik er altså tilstanden akkurat nå. U.S. Virgin Islands viser en meget løsningsorientert tilnærming.

Minister, nasjonal mester og rockestjerne

Det er jordnære karer som sitter rundt bordet og prater jovialt med oss om opplevelsene, og viser like stor interesse for oss og vår vei rundt jorda, som til å fortelle om sine opplevelser. Det er bare via små bisetninger, og etter hvert på direkte oppfordring fra oss, at det kommer fram at disse menneskene har flere eventyr enn dette siste å vise til. Den mest stillfarne av dem alle viser seg å være Jaan Tätte, tidligere jordomseiler og en estisk folkemusiker som har stått på scenen foran mer enn 10 000 jublende fans og sunget sine lune viser. Maskinist Ahto Aaslav-Kaasik er 12 ganger nasjonal mester i Formel 500 båtrace, og har bygget båtene til flere av sine brødre som har verdensmestertitler. Den tredje vi spør, Kaido Kama, var justisminister og deretter innenriksminister i Estland etter at landet fikk sin frihet på 90-tallet. Ingenting skulle tyde på at disse jordnære folka hadde stjernestøv i manken.

Vi ser ikke bort i fra at vi seiler til Estland en gang i framtida, takket være dette tilfeldige møtet. At Jaan Tättes brumlebasstemme og lune viser kommer til å følge oss på veien hjem over Atlanterhavet er i alle fall sikkert.

Hånd i hånd igjen

Hånd i hånd igjen etter omlag tredve år. Sist vi holdt hender stod vi i en mektig menneskelig lenke som strakk seg 600 km fra Vilnius til Tallin. Fra venstre: Kaptein Meelis Saarlaid, Ingrid Slungaard Myklebust, Peeter Saars, Ahto Aaslav-Kaasik, Kaido Kama og Jaan Tätte.

Og som et lite krydder og påminner om livets tilfeldigheter, kom det fram at Ingrid har holdt disse karene i hendene før! Hun var nemlig som tenåring utvekslingsstudent i Latvia da de baltiske landene kjempet og vant sin uavhengighet fra Sovjetunionen. Den gangen ble det en gang dannet en menneskelig lenke som strakk seg sammenhengende i 600 kilometer fra Litauens Vilnius i vest via Latvias hovedstad Riga til Estlands Tallin i øst. Nær to millioner mennesker stod hånd i hånd den gangen, deriblant Ingrid og disse karene. Så vi har stått hånd i hånd før, vi, om enn med noen hundretalls tusen mennesker imellom oss.

Etter fire netter til kai, legger «Admiral Bellingshausen» ut på veien videre hjemover. De håper å kunne få stoppe i Azorene, for å bunkre opp med diesel, proviantere og hvile, før de seiler videre mot den engelske kanal.

Stadige endringer, noen til det bedre (S/Y Eliana)

Warren fra San Fransisco i USA seiler med S/Y Eliana. Panamakanalen ble stengt for båter <65m i mars, så enn så lenge er han «på feil side» av Nord-Amerika. Det vanker middag og framtidsdiskusjoner hjemme på Vilja.

Vi hadde vår venn Warren fra «S/Y Eliana» til middag i kveld. I det vi gikk til bords tikket nyhetsoppdateringen inn om at Panamakanalen skulle holdes steng i ytterligere et år for båter på under 65 fot. Warrens «S/Y Eliana» er 38 fot, og hjemmehavnen er San Fransisco. Med en kanal som er stengt fram til mai neste år, så rekker han ikke å komme seg over til vestsiden av Amerika og ut av orkanbeltet i tide. I praksis ble dermed hjemturen med ett utsatt i ytterligere et år til totalt to år. Kreative løsninger ble samtaleemnet rundt middagsbordet. Å finne seg en jobb på Altanterhavssiden stod fra før av på tapetet, nå begynte han å tenke mer langsiktig på om kanskje Danmark, der han har røtter, kunne være en mulighet? Alle kortene er plutselig i spill igjen. Senere på kvelden mottar vi ytterligere en nyhetsoppdatering. Den varslede utvidede stengningen er med ett omgjort, ja faktisk er den opphevet med umiddelbar virkning. Igjen er Panamakanalen åpen for alle, og erstattet av en pålagt 14 dagers karantene. Det gir mye mer mening. Warren er lettet, og nullstiller seg igjen etter nok en gang å ha måttet utøvd akrobatikk med framtidsplanene.

___

Denne artikkelen ble først publisert i Seilmagasinet 26.04.2020: https://www.seilmagasinet.no/koronavirus-sy-vilja/seilervenner-i-knipe/611956

Publisert

23. april, 2020: «Vilja» vel i havn

Gladhistorie for langturfamilien som vil seile raskt og trykt hjem til Norge.

Viljas ferd hjem ved COVID19-pandemiens utbrudd våren 2020 ble formidlet gjennom en artikkelserie publisert på Seilmagasinets nettsider, skrevet av Ingrid. Følgende flaskepost er FEMTE artikkel (av i alt 12) i denne serien, og ble første gang publisert 23.04.2020.

St. THOMAS: Ingrid, Karen og Jon Petter ferdig innklarert i USVI etter å ha seilt fra Sør Amerika

«S/Y Vilja» har seilt til øya St Thomas i de Amerikanske Jomfruøyene (U.S. Virgin Islands, USVI). Innsjekk gikk glattere enn vi hadde våget drømme om. Alt vi hadde klarert opp imot myndighetene i forkant stod ved lag. Etter knappe halvtimen ved toll- og immigrasjonskontoret, med fingeravtrykk-taking og noen siste opplysninger og signaturer, så var vi frie til å vandre hvor enn vi ønsket. Etter 38 dager sammenhengende tid enten til havs eller i karantene i Suriname, så føltes dette – ja nettopp; befriende!

Trygghet, gjensyn og generøsitet

Våre første dager her i USVI er intet annet enn en gladhistorie. En historie som inneholder lettelse, trygghet, gledelige gjensyn, ufattelig generøsitet, surrealistisk luksus, dramatiske historier, og endog for oss på S/Y Vilja en ankerdram en sen kveld med noen trivelige karer fra Estland som er på hjemvei etter en gjennomført antarktisk – men avbrutt arktisk – ekspedisjon. Det viste seg at vi skålet med intet mindre enn Estlands tidligere justis- og innenriksminister, en estisk folkrockstjerne og en nasjonal mester gjennom ti år i Formel500 båtrace! Og Ingrid hadde holdt alle disse mennene i hendene før… (Mer om dette finurlige (sammen)treff senere i en egen artikkel.)

FAST GRUNN: Karen Marie har fått landlov!

«Welcome to the U.S.A., sailing yacht Vilja!»

Allerede ved innseilingen sent onsdags kveld ble vi hilst velkommen av seilervenner: «Welcome to the United States of America, sailing yacht Vilja!» lød det klart og tydelig over Vhf kanal 16. Det var den velkjente stemmen til vår venn Warren på amerikanske S/Y Eliana, en soloseiler fra San Fransisco, som vi har møtt i New Zealand, Indonesia, Madagaskar og Sør-Afrika tidligere. Det vanket amerikanske donuts og kaffe servert på brygga til frokost av den gode Warren. Utover dagen kom flere av våre venner inn med dinghyene sine fra ankringsplassene rundt omkring, for gledelige gjensyn. Alle har vi det bra. Men alle har vi også til felles at våre planer er snudd på hodet. Og vi er bekymret for våre venner andre steder, som opplever å være fanget av reguleringene, eller det andre ytterpunktet; forvist.

KARIBIA: Utsikt mot ankringsplassen i Charlotte Amailie på St Thomas

Et pusterom

Slik det ser ut nå, så har vi funnet oss et åpent fristed midt i et innesperret Karibien. Som eneste karibiske øyrike, så holder dette amerikanske territoriet grensene forholdsvis åpne. Det gjør at hundrevis av båter har søkt tilflukt her. I neste uke meldes det at guvernøren har godkjent at en «flåte» på om lag 50 flere seilbåter anløper St Thomas, som et ankringssted på sin vei til USA. Da blir det rimelig fullt med småbåter her. Myndighetene har prøvd å imøtekomme det økende behovet for ankringsplasser ved å åpne opp flere bukter for oss. Samtidig er det visst forunderlig stille her i forhold til normalen på øya, da cruisebåtene pleier å anløpe i hopetall. I løpet av en dag slippes ofte flere titusentalls passasjerer i land på St. Thomas. Når cruisebåtene på grunn av koronapandemien ikke får lov til å seile i Karibiens øyparadiser så oppleves dette som unntakstilstand.

Utstyr mottatt fra Norge

Pakken med nye innervant fra våre kompetente fagfolk innen rigg hjemme i Norge; Riggmaster AS i Trondheim, ventet på oss ved ankomst. Bare tre dager tok det fra den ble sendt til den ankom! Ny toppakning til generatoren var også behørig innlemmet i pakken. Så nå blir både sikkerhet og komfort sikret ytterligere på Vilja. Kapteinens glade ansikt blir en smule slettere i det en bekymringsrynke eller tre glattet seg ut.

UTSTYR: Pick-up av pakken fra Riggmaster ved Ingrid Marie Widveys kontor.

Stor generøsitet fra Karmøyværinger på øya

Karmøyværingen Ingrid Marie Widvey og datteren Sophia(9) har begge gjort vår hverdag på Vilja til en jublende glad en, for både store og små. Det begynte med det praktiske i å ha en postadresse å sende pakken med teknisk utstyr til fra Norge. En seilervenn satte oss i kontakt med Widvey. Siden ankomst har hun vært hjelpsomheten selv. Vi får antagelig låne en villa av henne i noen dager, siden den står tom i disse COVID-tider der turismen er på vent. Livet på landejorda blir en eksotisk opplevelse for oss som har bodd på båt i fem år nå! Men nå først har vår gode hjelper Ingrid Marie delt av sine opparbeidede bonuspoeng og sørget for at vi kan ligge fem døgn ekstra i marinaen Yacht Haven Grande. Ikke bare er det avslappende og trygt her; det er en kulturstudie i seg selv å ligge blant megayachter i hundremillionerkronersklassen og deres mannskap. Vår SailingVilja-ferd rundt Jorden har vært – og er stadig – en reise rik på kontraster!

Vår vesle frøken får drømmegave

LEKER: Gavmilde Sophia har gitt Karen Marie alskens skatter fra sin egne leker

Neste drømmegave kom fra unge Sophia (9) til vår unge matros i form av fire fulle bager med bøker, leker og klær midt i blinken for en 5-åring. Det er så mange drømmer som går i oppfyllelse for vår vesle jente, at hun knapt vet hvilken fot hun skal stå på. Like himmelfalne er vel vi foreldre også, som i tre år etter beste evne har prøvd (med blandet hell) å holde mengden leker nede til et «sjødyktig» nivå. Nå tenker vi imidlertid som så at vi vel tåler å fylle på med litt gøyal bagasje, nå som gjestelugaren står tom og planer om ekstra mannskap er kansellert. Vi skal dessuten huske på givernes mantra om å «pass it on», det vil si gi videre til de neste vi møter som kan trenge en håndsrekning. De to karmøyværingene har gjennomlevd flere større orkaner her på Jomfruøyene, og virkelig fått kjenne på kroppen styrken som ligger i å dele og å hjelpe hverandre.

Hjemveien er uviss

Hvilken rute vi velger å ta hjemover er uviss. Vi holder vår opprinnelige plan om å ta den nordlige ruten om Grønland åpen, men med ulike alternativer for hvor vi eventuelt vil kunne stoppe på veien dit. Alternativet vil være direkteruten over Atlanteren, eventuelt via Azorene og UK om vi får stoppe der. Hva som faktisk vil være mulig og riktig i praksis avhenger helt av utviklingen i Verden i ukene som kommer.

Webinar om langdistanseseiling i COVID-tider

Seilerguruen Jimmy Cornell har gått ut med oppfordringen til seilere om å legge planer om langdistanseseiling på vent i 1,5 – 2 år på grunn av COVID-pandemien. Når en respektert mentor uttaler seg i den retning, så vil det nok påvirke manges valg. Vi kjenner vi er heldige som har fullført vår jordomseiling, og er nesten framme i Norge nå. Vi må bare bestemme oss for hvilken rute som virker mest hensiktsmessig for hjemveien. På lørdag skal vi følge Cornells webinar om konsekvensene av koronakrisen for langdistanseseiling og -planlegging, og oppdatering om de siste data om klimaendring (25. april kl.1600 UTC, påmelding via info@cornellsailing.com).

Sammen for å sikre tryggest mulig hjemvei

Vi er med i en WhatsApp-gruppe med tittelen «Sailing Home». Med den forsøkes å koordinere seilerne som befinner seg i Karibien og tenker seg hjem til Norge og Nord-Europa i år. Siste utvikling der er at en tysk organisasjon har tatt på seg å kjempe vår sak fra den siden av kjølen. Vi tror at en samlet røst for flere titalls båter vil kunne høres tydeligere opp imot myndigheter. Håpet er å sikre klare og humane regler for oss langdistanseseilere på vei hjemover ved havner underveis. Vi ber om trygghet og mulighet for hvile og proviantering/ bunkring på veien hjem over storhavet.

ST. Thomas: Vilja blir en liten jolle i nabolaget

Faktaboks innsatt i artikkelen av Seilmagasinet:

«Diskusjonene rundt returreisen over havet er aktiv mellom seilerne. Flere grupper i sosiale media er opprettet med tanke på å kunne koordinere avreise, rute og/eller stå samlet opp imot myndighetene i de havnene vi håper å kunne stoppe. Vi har sett en liste på 128 båter fra Nord-Europa som skal krysse Atlanteren i år, de aller fleste tenker seg via Azorene (om mulig). 8 norske båter står på listen. Men vår Vilja er ikke registrert ennå, så listen er nok i realiteten lengre.

Azorene tillater per nå stopp for proviantering og fylling av diesel, men ingen får gå i land. Det er dessuten varslet at ytterligere innstramminger vurderes, slik at seilerne ikke kan kalkulere med å kunne stoppe der. Å ikke kunne stoppe i Azorene (i luftlinje 2250 nm fra der vi er) utgjør mye, både i distanse og i mulighet til å predikere vær. Det vil i praksis endre minimum sammenhengende distanse med mer enn 50 prosent til 3450nm (luftlinje) – vel å merke om vi får stoppe i UK…» (kilde: Seilmagasinet)

___

Denne artikkelen ble først publisert i Seilmagasinet 23.04.2020: https://www.seilmagasinet.no/karibia-koronavirus-sy-vilja/vilja-vel-i-havn/612010

Publisert

13. april, 2020: Bobla som brast

I går hadde vi festdag på Vilja, da vi feiret påske og fullført jordomseiling om hverandre.

Viljas ferd hjem ved COVID19-pandemiens utbrudd våren 2020 ble formidlet gjennom en artikkelserie publisert på Seilmagasinets nettsider, skrevet av Ingrid. Følgende flaskepost er FJERDE artikkel (av i alt 12) i denne serien, og ble første gang publisert 14.04.2020.

FAMILIE: Ingrid , Karen og Jon Petter Li Slungaard Myklebust på vei nordover til Karibia.

Rapport fra «S/Y Vilja» på vei fra Suriname i Sør Amerika til Karibia.

I dag koblet vi inn omverden igjen. Vi fikk tilsendt Noonsites COVID19-oppdateringer for seilere fra gode venner som følger oss hjemmefra, og ble igjen slukt av alle reguleringer og rapporter. Vårt inntrykk er at vi nå er på vei til et sted der det er opphopning av båter og at seilerne begynner å bli uglesett. Tanken på ytterligere karantenetid (vi har ikke gått fritt på land siden 9. mars), en lokalbefolkning som ikke vil ha oss der, m.m. tar litt drepen på seilergleden. Men samtidig – opp med haka! – for de fleste bekymringer blir det jo vanligvis ikke noe av. Og som nordlendingen om bord alltid pleier å si; «Det kan fort gå godt!»

Sprikende nytt fra seilervenner

Signalene vi hører fra seilervenner rundt omkring i Verden spriker i alle retninger. Våre venner på Pied-a-Mer II, et pensjonistektepar i 70-årene fra USA, seiler seg hjemover fra Asia via Rødehavet. De har nettopp seilt fra Sudan med kurs for Egypt. De forteller at de i det siste kun har fått gjort proviantering etc via agenter. De må ankre opp flere nautiske mil fra havn og handlelisten må være sendt i forkant til agenten, som igjen sørger for leveranse ut til dem. De er nødt til å seile videre innen 2 timer etter ankomst. Det høres simpelthen ille ut. De er i praksis rett og slett flyktninger uten land.

En ganske annen tone er det i meldingen fra våre seilervenner på amerikanske «S/Y Nimbus», som nå har kommet fram til Chesapeake Bay på USAs østkyst. De anbefaler oss å besøke marinaen de er på og sier det er riktig så trivelig der. Selv om COVID19 nevnes, så ligger det ingen advarsler mot å komme dit.

Cruising Kid’s Club over Atlanteren

En gladhendelse her om bord er uansett den nystiftede klubben som vår yngste matros har stiftet sammen med en annen ung matros på kanadiske «S/Y Yonder». Adrian (7) seiler sammen med moren og faren sin på strekket fra Sør-Afrika og hjem til Canada.

Ideen til klubb ble til da vi fikk høre fra våre venner på Yonder at de etter 11 døgn på havet til St Helena heller valgte å seile videre, framfor å ligge i enda 14 dager for anker i karantene. Sultne på nye aktiviteter som vi selv var, der vi lå i karantene i Suriname, så sådde vi idéen om en klubb. Og nå er de to yngste – hvilket i praksis vil si alle sammen om bord på både Vilja og Yonder – i gang. Eposter sendes nesten daglig over Atlanteren mellom nord og sør. Alle innkommende klubb-brev (dvs eposter) kan kun leses av barn, eventuelt hvis de voksne skal hjelpe må vi lese gjennom en kikkert bakfram. Det blir syyykt små skrift, kan vi berette, og er til fryd for våre små agenter. Nå er de i full gang med planlegging av klubbhus og klubbregler, utveksling av tryllemiksturer, meldinger på kodespråk, og så videre og så videre… I går prøvde vi oss på et nytt kommunikasjonsmiddel, nemlig flaskepost. På 12*N kastet vi ut flaske fylt med påskegodteri og en viktig melding. Så får vi se responstiden blir?!

Vi elsker delfiner! Vi setter stor pris på disse lekne følgesvennene våre.

Det kan forøvrig nevnes at «S/Y Yonder» slapp i land på Ascension, 5 døgns seilas nord for St Helena. Der fikk de seg én knallfin dag. Men etter det var bølgene dessverre for store til at det var mulig å komme seg i land. Til slutt valgte de å gi seg, og har nå lagt ut på ytterligere 2500 nautiske mil mot de amerikanske Jomfruøyene. Det er jo tilfeldigvis dit vi også er på vei, om enn med et par ukers forsprang. Om alt klaffer så blir første offisielle klubbmøte i månedskiftet april/mai?!

Tilbakeblikk til St. Helena i februar 2020 og møtet med en levende legende; Jon Sanders (81). Han er på sin 11. jordomseiling, og har tidligere gjennomført både to og tre jordomseilinger single-handed og nonstop! For oss var det interessant og en ære å få bli kjent med denne mannen, som er tillitsvekkende ydmyk tross sine ufattelige seilebragder.

Krysset eget kjølvann

12. april krysset vi på Vilja vårt eget kjølvann fra 17. februar i 2017, da vi var på vei vestover og nærmet oss Tobago. S/Y Vilja og hennes faste Trekløver har herved seilt Jorda HELT rundt!

JORDOMSEILING: «S/Y Vilja» har krysset eget kjølvann og har dermed seilt rundt jorda.

Tenke seg til, at heretter når man går og hverdagsfilosoferer og undrer over: «Hvor stor er nå egentlig denne kloden vår?», så har vi nå et kvalifisert begrep om det. Vi har nemlig seilt hver nautiske mil, med (eller mot) hver bidige bølge og fylt Viljas seil med hvert vindkast vi har evnet å fange, for å komme oss hele veien rundt. Viljas Jordomseiling har vært 30 500 nautiske mil lang, tilsvarende 56 500 km. Mer enn 5000 timer har vi stått til rors siden vi var har forrige gang. Vi er jublende glade & stolte!

Det blir Påskemorgens champagnefrokost med pastellkulørte kokte egg, hjemmelagde marsipanegg og en nærmest eventyrlig regnbuefarget ostekake. Alt tilberedt av team Vilja, med en minimatros/sjefs-estetiker i bresjen og hennes grenseløse fantasi & støtteapparat til å «berge skuta i havn».

Publisert

28. mars, 2020: Valgets kvaler for langturseilere

Familien om bord i «Vilja» må legge nye planer, men det er utfordrende når regler forandres fra dag til dag.

Viljas ferd hjem ved COVID19-pandemiens utbrudd våren 2020 ble formidlet gjennom en artikkelserie publisert på Seilmagasinets nettsider, skrevet av Ingrid. Følgende flaskepost er andre artikkel i denne serien, og ble første gang publisert 31.03.2020.

SØR AMERIKA: Glede over å være i lun havn etter 15 døgn på havet.

Reisebrev fra Ingrid Slungaard Myklebust på «S/Y Vilja», Bavaria 50 Cruiser som befinner seg i Suriname i Sør Amerika.

Oppdatering fra Vilja 28/3: Hvor skal vi dra? Tør vi forlate?

Behovet for å bestemme neste anløpshavn presser seg på. Vi har kun tillatelse til å være i Suriname for å proviantere, og vi har vært her i fire dager nå. Vi bør dessuten anskaffe reservedeler til båten. Hvor kan vi få skaffet disse, eller eventuelt til hvor kan vi få levert en pakke fra Norge? Hvor skal vi?! Og tør vi forlate der vi er nå, med den reelle risikoen for at alle grenser stenger mens vi er en uke underveis på havet?

RUTE: «Vilja» vil ta en raskere rute hjem med lengre strekk. Spørsmålet er om det er mulig å besøke Karibia.

I går sa vi at mest sannsynlige anløpshavn for neste stopp var Antigua. Eventuelt Martinique. Men det var i går… Status nå er at vi har flere spørsmål enn svar:

· Martinique holder foreløpig grensene åpen for båter registrert i EU og med kun EU-borgere i mannskapet. Gjelder dette for EØS-borgere også? Og vil de nekte Ingrid inngang, ettersom hun er amerikansk (USA) statsborger?

· Det ryktes i seilermiljøet at Antigua stenger sine grenser ved midnatt i natt. Så da er det alternativet antagelig ute enn så lenge?

· I Sint Maarten (nederlandsk side) har vi en kontaktperson, men disse har også stengt grensene leser vi på noonsite.com. Kan vi komme inn fra fransk side av øya?

· Så hva med US Virgin Islands? Ingrid er jo amerikansk statsborger. Gir det noen muligheter?

· Vi har sendt forespørsler til myndighetene i Martinique, Sint Maarten og US Virgin Islands, med håp om å få klarhet og om mulig en bekreftelse/ garanti for å slippe inn.

· Men hva er en garanti verdt i disse dager? Vår tyske venn på S/Y Storm Petrel hadde fått garanti fra myndighetene i Grenada om at han kunne komme, men fikk kontrabeskjed noen dager senere mens han var underveis. Han endte med å seile videre til Martinique, og fikk anløpe der.

PROVIANT: Ingrid med frukt og grønnsaker, melk i tørr og flytende form, klorin og mere til. Det kan bli uker og endog måneder til neste gang vi får proviantert.

· Vår ressursperson på rigg i Trondheim, Tor K. Pedersen i Riggmaster AS, har allerede produsert to nye vant, som er klare for sending fra Norge. Vi ønsker å ha disse i reserve, ettersom vi måtte bytte ut ett som røk i forrige uke. I tillegg er reservedelene for å bytte toppakning til Fischer Panda generatoren klare til å legges i samme pakke. Om vi bare greier å fremskaffe en adresse vi med rimelig sannsynlighet kan plukke den opp på?!

DRIVSTOFF: Jon Petter på vei til kaia med tomme dieselkanner. Mer enn 300 nye liter drivstoff var det rom for før det rant over.

· Men så dukker også ytterligere et spørsmål opp i horisonten: Tør vi egentlig seile fra Suriname? Hva om grensene stenges for alle de karibiske øyene når vi er underveis over havet?

· Vi får understreket at myndighetene håndhever reguleringene strengt i en epost vi mottar fra våre kanadiske venner om bord S/Y Yonder, som er en familie med en 7-åring om bord. Etter 11 dager på havet fra Sør-Afrika så fikk de klar beskjed i St. Helena i morges om at de må vente i ytterligere 14 dager i karantene for anker om bord på båten før de kan gå i land. De velger heller å seile videre, trolig til Antigua. Det er en «seiltur» de forventer å bruke ytterligere 25 døgn på…

· Det er ingen nåde i disse dager. Eller er det det? Om vi spør Surinamske myndigheter om å få bli lengre, vil de da innvilge dette, gitt den åpenbare risikoen for å bli «landløse» i det Karibiske farvannet? Kan de nekte?

Hva er fornuftigste valg for oss på S/Y Vilja nå? Hvilke valgmuligheter har vi egentlig?

ELV: Dans på dekk i Domburg. Det er ikke akkurat badevann rundt oss, men vi setter pris på flatt vann. Vi lar oss fascinere av skiftet i strømretning i takt med havets flo og fjære 25 nm lengre nede i elva

___

Denne artikkelen ble først publisert i Seilmagasinet 31.03.2020: https://www.seilmagasinet.no/ingrid-slungaard-myklebust-koronavirus-sy-vilja/valgets-kvaler-for-langturseilere/610049

Publisert

15.-22. mars, 2020: Store utfordringer for jordomseilere

Plutselig stengte havnen, og de norske jordomseilerne på «S/Y Vilja› må ta vanskelige beslutninger.

«S/Y VILJA»: Familien seiler en Bavaria 50 Cruiser og er på vei hjem etter tre år på havet.

(Viljas ferd hjem ved COVID19-pandemiens utbrudd våren 2020 ble formidlet gjennom en artikkelserie publisert på Seilmagasinets nettsider, skrevet av Ingrid. Følgende flaskepost er første artikkel i denne serien.)

– I løpet av våre 10 døgn på havet fra Brasil med kurs for Suriname endret verden seg dramatisk, forteller Ingrid Slungaard Myklebust om bord i «S/Y Vilja» fra Sør Amerika. Plutselig var ikke langturseilere velkomne.

Ingrid og Jon Petter Li Slungaard Myklebust er på jordomseiling med datteren Karen Marie på fem år. Familien seiler en Bavaria 50 Cruiser, og vært ute i tre år. Ingrid Slungaard Myklebust står bak saken «Over verdenshav med barn» som står i nyeste nummer av SEILmagasinet.

SØR AMERIKA: «S/Y Vilja kommer fra Ilha Fernando de Noronha i Brasil til Fransk Guyana.

Får god hjelp

Ingrid Slungaard Myklebust forteller her hvordan situasjonen har vært for dem, dag for dag. De opplever god forståelse og hjelp fra marinaen hvor de var ventet:

Søndag 15/3: Vi får høre fra venner i Norge at flyplassene i Suriname stenges. Vi sender epost til vår kontaktperson Nettie ved marinaen Harbour Resort Domburg der vi booket kaiplass for noen uker siden. Vi får raskt svar tilbake om at situasjonen er uavklart. Vi holder kontakten med Nettie i dagene som følger.

Onsdag 18/3: Vi får følgende beskjed fra Nettie: “The Maritime Authority Suriname just informed me that the borders are closed and sailing yachts are not allowed to enter the Suriname Waters. I am sorry. I also heard that Trinidad and Tobago are closed. Be safe and stay healthy, Kind regards, Nettie». Etter den beskjeden måtte vi rett og slett ta en tenkepause. Vi ventet med å besvare eposten.

Torsdag 19/3: En epost fra Nettie tikker inn via satelittelefonen, med følgende korte, usignerte forespørsel: «Do you have enough fuel, water and food on board?». Vi sender henne raskt svar, der vi orienterer om at vi har det bra og nok til å greie oss, men med tanke på usikkerheten i videre seilerute så har vi egentlig et behov for å etterfylle reservedieseltankene (220 liter), allergimedisiner til Ingrid og noen utvalgte matvarer (primært melk, egg, fersk frukt og grønnsaker.) Vi hevder ikke å være i noen nødsituasjon, men sier at det ville være til stor hjelp om vi kan få komme inn til land for å etterfylle. Svaret vi får fra Nettie er som følger: “I have called the authorities and they will think about to help you for humanity reasons. I will let you know as soon as possible. We keep in touch. Nettie”. Vi takker. Og venter. Eller rettere sagt, vi seiler videre inn mot Fransk Guyana, og ankrer opp utenfor Isle de Salut i påvente av beskjed. Vi har ikke sjekket inn, og heiser gult flagg og det franske flagget for å orientere omverden om dette.

Fredag 20/3: Vi får nok en oppdatering fra Nettie, som kan fortelle at hun er i dialog med det nasjonale koordineringssenteret om hvorvidt vi kan komme inn i Suriname. Vi er takknemlige over å ha møtt et menneske som på eget initiativ viser så stort engasjement for å bistå oss, selv om hun verken kjenner oss eller har noen forpliktelser til det.

Enda godt å ha tilgang til et evigstort «badebasseng» å avkjøle seg i, når gradestokken kryper over 30 grader C og en ikke har landlov.

Dilemma

Så, om kvelden den 20/3 tikker følgende beskjed inn fra Nettie: «YES, you can come. You have to call MAS (Maritime Authority Suriname) at vhf channel 12 at the lightship and /or at Braamspunt. They will give you permission to go to Domburg. Tell you have permission from mister Gemerts, if necessary. Take a mooring, close by the jetty my advice. Don’t leave the boat. I have to call the MAS and the healthcare will screen you. Then I have to take care of your providing. After all is settled, you have to leave. That will be in a few days. I shall contact them again when you leave. See you soon, Nettie”. Vi takker henne inderlig for hjelpen. Hennes enkle svar er: «Ok. I am a sailor too. I know how it is in uncertain conditions. Until Monday. Nettie”

Men vårt dilemma er likevel ikke helt avklart: Skal vi gå inn i Suriname, eller er det større sjanse for å få komme i land i Karibiske øystater lengre nord dersom vi kan vise til uavbrutt tid på havet i mer enn to uker? Vi bestemmer oss for å gjøre det og for å seile videre neste dag.

Riggskade

Om kvelden avdekker imidlertid Jon Petter at det øvre innervantet på styrbord side har røket. Kordelene i nederste feste stikker ut som et bustetroll. Begge innervantene ble byttet ut for fem måneder siden i Madagaskar da det ene av dem hadde røket. Vi har spart det ene, brukte vantet som reservedel, og planlegger å bytte det ut neste dag.

Lørdag 21/3: Jon Petter bytter ut innervantet på styrbord side. Vi orienterer Nettie om situasjonen, og spør henne om mulighetene for å få laget nytt reservestag mens vi er i Suriname.

Søndag 22/3: Nettie melder tilbake at de ikke har mye teknisk utstyr for seilbåter i Suriname, ettersom de ikke er noen seilenasjon. Men hun sier samtidig at hun kjenner noen som kanskje kan bistå, og lover å forhøre seg. Vi beholder planen om å dra dit, ettersom vi ikke vet hva som vil møte oss om vi seiler 6+ døgn nordover mot første åpne Karibiske havn heller. Vi klargjør oss for siste etappe på 220+ nm seilas langs kyst, hvorav de siste 20 nautiske milene er oppover Paramariboelven til småbyen Domburg.

Klarer seg bra

Og midt oppe i alle disse hendelsene – som tar større plass i hodet enn det tar i tid – så har vi det bare bra om bord på «Vilja». Vi har alt vi trenger. Og vi utnytter roen det er å bare ligge for anker, være om bord og ikke lengre ha stram tidsplan eller krav til framdrift. Vi vet jo simpelthen ikke noe om hvor og når vi seiler videre etter Suriname! Verden løper tilsynelatende i et adskillig raskere tempo enn tiden akkurat nå. Vi får hekte oss på når vi må og kan.

LEK: Fantasien finner stadig nye aktiviteter om bord på vårt lille flytende hjem. Det blir aldri kjedelig om bord, i alle fall ikke med en minimatros i mannskapet.

Fakta S/Y Vilja

«S/Y Vilja» er på vei hjem etter snart å ha fullført sin første jordomseiling. Etter hå ha seilt 37 000 nautiske mil siden vi forlot Norge, så føles de resterende 7 000 nm faktisk ikke så langt. Slik føltes det i alle fall for et par uker siden…

Vi innser nå at vi blir nødt til å endre seileplanen vår. Og at vi heretter blir nødt til å legge opp ruta etter hvert, nærmest fra ett land til det neste. Regelverket for innseiling til og mellom land, samt helse- og sikkerhetssituasjon i de enkelte land og regioner er i rask utvikling og endring.

Seileplanen vår fram til for to uker siden var som følger: Brasil – Suriname – Barbados – Antigua – Cuba – USA – Canada – Grønland – Island – Norge. Vi lurer veldig på hva den faktiske ruten vår blir framover nå.

I løpet av våre 10 døgn på havet fra Brasil med kurs for Suriname endret verden seg dramatisk. Det er en ganske underlig situasjon å befinne seg trygt til havs, med sterkt begrenset tilgang til informasjon fra landejorda, men gradvis å innse at Verden ikke vil være den samme neste gang vi når fram til tørt land.

Om det skulle vise seg at det blir flere uker til vi igjen kan gå på tørt land – hvilket plutselig og helt uventet er blitt et sannsynlig scenario – så er vi gledelig godt forberedt for det. Vi har tilstrekkelig mat for minst et par måneder om bord, om vi viser litt fleksibilitet i matvanene. Og vi har en full 300 liters tank med diesel. Vi har 600 liter ferskvann i tankene, og med watermaker har vi alltid tilgang til mer. Ingrid har allergi mot muggsopp, noe som til tider har vært en utfordring med livet i båt. Allergimedisiner gjør livet normalt, og er å anse som nødvendig. Vi har fremdeles i overkant av en måneds forsyning også av dette. For øvrig er vi jo som langdistanseseilere flest vant til å leve i isolasjon, og utstyrt for å ha det bra med lite areal å bevege oss på.

Denne artikkelen ble først publisert i Seilmagasinet 23.03.2020: https://www.seilmagasinet.no/ingrid-slungaard-myklebust-koronavirus-sy-vilja/store-utfordringer-for-jordomseilere/608868